7 Departementets vurderinger

At forkortet levetid etter gjeldende rett er relevant ved erstatningsutmålingen, må ses i lys av at norsk erstatningsrett bygger på et underforstått premiss om skadelidte som levende rettssubjekt: Skadelidte kan ikke lide tap etter at han er død. En skadelidt med kort gjenstående levetid vil ut fra dette ha en kortere tapsperiode enn en skadelidt med lang gjenstående levetid. Dette synspunktet er lagt til grunn også for menerstatningens del. Menerstatning er en kompensasjon for den ikke-økonomiske ulempen ved menet og skal erstatte den negative effekten som gjør seg gjeldende i den tiden skadelidtes livskvalitet er nedsatt. Jo kortere dette tidsrommet er, jo kortere er tapsperioden. Dette er etter gjeldende rett reflektert i erstatningsutmålingen, og er bakgrunnen for at man i praksis benytter terminvis utbetaling ved prognoser om forkortet levetid. Departementet nevner for øvrig at selv om den skadelidte ikke anses å kunne lide tap etter sin død, vil dødsfallet kunne utløse tap på eventuelle etterlattes hånd. Disse kan etter omstendigheten ha krav på erstatning etter reglene om forsørgertapserstatning og oppreisningserstatning.

Den nevnte praktiseringen av reglene om terminvise oppgjør ved utbetaling av menerstatning i saker der det foreligger medisinske prognoser om forkortet levetid hos den skadelidte, har med utspring i enkelte mediasaker vært gjenstand for kritikk. Reglene og praktiseringen av dem har blitt kritisert fordi den samlede erstatningsutbetalingen i disse tilfellene vil kunne bli mindre enn ved engangsutbetaling av erstatningen. Departementet foreslår på denne bakgrunn at prognoser om forkortet levetid hos den skadelidte som kan tilbakeføres til den ansvarsbetingende hendelsen, ikke lenger skal kunne begrunne terminvis erstatningsutbetaling, se forslaget til endring av skadeserstatningsloven § 3-9. Lovforslaget er på denne måten begrenset til de tilfellene hvor det er årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende hendelsen og den forkortede levetiden. Det er i disse tilfellene terminvis utbetaling av menerstatning kan fremstå som særlig støtende. I realiteten vektlegges da den forvoldte skaden i den ansvarliges favør ved at skaden begrunner en oppgjørsform som presumptivt gir en lavere samlet erstatningsutbetaling. Ettersom den forvoldte skaden etter departementets syn ikke bør kunne påberopes som argument for lavere menerstatning, foreslås det også presisert i skadeserstatningsloven § 3-2 at prognoser om kort forventet levetid hos den skadelidte som følge av den ansvarsbetingende hendelsen ikke skal vektlegges ved utmålingen av menerstatningen. Det skal dermed ses bort fra den forkortede levetiden i slike tilfeller. Forslaget tar ikke sikte på å endre rettstilstanden når det gjelder betydningen av eventuell forkortet levetid som følge av andre forhold, eksempelvis utvikling av eksisterende sykdom. Forslaget får heller ikke betydning for tilfeller der menerstatningen utmåles etter skadeserstatningsloven § 3-2 a om standardisert erstatning til barn.

Departementet følger med dette opp intensjonen i Dokument 8: 47 L (2009–2010). Dette representantlovforslaget tok konkret utgangspunkt i saker fra pasientskadeordningen, men departementet foreslår at endringene skal gis et generelt virkeområde. De samme hensynene som taler for begrensninger i adgangen til å utmåle menerstatningen i terminer for skadelidte i pasientskadesaker, gjør seg etter departementets syn gjeldende også for andre skadelidte med medisinske prognoser om kort forventet levetid. Dette tilsier endringer i de generelle reglene i skadeserstatningsloven. Endringene – både i § 3-9 og § 3-2 – vil også få virkning for saker etter bilansvarsloven, jf. loven § 6, og pasientskadeloven, jf. loven § 4. Departementet har videre vurdert forholdet til voldsoffererstatningsloven. For krav etter denne loven utmåles menerstatning etter voldsoffererstatningsloven § 5. Etter departementets syn bør det her være parallellitet mellom de alminnelige utmålingsreglene i skadeserstatningsloven og utmålingsreglene i voldsoffererstatningsloven. Tilsvarende endringer som foreslås i skadeserstatningsloven § 3-2, forslås derfor også gjennomført i voldsoffererstatningsloven § 5. Lovforslaget får etter dette betydning både for offentlige og private ansvarssubjekter, herunder privatpersoner.

Departementet vil presisere at lovforslaget ikke er ment å gripe inn i spørsmålet om hvorvidt et krav på menerstatning faller bort ved den skadelidtes død eller går over på eventuelle arvinger, jf. skadeserstatningsloven § 3-10. Når det gjelder de tilfeller hvor kravet arves på det grunnlag at det er gjort gjeldende ved søksmål eller meldt til Norsk pasientskadeerstatning før skadelidtes død, jf. § 3-10 første ledd tredje punktum, er det imidlertid departementets forutsetning at den foreslåtte bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-2 ikke skal kunne påberopes av arvingene i forbindelse med utmålingen av menerstatningen, jf. også formuleringen «prognose» om forkortet levetid i lovforslaget. Hensynet bak lovforslaget må her veies mot menerstatningens bærende kompensasjonsformål som en erstatning til den skadelidte for å sette ham eller henne i stand til å redusere ulempene ved menet.

Personskadeerstatningsutvalget har som nevnt pekt på enkelte hensyn som taler mot å endre reglene om adgang til terminvis utbetaling av menerstatning. Departementet har vurdert disse hensynene, men legger avgjørende vekt på de nevnte rimelighetsbetraktningene. Etter departementets syn vil en ordning med forhøyet terminbeløp i tråd med utvalgets forslag, ikke være tilstrekkelig til å sikre et rimelig resultat i de tilfellene det her er tale om.