4 Elektronisk tinglysing og risiko

4.1 Gjeldende rett

Ved papirbasert tinglysing underskrives dokumentet som skal tinglyses, med en konvensjonell underskrift av rettighetshaver. For enkelte typer rettsstiftelser gjelder det et krav om bekreftet underskrift. Tinglysingsloven § 17 første punktum oppstiller et krav om at skjøter og pantedokumenter, som ikke er utstedt av offentlig myndighet, inneholder en underskrift som er bekreftet etter nærmere regler gitt i forskrift. Tilsvarende krav om bekreftet underskrift gjelder for et dokument som etter tinglysingsloven § 13 første til femte ledd krever samtykke eller tingrettens tillatelse etter ekteskapsloven, jf. tinglysingsloven § 17 første ledd tredje punktum. Det skal uttrykkelig bekreftes at underskriften er skrevet eller vedkjent i vedkommendes nærvær, og erklæres om utstederen er over 18 år.

4.2 Arbeidsgruppens rapport

4.2.1 Innledning

Arbeidsgruppen fikk i mandat «å utrede hvilke endringer som må gjøres for å tilrettelegge for elektronisk tinglysing av rettsstiftelser i fast eiendom». Det ble også gitt anvisning om at arbeidsgruppen skulle redegjøre for aktuelle virkemidler for å oppnå størst mulig grad av elektronisk tinglysing. Mandatet ga dermed klare føringer om at det skal tilrettelegges for elektronisk tinglysing. Derfor var det ikke naturlig for arbeidsgruppen å drøfte mer inngående hvorvidt det bør tilrettelegges for slik tinglysing. Arbeidsgruppens drøftelser er derfor gjort under forutsetning om at man skal gå over fra papirbasert til elektronisk tinglysing.

4.2.2 Elektronisk og konvensjonell signatur

Etter arbeidsgruppens oppfatning hefter det flere svakheter ved dagens ordning for underskrift og vitnepåtegninger. Det vises blant annet til at man hos tinglysingsmyndigheten ikke nødvendigvis har et sammenligningsgrunnlag for underskriften som gjør det mulig å kontrollere om det er rette vedkommende sin underskrift. Man har enkelt sagt ikke forutsetninger for å vite om det er slik vedkommende pleier å underskrive, jf. rapporten punkt 4.3.2 side 9 til 10. Arbeidsgruppen viser også til at en underskrift er en svært begrenset skriftprøve, og bare eksperter, om noen, kan fastslå om den er ekte. Særlig gjelder dette om underskriften bare finnes på en tinglysingskopi. Videre fremhever arbeidsgruppen det forhold at det ikke nødvendigvis er en fysisk sammenheng mellom underskriften og de enkelte sidene i dokumentet, hvilket betyr at enkelte ark kan være byttet ut.

Når det gjelder vitner, så er deres oppgave begrenset til å attestere på at underskriften til utstederen er skrevet eller vedkjent i vitnets nærvær, samt erklære at utstederen er over 18 år. Det er strengt tatt ikke et krav at vitnene skal attestere på at disposisjonen er frivillig, slik som for eksempel ved testamenter. Det er for øvrig uklart hvilke undersøkelser et vitne må gjøre for å bringe vedkommendes alder og identitet på det rene (utover å lese personnummeret og ta vedkommende i øyesyn). Det er blant annet ikke et krav at vitnet har kjent vedkommende som underskriver det tinglyste dokumentet på forhånd. Arbeidsgruppen trekker også frem at vitneunderskriften kan være beheftet med de samme mangler som utstederens underskrift, og det kan være vanskelig eller umulig å finne vitner om det senere oppstår tvist. Avslutningsvis oppsummerer arbeidsgruppen med at «[d]agens papirbaserte dokumentasjon [..] ikke [er] helt betryggende i utgangspunktet», jf. rapporten punkt 4.3.2 side 10.

Etter arbeidsgruppens syn vil bruk av elektroniske signaturer på flere punkter være en forbedring sammenlignet med konvensjonelle underskrifter. Ved en elektronisk signatur vil teksten i dokumentet knyttes sammen med en kode som bare underskriveren kan produsere, og andre kan igjen kontrollere at denne koden tilhører ham. Videre påpekes det at den elektroniske signaturen kan knyttes til personopplysninger, slik at dette kan verifiseres samtidig med underskriverens identitet. Arbeidsgruppen legger i sin rapport til grunn at en elektronisk signatur kan erstatte en kovensjonell signatur dersom det ikke er spesielle krav i lovgivningen om konvensjonell signatur, jf. rapporten punkt 8.1 side 32.

Siden arbeidsgruppen ikke er bedt om å ta stilling til tekniske løsninger, har arbeidsgruppen nøyd seg med å vise til andre utredninger om elektronisk signatur. Basert på andre utredninger om dette legger arbeidsgruppen til grunn «at elektroniske signaturer teknisk sett er til å stole på», jf. rapporten punkt 4.3.6 side 12.

4.2.3 Risiko ved elektronisk signatur

Arbeidsgruppen gir i sin rapport en analyse av risikoaspekter ved bruk av elektronisk signatur ved tinglysing. Det konkluderes med at risikoen ved et system med elektroniske signaturer samlet sett er mindre enn risikoen ved det nåværende systemet. Arbeidsgruppen mener likevel det kan være grunn til å vurdere om risikoens art gjør det ønskelig å revidere visse rettsregler, jf. rapporten punkt 5.1 side 12. I denne sammenheng redegjør arbeidsgruppen for fire ulike typer risiko. Disse er identitetsrisiko, disposisjonsrisiko, fullmaktsrisiko og systemsviktrisiko.

Med identitetsrisikoen mener arbeidsgruppen risikoen for at noen skal utgi seg for å være rettighetshaveren til en fast eiendom eller en rettighet i fast eiendom, og disponere over denne. Arbeidsgruppen legger til grunn at det vil bli vanskeligere å lage for eksempel falske skjøter om det benyttes elektronisk signatur, men arbeidsgruppen ser for seg at svindelen kan gjennomføres på andre måter. Rettighetshaveren kan bli fralurt, frastjålet eller fratvunget PIN‐koden, han kan ha valgt en PIN‐kode man kan gjette seg til, eller rettighetshaverens elektroniske signatur kan bli misbrukt etter innbrudd i rettighetshaverens hjemme-PC.

Den andre formen for risiko som arbeidsgruppen trekker frem, er disposisjonsrisikoen. Selv om rettighetshaveren har undertegnet på et dokument som skal tinglyses, er det ikke gitt at han virkelig har ment å disponere. Underskriveren kan ha en mental lidelse, eller avtalen kan være ugyldig på grunn av urimelig svik eller tvang. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det ikke spiller noen rolle om en underskrift som det hefter viljesmangler ved, er med penn eller elektronisk, da ugyldigheten ikke direkte er knyttet til selve underskriften.

Arbeidsgruppen redegjør også for det den omtaler som fullmaktsrisiko. De alminnelige fullmaktsregler gjelder også disposisjoner som skal tinglyses. Også fullmakten må dokumenteres for tinglysingsmyndigheten. Godtar en først elektroniske signaturer, vil både fullmakten og fullmektigens disposisjon kunne være signert på denne måten.

Det innebærer imidlertid en viss risiko å bruke fullmektig. Fullmektigen kan handle annerledes enn fullmaktsgiveren hadde ønsket, og kanskje i strid med fullmaktsgiverens uttrykkelige instruksjoner. I avtaleloven kapittel 2 er det gitt regler om når fullmaktsgiveren er bundet i tilfeller som dette. Disse reglene vil være de samme uavhengig av om elektronisk eller konvensjonell signatur er brukt.

Arbeidsgruppen fremhever imidlertid at i tinglysingssammenheng går man lenger. Selv om for eksempel den som er eier av en eiendom, ikke skulle være bundet av fullmektigens salg av eiendommen etter alminnelige fullmaktsrettslige regler, kan han ikke påberope seg dette om fullmektigen har tinglyst salget og eiendommen deretter er solgt videre til en tredjeperson i god tro (tinglysingsloven § 27). Eierens sikkerhet ligger i at en tilstrekkelig vid fullmakt må dokumenteres ved tinglysingen.

I ett henseende mener imidlertid arbeidsgruppen at fullmaktsspørsmålene stiller seg annerledes i forbindelse med bruk av elektronisk signatur – nemlig ved uformelle fullmakter. Siden den elektroniske signaturen er knyttet til en kode, og ikke til hvordan en bestemt person fører pennen, kan det tenkes at en fullmektig får koden og disponerer på fullmaktsgiverens vegne uten at det utad fremstår som et fullmaktsforhold. Dette er uheldig, og vil være i strid med reglene som gjelder for elektroniske signaturer. Men tinglysing kan da skje uten at fullmakten og rekkevidden av den blir dokumentert ved tinglysingen, og rettighetshaveren/fullmaktsgiveren blir da eksponert for en tilsvarende stor risiko.

Arbeidsgruppen trekker avslutningsvis frem risikoen for systemsvikt. Det vises til at systemet med underskrifter med penn er gjennomprøvd, gjennomsiktig og allment kjent. Erfaringene med elektroniske signaturer er på den andre siden relativt kortvarige, kunnskapen om systemet er ikke allemannseie, og detaljene i systemet er uansett hemmelige av sikkerhetsgrunner. Den forsiktige borger vil da se at et system med elektroniske signaturer kan eksponere ham for en risiko for at systemet svikter.

4.2.4 Elektronisk signatur brukt av feil person

Arbeidsgruppen har funnet grunn til særlig å drøfte «flere muligheter for å sikre bevis til bruk i slike situasjoner der det er tvil om rett person har brukt nøkkelen til en elektronisk signatur, eller muligheten for å håndtere dette problemet på annen måte», jf. rapporten punkt 8.3.4 side 35. Etter arbeidsgruppens syn er det vanskelig å finne tilfredsstillende løsninger for dette problemet.

Arbeidsgruppen mener at en ikke kan løse tvil om hvorvidt rett person har brukt nøkkelen til en elektronisk signatur ved konsekvent å underkjenne eller konsekvent anerkjenne disposisjonene. Det ville være like galt å trå feil ved å underkjenne en rettmessig disposisjon som å tillate en urettmessig. En elektronisk signatur skal være bindende, men heller ikke binde innehaveren med mindre han ønsker det.

Arbeidsgruppen ser heller ikke for seg at man kan løse det nevnte problemet ved å begrense elektronisk tinglysing til transaksjoner som involverer en bank eller en annen profesjonell part. Riktignok har profesjonelle parter regelmessig en straffesanksjonert plikt til å bringe identiteten til kundene på det rene, for eksempel etter lov 3. juni 2009 nr. 11 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsloven).

Arbeidsgruppen har videre vurdert om man bør kreve at kommunikasjonen med tinglysingen skjer på egen telelinje, slik at tinglysingsmyndigheten lettere kan vite hvem den til enhver tid har med å gjøre. Dette vil kreve at parter som ikke har en slik linje, må møte frem i en bank eller liknende og identifisere seg når de skal tinglyse. Arbeidsgruppen ser dette som uforholdsmessig tungvint for publikum, og mange vil nok da foretrekke å bruke papirbasert tinglysing. En slik ordning vil også være lite i samsvar med målsettingen om en automatisert kredittprosess, som iallefall enkelte banker ønsker.

Arbeidsgruppen ser for seg at rettighetshaveren kan bekrefte sin identitet ved biometriske metoder, for eksempel ved å sette fingeren på en fingeravtrykksleser. Ideelt sett vil en da få bekreftet at rett person har brukt nøkkelen til den elektroniske signaturen. Om det senere blir reist innsigelse om falsk, kan fingeravtrykket tas frem og bidra til en oppklaring av hvem som avga den elektroniske signaturen. Metoden forutsetter imidlertid tilpasset teknologi og sikring mot at fingeravtrykksleseren manipuleres. Arbeidsgruppen antar at hensiktsmessige løsninger her ligger noe frem i tid, både teknisk og ikke minst med tanke på dagens infrastruktur.

I noen tilfeller skyldes misbruket av den elektroniske signaturen uaktsomhet fra rettmessig eiers side. Heller ikke aktsomhetsvurderinger er etter arbeidsgruppens syn egnet til å løse den aktuelle problemstillingen. Arbeidsgruppen ser for seg en situasjon der en for eksempel har gitt nøkkelen til en annen for at han skal foreta et enkelt bankoppdrag, men så har vedkommende misbrukt tilliten og pantsatt huset. Dersom man ikke kan vise at det er dette som har skjedd, kan man risikere å måtte finne seg i at disposisjonen regnes som ens egen. Dette vil etter arbeidsgruppens syn være en uforholdsmessig konsekvens av en relativt liten feil.

Etter arbeidsgruppens syn vil man uansett ikke alltid kunne bygge på uaktsomhetssynspunkter. Det angivelige misbruket av signaturen kan ha blitt muliggjort ved hjelp av avlytting, dataangrep (for eksempel såkalte trojanere) eller på en annen måte som signaturinnehaveren ikke har kontroll over. Etter en tid vil sporene av slike dataangrep være slettet.

Arbeidsgruppen mener man et stykke på vei kan sikre bevis om hvorvidt det er rett person som har brukt nøkkelen til den elektroniske signaturen, ved å bygge videre på dagens krav til bekreftelse av underskrift, jf. tinglysingsloven § 17. Det kreves i dag bare bekreftelse på skjøter og pantedokumenter. Selv om også andre disposisjoner kan ha stor verdi – for eksempel frafallelse av en utsiktsservitutt – fanger nok dette opp de mest verdifulle disposisjonene. For øvrig er det trolig ved tinglysing av skjøte og pantedokument at det er mest tenkelig med falsk. Arbeidsgruppen er derfor av den oppfatning at vitnekravet bør avgrenses på samme måte som før når det gjelder denne typen disposisjoner.

På samme måte som meldingen om tinglysing kan undertegnes med en elektronisk signatur, mener arbeidsgruppen at også vitner bør kunne benytte seg av elektronisk signatur. Det kan heller ikke, som nå, være nødvendig at parten har signert eller vedkjent seg signaturen i vitnets nærvær. I forbindelse med en innsigelse om falsk må det etter arbeidsgruppens syn holde at parten bekrefter signaturen for eksempel over telefon. I de fleste saker er en bankfunksjonær eller en eiendomsmegler involvert, og det vil være et ganske ubetydelig ekstraarbeid å bekrefte dette. I private disposisjoner kan man tenke seg at parten ringer en venn, forteller om disposisjonen, og ber han gi bekreftelse av signaturen med sin elektroniske signatur via nettbank eller en annen internettløsning.

I dag kreves det ikke at vitnet kjenner identiteten til underskriveren. Dette bør etter arbeidsgruppens syn kreves. Vitnet må kunne bygge på partens identifikasjon, som han viser frem, eller på sitt kjennskap til parten privat eller som kunde.

En av vitnenes oppgaver i dag er å bekrefte alderen til parten. Denne funksjonen til vitnene bør etter arbeidsgruppens syn utgå, da alderen følger av fødselsnummeret såfremt identiteten er brakt på det rene. Det er uklart om vitnene i dag skal undersøke om det foreligger tvang eller svik, og om de eventuelt bekrefter at de ikke ser spor av slikt. Etter arbeidsgruppens syn bør regelen klargjøres slik at det fremgår at de nevnte forholdene ikke er noe vitnene skal ta stilling til.

Er parten en virksomhet, må bekreftelsen gjelde identiteten til (den angivelige) representanten for virksomheten. Har virksomheten en egen elektronisk signatur, må meningen være at virksomheten hefter uansett hvem som har brukt nøkkelen til den elektroniske signaturen. I slike tilfeller vil en bekreftelse av identiteten til den som taster PIN‐koden til signaturen, være meningsløs etter arbeidsgruppens syn. Arbeidsgruppen foreslår derfor at vitnekravene ikke skal gjelde ved virksomhetssignaturer.

I dagens tinglysingslov er underskrift av offentlig myndighet unntatt fra kravet om bekreftelse. Arbeidsgruppen antar at når det gjelder slik bekreftelse det her er tale om, vil behovet for bekreftelse være det samme uansett om offentlig myndighet er involvert.

Arbeidsgruppen har spesielt vurdert om man bør opprettholde ordningen med at hvem som helst kan være vitne. Det uttales at man alternativt kan tenke seg at bare profesjonelle parter i eiendomsbransjen, som bankfunksjonærer, eiendomsmeglere og advokater, kan være vitne. Muligens kan man utvide kretsen til også å omfatte postfunksjonærer og enkelte typer offentlige tjenestemenn. På denne måten vil en i stor grad sikre at vitnene er seriøse og ærlige. Terskelen for å lyve overfor slike personer vil etter arbeidsgruppens syn være høyere enn overfor lekfolk, og mulighetene til en vellykket svindel vil kanskje være mindre. Men kostnaden vil være at de som skal undertegne på noe som skal tinglyses, må møte opp på et kontor for å vise legitimasjon. Selv om mange uansett har kontakt med en bank eller en eiendomsmegler i forbindelse med transaksjoner som skal tinglyses, er det også mange som ikke har det. For disse vil et krav om profesjonelle vitner etter arbeidsgruppens syn være en uforholdsmessig ulempe i forhold til hva en kan oppnå.

Det kan hende at bekreftelsen kommer fra en person som samarbeider med falskneren. Arbeidsgruppen mener man likevel har oppnådd målet, nemlig å skaffe tilleggsdata som kan belyse om det er rett person som har brukt nøkkelen til den elektroniske signaturen. Er vitnet bevislig ukjent for rettighetshaveren, vil dette i seg selv være et viktig bevismoment om falskinnsigelsen senere reises. Tilsvarende gjelder ved et fullstendig identitetstyveri (der både post, telefon, elektronisk signatur og annet blir kontrollert av uvedkommende). Identitetstyveriet vil i seg selv kunne etterlate spor som gjør falsk sannsynlig, og arbeidsgruppen antar at vedkommende vil bli avslørt ved en full bevisførsel.

Ifølge arbeidsgruppen vil ikke vitnebekreftelser kunne forhindre eller belyse andre ugyldighetsgrunner enn falsk. Vitnepåtegninger vil heller ikke være egnet til å etablere tilstrekkelige forsinkelsesprosedyrer til å sette ned farten på disposisjonen og på den måten bidra til å forhindre uoverveide disposisjoner. Selv om et krav om vitnepåtegning ikke er en fullgod løsning for alle risikoutfordringer knyttet til elektronisk tinglysing, mener arbeidsgruppen det er hensiktsmessig å oppstille et vitnekrav. Dette gjelder særlig med tanke på identitetsrisikoen.

For å begrense faren for falsk og feil foreslår arbeidsgruppen at det innføres et krav om rutinemessig varsling av den hjemmelshaver som mister sin rett. På denne måten ser arbeidsgruppen for seg at man raskere vil kunne avdekke falsk og feil. Etter arbeidsgruppens syn vil en slik varslingsordning være spesielt viktig ved konvensjonelle underskrifter. Varselet bør sendes per brev til hjemmelshaverens folkeregistrerte adresse. Kostnadene forbundet med sending av et slikt varsel skal dekkes gjennom tinglysingsgebyret. Arbeidsgruppen er av den oppfatning at den aktuelle varslingsplikten ikke bør reguleres i tinglysingsloven, men i forskrift. Det foreslås derfor at det i tinglysingsloven § 11 gis hjemmel til departementet til å fastsette forskrift om varsling. Forslaget om varsling gjelder både for papirbasert tinglysing og elektronisk tinglysing.

4.3 Høringsinstansenes syn

Selv om arbeidsgruppen ikke direkte drøfter spørsmålet om det bør tilrettelegges for elektronisk tinglysing, stiller samtlige høringsinstanser som har realitetsmerknader til forslaget seg i hovedsak positiv til arbeidsgruppens forslag for å tilrettelegge for elektronisk tinglysing. Ingen høringsinstanser har uttrykkelig sagt at man ikke bør gå over fra papirbasert til elektronisk tinglysing.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om arbeidsgruppens vurderinger knyttet til bruk av elektronisk signatur og risiko.

Brønnøysundregistrene er enig med arbeidsgruppen i at det er ubetenkelig å tillate bruk av elektronisk signatur ved tinglysing. Brønnøysundregistrene stiller seg følgelig positiv til å tilrettelegge for elektronisk signering og kommunikasjon av tinglysingsmeldinger. Etter Brønnøysundregistrenes oppfatning bør dette fortrinnsvis gjøres gjennom Altinn. Brønnøysundregistrene finner imidlertid grunn til å bemerke at kravet om at elektroniske signaturer skal bevitnes ved pantsettelse og eiendomsoverdragelse, jf. tinglysingsloven § 17, ikke får anvendelse ved tinglysing i Løsøreregisteret. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at en hjemmelshaver skal varsles i forbindelse med tinglysing på hjemmelshavers eiendom, uttaler Brønnøysundregistrene at det er vanskelig å være uenig i arbeidsgruppens oppfatning om at dette vil kunne ha betyding for å hindre falsk og uberettiget bruk av en elektronisk signatur.

Domstoladminstrasjonen bemerker at arbeidsgruppen ikke har drøftet situasjonen hvor arvinger får tilgang til avdødes papirer og avdødes elektroniske signatur. Det påpekes at så lenge det ikke finnes et system som sikrer at avdødes signatur ikke kan brukes etter dødsfallet, vil arvinger kunne tinglyse forhold vedrørende eiendommen i lang tid etter at hjemmelshaveren er død. Domstoladministrasjonen gjør oppmerksom på at dette vil kunne reise en rekke praktiske og juridiske problemstillinger knyttet til blant annet tvangsinndrivelse av gjeld med pant i eiendommen og partsforhold når forhold knyttet til eiendommen blir del av rettstvister. For å løse de problemer som er skissert ovenfor, foreslår Domstoladministrasjonen at domstolene kan sende en elektronisk melding om dødsfallet til Statens kartverk fra domstolenes saksbehandlingssystem (Lovisa). På den måten vil misbruk av avdødes elektroniske signaturnøkkel kunne forebygges. Domstoladminsitrasjonen trekker videre frem at reglene og systemet for elektronisk tinglysing må ta høyde for tinglysing på grunnlag av skifteattest/uskifteattest og testament.

Datatilsynet savner en nærmere drøftelse av grenseflaten mot lov om elektronisk signatur. Etter Datatilsynets oppfatning bør det vært et sentralt tema å vurdere hvilke elektroniske signaturer som skal godtas. Videre mener Datatilsynet at arbeidsgruppens generelle konklusjon om at elektroniske signaturer teknisk sett er til å stole på, skaper usikkerhet om hva som er forventningen til kvalitet. For å skape tilstrekkelig entydighet mener Datatilsynet at tinglysingsloven spesifikt bør stille krav om signatur basert på kvalifiserte sertifikater. Dette vil også være entydig i henhold til lov om elektronisk signatur. Datatilsynet uttrykker bekymring for at en spesifikk tilpasning til lovverket for enkelte tjenester vil ødelegge publikums, brukers og utsteders forståelse av hvilken sikkerhet som faktisk ligger i det elektroniske sertifikatet. Av den gunn støtter Datatilsynet ikke forslaget om justering av esignaturloven § 22.

Direktoratet for forvaltning og IKT er enig med arbeidsgruppen i at risikoen ved elektroniske signaturer bør sammenlignes med risikoen i dagens system. Høringsinstansen påpeker at det kan fremstå som overraskende når arbeidsgruppen opplyser at falsk i liten grad forekommer, og anbefaler at man i det videre arbeidet analyserer hva som kan være årsakene til dette.

Etter Den Norske Advokatforenings syn er det ikke noe i veien for å gå over til elektronisk tinglysing såfremt sikkerhet og notoritet sikres på tilsvarende måte som i dag.

Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) støtter arbeidsgruppens forslag om å tilrettelegge for elektronisk tinglysing, men uttaler at man er usikker på om det er behov for vitnepåtegning for elektronisk tinglysing av panterett og overføring av grunnbokshjemmel. Etter FNOs oppfatning vil lovforslaget § 6 annet ledd om at transaksjoner under ansvarsgrensen angitt i det elektroniske sertifikatet skal avvises, innebære at bare en «brøkdel» av de aktuelle transaksjonene vil kunne tinglyses elektronisk. FNO har utførlige merknader knyttet til risiko ved elektroniske dokumenter og signaturer. Det anbefales blant annet at kravet til sikkerhetsnivå for sertifikatet/signaturen fremgår direkte av loven, og at det stilles krav om kvalifisert sertifikat. FNO er svært skeptiske til at virksomhetssertifikater skal kunne benyttes for å sikre meldinger som skal tinglyses – muligens med unntak for signering av slettingsmeldinger. FNO støtter forslaget om at det ikke lenger skal være nødvendig at underskriver har signert eller vedkjent seg underskriften i vitnets nærvær. Det må være tilstrekkelig at underskriver har vedkjent seg underskriften for eksempel på telefon. FNO er imidlertid usikker på om det er behov for vitnepåtegning for tinglysing av rettigheter nedfelt i elektroniske erklæringer. Det påpektes videre at det etter forslaget er uklart hva som gjelder for vitnepåtegning ved refinansiering av lån.

Norges Eiendomsmeglerforbund viser til at når det gjelder bruk av bank-id og sertifikatets ansvarsgrense på kr. 100 000, kan man «ikke se at dette er tilstrekkelig utredet og begrunnet i forhold til hvem som kan bli ansvarlig for et eventuelt tap og tapets størrelse, der bank-id misbrukes».

Nærings- og handelsdepartementet viser til at det er regjeringens mål at næringslivets kommunikasjon med det offentlige skal samles i Altinn-portalen. Derfor bør det vurderes å benytte Altinn som kommunikasjonskanal for elektronisk tinglysing. Nærings- og handelsdepartementet uttaler videre at det fremstår som noe tungvint å fortsette med praksisen med vitner til underskrift når man går over til elektronisk signatur.

Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon deler arbeidsgruppens vurdering om at risikoen ved bruk av elektronisk signatur samlet sett ikke er større enn risikoen ved det nåværende systemet. Videre uttales det at arbeidsgruppens forslag om å innføre et krav om vitnepåtegning synes å være det best egnede tiltaket for å sikre at rett person er innehaver og bruker av nøkkelen til en elektronisk signatur.

Norges Bondelag påpeker at det er en sikkerhetsrisiko forbundet med digitalisert innsending av de rettigheter som skal tinglyses. Det tilsier etter Norges Bondelags syn at den som avstår en rettighet, bør underrettes om registreringen etter at tinglysingen er gjennomført.

Regjeringsadvokaten stiller spørsmål ved om man bør sløyfe den foreslåtte endringen i § 17 da det er tale om et så viktig forhold at det uttrykkelig bør fremgå av loven hvilke krav som gjelder til bekreftelse av underskrift.

Statens kartverk mener kravene til elektronisk signatur bør samordnes med resten av offentlig sektor slik at også tinglysingsbrukeren kan bruke de samme felles løsningene som ved tjenester fra andre offentlige organer. Det pekes videre på at den foreslåtte regelen om ansvarsgrenser for sertifikatutsteder vil undergrave muligheten til å få etablert en ordning med elektronisk tinglysing, og synes ikke forenlig med hvordan det er lagt opp til at ansvaret for bruken av elektronisk sertifikat skal være i samfunnet for øvrig. Kartverket har videre merknader til arbeidsgruppens uttalelser om risikospørsmålene knyttet til elektronisk signatur. Arbeidsgruppen mener risikospørsmålene ved tinglysing kan ligne på dem man finner ved misbruk av minibankkort, men at løsnigene på dette problemet må bli forskjellige da det ikke er mulig med en kompromissløsning ved tinglysing. Til dette bemerker Kartverket:

«Ettersom slike problemstillinger synes å ha påvirket arbeidsgruppen i stor grad vil vi bemerke at det etter vårt syn er nesten misvisende å sette disse to tilfellene opp mot hverandre. De er en vesentlig annerledes situasjon å prøve å bevise at noen andre har tatt ut penger i minibanken med din kode (hvilket man likevel ofte klarer) enn å motbevise at huset som aldri har vært lagt ut for salg, som aldri har vært besiktiget og hvor det ikke er utarbeidet takst eller verdivurdering er solgt utelukkende på bakgrunn av rettsvernsakten mest sannsynlig utført på en maskin hjemmelshaver ikke har tilgang til.»

Kartverket har i prinsippet ikke noe imot at det innføres et krav om melding til den som gir fra seg en rett, men etter Kartverkets erfaring er det sjeldent at feil i denne forbindelse får praktisk betyding.

Riksarkivaren legger til grunn at dokumentenes autentisitet og integritet, herunder signatarenes identitet og vedståelse, i tilstrekkelig grad garanteres av rutinene for håndtering av elektronisk signerte dokumenter før de avleveres.

4.4 Departementets vurdering

Basert på klare føringer i mandatet har arbeidsgruppen ikke drøftet nærmere hvorvidt det bør legges til rette for elektronisk tinglysing. Høringsinstansene har av denne grunn heller ikke direkte kommentert dette spørsmålet, men har likevel stilt seg positive til at man går over fra papirbasert til elektronisk tinglysing. Departementet ser ingen tungtveiende grunner for at det ikke skal tilrettelegges for elektronisk tinglysing, og foreslås derfor at det åpnes for elektronisk tinglysing i tillegg til papirbasert tinglysing.

En forutsetning for elektronisk tinglysing er at man kan knytte det tinglyste dokumentet til en person og vedkommendes vilje på samme måte som en konvensjonell underskrift gjør på et papirdokument. I likhet med arbeidsgruppen legger departementet til grunn at en elektronisk signatur kan erstatte en konvensjonell signatur dersom det ikke er spesielle krav i lovgivningen om konvensjonell signatur.

Bruk av elektronisk signatur aktualiserer flere tekniske spørsmål og risikoavveininger. Arbeidsgruppens rapport etterlater et klart inntrykk av at risikoen forbundet med bruk av elektronisk signatur ikke er uakseptabel, og at det er betryggende fordeler forbundet med elektronisk signatur sammenlignet med konvensjonell signatur. Høringsinstansenes uttalelser støtter dette inntrykket. Departementet slutter seg derfor til arbeidsgruppens vurdering og forslag om at det bør åpnes for elektronisk tinglysing, jf. lovforslaget § 6 første ledd.

Tinglysing av rettsstiftelser i fast eiendom kan være av ulik karakter, jf. tinglysingsloven § 12. I de fleste tilfeller vil det være tale om tinglysing av en hjemmelsovergang eller et pantedokument, men tinglysing kan også være aktuelt for eksempel i forbindelse med saker etter jordskifteloven. Om det også skal være adgang til elektronisk tinglysing i andre tilfeller enn ved tinglysing av vanlige hjemmelsoverdragelser eller pantedokumenter, beror etter departementets syn på om det er utviklet og kvalitetssikret tekniske løsninger for slik tinglysing. Departementet kan ikke se at det er prinsipielle grunner som tilsier at adgangen til elektronisk tinglysing i fast eiendom bør være begrenset til bestemte typer rettsstiftelser.

Tilrettelegging for elektronisk tinglysing aktualiserer spørsmål om sikkerhetskrav knyttet til bruk av sertifikat for elektronisk signering og sikkerhetskrav knyttet til elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata. Det oppstår også spørsmål om tekniske løsninger for elektronisk signering og elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata.

Arbeidsgruppen har ikke vurdert hvilke tekniske løsninger den elektroniske signaturen og kommunikasjonen skal være basert på eller hvilket sikkerhetsnivå som skal kreves. Departementet går ikke nærmere inn i disse spørsmålene i proposisjonen her. Etter departementets syn er dette vurderinger og avklaringer som naturlig bør gjøres i forbindelse med utviklingen av de tekniske løsningene, og det vil derfor være mest hensiktsmessig at slike spørsmål reguleres i forskrift.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser har etterlyst en vurdering av hvilket krav til sikkerhet som bør gjelde. Noen har også tatt til orde for at løsningen bør være at det må kreves kvalifiserte sertifikater. Arbeidsgruppen har som nevnt ikke vurdert hvilket sikkerhetsnivå man skal legge seg på. Departementet legger til grunn at også disse spørsmålene hører hjemme i forskrift og går ikke nærmere inn på krav til sikkerhetsnivå og forholdet til esignaturloven i proposisjonen her.

Når det gjelder spørsmålet om sikkerhetskrav knyttet til elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata, antar departementet at dette er vurderinger som vil kunne endre seg etter hvert som det utvikles nye tekniske løsninger. Det tilsier etter departementets oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å fastsette bestemte krav til sikkerhetsnivå i loven, men at slik regulering bør gjøres i forskrift. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel hvor departementet gis fullmakt til å gi nærmere regler om sikkerhetskrav for elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata, jf. lovforslaget § 6 første ledd femte punktum. Forskriftshjemmelen er generell og omhandler blant annet regler om signering, vitnepåtegning, autentisering, integritet, bruk av elektronisk sertifikat og konfidensialitet og regler som stiller krav til produkter, tjenester og standarder som er nødvendige for slik kommunikasjon, herunder erstatningsansvar for sertifikatutsteder. Det forutsettes at departementet gir de nødvendige forskrifter, og at det i forbindelse med dette forskriftsarbeidet foretas nødvendige utredninger og vurderinger av blant annet spørsmålet om og når det skal gjelde et krav om kvalifisert sertifikat. Forholdet til esignaturloven må også vurderes.

Departementet har merket seg høringsuttalelsen fra Domstoladministrasjonen hvor det gjøres oppmerksom på flere temaer som ikke er utredet av arbeidsgruppen. De problemstillinger som her påpekes, bør etter departementets syn finne sin avklaring i forskrift. Avklaringer knyttet til bruk av ulike sertifikater bør også gjøres i forskrift. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel i lovforslaget § 6 første ledd femte punktum som gir departementet hjemmel til å regulere bruk av elektroniske sertifikater, herunder vitnepåtegning ved bruk av sertifikat. Forskriftshjemmelen gir også departementet hjemmel til å fastsette om navnet på en fysisk person som benytter en autentiseringsmetode som ikke er knyttet til en person, skal gjøres kjent.

Selv om departementet ikke har funnet grunnlag for å fastsette bestemte krav til sikkerhetsnivå for elektronisk kommunikasjon av tinglysingsdata i loven, vil departementet understreke at den elektroniske kommunikasjonen må skje på en betryggende måte. Det foreslås i tinglysingsloven § 6 første ledd fjerde punktum et krav om at innsendingen til tinglysingsmyndigheten må skje ved bruk av en betryggende metode som autentiserer innsenderen og sikrer dokumentets integritet. Bestemmelsen oppstiller ikke bestemte krav til sikkerhetsnivå, men et krav om at de tekniske løsningene er utformet slik at det ikke oppstår tvil om innsenderens identitet, og at det ikke er fare for at den innsendte informasjonen er endret etter at innsenderen sendte den fra seg.

For å redusere risikoen for falsk og svik foreslår arbeidsgruppen at tidligere hjemmelshaver rutinemessig bør varsles, jf. rapporten punkt 8.2 side 32 til 33. Forslaget synes å ha bred støtte blant de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet. Departementet kan ikke se at det er avgjørende argumenter mot en slik varslingsordning, og støtter derfor arbeidsgruppens forslag.

Av samme grunner som arbeidsgruppen mener departementet at det nærmere innholdet i en slik varslingsordning ikke bør reguleres i tinglysingsloven, men at dette naturlig bør gjøres i forskrift. Det henger særlig sammen med at det synes uhensiktsmessig å måtte foreta en lovendring hver gang de tekniske løsninger for varsling er videreutviklet. Det foreslås derfor at det i tinglysingsloven § 11 tredje ledd inntas en forskriftshjemmel som gir departementet hjemmel til å gi forskrift om melding til rettighetshaver når det blir tinglyst rettsstiftelser eller sletting av et dokument på registerenheten.

Spørsmålet om hvorvidt melding skal gis per post til vedkommendes folkeregistrerte adresse, eller om melding kan sendes på annen måte, bør avklares i forskrift. Det samme gjelder spørsmålet om utgifter forbundet med sending av en slik melding skal være dekket av tinglysingsgebyret.

Når det gjelder vitnepåtegning som tiltak for å redusere faren for falsk og feil, foreslår arbeidsgruppen blant annet at det må kreves at vitnet kjenner underskriverens identitet, men at det ikke er nødvendig at vitnet bekrefter alderen til underskriveren. Det påpekes også at det i dag er uklart om det kreves at vitnet skal undersøke om det foreligger tvang eller svik. Etter arbeidsgruppens syn er det et behov for avklaring på dette punkt, jf. rapporten punkt 8.3.5 side 36 til 37.

Departementet er enig i at det er behov for avklaring av flere av disse spørsmålene, men etter departementets oppfatning bør dette gjøres i forskrift. Det vises i denne forbindelse til at tinglysingsloven § 17, slik den i dag lyder, gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om vitnepåtegning. Departementet antar gjeldende forskriftshjemmel er tilstrekkelig for å regulere de avklaringsbehov som er påpekt av arbeidsgruppen.

Arbeidsgruppen har foreslått å oppheve tinglysingsloven § 17 første ledd annet punktum. Departementet er ikke enig i dette forslaget da bestemmelsen inneholder sentrale opplysninger om krav til en vitnepåtegning.

Arbeidsgruppen foreslår også at kravet til vitnepåtegning skal gjelde overføring av hjemmel til festerett. Departementet kan ikke se at det er behov for denne endringen da faren for falsk og svik ikke synes å være like aktuell som ved hjemmelsoverganger og tinglysing av pantedokumenter.

Når det først legges til rette for elektronisk tinglysing, er det naturlig at det også teknisk legges til rette for at vitnepåtegninger kan gjøres elektronisk dersom det legges opp til dette i forskrift. Departementet kan ikke se at det er behov for ytterligere lovendringer for å legge til rette for elektronisk vitnepåtegning når det først åpnes for elektronisk tinglysing, men anser dette som et teknisk spørsmål.