2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeidsform

Forstørr bilde

2.1 Bakgrunn

For å kunne gi virksom og trygg behandling til pasienter som henvises til psykisk helsevern, må helsetjenesten ha tilgang til oppdatert kunnskap, integrerte systemer for måling av kvalitet og faglige fellesskap som legger til rette for fagutvikling og kompetanseheving. En helsetjeneste som legger vekt på faglig utvikling og forbedringsarbeid, sikrer høy kvalitet i helsetilbudet og har lettere for å rekruttere og beholde gode fagfolk.

Data fra nasjonale helseregistre har vist store geografiske variasjoner i hvor mange pasienter som får hjelp, hvilke diagnoser som blir satt, og hvilken behandling den enkelte pasient får (1).

Riksrevisjonen har pekt på manglende systematikk i utredning og behandling i sin undersøkelse av psykiske helsetjenester (2). De påpekte videre at tilbudet var ulikt i ulike deler av landet, at tilgangen på psykisk helsetjenester i kommunene er ulik, at mange ikke får hjelp når de trenger det, at unge med psykiske lidelser i kombinasjon med rusmiddelproblemer ikke får god nok behandling, at styringssignaler fra regjeringen om prioritering av psykisk helsevern over tid ikke er blitt fulgt opp i tjenesten, at arbeidet med å øke og ta i bruk kunnskap om effekt av behandling av psykiske lidelser ikke er godt nok, at mange ledere ikke sørger for at det blir arbeidet systematisk med kvalitet i tjenesten, og at nasjonale faglige retningslinjer og veiledere innen psykisk helse blir oppdatert for sjelden.

I Hurdalsplattformen (3) fra 2021 varslet regjeringen at den vil

«utrede en sterkere tematisk organisering av den psykiske helsetjenesten for å forbedre kvaliteten og få ned ventetidene».

Regjeringen Støre nedsatte høsten 2022 et ekspertutvalg som skulle utrede om det var rom for sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern. Målet var å bedre kvaliteten i behandlingen og å sørge for at pasientene kommer raskere til riktig behandling for sin psykiske lidelse.

Statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) har møtt ekspertutvalget og orientert om det politiske bakteppet for arbeidet og hvilken relevans ekspertutvalgets arbeid har for andre pågående prosesser, særlig gjelder det en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse, som ble lagt frem i juni 2023 (4), og Nasjonal helse- og samhandlingsplan som etter planen skal legges frem mot slutten av 2023.

2.2 Mandat for ekspertutvalget

Utvalget skal utrede mulighetene for en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern. Målet er å forbedre kvaliteten i behandlingen og bidra til at pasientene kommer raskere til riktig behandling.

Ekspertutvalget skal svare på følgende spørsmål:

• Hvilke pasientgrupper/tilstander kan nyttiggjøre seg mer spesialisert organisering?
• Hvordan legge til rette for at kunnskap og forskning ligger til grunn for behandlingen?
• Hvordan organisere dette slik at tjenestene blir koordinerte, helhetlige og av god kvalitet for pasienter og pårørende?
• Hvordan organisere dette slik at tjenestene blir best mulig i stand til å samarbeide med kriminalomsorgen og andre tjenester med ansvar for grupper hvor psykiske lidelser er utbredt, og slik at innsatsen overfor disse gruppene blir styrket?

Formålet med utredningen er å bidra til at pasientene får tilgang til den beste kompetansen og behandlingen for sin lidelse, samtidig som fagfolkenes kompetanse benyttes best mulig.

Tjenestene skal være godt organisert med sikte på rask tilgang til riktig hjelp. Tilgang til kunnskap om virksom behandling, systemer for måling av kvalitet og faglige fellesskap som legger til rette for fagutvikling og kompetanseheving, er viktig for kvaliteten i tjenestetilbudet og for å rekruttere og beholde fagfolkene. Hvordan dette kan styrkes vil være en viktig oppgave for utvalget å utrede.

Utvalget må legge til grunn at det skal være et godt helhetlig tilbud i psykisk helsevern, at psykiske helsetjenester skal ha god kvalitet, være godt koordinerte og tilgjengelige og nær der folk bor, samtidig som det legges til rette for mer spesialiserte tjenester der dette er hensiktsmessig for å oppnå gode behandlingsresultater. Et premiss skal være at behandling så langt det er mulig og hensiktsmessig skal være nært tilgjengelig, og at pasientene skal tilbys et helhetlig tilbud og kontinuitet i behandling.

Utvalget skal vurdere hvem som kan nyttiggjøre seg sterkere tematisk organisering. Noen eksempler kan være enkeltdiagnoser/tilstander, lavfrekvente lidelser og komplekse tilstander. Utvalget bes blant annet om å vurdere om tjenester til barn og unge tematisk kan organiseres bedre for å oppnå best mulig behandlingsresultat.

Inkludering og avgrensninger

Utvalget skal se på tjenestene pasientene i psykisk helsevern tilbys i dag, både generelle og spesialiserte tjenester som tilbys ved sykehus og ved DPS/BUP, og som er organisert som døgntilbud, polikliniske tilbud, digitale tjenester og spesialiserte team rundt pasienten. Det er et viktig premiss at spesialisert kompetanse skal være tilgjengelig for alle som har behov for det, uavhengig av bosted, for eksempel for barn i barnevernet og personer under kriminalomsorgens ansvar.

Utvalget skal vurdere hvordan en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern kan innrettes for at tjenestene skal bli best mulig i stand til å samarbeide med andre relevante sektorer med ansvar for grupper hvor psykiske lidelser er utbredt.

Hvilke pasientgrupper/tilstander kan nyttiggjøre seg sterkere tematisk organisering?

Utvalget må vurdere hvilke pasientgrupper/tilstander som kan nyttiggjøre seg mer spesialiserte tilbud. En del pasienter som henvises til psykisk helsevern, har flere samtidige lidelser og behov for et godt breddetilbud og helhetlige og koordinerte tjenester. Andre kan få best behandlingsresultat av mer spesialiserte tilbud. Noen trenger begge typer tilbud. Dette vil være knyttet til pasientens behov og funksjonsnivå og må vurderes individuelt. Noen eksempler kan være behandling for enkelte tilstander (enkelte tvangslidelser, spiseforstyrrelser mv.), lavfrekvente lidelser hvor det er behov for å etablere tilbud med spesialisert kompetanse, eller komplekse lidelser (for eksempel personer med alvorlige og komplekse lidelser/sykdommer som trenger at spesialisert kompetanse sentreres rundt dem, heller enn å måtte oppsøke mange ulike aktører).

Kunnskapsbaserte tjenestetilbud

Både ledere, behandlere, pasienter og pårørende trenger oppdatert kunnskap om anbefalte behandlingsmetoder og behandlingsforløp, hva slags behandling som gir økt utbytte og for hvilke pasienter, samt informasjon om innhold i og resultat av behandlingen. Dette legger føringer for hvordan helsepersonellets kompetanse utvikles og benyttes best mulig, noe som blir særlig viktig framover, fordi behovet for tjenester øker.

Utvalget bes vurdere hvordan det kan legges til rette for at kunnskap, forskning, fagutvikling og kontinuerlig forbedring ligger til grunn for behandlingen.

Videre bes utvalget om å vurdere hvordan tiltak innen kompetanseutvikling, utdanning og oppgavedeling mellom personellgrupper kan understøtte en bedre pasientbehandling, organisering og bedre kapasitet i tjenestene.

Organisering av tjenestene

Måten spesialisert kompetanse organiseres på, kan ha betydning for den enkelte pasient, fagfolk og for det generelle tilbudet i psykisk helsevern. Organiseringen må innrettes slik at den fremmer kvalitet i utredning, behandling og oppfølging, samtidig som tilgjengelighet, kontinuitet og kvalitet ivaretas - både i de generelle og de mer spesialiserte tilbudene.

Utvalget bes innhente og se hen til eksempler fra utlandet og fra spesialisering i helseforetakene i dag, for eksempel gjennom organisering av døgn- og poliklinisk behandling, spesialiserte team, fagnettverk, tyngdepunktfunksjoner, bruk av kommunikasjonsteknologi, kompetansemiljøer mv. Utvalget anbefales videre å ta kontakt med Samisk nasjonal kompetansetjeneste - psykisk helsevern og rus (SANKS) og Sametinget for å få innspill til hvordan det samiske perspektivet kan innarbeides i arbeidet.

Utvalget må vurdere hvordan man best mulig kan organisere spesialiserte tilbud og samtidig ivareta behovene for koordinerte og helhetlige tjenester. Utvalget bes vurdere fordeler og ulemper ved ulike organisatoriske løsninger.

Vurdering av fordeler og ulemper og generelle krav til utredningen

Det er fordeler og ulemper ved å spesialisere kompetanse, både for den enkelte pasient, for fagfolk og for breddetilbudet i psykisk helsevern. Utvalget må drøfte fordeler og ulemper ved økt spesialisering og se på løsninger som kan motvirke ulemper som følge av spesialisering.

Utvalget bør også vurdere risiko og utilsiktede følger, for eksempel skjevfordeling/dreining, interne ventetider, bytte av behandlere mv.

Utvalget forutsettes å benytte seg av tilgjengelig kunnskap som er relevant for utvalgets arbeid.

Utredningen skal følge kravene i utredningsinstruksen med de føringer og avgrensinger som følger av mandatet. Det vil blant annet være viktig å vurdere alternative tiltak for å kunne realisere mål for utviklingen av tjenesten og vurdere økonomiske konsekvenser av ulike tiltak. Utvalget skal legge til grunn at foreslåtte endringer skal kunne gjennomføres innen eksisterende økonomiske rammer både for spesialisthelsetjenesten og på kommunenivå.

Involvering

Utvalget må sikre at tjenestene og brukerne opplever å være en del av prosessen og at det etableres et kunnskapsgrunnlag om behovet.

2.3 Ekspertutvalgets tolkning av mandatet

Ekspertutvalget har forstått mandatet slik at det er bedt om å utrede måter å organisere psykisk helsevern på slik at behandlingen er kunnskapsbasert, har høy kvalitet, er tilgjengelig for pasienter uavhengig av hvor de bor eller befinner seg, og at behandlingen er sammenhengende og koordinert på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Videre skal utvalget peke på grupper av pasienter som kan ha nytte av mer spesialiserte tilbud, enten knyttet til spesifikke tilstander eller ulike formater for behandling (omfang, hyppighet, varighet, innhold). I utredningen er ekspertutvalget bedt om å ta hensyn til at psykiske lidelser ofte er komplekse og kan endre seg over tid. Videre skal utvalget utrede mulige konsekvenser av en mer tematisk organisert tjeneste for pasienter og personell.

Etter ekspertutvalgets oppfatning innebærer en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern at behandlingstilbudet i større grad enn i dag er rettet mot spesifikke grupper av pasienter, definert ut fra alder, tilstand, behandlingsmetode eller format for behandlingen.

Ekspertutvalget har forstått oppdraget som å gjøre en faglig utredning av hva som kan gi et bedre tilbud til pasienter, og bedre fagmiljøer som gjør de offentlige helsetjenestene til attraktive arbeidsplasser for de ansatte.

2.4 Definisjoner og avgrensninger

Behandling i psykisk helsevern

Vi har i dag gode og veldokumenterte behandlingsformer for de fleste psykiske lidelser. De ulike behandlingene kan grovt sorteres som biologiske/medikamentelle, psykologiske eller miljøterapeutiske, og de tilbys på ulike nivåer; poliklinisk, ambulant eller ved innleggelse i en døgnenhet.

For mange pasienter vil det være aktuelt med en kombinasjon av ulike behandlingstilnærminger. Høy grad av komorbiditet (forekomst av flere sykdommer/lidelser samtidig hos samme person) og samtidige sosiale og økonomiske utfordringer tilsier ofte behov for tverrfaglig innsats og hjelp fra flere tjenester med ulik kompetanse.

De fleste behandlingsforløp innen psykisk helsevern innebærer egeninnsats fra pasientens side. Å mobilisere pasientens egne ressurser er avgjørende for at pasienten skal oppnå endringer i tankemønstre, følelser, selvopplevelse og atferd. Arbeid med ambivalens og motivasjon er derfor en nødvendig del av behandlingen. Også pasientens opplevde trygghet og tillit i relasjonen til en behandler eller et behandlingsmiljø har vist seg å være avgjørende for et godt behandlingsresultat.

Kunnskapsbasert behandling

Helsepersonell skal jobbe kunnskapsbasert. Kunnskapsbasert praksis innebærer å ta faglige avgjørelser basert på systematisk innhenting av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og pasientens ønsker og behov i en gitt situasjon (5). Ekspertutvalget anvender en omforent definisjon av kunnskapsbasert praksis som «integrasjon av den beste tilgjengelige forskning, med klinisk ekspertise, i en kontekst av pasientens kultur, individuelle karakteristika og preferanser» (6, 7).

Kunnskapsbasert praksis skiller seg fra empirisk støttede behandlingsmetoder ved at det vektlegges et bredere kunnskapsbegrep som inkluderer brukerkunnskap og klinisk ekspertise (8). Kunnskapsbasert praksis innebærer også en forståelse av behandling som en prosess der kliniske beslutninger omgjøres i kontinuerlig samråd med pasienten, basert på den beste tilgjengelige forskningsbaserte kunnskap og kliniske konsensus, vurdert i forhold til valgmuligheter, kostnader og nytte ved intervensjonen (9).

Kunnskapsbasert praksis baserer seg først og fremst på forskningsresultater publisert i fagfellevurdert vitenskapelig litteratur. Forskning på forståelse og behandling av psykiske lidelser er i stadig utvikling. Dette innebærer at det tilkommer nye metoder, samtidig som kunnskapen om hvordan behandlingene virker, for hvem og på hvilken måte styrkes.

Ekspertutvalget har latt seg inspirere av den kanadiske psykologforeningens definisjon av kunnskapsbasert praksis (10). Definisjonen konkretiserer noe tydeligere klinikerens forpliktelse til samvittighetsfull og fornuftig bruk av den beste tilgjengelige forskningsdokumentasjonen for å styre hvert trinn i klinisk beslutningstaking og tilbud om behandling. En slik tilnærming innebærer også en forpliktelse til kontinuerlig å informere pasienten om forskningsbasert kunnskap som kan understøtte samvalg av intervensjoner og behandlingsstrategier, og som maksimerer sjansen for positivt behandlingsresultat og minimerer risikoen for skade. Samtidig skal også den mest kostnadseffektive behandlingen tilbys.

I behandling av psykiske lidelser har flere medikamentelle, psykoterapeutiske og miljøterapeutiske metoder vist seg å være effektive. Det er viktig å påpeke at kunnskapsgrunnlaget og antall virksomme metoder kan variere mellom ulike tilstander, slik at holdepunktene for å tilby en spesifikk behandlingsmetode vil variere fra tilstand til tilstand. I mange tilfeller kan også samme tilstand behandles effektivt på flere måter. Utvalget vektlegger derfor betydningen av at all behandling i psykisk helsevern er individuelt tilpasset, med utgangspunkt i den enkelte pasients behov og behandlingsmål.

Dette betyr at tjenestene må ha strukturer og systemer som sikrer kontinuerlig faglig oppdatering og utvikling, og som ivaretar alle de tre komponentene i kunnskapsbasert praksis (Figur 2.1).

Med utgangspunkt i en slik forståelse vil utvalget beskrive og vurdere prinsipper for organisering av psykisk helsevern som bidrar til god bruk av forskning og forskningsbaserte metoder, og som kan brukes til opplæring, trening og veiledning av fagpersonell, samt til systematisk innhenting av brukererfaringer, brukerorienterte evalueringer og nyttevurderinger (11).

Figur 2.1 Det er tre kilder til kunnskapsbasert praksis i psykisk helsevern; pasient, behandler og forskning. Behandleren bruker tilgjengelig forskningsbasert kunnskap i møte med pasientens behov og ønsker og egen klinisk erfaring. Kilde: Helsebiblioteket.

Avgrensninger

Ekspertutvalget har avgrenset arbeidet til å dreie seg om psykisk helsevern for barn, unge, voksne og eldre. Anbefalingene vil i hovedsak dreie seg om innretning av tilbudet i polikliniske og ambulante tjenester. Utvalgets anbefalinger må tilpasses og gjøres relevante for lokale forhold i det enkelte helseforetak.

Utvalgets anbefalinger vil kunne ha innvirkning på kommunehelsetjenestens tilbud selv om dette ikke er en del av mandatet. Kommunale tjenester og samhandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten omtales i rapporten for å vise at tilbudene på de to nivåene må ses i sammenheng, og for at tiltakene utvalget foreslår, vil ha konsekvenser også for kommunale tjenester.

Pasienter med psykiske lidelser vil ofte ha behov for behandling og oppfølging i både kommune- og spesialisthelsetjenesten. Derfor er det nødvendig å beskrive kommunens rolle i pasientforløp både før, under og etter behandling i psykisk helsevern. Utvalget har imidlertid ikke utredet hvordan kommunenes psykiske helsetjenester kan organiseres på en mer tematisk måte.

Tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser (TSB) er kun nevnt der det er relevant for behandling av pasienter med både psykisk lidelse og rusmiddellidelse.

Sikkerhetspsykiatri er et av de kliniske områdene som allerede er tematisk organisert i psykisk helsevern, med lokale og regionale sikkerhetsavdelinger i alle helseregioner. I tråd med at et økende antall pasienter dømmes til tvungent psykisk helsevern, er det blitt et økende press på døgnplasser innen psykisk helsevern (12). De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å utarbeide en overordnet plan for sikkerhetspsykiatri og øvrige tiltak for personer med dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Utkast til rapport ble fremlagt for styret i Helse Sør-Øst 17.8.2023 (13). I påvente av resultatet fra dette arbeidet har ikke ekspertutvalget sett det som hensiktsmessig å utrede behov for ytterligere tematisk organisering innen fengsels- eller sikkerhetspsykiatri.

Ekspertutvalget er bedt om å undersøke hvordan tjenestene kan bli best mulig i stand til å samarbeide med kriminalomsorgen og andre tjenester med ansvar for grupper hvor psykiske lidelser er utbredt, og slik at innsatsen overfor disse gruppene blir styrket. Psykisk helsevern er for alle innbyggere i Norge, uavhengig av hvor de befinner seg. Det betyr at innsatte i fengsler og barn og unge som er i kontakt med barnevernet har rett på de samme helsetjenestene som befolkningen forøvrig. Forekomsten av psykiske lidelser og problematisk bruk av rusmidler er høy både blant innsatte i fengsel og blant barn og unge som har oppfølging fra barnevernet. Rapporter fra Riksrevisjonen, Sivilombudet, Senter for omsorgsforskning og Helsetilsynet har avdekket at helsetilbudet i fengsler ikke er godt nok (14-16). Det er særlig kommet frem kritikkverdige forhold knyttet til psykisk helse og rus. Aftenposten har gjort en grundig undersøkelse som avdekket vesentlige mangler i helsetilbudet til barn som bor i institusjoner i regi av barnevernet (17). Statens undersøkelsekommisjon for helse- og omsorgstjenesten har videre funnet at det er manglende samhandling og uklare ansvarsforhold mellom etater og tjenester som er i kontakt med barn og unge med psykiske lidelser som har det vanskelig over tid (18) .

Ekspertutvalget er kjent med at helsetilbudet til innsatte er styrket ved at de regionale helseforetakene har fått i oppdrag å etablere stedlige spesialisthelsetjenester i alle fengsler for å ivareta psykisk helse og rusbehandling blant innsatte i fengsel (19). Det skal også opprettes nasjonale forsterkede tilbud til de aller sykeste innsatte ved Ila fengsel- og forvaringsanstalt for menn og Bredtveit fengsel- og forvaringsanstalt for kvinner. Helsedirektoratet arbeider med å revidere nasjonal veileder for helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsler.

Ekspertutvalget er også kjent med at det er krav om å utpeke en barnevernsansvarlig blant de ansatte i psykisk helsevern for barn og unge, og tilsvarende en helseansvarlig blant de ansatte i enheter under barnevernet. For barn mellom 13 og 18 år med behov for langvarig omsorg utenfor hjemmet og samtidig psykisk helsehjelp, er det etablert to omsorgs- og behandlingsinstitusjoner i Bodø og i Søgne utenfor Kristiansand. Opprettelse og drift av institusjonene er regulert i barnevernsloven, og personalet har både barnevernsfaglig og helsefaglig kompetanse.

Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet har etablert et nasjonalt forløp for barnevern. Målet er at barn og unge i barnevernet blir kartlagt og utredet for fysiske og psykiske helseplager, slik at de kan få nødvendig behandling. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har stilt rammer og krav til en tverrfaglig helsekartlegging som skal avdekke om barn og unge som flyttes ut av hjemmet, har behandlingskrevende helseplager. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal gi en helhetlig vurdering av tilbudet til barn og unge som blir flyttet til institusjon, i regi av barnevernet. Barnevernsinstitusjonsutvalget skal utrede hvilken kompetanse de ansatte må ha og hva slags bistand som kreves for å ivareta barnas fysiske og psykiske helse. Utvalget skal etter planen levere sin utredning i oktober 2023.

Ekspertutvalgets medlemmer har ingen spesifikk kompetanse eller erfaring verken med kriminalomsorg eller barnevern. Utvalget har derfor ikke utredet muligheter for sterkere tematisk organisering av tilbudet spesifikt til innsatte eller i barnevernet, men viser til pågående utredninger som vil bidra til økt innsikt om behov og mulige løsninger. Utvalgets forslag og anbefalinger er likevel relevante også for innsatte i fengsler og barn og unge som er i kontakt med barnevernet og som blir henvist til psykisk helsevern.

2.5 Sammensetning av ekspertutvalget

2.6 Ekspertutvalgets arbeid

Ekspertutvalget har vært samlet til ni fysiske og tre digitale møter. To av de fysiske møtene gikk over to dager i henholdsvis Bergen og Trondheim, et dagsmøte ble avholdt på Hamar, mens de øvrige utvalgsmøtene fant sted i Oslo eller på Gardermoen. Utvalgsmedlemmene ble oppnevnt som selvstendige fagpersoner. Dette har bidratt til en åpen tone og fri diskusjon i utvalget. Alle utvalgsmedlemmene har bidratt aktivt med tekst og innspill til rapporten. Utvalget står enstemmig bak alle forslag og anbefalinger.

Flere sentrale aktører ble invitert til møter med ekspertutvalget for å presentere pågående arbeid av relevans for utredningen:

• Tor Erik Befring, Helsedirektoratet, om revidering av veileder for kommunalt psykisk helsearbeid
• Turid Moseid, Helsedirektoratet, om arbeid med tverrsektoriell veileder for barn og unges psykiske helse
• Hanne Elisabet Strømsvik, Helsedirektoratet, om arbeid med nasjonale pasientforløp (tidligere pakkeforløp)
• Øystein Ellingsen, Helse- og omsorgsdepartementet, om pågående arbeid med opptrappingsplan for psykisk helse
• Inge Joa, Helse Stavanger, og Kent Jensen, Universitetssykehuset i Nord-Norge, om nasjonalt medisinsk kvalitetsregister for psykisk helsevern voksne
• Liv Kleve, Helse Bergen, om kvalitetsarbeid i psykisk helsevern for barn og unge
• Karina Egeland, Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress, om implementering av kunnskapsbasert traumebehandling i psykisk helsevern
• Einar Heiervang, BUP Tynset, om forskning på videobehandling ved sosial angst blant unge
• Anton Åhrén, Sykehuset Innlandet, om system for løpende kvalitetsarbeid med digitale verktøy for tilbakemeldinger fra pasienter i behandling (DelMedMeg)
• Bjørn Stensrud og Anne Landheim, Nasjonal kompetansetjeneste for rus- og psykiske lidelser (NKROP), om integrert behandling av pasienter med ROP-lidelser
• Yngvild Arnesen, Universitetssykehuset i Nord-Norge om Choice and Partnership Approach (CAPA) modellen
• Gunnar Bovim, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, om Helsepersonellkommisjonens utredning
• Katrine Høyer Holgersen og Charlotte Stensen Chiappa, begge fra Nidelv DPS, og Tommy Mangerud, fra Nidaros DPS, om tidlig avklaring av henvisninger til DPS
• Camilla Rønning, Bærum DPS, om matriseorganisering av DPS
• David Clark, Oxford University, UK, om Improved Access to Psychological Therapies (IAPT)-modellen
• Fredrik Anton Sten Remers Hanssen, Helse- og omsorgsdepartementet, om pågående arbeid med Nasjonal helse- og samhandlingsplan
• Torleif Ruud, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, om et forskningsprosjekt der psykologer og psykiater fra et DPS var samlokalisert med fastleger (Shared care)

Informasjon om ansatte i psykisk helsevern (jf. kap 3.2) er hentet fra de regionale helseforetakenes arbeid med framskriving av behov i psykisk helsevern (20, 21) og fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Informasjon om pasienter med ulike spesifikke tilstander i psykisk helsevern (jf. kap 3.3 og 3.4) er hentet fra Norsk pasientregister (NPR) og tilrettelagt av senioranalytiker Christian Thoresen ved Helse Sør-Øst. Utvalget har innhentet informasjon om hvordan helseforetakene og de regionale helseforetakene arbeider med kvalitet, kompetanseutvikling og tematisk organisering i psykisk helsevern. En oppsummering av tilbakemeldingene fra helseforetakene om tematisk organisering gis i kapittel 3, og oppsummering av tilbakemeldingene om kvalitet og kompetanseutvikling gis i kapittel 7.

Ekspertutvalget har vært opptatt av bred involvering i arbeidet. Det ble invitert til innspill fra relevante aktører og interessegrupper i feltet, blant annet organisasjoner for pasienter og pårørende til pasienter i psykisk helsevern. Representanter for sekretariatet deltok i innspillsmøte der organisasjoner for pasienter, brukere og pårørende i psykisk helse og rusfeltet var invitert (se kap. 8.1).

Ekspertutvalget har bedt om innspill fra det samiske perspektivet fra Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (SANKS). Utvalgsleder har sammen med sekretariatet hatt et digitalt møte med Sametingets direktør Inger Marit Eira-Åhrén (se kap. 8.2).

Følgende organisasjoner har etter invitasjon gitt skriftlige innspill: Fellesorganisasjonen, Fagforbundet, Norsk sykepleieforbund, Norsk psykologforening, Den norske legeforening og KS (kommunesektorens organisasjon) (se kap 8.3).

Utvalget har løpende offentliggjort kortreferat fra møtene på egen nettside, og det har vært anledning til å gi skriftlige innspill til ekspertutvalgets arbeid gjennom en egen e-postadresse.

Ekspertutvalget har fått skriftlige innspill fra

• Psykologer ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet og Helse Førde om prinsipielle spørsmål knyttet til tematisk organisering av psykisk helsevern
• Modum Bad om deres erfaring med tematisk organisering og samsykelighet
• Utvalg for alderspsykiatri i Norsk psykiatrisk forening
• Ellen Kathrine Munkhaugen, Nasjonal kompetansetjeneste for utviklingshemning og psykisk helse, Oslo universitetssykehus
• Arne Blindheim, Ellen K.K. Jepsen, Marianne Straume og Gro Harestad om traumebehandling
• Bjørn Hesla om intensiv familieterapi
• Svenn Erik Knutsen om forståelse av psykisk helsevern
• Nevropsykiatrisk enhet ved Barneseksjonen, barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus, om behandling av barn og unge med nevroutviklingsforstyrrelser

2.7 Henvisning til andre relevante arbeid og prosesser

I februar 2023 la Helsepersonellkommisjonen frem sin rapport NOU 2023: 4 Tid for handling (22). Ifølge kommisjonen blir kvalifisert personell den knappeste ressursen i helsevesenet i årene som kommer. At helsepersonellets kompetanse blir utviklet og benyttet best mulig, er dermed et viktig premiss for organisering av helsetjenesten. Mange helseforetak melder om vansker med å rekruttere fagfolk til psykisk helsevern, at faste stillinger blir stående ledige, og at det blir brukt store ressurser til å leie inn kvalifisert personell for å kunne drive forsvarlig.

Helsepersonellkommisjonen mener det ikke er rom for ytterligere vekst i andelen ansatte i helsetjenesten, og tjenesten bør derfor tenke nytt om bedre og mer effektiv bruk av helsepersonell. Et grep som beskrives i rapporten, er at fagpersonell kan ha kombinasjoner av roller på tvers av fagstrukturer og omsorgsnivåer og med ulik grad av spesialisering. Bruk av kombinasjonsstillinger kan være en løsning for å gi tilgang på spisskompetanse i større deler av tjenesten.

I mars 2023 la Kvinnehelseutvalget frem utredningen NOU 2023: 5 Den store forskjellen (23). I rapporten ble det pekt på at mange folkesykdommer i Norge er skjevfordelt mellom kjønnene. Dette gjelder psykiske lidelser som angst og depresjon, og i særlig grad spiseforstyrrelser der det de siste årene har vært en markant økning i behov for behandling i psykisk helsevern. Kvinnehelseutvalget foreslår å etablere bedre systemer for kunnskapsbasert praksis i psykisk helsevern, styrke tilbudet til barn og unge med spiseforstyrrelser og prioritere forskning innen psykisk helsevern.

I mars 2023 la Sykehusutvalget frem utredningen NOU 2023: 8 Fellesskapets sykehus – Styring, finansiering, samhandling og ledelse (24). I rapporten fremheves behovet for en klarere avgrensning av hva som hører til kommunehelsetjenesten og hva som hører til spesialisthelsetjenesten. Sykehusutvalget foreslår øremerkede samhandlingsbudsjett for at kommuner og helseforetak sammen kan etablere gode tjenester for pasienter som har vedvarende behov for behandling fra begge omsorgsnivåer.

Ekspertutvalget som har evaluert vilkåret om manglende samtykkekompetanse for bruk av tvang i psykisk helsevern, la i juni 2023 frem rapporten Bedre beslutninger, bedre behandling (25). De mener at flere administrative og juridiske tiltak er nødvendig for å oppnå en bærekraftig kompetansebasert modell i psykisk helsevern. I rapporten pekes det på fem sentrale forutsetninger; brukermedvirkning og beslutningsstøtte, pårørendeinvolvering, kompetansevurderinger av god kvalitet, bedre helsehjelp i både kommune- og spesialisthelsetjeneste til pasienter med forhøyet voldspotensial, og bedre samhandling og frivillige behandlingsalternativer.

Regjeringen la i juni 2023 frem en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse, Meld. St. 23 (2022–2023) (4). Planen skal styrke det helsefremmende og forebyggende området, legge til rette for gode tjenester der folk bor, og gi et bedre tilbud til pasienter med langvarige og sammensatte behov. Ekspertutvalget leverte 31. januar 2023 et innspill til arbeidet med opptrappingsplanen, og regjeringen oppgir i planen at de vil vurdere en sterkere tematisk organisering av psykisk helsevern, basert på anbefalinger fra ekspertutvalget. Regjeringen vil etablere kunnskapsbaserte lavterskeltilbud til innbyggere med behov for psykisk helsehjelp, og det foreslås å pilotere en egen ungdomshelsetjeneste på ett nivå. Regjeringen vil prøve ut brukerstyrt poliklinikk. For pasienter med psykiske lidelser er det satt et mål om å redusere overdødelighet og styrke døgnkapasiteten.

Regjeringen skal i løpet av 2023 legge frem en nasjonal helse- og samhandlingsplan som vil legge rammene for helsepolitikken de kommende årene. Sentrale temaer vil være samhandling, kvalitetsarbeid, desentraliserte tjenester, digitalisering, personell og kompetanse.

Regjeringen skal i 2024 legge frem en stortingsmelding om en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet. Hovedmålet er å forebygge og redusere negative konsekvenser av rusmiddelbruk for enkeltpersoner og for samfunnet.

I regi av Helsedirektoratet er det igangsatt arbeid med å videreutvikle nasjonale pasientforløp for psykisk helse og rus. Målet er å styrke samhandling, å bedre kvalitet og brukerinnflytelse og å tilpasse forløpene bedre til brukergruppenes behov samt å forenkle forløpsarbeid i helsetjenesten.

Helsedirektoratet skal høsten 2023 ferdigstille arbeidet med den tverrsektorielle veilederen Sammen om barn og unges psykiske helse i samarbeid med Utdanningsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Husbanken og Landbruksdirektoratet. Veilederen skal tydeliggjøre kommunenes ansvar for å sikre et helhetlig og samordnet psykisk helsearbeid for barn og unge, fra helsefremming og forebygging til behandling og oppfølging, og gi føringer for ansvarsdeling mellom kommuner og psykisk helsevern for barn og unge. Helsedirektoratet reviderer også veileder for lokalt psykisk helse- og rusarbeid Sammen om mestring som sendes på høring høsten 2023. Veilederen skal tydeliggjøre kommunenes ansvar for lokalt psykisk helse- og rusarbeid og ansvarsdeling mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste når det gjelder utredning og behandling av psykiske lidelser. Helsedirektoratet gjennomgår også de nasjonale faglige retningslinjene innen psykisk helse og rus og vil i løpet av 2023 gi en prioritert oversikt over arbeidet med retningslinjer innen psykisk helse og rusfeltet.

2.8 Om utredningen – leseveiledning

I kapittel 3 beskrives dagens organisering av psykisk helsevern, inkludert tematisk organisering og spesialiserte tilbud. Deretter er rapporten inndelt i kapitler etter områder der utvalget har anbefalinger som vil forenkle og forbedre pasientbehandlingen. Hvert kapittel innledes med bakgrunnsopplysninger og problembeskrivelse som grunnlag for utvalgets anbefalinger:

Kapittel 4 - Styrke kommunale tilbud og samhandling

Kapittel 5 - Forenkling og forbedring av inntak og utredning

Kapittel 6 – Prinsipper for tematisk organisering av behandlingstilbudet

Kapittel 7 – Sammenhengende systemer for kunnskap og kvalitet

En oppsummering av innspill fra pasient- og brukerorganisasjoner, det samiske perspektivet, fagforeninger og KS gis i kapittel 8.

En drøfting av mulige økonomiske, juridiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag gis i kapittel 9.