5 Dokument 8: 47 L (2009–2010) og forslaget i utredningen

I representantlovforslaget i Dokument 8: 47 L (2009–2010) ble det foreslått endringer i skadeserstatningsloven § 3-9 om engangserstatning eller terminvise beløp. Forslaget gikk ut på å innføre begrensninger i adgangen til å fastsette menerstatning til terminbeløp. Det ble foreslått at menerstatning i ethvert tilfelle skal fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart er i den skadelidtes interesse å fastsette menerstatningen helt eller delvis til terminbeløp. Forslaget hadde sin bakgrunn i at Norsk pasientskadeerstatning har foretatt terminvis utmåling av menerstatning i enkelte saker der det forelå medisinske prognoser om forkortet levetid hos den skadelidte. I representantlovforslaget ble det fremholdt at dette fremstod som en urimelig avkortning av erstatningen til de aktuelle pasientene. Det ble anført at disse pasientene i stor grad må ha frihet til selv å vurdere hvordan menerstatningen skulle brukes, og at terminvis utbetaling bare bør være aktuelt dersom dette klart er i pasientens interesse.

Representantlovforslaget og spørsmålet om terminerstatning er behandlet i Personskadeerstatningsutvalgets utredning punkt 9.9. Etter utvalgets syn bør representantlovforslaget ikke følges opp, og utvalget mener at dagens rettstilstand vedrørende adgangen til terminerstatning bør videreføres, jf. utvalgets lovforslag § 3-14 om oppgjørsform. Når det gjelder adgangen til å utmåle terminerstatning til skadelidte med medisinsk prognose for forkortet levetid, viser utvalget til at dette er en rettslig løsning som har gode holdepunkter i så vel erstatningsrettens tradisjon som i positive kilder og grunnleggende prinsipielle synsmåter, herunder også rettferdighetsbaserte synsmåter. På side 328 og 329 i utredningen heter det blant annet:

«Erstatning ved personskader skal gi skadelidte full erstatning, verken mer eller mindre. I dette ligger det at skadelidte ikke skal ha erstatning for et tap han ikke har hatt eller kommer til å få.

I noen sammenhenger vil utmålingen måtte ta utgangspunkt i hvilken tidsperiode tapet gjør seg gjeldende. Dette gjelder typisk inntektstap, idet inntekt betales per en gitt tidsenhet, dag, måned eller år. Da må også det økonomiske tapet ta utgangspunkt i den tidsperiode det skal gis kompensasjon for. Det samme gjelder til en viss grad også kompensasjon for ikke-økonomisk tap av typen ménerstatning. Det som her skal erstattes, er den negative effekten som gjør seg gjeldende i den tiden skadelidtes livskvalitet er nedsatt. Av denne grunn er erstatningen fastsatt til et visst beløp per år.

Når erstatningen utmåles per tidsenhet, og skadelidte ikke skal ha erstattet mer enn sitt reelle tap, er det ut fra en logisk betraktning riktig å se hen til hvor lang tid skaden gjør seg gjeldende. Har man ingen holdepunkter for noe annet, må man legge til grunn at skadelidte vil leve i normal levetid, jf. levetidstabeller anvendt i kapitaliseringstabeller og i dataprogram for erstatningsberegning. Hvor man derimot har konkrete, medisinske holdepunkter for at skadelidte vil leve i langt kortere tid, vil det bryte med erstatningsrettens prinsipielle fundament å se bort fra dette. En fremgangsmåte for å sikre at erstatningen ikke blir for høy i slike tilfeller, er å legge til grunn en terminerstatning.»

I utredningen pekes det samtidig på at den spesielle situasjonen som foreligger når den skadelidte får en prognose om forkortet levetid, kan begrunne en særskilt erstatningsrettslig behandling. Dette har utvalget søkt ivaretatt i sitt forslag til en ny bestemmelse om menerstatning gjennom en særskilt regel om forhøyet terminbeløp ved terminvis utmåling av menerstatning ut fra prognoser om forkortet levetid hos den skadelidte. Det vises til utvalgets lovforslag § 3-6 fjerde ledd. Etter forslaget forhøyes terminbeløpet i disse tilfellene med 0,5 G pr. år med mindre den medisinske invaliditeten er lavere enn 35%. I så fall forhøyes terminbeløpet med 0,25 G pr. år. Utvalgets forslag innebærer at den belastningen som skadelidte opplever ved å få en prognose om forkortet levetid, gis et materielt erstatningsrettslig vern gjennom særskilte erstatningspåslag. Etter forslaget skal et slikt forhøyet terminbeløp ikke være betinget av at det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende hendelsen og den forkortede levetiden. Det er ikke skaden som begrunner forhøyelsen, men den omstendighet at det blir gitt terminerstatning fordi den skadelidtes antatte levetid er kort.

Det vises for øvrig til personskadeerstatningsutvalgets forslag til skadeserstatningsloven § 3-6 og merknaden til bestemmelsen.