Forholdet til Grunnloven § 1 og § 93

Tilslutning til samarbeidet om et felles europeisk luftrom innebærer ingen avståelse av suverenitet over det norske luftrommet. For å gjøre dette klart, er det uttrykkelig sagt i rammeforordningen at både den og de tre andre forordningene som inngår i et felles europeisk luftrom-pakken, skal være uten betydning for medlemsstatenes suverenitet over deres luftrom og medlemsstatenes krav knyttet til offentlig orden, sikkerhet og forsvarsspørsmål. Verken rammeforordningen eller de tre andre forordningen i denne pakken av rettsakter, omfatter militære operasjoner og øvelser. Denne grensedragningen underbygges ytterligere av at hele regelverkspakken er gitt i medhold av artikkel 80 nr. 2 i EF-traktaten, og derfor er klassifisert som et indre markeds- regelverk.

Etableringen av en grensekryssende funksjonell luftromsblokk kan innebære at de tjenestene som er nødvendige for å avvikle lufttrafikken ytes på tvers av landegrensene. For eksempel vil norske myndigheter innenfor rammen av en slik avtale kunne bestemme at en tjenesteleverandør i en annen stat skal yte slike tjenester i større eller mindre deler av det norske luftrommet. Det sentrale i denne sammenhengen er imidlertid at etableringen av slike grensekryssende luftromsblokker ikke følger direkte av rettsaktene i et felles europeisk luftrom. Luftromsforordningen forutsetter at medlemsstatene på eget initiativ, inngår separate bilaterale eller multilaterale avtaler med andre stater om å etablere felles grensekryssende luftromsblokker (heretter omtalt som « blokkavtaler»).

I slike blokkavtaler forutsettes statene å regulere hvordan de skal kunne ta tilbake den faktiske kontrollen over eget luftrom dersom det inntreffer en situasjon som gjør dette nødvendig for å ivareta tungtveiende nasjonale interesser. I praksis betyr dette at militære eller sivile instanser i den staten som har overlatt styringen til en tjenesteyter i en annen stat igjen overtar styringen av statens eget luftrom. Det er derfor viktig at disse situasjonene er beskrevet på en klar måte i blokkavtalen, og at det rent praktisk er lagt til rette for en slik tilbakekalling av oppgaver gjennom planlegging, bemanning og nødvendig utstyr innenfor statens grenser. 1

Rettslig sett står medlemsstatene fritt til å bestemme om de vil inngå blokkavtaler. Samtidig må det kunne sies å være en klar politisk forutsetning for vedtagelsen av et felles europeisk luftrom-pakken at medlemsstatene faktisk benytter denne muligheten. Innenfor de delene av EØS-området hvor det må antas å være klare fordeler forbundet med en funksjonell inndeling av luftrommet som går på tvers av landegrensene, må en anta at medlemsstatene selv ønsker å benytte denne muligheten. Innenfor de delene av EØS-området hvor fordelene ved å inngå blokkavtaler ikke er like opplagte, tilsier formålet med regelverket at det ikke er like viktig å inngå slike avtaler, eller i alle fall ikke avtaler med like omfattende oppgaveoverføringer. Derfor er det heller ikke grunn til å frykte at de politiske forutsetningene som er nevnt foran vil ha noen særlig betydning for den faktiske organiseringen av luftrommet i sistnevnte deler av EØS-området.

Som nevnt tidligere vil det kunne oppstå et politisk press i EU i retning av større grad av overnasjonalitet (Fellesskapskompetanse) i beslutningsprosedyrene angående omorganisering av luftrommet, hvis arbeidet med å dele inn luftrommet på en funksjonell måte ikke skulle gå slik man hadde forestilt seg. For at resultatet av en slik prosess skal bli rettslig bindende, må det foretas endringer av rettsaktene som inngår i lovgivningspakken. Skulle slike endringer bli foreslått og vedtatt i EU vil Norge måtte fremme sine interesser på vanlig måte under det interne arbeidet i EU, og under forhandlingene om å innarbeide slike endringer av lovgivningspakken i EØS-avtalen.

Alt i alt antas det at tilslutning til rettsaktene i felles europeisk luftrom-pakken, slik de nå er utformet, ikke reiser suverenitetsspørsmål som er problematiske i forhold til Grunnloven § 1 og § 93.

Gjennomføringen i norsk rett

Gjennomføringen av rettsaktene i intern rett vil ikke kreve lovendringer. Det legges opp til at de fire overordnede forordningene blir inkorporert gjennom forskrift gitt først og fremst i medhold av luftfartsloven § 16-1, som er en generell hjemmel for å gjennomføre EØS-regler på luftfartens område.

Som det fremgår av punkt 3 krever tjenesteytingsforordningen at medlemsstatene utpeker en eller flere éneleverandører av lufttrafikktjenester for alle deler av det nasjonale luftrommet. Tjenesteytingsforordningen selv stiller en del krav til måten leverandørene skal utøve sin virksomhet på, men disse kravene er ikke tilstrekkelige som garanti for at viktige nasjonale interesser blir ivaretatt på en god måte. I det norske gjennomføringsregelverket (forskrifter, m.v.) vil det derfor bli presisert at de leverandørene som utpekes skal ha kapasitet og kompetanse til å ivareta sivile og militære behov i fred, og ved krise eller krig.