7 Vurdering

Rettsaktene ligger innenfor rammen av EØS-avtalen. Norge har gjennom EØS-avtalen til nå tatt inn i norsk rett alt relevant EU-regelverk innenfor luftfartsområdet, og Norge er fullt ut integrert i EUs indre marked på dette feltet. Rettsaktene i denne pakken er et viktig supplement til EUs rettsregler på luftfartsområdet. Forholdet til EUs flysikkerhetsbyrå (EASA), som Norge har sluttet seg til gjennom EØS-avtalen, kan bli vanskelig dersom Norge skulle bli stående utenfor det felles europeiske luftrom. Dette er fordi byrået etter hvert vil få ansvar for kontroll av sikkerhetskravene innenfor flysikringsvirksomheten.

Rettsaktene berører ikke nasjonal kontroll over luftrommet. Den faktiske kontrollen over luftrommet kan sikres gjennom utformingen av eventuelle blokkavtaler, og reell kompetanse hos norske myndigheter til å styre og avvikle flytrafikken over norsk territorium til enhver tid sikres gjennom krav i norsk gjennomføringsregelverk, bl.a. i form av krav til utøvere av lufttrafikktjenester.

Betydningen av EU-regelverk på dette saksområdet vil trolig bli større i tiden fremover, bl.a. som følge av at de vil komme til å omfatte flere aspekter av flysikringsvirksomheten i vid forstand enn det som er tilfellet i dag. Selv om gjennomføringen av denne pakken av rettsakter, i sin nåværende form, ikke innebærer suverenitetsavståelse, etablerer regelverket en ramme for den fremtidige utviklingen av viktige deler av europeisk luftfart, som Stortinget bør få anledning til å uttale seg om.

De samfunnsøkonomisk gunstige sidene ved en effektiv trafikkavvikling er viktig å vektlegge. Selv om Norge isolert sett ikke har spesielt store kapasitetsproblemer over norsk luftrom, ligger det både sikkerhets- og effektiviseringsgevinster i felles europeisk luftrom-konseptet også for Norge.

Omstruktureringen av luftrommet over Europa og gjennomføringen av prinsippene om mest mulig direkte flygevei, innebærer isolert miljøbesparelser selv om de totale utslipp blir større med økende flytrafikk. Effektivisering og bedre utnytting av luftrommet er et av hovedformålene med et felles europeisk luftrom-konseptet. Trafikkproblemene er størst på kontinentet. Den norske utenlandstrafikken som flyr til, fra og over kontinentet, vil få en gevinst ved at trafikken kan avvikles på en mer effektiv og forutsigelig måte. Etter hvert kan det også bli aktuelt for Norge å etablere funksjonelle luftromsblokker med nabostatene. På sikt kan dette legge grunnlaget for mer effektiv drift av lufttrafikktjenesten i Norge og lavere priser for brukerne.

Et viktig virkemiddel for å øke effektiviteten er utvikling av ny teknologi. Dette er organisert i et eget utviklingsprogram i EU kalt «SESAR» 1, som blant annet kan gi mulighet til næringsutvikling i Norge på dette feltet. Gjennom å slutte seg til lovgivingspakken om et felles europeisk luftrom vil Norge kunne være med i styringen av SESAR-programmet.

Felles europeisk luftrom-initiativet er primært et sivilt konsept, men det har indirekte også konsekvenser for militær luftfart; bl.a. når det gjelder gjennomføringen av konseptet «fleksibel bruk av luftrommet», samt som følge av prinsippene for betaling av lufttrafikktjenesten og eventuelt ved fremtidige krav til utstyr m.v. for flysikringstjenesten. (Bl.a. utstyr om bord i flyene.) Regjeringen vil følge opp dette i den konkrete gjennomføringen av rettsaktene i Norge.

Det er avklart at hensynet til distriktene er akseptert som en objektiv begrunnelse for at kryssubsidieringen innen tårntjensten på lufthavnene til Avinor kan fortsette. Det er viktig for Norge at de kravene som i fremtiden vil bli stilt til organisering av virksomheten og til teknisk utstyr m.v. som følge av rettsaktene i felles europeisk luftrom-pakken er så fleksible at de åpner for løsninger som er kostnadseffektive både i områder med store trafikkproblemer i sentrale deler av Europa, og i områder uten vesentlige trafikkproblemer - slik som i Norge. Som tidligere nevnt, vil Norge ha større innflytelse over disse spørsmålene om lovgivingspakken tas inn i EØS-avtalen; ved at Norge derved i noen grad kan være aktiv deltager i regelverksutviklingen i EU, bl.a. gjennom medlemskap i Kommisjonskomiteen.