1 Sammendrag med utvalgets anbefalinger
I Hurdalsplattformen fra oktober 2021 varslet regjeringen Støre at den ville utrede en sterkere tematisk organisering av den psykiske helsetjenesten for å forbedre kvaliteten og få ned ventetidene. Høsten 2022 ble det nedsatt et ekspertutvalg som skulle foreta utredningen. Mandatet bestod av fire punkter. Utvalget skulle svare på 1) hvilke pasientgrupper som kunne nyttiggjøre seg mer spesialisert/tematisk organisering, 2) hvordan det kan legges til rette for at kunnskap og forskning ligger til grunn for behandlingen, 3) hvordan tjenestene kan organiseres slik at de blir koordinerte, helhetlige og av god kvalitet for pasienter og pårørende, og 4) hvordan psykisk helsevern kan samarbeide med kriminalomsorgen og andre tjenester med ansvar for grupper hvor psykiske lidelser er utbredt.
Ekspertutvalget har forstått oppgaven slik at det skal utredes hvordan psykisk helsevern kan organiseres slik at behandling gis målrettet, med rask tilgang på riktig kompetanse og med god kvalitet, der det sikres at behandlingen har effekt.
Tematisk organisering av psykisk helsevern innebærer at helsetilbudet organiseres slik at tjenestene rettes mot en pasientgruppe som er definert ut fra ett av disse kriteriene: alder, tilstand, behandlingsmetode eller ramme for behandling. Mennesker med psykiske lidelser har gjerne sammensatte sykdomsbilder og kan tilfredsstille kriterier for ulike diagnoser på ulike tidspunkt. En for stram tematisk organisering knyttet til spesifikke diagnoser alene kan gi lite målrettet behandling for pasienter med komplekse tilstander, og det kan medføre en skjevfordeling av fagekspertise. Psykisk helsevern kan derfor ikke organiseres fullt ut tematisk basert på diagnose. Organiseringen bør legge til rette for en kombinasjon av generell og spesialisert kompetanse og tematisk innhold i tjenesten slik at pasientene får tilgang til målrettet behandling. Etter utvalgets mening bør begrepet tematisk organisering tolkes bredt og ikke bare innbefatte diagnosebaserte tilstander, men også ulike behandlingsformater (f.eks. FACT-team), aldersgrupper (f.eks. sped- og småbarnsteam) eller oppgaver som etter utvalgets syn krever spisset kompetanse (f.eks. henvisnings- og avklaringsteam).
Siden fagfeltet dekker et vidt spekter av problemstillinger og behandlingstilnærminger, er det urealistisk at enkeltbehandlere alene kan være i stand til å utvikle og opprettholde oppdatert kunnskap og kompetanse på alle områder. Dette tilsier behov for en sterkere faglig teamorganisering der behandlere i større grad samarbeider om det enkelte forløp, og der det investeres i behandleres fordypning, mengdetrening og utvikling av spisskompetanse i behandling av spesifikke tilstander eller problemstillinger, for eksempel nevroutviklingsforstyrrelser eller selvskading. Teamene bør være tverrfaglig sammensatte og må kunne tilpasse behandlingsforløpene og metodene etter den enkelte pasients behov. Dette innebærer også at teamene ved å trekke på hverandres kompetanse tar kollektivt ansvar for integrert behandling av sammensatte tilstander uten unødige behandlingsbrudd eller overganger for pasienter. Godt samarbeid mellom fagmiljø og behandlere med ulik kompetanse er en forutsetning. Det er utfordrende å sikre en organisering av tjenesten der behandling er lett tilgjengelig, kunnskapsbasert, skreddersydd og tilbys med nødvendig generalist- og spisskompetanse. Gitt stor variasjon i både geografi og befolkningsgrunnlag har utvalget liten tro på at en og samme modell kan passe i alle helseforetak. Utvalget har derfor konsentrert seg om å formulere noen prinsipper for en sterkere tematisk organisering, med konkrete eksempler på hvordan dette kan oppnås i praksis.
Klinisk generalistkompetanse sikres primært gjennom grunnutdanning og styrkes gjennom praksis og videreutdanning. Kompetanse knyttet til spesifikke lidelser, problemområder og behandlingsmetoder vil i stor grad være knyttet til den enkelte behandlers valg av praksis, opplæring og veiledning, samt tjenestens organisering.
Etter utvalgets mening vil en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern, der pasienter får et mer spesialisert tilbud, bidra til at fagkompetanse sikres mer helhetlig i hvert helseforetak, slik at alle pasienter får tilgang til riktig behandling for sine psykiske plager. Utvalget legger til grunn at en tematisk organisering også vil øke mulighetene for fagutvikling og opprettholdelse av viktig spesialkompetanse over tid. Dette vil også kunne bidra til å gjøre tjenesten mer attraktiv for fagfolk.
Ekspertutvalget har identifisert fire områder der vi kommer med forslag og anbefalinger som vil forenkle og forbedre tjenestene til pasienter med psykiske lidelser:
- kommunale tilbud og samhandling
- inntak og utredning i psykisk helsevern
- prinsipper for tematisk organisering av behandlingstilbudet, og
- system for kunnskap og kvalitet.
Utvalget mener at tilbudet til pasienter med psykiske lidelser i kommunen og i psykisk helsevern må ses i sammenheng, fordi mange pasienter vil ha behov for tjenester både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten i forløpet. Innføring av helsefellesskap, opprettelse av samhandlingsteam og øremerkede samhandlingsbudsjett kan bidra til bedre samarbeid mellom nivåene, men det må også være en tydelig rolleavklaring og tilgjengelig informasjon om aktuelle tilbud på begge nivåer. Etter ekspertutvalgets vurdering vil en klarere oppgavedeling med tydelig beskrivelse av kommunens sørge for-ansvar være et viktig grunnlag for økt grad av tematisk organisering i psykisk helsevern. En forutsetning for å lykkes med en sterkere tematisk organisering er at sykehusene kan konsentrere sin innsats om pasienter som trenger utredning og behandling utover det fastlege, kommunepsykolog eller øvrige kommunale psykiske helsetjenester kan bistå med. I Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) ønsker regjeringen å styrke de kommunale helsetjenestene ved å stille krav om at alle landets innbyggere skal ha tilgang til kunnskapsbaserte lavterskeltilbud for psykiske helseplager. Utvalget støtter at det kommunale tilbudet styrkes og ser dette som en forutsetning for et godt tilbud i psykisk helsevern. Det må finnes statistikk og dokumentasjon på pasientgrunnlaget både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Utvalget ser et behov for å klargjøre enda tydeligere hvilke psykisk helsetjenester som skal ytes i kommunene, hvilke som skal gis i spesialisthelsetjenesten, og hvilke tjenester og tilbud de to nivåene må samarbeide om.
I arbeidet er det blitt klart for utvalget at særlig inntak og utredning i poliklinisk psykisk helsevern er preget av at mye ressurser brukes på vurdering av henvisninger og omfattende utredning for å avdekke behandlingsbehov. Utviklingen med økt henvisningsrate, omfattende krav til basisutredning i nasjonale pasientforløp, styrkede pasientrettigheter, juridiske krav til vurderingsfrister og et mål om å redusere andelen pasienter som avvises i psykisk helsevern, har medført en «fortung» organisering, etter utvalgets oppfatning. Dette medfører at uforholdsmessig mye ressurser benyttes på de tidlige fasene i pasientforløpet, og med usikker merverdi. Utvalget mener rutiner for inntak og vurdering av nye pasienter bør forenkles, slik at veien fra henvisning til virksom behandling blir kortere.
Som et hovedgrep anbefaler utvalget at arbeid med inntak blir organisert som egne team med dedikerte og spesialiserte fagfolk som er gode på kartlegging, og som er godt kjent med tilbudet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Formålet er å raskt avklare om pasienten har behov for spesialisthelsetjenester og så forberede og fordele til riktig tjenestetilbud for videre individuelt tilpasset utredning og behandling. Utvalget mener dette både vil forenkle og forbedre inngangen til behandling i psykisk helsevern, og gi et mer målrettet videre forløp.
Ekspertutvalget har beskrevet noen prinsipper som kan legges til grunn for utvikling av en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern. Det sentrale er å utvikle lærende fagteam som er bemannet og har kompetanse til å gi kunnskapsbasert behandling til pasientene som blir henvist. Tilgang på fagkompetanse bør sikres i nettverk på tvers av enheter eller som tyngdepunkt i organisasjonen. For mer sjeldne tilstander vil regionale og nasjonale tjenester kunne bidra med nødvendig kompetanse.
Utvalget har identifisert fire pasientgrupper som kan ha nytte av mer spesialisert tilbud i psykisk helsevern, ut fra forekomst, tilgang på kunnskapsbasert behandling og samlet ressursbruk.
- Spiseforstyrrelser: eksempel på pasientgruppe med økende forekomst og til dels høy alvorlighetsgrad
- Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD): eksempel på pasientgruppe med høy og økende forekomst
- Psykoselidelser: eksempel på pasientgruppe med omfattende behov for tjenester i både kommune- og spesialisthelsetjeneste
- Stemningslidelser: eksempel på pasientgruppe med høy forekomst og episodisk forløp og til dels høy alvorlighetsgrad
Utvalget vil understreke at disse tilstandene ikke er viktigere å prioritere enn andre like alvorlige tilstander. Utvalget vil også presisere at det kan være lokale variasjoner og forhold som tilsier større behov for å utvikle mer spesialiserte tilbud til andre pasientgrupper.
Helsepersonellkommisjonen har tegnet et bilde av fremtidens helsevesen der den demografiske utvikling vil gi stadig færre ansatte per pasient. Selv om psykiske lidelser har et yngre pasientgrunnlag enn den somatiske helsetjenesten, er det en realitet at fagkompetanse er en begrenset ressurs også i psykisk helsevern. Det er allerede i dag en vanskelig situasjon med mange ubesatte stillinger og vansker med å rekruttere spesialister til offentlig psykisk helsevern, spesielt utenfor de store byene. Utvalget mener offentlig psykisk helsevern fortsatt bør være det naturlige arbeidsstedet for leger, psykologer, sykepleiere og andre helsearbeidere som ønsker å jobbe i fagfeltet. Da må tjenestene være faglig utfordrende, men det må også være en tjeneste som kan tilby langsiktige og gode arbeidsvilkår for den enkelte helsearbeider. God tilgang på kolleger og mulighet for faglig utvikling gjennom karrieren er viktige faktorer for at fagfolk skal trives og bli værende i psykisk helsevern.
Ekspertutvalget mener at den faglige styringen i psykisk helsevern er fragmentert og lite strategisk forankret i lederlinjen i helseforetakene og i sentral helseforvaltning. For å kunne gi pasienter den til enhver tid beste behandling må tjenestene ha et aktivt og bevisst forhold til hva som er den beste kunnskapsbaserte praksis. Det krever at de ansatte har mulighet for kontinuerlig faglig utvikling, at fagmiljøet er informert om og bidrar til klinisk relevant forskning for å øke kunnskapsgrunnlaget, og at tjenesten har rutiner for løpende evaluering av egen praksis. Ekspertutvalget mener at tjenestene i sterkere grad må styres etter omforente faglige utviklingsmål, som forplikter ledere til å involvere fagfolk og brukere i kontinuerlig forbedringsarbeid. Tjenesten må også sette av ressurser til implementering av nye behandlingsmetoder.
Sentrale helsemyndigheter må ta tydeligere stilling til hvordan fagutviklingen i psykisk helsevern skal skje. I dag er det stort sprik mellom de områdene der Helsedirektoratet gir faglige anbefalinger og hva tjenesten har behov for. Som et eksempel finnes det per i dag ikke normerende faglige retningslinjer for utredning og behandling av de to hyppigst forekommende gruppene av psykiske lidelser; angstlidelser og depressive lidelser. De regionale helseforetakene bidrar til fagutvikling ved å bevilge strategiske forskningsmidler, etablere faglige kompetansemiljøer og medisinske kvalitetsregistre, men de utgjør i liten grad en samlet faglig ledelse av tjenesteområdet.
Nedenfor er en samlet oversikt over alle forslag og anbefalinger fra utvalget
Boks 1.1 Utvalgets anbefalinger for å styrke kommunale tilbud og samhandling
- Utvalget anbefaler å styrke og bygge ut kommunale psykisk helsetjenester i tråd med den strategiske innretningen i Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033).
- Ressursene i kommunen må samordnes slik at den psykiske helsehjelpen blir kjent og tilgjengelig for de ulike aktørene.
- Psykologenes rolle i de kommunale helsetjenestene må tydeliggjøres.
- Kommunenes ansvar for utredning og behandling av pasienter med psykiske lidelser må spesifiseres i nye faglige retningslinjer for kommunalt psykisk helsearbeid.
- All aktivitet i kommunale psykisk helsetjenester, inkludert lavterskeltilbud, må innrapporteres til Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR).
- Det bør videreutvikles samhandlingsforløp etter modell av Barn og unges helsetjeneste i Helse Fonna for pasientgrupper som har behov for tjenester i både kommune- og spesialisthelsetjenesten.
- Det bør opprettes et samhandlingsbudsjett, som foreslått av Sykehusutvalget, med en pott som er øremerket tilbud til pasienter som kommune- og spesialisthelsetjenesten må samarbeide om.
- Det bør styrkes og utvikles samhandlingsteam etter tilsvarende modell som ACT eller FACT for pasienter med sammensatte pasientforløp.
- Det bør etableres rutiner for at pasienter som tidligere har fått behandling i psykisk helsevern, raskt kan få hjelp ved tegn på tilbakefall (brukerstyrt poliklinikk)
Boks 1.2 Utvalgets anbefalinger for inntak og utredning i psykisk helsevern
For å forenkle og forbedre veien inn til psykisk helsevern anbefaler ekspertutvalget at arbeidet med å vurdere henvisninger og avklare behandlingsbehov for nyhenviste pasienter organiseres tematisk innad i hvert helseforetak. Formålet er å redusere tid og ressursbruk på veien fra henvisning til riktig behandling for den enkelte pasient.
Følgende prinsipper bør legges til grunn for inntaksarbeidet:
- Inntaket skal i mindre grad være basert på skriftlig henvisning alene og mer på samtaler med pasient og pårørende, gjerne sammen med henviser.
- Samlet ressursinnsats for inntak og utredning ved oppstart av behandling reduseres.
- Antall vurderingsledd reduseres.
- Utredningskrav og forløpstid for utredning i nasjonale pasientforløp gjøres mer fleksibelt.
- Inntaksarbeidet bør i større grad vektlegge pasientens behov og avklaring av behandlingsmål. Omfattende og presis diagnostikk er ikke avgjørende for fordeling til riktig fagteam og oppstart av behandling.
- Kjente pasienter, eller der det er åpenbart ut fra henvisningen hva som er riktig nivå for helsehjelp, kan gå rett til allmennpsykiatriske eller mer spesialiserte fagteam uten videre utredning eller avklaring ved inntak.
Ekspertutvalget anbefaler at det opprettes egne henvisnings- og avklaringsteam i hvert helseforetak.
- Henvisnings- og avklaringsteamet skal være et kontaktpunkt for kommunehelsetjenesten og den øvrige spesialisthelsetjenesten.
- Teamet må ha spesialistkompetanse for å gjøre rettighetsvurderinger og diagnostiske vurderinger.
- Teamet bør ha særlig kompetanse på korte avklaringssamtaler enten over telefon, video eller ved oppmøte.
- Teamet må være trent på å raskt avklare behandlingsbehov med utgangspunkt i pasientens behov og målsetninger.
- Teamet skal kunne gjøre avgrensede intervensjoner som ikke krever videre oppfølging i psykisk helsevern, for eksempel justering av legemiddelbehandling ved kjent psykisk lidelse, eller kartlegging av funksjonsnivå knyttet til rettighetsvurdering ved spørsmål om hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD).
- For å kunne avgjøre riktig nivå av helsehjelp må teamet ha god oversikt over tjenestetilbudet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten i opptaksområdet.
Boks 1.3 Utvalgets forslag til prinsipper for tematisk organisering av behandlingstilbudet
For å sikre at alle pasienter får rask tilgang på riktig behandling anbefaler ekspertutvalget følgende prinsipper for etablering av spesialiserte fagteam i psykisk helsevern:
- Tilbudene bør være integrert i eksisterende tjenester og representere en videreutvikling av geografisk forankrede generalisttilbud.
- Ansvaret for å utvikle robuste fagmiljøer som sikrer pasienter tilgang til oppdatert behandling og kompetanse for ulike tilstander, bør ligge på helseforetaksnivå.
- Lokale forutsetninger, slik som geografi, enheters størrelse, tilgang på kompetanse og befolkningens behov, legger føringer for valg av organiseringsmodell.
- Fagteamene bør være tverrfaglige og i større grad enn i dag være basert på delt ansvar for pasientforløp og for samlet kompetanseutvikling og faglig oppdatering i tjenesten.
- Fagteamene bør basere seg på LEON-prinsippet og tilby en bredde av behandlingsintervensjoner med ulik grad av intensitet tilpasset den enkelte pasients situasjon og behov (mixed care).
- Også mer spesialiserte team/enheter tildeles ansvar for tilgrensende oppgaver og tilstander, samt for pasienter med komplekse tilstander og komorbiditet, for å unngå ansvarsfraskrivelse og fragmentering av tilbudene.
Ekspertutvalget har identifisert fire pasientgrupper som kan ha nytte av et mer spesialisert tilbud i psykisk helsevern ut fra forekomst, tilgang på kunnskapsbasert behandling og samlet ressursbruk.
Spiseforstyrrelser
- Behandlingstilbudet til pasienter med spiseforstyrrelse i hvert helseforetak bør styrkes ved å etablere spesialiserte fagteam.
- Med bakgrunn i forventet økning i befolkningens behov anbefaler utvalget at det utvikles lokale spesialiserte døgnplasser eller spesialiserte tilbud innenfor allmennpsykiatriske poster både for barn, unge og voksne.
- Helsedirektoratet må tydeliggjøre de faglige anbefalingene for behandling av voksne pasienter med spiseforstyrrelser.
- Det er behov for tydeligere føringer for hvordan psykisk helsevern skal prioritere og håndtere tilgrensende kliniske problemstillinger som overspisingslidelse og kroppsdysmorfisk lidelse (BDD).
- De regionale helseforetakene bør søke om å etablere en nasjonal kompetansetjeneste for spiseforstyrrelser med utgangspunkt i miljøet rundt det medisinske kvalitetsregisteret (NorSpis). En nasjonal kompetansetjeneste skal sikre en helhetlig fagutvikling på tvers av psykisk helsevern for barn, unge og voksne og lokale/regionale tilbud. Kompetansetjenesten kan bistå Helsedirektoratet med å videreutvikle nasjonale anbefalinger om behandling og gi veiledning i tjenesten i tråd med disse.
Hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD)
- Ekspertutvalget vil peke på ADHD som en diagnosegruppe der det er behov for å styrke den tematiske organiseringen av tilbudet både for barn og unge og for voksne.
- Det må avklares hvilke pasienter som skal henvises til psykisk helsevern, og utvalgets forslag til henvisnings- og avklaringsteam kan være en ressurs for å kvalitetssikre inntak av pasientgruppen som er i behov av spesialisthelsetjenester.
- I psykisk helsevern bør det utvikles gode behandlingstilbud som kan gis i gruppe, eller som digitale selvhjelpsverktøy for å effektivisere bruken av personellressurser i oppfølgingen av pasientgruppen.
- Helseforetakene må også sikre tilgang på fagkompetanse som kan igangsette medikamentell behandling for pasienter etter utredning.
- Det bør opprettes kommunale tilbud, for eksempel gruppebehandling og tilgang på selvhjelpsverktøy, for personer som har symptomer på ADHD, men som ikke har behov for utredning, diagnostisering og behandling i spesialisthelsetjenesten.
Psykoselidelser
- Ekspertutvalget anbefaler at helseforetakene opprettholder og styrker tematisk organisering av utredning og behandling av psykoselidelser i både poliklinisk psykisk helsevern og døgnbehandling inkludert team for tidlig oppdagelse og behandling (TIPS-team).
- For en del av pasientgruppen vil samhandlingteam etter modell av ACT eller FACT være en god tematisk organisering. Slike team bør bygges ut og være tilgjengelig i hele landet.
- Behandlingen må være integrert, involvere pårørende og ivareta både somatisk helse og rusproblematikk.
- Pasienter med psykoselidelse vil ha behov for kontakt med psykisk helsevern over tid, og det er viktig å ha gode rutiner som sikrer pasientene rask tilgang på spesialistressurser ved forverring, for eksempel brukerstyrt poliklinikk.
Stemningslidelser (bipolar lidelse og depressive lidelser)
- Ekspertutvalget mener det bør utvikles mer individuelt tilpassede behandlingstilbud for pasienter med stemningslidelser i psykisk helsevern.
- Gitt det store volum av pasienter med ulik alvorlighetsgrad må alle helseforetak ha et differensiert og kunnskapsbasert behandlingstilbud til pasientgruppen.
- Det bør legges til rette for at behandling kan gis med den intensitet som behandlingsforskningen anbefaler.
- Allmennpsykiatriske poliklinikker og BUP-er bør ha flere behandlere med spesialisert kompetanse innen både psykologisk og medikamentell behandling av depresjon og bipolar lidelse.
- Alle pasienter med depresjon bør få informasjon om og ha tilgang til veiledet internettbehandling som behandlingsvalg, etter modell av e-mestring.
- Det bør være egne behandlingstilbud til pasienter som ikke har tilstrekkelig effekt av standard behandling.
- Noen pasienter vil ha behov for lang tids oppfølging og bør sikres rask tilgang på spesialistressurser ved forverring av symptomer, for eksempel brukerstyrt poliklinikk.
- Utvalget anbefaler at Helsedirektoratet raskt tar initiativ til å utarbeide en ny og oppdatert faglig retningslinje for utredning og behandling av depressive lidelser.
Boks 1.4 Utvalgets anbefalinger om kunnskap og kvalitet Forskning og fagutvikling
- Ekspertutvalget anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet tar initiativ til å avklare roller og ansvarsforhold for faglig styring av psykisk helsevern mellom Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene. Arbeidet må sikre at fagfeltet har dekkende normerende produkter, tar aktivt del i og implementerer resultater av klinisk behandlingsforskning, og at det er en løpende kompetanseutvikling i tjenestene. Aktuelle innsatsfelt er nasjonale faglige retningslinjer, system for nye metoder, medisinske kvalitetsregistre og nasjonale og regionale kompetansetjenester.
- Utvikling av kompetanse hos den enkelte medarbeider og i fagmiljøene er å anse som investering i verdifull infrastruktur som danner et nødvendig grunnlag for virksom og trygg pasientbehandling. Derfor mener ekspertutvalget at økonomi må ses i sammenheng med kapasitet og kvalitet, slik at «investering» i forskning, fagutvikling og implementering av ny kunnskap blir en naturlig og nødvendig del av klinisk drift i psykisk helsevern.
Implementering
- Ekspertutvalget anbefaler at ressursinnsats til implementeringsarbeid synliggjøres i foretakenes budsjetter.
- Å bistå ledelsen i å igangsette og gjennomføre forbedringsprosjekter bør inkluderes i oppgavene til faglige rådgivere i psykisk helsevern.
- Utvalget anbefaler kliniske ledere å benytte ressurser og metodikk fra pasientsikkerhetsprogrammet til å omhandle innhold i behandling.
- Ekspertutvalget anbefaler at det opprettes et eget program for behandlingskvalitet for å stimulere til innovasjon, fagutvikling og forskning i psykisk helsevern.
Digitalisering
- Ekspertutvalget mener at digitale løsninger må tas i bruk i enda større grad i psykisk helsevern for å øke tilgangen til kunnskapsbasert behandling.
- Arbeid knyttet til digitalisering i psykisk helsevern bør koordineres sterkere på nasjonalt nivå.
- Det bør etableres et nasjonalt arbeid på tvers av nivåer som utarbeider, koordinerer og sprer digitalt innhold i helsetjenesten. Dette er likevel ikke til hinder for at innhold kan utvikles både regionalt og lokalt.
- Digitale behandlingstilbud som veiledet internettbehandling (e-mestring) eller andre typer digitale verktøy for selvhjelp med eller uten veiledning bør inngå som et av tilbudene i psykisk helsevern.
- Det bør være en nasjonal plattform for veiledet internettbehandling.
- Alt digitalt innhold må utformes slik at det har et grensesnitt kompatibelt med den infrastrukturen som helsetjenesten bruker for elektronisk pasientjournal.
- Det må sikres at utvikling innen det digitale området følges av evaluering og undersøkelser av effekt slik at kunnskapsgrunnlaget styrkes.
- Brukerstyrt poliklinikk kan organiseres ved at pasienter følges opp, og selv bestiller time i psykisk helsevern på en digital plattform, for eksempel helsenorge.no.
Kvalitets- og forbedringsarbeid
- Ekspertutvalget mener at tjenestene i sterkere grad må styres etter omforente faglige utviklingsmål, som forplikter ledere til å involvere fagfolk og brukere i kontinuerlig forbedringsarbeid.
- Alle enheter i psykisk helsevern bør rutinemessig samle informasjon om pasientenes erfaring med og opplevd nytte av behandlingen.
- Ekspertutvalget anbefaler at alle helseforetak innfører system for digital tilbakemelding fra pasienter, for å kunne evaluere kvalitet i behandlingen og målstyre faglig forbedringsarbeid. Arbeidet kan utvikles lokalt, men bør forankres regionalt og harmoniseres med rapporteringer til nasjonale medisinske kvalitetsregistre for psykisk helsevern for voksne og psykisk helsevern for barn og unge, for å unngå dobbeltregistrering for pasienter og behandlere.