10 Internasjonalt samarbeid

Samfunnsutviklingen har medført at ulykker og katastrofer kan ha grenseoverskridende konsekvenser. Norge og norske borgere rammes også av hendelser som skjer utenfor vårt eget land. Det er en økende tendens til at land som er rammet av en stor hendelse i større grad enn tidligere etterspør internasjonal assistanse. Det er viktig kontinuerlig å se hen til andre land sine erfaringer, systemer og ressurser for å styrke vårt arbeid med samfunnssikkerhet. Norge ønsker også å bidra til å styrke samfunnssikkerhetsarbeidet i andre land, herunder å hjelpe når katastrofen inntreffer. Anmodning om internasjonal assistanse kanaliseres ofte gjennom regionale og internasjonale organisasjoner. Internasjonalt samarbeid innenfor disse rammene bidrar derfor til å styrke vår nasjonale samfunnssikkerhet og beredskap og muliggjør samtidig at Norge både kan gi og be om effektiv assistanse.

Regjeringen legger vekt på samarbeidet i Norden og i nordområdene. NATO og EU er våre viktigste partnere innen samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering i en regional kontekst, mens FN har en ledende rolle i global sammenheng.

Omtale av bistand til nordmenn i utlandet og håndtering ved krisesituasjoner i utlandet faller utenfor denne meldingens tematikk. Hva som omfattes av konsulær bistand og internasjonalt samarbeid om dette, herunder nordisk samarbeid, er utførlig behandlet i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet og Meld. St. 5 (2011–2012) Nordisk samarbeid.

10.1 Samarbeid om samfunnssikkerhet i EU

Utviklingen innen EU de siste år har bidratt til at EU i dag fremstår som en sentral aktør for norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Justis- og beredskapsdepartementet ønsker derfor å videreutvikle samarbeidet med EU om beredskapsspørsmål de kommende år. EU dekker i dag stort sett alle virksomhetsområdene innen samfunnssikkerhet og beredskap og setter disse høyt på dagsorden. Våre naboland prioriterer å samarbeide innenfor EU som derfor også preger det nordiske samarbeidet innen dette feltet. Norges tilknytning til EU på samfunnssikkerhetsområdet reguleres først og fremst gjennom EØS-avtalen, og særlig gjennom det som regnes for EØS-avtalens flankeregelverk. EØS-avtalen har i de senere år åpnet opp for svært mange virksomhetsområder som ikke handler om et indre marked, blant annet forskning og teknologisk utvikling og katastrofeberedskap. Dette er grunnlaget for at Norge har deltatt aktivt i Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering (Samordningsmekanismen) i EU siden 2002, og det tidligere Handlingsprogrammet for sivil beredskap siden 1982, samt i EUs 7. rammeprogram for forskning gjennom sikkerhetsforskningen.

EØS-midlene er EØS/EFTA-landenes bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Programmene i de enkelte fagområder utvikles i fellesskap av en programpartner i et giverland og en programoperatør i mottakerlandet. Hvert program kan bestå av flere prosjekter. Innenfor tilskuddsordningen fra EØS-landene til 15 EU-medlemsland i Sentral- og Sør-Europa, er DSB og Norges vassdrags- og energidirektoratet (NVE), involvert på fagområdet Klimatilpasning, både som programpartner i Slovakia, Ungarn og Portugal, og sammen med Klima og forurensningsdirektoratet som prosjektpartner i Latvia. DSB får dekket sine faktiske utgifter i henhold til avtale med EØS-midlenes sekretariat i Brussel.

EU legger til grunn en bred tilnærming for å styrke sikkerheten for europeiske borgere. Dette kommer blant annet til syne i strategien for indre sikkerhet, som ble vedtatt i 2010. Strategien definerer et sett av felles trusler, hvordan EU og medlemslandene møter disse truslene, og hvordan man gjennom å utvikle en europeisk sikkerhetsmodell kan øke tryggheten i Europa.

Det ble i november 2010 utarbeidet en handlingsplan for å gjennomføre strategien for indre sikkerhet. Flere viktige tiltak for å nå disse strategiske målene er relevante for Norge og foregår med norsk deltakelse. Det gjelder særlig grenseforvaltning, der mange tiltak faller inn under Schengen-avtalen, og krisehåndtering.

Europakommisjonen la i november 2011 frem den første årlige rapporten om gjennomføringen av strategien for indre sikkerhet. Rapporten omtaler innledningsvis terrorangrepene i Norge 22. juli 2011, og peker på nye, kommende trusler, som utviklingen av internett, økonomisk krise og virkningen av ytre hendelser (som den arabiske våren). Rapporten foreslår videre hva som bør gjennomføres i 2012. Når det gjelder krise- og katastrofehåndtering bes medlemslandene særlig om å utarbeide regelmessige trussel- og risikoanalyser, samt å bidra til å styrke Europas evne til å håndtere katastrofer.

10.1.1 Samordningsmekanismen for sivil beredskap og krisehåndtering

Samordningsmekanismen er EUs hovedverktøy for sivil katastrofeinnsats og for annet samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeid. I begynnelsen var samarbeidet i EU beskjedent og begrenset til operativ koordinering av nasjonale innsatsressurser i Europa ved spesielt skogbrann og flom. Samarbeidet er med tiden utvidet til beredskapssystemer og sivile innsatskapasiteter. I dag samarbeides det blant annet innen Samordningsmekanismen om informasjons- og varslingssystemer, krisestøtteverktøy, nødnummer, risikoanalyse, katastrofehåndtering, vertsnasjonsstøtte og kriseinformasjon til befolkningen. Det er også egne ekspertfora for samarbeid innen ulike hendelsestyper som skogbrann, flom, skred, og masseødeleggelsesmidler (CBRN). Det finnes også et eget utvekslingsprogram som norske eksperter innen brann og sivilforsvar kan benytte.

Et viktig virkemiddel er muligheten til å del- eller fullfinansiere prosjekter og øvelser, det såkalte finansielle instrumentet. Øvelse Skagex, som Norge arrangerte i 2011, ble i hovedsak finansiert av Samordningsmekanismen. Et annet eksempel er et nordisk prosjekt om grenseoverskridende samarbeid i 2010–2011 (EU Cross Border). DSB vil fortsette å søke finansiell støtte fra EU til aktiviteter til styring av den nasjonale samfunnssikkerhet og beredskap. I forkant av utarbeidelsen av et nytt regelverk for samordningsmekanismen, ønsker Europakommisjonen å vektlegge forebygging som et eget samarbeidsområde innenfor samfunnssikkerhet. Forebyggingsarbeidet prioriteres i de europeiske landene og Europakommisjonen viste dette gjennom å utstede en egen forebyggingsmelding i 2009.

10.1.2 EUs sikkerhetsforskning

I regjeringens Strategi for Norges samarbeid med EU om forskning og utvikling er satsing på internasjonalisering av norsk forskning et overordnet mål. I St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning trekkes deltakelsen i EUs rammeprogram og utviklingen av det europeiske forskningsområdet (ERA) fram som en hovedprioritering for internasjonaliseringen. Forskningsrådet legger også betydelig vekt på samarbeidet med EUs rammeprogram for forskning.

Innenfor sikkerhetsforskningen er aktiviteten rettet mot EU av stor betydning. Den samlede planlagte bevilgningen fra EU til sikkerhetsforskningen er ca. 1,4 mrd. euro fordelt over perioden 2007–2013. Tall viser at Norge gjennom Security programme henter tilbake en større andel av midlene enn Norges andel av bevilgningene til rammeprogrammet skulle tilsi. Viktige tiltak i regjeringens strategi innebærer at EUs 7. rammeprogram skal integreres tettere med øvrige tiltak og politikk for forskning og innovasjon, om strategisk, tematisk og finansiert samspill med nasjonale FOU-program. SAMRISK har fra starten hatt som ett av sine formål å kvalifisere norske forskere til deltakelse i prosjekt som finansieres av EUs 7. rammeprogram.

De overordnede målene for sikkerhetsforskningsprogrammet i EU er å:

• utvikle teknologi og kunnskap for å verne borgerne mot trusler som terrorisme, organisert kriminalitet eller industri- og naturkatastrofer, og samtidig respektere menneskerettigheter og personvern

• sikre optimal og samlet bruk av tilgjengelig teknologi

• stimulere til samarbeid mellom leverandører og brukere av sivile sikkerhetsløsninger

• bedre konkurranseevnen for den europeiske sikkerhetsindustrien

• gi tiltaksorienterte forskningsresultat for å redusere sikkerhetstap

EU-satsingen kan delvis sies å utfylle satsingen i nasjonale FOU-program, og delvis gi et tilbud som ikke finnes nasjonalt, for eksempel gjennom den sterke satsingen på innovasjon og teknologiske løsninger.

10.1.3 Produkt- og elsikkerhet, transport og eksplosiver

EUs direktiver, jf. virksomhetsområder som produktsikkerhet, varehandel, transport av farlig gods, industrisikkerhet og el-sikkerhet, gir klare standarder for sikkerhetsarbeidet og gir dermed også føringer for hvilket sikkerhetsnivå Norge skal operere med. Det er forventet at EU vil fortsette å utvikle et stadig mer inngripende regelverk for medlemslandene på de nevnte virksomhetsområder i årene som kommer. Det er derfor viktig at eventuelle norske interesser søkes innarbeidet i de direktiv- og forordningsforslag Europakommisjonen kommer med. Norske myndigheter vil følge utviklingen på de ulike virksomhetsområdene i EU nøye, og være aktive i regelverksarbeid for å ivareta norske interesser.

Erfaringen viser at saksområder der Norge har kompetanse og viktige erfaringer gir en reell mulighet til å påvirke utformingen av EUs regelverk og politikk i retning av norske interesser.

Norge er også knyttet til EUs organer og arbeid utenom EØS-avtalen. Utviklingen innenfor justis- og innenriksområdet, og i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) har forgreninger til samfunnssikkerhet og beredskap. Det er blitt klarere med årene at det er likhetspunkter mellom EØS-avtalens virkeområde og justis- og innenrikssamarbeidet med EU.

Som en del av EUs omfattende handlingsplan mot terrorisme, har EU startet et arbeid for strengere å regulere og begrense tilgangen til eksplosiver og kjemiske stoffer som kan brukes til eksplosiver. Disse tiltakene i handlingsplanen faller innenfor EØS-avtalen, og gjør at Norge har medinnflytelse på regelverksutformingen, men Norge må også implementere forordninger og direktiv. Norge har fulgt prosessene med regelverksendringer tett og vil implementere EUs regelverk på området. I etterkant av angrepene i Norge 22. juli 2011, er det aktuelt å gjøre tilgangen til kjemikalier og teknologi som kan brukes for å fremstille eksplosiver vanskeligere.

10.2 Nordområdene

Regjeringen legger i Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene Visjon og virkemidler opp til en langsiktig utenrikspolitikk som kan styrke Norges posisjon i nordområdene. Det legges blant annet opp til et styrket nærvær gjennom satsing både i Barentssamarbeidet og i det arktiske samarbeidet, samt i kontakten med Russland. Konkret oppfølging forventes innen blant annet rednings- og beredskapsarbeid. Klimaendringene i nord er et satsingsområde og i dette arbeidet har DSB er kjernerolle i samarbeid med Miljøverndepartementet.

Gjennom regjeringens handlingsplan for atomvirksomhet og miljø i nordområdene er det lagt ned et omfattende arbeid for å redusere risikoen for ulykker og utslipp av radioaktive stoffer i nord. Meld. St. 11 (2010–2011) Samarbeidet med Russland om atomvirksomhet og miljø i nordområdene gir føringer for videre arbeid med en handlingsplan som ble etablert i 1995. Prioriteringen fremover vil være å ivareta et nært samarbeid mellom myndighetene på norsk og russisk side, spesielt om beredskap og miljøovervåkning. Utenriksdepartementet leder arbeidet, med Strålevernet som fagdirektorat. Internasjonal koordinert innsats er avgjørende og ivaretas både i IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) og gjennom G8 landenes globale partnerskap.

Barentssamarbeidet inkluderer Norge, Russland, Finland og Sverige, Danmark, Island og EU. I tillegg er en del andre land observatører. Norge var initiativtaker i 1993 og prioriterer samarbeidet høyt i vår formannskapsperiode frem til oktober 2013. Barentssamarbeidet er omfattende og inkluderer også kriminalomsorg, politi og redningstjeneste. I 2008 ble det inngått en avtale mellom Norge, Sverige, Finland og Russland om samarbeid om landredning i regionen.

Øvelsen Barents Rescue avholdes annet hvert år. Sverige avholdt en omfattende Barents Rescue i 2011 og Justis- og beredskapsdepartementet har allerede startet planleggingen av øvelsen i 2013 som vil bli ledet av Norge. Økt menneskelig aktivitet innen skipstrafikk, turisme, olje og gass i nord øker behovet for grenseoverskridende samarbeid innen redning og beredskap. Det store arsenalet av radioaktivt materiale i Barentsregionen tilsier at behovet for Barents Rescue vil øke i årene fremover.

Kilde: Anneli Bodin

COSPAS-SARSAT (C/S) er et nødvarslingssystem innen den internasjonale redningstjenesten. Systemet benytter satellitter for å fange opp nød- signaler og angi posisjonen til den som er i nød. C/S er av stor betydning for Norge med et redningsansvarsområde som omfatter blant annet deler av Polhavet og Arktis, der det er begrensede muligheter for kommunikasjon og varsling. Norge har siden 1982 vært vertsnasjon med nedlesestasjoner og et Mission Control Center (MCC) og har et regionansvar for videreformidling av nødmeldinger til Grønland, Island, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Litauen.

Ny teknologi skal erstatte dagens system, både når det gjelder rom- og bakkesegmentet. C/ S utstyr skal plasseres i nye satellitter, herunder de europeiske Galileo-satellittene. EU vil finansiere bygging og drift av en nedlesestasjon i Longyearbyen gjennom SAR Galileo-prosjektet. Dette er basert på et norsk tilbud hvor drift av stasjonen skal ivaretas av Kongsberg Satellite Services (KSAT). I tillegg vil MCC i Bodø oppgraderes gjennom teknisk personell og nytt utstyr. Det tas sikte på at dette arbeidet igangsettes i 2013. De tekniske oppgraderingene vil medføre en forbedret redningstjeneste, ved mer nøyaktig posisjonsbestemmelse av nødstedte og raskere varsling, samt en tilbakemeldingsfunksjon som viser at nødhjelp er på vei. Ved å opprettholde og forbedre vår evne til effektiv søk- og redning, viser Norge vilje og evne til å utøve redningstjeneste i vårt eget og tilstøtende redningsansvarsområder.

I mai 2011 ble det i regi av Arktisk Råd undertegnet en søk- og redningsavtale for Arktis. Avtaleparter er medlemmene i Arktisk råd. Avtalen inneholder bestemmelser om koordinering av SAR-operasjoner i Arktis, samarbeid mellom statene og avgrensning av de ulike lands søk- og redningsregioner. Som følge av avtalen har Norge fått et større ansvarsområde, jf. boks 6.1. I tillegg er medlemslandene i Arktisk Råd i prosess med å utarbeide en oljevernavtale for Arktis. Avtalen skal forenkle håndteringen av internasjonal assistanse ved omfattende akutt forurensning i Arktis.

10.3 Nordisk samarbeid

Haga-erklæringen

Den 27. april 2009 tiltrådte alle de nordiske ministre med ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap en erklæring vedrørende utvikling av det nordiske beredskapssamarbeid – den såkalte Haga-erklæringen. Hensikten med erklæringen er å finne felles overordnede områder av interesse som kan utvikles og styrkes, i Norden eller innen det internasjonale beredskapssamarbeidet i EU, NATO eller FN. Felles overordnede mål er styrking av de nordiske lands evner til å forebygge og redusere konsekvenser av større ulykker, natur- og menneskeskapte katastrofer, samt andre samfunnskriser innen beredskapsområdet. Denne målsettingen utvikles gjennom fellesnordiske prosjekter og fokusområder innen for beredskapsområdet.

Stoltenberg-rapporten

På oppdrag av de fem nordiske utenriksministre utarbeidet tidligere utenriks- og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg i 2009 en rapport med 13 forslag om hvordan det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet kan styrkes. Flere forslag er relatert til samarbeid om samfunnssikkerhet mellom de nordiske land, blant annet forslaget om en nordisk solidaritetserklæring og et samarbeid om digital sikkerhet.

Nordisk redningssamarbeid

NORDRED er et nordisk redningssamarbeid med Danmark, Finland, Sverige, Norge og Island som medlemmer. Formålet er å fremme samarbeide for å utvikle redningstjenesten, samt å utvikle operativt samvirke i redningssituasjoner. Som grunnlag for samarbeidet ligger en rammeavtale av 1989 (NORDRED-avtalen).

NORDREDs kontaktgruppe med representanter fra medlemslandene har jevnlige møter for å utvikle grenseoverskridende samarbeid, utveksle informasjon og erfaringer, bidra til kompetanseheving gjennom felles prosjekter og yte informasjon vedrørende den strukturelle oppbygging av redningstjenesten. Kontaktgruppen møtes omlag halvårlig. Formannskapet i kontaktgruppen går på rundgang mellom landene. Norge overtok formannskapet for NORDRED-samarbeidet i juni 2009.

Med bakgrunn i Haga-erklæringen, skal NORDREDs kontaktgruppe i henhold til mandatet gjennomgå og vurdere om NORDRED-avtalens virkeområde er tilstrekkelig for et eventuelt utvidet samarbeid innen samfunnssikkerhet og beredskap, samt gjennomgå avtalens øvrige bestemmelser for å avdekke eventuelle behov for endringer i avtalen. I tillegg skal gruppen identifisere mulige nye områder å samarbeide på. Dette skal skje ut fra en analyse av det eksisterende NORDRED-samarbeidet og dets mulige utviklingsperspektiver, sett i lys av samarbeidet innen EU, NATO og FN. Gjennom NORDRED er det opprettet et eget nordisk RITS-samarbeid. For nærmere omtale av dette se kapittel 6.

Prosjekt for sammenknytning av nødnettene i Norge og Sverige

Direktoratet for nødkommunikasjon har innledet et samarbeid med svenske Myndigheten for samhällsskydd och beredskap (MSB) med sikte på å knytte sammen nødnettene i de to landene. Dette vil gi nød- og beredskapsaktører i begge land mulighet til å benytte nødnett til samhandling uavhengig av grensene.

10.4 Sivilt beredskapsarbeid i NATO

Det sivile beredskapsarbeidet i NATO foregår mellom de allierte land, med Russland og i de senere år særlig med partnerlandene. Fortsatt er hovedoppgaven å samordne og effektivisere bruken av nasjonale sivile ressurser for å støtte opp om alliansens strategiske oppgaver og sikre sivilbefolkningen og infrastruktur mot konsekvensene av naturkatastrofer, krig eller terrorhandlinger. De strategiske oppgavene er imidlertid fornyet gjennom et nytt strategisk konsept, og strukturen for sivilt beredskapsarbeid i NATO er endret. Etter en reform i 2010 er fire faggrupper underlagt Komiteen for sivil beredskapsplanlegging (CEPC). Til sammen utgjør disse faggruppene et bredt nettverk av eksperter i medlems- og partnerland.

NATOs nye strategiske konsept skal gjelde for de neste ti årene. Det nye strategiske konseptet fastholder hovedpilarene i NATO-samarbeidet, som er kollektivt forsvar, krisehåndtering og sikkerhet gjennom samarbeid med partnere. Det sivile beredskapsarbeidet i NATO har tradisjonelt bidratt til alle de tre pilarene, men den mest dominerende oppgaven de siste årene har vært å støtte NATOs militære operasjoner. Det har vært en økt bruk av sivil ekspertise til planlegging og gjennomføring av NATO-operasjoner, som i Afghanistan, i Kosovo, i Middelhavet og ved Afrikas Horn. Eventuelle nye operasjoner eller endringer i pågående operasjoner vil fortsatt innebære bruk av sivil ekspertise og trolig vil omfanget øke. Norge har bidratt aktivt til at NATO har utviklet et sivilt trenings- og utdanningsprogram og retningslinjer om håndtering ved hendelser med bruk av masseødeleggelsesmidler, såkalte minimumsstandarder. Dette arbeidet vil fortsette, og bidrar både til å styrke alliansens evne til å håndtere konsekvensene ved bruk av masseødeleggelsesmidler og er et konkret samarbeidsområde med partnerland. Norge er generelt positive til å bidra med ekspertise og støtte til partnere.

Det sivile beredskapsarbeidet i NATO vil i årene fremover konsentreres rundt energisikkerhet, cyber forsvar og missilforsvar.

10.5 Samarbeid gjennom FN

For humanitære innsatser og for prosjektsamarbeid i tredjeland, anses FN som den viktigste internasjonale samarbeidspartneren. Norske myndigheter skal engasjere seg i fora under FN som håndterer spørsmål og fagområder innen samfunnssikkerhet og beredskap, herunder utvikling og oppfølgning av internasjonale konvensjoner og andre regelverk og i ulike typer bistandsaktiviteter.

Hyogo-erklæringen, som legger rammeverket for det internasjonale samarbeidet innen krise- og katastrofeforebygging (International Strategy for Disaster Reduction, ISDR), ble undertegnet av 186 land i 2005. Norge er blant landene som har fulgt opp erklæringen ved å etablere en nasjonal plattform for kriseforebygging gjennom samvirkeområdet Natur. Hyogo-erklæringen gjelder for ti år, og Norge vil spille en aktiv rolle i utviklingen av det nye rammeverket hvor fremtidige utfordringer, herunder klimaendringer bør få en tydelig plass.

Det internasjonale samarbeidet innen katastrofeforebygging følger hovedsakelig de prinsippene som er nedfelt i St.meld. nr. 9 (2007–2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer. Norge samarbeider med land som i tråd med prioriteringene og prinsipper i ISDR, kan fungere som en motor for samarbeid i sin region. Foreløpig er Kina, Vietnam, Bangladesh, Cuba og Uganda pekt ut som norske samarbeidsland. Denne typen samarbeid er verdifulle for utvikling av verktøy og metoder, til bruk for planleggere og beslutningstakere på ulike nivå.

FN har også et vidtrekkende internasjonalt samarbeid innen forebyggende og beredskapsmessige tiltak, mot industriulykker med grenseoverskridende konsekvenser. I FN sin ekspertkomité for transport av farlig gods diskuterer og vedtas kravene til blant annet klassifisering, merking og emballering, som de ulike internasjonale komiteene for transport av farlig gods siden tar inn i sine regelverk for henholdsvis vei-, jernbane-, sjø- og lufttransport av farlig gods. Gjennom internasjonale konvensjoner og EØS-avtalen blir disse regelverkene nasjonale forskrifter. På området farlig gods er det viktig at regelverkene for sjø-, luft- og landtransport er harmonisert.

10.6 Operativt samarbeid om sivil beredskap og krisehåndtering

Hvert år blir millioner av mennesker rammet av katastrofer. Internasjonalt finnes det flere ordninger som legger til rette for at naboland skal kunne bistå med ressurser når katastrofen rammer. Hvis en større krise skulle ramme Norge kan også vi nytte godt av dette samarbeidet. Disse ordningene er således med på å styrke Norges nasjonale beredskap.

10.6.1 Operativt samarbeid i NATO

I 1998 ble koordineringssenteret Euro-Atlantic Disaster Coordination Center (EADRCC) etablert. Dette ble gjort for å sikre en best mulig koordinert sivil innsats fra allierte så vel som partnere ved naturkatastrofer eller andre uønskede hendelser. EADRCC har ved flere anledninger vist å kunne gi merverdi til komplekse, multinasjonale kriseinnsatser. I 2010 formidlet EADRCC slike anmodninger i forbindelse med naturkatastrofer i Albania, Ungarn, Israel, Moldova, Montenegro, Tadsjikistan og Ukraina. På anmodning fra pakistanske myndigheter etablerte NATO i august 2010 en 90 dagers sjø- og luftbro for å hjelpe FN og andre humanitære aktører med å få hjelpesendinger inn i det flomrammede landet. Gjensidig støtte mellom landene er nyttig i katastrofesituasjoner og utfyller andre instrumenter og aktører som FN og EU.

EADRCC er også hovedansvarlig for en årlig sivil feltøvelse, der innsatsressurser fra mange medlems- og partnerland øver på responsaktiviteter i et større ulykke- eller katastrofescenario. Øvelsene har de senere år foregått i partnerland og Norge har bidratt med stabspersonell til øvelsene. Norske myndigheter vurderer fortløpende, avhengig av scenario og øvelsesopplegg, om eventuelle norske redningsressurser skal delta.

10.6.2 Operativt samarbeid i EU

Europakommisjonen forvalter et døgnbemannet krisekoordineringssenter (MIC). Senteret har kontinuerlig kontakt med de deltakende stater gjennom et eget krisekommunikasjonssystem. Samordningsmekanismen kan aktiveres ved alle typer ekstraordinære hendelser som skjer i eller utenfor Europa. Systemet og ressursene er ment å supplere og støtte den nasjonale håndteringen enten det er naturutløste hendelser, ulike typer ulykker eller terrorhandlinger.

Gjennom finansieringsordningen åpnes det også for delfinansiering av ulike transportmiddel for å støtte og effektivisere de nasjonale innsatsene. Det er særlig oppmerksomhet på fire områder av operativt samarbeid: EUs evne til innsats i kriser, MIC sin analytiske og koordinerende kapasitet, evnen til å hjelpe EU-borgere også utenfor EU og forbedret koordinering med andre internasjonale organisasjoner som eksempelvis FN.

Det nye regelverksforslaget for Samordningsmekanismen 2014–2020 legger opp til et nytt European Emergency Respons Center (EERC) som vil erstatte dagens MIC og det tidligere operasjonsrommet til generaldirektoratet for Humanitært bistandsarbeid (DG ECHO). I tillegg har Europakommisjonen i nytt regelverk ambisjoner om å kunne tilby medlemslandene egne EU- kapasiteter. Slike eksisterer til en viss grad allerede under Samordningsmekanismen.

10.6.3 Operativt samarbeid i FN

FNs kontor for koordinering av humanitær bistand (OCHA) har en ledende rolle ved internasjonal katastrofehåndtering. Norge har tradisjonelt vært en stor bidragsyter til FN OCHA. For å sikre rask respons ved katastrofer, har FN OCHA sammen med ulike regjeringer opprettet mobiliseringsteam. Teamene består av personell med erfaring og kompetanse innenfor katastrofehåndtering som er i stand til å reise ut på kort varsel. DSBhar siden 2010 forvaltet det norske kontaktpunktet for UNDAC-systemet.

DSB forvalter også den norske oppfølgingen av INSARAG (International Search and Rescue Advisory Group). INSARAG er et nettverk for katastrofeutsatte land, bidragsytende land og ulike søk og redningsorganisasjoner og har blant annet som oppgave å fremme koordinering og effektivitet i internasjonalt søk og redningsarbeid. INSARAG har utviklet internasjonale retningslinjer for innsatspersonell for effektiv opptreden i katastrofeområder, da spesielt ved søk og redningsoperasjoner.

10.6.4 Nasjonale innsatsressurser for internasjonal katastrofebistand

DSB har utviklet konsepter for internasjonal operativ virksomhet. Mange av DSB sine konsepter er nært knyttet til Sivilforsvaret og samarbeidet i International Humanitarian Partnership, som er en uformell sammenslutning av statlige beredskapsorganisasjoner i Nord- Europa. Det meste av ressursene tilknyttet konseptene er finansiert av Utenriksdepartementet, og er et ikke-konkurrerende supplement til norske frivillige organisasjoners arbeid.

DSB gir støtte til FNs internasjonale krisevurderingsteam (UNDAC) både i form av regulært personell til teamene og i form av IKT-ekspertise som støtter teamene i deres feltarbeid. DSB forvalter også et logistisk støttekonsept (Norwegian Support Team – NST) som på kort tid kan reise til et katastrofeområde og etablere støtte til internasjonalt hjelpearbeid i form av forpleining, forlegning, transport, samband og kontor- og helsetjenester. Hensikten er å sette andre hjelpearbeidere best mulig i stand til å konsentrere seg om sin direkte hjelp til katastroferammede. Støtten er med på å danne erfaringsgrunnlag for nye operative nasjonale konsepter innen feltet nasjonale støtteressurser ved store katastrofer. Disse erfaringene blir på en systematisk måte benyttet i den løpende utviklingen av Sivilforsvaret. Felles anskaffelser og opplæring kan gi mer effektiv katastrofebistand både ute og hjemme.

10.7 Internasjonalt helseberedskapssamarbeid

Norge deltar i Verdens helseorganisasjon (WHO) og Det internasjonale atomenergibyråets globale samarbeid om overvåking, analyse, varsling og reaksjonsformer ved utbrudd av smittsomme sykdommer og strålingsrelaterte hendelser. WHOs internasjonale helsereglement (IHR 2005) gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, som pandemier og kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført deler av reglementet i norsk rett og arbeider med resterende implementering. Ny folkehelselov gir hjemmelsgrunnlag for implementering av de resterende delene av reglementet. Nasjonalt folkehelseinstitutt er nasjonalt IHR-kontaktpunkt i Norge. Norges deltakelse i WHO/Unece-protokollen om vann og helse kan videre bidra til bedre beredskap på drikkevannsområdet, gjennom fastsettelse av nasjonale mål.

Norge samarbeider også med EU og NATO på helse- og mattrygghetsområdet, blant annet i EUs Health Security Committee, EUs senter for forebygging og kontroll av sykdommer (ECDC) og EUs myndighet for næringsmiddeltrygghet (Efsa). Nordisk helseberedskapsavtale omfatter gjensidig informasjonsutveksling og assistanse ved kriser og katastrofer.