2 Nærmere om EUs ordning for godkjenning av legemidler og innholdet i rettsaktene

Harmoniseringen av regelverket i EU for godkjenning og overvåking av legemidler startet i 1965 med vedtakelsen av rådsdirektiv 65/65/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St prp nr 100 (1991-92), bind 3 s. 371). Dette direktivet fastla som grunnprinsipp at intet legemiddel skulle bringes på markedet i noe medlemsland før det var godkjent og hadde fått utstedt markedsføringstillatelse av myndighetene i det enkelte land. Direktivet ble etterfulgt av rådsdirektiv 75/318/EØF og rådsdirektiv 75/319/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St prp nr 100 (1991-92), bind 3 s. 387 og s. 375), som fastla detaljerte krav til dokumentasjon av legemiddelets kvalitet, sikkerhet og effekt, i tillegg til å gi retningslinjer for medlemslandenes behandling av søknader.

Som følge av harmoniseringen har man i dag i all hovedsak identiske vilkår for innvilgelse av markedsføringstillatelse for legemidler i alle land innen EØS-området. Harmoniseringen av regelverket berører derimot ikke de enkelte staters myndighet ved prisfastsettelse eller kriterier for innlemmelse av legemidler i nasjonale refusjonsordninger.

Fram til 1995 måtte det i EU søkes om godkjenning og markedsføringstillatelse for nye legemidler i hvert enkelt land. Hvert land vurderte dokumentasjonen som fulgte søknaden for å ta stilling til om preparatet oppfylte kravene til kvalitet, sikkerhet og effekt og dermed kunne gis markedsføringstillatelse. Ettersom vilkårene for godkjenning i stor grad var harmonisert, var det ikke til å unngå at mye utredningsarbeid ble gjentatt. Hvert land foretok sin vurdering og godkjenning basert på de samme kravene til dokumentasjon. For å ivareta en mer ensartet praktisering av regelverket, søkte man å oppnå en større grad av formalisert samarbeid mellom medlemslandene i EU ved å innføre et nytt regelverk, den såkalte «nye ordningen».

Den nye ordningen, som trådte i kraft innen EU i 1995, innebar i liten grad endringer i kravene til innholdet i dokumentasjonen for en søknad om godkjenning, men den effektiviserte selve søknadsprosedyren. Den EF-rettslige rammen for ordningen, tre direktiver og en forordning, ble vedtatt av Rådet i juni 1993. Rettsaktene innførte to nye godkjenningsprosedyrer for legemidler til mennesker og dyr, en sentralisert og en desentralisert prosedyre.

Den sentraliserte prosedyren skal benyttes ved godkjenning av høyteknologiske legemidler, særlig legemidler utviklet ved hjelp av bioteknologi. Den kan også benyttes for legemidler med nye virkestoffer. Prosedyren ble innført på bakgrunn av behovet for å anvende en ensartet praksis i forbindelse med slike legemidler. I tillegg ønsket man å legge til rette for hurtigere tilgang til markedet for nye legemidler som blir ansett som særlig viktige.

Rettsakten som innførte den sentraliserte prosedyren (rådsforordning (EØF) nr. 2309/93), opprettet også det sentrale organ for vurdering av søknader, Det europeiske kontor for legemiddelvurdering («The European Agency for the Evaluation of Medicinal Products» - EMEA). Kontoret ligger i London og har ansvaret for å koordinere samarbeidet mellom medlemslandenes myndigheter. To vitenskapelige komiteer under EMEA, en for legemidler til mennesker og en for legemidler til dyr, består av eksperter fra medlemslandene, og er ansvarlige for vurderingen av legemidler som omfattes av prosedyren. For hver søknad om godkjenning av et legemiddel utpekes det to rapportør-land, som går særlig grundig gjennom dokumentasjonen som grunnlag for drøftelse i vitenskapskomiteene i plenum. EU-kommisjonen treffer endelig beslutning i saken etter anbefaling fra den relevante vitenskapelige komiteen.

Ved deltakelse i samarbeidet vil Norge og Island ha like rettigheter i forbindelse med utpeking av rapportør-land. Norske og islandske eksperter vil også delta i arbeidsgruppene under de to vitenskapelige komiteene på like vilkår med eksperter fra EUs medlemsland.

Søker sender inn én søknad og dokumentasjon i henhold til de krav regelverket stiller. Det blir foretatt én vurdering av dokumentasjonen koordinert av EMEA, og det utstedes én markedsføringstillatelse som gir tilgang til alle nasjonale markeder innen EU.

Den desentraliserte prosedyren (prosedyren for gjensidig godkjenning) bygger på at en markedsføringstillatelse utstedt i ett land i EU i prinsippet skal godkjennes i andre medlemsland, med mindre disse har grunn til å anta at det i det enkelte tilfellet er knyttet fare for folkehelsen til godkjenning av legemiddelet. Prosedyren legger dermed til rette for at en markedsføringstillatelse utstedt i ett land kan benyttes som grunnlag for markedsføringstillatelse i andre land. De fleste legemidler vil bli omfattet av prosedyren for gjensidig godkjenning.

Når markedsføringstillatelse er utstedt i ett land, kan innehaveren av tillatelsen sende søknad til andre land og anmode om at disse godkjenner den vurdering som er utført av det første landet og utsteder markedsføringstillatelse. Dersom myndighetene i et land blir gjort oppmerksom på at en søknad om markedsføringstillatelse de har mottatt, allerede er til vurdering i et annet land, skal de innstille sin vurdering i den hensikt å godkjenne den endelige vurderingen i det landet som først mottok søknaden.

Dersom myndighetene i et land finner grunn til å anta at det kan være fare for folkehelsen ved godkjenning av et legemiddel, har søker valget mellom å trekke tilbake søknaden i dette landet eller oversende saken til behandling i den relevante vitenskapelige komiteen under EMEA. Som ved den sentraliserte prosedyren vil EU-kommisjonen treffe endelig beslutning i saken etter anbefaling fra den vitenskapelige komiteen. Kommisjonens beslutning vil være bindende for alle medlemslandene og vil derfor kunne føre til at det aktuelle legemiddel blir trukket fra alle nasjonale markeder innen EU.

Nedenfor omtales de enkelte rettsakter:

Rådsdirektiv 93/39/EØF av 14. juni 1993 om endring av direktiv 65/65/EØF, 75/318/EØF og 75/319/EØF om legemidler

Rådsdirektiv 65/65/EØF, 75/318/EØF og 75/319/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St prp nr 100 (1991-92), bind 3, s. 371, s. 387 og s. 406). Direktiv 93/39/EØF innfører prosedyren for gjensidig godkjenning av legemidler til mennesker, og fastlegger et ensartet regelverk for samarbeid og informasjonsutveksling mellom landene i forbindelse med kontroll av legemidler, herunder bivirkningsovervåking.

Rådsdirektiv 93/40/EØF av 14. juni 1993 om endring av direktiv 81/851/EØF og 81/852EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om veterinærpreparater

Rådsdirektiv 81/851/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St prp nr 100 (1991-92), bind 3, s. 421). I rådsdirektiv 93/40/EØF fastsettes prosedyren for gjensidig godkjenning av legemidler til dyr og rutiner for samarbeid og informasjonsutveksling. Videre innføres en ordning for overvåking av bivirkninger.

Rådsdirektiv 93/41/EØF av 14. juni 1993 om oppheving av direktiv 87/22/EØF om tilnærming av nasjonale tiltak i forbindelse med markedsføring av høyteknologiske legemidler, særlig legemidler framstilt ved hjelp av bioteknologi

Rådsdirektiv 87/22/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St prp nr 100 (1991-92), bind 3, s. 490). Ved rådsdirektiv 93/41/EØF oppheves dette direktivet, og tidspunktet for innføring av den nye ordningen for godkjenning av legemidler iht. forordning (EØF) nr. 2309/93 fastsettes til 1. januar 1995.

Rådsforordning (EØF) nr. 2309/93 av 22. juli 1993 om fastsettelse av framgangsmåter i Fellesskapet for godkjenning og overvåking av legemidler for mennesker og dyr og om opprettelse av et europeisk kontor for legemiddelvurdering

Forordningen fastsetter den sentraliserte prosedyren for markedsføringstillatelse til høyteknologiske legemidler, særlig legemidler utviklet ved hjelp av bioteknologi, og ordningen for myndighetenes overvåking av produkter på markedet. Videre beskrives rutinene for overvåking av alvorlige bivirkninger. Forordningen oppretter Det europeiske kontor for legemiddelvurdering. Kontorets hovedoppgave skal være å sørge for at institusjonene og medlemslandene får høyt kvalifisert, vitenskapelig rådgivning. Opprettelsen har som formål å bedre informasjonsutvekslingen mellom landene og sikre en mer ensartet anvendelse av regelverket.

Rådsforordning (EF) nr. 297/95 av 10. februar 1995 om fastsettelse av gebyrer til Det europeiske kontor for legemiddelvurdering

Forordningen omhandler ulike gebyrer til EMEA i forbindelse med behandling av søknader om markedsføringstillatelser etter den sentraliserte prosedyren og andre tjenester som ytes av kontoret.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 540/95 av 10. mars 1995 om fastsettelse av nærmere regler for rapportering av antatte uventede, uønskede virkninger som ikke er alvorlige og forekommer i Fellesskapet eller i en tredjestat, av legemidler for mennesker og dyr godkjent i samsvar med rådsforordning (EØF) nr. 2309/93

Ved denne forordningen fastsettes det at den personen som har ansvaret for markedsføringen av et legemiddel, systematisk skal rapportere alle uventede bivirkninger til vedkommende myndigheter i alle medlemsstater og til Det europeiske kontor for legemiddelvurdering. Forordningen angir prinsipper for overvåking og melding av uventede, men ikke alvorlige bivirkninger.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 541/95 av 10. mars 1995 om behandling av endringer i vilkårene for et legemiddels markedsføringstillatelse utstedt av vedkommende myndighet i en medlemsstat

Forordningen fastsetter framgangsmåter for å undersøke endringer i vilkårene for en markedsføringstillatelse gitt i en medlemsstat. Definisjonene og klassifiseringene av endringer anvendes allerede i Norge.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 542/95 av 10. mars 1995 om behandling av endringer i vilkårene for markedsføringstillatelser for legemidler i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 2309/93

Forordningen fastsetter framgangsmåter for å undersøke endringer i vilkårene for en markedsføringstillatelse innen anvendelsesområdet for rådsforordning (EØF) nr. 2309/93.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 2141/96 av 7. november 1996 om behandling av søknader om overføring av markedsføringstillatelser for et legemiddel som omfattes av rådsforordning (EØF) nr. 2309/93

Forordningen fastsetter en administrativ rutine for behandling av søknader om overføring av markedsføringstillatelse for legemidler til en ny innehaver. En slik søknad skal rettes til Det europeiske kontor for legemiddelvurdering og inneholde dokumentasjon om legemiddelet, samt om den tidligere og nye innehaveren av markedsføringstillatelsen. Dokumentasjonen er spesifisert i forordningens vedlegg.