2 Villaks og villaksforvaltning

2.1 Laksens utbredelse og biologi

Den atlantiske laksen består av et stort antall bestander knyttet til vassdrag med utløp til det nordlige Atlanterhavet. Norge er i dag ett av laksens kjerneområder, både fordi de norske bestandene utgjør en betydelig andel av artens totale forekomst og fordi vi har et svært høyt antall bestander. I Norge er laksen utbredt langs hele kysten fra svenskegrensen i sør til grensen mot Russland i nord. En rekke elve- og fjordsystemer har spesielt tallrike bestander av laks. Tanavassdraget som er verdens mestproduserende laksevassdrag står i en særstilling.

Laksen er en anadrom fisk, det vil si at den forflytter seg fra havet og opp i elvene for å gyte. I norske vassdrag gyter laksen vanligvis i oktober eller november. Den gyter på grus- og steinbunn med raskt strømmende vann. Eggene utvikler seg i elvegrusen i løpet av vinteren. De klekkes om våren og yngelen lever i starten av plommesekken nede i grusen. Senere lever lakseungene stort sett av insektlarver.

I mange elver kjønnsmodner en betydelig andel av hannfisken mens de er rundt 11-15 cm. Disse dverghannene kan delta under gytingen og befrukte en stor del av rognen.

Etter to til fire år i ferskvann gjennomgår lakseungene en såkalt smoltifisering, det vil si at de tilpasses et liv i saltvann og vandrer med strømmen til havs. De utvandrende lakseungene kalles smolt så lenge de er i ferskvann og postsmolt etter at de har kommet ut i sjøen. Smolten forlater elven om våren eller forsommeren.

Etter én til tre sesonger i havet vandrer laksen tilbake til elven den kom fra for å gyte. Antall sesonger i havet varierer fra elv til elv. Laksens evne til å finne tilbake til oppvekstelva er grunnlaget for oppdelingen i stedegne bestander, som gjennom generasjoner har utviklet arvelige forskjeller. Slik tar hver enkelt bestand vare på de egenskaper som sikrer størst overlevelse i den elven den hører hjemme. De arvelige forskjellene gjør at hver laksebestand har sin egen genetiske karakter. Dette gjelder for eksempel egenskaper som gytetidspunkt, vekst, smoltutvandringstidspunkt, alder ved kjønnsmodning og oppvandringstidspunkt. En viss feilvandring til andre elver motvirker innavl og gjør at nye elver kan koloniseres.

Det genetiske mangfoldet hos norsk laks er stort. Mange individrike bestander sikrer overskudd av gytefisk og styrker de naturlige seleksjonsprosessene slik at bestandenes særpreg og genetiske variasjon bevares. Dette er avgjørende for at villaksbestandene skal kunne tilpasse seg naturlige svingninger i miljøet og overleve på lang sikt.

Villaksen er svært følsom for miljøendringer. Endringer i blant annet vanntemperatur, vannføring og vannkvalitet har derfor stor innvirkning på bestandene. Som følge av dette er livskraftige laksebestander en indikator på god miljøtilstand. Dette innebærer at bevaring av livskraftige laksbestander bidrar til å bevare det øvrige mangfoldet av arter i vassdragene.

2.2 Laksens økonomiske og kulturelle betydning

Laksebestandene representerer betydelige verdier som næringsgrunnlag for rettighetshaverne og som grunnlag for turisme i en rekke lokalsamfunn. Villaksen er også en viktig kilde til rekreasjon og naturopplevelser og en viktig genetisk ressurs for oppdrettsnæringen.

Villaksens betydning for verdiskapning og sysselsetting i lokalsamfunnene er betydelig, men bare i liten grad kvantifisert. Det er likevel foretatt noen undersøkelser på dette området. For eksempel antyder en undersøkelse fra 1989 at den lokale sysselsettingseffekten av villaksen i Namsen kunne anslås til om lag 50 årsverk i kommunene Grong og Overhalla. En annen verdianalyse som tok for seg laksefisket i Brufoss-området i Numedalslågen i 1997 konkluderte med at de lokale ringvirkningene av dette fisket tilsvarte om lag 2600 kroner pr kg fanget laks.

Sjølaksefiske med kilenot og krokgarn har tradisjonelt vært et næringsfiske der gårder har hentet sin hovedinntekt på én eller noen få gode lakseplasser. Selv om lønnsomheten i dag er vesentlig dårligere, kan sjølaksefiske fremdeles ha stor betydning, for eksempel i samiske områder, hvor dette fisket er del av en vanlig kombinasjonsnæring.

Villaksen har karakter av å være et fellesgode og det er derfor vanskelig å fastsette den samlede økonomiske verdien av ressursen. Markedspriser vil ikke fullt ut reflektere den samfunnsøkonomiske verdien av slike goder, og det eksisterer ikke markeder for alle aspekter ved dem. Den økonomiske nytteverdien av laksebestandene må derfor belyses ved hjelp av andre metoder.

I tilknytning til høringsforslaget om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er det gjennomført to analyser som søker å anslå den samfunnsøkonomiske nytteverdien av de 50 laksebestandene som ble foreslått beskyttet av Villaksutvalget. Undersøkelsene gir ikke et eksakt svar på størrelsen på disse verdiene. De indikerer imidlertid at det er knyttet betydelige nytteverdier til laksebestandene. Det er ikke foretatt tilsvarende analyser av kostnadene ved å beskytte de 50 laksebestandene.

I den ene undersøkelsen fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (Mørkved og Krokan 2000) er det lagt vekt på å fange opp den faktiske bruksverdien i de aktuelle vassdragene gjennom kartlegging av antall fiskedøgn og den rekreasjonsverdien som er knyttet til disse vassdragene. I analysen konkluderes det med at nåverdien av de 50 laksebestandene er i størrelsesorden fem mrd kr og at den kan være i størrelsesorden ti mrd kr hvis bestandene styrkes slik Villaksutvalget forutsatte.

Den andre undersøkelsen er utført av Landbrukshøgskolen på Ås (Naverud 2001). Metoden er basert på anslag for gjennomsnittlig betalingsvillighet pr husstand i Norge pr år og søker dermed å fange opp både bruksverdier og ikke-bruksverdier. Analysen kommer fram til en gjennomsnittlig betalingsvillighet pr husstand på ca 500 kroner. Dette gir et beste anslag for årlig nytteverdi på en milliard kroner. Som følge av usikkerheter knyttet til beregningene er det lagt til grunn en maksimum nytteverdi på 1.5 mrd kroner pr år, og en tilsvarende minimumsverdi på 350 millioner kroner pr år. Det laveste anslaget baserer seg på undersøkelsen fra Nord-Trøndelag. Nåverdien av nytten som følge av ordningen med nasjonale laksevassdrag og fjorder, basert på det beste estimatet, er beregnet til ca 20 mrd kroner. I disse estimatene er ikke effektene av nasjonale laksevassdrag og fjorder i form av nytteverdien av næringsfiske etter laks og verdien av laksebestandenes genetiske mangfold for oppdrettsnæringen tatt med.

Villaksen utgjør en viktig genetisk ressurs for oppdrettsnæringen. I fremtiden vil det med stor sannsynlighet bli behov for å hente ut nytt genetisk materiale fra andre ville laksebestander enn de som er lagt til grunn for dagens avlsprogrammer. Livskraftige bestander av villaks må derfor betraktes som en svært viktig genbank for den fremtidige oppdrettsnæringen.

Den kulturelle betydningen av laksen i Norge er gjenspeilet i kulturhistorien gjennom helleristninger, eventyr, sagn, diktning, malerkunst, håndverkstradisjoner og stedsnavn. Ikke minst i områder med samisk bosetning har laksen spilt en sentral rolle både materielt og kulturelt. Laksens betydning for samisk kultur uttrykkes blant annet i språkuttrykk, sagn, joik og gamle redskapstradisjoner. Også for samisk kultur står Tanalaksen i en særstilling.

2.3 Bestandsstatus

I løpet av de siste tretti årene er den samlede fangsten av atlantisk laks redusert med 75 %, fra ca 12.000 til ca 3.000 tonn. I USA er laksen nesten utryddet og ført opp på listen over truede arter. I Canada er bestandene så reduserte at det ikke tillates kommersielt fiske. Det søreuropeiske bestandskomplekset er også meget svakt. Situasjonen for de nordeuropeiske bestandene er noe bedre, men også her er bestandskomplekset historisk svakt.

En del av de nordeuropeiske bestandene er i rimelig god forfatning og det er disse som har gitt grunnlag for økningen i laksefangstene de siste fire årene. I Norge er fangstene fordoblet siden 1997 (fra 630 tonn til 1.260 tonn i 2001). Økningen har vært særlig fremtredende i Midt-Norge og i Finnmark, og dette skyldes med stor sannsynlighet en kombinasjon av bedre oppvekstmiljø i havet og sterke smolt-årsklasser. De norske fangstene utgjør likevel bare om lag halvparten av hva de gjorde i syttiårene.

Nedgangen i villaksbestandene på 1980- og 90-tallet var sterkest i Ryfylke, Hordaland, Sogn og Fjordane, deler av Møre og Romsdal og Nordland. Også andre viktige områder har hatt tilbakegang.

I ca 40 % av de ca 670 opprinnelige norske laksevassdragene er bestandene enten utryddet, vurdert som truet av utryddelse eller sårbare. Dette skyldes i første rekke forsuring, reguleringer og andre inngrep i vassdrag, lakseparasitten Gyrodactylus salaris samt ugunstige oppvekstforhold i Atlanteren gjennom det meste av 1990-tallet. Blant vassdragene der den stedegne laksebestanden er utryddet eller sterkt truet finner vi noen av de tidligere mest kjente og produktive lakseelvene i landet, som Mandalselva i Vest-Agder, Vosso i Hordaland, Lærdalselva i Sogn og Fjordane, Driva i Møre og Romsdal og Vefsna i Nordland.

Tabell 2.1 viser at det så langt er registrert 667 vassdrag som har eller har hatt en bestand av laks. 525 av disse har i dag en sikker forekomst av laks.

Siden midten av 1980-tallet har det oppstått en ny situasjon for de ville laksebestandene som følge av det store antallet rømt oppdrettslaks i sjøen og i vassdragene. Oppdrettslaksen krysser seg med villaksen og en ukjent del av bestandene består derfor i dag av både villaks og oppdrettslaks.

De to siste årene har den prosentvise andelen oppdrettslaks avtatt som følge av økningen i villaksbestandene. Den totale mengden rømt oppdrettslaks er imidlertid historisk høy.

2.4 Fangst og beskatning

Laksefiske

Den overordnende målsettingen for reguleringene i laksefisket er at fisket skal være tilpasset situasjonen for den enkelte laksebestand slik at laksen kan høstes i sjø og elv innenfor sikre biologiske rammer. Både reguleringene i elvefisket og sjøfisket utformes derfor slik at det så langt som mulig tas hensyn til den enkelte bestand.

Figur 2.1 viser utviklingen i laksefangstene i sjø og elv fra 1980-2001. Fangst av rømt oppdrettslaks er inkludert. Andelen oppdrettslaks i sjøfisket har gjennom de siste ti årene vært i størrelsesorden 40 % på kysten og 25 % i fjordene. Om lag 8 % av elvefangstene består av rømt oppdrettslaks. Siden 1989 har den gjennomsnittlige andelen rømt laks i gytebestandene etter endt fiskesesong ligget mellom 15 % og 35 %.

Oppdrettslaksen går vanligvis opp i elvene senere enn villaksen og blir dermed ikke utsatt for elvefangst i like langt tidsrom som villaksen. Dette er årsaken til at innslaget av rømt oppdrettslaks i elvefangstene er lavere enn i sjøfangstene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Direktoratet for naturforvaltning

Den store nedgangen i laksefangstene i 1989 skyldes i hovedsak forbudet mot drivgarnfisket som ble innført samme år. Laksefangstene har ligget på et historisk lavt nivå gjennom 1990-tallet. Sammenliknet med bunnregistreringen i 1997 var laksefangstene i 2000 og 2001 fordoblet. Fangstøkningen er knyttet til de regioner og elver hvor bestandene er i rimelig god forfatning. Regioner og elver der laksebestandene er redusert på grunn av dårligere gyte- og oppvekstmiljø, forurensning, forsuring, Gyrodactylus salaris og lakselus har ikke hatt en slik økning i laksefangstene. Den positive utviklingen i 2000 og 2001 skyldes med stor sannsynlighet bedre oppvekstforhold i Atlanterhavet. De nåværende fangstene utgjør imidlertid bare om lag halvparten av fangstene på 1970-tallet.

Sjøfiske

Sjøfiske etter laks i Norge foregår i hovedsak med landforankrede, faststående redskap (kilenot, sitjenot og krokgarn) og i noen grad også med stang, håndsnøre, dorg eller oter. Dette fisket er regulert med fisketidsbestemmelser, fredningssoner, redskapsbegrensinger og redskapsdefinisjoner. I tillegg har Færøyene rett til å fiske laks i egen økonomisk sone i henhold til kvoter og reguleringsbestemmelser som er fastsatt av NASCO. Mer enn 50 % av den laksen som tidligere ble fanget i dette fisket var av norsk opprinnelse. Færøyene har imidlertid ikke utøvet dette fisket siden 1991.

I 1989 ble det ble innført forbud mot drivgarnfiske og begrensning i fisket med krokgarn. Det ble også innført et generelt nedsenkingspåbud for fritidsfiske med settegarn etter saltvannsfisk. Sjøfisket ble ytterligere redusert fra og med 1997 da fiske med krokgarn ble forbudt i hele landet unntatt i Finnmark og på Skagerrakkysten. Fra 1997 ble også fisketiden med kilenot innskrenket i store deler av landet. Fra 2003 vil krokgarnforbudet også bli utvidet til å omfatte Skagerrakkysten. Disse reguleringene har vært nødvendige for å redusere overbeskatning gjennom fiske på blandete bestander. Spesielle oppsynsprosjekter har redusert omfanget av ulovlig sjøfiske og bifangster av laks i garnfisket etter makrell betydelig de siste ti årene.

Elvefiske

Elvefiske drives i dag i all hovedsak med sportsfiskeredskap med unntak for Neidenelva, Tana og Numedalslågen hvor det også foregår et tradisjonelt fiske med bundne redskaper.

Fangstene i elvefisket har holdt seg omtrent på samme nivå på 1980-tallet og først på 1990-tallet. I siste halvdel av 1990-tallet ble fangstene noe redusert for deretter å øke i 2000 og 2001. Elvefisket i Norge har de siste årene vært gjenstand for strenge reguleringer, og i en rekke elver åpnes det ikke for fiske etter villaks. Fisketiden er vesentlig innkortet og i mange elver er det innført kvoter for hvor mange laks hver fisker kan fange innenfor en begrenset tidsperiode. Beskatning i elv varierer kraftig, både mellom elver og fra år til år. Undersøkelser viser at sportsfiskerne ofte fanger rundt 30 % av mengden villaks som vandrer opp i vassdragene. Målt etter innbetalte fiskeravgifter har det vært en klar nedgang i antall fiskere i elvene. I 1989 løste 143 000 personer fiskeravgiften for fiske etter laks, mens antallet i 2001 var 93 000.

Overbeskatning, feilbeskatning og bifangster

Bestander overbeskattes når det fanges så mye laks at vassdragenes produksjonsevne ikke utnyttes. Det vil si at det produseres færre laksunger enn det elven har potensiale for. Det er en øvre grense for hvor mange smolt en elv kan produsere, og en nedre grense for hvor mange gytefisk som trengs for å produsere disse. Oppgang av gytemoden laks ut over dette regnes som overskuddsfisk som kan høstes.

Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) vurderer gytebestanden i Nord-Europa som tilstrekkelig, men anbefaler at fisket ikke øker. Reguleringene i fisket har holdt tritt med bestandsnedgangen på 80- og 90-tallet slik at overbeskatning i stor grad har vært unngått.

Selektiv beskatning der spesielle grupper av laks høstes i større grad enn andre kan endre bestandens egenskaper og svekke deres produktivitet. De redskaps- og fisketidsbestemmelser som er anvendt i laksefisket, har tidligere gitt skjev høsting ved at storlaks og laks som vandrer tidlig opp i elvene har blitt beskattet hardere enn laks som vandrer opp senere. Fiske på laks som er i vekst, det vil si fiske i laksens oppvekstområder i havet, er også en uheldig form for utnyttelse av ressursen.

I dagens fiskerier er problemene med feilbeskatning mindre enn tidligere, spesielt som følge av opphøret av drivgarnfisket, de sterke begrensningene i krokgarnfisket og bortfallet av Færøyfisket. På 1990-tallet har fiskeinnsatsen tidlig i sesongen blitt redusert for å spare tidligvandrende storlaks. Likevel er det trolig fortsatt en større beskatning av tidligvandrende enn av sentvandrende fisk både i sjø og i elv.

Fiske på blandete laksebestander i sjøen er uheldig fordi det ikke gir mulighet til å skjerme svake laksebestander som trenger beskyttelse. Dette problemet er langt på vei løst ved at laksefisket i sjøen drives nært inntil kysten og ved at reguleringene av laksefisket i sjø blir sett i sammenheng med reguleringene av laksefisket i vassdragene.

Fiske etter sild, kolmule og makrell med pelagisk trål og snurpenot foregår ofte i viktige leveområder for postsmolt i Norskehavet. Forsøksfangster indikerer at bifangst av postsmolt under utenlandske fartøyers makrellfiske med flytetrål i laksens oppvekstområder i «Smutthavet» nord for Færøyene kan ha betydning for laksebestandene i mange land. Grove anslag viser at mellom 0,5 og 0,9 millioner postsmolt kan bli tatt som bifangst i dette fiskeriet. Dette er fisk fra mange europeiske land, men det synes som om de søreuropeiske bestandene er mest berørt.

2.5 Villaksens tilbakegang - årsaker og trusler

Tilbakegangen i villaksbestandene skyldes i første rekke forsuring, reguleringer og andre inngrep i vassdrag, lakseparasitten Gyrodactylus salaris og ugunstige oppvekstforhold i Atlanteren gjennom det meste av 1990-tallet. Høye forekomster av lakselus er også en sannsynlig årsak til tilbakegangen i enkelte regioner. Det er ikke kjent om de store mengdene rømt oppdrettslaks har bidratt til tilbakegangen, men innblanding av oppdrettslaks i gytebestandene regnes likevel som en av de mest alvorlige truslene mot villaksen.

2.5.1 Naturlige variasjoner i bestandene

Naturlige svingninger i lakseproduksjonen skyldes en kombinasjon av miljøforholdene i vassdragene og havområdene. Den naturlige dødeligheten under oppholdet i havet er stor, men kan variere kraftig. Det er anslått at om lag seks til ti millioner smolt vandrer ut fra norske lakseelver hvert år, og at mellom to og ti % av denne kommer tilbake som gytemoden laks.

Bestandsutviklingen i Nord-Atlanteren tyder på at laksen reagerer raskt på endringer i havmiljøet og at lave havtemperaturer har stor betydning. I den første delen av 1990-årene har havtemperaturene vært spesielt lave i deler av Nord-Atlanteren og langs kysten, og dette er med stor sannsynlighet en av hovedårsakene til laksens tilbakegang.

Laksen blir spist av blant annet oter, mink og fugl i ferskvann, og av fisk, sjøpattedyr og fugl i havet. Bestandene av sel og hval har økt de siste årene, mens bestandene av byttefisk har gått ned. Det er imidlertid vanskelig å vurdere om og i så fall hvordan disse endringene har påvirket dødeligheten av laksesmolt.

Sild, makrell, lodde og kolmule beiter i stor grad i de samme havområdene og til dels på de samme byttedyrene som utvandret smolt. I år med store bestander av disse fiskeartene og dårlige næringsforhold kan konkurranse om næring bidra til å svekke laksebestandene.

2.5.2 Forsuring og vassdragsinngrep

Forsuring

I store deler av Sør-Norge er berggrunnen kalkfattig og jordsmonnet har liten evne til å motvirke effekter av sur nedbør.

Siden først på 1900-tallet har sur nedbør etter hvert fått dramatiske konsekvenser for fisk og andre organismer i vassdragene. Laksen er særlig utsatt fordi den er spesielt følsom for forsuring. Laksebestandene er utryddet i 18 norske vassdrag på grunn av forsuring, bestandene i ti vassdrag er ansett som truet og i 26 vassdrag er bestandene sårbare som følge av dette. Laksestammene på Sørlandet og Sør-Vestlandet er særlig utsatt.

Det er gjort beregninger som viser at forsuring har ført til et årlig tap av smolt på mellom 0.6 og 1.2 millioner individer.

Tilførselen av sur nedbør er redusert mye de siste ti årene, blant annet som følge av styrket internasjonalt samarbeid. Det vil likevel ta lang tid før den naturlige tilstanden i de forsurede vassdragene er gjenopprettet.

Vannkraftutbygging

Ved siden av Island er Norge det landet i verden som har det største vannkraftpotensialet pr innbygger. Til nå er ca 65 % av potensialet utnyttet og et potensial på om lag 20 % er vernet gjennom Verneplan for vassdrag. 70 % av de største vassdragene med nedbørfelt over 200 km² er berørt av vannkraftutbygging.

Vannkraftutbygging påvirker 185 norske laksevassdrag, deriblant de fleste større lakseelvene fra Troms og sørover. Disse vassdragene er i tillegg ofte påvirket av andre fysiske inngrep. Vannkraftutbygging regnes som en negativ påvirkningsfaktor i 106 vassdrag og som en vesentlig årsak til at laksen er utryddet eller vurdert som truet eller sårbar i 43 vassdrag.

De vanligste effektene av reguleringer er reduserte flommer, økt vintervannføring, høyere vintertemperatur og lavere sommertemperatur. Reguleringer kan også føre til at tilførselen av organisk materiale og næringsdyr fra områder ovenfor lakseførende strekning reduseres eller opphører. Kaldere vann om sommeren vil ha negativ innvirkning på veksten hos laksunger. Varmere vintervann vil kunne føre til at rognen klekker på et ugunstig tidspunkt.

Anslag over tap i total smoltproduksjon som skyldes vassdragsreguleringer er beheftet med stor usikkerhet. Det samlede produksjonstapet er skjønnsmessig vurdert til å være av størrelsesorden inntil en million smolt. For å avbøte disse skadene er regulantene pålagt å sette ut om lag 400 000 smolt årlig. Effektene av disse utsettingene er imidlertid usikre. I tillegg er det gitt pålegg om minstevannføring og anlagt fisketrapper eller terskler for å kompensere for tap. Når det tas hensyn til disse tiltakene anslås det årlige nettotapet av vassdragsreguleringer til ca 0.5 millioner smolt.

Andre fysiske inngrep i vassdrag

Fysiske inngrep som kanalisering, forbygging, erosjonssikring, senkning, utfylling for samferdsel eller bebyggelse, masseuttak, grusgraving, vannuttak, fjerning av kantvegetasjon, grøfting eller oppdyrking og kombinasjoner av disse er registrert som trusselfaktor i 33 laksevassdrag.

Et fellestrekk ved fysiske inngrep i vassdragene er at inngrepene enkeltvis er små, og at det trolig er de sammenlagte effektene som skaper problemer. Det er ingen regler for pålegg om kompensasjonstiltak ved slik inngrep, og ofte er inngrepene enkeltvis så små at konsekvensene for laksen ikke blir tilstrekkelig utredet og vurdert.

På bakgrunn av det store antallet inngrep er det årlige produksjonstapet av smolt som følge av andre fysiske inngrep i vassdragene anslått til å være i samme størrelsesorden som bruttotapet ved vannkraftregulering, det vil si om lag en million smolt.

2.5.3 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er en av de alvorligste truslene mot villaksen i Norge. Infeksjoner med denne parasitten fører til svært høy dødelighet på laksungene, og etter få år vil den naturlige produksjonen av laks nærmest opphøre. De berørte bestandene blir derved i praksis utryddet.

Gyrodactylus salaris ble påvist første gang i Norge i 1975 etter import av fisk fra Sverige. Parasitten er siden spredt til store deler av landet, i hovedsak som følge av fiskeutsettinger. Den har vært påvist i 42 vassdrag og 37 settefisk og andre oppdrettsanlegg i Norge. Et omfattende bekjempelsesarbeid har ført til at Gyrodactylus salaris i dag bare forekommer i 25 vassdrag. Parasitten er også utryddet fra oppdrettsanlegg.

Det er beregnet at Gyrodactylus salaris innebærer et årlig produksjonstap på om lag en million smolt.

2.5.4 Påvirkning fra fiskeoppdrett

Rømt oppdrettslaks og sykdomsspredning fra oppdrettsanlegg har lenge vært ansett som en trussel for villaksen. En ekspertgruppe som ble nedsatt i år 2000 for å vurdere situasjonen for laksebestandene i Hordaland og Sogn og Fjordane konkluderte imidlertid med at unaturlig høye forekomster av lakselus på utvandrende smolt og genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks har tiltatt i omfang og styrke i løpet av 1990-årene, mens effekten av andre menneskeskapte påvirkninger har vært uendret eller har avtatt. På denne bakgrunn legger gruppen til grunn at påvirkning fra fiskeoppdrett er en vesentlig årsak til den kritiske situasjonen for laksebestandene i disse to fylkene.

Genetiske og økologiske effekter av rømt oppdrettslaks

Statistikk fra årene 1993 til 1998 viser at det årlig rømmer mellom 280 000 og 670 000 laks fra norske oppdrettsanlegg. Det faktiske antallet antas å være betydelig høyere.

Undersøkelser som har pågått siden 1989 viser at innslaget av rømt oppdrettslaks har variert mellom 15 og 35 % som et årlig uveiet gjennomsnitt i gytebestandene om høsten. Det er generelt registrert mindre rømt oppdrettslaks helt nordøst og lengst sørøst i landet. Forekomstene av rømt laks er særlig store i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet.

Undersøkelser tyder på at lokale tilpasninger hos villaksen påvirkes ved genetisk innblanding av oppdrettslaks i de ville bestandene. Det er dokumentert at rømt laks er i stand til å gyte i naturen og få avkom. Gytesuksessen er imidlertid dårligere enn hos villaks, samtidig som høy tetthet av villaks på gyteplassene begrenser gytesuksessen til den rømte fisken. Ved en kontinuerlig innkryssing av rømt oppdrettsfisk over mange generasjoner vil oppdrettslaksen og dens egenskaper prege de ville laksebestandene. Dette kan bidra til å svekke de ville bestandene og deres produktivitet.

Rømt oppdrettslaks som vandrer opp i vassdragene for å gyte konkurrerer med villaksen om gytegropene. Avkom av oppdrettslaks konkurrerer med avkom av villaks på oppvekstområdene både i vassdragene og i sjøen. I tillegg representerer rømt oppdrettslaks som oppholder seg i fjordene et oppformeringssted for lakselus. Dette gjør det vanskeligere å få til en effektiv bekjempelse av lakselus.

Det er foretatt undersøkelser som tyder på at laks som rømmer fra oppdrettsanlegg i Irland, Skottland og Færøyene kan bli ført med havstrømmene og ende opp i norske kystfarvann og vassdrag. Det er imidlertid ikke dokumentert at dette er tilfelle og om det i så fall kan bidra til å forklare noe av avviket mellom det rapporterte og det registerte omfanget av rømt oppdrettslaks i Norge.

Lakselus

Lakselusen eter på laksens hud, og dette kan gi fisken problemer med saltbalansen, nedsatt immunforsvar og føre til død eller redusert vekst, eksponering for økt predasjon og endring av fiskens oppholdstid i sjøen. Veksten i oppdrettsnæringen har ført til at lakselus nå har et svært høyt antall potensielle verter i kystfarvannene gjennom hele året. Økt smittepress av lakselus på utvandrende laks har bidratt til økt dødelighet på vill laksesmolt.

Smittepresset fra lus på utvandrende smolt er i stor grad avhengig av produksjonen av lakselus på oppdrettslaksen rett før smoltutvandring. I mange områder langs kysten er det også et betydelig antall rømt fisk i vinterhalvåret, og dette øker smittepresset ytterligere. Rømt regnbueørret holder seg stort sett i fjordene og utgjør en betydelig smittekilde for lakselus på utvandrende laksesmolt.

Det har lenge vært kjent at lakselus har en negativ effekt på sjøørretproduksjonen, og nyere undersøkelser viser at det samme er tilfelle for laks. Problemet synes å være størst i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet. En undersøkelse som Havforskningsinstituttet utførte i Sognefjorden sommeren 2001 indikerte at rundt 90 % av smolten fra vassdragene i fjordsystemet døde som følge av denne ene faktoren. Lakselus vurderes derfor som en betydelig tapsfaktor for villaksbestandene.

2.5.5 Andre påvirkningsfaktorer

Fiskesykdommer generelt

Fiskesykdommer som er av underordnet betydning i naturen, kan få kunstig gode oppvekstforhold i oppdrettssammenheng og dermed bli et alvorlig problem for både oppdrettsorganismen, miljøet utenfor oppdrettsanlegget og for viltlevende bestander. I tillegg kan ulike former for menneskelig aktivitet føre til introduksjon og spredning av nye sykdommer.

Furunkulose (byllesyke) er den sykdommen som har vært mest i fokus i forhold til vill laks. Sykdommen ble innført til Norge med importert smolt og spredte seg gjennom oppdrett langs hele kyststrekningen fra Agder til Troms. Tapet av fisk var betydelig, og smittespredning ble påvist i en rekke villaksbestander. I dag vurderes ikke furunkulose som en generell trussel for villaks, men sykdommen kan i enkelte år gi stort tap av gytefisk i noen vassdrag.

Vi har i dag lite kunnskap om betydningen av ulike sykdommer for de ville bestandene, for eksempel virussykdommen infektiøs lakseanemi (ILA). I andre land er det påvist ILA-virus på villfisk, men aldri påvist sykdomsutbrudd. Det er for øvrig lite trolig at denne sykdommen vil ha noen vesentlig negativ effekt på villfisk. Generelt er det likevel stor usikkerhet om effektene av nye sykdommer, sykdomsutbrudd og epidemier.

Forurensning

Forurensningsloven av 1981 og forskrifter og pålegg til industri, landbruk og kloakkhåndtering har sammen med strukturendringer ført til en kraftig reduksjon i forurensningsproblemene på 1980- og 90-tallet. Industriforurensning er idag registrert som en trusselfaktor i 16 laksevassdrag.

Problemer knyttet til forurensning fra jordbruk er også betydelig redusert, men det oppstår fortsatt uheldige situasjoner i mindre vassdrag med lav renseevne når vannføringen er liten og vanntemperaturen er høy. Dette gjelder spesielt i områder med intensivt jordbruk. Jordbruksforurensning er registrert som trusselfaktor i totalt 40 lakseelver. Registreringene er imidlertid ufullstendige og problemet kan derfor omfatte flere vassdrag.

Innføring og spredning av fremmede arter

Det antas at en rekke fiskearter vil kunne få negativ effekt på laksebestander som følge av predasjon eller næringskonkurranse dersom de spres til nye områder. Dette gjelder for eksempel regnbueørret, arter av stillehavslaks, steinsmett, hvitfinnet steinulke, ørekyte og sandkryper. Forekomst av steinsmett kan være en av årsakene til den relativt lave produksjonen av laks i noen nordnorske vassdrag. Utslipp av ballastvann og innførsel av akvarieorganismer fra andre verdensdeler har et betydelig omfang, og kontrollen er utilstrekkelig. Disse kildene til spredning av organismer representerer en potensiell, men ikke kvantifiserbar trussel.

I USA har et oppdrettsfirma utviklet en genmodifisert laks som vokser dobbelt så fort som vanlig oppdrettslaks. Dersom genmodifisert laks introduseres til norske sjøområder og vassdrag vil den kunne påføre villaksen skade blant annet ved at den krysser seg med villaks eller ved at den fortrenger villaks i konkurransen om gyting, leveområder eller næringsgrunnlag.

2.6 Villaksforvaltningen

Villaksen blir påvirket av et bredt spekter av aktiviteter som hver for seg hører inn under flere ulike sektormyndigheter. En vellykket villaksforvaltning forutsetter derfor omfattende sektovergripende samarbeid i samsvar med de generelle ordninger og retningslinjer som er lagt til grunn for miljøvernpolitikken, jf blant annet St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling og St.meld. nr. 42 (2001-2002) Biologisk mangfold.

Det overordnende ansvaret for villaksforvaltningen er lagt til Miljøverndepartementet. Miljøvernforvaltningens viktigste virkemidler er forankret i lakse- og innlandsfiskeloven og omfatter i all hovedsak regulering av fisket, fiskekultivering og fiskeoppsyn.

Foruten Miljøverndepartementet har Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet og Olje- og energidepartementet ansvaret for forvaltningsområder som er av stor betydning for villaksen. De viktigste sektorlovverkene er fiskeoppdrettsloven, fiskesykdomsloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Plan- og bygningsloven og forurensningsloven er også viktige.

For å styrke det sektorovergripende samarbeidet innen villaksforvaltningen har Direktoratet for naturforvaltning opprettet et samarbeidsråd for anadrome laksefisk. Rådet består av representanter fra berørte fagmyndigheter, fylkesmennene, Kommunenes sentralforbund, Sametinget og sentrale organisasjoner for rettighetshavere, brukere, oppdrettsnæringen og miljøvernorganisasjoner.

I tråd med Villaksutvalgets forslag er det også opprettet et samarbeidsorgan for forvaltning av villaks. Formålet er å etablere et mer forpliktende samarbeid mellom de sentrale sektormyndighetene. Fiskeridirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statens dyrehelsetilsyn deltar i organet som ledes av Direktoratet for naturforvaltning. Organet skal bidra til effektiv gjennomføring av vedtatt politikk og gi råd i spørsmål som berører villaksen.

Internasjonale avtaler

Konvensjonen om bevaring av laks i det nordlige Atlanterhav er den internasjonale avtalen som har størst relevans for dagens lakseforvaltning. Konvensjonen forvaltes av Den nordatlantiske organisasjonen for bevaring av villaksen, NASCO. Konvensjonen omfatter alle land som har atlantisk laks.

NASCO har ansvaret for å regulere laksefisket rundt Færøyene og Grønland og skal sørge for at konvensjonens forbud mot fiske etter laks utenfor landenes territorialfarvann blir overholdt. I de senere år har organisasjonen utarbeidet internasjonale retningslinjer for blant annet reguleringer i fisket, forvaltning av leveområder, spredning av levende fisk og fiskesykdommer, genmodifisert laks og lakseoppdrett.

Norge har i tillegg spesielle forpliktelser knyttet til forvaltningen av laksen i Tana, Neiden og Enningdalselva. I disse vassdragene er laksefisket og deler av den øvrige forvaltningen basert på bilaterale avtaler med nabolandene.

Miljøvernforvaltningen

Miljøverndepartementet har gjennom lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. av 15 mai 1992 nr. 47 det overordnede forvaltningsansvaret for vill laks. Lovens formål er

«... å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk og deres leveområder forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammene skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere.»

Loven bygger på et fredningsprinsipp for anadrome laksefisk, og er i stor grad en fullmaktslov. Loven har blant annet bestemmelser om regulering av fisket, etablering av fredningssoner, fiskeutsettinger, fiskerettshavernes organisering, fiskeravgift, fangstrapportering og oppsyn. I medhold av loven er det fastsatt en rekke forskrifter.

Den praktiske forvaltningen er delegert til Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennene og kommunene. Direktoratet for naturforvaltning fastsetter blant annet forskrifter for laksefiske i sjøen. Fylkesmennene har det regionale ansvaret, gir råd til kommunene og fastsetter forskrifter for laksefiske i vassdragene. Kommunene er tillagt myndighet og oppgaver på flere viktige områder, blant annet organisering og driftsplanlegging i vassdrag. I de senere årene har det også vært lagt til rette for at deler av forvaltningen skal ivaretas av rettighetshaverne med utgangspunkt i driftsplaner.

Statens naturoppsyn har det sentrale ansvaret for lakseoppsynet. Det er lagt vekt på å effektivisere kontrollen med fisket ved å integrere lakseoppsynet i et helhetlig naturoppsyn. Lakseoppsynet er i stor grad basert på kjøp av tjenester fra politiet og på et forpliktende samarbeid mellom politiet og regionale miljøvernmyndigheter. Samarbeidet omfatter også kystvakten, fiskerioppsynet (Skagerrak), fjelltjenesten (Finnmark) og interesseorganisasjonene. Lakseoppsyn i regi av myndighetene er i hovedsak rettet mot sjøfisket, mens oppsynet i elvene ivaretas av rettighetshaverne og lokale jeger- og fiskeforeninger.

Vassdragsforvaltningen

De sentrale lovene innen vassdragsforvaltningen er vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Lovene forvaltes av Olje- og energidepartementet, og Norges vassdrags- og energidirektorat er viktigste utøvende myndighet.

Lov av 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (Vannressursloven) er den generelle loven om vassdragene. Loven inneholder bestemmelser om vannuttak, ekspropriasjon og bestemmelser om offentlig tillatelse til tiltak som berører allmenne interesser. Som hovedregel kreves tillatelse etter vannressursloven for alle typer inngrep og virksomhet i vassdrag som berører allmenne interesser, mens tillatelser til vannkraftutbygging hovedsakelig gis etter vassdragsreguleringsloven. En rekke andre sektorlover kan også komme til anvendelse ved behandlingen av vassdragssaker, i første rekke lakse- og innlandsfiskloven, forurensningsloven, plan- og bygningsloven, naturvernloven og kulturminneloven.

Den nye vannressursloven gir nye og bedre muligheter for å regulere andre typer inngrep enn kraftutbygging og gir økt beskyttelse av gyte- og oppvekstområder i laksevassdrag.

Verneplan for vassdrag og Samlet plan for vassdrag er ved siden av konsesjonsbehandlingen de viktigste verktøyene for en samlet nasjonal forvaltning av vannkraftressursene. Alle potensielle vannkraftprosjekter må klareres i forhold til disse to planene før de eventuelt konsesjonsbehandles.

Gjennom Verneplan for vassdrag er over 20 % av vannkraftressursene varig vernet mot kraftutbygging (jf kapittel 2.8.2), mens Samlet Plan for vassdrag er et planleggings- og konsekvensutredningsverktøy som rangerer mellom vannkraftprosjektene i Norge. Alle vannkraftprosjekter av en viss størrelse er plassert i én av to kategorier i Samlet plan for vassdrag. Kategori I representerer prosjekter som etter en vurdering av økonomi og konfliktgrad er frigitt for konsesjonsbehandling. Kategori II representerer prosjekter som etter en tilsvarende vurdering ikke er frigitt for konsesjonsbehandling på nåværende tidspunkt. Noen prosjekter er også frigitt for konsesjonsbehandling uten å ha blitt behandlet i Samlet plan for vassdrag på vanlig måte.

Samlet plan for vassdrag er forankret i St.meld. nr. 63 (1984-1985) Om samlet plan for vassdrag og senere rulleringer behandlet av Stortinget. Siden Samlet plan for vassdrag sist ble rullert har det skjedd viktige endringer i flere av de forutsetningene som planen bygger på. Føringene for miljøvernpolitikken og politikken for videre vannkraftutbygging er også endret. Planen er derfor under omlegging og arbeidet med dette blir sett i sammenheng med suppleringen av Verneplan for vassdrag og iverksettingen av EUs nye rammedirektiv for vann.

EUs rammedirektiv for vann skal danne et rammeverk for beskyttelse av vannressursene, inkludert de kystnære sjøområdene. Direktivet skal sikre en helhetlig forvaltning av vannressursene, slik at alle faktorer som påvirker vassdrag, grunnvann og kystnære farvann kan sees under ett. Direktivet pålegger landene å fastsette miljømål som skal sikre god vannstatus og gjennomføre tiltaksprogrammer for å oppnå disse målene innen gitte tidsfrister. I den forbindelse vil det bli utviklet helhetlige forvaltningsplaner for vassdragene og de kystnære områdene.

EUs vanndirektiv vil være et viktig instrument for en mer helhetlig og økosystembasert forvaltning av vassdragene og de kystnære områdene. Det arbeides med å avklare hvordan direktivet mest hensiktsmessig kan gjennomføres i Norge, jf St.meld. nr. 12 (2001-2002) Rent og rikt hav.

Havbruks- og fiskeriforvaltningen

Fiskerimyndighetene har det overordnede ansvaret og er konsesjonsgivende myndighet for oppdrettsnæringen. De har også ansvaret for forvaltningen av saltvannsfiskeriene og sjøpattedyr.

Alt oppdrett krever tillatelse etter oppdrettsloven, forurensningsloven og fiskesykdomsloven. Lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv. - oppdrettsloven - stiller ufravikelige vilkår om at tillatelser ikke skal gis dersom anlegget vil volde fare for utbredelse av sykdom, volde fare for forurensning eller ha en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø. Fiskerimyndighetene har derved hovedansvaret for miljøtilpasning av havbruksnæringen, herunder tiltak mot rømning fra oppdrettsanleggene. Tiltak mot rømninger er basert på en nasjonal handlingsplan som er utarbeidet av oppdrettsnæringen i samarbeid med de berørte fagmyndighetene.

Dyrehelseforvaltningen

Landbruksmyndighetene har ansvaret for forvaltningen etter lov av 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven). Lovens formål er å forebygge, begrense og utrydde smittsom sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr, og loven er sentral i forhold til villaks. Loven gir vide fullmakter til gjennomføring av nødvendige tiltak og til å gi påbud i de tilfeller der det er påvist, eller er mistanke om smittsom sykdom. Myndigheten etter loven er i all hovedsak delegert til Statens dyrehelsetilsyn.

Dyrehelsemyndighetene har en sentral rolle i arbeidet med å bekjempe Gyrodactylus salaris. De er også hovedansvarlige for arbeidet med å bekjempe lakselus. Dette arbeidet er basert på en egen handlingsplan og samordnes av en nasjonal arbeidsgruppe med representanter fra myndighetene, oppdrettsnæringen og veterinærorganisasjoner.

Kommunal forvaltning

Kommunene har i dag ansvaret for en rekke oppgaver innenfor fiskeforvaltningen. Som planmyndighet har kommunene ansvaret for å ivareta fiskeinteressene i kommunal planlegging, herunder å innpasse hensynet til fiskeinteressene og fiskens leveområder i oversiktsplanleggingen, jf § 7 i lakse- og innlandsfiskloven.

Etter lakse- og innlandsfiskloven har kommunene i dag myndighet til å gi pålegg når det gjelder organisering og drift av vassdrag, salg av fiskekort og enkelte kultiveringstiltak. Kommunene har videre myndighet til å fastsette ulike grenser i vassdrag, kreve gjenoppretting i forhold til enkelte tiltak som er gjennomført i strid med lov eller forskrift og til å iverksette tiltak i krisesituasjoner. I tillegg har kommunene ansvar for å tilrettelegge for næringsutvikling og rekreasjon med utgangspunkt i fiskeressursene. Kommunene ivaretar disse ansvarsområdene blant annet som samarbeidspartner for rettighetshaverne ved utarbeiding av driftsplaner.

Privat forvaltning

Grunneierne har retten til bruk av faststående redskap i sjø og rettighetene til alt fiske i elv.

Rettighetshaverne har etter lakse- og innlandsfiskloven oppgaver i forbindelse med innlevering av fangststatistikk, organisering og utforming av lokale driftsplaner for fiske i vassdragene.

Organisasjonene på rettighetshaversiden og brukersiden utfører en omfattende frivillig dugnadsinnsats for å bevare laksestammene og bidra til et forsvarlig og lovlig fiske. Kultivering, oppsyn, organisering, bestandsovervåking og tilrettelegging for fiske inngår i denne virksomheten. Mye av det praktiske arbeidet skjer i samarbeid mellom private rettighetshavere, frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter. Samarbeidet er mange steder formalisert gjennom rådgivende samarbeidsorganer på lokalt eller regionalt nivå.

Rettighetshaverne har de senere årene fått større ansvar for forvaltningen av vilt- og fiskeressursene gjennom forpliktende organisering og utarbeiding av driftsplaner i samråd med kommunen og brukerne. Driftsplanen er en privatrettslig avtale mellom rettighetshaverne om felles forvaltning av fiskeressursene i et vassdrag. Kravet om utarbeiding av driftsplaner er nedfelt i lakse- og innlandsfiskeloven og det er så langt utarbeidet driftsplaner for om lag 60 % av laksevassdrag med avkastning på over 100 kg laks.

Den driftsplanbaserte forvaltningen skal videreutvikles slik at oppgaver som fastsetting av fiskeregler, fiskestell, informasjon, tilrettelegging, oppsyn, kontroll og innhenting av fangststatistikk i størst mulig grad skal ivaretas lokalt. Dette forutsetter at rettighetshaverne er organisert i hensiktsmessige enheter. Slike enheter må være juridisk og økonomisk forpliktende slik at myndighetene kan forholde seg formelt til rettighetshaverne i et fiskeområde. Erfaringene så langt viser at en slik forpliktende organisering er ressurskrevende, samtidig som mulighetene for tilfredsstillende organiseringsformer ikke er gode nok. Det er derfor nedsatt en arbeidsgruppe som skal utarbeide et forslag til et mer hensiktsmessig regelverk for fiskerettshavernes organisering.

2.7 Tiltak, innsatsområder og virkemidler

For å gjenoppbygge og bevare villaksbestandene er det behov for forsterket innsats på flere tiltaksområder. Foruten økt beskyttelse av de viktigste laksebestandene gjennom opprettelse av nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder, vil det i årene fremover bli iverksatt en rekke bevaringstiltak. Tiltak mot lakselus og rømt oppdrettslaks samt bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris vil bli særlig prioritert.

2.7.1 Tiltak knyttet til fiskeoppdrett

I St.meld. nr. 12 (2001 - 2002) Rent og rikt hav er det varslet en forsterket og målrettet innsats for å bedre oppdrettsnæringens miljøtilpasning. Innsatsen skal særlig rettes mot rømninger og lakselus. I den forbindelse skal det utarbeides en forpliktende plan for gjennomføring av tiltak de neste tre årene. Gjennomføringsplanen, som skal foreligge høsten 2002, vil bli basert på de eksisterende handlingsplanene mot rømninger og lakselus og skal både omfatte tiltak som allerede er identifisert og nye tiltak. Generelle tiltak som internkontroll, strengere reaksjoner ved regelbrudd, FoU og utvikling av ny teknologi vil inngå i satsningen. Arbeidet vil skje i samarbeid mellom de ansvarlige myndigheter og oppdrettsnæringen.

Hensynet til de ville laksebestandene vil på generelt grunnlag også bli ivaretatt i det øvrige arbeidet med å sikre at hensynet til miljø blir en grunnleggende premiss for videre utvikling og vekst i havbruksnæringen. Utvikling av nye rammebetingelser for næringen, nye miljøbestemmelser, bedre miljøkonsekvensutredninger, bærekraftig arealbruk, styrket FoU og oppgradering av havbruksforvaltningen inngår her som viktige elementer, jf St.meld. nr. 12 (2001-2002).

Tiltak mot rømninger

Det videre arbeidet med å redusere rømninger fra oppdrettsanleggene vil bli basert på tiltaksplanen som er utarbeidet av Norske Fiskeoppdretters Forening (nå FHL Havbruk) i samarbeid med fagmyndighetene. Som del av dette vil det bli innført et system for teknisk typegodkjenning av oppdrettsanlegg og bestemmelser om internkontroll. Det tas sikte på disse tiltakene skal iverksettes ved forskrifter i løpet av 2003.

Det skal også tas inn nye bestemmelser om rømningssikring i den nåværende drifts- og sykdomsforskriften. I den forbindelse er det aktuelt å innføre krav om bedre driftsrutiner under ulike risikooperasjoner ved oppdrettsanleggene, mer intensiv overvåking av merdene, bedre rutiner for sleping av merder og skjerpede regler for håndtering av fisk i tilknytning til slakterivirksomhet. I tillegg vil det bli vurdert å innføre en ordning med merking av oppdrettslaks der identifisering av rømt oppdrettsfisk vil være et av formålene.

Målsettingen for det videre arbeidet på dette feltet er at rømningene i løpet av de neste tre årene skal reduseres til et omfang som ikke utgjør en trussel mot villaksen.

De mulige problemstillingene som er knyttet til at laks som rømmer fra oppdrettsanlegg i Irland, Skottland og Færøyene kan ende opp i norske kystfarvann og vassdrag vil bli nærmere undersøkt av ICES og fulgt opp gjennom NASCO.

Tiltak mot lakselus

Arbeidet med å redusere forekomstene av lakselus har i de siste fem årene vært basert på en nasjonal handlingsplan som har bidratt til betydelige fremskritt. Blant annet er forekomstene av lakselus i Trøndelagsregionen kraftig redusert som følge av at et spesielt godt samarbeid mellom næringen og myndighetene om regional avlusning av oppdrettslaks. Ved regionale avlusninger i landet for øvrig har oppslutningen fra oppdretterne vært varierende. Problemene med store forekomster av lakselus er fortsatt betydelige i en del regioner, blant annet i Hordaland og Sogn og Fjordane.

Den nasjonale arbeidsgruppen som er opprettet som en del av handlingsplanen mot lakselus skal i løpet av høsten 2002 evaluere resultatene av arbeidet så langt og legge frem forslag til fremtidige strategier og tiltak. Det vil bli lagt til grunn at arbeidet med å redusere den totale forekomsten av lakselus i oppdrettsnæringen skal intensiveres. Som del av dette skal regionale avlusninger basert på erfaringene fra Trøndelag gjennomføres også i andre regioner. Bedre oppfølging av det eksisterende regelverket og strengere reaksjoner ved brudd på dette vil også bli prioritert. Målsettingen for det videre arbeidet vil være å sikre at forekomstene av lakselus på våren og forsommeren blir redusert til nivåer som ikke er skadelige for utvandrende smolt.

2.7.2 Bekjempelse og forebyggelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris

Forekomsten av lakseparasitten Gyrodactylus salaris er i dag redusert som følge av saneringer av settefiskeanlegg og rotenonbehandling av flere elver. I alt 25 av 42 smittede vassdrag er rotenonbehandlet. Av disse er 15 erklært fri for parasitten, og to vassdrag er under overvåkning for friskmelding (Skorga og Leirelva). I fem vassdrag (Batnfjordelva, Lærdalselva, Rauma, Skibotnelva og Steinkjervassdraget) er parasitten registrert på ny etter rotenonbehandling. Fra Steinkjervassdraget og Rauma har parasitten igjen spredt seg til de nærliggende vassdragene Figga, Lundselva, Innfjordelva, Isa og Glutra. Parasitten forekommer altså med sikkerhet i 25 vassdrag.

Resultatene av arbeidet på dette området viser at det er mulig å bekjempe parasitten. Det er imidlertid vanskelig å behandle de største vassdragene og brakkvannssystemene med rotenon. Økt vekt på metodeutvikling og kvalitetssikring, samt bruk av fiskesperrer forventes å gjøre det mulig å gjennomføre vellykkede rotenonbehandlinger av større vassdrag. I tillegg til å bekjempe parasitten i infiserte vassdrag er det en stor utfordring å redusere risikoen for smitte mellom vassdrag og regioner i Norge og på tvers av landegrensene.

Tiltak mot Gyrodactylus salaris gjennomføres i nært samarbeid mellom Statens dyrehelsetilsyn og Direktoratet for naturforvaltning. Arbeidet skal forebygge videre spredning, redusere smittefaren og bevare og gjenoppbygge de rammede laksestammene. I tillegg skal parasitten utryddes der dette er mulig. Arbeidet skjer i henhold til «Handlingsplanen for tiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris» som Direktoratet for naturforvaltning og Statens dyrehelsetilsyn la frem i 2000. Planen legger opp til en bred satsing på parasittbekjempelse, og omfatter rotenonbehandling av infiserte vassdrag, etablering av fiskesperrer, utvikling av andre kjemiske behandlingsformer, smittebegrensing, overvåkning og kontroll.

Direktoratet for naturforvaltning la i mai 2002 frem et nytt forslag til tiltaksplan mot Gyrodactylus salaris. Forslaget beskriver aktuelle tiltak i de forskjellige smitteregionene med tilhørende kostnadsoverslag og estimert samfunnsøkonomisk verdi av restituerte laksebestander. Det er også foreslått en prioritering av tiltak i tid mellom regionene. I inneværende år vil vassdragene i Steinkjer bli behandlet med sikte på å bli kvitt parasitten fra vassdragene i Trondheimsfjorden. Det er i alt 33 lakseelver rundt Trondheimsfjorden, og flere av disse er blant landets viktigste. Samlet sett utgjør denne regionen derfor et viktig kjerneområde for villaks, som det er svært viktig å holde fritt for Gyrodactylus salaris. Utkastet til tiltaksplan legger så opp til at utryddingstiltak gjennomføres i prioritert rekkefølge i infiserte vassdrag i tilknytning til Ranafjorden, Sørfjorden og Elsfjorden i Nordland, i Lærdalsfjorden i Sogn og Fjordane og i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal.

I tillegg til regionene med påvist smitte opererer tiltaksplanen med risikoregioner der det er påvist smitte med Gyrodactylus salaris i områder som grenser opp til norske laksevassdrag. Dette gjelder grenseområder i Finnmark, Troms og Østfold hvor det vil være behov for å styrke samarbeidet med nabolandene for å unngå spredning av parasitten.

Utkastet til tiltaksplan er nå på høring hos berørte fagmyndigheter, kommuner og organisasjoner. Det endelige forslaget vil bli oversendt Miljøverndepartementet i løpet av høsten 2002.

2.7.3 Andre tiltaksområder

Vassdragstiltak

Det forventes ikke at fremtidige vannkraftutbygginger vil påvirke villaksen i nevneverdig grad. Ved eventuelle nye vannkraftprosjekter som berører laksevassdrag vil bli det bli lagt stor vekt på å unngå skadevirkninger for villaksen gjennom tilpasninger og kompensasjonstiltak.

Villaksproduksjonen i regulerte vassdrag kan økes betydelig gjennom modernisering og effektivisering av kompensasjonstiltakene. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Direktoratet for naturforvaltning (DN), regulantene og lokale lakseinteresser samarbeider derfor for å forbedre disse tiltakene. Det legges vekt på å finne frem til optimale løsninger der de økologiske og økonomiske virkningene av endringer i manøvrering, biotopjustering, fiskeutsettinger og andre tiltak vurderes samlet.

Vassdragsreguleringsloven gir adgang til å revidere konsesjoner som er gitt etter vassdragsreguleringsloven og ervervsloven etter 50 år. Ved endring av vassdragsreguleringsloven i 1992, jf Ot.prp. nr. 50 (1991-1992), ble det bestemt at alle konsesjoner likevel kan tas opp til revisjon 30 år fra lovendringen trådte i kraft. Konsesjonene i laksevassdrag vil bli vurdert når revisjonsintervallet utløper med sikte på tiltak som, om mulig, kan gi bedre tilpasning i forhold til laksebestandene. Ved eventuelle revisjoner bør en som hovedregel ikke sette i verk tiltak som svekker ressursgrunnlaget for den nåværende kraftproduksjonen. Det vises til nærmere omtale i St.meld. nr. 37 (2000-2001) jf Innst. S. nr. 263 (2000-2001).

NVE og DN vil også utarbeide et program for restaurering av laksevassdrag. Andre berørte fagmyndigheter, kommunene og rettighetshaverne vil bli trukket inn i arbeidet. I første omgang skal det utarbeides en prioritert liste over vassdrag som det er aktuelt å restaurere. Prioriteringene vil bli basert på en avveining av kostnader og potensialet for økt villaksproduksjon.

Den nordatlantiske villaksorganisasjonen NASCO har utarbeidet en internasjonal handlingsplan for bevaring av villaksens leveområder i vassdragene. Planen skal følges opp gjennom nasjonale handlingsplaner. For Norges del er det i første omgang aktuelt å utarbeide en veileder som kan legges til grunn for behandling av saker i de ulike sektorer. De innsatsområdene som er beskrevet ovenfor vil også inngå i planen, som på sikt må inngå i de forvaltningsplanene og tiltaksprogrammene som skal utarbeides i henhold til EUs rammedirektiv for vann. Planen vil bli utarbeidet av DN i nært samarbeid med NVE, andre berørte fagmyndigheter og relevante interesseorganisasjoner.

Reguleringer i fisket

Reguleringene i laksefisket har som overordnet mål å sørge for at det ikke drives overbeskatning eller feilbeskatning av bestandene. Dette forutsetter at reguleringene i så stor grad som mulig tilpasses situasjonen for den enkelte bestand.

Med grunnlag i vitenskapelige undersøkelser og fangststatistikk som innhentes fra fiskere og rettighetshavere har Direktoratet for naturforvaltning laget et system for kategorisering av laksevassdrag. Systemet brukes både som grunnlag for å vurdere når det kan åpnes for laksefiske og for de mer detaljerte reguleringene. Reguleringene er basert på råd fra Det internasjonale havforskningsråd, fylkesmennene og en nasjonal faggruppe som blant annet har ansvaret for å utarbeide en årlig rapport om tilstand og utviklingstrekk i norske laksebestander. I tillegg innhentes råd fra Samarbeidsrådet for anadrome laksefisk.

Det er opprettet en arbeidsgruppe som skal utrede hvordan Villaksutvalgets forslag til kvotebaserte reguleringer i laksefisket skal følges opp. Gruppen skal blant annet utrede administrative konsekvenser og kontrollordninger. Parallelt med gruppens arbeid gjennomføres det forsøk med ulike typer kvoteordninger. Resultatet av utredningene vil foreligge i løpet av 2004.

De mulige problemene som er knyttet til bifangst av laks i makrellfisket i «Smutthavet» vil bli fulgt opp gjennom NASCO.

Forskning og overvåkning

Direktoratet for naturforvaltning har opprettet et FoU-råd med representanter fra forskningsinstitusjonene, sektormyndigheter og interesseorganisasjoner. Etter forslag fra FoU-rådet har Norges forskningsråd etablert et eget forskningsprogram for villaks. Programmets hovedformål er å skaffe frem kunnskap som kan bidra til å bevare og gjenopprette sterke og produktive villaksbestander.

Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en plan som skal legges til grunn for den fremtidige overvåkingen av villaksbestandene. Planen innebærer blant annet bedre kvalitetsikring av informasjon og data, bruk av standardiserte overvåkingsmetoder og etablering av en sentral databank for nøkkeltall.

Kalking

Kalking av innsjøer med forsuringsproblemer har vært gjennomført i lang tid. Kalking av laksevassdrag har imidlertid bare vært foretatt i noen få år. Årsaken er store kostnader og tekniske utfordringer ved kalking av større elver. I dag kalkes ca 20 lakseelver, tilsvarende 320 km lakseførende elvestrekning.

Det kalkes både i vassdrag der den stedegne laksebestanden fortsatt er til stede og i vassdrag der den opprinnelige bestanden er utdødd. I sistnevnte kategori benyttes nærliggende laksebestander til reetablering. Direktoratet for naturforvaltning har beregnet at fangsten i de kalkede elvene kan komme opp i 80 tonn laks pr år. De beste resultatene er oppnådd i elver som har vært kalket lengst eller der det gjenstod en restbestand av den opprinnelige stammen.

Genbank for villaks

I 1986 ble satt i gang et arbeid med å etablere en nasjonal genbank for villaks. I dag består banken av en sædbank for nedfrosset melke og en genbank for levende fisk. I alt 5.700 individer fra 152 bestander er lagret i sædbanken, mens 34 stammer og 1.144 familier er bevart i den levende genbanken. Den levende genbanken består av tre anlegg lokalisert til Haukvik i Trøndelag, Eidfjord i Hardanger og Bjerka i Nordland.

Stammene er valgt ut til genbanken fordi de enten er truet av Gyrodactylus salaris eller av sur nedbør. De gjenværende laksestammene til viktige laksevassdrag som Vosso, Driva, Rauma, Ranaelva og Steinkjerelvene finnes nå i all hovedsak bare i genbanken.

Flere generasjoners opphold i levende genbank gir en uheldig seleksjon med risiko for tap eller endring av viktige egenskaper. Dette tiltaket forutsetter derfor at de problemene som er knyttet til vassdragene løses slik at laksen i løpet av få generasjoner kan tilbakeføres til sitt naturlige miljø.

Biotopjustering

Arbeidet med tiltak for å styrke laksebestandene begynte i forrige århundre med fisketrapper og yngelutsettinger. Etter hvert som inngrep fra vannkraftutbygging og forurensning reduserte lakseproduksjonen fikk tiltakene mer preg av kompensasjon enn styrking. Tiltakene gjennomføres ofte i samarbeid mellom miljømyndigheter, andre offentlige etater, rettighetshavere, fiskerforeninger og regulanter.

De viktigste biotopjusteringene er terskler, strømkonsentratorer, kulper, utlegging av steinblokker og utlegging av gytesubstrat eller skjul. I elver der inngrep har fjernet kulper og skjul eller der vassdraget fra naturens side er fattig på hvileplasser kan terskler øke lakseproduksjonen. Kunstige kulper er viktige i elver med liten variasjon, og utlegging av stein eller gytegrus har vært svært vellykket i vassdrag med grusgraving, kanalisering og forbygging.

Fiskeutsettinger

Utsetting av laks gjennomføres i dag i all hovedsak som kompensasjonstiltak i forbindelse med kraftutbygging. Det stilles i dag krav om at fisk som settes ut til kultiveringsformål skal være av stedegen stamme.

Økt kunnskap de senere år viser at fiskeutsettinger i mange tilfeller ikke har tilsiktet effekt. Det vil derfor bli stilt økte krav til evaluering i forbindelse med utsettingspålegg og etablert kvalitetskriterier for fisk som skal settes ut.

Fisketrapper

Formålet med bygging av fisketrapper har vært å kompensere for negative effekter av vassdragsreguleringer eller å utvide laksens leveområder, styrke bestandene og øke produksjonen. Det er til sammen bygd 316 fisketrapper i 171 av landets laksevassdrag og over 2 000 km ny elvestrekning er gjort tilgjengelig for laksen. Produksjonen på de åpnede strekningene har bidratt til å øke den årlige smoltproduksjonen med om lag 0.7 millioner smolt, mens potensialet er beregnet til om lag 1.2 millioner smolt.

Bygging av laksetrapper innebærer at laksen introduseres til områder der den ikke hører naturlig hjemme. Dette kan ha betydelige konsekvenser for det biologiske mangfoldet i vassdragene, og det blir derfor ikke lenger gitt tillatelse til bygging av nye laksetrapper med mindre dette anses som helt nødvendig for å unngå at viktige bestander blir utryddet. Det er imidlertid aktuelt å restaurere enkelte eksisterende trapper der dette vil ha vesentlig betydning for viktige laksebestander. Direktoratet for naturforvaltning arbeider derfor med en plan for restaurering av fisketrapper.

2.8 Nærmere om de midlertidige sikringssonene for laksefisk og Verneplan for vassdrag

De midlertidige sikringssonene for laksefisk og Verneplan for vassdrag er særlig relevante i forbindelse med etablering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. I det følgende er det derfor gitt en nærmere omtale av disse ordningene.

2.8.1 Midlertidige sikringssoner for laksefisk

I 1989 opprettet Fiskeridepartementet 52 midlertidige sikringssoner for laksefisk utenfor 125 lakseelver. Hensikten var å bevare livskraftige ville laksestammer som et biologisk og genetisk grunnlag for fortsatt vekst og utvikling i oppdrettsnæringen og å bidra til å bevare villaksen.

Ved opprettelsen ble det lagt vekt på å beskytte laksestammer med særlig verdifulle arveanlegg og individrike laksestammer med god naturlig reproduksjon. Det ble også lagt vekt på at sikringssonene skulle bidra til å hindre videre spredning av Gyrodactylus salarisog forebygge genetiske skadevirkninger av rømt oppdrettslaks på de ville laksebestandene.

De midlertidige sikringssonene regulerer oppdrett i sjøområdet og i de vassdragene som munner ut i sonene. Marine arter, skjell, krepsdyr og ål omfattes ikke av bestemmelsene om sikringssonene. Bestemmelsene som er knyttet til ordningen gjelder i tillegg til de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt av veterinær-, miljøvern- og fiskerimyndighetene.

Det er ikke tillatt å etablere nye matfiskkonsesjoner for laksefisk innenfor de midlertidige sikringssonene. Eksisterende anlegg har anledning til å drive videre. Ved flytting og etablering av reservelokaliteter skal anleggene som hovedregel lokaliseres lenger vekk fra de vassdrag som sonene ble etablert for å beskytte. Bedrifter utenfor sonene kan ikke etablere lokaliteter innenfor en midlertidig sikringssone. I den utstrekning det finnes andre egnede områder skal sonene ikke nyttes som midlertidig oppholdssted ved krisesituasjoner som algeoppblomstring og oljeutslipp. Søknader om etablering av landbaserte anlegg og lukkede sjøbaserte anlegg behandles på vanlig måte. All fisk som transporteres til anlegg og mellom anlegg i saltvann innenfor de midlertidige sikringssonene skal ha et opphold på minimum to døgn i sjøvann med saltholdighet på 25 promille eller mer.

Ordningen med midlertidige sikringssoner var opprinnelig tenkt å vare i fem år. I 1994 ble det derfor opprettet et evalueringsutvalg med representanter fra de berørte fagmyndighetene og oppdrettsnæringen. I sin rapport fra 1996 anbefalte utvalget at sikringssonene ble videreført med visse mindre grensejusteringer og at det ble stilt strengere krav til helsekontroll og rømningssikring for anleggene innenfor sonene. Utvalget foreslo også at det ble etablert tiltakssoner utenfor mange av de eksisterende midlertidige sikringssonene. I disse sonene skulle både nye og eksisterende anlegg underlegges strengere vilkår med hensyn til rømningssikring og helsekontroll. Utvalgets forslag er ikke vedtatt, og den opprinnelige ordningen med midlertidige sikringssoner gjelder fortsatt.

2.8.2 Verneplan for vassdrag

I perioden 1973-1993 besluttet Stortinget å verne 341 vassdragsobjekter gjennom behandlingen av Verneplan I-IV for vassdrag. Disse objektene består både av hele vassdrag, deler av vassdrag og områder med flere vassdrag. Vassdragsvernet er nå lovfestet i den nye vannressursloven.

Hensikten med Verneplan for vassdrag er å ta vare på et representativt utsnitt av norsk vassdragsnatur og vassdrag som er viktige for friluftslivet. Det enkelte vassdragets samlede naturkvaliteter og samfunnsmessige betydning er lagt til grunn for valg av vassdrag til verneplanen. Vernet skal følges opp gjennom reglene i vannressursloven, herunder særregler for vernede vassdrag (§§ 34 og 35). Vernet kan også følges opp gjennom vern etter naturvernloven eller bindende planer etter plan- og bygningsloven.

Hovedregelen i vannressursloven er at det ikke er tillatt til å gjennomføre et nytt tiltak eller inngrep som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser i vassdraget eller sjøen, uten at det skjer med konsesjon fra vassdragsmyndighetene.

I vernede vassdrag er reglene enda strengere fordi nye tiltak bare kan tillates dersom hensynet til verneverdiene i vassdraget ikke taler imot.

Det er også fastsatt rikspolitiske retningslinjer etter plan- og bygningsloven for de vernede vassdragene. Retningslinjene skal bidra til å sikre verneverdiene i vassdragene og skal legges til grunn for kommunenes og andre offentlige myndigheters planlegging og enkeltsaksbehandling. Retningslinjene gjelder for selve vannstrengen og et belte på inntil 100 meter langs vannstrengen og for andre deler av nedbørsfeltet som har innvirkning på verneverdien til vassdraget.

Fysiske inngrep som kan true verneverdiene i vassdragene omfattes av regelverket for vernede vassdrag og skal ikke tillates dersom de er til nevneverdig skade. Dette omfatter blant annet reguleringsmagasiner, kraftutbygging, grusgraving, kanalisering, forbygging, utfylling, drenering og fjerning av kantvegetasjon.

Det er igangsatt et arbeid med å supplere Verneplan for vassdrag, jf St.meld. nr. 24 (1999-2000). Arbeidet pågår i regi av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning. Andre myndigheter og organisasjoner er også trukket inn i arbeidet.

Som del av arbeidet med å supplere verneplanen har NVE bedt interesserte parter om forslag til vassdrag som kunne være aktuelle å ta inn. Hele 340 vassdrag ble foreslått, og det er så langt bestemt at 77 av disse skal prioriteres i det videre utredningsarbeidet. Listen omfatter fire av de vassdragene som Villaksutvalget foreslo som nasjonale laksevassdrag: Bjerkreimsvassdraget, Nausta, Verdalsvassdraget og Vefsna.

NVE vil sende et forslag til supplering av verneplanen på høring høsten 2002. Direktoratets endelige forslag vil bli lagt frem for Olje- og energidepartementet innen utgangen av 2002. Det endelige forslaget til Stortinget kan derfor tidligst legges frem ved årsskiftet 2003/2004.