8 Innspill til utvalget

Forstørr bilde

8.1 Innspill fra bruker- og pårørendeorganisasjoner

Det er avholdt to møter for bruker- og pårørendeorganisasjoner der det ble gitt anledning til å gi innspill til ekspertutvalgets arbeid. Det første var et ordinært møte i Helsedirektoratets brukerforum (Brukerrop) der innspill til ekspertutvalgets arbeid var en av sakene. Det andre var et særskilt møte arrangert av utvalgsmedlemmene Haakon Steen og Karl Olaf Sundfør. Før møtene ble det sendt ut spørsmål som utvalget ønsket besvart av representanter for brukere og pårørende. I det følgende er svarene på disse spørsmålene oppsummert basert på de to møtene.

• 1. Hva er fordelene ved å gi et mer spisset tilbud til definerte pasientgrupper i psykisk helsevern?

Bruker- og pårørendeorganisasjoner gir tilbakemelding om at spesialiserte miljøer gir bedre fagmiljøer, hvor nye metoder kan utvikles gjennom forskning og evaluering. Spesialiserte fagmiljøer kan tilby tjenester til pasientgrupper som ikke lar seg behandle i vanlige DPS, og komplekse problemstillinger krever spisset kompetanse.

Det å gi et mer spisset tilbud til definerte pasientgrupper, kan føre til større effektivitet og kostnadsbesparelser.

For at det spissede tilbudet skal bli bra, må man se hele mennesket eller problemstillingen. For eksempel må man ikke skille mellom rus, diagnose og traume, men se alt i sammenheng. Det finnes gode metoder for enkeltstående problemer (eksempelvis OCD eller fobier) som bør være tilgjengelig for alle. Det bør tilrettelegges for at det kan være mulig å gi langvarig behandling, hvor fagfolk med spisskompetanse kan bruke mer tid på oppfølging av pasientene.

Pasienter med minoritetsbakgrunn trenger en spesifikk og individualisert oppfølging. Det bidrar til å redusere stigmatisering og utstøting av de som trenger psykisk helsehjelp i disse miljøene. Det bør rettes mer oppmerksomhet på kultur og språk med utgangspunkt i hvilken ressurs den enkelte pasient har. Tolketjenesten har en sentral rolle, blant annet ved å oversette journalinformasjon for disse pasientene.

• 2. Hvilke ulemper kan en slik spesialisering ha for pasienter, pårørende, ansatte og tjenesten?

Bruker- og pårørendeorganisasjoner utrykker bekymring for at økonomi blir styrende for pasienttilbudet. En spesialisering må også romme de komplekse tilfellene, som krever bred kunnskap, og som krever tid og erfarne terapeuter. Det handler om kompetanse om det som er personens utfordring. Alle mennesker er forskjellige, og det er behov for bred kompetanse som dekker mer enn ett problemområde.

Pasienter som måtte trenge behandling utenfor spesifikk spesialisering, kan oppleve mangelfull tilgang til den nødvendige helsehjelpen. Det kan også bety lange ventetider for å bli behandlet samt økte transportkostnader for den pårørende som må reise for å få behandling.

Pårørende til pasienter som ikke faller innenfor spesialiseringen, kan bli utfordret på å finne oppdatert informasjon og tilgang til behandlingsalternativer. De kan også oppleve økonomiske byrder siden de må finansiere, eller søke om økonomisk støtte for, transport for å få den nødvendige hjelpen.

Ansatte som arbeider innenfor det spesialiserte feltet, kan bli overbelastet og oppleve en ekstra byrde for at de har for lite utdanning i områder som faller utenfor den spesifikke spesialiseringen. De kan også oppleve begrensning på omfanget av tjenester de kan tilby pasientene.

Spesialisering av tjenester kan føre til byrder og begrensninger i å tilby fleksibel og differensiert tjenesteyting. Det kan være vanskeligere å tilby pasienter alternativer for behandling og krever at ansatte er godt trent i flere områder. Det kan resultere i et høyere utgiftsnivå knyttet til utdanning og kompetanse.

• 3. Hvilke spesialiserte tjenester fungerer godt i dag?

Bruker- og pårørendeorganisasjoner viser til flere tjenester som de mener fungerer godt i dag.

• OCD-team
• Medisinfri behandling i Tromsø og Nedre Romerike DPS
• Spesialiserte avdelinger for eldre med psykiske lidelser
• Spesialpoliklinikk for spiseforstyrrelser ved OUS Gaustad
• Modum Bad
• Nasjonalt kompetansesenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser
• Nasjonale kompetansesenter generelt
• Personlighetspoliklinikken ved OUS Ullevål
• Tidlig intervensjon ved psykose (TIPS)

Generelt fremheves de behandlingstilbudene som «ser hele mennesket», og tilbyr den tiden som er nødvendig for å bli frisk eller friskere.

• 4. Hvilke områder kan ha nytte av mer tematisk organisering?

De diagnosene som er «lette å fikse», samt de diagnosene som er mest komplekse å behandle.

• Fremme god seksuell helse for de med traumer
• Psykiske og fysiske funksjonsnedsettelser
• Sjeldne lidelser som eksempelvis selektiv mutisme
• Der det trengs egne fagmiljøer for å drifte metoder som trenger stabile og trygge relasjoner over tid
• Minoritets- og urbefolkningshelse
• Asylsøkere og flyktninger som har opplevd tortur, trafficking og traumatiske opplevelser
• Tilbud for de som faller utenfor diagnosesystemet, eksempelvis kronisk utmattelse, el-strålingssensitive, høysensitive etc, som har lidelser som avvises grunnet manglende kunnskapsgrunnlag
• Kjønnsinkongruens
• Behandling og oppfølging for de som er selvmordsnære
• Søvnlidelser
• Økt livskvalitet og mestring ved kroniske psykiske tilstander
• Oppfølging av behandlingsresistente
• Tilbud for de som er i behov for tvangsbehandling, og som ikke responderer på antipsykotiske midler, og også de som opplever mer ulemper enn fordeler ved medikamentell behandling. Det at de som ikke har effekt av medikamenter blir tvangsbehandlet med medikamenter, er uetisk, helseskadelig og bryter menneskerettigheter.
• LHBT+
• Spesialiserte tjenester for nedtrapping av medikamenter, med forskning på metode og kunnskapsformidling
• Barn som har utfordringer med både rus og psykisk helse faller mellom to stoler og plasseres ofte i institusjoner for voksne. Ikke bra, de trenger egne plasser.
• Nødvendig med ekstra oppmerksomhet på voksne ROP-pasienter
• ADHD trenger også mer oppmerksomhet, spesielt hvordan man følger opp voksne, men unge har også et problem
• Mange institusjoner er slik i dag, at unge kommer inn med et lite problem, men gjennom oppfølgning, kommer de i kontakt med rus, og utvikler større problemer.
• Selvhjelpstiltak og støttenett – ett nytt tiltaksområde som gir tilgang til kunnskap og støtte som hjelper folk til å oppdage, forestille seg og mestre egen psykisk helse.
• Bedre tilgang til mental helsehjelp – et område som tilbyr flere og mer spesialiserte tjenester samt mer tilgjengelig informasjon om behandlinger, både offline og online.
• Forebygging og tidlig intervensjon – et område som tar for seg tiltak som kan redusere risiko for og/eller forhindre at psykiske lidelser eller kriser oppstår.
• Utdanningsprogrammer og ressurssenter – et tiltaksområde som støtter opp under utdanning, lederskap og organisering, utarbeidelse av retningslinjer, kommunikasjonsstrategier og programvare som støtter strategiene.
• Nettsider, lederskap og organisasjoner – et område hvor partnere, samfunnsgrupper, bedrifter, profesjonelle og andre organisasjoner som jobber for psykisk helse, blir samlet og støttet.
• Politiske rammeverk – et tiltaksområde som støtter opp under handlinger, tiltak og regulerende forebyggende tiltak for at regjeringer og myndigheter kan betrakte psykisk helse som en prioritet i sine handlinger.
• 5. Hva er dine erfaringer med behandling på digitale plattformer eller video?

Bedre enn å ikke ha kontakt, men ikke et foretrukket verktøy. Vi bør ikke miste menneskelig kontakt. Egnet for bedre kontakt med pårørende som ikke bor nær behandlingsstedet. Digitale verktøy kan brukes i kurs og opplæring, men bør unngås i behandling hvor pasienten kan komme i prosess. Helsevesenet bør ha en konferanse eller seminar om AI er bra – ikke bra. Aftenpostens fredagsmagasin hadde en lengre artikkel om bruk av AI rundt 2017, i behandling av amerikanske krigsveteraner med kompleks PTSD. Forskning og evaluering viste at AI hadde bedre resultater enn en fysisk psykolog på flere områder. I utlandet (Canada) brukes nå programmer med algoritmer i forebyggende behandling. Pasienten/personen bruker programmet daglig, og algoritmene fanger opp sinnstilstand med videre. Programmet gir deretter råd til pasienten om fysisk trening, sosial omgang med andre, hvile etc. Slike ting har man lest om i snart ti år, og det er på tide at vi bruker slike program mer aktivt i forebygging og behandling, men både fag og pasienter trenger mer kunnskap.

• 6. I Norge er det mange DPS-er og BUP-er som har vansker med å sikre tilstrekkelig spesialistdekning. Hva tenker du om nytten ved å ha behandling nær hjemstedet sett opp mot behovet for tilgang på spesialistkompetanse.

BUP og DPS bør ha god generell kompetanse som kan dekke opp behovene til befolkningen lokalt. Kvalitet bør prioriteres fremfor nærhet, men reisevei over fire timer hver vei vil på sikt bli utmattende. Innleggelse over tid er et alternativ. Modum bad med tre måneders innleggelse er et godt eksempel på dette. Det er vanskelig for pårørende å være med på lengre reiser. BUP og DPS bør ha recovery-baserte tjenester/åpne dialoger/musikkterapi, samvalg og brukermedvirkning i egen behandling.

8.2 Innspill fra det samiske perspektivet

For å få innspill til hvordan det samiske perspektivet kan innarbeides i tematisk organisering av psykisk helsevern, har ekspertutvalget invitert både Sametinget og SANKS til å gi skriftlige innspill. Det ble avholdt et nettmøte mellom utvalgsleder og sametingets direktør Inger Marit Eira-Åhrén. Her gjengis deler av det skriftlige innspillet fra SANKS.

De kliniske enhetene i SANKS har vært med på å komme med innspill til ekspertutvalgets arbeid. Det hadde vært viktig å ta opp innspillet i brukerrådet til SANKS for å få deres synspunkter, men grunnet kort tidsfrist har ikke brukerrådet blitt involvert i dette arbeidet.

SANKS er en nasjonal kompetansetjeneste med et samfunnsmandat om å bidra til likeverdige tjenester innen psykisk helse, rus og avhengighet til den samiske befolkningen. Sámi klinihkka, SANKS, sine innspill baserer seg på den nasjonale kompetansetjenestens mandat.

Det er utarbeidet et strategidokument som skal fremme likeverdige spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen nasjonalt. Strategidokumentet Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningen1ble lagt frem i juni 2020.

Samiske pasienter har rett til likeverdige helse- og omsorgstjenester på lik linje med øvrig befolkning. Sannsynligvis behandles det mange samiske pasienter innenfor psykisk helsevern hver eneste dag. Ofte gjøres det uten at helsepersonell er klar over at pasienten har samisk bakgrunn, og de behandles uten at tjenestene er oppmerksom på utfordringene som samiske pasienter kan ha i møte med helsetjenesten. Bosettingsmønstrene i samiske områder har endret seg over tid, og det har i løpet av de siste 40 årene skjedd en relativt sterk flytting fra samiske distrikter og inn til byer.

God og trygg kommunikasjon mellom pasient og behandler er grunnleggende i all pasientbehandling. Det handler om pasienters mulighet for å bruke sitt eget språk, men også å bli møtt av en kultursensitiv tjeneste. Kunnskap og kompetanse om samisk språk og kultur blant tjenesteytere i spesialisthelsetjenesten er begrenset, særlig i områder av landet der samer er en liten del av befolkningen.

Likeverdige tjenester forutsetter at tjenestetilbudet er tilrettelagt for pasienters språklige og kulturelle bakgrunn. Det er vanskelig å gi samiske pasienter likeverdige tjenester uten at helsepersonell har tilstrekkelig kunnskap om samisk språk og kultur. I strategidokumentet Spesialisthelsetjenester til den samiske befolkningeblir det beskrevet at manglende kompetanse om samisk språk, kultur og historiske traumer kan føre til at helsepersonell tilbyr råd og hjelp som vanskelig lar seg gjennomføre på grunn av samisk livsform.

Det bør satses mer på FACT-team (Flexible Assertive Community Treatment), en fleksibel aktiv oppsøkende behandling. Oppmerksomheten bør rettes mot unge pasienter med alvorlige psykiske lidelser, ofte også rus- og avhengighetsproblematikk. De har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Det bør jobbes med at denne tjenesten kan tilbys alle samiske pasienter, uavhengig av hvor i landet de bor. Det bør tilbys oppsøkende behandling og oppfølging med hjemmebesøk og digitalt av fagfolk som har samisk språk- og kulturkompetanse. Det kan være måten å nå ut med spesialisthelsetjenester til de unge som bor spredt over store geografiske områder i landet, samtidig som det er tett samarbeid med primærhelsetjenesten som kan gi kontinuerlig oppfølging.

En strategi for videreutvikling av spesialisthelsetjeneste innen psykisk helsevern til den samiske befolkningen må ta utgangspunkt i hvilken kunnskap vi har om denne befolkningsgruppen.

Kunnskapsgrunnlaget om helse og levekår i den samiske befolkningen er imidlertid begrenset. Det er flere grunner til dette:

• Omfanget av forskningen har vært begrenset.
• Noen av undersøkelsene fra samiske bosetningsområder har vært utført over for små geografiske områder og på relativt begrenset temaer.
• Det kan være vanskelig å rekruttere samiske respondenter til forskning og det er utfordrende å forske på en befolkning med spredt bosetningsmønster.
• Det er relativt få forskere med samisk kulturkompetanse.
• Det er manglende fokus på og finansiering av denne forskningen.
• Samisk etnisitet kan ikke registreres i nasjonale registre. Dette medfører at man ikke kan gjøre registerstudier på samers helse.

Det kan konkluderes med at det trengs mer og bedre forskning for å kunne si noe sikkert om helsetilstanden, utfordringer og tjenestebruk i den samiske befolkningen som helhet, inkludert innen psykisk helsevern. Men noe forskning og registerdata finnes. De siste årene har det vært satset systematisk på å legge til rette for økt forskningsaktivitet med mål om å få pålitelig kunnskap om den samiske befolkningen, noe som har medført en stor økning i antall studier på samisk helse og helsetjenester.

Alle pasienter som kommer i kontakt med helsetjenesten, skal ha mulighet til å være aktive deltakere i egen behandling. Det innebærer at det må legges til rette for at pasientene får bruke sin erfaring, sine ressurser, sin kulturbakgrunn og sin kompetanse når de skal få tilfredsstillende hjelp. Like tjenester har blitt sett på som likeverdige tjenester, men ut fra et brukerperspektiv kan ikke tjenestene defineres som likeverdige dersom helsepersonell ikke tar hensyn til hvordan kultur, historie og språk påvirker kommunikasjon og samhandling.

Organisering av tjenestene

Helsetjenestene som møter samiske pasienter, må ta hensyn til samisk kultur, historie, levesett og språk. Helsetjenestene må være oppmerksomme på at samene er en heterogen gruppe med ulike samiske språk, kultur, bosettingsområde og dermed ulike behov. Det er derfor vanskelig å se for seg at én type tilpasning av helsetjenestene vil være svaret på alle utfordringer for alle samiske befolkningsgrupper. Det er lovfestet i pasient- og brukerrettighetsloven at alle pasienter har rett til et likeverdig tilbud, men det vil være utfordrende, og sannsynligvis heller ikke riktig, å bygge opp nøyaktig det samme tilbudet til alle samer i hele landet. I områder der det bor mange samer, vil det være naturlig å bygge ut et annet tilbud enn i områder der få samer har sitt bosted. Dette betyr at man bør ta utgangspunkt i de ulike regionene, og vurdere lokale behov og muligheter.

SANKS ønsker at nåværende struktur bevares med geografisk organisering etter klinikker som nå. Dette gir økt mulighet for selvstyre i forhold til særfunksjonen vedrørende samiske pasienter. Det vurderes som særdeles viktig at ledelsen for samisk helsetjeneste har samisk språk- og kulturkompetanse, og har nærhet til lokal ledelse. Erfaringer over mange år viser at en liten klinikk alltid vil tape imot interessene til større klinikker, både vedrørende økonomiske og personalmessige ressurser. Dersom man ikke opprettholder en sterk kjerne angående organisering av det samiske helsetilbudet med dens ledelse, er det stor risiko for at det spesifikke tilbudet til samiske pasienter blir pulverisert, samt at det er stor fare for manglende fagutvikling.

Det blir sterkere fagmiljø under en DPS-struktur der man samordner helsetilbudet både til psykisk helsevern og rusavhengighet – ettersom dette gjelder en forholdsvis liten pasientmasse. I en slik organisering kan man lettere bevare og sikre et sterkt fagmiljø. Det er ikke rekrutterende at man går bort fra en sterk kjerne med eget selvstyre. Det er derimot viktig at man har nære kolleger i sitt nære fagmiljø.

Det må sikres økt kvalitet og kompetanse om samisk språk og kultur innen spesialisthelsetjenesten. Tiltakene må gjennomføres systematisk, være forankret i ledelsen og fremgå av styrende dokumenter og kompetanseplaner.

Videre bør Sámi klinihkka styrkes og utvikles. Samisk tolketjeneste underlagt Sámi klinihkka bør utvikles til et nasjonalt tilbud på nord-, sør-, og lulesamisk. Det bør også opprettes samiske regionale og nasjonale fag- og brukernettverk.

Det er mye uvitenhet innad i det norske hjelpeapparatet om samer og deres individuelle og kollektive behov for tilpasninger i helsehjelpen. Dette kan skyldes mangel på kunnskap om samisk språk og kultur, men også manglende kunnskap om hvordan helsetilbudet kan tilrettelegges slik at det blir tilstrekkelig trygt for den samiske pasienten å formidle sine behov og ønsker.

8.3 Innspill fra fagforeninger og KS

Ekspertutvalget har bedt om innspill fra fagsammenslutninger for ansatte i psykisk helsevern. Det ble stilt følgende spørsmål

• Hvordan sørge for tilstrekkelig tilgang på fagkompetanse i psykisk helsevern?
• Hvordan sørge for at pasienter får kunnskapsbasert behandling i psykisk helsevern?
• Er det pasientgrupper som kan ha særlig nytte av ytterligere spesialisert tilbud i psykisk helsevern?
• Hvordan vurderer dere risiko ved mer spesialisert organisering i psykisk helsevern?
• Har dere andre innspill til ekspertutvalgets arbeid?

I det følgende refereres kort fra tilbakemeldingene fra de enkelte foreningene.

Norsk sykepleierforbund (NSF) mener god og fremtidsrettet organisering av psykisk helsevern er av stor betydning for tilgjengelig og kunnskapsbasert hjelp for pasientene. NSF mener det er særlig viktig å gi teambasert og spesialisert oppfølging som understøtter det kommunale tjenestetilbudet, herunder å sikre gode overganger, forpliktende samhandling og strukturer som bidrar til forsvarlig behandling og omsorgsfull hjelp i alle ledd. NSF mener det er særlig viktig å ivareta grunnleggende behov og se psykisk og fysisk helse i sammenheng.

På spørsmål om hvordan man kan sikre tilstrekkelig fagkompetanse mener NSF det er nødvendig med en nasjonal kartlegging for å få oversikt over dagens kompetansesammensetning i tjenestene og vurdere fremtidig behov for å sikre forsvarlig, omsorgsfull og helhetlig hjelp. NSF peker videre på tydeliggjøring av funksjon, ansvar og oppgavedeling i tjenestene for å motivere og rekruttere riktig kompetanse, gode lønns- og arbeidsvilkår innenfor rammen av gode og trygge fagmiljøer, kliniske karriereveier med muligheter for fordypning og spesialisering i eget fag, gode rammevilkår for ledere for å sikre gode arbeidsvilkår og faglig utvikling, å sikre finansiering og muligheter til utdanning og kompetanseutvikling, og riktig bruk av sykepleierkompetanse for å sikre god ressursbruk, kvalitet og tilgjengelighet.

På spørsmål om hvordan sørge for at pasienter får kunnskapsbasert behandling peker NSF på lederforankring og systemer for implementering av kunnskapsbasert praksis og samhandling med akademia og legge til rette for gode praksisplasser.

På spørsmål om det er pasientgrupper som kan ha særlig nytte av ytterligere spesialiserte tilbud, nevner NSF mødre med psykose eller depresjon etter fødsel, personer med utviklingshemning og mennesker med alvorlige, komplekse og sammensatte lidelser som har behov for avansert helsehjelp, herunder unge med alvorlige psykoselidelser.

På spørsmål om mulig risiko ved mer spesialisert organisering av psykisk helsevern viser NSF til faren for at pasienter kan falle mellom stoler, for eksempel ROP-lidelser. Tematisering basert på diagnose kan medføre selektering, og NSF mener funksjonsnivå og mestring vil være like viktige indikatorer for spesialisert hjelp.

Som generelt innspill til arbeidet mener NSF at tjenestene må være pasientsentrerte og basert på tverrfaglig samarbeid med og rundt den det gjelder. For å sikre dette er det nødvendig med nasjonale standarder for pasientforløp som sikrer et enhetlig kunnskapsbasert tilbud over hele landet. NSF fremhever betydningen av å skape gode overganger og samhandling mellom ulike tjenester og tjenestenivåer for å sikre forsvarlig og omsorgsfull behandling. Brukerstyrte tilbud bør utredes, for eksempel poliklinisk behandling for å hindre behandlingsbrudd.

Norsk psykologforening støtter en videre utvikling av fagteam, der behandlere gis mulighet til å styrke sin kompetanse om spesifikke tilstander, behandlingsformater og ferdigheter. Slike team må integreres i det ordinære behandlingsforløpet og tildeles ansvar for pasienters komorbide og sammensatte tilstander, og for tjenestenes samlede oppgaveportefølje. Psykologforeningen fraråder en organisering med utgangspunkt i spesifikke behandlingsmetoder da de mener at dette gir høy risiko for ensretting uten tilstrekkelig forskningsgrunnlag, reduserer mulighet for nødvendig individuell tilpasning og i tillegg ikke ivaretar den stadige utviklingen i feltet. Psykologforeningen savner en beskrivelse i mandatet av sammenhengene mellom kapasitet og kvalitet. Foreningens medlemmer har meldt inn at for lav frekvens i behandlingskontakt, manglende muligheter for samhandling, tidsnød, høye rapporterings- og registreringskrav, liten tid til faglig fordypning og opplevelse av ikke å få gitt god nok behandling og manglende kollegiale nettverk gjør at fagpersoner søker seg bort fra tjenestene. Dette gjelder særlig medlemmer i allmenne tjenester og poliklinikker. Psykologforeningen fremhever at styringsvirkemidler basert på lovfestede brukerrettigheter, nasjonale pasientforløp, kvalitetsindikatorer og innsatsstyrt finansiering med gode intensjoner har etablert en for sterk detaljstyring av prosessene, noe som kan være til hinder for utvikling av gode faglige tilbud om individuelt tilpasset helsehjelp. Formalisering av rettighetsvurderinger og oppstart av pakkeforløp har medført en stor ressursallokering til diagnostiske vurderinger og utredninger tidlig i forløpene på bekostning av kapasiteten til å tilby god behandling. Psykologforeningen mener en forutsetning for å tilby raskere kunnskapsbasert behandling og bedre faglig utvikling i psykisk helsevern er å redusere innslag av detaljstyring, forenkle forløpene og tydeliggjøre betydningen av fleksibilitet og individuell tilpasning. Psykologforeningen mener beskrivelser av hvordan vi kan inkludere informasjon om pasienters nytte og bedring i behandling i den løpende evalueringen av tjenestene er svært viktig for ekspertutvalgets anbefalinger. Ifølge Psykologforeningen kan de fleste psykiske lidelser behandles med ulike tilnærminger, og det er derfor lite hensiktsmessig å diskutere betydningen av spesifikke metoder opp mot såkalte fellesfaktorer.

Psykologforeningens medlemmer er samstemt i behovet for å bygge opp og tydeliggjøre ansvaret for de psykiske helsetjenestene i kommunen. Det henvises til positive funn i evaluering av forsøk med tettere samarbeid mellom fastleger og psykologer. Psykologforeningen presiserer at kommunale psykisk helsetilbud også skal drive behandling, og må holde et forsvarlig kvalitets- og kompetansenivå selv om terskelen for inntak er lav. Det innebærer å styrke tverrfagligheten i de kommunale tjenestene slik at diagnostisk vurderingskompetanse inngår i tilbud med lav terskel.

På spørsmål om hvordan sørge for kunnskapsbasert behandling viser Psykologforeningen til medlemsundersøkelser som viser at det å være en del av et sterkt fagmiljø, gi god helsehjelp, få muligheten for faglig fordypning, veiledning og spesialisering, samt å møte god ledelse er sentrale motivasjonsfaktorer for å bli værende i de offentlige tjenestene.

På spørsmål om det er pasientgrupper som kan ha særlig nytte av ytterligere spesialisert tilbud svarer Psykologforeningen at det kommer an på hvilke kriterier som legges til grunn for å vurdere behovet for mer spesialisert kunnskap eller mer spissede tilbud. Foreningen har fått tilbakemelding fra sine medlemmer om at tilbudet ved spiseforstyrrelser, autisme og/eller utviklingshemming kan være egnet for ytterligere faglig spesialisering.

Psykologforeningens medlemmer som er del av spesialiserte fagteam, synes å være fornøyd med å kunne fordype seg, få mengdetrening og yte spisset hjelp. Samtidig pekes det på faren for at slike team lukker seg og tar mindre ansvar for uavklarte og sammensatte tilstander. Flere har meldt om lange interne ventelister til spesialiserte tilbud og at mange pasienter får avslag på henvisninger. Det er også bekymring for at de generaliserte teamene mister kompetanse, og at de spesialiserte teamene ikke tar ansvar for økt innsøking og for uavklarte forløp. En annen risiko ved sterkere tematisk organisering er, ifølge Psykologforeningen, at det utløser behov for mer utredning tidlig i forløpene for å finne «riktig» diagnose og behandling. Psykologforeningen understreker at det må tas hensyn til variasjon i geografi og befolkningstetthet som gjør at det ikke finnes en modell som vil passe i alle deler av landet. Avslutningsvis peker Psykologforeningen på at digitalisering anføres som en måte å gi mer effektiv helsehjelp på og forbedre kvaliteten i psykisk helsevern, men at det foreløpig er sparsomt med forskningsbelegg på gevinsten både i kvalitet og ressursbruk.

Den norske legeforening fremhever viktigheten av å ivareta og derigjennom beholde de spesialistene som jobber i psykisk helsevern, samt styrke rekruttering til fagfeltet. Investering i de ansatte og utvikling av deres kompetanse er det viktigste tiltaket for å bedre kvaliteten i tjenestene. Mulighet for faglig utvikling og tilhørighet er det mest sentrale for å ivareta og beholde fagkompetansen i tjenestene. Legeforeningen peker særlig på mulighet for å delta på kurs og konferanser, utarbeidelse av nasjonale faglige veiledere og retningslinjer, sterkt og kollegialt fagmiljø, gode lønnsvilkår og god ledelse. Legeforeningen mener at tydelig ansvars- og oppgavedeling vil bidra til god kvalitet i pasientbehandlingen. Foreningen er bekymret for at et antall pasienter i spesialisthelsetjenesten ikke primært ivaretas av en psykiater, og at det fremstår tilfeldig hvilken profesjon pasienten møter. En slik organisering kan bidra til stor variasjon i utredning og behandling, noe som kan føre til direkte feilbehandling. Effektiv og målrettet utredning og behandling av psykisk sykdom krever ifølge Legeforeningen bruk av den komplementære kompetansen ulike faggrupper besitter, på en hensiktsmessig måte. Tjenesten må organiseres på en måte som utnytter psykiaterressursene optimalt. Legeforeningen mener det er psykiatere som har den nødvendige helsefaglige kompetansen for å lede utredning og behandling av pasienter i psykisk helsevern. Legeforeningen understreker behovet for individualisert behandling av hver pasient, og pasienter må få tilgang på flere terapimodaliteter. Dette er særlig viktig i behandling av barn og unge, da store variasjoner i miljømessig, biologisk og sosial utvikling vil påvirke både diagnosebildet og hvordan behandlingsløpet bør legges opp. Det er behov for å bygge opp og ivareta sterke forskningsmiljøer som kan bidra til kunnskapsbasert behandling, og bistå helsepersonell i å tilrettelegge behandling for pasientene.

På spørsmål om det er pasientgrupper som kan ha særlig nytte av ytterligere spesialisert tilbud nevner Legeforeningen traumelidelser, gruppebehandling ved personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og unge med emosjonell ustabilitet. Legeforeningen fremhever viktigheten av at rett diagnose stilles fra start, så langt det lar seg gjøre. Pasientgrupper i psykisk helsevern er dynamiske og i utvikling, og det vil derfor være behov for en kontinuerlig evaluering av behandlingen. Det er også viktig med en helhetlig tilnærming til pasientene og deres livssituasjon. Legeforeningen peker på at spesialiserte tilbud ved spiseforstyrrelser og OCD har vært mindre effektive for pasienter med utypiske eller sammensatte tilstander, enn i de tilfeller hvor det diagnostiske bildet er klarere.

På spørsmål om risiko ved mer spesialisert organisering fremhever Legeforeningen at det diagnostiske bildet innen psykisk helse er komplekst, og det vil være mange pasienter som ikke passer inn i en tematisk organisering. Legeforeningen mener det er viktig å ta høyde for at flere av pasientene vil falle utenfor den tematiske organiseringen, og sørge for at individualiserte behandlingstilbud er tilgjengelig også for denne pasientgruppen. Man risikerer også å svekke den samlede kompetansen ved generelle poliklinikker for pasienter som ikke passer inn i en tematisk organisering, men som poliklinikkene fortsatt har et ansvar for og må tilby behandling til.

Avslutningsvis mener Legeforeningen det kan være gunstig å se til andre vestlige lands tjenester innen psykisk helsevern, spesielt med tanke på arbeidsfordeling og organisering, og det er essensielt at pasientene høres i denne saken. Legeforeningen mener også at en barne- og ungdomspsykiater bør inkluderes i det videre arbeidet.

Fellesorganisasjonen (FO) er fagforeningen for sosialarbeidere og organiserer nærmere 35 000 barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Til tross for føringer om tverrfaglighet opplever medlemmene at deres kompetanse ikke blir brukt i stor nok grad i psykisk helsevern. Vernepleiere blir rekruttert basert på deres helsefaglige og ikke sosialfaglige kompetanse. FO er også opptatt av at det må legges til rette for at ansatte kan få mulighet til å videreutdanne seg. På spørsmål om pasientgrupper som kan ha nytte av ytterligere tematisk organisering, peker FO på personer med utviklingshemning. Denne gruppen pasienter har dårligere tilgang på ordinære helsetjenester enn andre og har stor grad av komorbiditet. For eksempel kan en pasient ha både cerebral parese, autismespekterforstyrrelse, utviklingshemning og epilepsi. Dette gir et komplekst symptombilde som krever et spesialisert og tverrfaglig tilbud innenfor psykisk helsevern. På spørsmål om hvilken risiko en økt spesialisering kan medføre svarer FO at man står i fare for ikke å se helheten. Tjenesten må ha tilstrekkelig generalistkompetanse og tilbud som ikke er for spesialiserte for å sikre at alle pasientgrupper får hjelpen de trenger og ikke faller utenfor.

Fagforbundet organiserer blant annet helsefagarbeidere som er ansatt i nær samtlige av tjenestene i psykisk helsevern. Fagforbundet understreker at personell er den viktigste ressursen i helsevesenet, og når personell blir en knapp ressurs, blir det viktig å se på oppgavefordeling, særlig i spesialisthelsetjenesten. Fagforbundet ser positivt på at også andre yrkesgrupper enn leger og psykologer får anerkjennelse for sin kompetanse. Fagforbundet ønsker å rette større oppmerksomhet mot å rekruttere og beholde gode fagfolk i helsetjenesten, herunder helsefagarbeidere. Videreutdanning er et sentralt virkemiddel for å beholde fagfolk, og videreutdanning i arbeid med mennesker med alvorlige psykiske lidelser i regi av SEPREP trekkes frem som et viktig tilbud som nå er stengt for helsefagarbeidere, etter at det kom krav om bachelorgrad for å søke. Dette fremstår som et paradoks når helsefagarbeidere er en av faggruppene som jobber tettest på de som er alvorlig psykisk syke og deres pårørende. Fagforbundet peker på ROP-lidelser som en pasientgruppe som er særlig avhengig av god samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Fagforbundets medlemmer i tjenestene har meldt at det haster med en styrking av barne- og ungdomspsykiatrien, særlig etter at pandemien har medført økt pågang i tjenestene.

KS (kommunesektorens organisasjon) ble invitert til å sende innspill til ekspertutvalgets arbeid på grunnlag av mandatet og utvalgets innspill til opptrappingsplan for psykisk helse. KS oversendte sitt innspill til regjeringens opptrappingsplan samt en lenke til Fafo-rapport om sikkerhetspsykiatri i kommunalt perspektiv. KS viser til en kraftig styrking av arbeidet med psykisk helse i kommunene, med en vekst i årsverk på 22,5 prosent fra 2016 til 20222. KS minner videre om at en slik vekst ikke kan fortsette, og at videre utvikling av tilbudene må ta hensyn til en større mangel på arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Ifølge KS må samarbeidet mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten bli mer likeverdig, og målet må være å utnytte personellressursene best mulig. For å oppnå lavere forekomst av psykiske lidelser må det aller meste av satsningen på forebygging handle om brede helsefremmende tiltak utenfor helsetjenesten. Kommunene må gis frihet til å utnytte lokale ressurser best mulig. KS beskriver en ansvarsfordeling der spesialisthelsetjenesten tar seg av behandling, og kommuner tar seg av forebygging. Der kommunene er involvert i behandling, må det være fordi det gir den beste utnyttelsen av arbeidskraften. KS peker på behov for å styrke døgnkapasitet for alvorlig psykisk syke i spesialisthelsetjenesten. Nedbygging av døgntilbud har ført til at kommunene har fått ansvar for bolig og tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser, omfattende rusmiddelproblemer og en høy potensiell voldsrisiko. Ofte mangler kommunene egnede boliger og ressurser for tilstrekkelig oppfølging. Landsstyret i KS uttrykte i 2021 uro over manglende kapasitet i BUP og ba regjeringen sikre en økning i den totale kapasiteten i psykisk helsevern for barn og unge.

KS peker på uklare ansvarsforhold mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. For pasienter som psykisk helsevern ikke vil gi et tilbud, blir kommunene sittende med hovedansvaret. Et eksempel er pasienter som er vurdert samtykkekompetente og ikke ønsker behandling. Enkeltbrukere kan legge beslag på en svært stor del av kommunens ressurser som går på bekostning av kapasitet til å jobbe forebyggende og helsefremmende.

KS etterlyser insitamenter som fremmer utvikling av modeller for samhandling og utprøving av ny tjenesteutvikling mellom forvaltningsnivåene. For eksempel kan halvannenlinjetjeneste utprøves på områder hvor det ikke er mulig for kommunene å etablere tiltak alene.2