3 Nærmere om rettsaktene

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett- og tjenester (rammedirektivet)

Et hovedformål med rammedirektivet er å lage en harmonisert regulering for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester i EU. Virkeområdet for direktivet er utvidet i forhold til dagens rammedirektiv til å omfatte alle elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, inkludert blant annet digitale kringkastingsnettverk. Rammedirektivet inneholder prosedyrer og prinsipper som regulerings- og tilsynsmyndigheten i det enkelte land må forholde seg til ved utformingen av og tilsyn med nasjonalt regelverk. Blant annet viderefører og skjerper rammedirektivet uavhengighetsprinsippet mellom eier og regulerings/tilsynsmyndighet, i tillegg til å sette krav til at klageinstansen skal være effektiv og uavhengig av de involverte partene. Rammedirektivet fastlegger prosedyrer for megling, frekvens- og nummerforvaltning, og administrasjon av ekspropriasjons- og samlokaliseringsrettigheter.

Det kreves åpenhet i regulerings- og tilsynsmyndighetenes arbeid. I tillegg inneholder rammedirektivet en konsultasjonsprosedyre for enkeltvedtak av en viss betydning. Prosedyren innebærer at nasjonale utkast til enkeltvedtak konsulteres mellom de ulike lands nasjonale tilsynsmyndigheter og med Kommisjonen. Prosedyren er todelt; for enkelte nærmere definerte utkast til vedtak skal det tas hensyn til eventuelle kommentarer som kommer fra andre tilsynsmyndigheter og Kommisjonen i konsultasjonsrunden. For særlig viktige vedtak gis Kommisjonen anledning til å nedlegge veto, samt komme med nytt utkast til vedtak.

Regulatoriske forpliktelser skal bare pålegges på områder der det ikke er oppnådd bærekraftig konkurranse. Gjeldende prinsipp om å regulere tilbydere med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere videreføres, men innholdet i begrepet «sterk markedsstilling» legges nærmere innholdet i det konkurranserettslige begrepet «dominerende markedsmakt». En tilbyder vil i henhold til rammedirektivet ha sterk markedsstilling når han alene eller sammen med andre har økonomisk styrke i et relevant marked som gjør at han i betydelig grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbrukere. Tilsynsmyndigheten gis ulike virkemidler for å kunne skreddersy hensiktsmessige vedtak basert på behov i det enkelte tilfelle.

Kommisjonen utsteder og oppdaterer retningslinjer som vil legge føringer på den konkrete vurderingen av om en tilbyder har sterk markedsstilling. Kommisjonen gir også en anbefaling over hvilke relevante produkt- og tjenestemarkeder som skal vurderes.

Rammedirektivet gir i tillegg rettsgrunnlag til å etablere komiteer med medlemmer fra medlemslandene som skal assistere Kommisjonen med harmonisering av regelverket i de ulike medlemslandene.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF om tillatelse for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (tillatelsesdirektivet)

Formålet med tillatelsesdirektivet er å revidere og forenkle systemet for konsesjoner for å begrense reguleringsregimet til et nødvendig minimum. Direktivet legger opp til en felles harmonisert metode for autorisering av markedstilgang for tjenestetilbydere. Direktivet skal videre stimulere til utviklingen av felles europeiske tjenester. Det tar sikte på å være teknologinøytralt og medvirke til utvikling av markedene.

Direktivet legger opp til at alle nett og tjenester skal omfattes av en generell tillatelse. Dette medfører at plikter og rettigheter for tilbydere av nett og tjenester gis i lov og forskrift. Dette rettslige rammeverket skal sikre rett til å tilby nett og tjenester. Det kan fortsatt gis individuelle konsesjoner ved begrensede ressurser, for eksempel frekvenser og nummer. Direktivet inneholder videre en uttømmende liste over vilkår som kan settes.

Administrative gebyrer som kan ilegges tilbyderne, skal i følge direktivet begrenses til bare å dekke de kostnader ved administrasjon, kontroll og gjennomføring av et slikt tillatelsesregime, inklusive de administrative kostnadene forbundet med det individuelle tillatelsesregimet. Gebyret skal ilegges den enkelte tilbyder på et forholdsmessig, objektivt og åpent grunnlag som reduserer de administrative tilleggskostnadene. Oversikter over kostnader og gebyrer fra de nasjonale tilsynsmyndighetene skal publiseres årlig sammen med den totale summen av betalte gebyrer.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/19/EF om tilgang til og samtrafikk mellom elektroniske kommunikasjonsnett og tilhørende ressurser (tilgangsdirektivet)

Hovedformålet med tilgangsdirektivet er å etablere et regelsett for forholdet mellom tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester med sikte på å oppnå bærekraftig konkurranse, interoperabilitet mellom nett og tjenester og fordeler for brukerne. Direktivet er en tilpasning av regelverket for tilgang og samtrafikk til den nye markedssituasjonen, og omfatter all elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og tilhørende elementer, inklusiv nettverk for kringkastingstjenester.

Samtrafikk er et virkemiddel som skal sikre at enhver bruker kan kommunisere med annen bruker uavhengig av hvilken tilbyder vedkommende benytter. Utgangspunkt er at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk. Samtrafikkforpliktelser kan pålegges når det er nødvendig av hensyn til brukerne. I tillegg regulerer direktivet tilbyder med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere. Tilbyder med sterk markedsstilling pålegges å imøtekomme enhver rimelig anmodning om samtrafikk. Direktivet nedfeller også en rekke virkemidler som tilsynsmyndigheten kan velge mellom dersom den pålegger slike tilbydere forpliktelser for å skape eller opprettholde bærekraftig konkurranse i markedet. På denne måten kan tilsynet skreddersy påleggene avhengig av hva som er best egnet i den enkelte situasjon. Direktivet inneholder også særlige bestemmelser om tilgang til digitalfjernsyn.

Europarlaments- og rådsdirektiv 2002/22/EF om leveringspliktige tjenester og brukerrettigheter i forbindelse med elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (direktivet om leveringspliktige tjenester)

Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også på områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester til funksjonshemmede skal være såkalte Universal Service Obligations (universelle tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er nevnt eksplisitt at kravet til overføringshastighet er begrenset til smalbånd, selv om det ikke er spesifisert en bestemt overføringshastighet. Omfanget av hva som regnes for universelle tjenester og som følgelig omfattes av en leveringsplikt, er ikke utvidet. Imidlertid skal omfanget vurderes to år etter direktivets ikrafttredelse, og deretter hvert tredje år.

USO-tjenester skal ivaretas gjennom at medlemsstatene inngår avtaler med, eller eventuelt utpeker, én eller flere tilbydere om tilbud av disse tjenestene. Dersom levering av USO-tjenester utgjør en urimelig byrde for en tilbyder som er utpekt til å tilby disse tjenestene, skal tilbyder beregne nettokostnadene ved leveringen. Når medlemsstaten etter anmodning fra en tilbyder som er utpekt til å tilby USO-tjenester og på grunnlag av en objektiv beregning av kostnadene, finner at en tilbyder er pålagt en urimelig byrde, kan medlemsstaten beslutte å etablere en finansieringsordning. Dette kan skje gjennom et fond som kompenserer tilbyder for nettokostnadene. En slik finansieringsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av universelle tjenester.

Prisene til sluttbruker for de universelle tjenestene skal være «rimelige». Det ligger en viss begrensning i dette kravet, ved at tilbyder ikke kan kreve at sluttbruker skal betale for en dyrere tjeneste enn den han etterspør, selv om dette kan være en bedre tjeneste.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forbrukerrettigheter på området for elektronisk kommunikasjon, bl.a. om kontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og klageordning.

Europaparlaments- og rådsvedtak 2002/676/EF om rammeregler for radiospektrumpolitikk i Det europeiske fellesskap (radiospektrumvedtaket)

Formålet med vedtaket er å etablere en politisk og rettslig ramme for medlemsstatene for å sikre koordinering av frekvenspolitikken og i den grad det er hensiktsmessig, en harmonisering av betingelsene for tilgang til og effektiv utnyttelse av frekvensene i det elektromagnetiske frekvensspekteret.

For å etablere et felles politisk og rettslig regelsett, inneholder vedtaket fremgangsmåter for å forenkle utformingen av den felles politikken. Målet er å styrke den strategiske planleggingen og harmoniseringen av frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret innen EU.

Vedtaket skal sikre effektiv gjennomføring av frekvenspolitikken, herunder en generell metode for å sikre harmonisering av betingelsene for tilgang til og effektiv utnyttelse av frekvensene. Det skal også sikres koordinert, objektiv og åpen informasjon om frekvensplanlegging (allokering), tilgjengelighet og anvendelse av frekvenser.

Videre har frekvensvedtaket bestemmelser for å sikre effektiv koordinering i internasjonale forhandlinger der frekvensanvendelse har betydning for EUs politikk på området.

Vedtaket omfatter også forvaltning av frekvenser på andre områder enn elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester, f.eks. på områder som transport og forskning og utvikling.

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/58/EF om behandling av personopplysninger og personvern i sektoren for elektronisk kommunikasjon (kommunikasjonsverndirektivet)

Direktivet omhandler kommunikasjonsvern og kommer til anvendelse på behandling av personopplysninger i forbindelse med tilbud om offentlige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Hovedformålet med direktivet er å beskytte personvernrettigheter innenfor området for elektronisk kommunikasjon og harmonisere medlemsstatenes bestemmelser på dette området. Direktivet sikrer samme beskyttelse av personopplysninger uavhengig av hvilken teknologi som er benyttet.

Videre fastslår direktivet at trafikkdata, dvs. data som behandles med henblikk på overføring av kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett, vedrørende abonnenter og brukere som behandles og lagres av tilbyderen av et offentlig kommunikasjonsnett eller -tjeneste, slettes eller gjøres anonyme når de ikke lenger er nødvendige for kommunikasjons- eller faktureringsformål.

Direktivet inneholder en ny bestemmelse om lokaliseringsdata, dvs. data som behandles i et elektronisk kommunikasjonsnett og som angir den geografiske posisjonen for terminalutstyret til brukeren av en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste. Lokaliseringsdata kan kun behandles hvis de er anonymisert eller hvis abonnenten eller brukeren samtykker. Bakgrunnen er at dagens mobilnett medfører en utvidet mulighet til å lokalisere brukeren i forhold til tidligere ved at eksakt posisjon av brukerutstyret kan angis. Unntak fra dette er ved nødhjelpstjenester, i straffesaker eller ved ivaretakelse av offentlig sikkerhet. Nytt er også nærmere krav til bl.a. behandling av informasjonskapsler (såkalte «cookies») eller lignende i datamaskiner. Bruker skal gis eksakt og helhetlig informasjon om formålet med slik lagring og skal gis mulighet til å avslå dette.

Direktivet fastsetter videre at uanmodet kommersiell kommunikasjon ved hjelp av automatiske oppringningssystemer uten menneskelige inngrep (for eksempel telefaks, SMS-meldinger eller e-post) kun tillates hvis avsender har fått mottakers forutgående samtykke. Unntak fra bestemmelsen gjøres, på nærmere vilkår, i de tilfeller der det finnes et eksisterende kundeforhold. Direktivet inneholder også bestemmelser om fakturering, nummervisning, abonnementsregistre og sikringstiltak.