3 Forslag om endringer i ordningen med leksehjelp
3.1 Bakgrunnen for forslaget
I regjeringens politiske plattform, Sundvolden-erklæringen, heter det at regjeringen vil «gi kommunene frihet til å avgjøre […] på hvilket trinn det skal tilbys leksehjelp». På denne bakgrunn foreslår departementet å endre opplæringslovens og privatskolelovens bestemmelser om leksehjelp, slik at ordningen skal gjelde hele grunnskolen, ikke bare 1.–4. årstrinn som i dag. Leksehjelpen skal fortsatt ha et samlet omfang på åtte uketimer, men kommunene og de private skolene skal stå fritt til å fordele disse timene på de ulike årstrinnene.
Plikten for kommunene til å tilby leksehjelp ble innført med virkning fra 1. august 2010. I Prop. 95 L (2009–2010) heter det om bakgrunnen for å foreslå en slik plikt inntatt i loven:
«St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen understrekar kor viktig det er å styrkje opplæringa i fag, leksehjelp og dagleg fysisk aktivitet. Viktige målsetjingar i skolen er auka læring, trivsel og meistring for alle elevar, samt at skolen kan medverke til å utjamne sosiale forskjellar. Skolens rolle som reiskap for sosial utjamning må styrkjast. Det er forskjellar i kor mykje oppfølging av lekser elevane får heime. Alle elevar bør derfor få tilbod om leksehjelp, slik at også dei elevane som ikkje får så mykje støtte heimanfrå, kan ha betre nytte av det arbeidet dei gjer utanom skoletimane.
På denne bakgrunn er det løyvt midlar til leksehjelp i Prop. 1 S (2009–2010). Løyvinga gjeld til saman åtte timar gratis leksehjelp etter obligatorisk skoletid per veke for 1.–4. årstrinn, dvs. i gjennomsnitt to timar per veke for kvart av desse trinna. Dette er eit målretta tiltak for elevar og foreldre som ønskjer støtte i læringa, og er også i samsvar med strategien om tidleg innsats for betre læring.»
Tilbud om leksehjelp hadde eksistert også tidligere, men da bare som frivillig tilbud fra enkelte kommuner.
3.2 Gjeldende rett
Opplæringsloven § 13-7a om plikt for kommunen til å ha tilbud om leksehjelp lyder slik:
«Kommunen skal ha eit tilbod om leksehjelp for elevar på 1.–4. årstrinn.
Tilbodet skal vere gratis for elevane. Elevane skal ha rett til å delta på leksehjelptilbodet, men det skal vere frivillig om dei ønskjer å delta.
For krav om politiattest gjeld reglane i § 10-9.
Departementet gir nærmare forskrifter om leksehjelptilbodet.»
Kommunen plikter å tilby elever på 1.–4. årstrinn i den offentlige grunnskolen gratis leksehjelp. Alle elever skal ha rett til å delta i leksehjelptilbudet, men det skal være frivillig å delta. Den som ansettes i leksehjelpordningen, fast eller midlertidig, må fremlegge politiattest med slikt innhold som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd, jf. opplæringsloven § 10-9.
Med hjemmel i opplæringsloven § 13-7a fjerde ledd er det fastsatt forskrifter som regulerer tilbudet om leksehjelp, jf. kap. 1A i forskrift til opplæringsloven. Kapittel 1A inneholder én bestemmelse, § 1A-1. Den lyder slik:
«Alle elevar på 1.–4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa.
Leksehjelpa er ikkje ein del av opplæringa til eleven, men skal sjåast i samanheng med opplæringa. Leksehjelpa skal gi eleven hjelp med skolearbeidet.
Kommunen er ansvarleg for leksehjelpa og veljar korleis leksehjelpa skal organiserast. Det totale omfanget leksehjelp på 1.–4. årstrinn skal til saman vere minimum 8 timar kvar veke. Kvart årstrinn skal ha minimum ein time leksehjelp per veke. Kommunen avgjer korleis dei resterande timane fordelast mellom trinna.
Kommunen pliktar å informere foreldra om retten til leksehjelp og tilbodet som gis.
Kommunen pliktar å sørgje for at elevane har eit godt psykososialt miljø i leksehjelpa som fremjar helse, trivsel og læring. Dersom ein tilsett har kunnskap eller mistanke om at eleven sin rett ikkje blir oppfylt skal den tilsette undersøkje saka, varsle kommunen og om nødvendig og mogleg sjølv gripe inn. Eleven og foreldre kan be om tiltak som vedkjem det psykososiale miljøet. Kommunen pliktar snarast mogleg å behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Dersom vedtak ikkje er fatta innan rimeleg tid kan eleven og foreldre klage som om vedtak vart fatta.
Kommunen plikter å sørgje for forsvarleg tilsyn med elevane i leksehjelpa. Gruppa må ikkje vere større enn det som er trygt og pedagogisk forsvarleg.
Leksehjelpa skal vere gratis for eleven. Dersom leksehjelpa blir organisert som ein del av skolefritidsordninga, kan kommunen ikkje ta betalt for den tida eleven mottek leksehjelp etter denne føresegna. Dette gjeld og for elevar som ikkje deltek i skolefritidsordninga elles.»
Det er ikke noe i veien for at en kommune tilbyr mer leksehjelp enn de åtte minimumstimene. Noen kommuner gjør det i dag, men dette faller ikke innenfor dagens lovpålagte plikt.
Det er tilsvarende bestemmelser for private skoler som mottar statstilskudd. Departementet viser til privatskoleloven § 7-1e og forskrift til privatskoleloven kapittel 2B. Bestemmelsene her er omtrent identiske med dem som gjelder for offentlige skoler, se ovenfor. Den eneste forskjellen er at plikten for de private skolene som mottar statstilskudd til å tilby leksehjelp påligger den enkelte private skole, ikke kommunen.
Det følger av opplæringsloven § 2-12 at opplæringsloven § 13-7a om leksehjelp også gjelder for private grunnskoler godkjent etter opplæringsloven.
3.3 Høringen
3.3.1 Høringsforslaget
Departementet foreslo i høringsforslaget å endre opplæringsloven § 13-7a første ledd på to punkter. For det første må det fremgå at leksehjelptilbudet skal være rettet mot elever i grunnskolen, altså 1.–10. årstrinn. For det andre må det fremgå at den nærmere fordelingen av leksehjelpen på årstrinnene skal fastsettes i forskrift.
Høringsforslaget omfattet også forslag om endringer i forskrift til opplæringsloven § 1A-1 første og tredje ledd. Her ble det foreslått at de åtte timene leksehjelp pr. uke må fordeles på årstrinnene slik kommunen bestemmer. Det ble også foreslått at gruppen som tilbudet skal være rettet mot er elever i grunnskolen, dvs. 1.–10. årstrinn.
Departementet foreslo i høringsforslaget tilsvarende endringer i privatskoleloven § 7-1e og i forskrift til privatskoleloven § 2 B-1.
3.3.2 Høringsuttalelser
96 av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget om endringer i ordningen med leksehjelp. Et klart flertall av disse støtter eller har ingen merknader til forslaget. 73 høringsinstanser støtter forslaget og 14 høringsinstanser har ikke merknader. Fire høringsinstanser uttaler seg om forslaget, men tar ikke stilling til om de er for eller imot. Fem høringsinstanser er negative til forslaget om å gjøre leksehjelpordningen mer fleksibel for kommunene.
Blant dem som støtter forslaget er en rekke kommuner, deriblant Oslo kommune, Os kommune, Sarpsborg kommune, Drammen kommune, Ålesund kommune, Nes kommune og Meråker kommune. Flere av kommunene som støtter forslaget viser til erfaringer med leksehjelp som tilsier at behovet ofte er større på ungdomstrinnet enn på de lavere trinnene. Det pekes også på at det er positivt at kommunen får større fleksibilitet og mulighet til å rette leksehjelptilbudet inn mot de trinnene der behovet er størst. Nes kommune uttaler blant annet følgende:
«Leksehjelp er viktig for en del elever og må nå disse. Prinsippet for tidlig innsats vil fortsatt være gjeldende og være en viktig faktor ved tilbud om leksehjelp. […] Med det nye forslaget til lovendringer kan kommunen styre dette enda bedre selv ut i fra situasjonen i egen grunnskole.»
Fylkesmannen i Vestfold støtter også forslaget, og uttaler følgende:
«Fylkesmannen i Vestfold merker seg innvendinger mot dagens ordning. De handler om at behovet for leksehjelp er større på høyere enn på lavere trinn. Det kan hevdes at en forskyvning av timene til høyere trinn også kan være med å styrke skolens rolle som redskap for sosial utjevning på de høyeste klassetrinnene. Fylkesmannen ser behovet for at kommunen selv har adgang til å vurdere på hvilket trinn det er størst behov for leksehjelp. Samtidig må en slik eventuell dreining til ungdomstrinnet vurderes opp mot viktigheten av prinsippet om forebygging og tidlig innsats i skolen.»
Østfold fylkeskommune støtter under tvil forslaget, og sier følgende i sin høringsuttalelse:
«[…] Det kommer fram i departementets vurdering at det er ulike erfaringer om når i opplæringsløpet det er størst behov for leksehjelp. Prinsippet om tidlig intervensjon bør være tungtveiende enten det gjelder pedagogiske tiltak eller andre tiltak innenfor ulike sider ved barn og unges oppvekstsvilkår. St. meld. nr. 16 (2006–2007) …og ingen sto igjen, slår fast at skolen gjennom strategier for sosial utjevning skal gi alle elever mulighet til å realisere sitt læringspotensial. Midtlyngutvalget NOU 2009: 18 Rett til læring, sier følgende under kap. 13.1 Tidlig innsats og forebyggende tiltak: Et godt utgangspunkt ved skolestart øker sannsynligheten for å lykkes med videre skolegang, studier og arbeid. Jo tidligere barn og unge får hjelp, desto større er sannsynligheten for at større og mer komplekse problemer avverges. Undersøkelser viser at det har vært en tendens i norsk skole til å «vente og se» i stedet for å intervenere tidlig i barnas og elevens utvikling og læring. Det er forskningsbasert kunnskap som ligger til grunn for å gi barn gode arbeidsvaner så tidlig som mulig for på den måten å forebygge problemer og eventuelt behov for mer spesialiserte tiltak senere i utdanningsløpet.
Erfaring fra flere kommuner tilsier imidlertid at det også på de høyere trinnene i grunnskolen er behov for leksehjelp.
Østfold fylkeskommune støtter departementets forslag om å gjøre leksehjelptilbudet tilgjengelig for elever fra 1. til 10. årstrinn. Det forventes imidlertid at kommunene og skolene vektlegger prinsippet om tidlig intervensjon, og at fleksibiliteten og handlingsfriheten åpner for at leksehjelpen tilbys på det nivå hvor det etter en faglig vurdering forventes å gi best effekt.»
Et betydelig antall høringsinstanser som støtter forslaget har pekt på at det vil være behov for pedagogisk kompetanse hos dem som skal gi leksehjelpen, og at det bør stilles krav om kvalifikasjon som lærer. Det påpekes at tilstrekkelig faglig kompetanse hos den som gir leksehjelpen er avgjørende for at tilbudet skal ha effekt, og at behovet for fagkompetanse er større dersom leksehjelpen gis på ungdomstrinnet. Mange kommuner, deriblant Østre Toten, Bamble, Porsgrunn, Oslo og Aurskog-Høland, mener i tillegg at forslaget bør følges av økte bevilgninger til kommunene slik at tilbudet dekker lærerlønn, ikke bare fagarbeiderlønn.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet støtter forslaget, men peker samtidig på at det bør stilles krav til kommunene, blant annet til at den som gir leksehjelp skal beherske elevens morsmål.
Sametinget støtter også forslaget, men mener det er viktig å forskriftsfeste elevers rett til leksehjelp i faget samisk. Hvis ikke, mener Sametinget det er grunn til å anta at skoleeier ikke setter inn ressurser til dette.
Kommunenesektorens organisasjon støtter forslaget, og uttaler følgende:
«KS støtter forslaget om å endre bestemmelsene om leksehjelp. KS mener imidlertid at selve utformingen av lovparagrafen er uklar og bør omformuleres. Forslaget til ny § 13-7a første ledd gjør det uklart om det er en hjemmel til departementet til å fastsette forskrift, jf. forslaget til forskrift § 1A-1 første ledd, eller om det er kommunens fordeling av timene på årstrinnene, som er en forskrift. Forslaget til forskrift § 1A-1 første ledd, bidrar ikke til klargjøring. KS foreslår at man bruker formuleringer som ellers går igjen i opplæringsloven. Henholdsvis at «departementet kan gi/gir forskrifter om…» og Kommunen kan gi/gir forskrifter om…». Dette vil gjøre det tydelige hvem har myndighet til å fastsette hva, og hva slags vedtak som må fattes.
KS er ikke enig i departementets vurdering av at forslaget ikke har økonomiske konsekvenser for kommunene. Leksehjelp på ungdomstrinnet forutsetter fort annen kompetanse hos leksehjelperne enn hos leksehjelpere på 1.-4. årstrinn. Det kan derfor medføre økte kostnader å få relevant kompetanse til å gi kvalifisert leksehjelp på de høyere årstrinnene.»
Skolelederforbundet, Os kommune, Nedre Eiker kommune og Lierne kommune viser til at utfordringer knyttet til skoleskyss i kommuner med lange avstander kan bidra til at leksehjelpen ikke blir et reelt tilbud for noen elever. Enkelte av disse høringsinstansene peker på at det er flere skysselever på ungdomstrinnet, noe som bidrar til å vanskeliggjøre leksehjelptilbudet for de eldste elevene. Nesset kommune mener derimot at det er enklere å organisere skyss for elevene dersom leksehjelpen gis på ungdomstrinnet:
«I Nesset er omtrent halvparten av elevene avhengig av skoleskyss og leksehjelpa har vært tilpassa dette slik at den skulle være et reelt tilbud til alle. Dermed har leksehjelp-øktene blitt i lengste laget for småskolelever. Dette er lettere å regulere for eldre elever […]»
Utdanningsdirektoratet ber departementet klargjøre om forslaget også gjelder for private skoler som er godkjent bare for 8.–10. årstrinn, og for private skoler som er godkjent for 8.–10. årstrinn kombinert med videregående opplæring. Direktoratet ber også om avklaring på om disse skolene eventuelt skal tilby en forholdsmessig andel av de åtte timene til leksehjelp.
Fire høringsinstanser, Utdanningsforbundet, Unio, Arendal kommune og Fylkesmannen i Vestfold, har uttrykt at det er behov for en evaluering av hele leksehjelpordningen.
Av de fem høringsinstansene som er imot forslaget, fremhever Grue barne- og ungdomsskole at departementet bør avgjøre på hvilke trinn leksehjelpen skal gis, enten det er på mellomtrinnet eller ungdomstrinnet. Brandsfjord barne- og ungdomsskole ønsker heller at skoletiden blir utvidet og at leksehjelp til alle elever blir en fast del av den utvidete skoletiden. Sandnes kommune mener de foreslåtte endringene bare i liten grad vil øke kommunenes mulighet til å utforme skoletilbudet til elevene. Kommunen viser til at de økonomiske rammene for ordningen tvinger kommunen til å legge leksehjelpen til trinn der de faglige kravene ikke er for høye, og at målrettet bruk av styringstiltak med pedagoger innenfor det ordinære opplæringstilbudet vil være bedre ressursutnyttelse enn gratis leksehjelp. Nedre Eiker kommune mener leksehjelp bør tilbys på 1.–7. trinn. På ungdomstrinnet er det flere skysselever. Disse vil i mange tilfeller ikke kunne benytte seg av sin lovfestede rett til leksehjelp. Universitetet i Tromsø (UiT) viser til NOVA-rapporten, som evaluerte innføringen av rett til leksehjelp på 1.–4. trinn i grunnskolen i perioden 2011-2013. Rapporten trekker fram viktigheten av leksehjelp til de minste. UiT uttaler at universitetet er:
«bekymret for at en slik lovendring vil føre til at satsingen i småskolen kan skvises og at det bare blir en satsing i de øverste trinnene på leksehjelp. […] I den grad barn mangler ferdigheter de burde hatt når de begynner på skolen, er det viktig å kompensere for disse manglene. Og hvis foreldre av ulike årsaker ikke greier å kompensere for manglene, vil et leksehjelpstilbud kunne bidra positivt.»
3.4 Departementets vurderinger
Bakgrunnen for at dagens leksehjelptilbud gjelder for 1.–4. årstrinn er blant annet strategien om tidlig innsats for bedre læring. Tidlig innsats er viktig for å unngå at læringsutfordringer utvikler seg til store læringsproblemer på lengre sikt. Det er ønskelig at barn skal få gode arbeidsvaner og god hjelp allerede fra starten av sin skolegang. At tilbudet er gitt på 1.–4. årstrinn, betyr imidlertid ikke at det ikke kan være et like stort behov for leksehjelp på høyere trinn. Svært mange høringsinstanser har pekt på at behovet for leksehjelp erfaringsmessig er større på ungdomstrinnet enn på de lavere trinnene. Enkelte høringsinstanser melder om at leksehjelp på de laveste trinnene ikke har fungert i det hele tatt, og at det er større behov for å tilby leksehjelp på ungdomstrinnet. Faglig nivå og vanskelighetsgrad øker jo eldre eleven blir, og mange foreldre føler at de kommer til kort som leksehjelpere for sine barn, særlig fra og med ungdomstrinnnet.
Flere høringsinstanser trekker også fram viktigheten av leksehjelp til de minste. Departementet er enig i at tidlig innsats i skolen er avgjørende for et godt læringsutbytte hos elevene. Samtidig kan forholdene ved den enkelte skole gjøre det ønskelig å heller rette leksehjelptilbudet inn mot de eldre elevene, fordi behovet der er større. Her må ulike hensyn ved den enkelte skole veies mot hverandre. Etter departementets vurdering taler dette for at kommunene og skolene selv bør avgjøre på hvilke trinn elevene skal tilbys leksehjelp, for å få best mulig effekt av tiltaket. Departementet slutter seg til høringsuttalelsen fra Østfold fylkeskommune, som belyser dette på en god måte.
I høringen har flere pekt på at det bør stilles krav om bruk av faglig kompetent personale til leksehjelpen for at tilbudet skal gi elevene den hjelpen de trenger. Særlig gjelder dette for leksehjelp som tilbys på ungdomstrinnet. Flere mener at det ikke vil være mulig innenfor ordningens økonomiske rammer å tilby tilstrekkelig god leksehjelp, og at det burde vært satt av mer midler til dekning av lærerlønn. Til dette vil departementet bemerke at det i beregningene som lå til grunn for kompensasjonen for leksehjelpsordningen ble tatt utgangspunkt i fagarbeiderlønn. I tillegg ble det lagt inn et påslag på 25 prosent til administrasjon, slik at det er lagt inn en kostandsdekning for at pedagogisk personale kan hjelpe til i forbindelse med organiseringen av leksehjelpen, jf. omtale i Prop. 95 L (2009–2010). Kommunene står fritt til å benytte medarbeidere med annen kompetanse som leksehjelpere, for eksempel lærere. Det er også mulig å la annet personale enn pedagogisk personale gi leksehjelp – også på ungdomstrinnet. Dette beror på det personale den enkelte kommune råder over. Erfaringene så langt viser at bare om lag halvparten av elevene benytter seg av tilbudet om leksehjelp, mens kompensasjonen til kommunene er beregnet ut fra at alle elever benytter seg av ordningen. Selv om det er grunn til å forvente at en høyere andel av elevene benytter seg av tilbudet om leksehjelp dersom tilbudet gis til elever på høyere trinn, er det rimelig å forvente at det til enhver tid vil være en andel av elevene som ikke benytter seg av tilbudet. Slik sett skal det normalt være rom for å bruke også lærerkrefter til leksehjelp på for eksempel ungdomstrinnet.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har i høringen uttrykt at det bør stilles krav til at den som gir leksehjelp skal beherske elevens morsmål. Departementet vil bemerke at spørsmålet om kompetansekrav til personalet som yter leksehjelp ikke er en del av lovforslaget, og spørsmålet har ikke vært på høring. Departementet vil samtidig peke på at minoritetsspråklige elever som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen i grunnskolen, har rett til særskilt språkopplæring etter opplæringsloven § 2-8. Departementet legger til grunn at skoleeier legger til rette for at minoritetsspråklige elever kan ta del i leksehjelptilbudet på en måte som gjør at de får tilfredsstillende utbytte av leksehjelpen.
Når det gjelder spørsmålet om å forskriftsfeste elevers rett til leksehjelp i faget samisk, vil departementet understreke at det vil være opp til kommunen/den private skolen å avgjøre hvilke fag det skal gis leksehjelp i. Dette må vurderes ut fra lokale behov. Departementet ser ingen grunn til å forskriftsfeste hvilke fag det skal gis leksehjelp i.
Enkelte høringsinstanser har pekt på utfordringer knyttet til skoleskyss. Leksehjelpen legges normalt til etter skoletid, og elever som er avhengig av skyss som tilbys rett etter skoletid får da ikke mulighet til å delta på leksehjelpen. Departementet ser at det kan være en utfordring i enkelte kommuner å kombinere rett til skyss og plikt til å tilby leksehjelp. Plikten for kommunene til å tilby leksehjelp gir stort rom for fleksibilitet både når det gjelder tidspunkt, lengde og klassetrinn. Denne fleksibiliteten må etter departementets vurdering gjøre det mulig å organisere tilbudet på en formålstjenlig måte innenfor gjeldende rammer, som gjør at leksehjelpen blir et reelt tilbud for alle.
Departementet presiserer at lovforslaget også omfatter private skoler som er godkjent for 8.–10. årstrinn, og for private skoler som er godkjent for 8.–10. årstrinn kombinert med videregående opplæring. Plikten til å tilby leksehjelp gjelder imidlertid ikke for årstrinnene i videregående opplæring ved skoler som er godkjent for 8.–10. årstrinn kombinert med videregående opplæring.
Fire høringsinstanser har trukket frem behovet for en evaluering av leksehjelpordningen. Departementet viser til at Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) evaluerte leksehjelptilbudet til 1.–4. årstrinn i 20131. Det overordnete målet med evalueringen var å finne ut hvordan leksehjelpen utformes på skolene, og om tilbudet fungerer etter hensikten. Departementet ser ikke bort fra at det kan være hensiktsmessig med en ny evaluering når det har gått noe tid, for å få kunnskap om hvordan lovendringen som her foreslås har fungert.
Asker kommune har i sin høringsuttalelse bedt om at departementet presiserer om leksehjelptilbudet er rettet mot hele trinn, eller om skoleeier kan målrette leksehjelpen til noen elevgrupper på trinnet eller på tvers av trinn. Departementet vurderer det slik at det må ligge innenfor den kommunale handlefriheten å åpne for at skolene kan velge å rette leksehjelpen inn mot noen elevgrupper på trinnet eller på tvers av trinn, dersom kommunen finner at dette vil være den mest hensiktsmessige bruken av ressurser. Departementet legger til grunn at kommunen finner fornuftige løsninger lokalt innenfor det totale antall leksehjelptimer som skal gis i henhold til forskrift til opplæringsloven.
I forslaget som ble sendt på høring foreslo departmentet at det i opplæringsloven § 13-7a første ledd og privatskoleloven § 7-1e første ledd skulle tas inn et nytt andre punktum om at «Den nærmare fordelinga av leksehjelpa på årstrinna fastsetjast i forskrift». Departementet er kommet til at denne setningen tas ut av forslaget til ny lovtekst. Det følger av både opplæringsloven § 13-7a fjerde ledd og privatskoleloven § 7-1e fjerde ledd at «Departementet gir nærmare forskrifter om leksehjelptilbodet». Forskriftshjemmelen som ble foreslått i høringen er derfor ikke nødvendig. Det vises til innspillet i høringen fra Kommunesektorens organisasjon om at forslaget til ny § 13-7a første ledd er uklar.
På denne bakgrunn foreslår departementet at det lovfestes at kommunene og de private skolene skal ha et tilbud om leksehjelp i grunnskolen. Følgelig kan de åtte timene til leksehjelp fordeles fritt på 1.–10. årstrinn. Dette gir kommunene og de private skolene fleksibilitet og handlefrihet til selv å bestemme innretningen av leksehjelpen på bakgrunn av lokale forhold og vurderinger.
3.5 Departementets forslag
På bakgrunn av ovenstående vurdering legger departementet fram forslag om nytt første ledd i opplæringsloven § 13-7a og en tilsvarende endring i nytt første ledd i privatskoleloven § 7-1e.