3 Gjeldende rett

3.1 Generelt om menerstatning

Menerstatning er kompensasjon for ikke-økonomisk tap som følge av personskader. Retten til menerstatning følger av skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd. Har den skadelidte på skadetiden ikke fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter de særlige utmålingsreglene i § 3-2 a, jf. § 3-2 annet ledd.

Regelen om menerstatning kom inn i skadeserstatningsloven i 1973. Om begrunnelsen for innføringen av denne erstatningsformen, heter det i Ot.prp. nr. 4 (1972–73) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m. på side 21:

«Dersom erstatning bare skulle gis for økonomisk tap, kunne det føre til at en person som var påført varig og betydelig invaliditet, overhodet ikke hadde krav på erstatning. I andre tilfelle kan skaden både medføre økonomisk tap og ulempe ved at mulighetene til livsutfoldelse og livsnytelse er blitt varig redusert på grunn av skaden. Også i slike tilfelle bør det kunne legges særskilt vekt på menet. En kompensasjon i form av penger for den ulempe som menet i seg selv representerer for skadelidte, vil aldri kunne «erstatte» invaliditeten. Erstatningen antas imidlertid å ville sette skadelidte i stand til å redusere de ulemper som invaliditeten innebærer for ham.»

Vilkårene for menerstatning er, i tillegg til de alminnelige kravene om ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, at det foreligger «varig og betydelig skade av medisinsk art», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd første punktum.

Menerstatningens størrelse fastsettes under hensyn til «menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd annet punktum. Utmålingen av menerstatning fremstår etter bestemmelsens ordlyd som utpreget skjønnsmessig. I Innst. O. nr. 32 (1972–73) er det imidlertid lagt til grunn at man ved utmålingen skal se hen til reglene om beregning av menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdloven. Dette er fulgt opp i rettspraksis, jf. blant annet Høyesteretts dom 27. august 1977, inntatt i Rt. 1977 side 782. De nevnte reglene om menerstatning ved yrkesskade gjenfinnes i dag i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 13-17. Fremgangsmåten ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2 kan etter dette skisseres som følger:

Med utgangspunkt i folketrygdloven § 13-17 og tilhørende forskrift 21. april 1997 nr. 373 om menerstatning ved yrkesskade finner man frem til hva den skadelidte ville hatt krav på i menerstatning etter folketrygdloven. Beregningen tar her utgangspunkt i den skadelidtes medisinske invaliditet i prosent (invaliditetsgrad) basert på invaliditetstabeller inntatt i nevnte forskrift. Når den medisinske invaliditeten er fastslått, plasseres skaden i en gruppe i henhold til en gruppetabell. Plasseringen i gruppetabellen blir så bestemmende for erstatningens størrelse. Den summen man da har kommet frem til, økes deretter med en tredjedel ved utmålingen av menerstatning etter skadeserstatningsloven. Den samlede erstatningen kan så vurderes mer skjønnsmessig, særlig ut fra menets «betydning for den personlige livsutfoldelse», jf. § 3-2 første ledd annet punktum. Det følger for øvrig av skadeserstatningsloven § 3-2 første ledd tredje punktum at bestemmelsene om eventuelle fradrag i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.

I tilfeller der krav fremmes etter voldsoffererstatningsordningen, utmåles menerstatningen etter voldsoffererstatningsloven § 5. Bestemmelsen svarer i hovedtrekk til skadeserstatningsloven § 3-2, men med enkelte modifikasjoner.

Det følger av skadeserstatningsloven § 3-10 første ledd første og annet punktum at erstatningskrav etter skadeserstatningsloven kapittel 3 som hovedregel ikke kan overdras eller pantsettes så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Krav på menerstatning kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent, gjort gjeldende ved søksmål, eller er meldt til Norsk pasientskadeerstatning etter pasientskadeloven § 9, jf. skadeserstatningsloven § 3-10 første ledd tredje punktum. At kravet er oppstått, er dermed ikke i seg selv tilstrekkelig til at arvingene får nyttiggjøre seg det. Dette må ses i lys av at slike krav har en personlig karakter og primært skal komme den skadelidte selv til gode.

3.2 Skadeserstatningslovens regler om oppgjørsform – engangssum eller terminbeløp

Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at erstatning ved personskader, herunder menerstatning, og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 første punktum. Dette utgangspunktet er i hovedsak begrunnet i oppgjørsprinsippet, det vil si ønskeligheten av å få gjort opp erstatningssaken en gang for alle. Av bestemmelsen følger det imidlertid videre at dersom «særlige grunner» taler for det, kan erstatningen helt eller delvis fastsettes til terminbeløp. Med unntak for oppreisningserstatning, gjelder adgangen til terminvis fastsettelse av erstatningen generelt for alle erstatningsposter, herunder menerstatning.

Det beror på en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak om det foreligger «særlige grunner» for å fastsette erstatningen i terminer. Spørsmålet om hvorvidt medisinske prognoser om forkortet levetid hos skadelidte vil kunne begrunne terminvis utbetaling av erstatning, er blant annet omtalt i Ot.prp. nr. 81 (1986–87) Om lov om endringer i skadeerstatningsloven i forbindelse med innføringen av skadeserstatningsloven § 3-2 a om erstatning til barn. Departementet uttalte på side 36:

«Det kan virke støtende med store engangserstatninger i de tilfelle hvor det er fare for at barnet vil få en kort levetid. Erstatningen vil da i realiteten gå til de etterlatte. Synspunktet nødvendiggjør imidlertid ikke at terminerstatning blir lovens hovedregel. Vi har her å gjøre med relativt sjeldne tilfelle. Etter gjeldende rett er det adgang til å fastsette erstatningen til terminbeløp hvis det foreligger «særlige grunner». Bestemmelsen kan nettopp få anvendelse hvor det er overveiende sannsynlig at skadelidte vil få vesentlig kortere levetid enn gjennomsnittet, se Lødrup: Erstatningsberegningen ved personskader s 107 og Nygaard: Skade og ansvar s 154.»

At en medisinsk prognose om forkortet levetid vil kunne begrunne terminvis utbetaling av erstatning, er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. for eksempel Eidsivating lagmannsretts dom 13. november 1987, inntatt i RG 1989 side 523, og i juridisk teori, jf. Nygaard: Skade og Ansvar (2007) side 138 og Lødrup (medforfatter Kjelland): Lærebok i erstatningsrett (2009) side 453.

For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 annet punktum.

Når det finnes grunn til det, kan tingretten i den rettskrets der den skadelidte har alminnelig verneting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-9 tredje punktum. Avgjørende for slik omgjøring vil antakelig være om de forhold som opprinnelig begrunnet fastsettelsen av et terminbeløp, senere er endret, jf. uttalelse i Erstatningslovkomiteens innstilling til Justisdepartementet om endringer i erstatningslovgivningen m.m avgitt i mai 1971, merknad til § 5-4. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt dersom den skadelidtes helse utvikler seg i en annen retning enn de opprinnelige prognosene tilsa.