6 Redning, beredskap og krisehåndtering

Ingen aktør i samfunnet – det være seg offentlige eller private – kan alene forebygge eller håndtere det brede spekteret av hendelser og kriser som kan tenkes å oppstå. I arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap er det derfor avgjørende at ansvarlige aktører bidrar til godt samvirke med andre, slik at det samlede arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap samordnes på en god måte. I dette kapitlet omtales nærmere en rekke sentrale aktører som har et ansvar for å håndtere alvorlige hendelser og kriser, de viktigste redningsressursene samt de viktigste etablerte strukturer for samordning. Omtalen av aktører i dette kapittelet er imidlertid ikke uttømmende da hvem som er berørt vil kunne avhenge av krisens karakter. For eksempel vil Nasjonal sikkerhetsmyndighet ha en sentral rolle i håndtering av IKT-kriser, jf. nærmere omtale i kapittel 9. Politiets rolle er mer utfyllende beskrevet i kapittel 7 mens Forsvaret er nærmere omtalt i kapitel 8 om sivilt-militært samarbeid.

6.1 Krisehåndtering på sentralt nivå

Den formelle beslutningsmyndighet er etter norsk forfatning tillagt det enkelte fagdepartement eller Kongen i statsråd. Hver enkelt statsråd er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det saksområde vedkommende er satt til å styre. Når en sak er behandlet i statsråd, står regjeringen som kollegium ansvarlig for beslutningen.

Regjeringen møtes i regjeringskonferanser for å drøfte viktige politiske spørsmål.

Regjeringens sikkerhetsutvalg drøfter saker av forsvarsmessig-, sikkerhetsmessig- og beredskapsmessig karakter som er undergitt en begrenset spredning. Sammensetningen av Regjeringens sikkerhetsutvalg kan variere fra regjering til regjering, men statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren, justis- og beredskapsministeren og finansministeren er normalt faste medlemmer.

De overordnende prinsippene om ansvar, nærhet, likhet og samvirke ligger til grunn for alt sikkerhets- og beredskapsarbeid. Håndtering av sikkerhetspolitiske kriser er unntatt fra nærhetsprinsippet. Med mindre annet er særlig fastsatt (for eksempel i medhold av lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold, hvor Kongen i statsråd er gitt særlige fullmakter fra Stortinget) følges de ordinære ansvars- og beslutningslinjer også i krisesituasjoner. Ettersom alvorlige krisesituasjoner ofte berører flere sektorer og flere statsråders ansvarsområder og tidsmomentet kan være kritisk, er det etablert en egen administrativ struktur som skal bidra til et godt samvirke og en koordinert håndtering av kriser på strategisk nivå. Organiseringen av strukturen sentral krisehåndtering vil være forskjellig fra land til land og må ses i sammenheng med det enkelte lands forfatning og forvaltningstradisjoner. Enkelte land har valgt å legge en koordinerende funksjon til et organ underlagt statsministeren. Den norske krisehåndteringsstrukturen er basert på de overordnede prinsippene om ansvar, nærhet og samvirke, samt at den enkelte statsråd er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det saksområde vedkommende er satt til å styre.

6.1.1 Regjeringens rolle i kriser

Regjeringen har det overordnede politiske ansvaret for styringen og håndteringen av kriser, herunder at det er etablert gode nok krisehåndteringssystemer. I hvilken utstrekning og hvor hyppig regjeringen som kollegium eller berørte statsråder møtes i forbindelse med pågående hendelser eller krisesituasjoner vil avhenge av den aktuelle situasjonen og i hvilken grad det er behov for strategiske beslutninger på politisk nivå om de overordnede mål og rammer for krisehåndteringen.

Det er et mål at departementer og etater i størst mulig utstrekning skal ha delegert nødvendige fullmakter til å kunne treffe de tiltak som er nødvendig for å håndtere akutte situasjoner hvor det er fare for liv, helse eller store tap av materielle verdier, slik at behovet for behandling på regjeringsnivå ikke skal forsinke håndteringen. For eksempel vil det normalt ikke være behov for strategiske avklaringer på politisk nivå i forbindelse med håndteringen av pågående redningsaksjoner, selv om departementenes politiske ledelse informeres og følger situasjonen.

I alvorlige krisesituasjoner som utvikler seg over tid, eller mer komplekse krisesituasjoner som krever politisk koordinering, vil regjeringen eller berørte statsråder møtes for å foreta nødvendige avklaringer på strategisk nivå. Dette vil eksempelvis gjelde dersom det skulle oppstå krisesituasjoner som berører norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. I slike situasjoner vil det også være aktuelt at Regjeringens sikkerhetsutvalg møtes.

Det er lagt opp til en betydelig grad av fleksibilitet når det gjelder organiseringen av arbeidet. I mange situasjoner vil det være aktuelt at embetsverk fra berørte departementer og berørte etatsledere deltar i møter i regjeringen, Regjeringens sikkerhetsutvalg og/eller i møter mellom berørte statsråder for å sikre nødvendig informasjonsutveksling og koordinering. Dette skjedde for eksempel etter hendelsene 22. juli 2011, da det henholdsvis 22. juli og 23. juli fant sted koordineringsmøter i statsministerboligen med deltakelse fra statsministeren og berørte statsråder, embetsverk fra departementene, Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste. Under regjeringskonferansen 23. juli 2011 deltok embetsverk fra departementer, Helsedirektøren, Politidirektøren og sjef for Politiets sikkerhetstjeneste. Det vises for øvrig til omtale under kapittel 3.

I enkelte tilfeller vil det følge av Grunnloven, lovgivning eller bevilgningsreglementet at nødvendige formelle beslutninger skal treffes av regjeringen gjennom vedtak av Kongen i statsråd. Dette gjelder for eksempel kriser som er av en så alvorlig karakter at det er aktuelt å iverksette fullmakter i henhold til beredskapslovgivningen, fremleggelse av proposisjoner for Stortinget, bruk av provisorisk anordningsmyndighet eller avgivelse av kommandomyndighet for norske militære styrker.

Regjeringen må i krisesituasjoner løpende vurdere hvordan Stortinget eller Stortingets organer skal orienteres eller konsulteres og behovet for innhenting av nye fullmakter fra Stortinget.

6.1.2 Sektordepartementets ansvar i kriser

Hver enkelt statsråd har ansvaret for beredskapen innenfor sin sektor. Dette omfatter ansvaret for å forebygge uønskede hendelser, ansvaret for å planlegge for å kunne håndtere hendelser som oppstår og å evaluere og følge opp læringspunkter. Hvert departement må også planlegge for hvordan funksjoner innenfor eget ansvarsområde skal kunne opprettholdes og videreføres dersom det inntrer ekstraordinære hendelser.

Ved kriser må departementene innhente situasjonsrapporter fra egne operative virksomheter og være i stand til å identifisere og treffe beslutninger om nødvendige tiltak innen eget ansvarsområde for å håndtere den aktuelle situasjonen, herunder utarbeide beslutningsgrunnlag og legge til rette for overordnete politiske avklaringer der det er nødvendig. Departementene skal påse at operative aktører har nødvendige fullmakter og vurdere behov for internasjonal bistand til egen sektor. Departementene må videre kunne håndtere kommunikasjon med medier og befolkningen. Arbeidet må skje koordinert med andre departementer og spesielt det departementet som er utpekt som lederdepartement.

6.1.3 Det administrative apparat for sentral krisehåndtering

Behovet for en sterkere sentral krisehåndtering ble synliggjort etter flodbølgekatastrofen i Sør-Asia 2. juledag 2004. Som en konsekvens av dette besluttet Regjeringen Bondevik II å etablere et nytt administrativt apparat for sentral krisehåndtering i departementene, jf. St.meld. nr. 37 (2004–2005). Dette var basert på tre hovedelementer for å understøtte statsrådenes og regjeringens overordnede ansvar for at krisesituasjoner håndteres på en god måte: Utpeking av et lederdepartement, krisekoordinering gjennom Regjeringens kriseråd og Krisestøtteenheten (KSE) som skulle bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og Regjeringens kriseråd i deres krisekoordinering.

En har ved flere større hendelser og kriser de siste årene sett stor nytte av tiltakene som ble etablert. At Regjeringens kriseråd raskt sammenkalles, at et utpekt lederdepartement får ansvar for koordinering og at KSE bidrar med forsterkningsressurser, herunder bistand til å produsere koordinerte situasjonsrapporter og medieovervåkning for etablering av et felles situasjonsbilde, har hatt stor betydning for å kunne ivareta en bedre samordning, informasjonsdeling og strategisk ledelse.

Basert på erfaringene i årene som er gått siden det administrative apparatet for sentral krisehåndtering ble etablert, herunder evalueringen etter hendelsene 22. juli 2011, ser imidlertid regjeringen behovet for ytterligere å forsterke, tydeliggjøre og videreutvikle den sentrale organiseringen av krisekoordineringsapparatet, samtidig som det bygges videre på de eksisterende hovedelementene. Strukturen for krisekoordinering gjelder i prinsippet i alle krisesituasjoner – fra fredstidskriser, som for eksempel naturkatastrofer eller pandemi til sikkerhetspolitiske kriser og krig. Strukturen skal samtidig ikke være til hinder for hensiktsmessig tilpasning til den foreliggende krisesituasjonen.

Kriserådet

Erfaringene viser at navnet Regjeringens kriseråd kan være egnet til å skape usikkerhet utad om når møter finner sted på politisk nivå og om når møter finner sted på administrativt nivå. Regjeringen har derfor besluttet at Regjeringens kriseråd skal endre navn til Kriserådet.

Kriserådet er det høyeste koordineringsorganet på administrativt nivå. Rådet her fem faste medlemmer: regjeringsråden ved Statsministerens kontor, utenriksråden i Utenriksdepartementet og departementsrådene i henholdsvis Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

De faste medlemmene av rådet er den øverste ledelse på embetsnivå i de departementene som oftest vil være direkte berørt av en krisesituasjon og som har ansvar for de viktigste redningsressursene. Kombinasjonen av faste medlemmer på den ene siden og muligheten for utvidelse av Kriserådet på den annen side skal ivareta flere hensyn. Ved å gi Kriserådet en fast kjerne av medlemmer, sikrer en erfaringsoverføring og læring fra håndtering av tidligere krisesituasjoner. De medlemmene av rådet som ikke selv er direkte berørt av den aktuelle krisen, vil få en viktig funksjon som rådgivere i forhold til strategiske beslutninger. Rådet kan ved behov utvides med alle de øvrige departementene. Ved behov kan rådet også utvides med representanter for underliggende virksomheter og særlige kompetansemiljøer.

Kriserådet har som hovedfunksjon å bidra til sentral krisehåndtering ved å:

• Sikre koordinerte strategiske vurderinger

• Vurdere spørsmålet om lederdepartement

• Sikre koordinering av tiltak som iverksettes av ulike sektorer

• Sikre koordinert informasjon til publikum, media og andre

• Påse at spørsmål som krever politisk avklaring raskt legges frem for departementenes politiske ledelse eller regjeringen, herunder avklaring av fullmakter og budsjett

Rådet ledes av departementsråden i lederdepartementet. Rådet møtes både i forbindelse med reelle hendelser og i forbindelse med større øvelser i departementsfellesskapet, som for eksempel sivile nasjonale øvelser (SNØ) og NATO Crisis Management Exercise (CMX). Etter hendelsene 22. juli 2011 ble det avholdt flere møter i rådet, og det ble i ettertid utarbeidet en egen sammenfatning av rådets erfaringer. Ut fra et føre-var-prinsipp skal terskelen for å kalle inn Kriserådet være lav. KSE i Justis- og beredskapsdepartementet skal ivareta rollen som permanent sekretariat for Kriserådet.

Det er etablert en ordning med faste, periodisk møter i Kriserådet med henblikk på drøfting og forankring av overordnede beredskaps- og krisehåndteringsutfordringer og gjennomgang av relevante hendelser og øvelser.

Lederdepartement

Alvorlige krisesituasjoner berører sjelden kun en sektor alene. Det ble derfor besluttet å innføre en ordning hvor det i krisesituasjoner utpekes et fast lederdepartement, jf. St.meld. nr. 37 (2004–2005). Dette departementet har ansvaret for å koordinere håndteringen av krisen på departementsnivå. Lederdepartementet overtar imidlertid ikke andre departementers ansvarsoppgaver, og hvert enkelt departement ivaretar på vanlig måte ansvaret for tiltak innenfor sine respektive sektorer.

Utpekingen av lederdepartement har vært gjort ut fra følgende kriterier:

• Krisens karakter: Det vil ofte være en klar sammenheng mellom hendelsene og et departements ansvarsområde i en normalsituasjon

• Hvilket departement har best tilgang til informasjon om krisen

• Hvilket departement har flest virkemidler for å håndtere krisen

I enkelte krisesituasjoner er det ikke ett departement som peker seg ut som det mest berørte. Det kan også forekomme kriser som er så omfattende at de fleste samfunnssektorer i større eller mindre grad berøres, og store deler av samfunnets ressurser må mobiliseres. For at det alltid skal være et departement som er spesielt forberedt på å ivareta funksjonen som lederdepartement har regjeringen besluttet at Justis- og beredskapsdepartementet skal være fast lederdepartement i sivile nasjonale kriser med mindre noe annet er bestemt. Justis- og beredskapsdepartementet har samordningsansvar for beredskap i sivil sektor og har ansvaret for hovedtyngden av de sivile rednings- og beredskapsressursene i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet vil derfor i de fleste sektorovergripende nasjonale kriser alltid ha en sentral rolle.

I en del situasjoner, og særlig når det gjelder hendelser som primært berører én bestemt sektor, vil det allikevel, som i dag, være naturlig at andre departementer enn Justis- og beredskapsdepartementet innehar lederdepartementsrollen. For eksempel må det fremdeles planlegges for at Utenriksdepartementet innehar lederdepartementsrollen når det gjelder å håndtere de fleste situasjoner som gjelder nordmenn i utlandet eller kriser som primært gjelder Norges utenrikspolitiske interesser. Tilsvarende gjelder at Helse- og omsorgsdepartementet håndterer situasjoner som utbruddet av pandemisk influensa i 2009.

Samtlige departementer skal kunne innkalle Kriserådet dersom det har oppstått en krise eller en potensielt alvorlig situasjon er under utvikling innen deres ansvarsområde som tilsier at rådet bør komme sammen. Justis- og beredskapsdepartementet har et særlig ansvar for at rådet innkalles hvis ingen andre gjør det. Kriserådet er gitt fullmakt fra regjeringen til å beslutte hvilket departement som skal være lederdepartement i krisen, og rådet vil da ta stilling til om Justis- og beredskapsdepartementet eller et annet departement skal være lederdepartement. Ved tvil eller eventuell uenighet i Kriserådet besluttes valg av lederdepartement av statsministeren i samråd med berørte statsråder.

Tydeliggjøring av lederdepartementets oppgaver

Det er i St.meld. nr. 37 (2004–2005) gitt en oversikt over lederdepartementets oppgaver. Erfaringer fra blant annet hendelsene 22. juli 2011 og øvelser, viser at det er behov for en tydeligere beskrivelse av forventningene til de koordineringsoppgaver lederdepartementet skal ivareta og hvilke krav som må stilles til forhåndsplanlegging for utøvelsen av lederdepartementsrollen.

Lederdepartementet overtar ikke andre departementers ansvarsoppgaver. Det er sektordepartementene som har ansvaret for å lede krisehåndteringen i egen sektor. Lederdepartementet har et ansvar for å sørge for å ivareta den løpende koordineringen mellom berørte departementer. Dette krever at departementene planlegger for å kunne mobilisere nødvendige ressurser for å kunne ivareta alle departementets roller og oppgaver. Departementene må videre sørge for å inneha nødvendige kapasiteter og krishåndteringskompetanse. Departementene må videre utarbeide en plan for forsterking av departementets ressurser dersom prognoser tilsier at situasjonen kan vare over tid. Departementene må også kunne planlegge for å kunne ivareta rollen som lederdepartement når egne lokaler og infrastruktur rammes av uønskede hendelser. Blant de oppgaver et lederdepartement må kunne ivareta er å:

• sørge for varsling av andre departementer, Statsministerens kontor, egne underlagte virksomheter, og ved alvorlige kriser Stortinget og Slottet

• ta initiativ til at Kriserådet innkalles og lede rådets møter

• utarbeide og distribuere overordnede situasjonsrapporter, blant annet på bakgrunn av innhentet informasjon fra andre departementer, operative etater og mediebildet

• utarbeide overordnede situasjonsanalyser, herunder vurdering av mulige hendelsesforløp og videre utvikling av krisen

• identifisere og vurdere behov for tiltak på strategisk nivå

• koordinere at operative aktører har nødvendige fullmakter

• koordinere at nødvendige tiltak innenfor eget ansvarsområde blir iverksatt og ivareta nødvendig koordinering med andre departementer og etater (alternativt utpeke et underordnet organ som ivareta denne funksjonen)

• sørge for at oppdatert informasjon om situasjonen distribueres til regjeringens medlemmer

• ved behov koordinere beslutningsgrunnlag fra berørte departementer for regjeringen

• sørge for at det blir gitt koordinert informasjon til media og befolkningen og at det uformes en helhetlig informasjonsstrategi

• koordinere behov for internasjonal bistand

• vurdere etablering av liaisonordninger med andre berørte departementer og virksomheter

• sørge for at det gjøres en evaluering av håndteringen av hendelsen i ettertid i samråd med andre berørte aktører og at identifiserte læringspunkter følges opp

Krisestøtteenheten (KSE)

KSE utgjør det tredje elementet i konseptet for sentral krisekoordinering og skal støtte lederdepartementet og Kriserådet i deres koordineringsfunksjoner. KSE er organisatorisk plassert direkte under departementsråden i Justis- og beredskapsdepartementet, og skal være permanent sekretariat for Kriserådet.

Regjeringen styrker den sentrale krisehåndteringen ved at det etableres et sivilt situasjonssenter med døgnkontinuerlig bemanning som legges til KSE. Forsvarsdepartementet vil da ha kontinuerlig oversikt på militær side både nasjonalt og internasjonalt, Utenriksdepartementet vil ha oversikt på utenriksområdet og Justis- og beredskapsdepartementet vil ha en samlet oversikt over nasjonale sivile hendelser og kriser for øvrig. Det vil være viktig med aktivt samarbeid mellom de tre situasjonssentrene i krisesituasjoner, men også i det daglige knyttet til gjensidig varsling samt informasjons-, kompetanse- og kapasitetsutvikling. I tillegg vil Justis- og beredskapsdepartementet etablere en hensiktsmessig embetsvaktordning.

Regjeringen har foreslått å styrke KSE personellmessig, jf. Prop. 111 S (2011–2012) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2012, for å bedre krisekoordineringen på departementsnivå, og enheten vil videreføre ansvaret for kompetanseheving, herunder kurs og øvelser for departementene og regjeringens medlemmer. Dette vil ikke minst bidra til en ytterligere styrking av krisehåndteringsevnen på sentralt nivå. Erfaringer fra reelle hendelser og øvelser viser at kontinuerlig kompetanseutvikling i form av realistiske øvelser og kurs er svært viktig for alle relevante aktører, ikke minst for å styrke samvirke og samarbeid i komplekse og krevende krisesituasjoner.

KSE administrerer en beredskapsgruppe bestående av personer med relevant beredskaps-, kriseinformasjons- og krisehåndteringsbakgrunn fra departementene. KSE forestår nødvendig opplæring og øving av personell som underlegges enheten ved en krise. Videre har enheten infrastruktur og lokaler for sentral krisekoordinering.

Kommunikasjon mellom beredskapsaktører er avgjørende for at disse skal kunne håndtere kriser på en best mulig måte. Justis- og beredskapsdepartementet ved KSE har i samarbeid med flere departementer videreutviklet et beslutningsstøtte- og loggføringssystemet til bruk i departementene. Dette er et nettbasert krisestøtteverktøy som blant annet benyttes av 16 departementer ved ekstraordinære hendelser, og 13 departementer bruker også systemet som verktøy for daglig håndtering av media. I tillegg benyttes systemet av direktorater, fylkesmenn, kommuner samt Sivilforsvaret i Norge. Gjennom beslutningsstøtte- og loggføringssystemet systematiseres, organiseres og loggføres rutinemessige oppgaver, slik at man i en beredskapssituasjon skal få bedre kontroll og mer tid til ledelse og beslutninger. KSE ivaretar en kontaktfunksjon for Justis- og beredskapsdepartementets ledelse i det daglige, for å sikre at departementet er oppdatert ved hendelser nasjonalt og internasjonalt. Det gjennomføres regelmessige beredskapsbriefer for ledelsen i departementet, der relevante ytre etater i justissektoren gir en oppdatert oversikt over hendelses- og beredskapsbildet.

Kilde: Hovedredningssentralen

6.2 Redningssamvirke

Den norske redningstjenesten er en nasjonal dugnad basert på et samvirkeprinsipp. Redningssamvirke innebærer at offentlige virksomheter som har relevante ressurser har plikt til å delta i redningsaksjoner, og dekker selv sine utgifter til dette. Private selskaper og frivillige organisasjoner får dekket sine driftsutgifter i henhold til retningslinjer for refusjon av utgifter som påløper i forbindelse med redningsaksjoner. Organiseringen av og hovedprinsippene for redningstjenesten er fastsatt i kgl.res. av 4. juli 1980. Justis- og beredskapsdepartementet vil legge til rette for å videreføre og styrke det brede samvirket innen redningstjenesten både lokalt og nasjonalt.

Kilde: Peder Gjersøe/NTB Scanpix

6.2.1 Organisering av den offentlige redningstjenesten

En effektiv og godt organisert redningstjeneste er en forutsetning for å kunne håndtere et økende antall redningsaksjoner. Redningstjenesten i Norge er en integrert tjeneste. Det innebærer at en og samme organisasjon har ansvaret for sjø-, land- og flyredning. Redningstjenesten utøves i et samvirke mellom offentlige etater, frivillige organisasjoner og private selskaper.

Redningstjenestens oppgave er å forestå øyeblikkelig innsats for å redde mennesker fra død eller skade som følge av ulykkes- eller faresituasjoner som krever koordinering, og som ikke blir ivaretatt særskilt av opprettede organer eller ved særlige tiltak. Redningstjenesten har ikke ansvar for å berge materielle verdier (som for eksempel skip som er i ferd med å synke). Ansvar for dette tilligger eier, eventuelt i samarbeid med forsikringsselskap. Heller ikke akutt forurensing omfattes av redningstjenestens oppgaver selv om forurensingen har oppstått ved en ulykke som utløste en redningsaksjon. Operasjoner hvor det det letes etter en savnet person som bevæpnet og sinnsforvirret (også suicidal) er å betrakte som en politioperasjon utenfor redningstjenestens normale ramme. Operasjoner i forbindelse med terrorhandlinger som hendelsen på Utøya 22. juli 2011, er politioperasjoner og ikke redningsaksjoner selv om det er en del av aksjonen å redde skadde mennesker.

Justis- og beredskapsdepartementet har det overordnede administrative samordningsansvaret for redningstjenesten. Den operative ledelsen av redningsoperasjoner skjer fra Hovedredningssentralen eller en av 28 lokale redningssentraler (LRS).

Norge har forpliktet seg gjennom FN-konvensjoner til å etablere sjø- og flyredningssentraler til å ivareta søk og redning i et nærmere avgrenset geografisk område. Dette ivaretas av Hovedredningssentralen.

Hovedredningssentralen (HRS)

Den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten er lagt til Hovedredningssentralen (HRS) som er lokalisert to steder, i Sør-Norge på Sola (HRS SN) og i Nord-Norge i Bodø (HRS NN). Øverste myndighet ved Hovedredningssentralen er redningsledelsen, bestående av utpekte representanter for aktuelle offentlige organisasjoner, og med politimesteren i Salten som leder ved HRS NN og politimesteren i Rogaland som leder ved HRS SN. Det er bare ved særlig krevende redningsaksjoner at redningsledelsen innkalles. Det vanlige er at redningsaksjonene håndteres av de faste ansatte ved HRS.

I praksis ledes sjøredningsaksjoner fra HRS SN eller HRS NN, mens landredningsaksjoner ledes av en lokal redningssentral. Flyredningsaksjoner ledes fra Sola eller Bodø inntil flyet er lokalisert. Deretter overlates normalt redningsaksjonen til en lokal redningssentral. HRS har full instruksjonsmyndighet overfor de lokale redningssentralene.

Ved sjøredningsaksjoner oppnevner HRS ved behov en stedlig koordinator på selve innsatsstedet, benevnt On Scene Coordinator (OSC). Forsvaret og Kystvakten er godt egnet til å ivareta rollen som OSC.

Både på Sola og i Bodø er det etablert en ordning ved redningsaksjoner med mange involverte ved at ansatte fra Rogaland og Salten politidistrikter har som oppgave å besvare henvendelser fra pårørende. Det er avsatt egne lokaler til denne oppgaven, og ansatte øves i utførelse av denne funksjonen.

Grunnlaget for å håndtere en redningsaksjon legges utenom hendelsene, og innebærer et kontinuerlig arbeid overfor samvirkepartnerne i redningstjenesten. HRS har til oppgave å sikre en grunnleggende forståelse blant samvirkepartnerne for hvordan den norske modellen er organisert og fungerer gjennom rolle- og ansvarsfordeling, prosedyrer og varslingsplaner. LRS har tilsvarende samordningsrolle overfor de lokale samvirkepartnere som HRS har sentralt. HRS fører tilsyn med LRS.

Lokale redningssentraler

Hver av de 28 lokale redningssentralene (LRS) har et geografisk ansvarsområde som er identisk med et politidistrikt eller Svalbard. Det vanlige er at redningsaksjoner ledes av politidistriktets operasjonssentral og operative stab. Store redningsaksjoner ledes av en redningsledelse bestående av utpekte representanter for aktuelle offentlige, private og frivillige organisasjoner fra nærområdet, med politimesteren som leder.

Politiet har ansvaret for å lede den operative innsatsen på skadestedet på land. Dette er beskrevet i politiets beredskapssystem (PBS). Det gjelder også dersom HRS leder selve operasjonen. Ved sjøredningsaksjoner bistår lokal redningssentral HRS med å innhente etterretningsopplysninger, og tildeles vanligvis å lede strandsøk hvor dette er aktuelt.

Utviklingen av operasjonssentralene i politiet har ført til at disse i dag, sammen med politiets operative stab, i praksis ivaretar LRS-funksjonen, og at redningsledelsen i svært liten grad innkalles, selv ved store redningsaksjoner. Departementet vil med bakgrunn i erfaringene fra den praksis som har utviklet seg, gi politiet en tydeligere formell rolle som leder av de lokale redningssentralene, herunder et ansvar for å videreføre og styrke samarbeidet innen redningstjenesten lokalt. I dette arbeidet er det viktig å legge til rette for involvering og dyktiggjøring av samvirkepartnerne.

Kystradio

Kystradioen er en del av Telenor Maritim Radio og den har kontinuerlig lyttevakt på en eller flere maritime nødfrekvenser og varsler HRS dersom den oppfanger nødsignaler. Norge har forpliktelser gjennom internasjonale konvensjoner til å oppfylle visse oppgaver innenfor kystradioens dekningsområde. Dette utføres gjennom en landbasert infrastruktur bestående av kystradiostasjoner.

I dag gjenstår det 5 bemannede kystradiostasjoner: Tjøme, Rogaland, Florø, Bodø og Vardø. Rogaland radio og Bodø radio er samlokalisert og opererer i fellesskap med HRS. Samlokaliseringen har gjort at man har oppnådd tettere dialog og samarbeid.

6.2.2 Redningshelikoptertjenesten

Redningshelikoptrene er den eneste dedikerte statlige søk- og redningsressursen som redningstjenesten i Norge har. Justis- og beredskapsdepartementet eier redningshelikoptrene og har både fag- og budsjettansvar for helikoptertjenesten. Forsvaret opererer helikoptrene i henhold til avtale med Justis- og beredskapsdepartementet, og har ansvaret for vedlikehold og logistikk av flåten som består av til sammen 12 stk. Westland Sea King. Hovedredningssentralen er den instansen som avgjør hvilke oppdrag redningshelikoptrene som står på beredskap skal utføre. Det er seks redningshelikopterbaser i Norge, henholdsvis Banak, Bodø, Ørland, Florø, Sola og Rygge.

Redningshelikoptrenes prioriterte oppgave er søk og redning, men i tillegg utfører de også ambulanseoppdrag og andre samfunnsnyttige oppdrag som blant annet transportbistand til politiet. I arbeidet med å bedre transportberedskapen til politiet har Justis- og beredskapsdepartementet i et brev av 16. januar 2012 til Hovedredningssentral Nord-Norge, Hovedredningssentral Sør-Norge, Politidirektoratet og Forsvarets operative hovedkvarter funnet å ville klargjøre retningslinjene for politiets bruk av redningshelikoptre. Departementet vil foreta en evaluering av praksis etter at brevet ble sendt og parallelt foreta en undersøkelse basert på en historisk gjennomgang av politiets anmodninger om transportstøtte noen år tilbake i tid, for å se om det er behov for en endret klargjøring fra departementets side. Som det også fremgår i Prop. 146 S (2010–2011) Anskaffelse av nye redningshelikoptre mv. i perioden 2013–2020, så utgjør ambulanseoppdrag i dag drøyt 50 pst. av redningshelikoptrenes oppdragsaktivitet.

Regjeringen har styrket redningshelikoptertjenesten betydelig siden 2005, ved at det i dag er innført full tilstedevakt med lege på alle basene. Ved tilstedevakt oppholder besetningen seg i nærhet av beredskapshelikopteret 24 timer i døgnet. Det opereres nå med en reaksjonstid på ca. 15 minutter. Regjeringen opprettet også den nye redningshelikopterbasen på Florø i 2009. Utover dette har regjeringen økt driftsbudsjettene til redningshelikoptrene betydelig med ca. 150 mill. kroner siden 2008.

Kilde: 330-skvadronen

Regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak om anskaffelse av nye redningshelikoptre

Regjeringen foreslo i Prop. 146 S (2010–2011), å anskaffe nye allværs søk- og redningshelikoptre til Fastlands-Norge, som erstatning for dagens Sea King-redningshelikoptre. Stortinget samtykket den 6. desember 2011, jf. Innst. 82 S fra justiskomiteen om anskaffelse av nye redningshelikoptre mv. i perioden 2012–2020, i at Justis- og beredskapsdepartementet innenfor en kostnadsramme på 16 800 mill. kroner kan inngå kontrakt om anskaffelse av inntil 16 redningshelikoptre.

Arbeidet med anskaffelsene ledes av Justis- og beredskapsdepartementet, som ansvarlig for redningstjenesten, men gjøres i samarbeid med Forsvarsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

De fremtidige helikoptrene vil ha bedre egenskaper for å kunne operere i dårlig vær, høyere hastighet og langt bedre rekkeviddekapasitet enn dagens Sea King. Det er utviklet en redningsambisjon basert på samfunnsmålet som sier at det skal kunne startes unnsetning av 20 nødstedte på hvert punkt 150 Nm rett ut av grunnlinjen innen to timer. I tillegg skal to nødstedte kunne unnsettes helt ut mot ytterkanten av Norges redningsansvarsområde. Nødstedte må også kunne unnsettes langs hele kysten og på fastlandet med en bedre effekt enn i dag. Det forutsettes at de nødstedte skal kunne returneres til et trygt sted på land. Redningshelikoptrene skal også fungere innenfor et flerbrukskonsept, ved å videreføre nåværende oppgaver som luftambulanse og andre viktige samfunnsoppdrag inkludert militære oppgaver. Ved behov skal de fremtidige redningshelikoptre utrustes med en viss grad av egenbeskyttelse.

Eksisterende basestruktur på fastlandet med seks redningshelikopterbaser (Rygge, Sola, Florø (detasjement), Ørland, Bodø og Banak) og full tilstedevakt på fastlandet skal videreføres.

Dagens praksis med at redningshelikoptrene utfører luftambulanseoppdrag videreføres med vekt på oppdrag der helsetjenestens eget materiell ikke er egnet eller tilstrekkelig. Forsvaret skal fortsette som operatør av de nye redningshelikoptrene og vil avhengig av hvilken helikoptertype som blir valgt, måtte tilpasse sin operative og vedlikeholdsmessige virksomhet.

Kontrakten skal også omfatte en opsjon på ytterligere inntil seks redningshelikoptre av samme type. Det skal videre gjennomføres infrastrukturtiltak, herunder bygningsmessige tilpasninger til valgt helikoptertype ved flere baser, samt tilpasning av landingsmulighetene ved sykehus som benyttes av dagens redningshelikoptre. Løsningen vil også omfatte en anskaffelse for Island i tråd med inngått samarbeidsavtale av 30. november 2007, men uten at dette medfører økonomiske forpliktelser for Norge. Helikoptrene planlegges å være innfaset innen 2020.

Svalbard

For Svalbard kan det innenfor en samlet ramme på 1 300 mill. kroner inngås kontrakt om en tjenesteleveranse av to store redningshelikoptre tilsvarende dagens Super Puma med tjenestestart 1. april 2014 og med varighet på seks år og opsjon på ytterligere fire år. Dette vil bidra til å styrke den totale beredskapen på øygruppa og nærliggende havområder og er således et viktig signal i regjeringens satsing på nordområdene.

Redningshelikopterbasen forutsettes å ligge på Longyear flyplass utenfor Longyearbyen som i dag, fortsatt under sivil operasjon. Regjeringen vektlegger hensynet til bedre rednings- og reservekapasitet. Beredskapen økes til 95 pst. og redningskapasiteten økes fra en til to store og like helikoptre allerede fra 2014. Reservehelikoptret skal ha en minimumsbesetning som kan rykke ut på to timers varsel for å kunne komme redningshelikoptret til unnsetning.

Regjeringen legger opp til at det ved kontraktsinngåelse i anskaffelsesprosessen for fastlandet vurderes en opsjon på to store helikoptre tilsvarende fastlandet, dvs. i klassene over Super Puma-størrelsen. Regjeringen vil gjøre en ny vurdering av behovsutviklingen på Svalbard i forkant av en eventuell utløsning av opsjonen.

Drift av Sea King frem til 2020

Som det fremgår i Prop. 146 S (2010–2011) er Sea King-flåten i dag aldrende, umoderne og slitt, noe som gjør at både tilgjengeligheten på helikoptre og deres evne til å foreta redningsoperasjoner sikkert og effektivt, stadig blir mer redusert. Regjeringen tar sikte på å opprettholde dagens nivå på redningshelikopterkapasiteten, basestrukturen og beredskapsordninger så langt dette vurderes hensiktsmessig og praktisk gjennomførbart, inntil nye redningshelikoptre er innfaset. Til tross for forventede logistikkmessige utfordringer, antas Sea King-helikoptret å kunne opereres frem mot 2020 med omtrent samme regularitet som i dag. I Prop. 146 S (2010–2011) fremgår det at det likevel vil være nødvendig med noen tiltak for å opprettholde redningshelikopterkapasiteten. Dette vil eksempelvis kunne være å bygge opp reservedels- og komponentlagre, foreta nødvendige oppgraderinger av motor og skrog, endre materiellavtaler eller styrke bemanningen.

Det er ikke hensiktsmessig å modernisere Sea King-flåten opp til dagens teknologiske standard for redningshelikoptre, men i de nærmeste årene legges det likevel opp til å foreta en viss nødvendig oppgradering av Sea King (myndighetspålagte krav, nødsendere, kommunikasjonsmidler etc.).

6.2.3 Politi

Politiets samfunnsoppdrag er å forebygge og bekjempe kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. I henhold til politiloven § 27 første ledd tilligger det politiet å iverksette og organisere redningsinnsats der menneskers liv eller helse er truet, hvis ikke en annen myndighet er pålagt ansvaret. Av politiloven § 27 tredje ledd fremgår det videre at det tilligger politiet å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense skade i forbindelse med alle ulykkes- og katastrofesituasjoner. Bestemmelsen innebærer at politiet har et akutt, sektorovergripende ansvar for å håndtere ulykker og katastrofer i fred på alle samfunnsområder. I en akuttfase er politimesteren gitt myndighet til å fatte beslutninger på andre myndigheters ansvarsområde, inntil ansvaret overtas av ansvarlig myndighet i henhold til ansvarsprinsippet.

Politiet kan ved ulykker og katastrofer blant annet beslutte evakuering, som kan håndheves med makt, besørge ordensmessig vakthold og sikring og iverksette etterforskning. Politiet er videre ansvarlig for varsling av pårørende til savnede eller omkomne, og tillagt et særskilt ansvar for å lede og iverksette søk etter antatt omkomne. Politiet plikter å ta hånd om døde personer.

Begrepet politiberedskap omfatter både politiets døgnkontinuerlige beredskap for å håndtere regulære politioppgaver, samt beredskap i form av kompetanse, planverk og tiltak for å håndtere uønskede eller ekstraordinære hendelser og kriser. Politiets sentrale rolle som beredskapsaktør er nærmere omtalt i St.meld. 42 (2004–2005) om Politiets rolle og oppgaver. Det understrekes at politiets ansvar for å ivareta tryggheten i samfunnet omfatter både forebygging av uønskede hendelser, innsats for å verne om liv og helse, og tiltak for å gjenopprette samfunnsorden. For nærmere omtale, se kapittel 7.

6.2.4 Helse

Helse og omsorgstjenesten er sentral i de fleste beredskapssituasjoner. Spesialisthelsetjenesten og de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus (herunder medisinsk nødmeldetjeneste, kommunal legevaktordning og ambulansetjenesten) utgjør hovedtyngden i helse- og omsorgstjenestens normalberedskap. Når en ulykke eller katastrofe inntreffer, blir den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten lokalt mobilisert.

Dersom håndteringen krever flere helseressurser enn de som er tilgjengelige lokalt, mobiliseres ressurser gjennom henvendelse til andre kommuner og helseforetak. I praksis skjer dette gjennom AMK-sentralene, som kan rekvirere supplerende ressurser innad i egen region og fra andre regioner. Sentrale helsemyndigheter informeres og involveres i krisehåndteringen ved behov.

6.2.5 Brann- og redningsvesen

Landets 429 kommuner har organisert sitt brannvernarbeid i 325 brann- og redningsvesen. Det er etablert 22 regionale 110-sentraler, og brann- og redningsvesenet har omlag 3 500 heltidsansatte og om lag 8 500 deltidsansatte.

Det er etablert to nasjonale beredskapsordninger basert på brann- og redningsvesenets stående beredskap gjennom brannvesenets redningsinnsats til sjøs (RITS) og nasjonal lederstøtteordning knyttet til skogbrannhelikopterberedskapen. Utover dette har enkelte brann- og redningsvesen etablert egne ordninger med for eksempel redningsdykkerberedskap, tauredning og urban teknisk redning.

Regjeringen la i 2009 frem St.meld. nr. 35 (2008–2009) Brannsikkerhet – Forebygging og brannvesenets redningsoppgaver, jf. Innst. 153 S (2009–2010), der det fremgår at målrettet satsing på forebyggende arbeid er regjeringens hovedstrategi for å forhindre og redusere konsekvensene av branner, samtidig som beredskap og håndteringsevne skal styrkes.

Med utgangspunkt i lov om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven) er DSB på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet nasjonal brannmyndighet.

Forebyggende brannvernarbeid er avgjørende for hvordan brannsikkerheten utvikler seg i årene fremover. Kommunikasjon er et viktig virkemiddel i det forebyggende arbeidet, og kommunikasjonstiltak som kampanjer der budskapet er fast og gjentas år etter år, er både nødvendig og virkningsfullt. Gjennom slike satsinger styrkes også samarbeidet mellom myndigheter, forsikringsbransjen, interesseorganisasjoner og andre aktører. Som nasjonal brannmyndighet vil DSB være sentral i forhold til samarbeid med landets brann- og redningsvesen om hvordan kommunikasjon kan brukes best mulig i forebygging av branner.

Regjeringen oppnevnte 17. desember 2010 to utvalg til å gjennomgå henholdsvis brannsikkerheten til særskilte risikogrupper og samlet utdanningsbehov i brann- og redningsvesenene, jf. St.meld. nr. 35 (2008–2009).

NOU 2012: 4 Trygg hjemme. Brannsikkerhet for utsatte grupper ble lagt frem i januar 2012. Utvalgets viktigste oppgave har vært å vurdere tiltak som kan redusere brannrisiko for utsatte grupper i Norge. Utvalget mener kommunene må styrke innsatsen mot utsatte grupper i deres egne hjem og at dette kan skje uten vesentlig økning i offentlig ressursbruk. Dagens ressurser må utnyttes bedre og det forebyggende arbeidet må prioriteres høyere. Utvalget foreslår at feiervesenene og beredskapspersonell i brann- og redningsvesenene i større grad benyttes til forebyggende arbeid. Videre foreslås det å utarbeide en nasjonal plan for oppgradering av alle pleie- og omsorgsboliger, slik at beboerne blir forsvarlig sikret i tilfelle brann. Utvalget mener også at brann- og redningsvesenene må styrke tilsynet med asylmottak og at boliger for innkvartering av gjestearbeidere bør prioriteres i brannvernarbeidet. Utvalgets rapport har vært på bred høring. Forslagene i NOU 2012: 4 og innkomne høringsuttalelser er nå til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet.

NOU 2012: 8 Ny utdanning for nye utfordringer ble lagt frem i februar 2012. Utvalgets viktigste oppgave har vært å vurdere det samlede utdanningsbehovet for brann- og redningsvesenene, både hel og deltidspersonell. Utvalget anbefaler at grunnutdanningen i en fremtidig utdanning for brann- og redningsvesen legges på fagskolenivå, mens lederutdanningen legges på høgskolenivå. Utvalget har videre vurdert at utdanningen av deltidspersonell i størst mulig grad bør gjennomføres desentralisert. Utvalget mener at fremtidens brann- og redningsvesen i så stor grad som mulig bør gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Utdanningen bør derfor favne et bredere rekrutteringsgrunnlag til brann- og redningsvesen, samtidig som den skal være en utdanning de beste kandidatene synes er attraktiv og søker seg til. Utvalgets rapport er sendt på en bred høring med frist 20. juni 2012. Forslagene i NOU 2012: 8 og innkomne høringsuttalelser vil deretter bli vurdert i Justis- og beredskapsdepartementet.

Norges brannskole (NBSK) i Tjeldsund kommune i Nordland er den nasjonale utdanningsinstitusjonen for brann- og redningspersonell i Norge. Skolen er underlagt DSB. NBSK har 50 ansatte og er eneste leverandør av kvalifikasjonsgivende kurs for ansatte i de kommunale brann- og redningsvesenene. Dagens fagutdanning for brannkonstabler skjer etter ansettelse, bekostes av kommunene som arbeidsgiver og staten som eier av Norges brannskole, og er forankret i krav om opplæring og kompetanse i forskrift av 26. juni 2002 om organisering og dimensjonering av brannvesen. Det er et mål for Norges brannskole å tilstrebe en størst mulig dekning av etterspørselen etter kvalifiserende utdanning for både heltids- og deltidspersonell. Med bakgrunn i nye kvalifikasjonskrav for deltidspersonell er det de senere årene gitt høy prioritet til opplæring av nettopp denne målgruppen. I 2011 gjennomførte i overkant av 700 elever kvalifiserende utdanning ved skolen, fordelt forholdsvis likt mellom heltids- og deltidspersonell. I tillegg til de kvalifikasjonsgivende kursene tilbyr NBSK spesialkurs innenfor en rekke områder, for eksempel skadestedslederkurs, grunnleggende opplæring i skogbrannslukking og feierutdanning, i tillegg til at skolen også er ansvarlig for opplæring i brann og redningstjeneste av lufthavnspersonell i Avinor. Norges brannskole tilbyr også kurs innen beredskap mot akutt forurensning til personell i de Interkommunale utvalgene mot akutt forurensning (IUA).

De siste årene har brann- og redningsvesenet i økende grad blitt stilt overfor naturkatastrofer som flommer, ras, skogbranner, redningsoppdrag i sammenraste bygninger, store hendelser der gass og annen brannfarlig vare er involvert, teknisk kompliserte skipsulykker, ulykker med forurensningsfare mv. Slike oppgaver krever ofte bruk av ressurser på tvers av kommunegrensene.

Innføringen av Nødnett, som er planlagt utbygd i hele landet i 2015, gir brann- og redningsvesenene langt bedre forutsetninger for å samarbeide med hverandre, og også med politi og helsetjeneste.

Justis- og beredskapsdepartementet skal gjennom hensiktsmessig regelverk og veiledning bidra til at de kommunale brann- og redningsvesenene er i stand til å håndtere sine oppgaver. Departementet vil be DSB om å opprette og lede en arbeidsgruppe med berørte parter som i løpet av 2013 skal legge fram forslag til Justis- og beredskapsdepartementet om hvordan de samlede ressursene som settes inn i kommunenes brann- og redningsvesen kan utnyttes på en best mulig måte og i samhandling med andre beredskapsaktører. Forslag til endringer skal være innenfor dagens samlede ressursbruk.

Skogbrann

Håndtering av skogbrann er et kommunalt ansvar. Viktige statlige forsterkningsressurser er Sivilforsvaret og skogbrannhelikopter. Et skogbrannhelikopter er i fast beredskap fra 15. april til 15. august. De siste tre årene er det ved stor skogbrannfare satt ytterligere helikopter i beredskap. Dette har bidratt til at terskelen for å benytte skogbrannhelikopter er senket i forhold til tidligere år. Innsetting av ytterligere helikopter i beredskap gjøres med bakgrunn i rammeavtalen om skogbrannhelikopterberedskap.

Ordningen med avtalebasert obligatorisk lederstøtteordning for brann- og redningsvesen som skal bekjempe skogbrann, ble innført i 2008 etter Frolandsbrannen og videreføres i 2012.

Helikopterberedskap til støtte for de kommunale brann- og redningsvesenene ved skogbranner er en nasjonal beredskapsordning som krever kontinuitet i tilgang på helikoptre med tung løftekapasitet. Med grunnlag i DSBs nasjonale risikobilde vil Justis- og beredskapsdepartementet be DSB utrede hvordan forutsigbar beredskap med helikopter for slokking av skogbranner kan dimensjoneres i fremtiden.

Redningsinnsats til sjøs (RITS)

Landets brann- og redningsvesen er på generelt grunnlag pålagt å yte innsats ved branner og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Innsatsplikten er først og fremst innrettet mot branner på passasjerskip, hvor det etter anmodning fra HRS kan være aktuelt å forsterke skipets egen innsats. Innsats fra landbaserte brann- og redningsvesen ved brann på passasjerskip forutsetter at skipets egen brannberedskap fungerer, at regelverksbestemte tekniske krav er ivaretatt og at værforhold muliggjør innsats. Landbaserte brann- og redningsvesen verken kan eller skal være førsteinnsats ved branner i skip. Fra 1995 har staten ved DSB hatt avtaler med enkelte større brann- og redningsvesen for å ha en særskilt beredskap til å kunne bistå skip. Ordningen går under navnet RITS-ordningen. Fra 2010 ble ordningen utvidet fra fire til syv brann- og redningsvesen, og omfatter nå brann- og redningsvesenene i Oslo, Larvik, Sør-Rogaland, Bergen, Ålesund, Salten og Tromsø.

Nordisk RITS

Som en oppfølging av enighet mellom de nordiske ministre med ansvar for samfunnssikkerhet, ble det utarbeidet en erklæring etter møtet på Haga slott i Sverige i april 2009 (Hagaerklæringen). I Hagaerklæringen ble det vedtatt å styrke det nordiske samarbeidet. Norge påtok seg et ansvar for å etablere et formelt nordisk samarbeid for redningsinnsats til sjøs (RITS), Nordisk RITS-forum. Bergen brann- og redningsvesen leder forumet frem til september 2012.

6.2.6 Forsvaret

Forsvaret er en viktig ressursleverandør innenfor redningstjenesten, og deltar i henhold til samvirkeprinsippet i redningstjenesten ved ulykker og katastrofer der det er nødvendig for å redde liv og helse. Alle forsvarsgrener og Heimevernet kan stille ressurser til disposisjon for redningstjenesten. Forsvarets helikoptre og maritime overvåkingsfly er viktige ressurser. Sjøforsvaret, og særlig Kystvakten, er sentrale i sjøredningstjenesten. Kystvakten er en betydelig redningsaktører fordi den kontinuerlig opererer fartøyer i havområdene utenfor Norge. Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) har oversikt over de militære ressurser som til enhver tid kan gjøres tilgjengelig for redningsaksjoner. For nærmere omtale av sivilt-militært samarbeid, se kapittel 8.

6.2.7 Sivilforsvaret

Sivilforsvaret er vår viktigste statlige forsterkningsressurs og gir operativ støtte til nød- og beredskapsetatene og andre instanser med primæransvar for håndtering av ulykker og spesielle hendelser. Denne rollen er tydeliggjort i § 4 i den nye loven om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven). Etaten bidrar også til hjelpearbeid ved katastrofer i andre land, inngår i landets atomberedskap, driver landsomfattende varslingstjeneste og er tillagt viktige oppgaver med å ivareta befolkningens behov i tilfelle krig.

Sivilforsvaret er underlagt DSB, og har operativ styrke med 8 000 tjenestepliktige menn og kvinner for innsats i fredstid. Etaten er landsdekkende og inndelt i 20 distrikter. Sivilforsvaret er videre oppsatt med lokalt rekrutterte innsatsstyrker og har operative avdelinger i omlag en tredjedel av landets kommuner.

Sivilforsvaret er organisert og utstyrt for innsats ved storm og uvær, flom, jord- og snøskred, brann, søk etter savnede personer, atomulykkeshendelser mv. Halve styrken er innrettet for rask førsteinnsats med fredsinnsatsgrupper (FIG) og mobile renseenheter (MRE), som vil få oppfølging fra personellgrupper (FIGP) ved langvarige eller særlig ressurskrevende innsatser. Sivilforsvaret skal også kunne mobilisere en krigsreserve med 8 000 tjenestepliktige.

Kilde: DSB

I løpet av tre-årsperioden 2009 – 2011 har Sivilforsvaret bistått ved håndteringen av nesten 600 ulike hendelser, med et stort spekter av oppdrag knyttet til håndtering av naturkatastrofer, branner, oljevern, leteaksjoner, evakuering, terror mv.

Mange av disse hendelsene har vært store, langvarige og komplekse, der Sivilforsvarets deltakelse i redningsarbeidet har vært av vesentlig betydning. Sivilforsvarets bistand er ofte nødvendig også ved mindre omfattende hendelser, der det er begrensede ressurser. De mindre hendelsene er uansett viktige for å vedlikeholde avdelingenes kompetanse og motivasjon for større utfordringer.

Ulykker og kriser skal håndteres på lavest mulig nivå av de etatene som ut fra hendelsens art er pålagt ansvaret i normalsituasjon. Dette er et styrende prinsipp for norsk beredskapsarbeid. Den enkelte myndighet har ansvar for å finansiere og vedlikeholde materiell og utstyr for å opprettholde virksomheten innen eget ansvarsområde, også ved kriser og krig. Omfanget av en hendelse kan imidlertid medføre at det er behov for å tilføre ressurser, ut over det som finnes hos de instanser som har primæransvaret.

Sivilforsvaret har derfor gjennom de siste tyve årene hatt økende oppmerksomhet på samfunnssikkerhetsoppgaver i fredstid. Etaten gjennomgår betydelig modernisering og omstilling for å kunne ivareta sin rolle som statlig forsterkningsressurs. Moderniserings og omstillingsbehovet i Sivilforsvaret ble omtalt i St.meld. nr. 22 (2007–2008), jf. Innst. S nr. 85 (2008–2009). Arbeidet med modernisering og tilpasning av Sivilforsvarets rolle som forsterkningsressurs, herunder endringer av organisasjon og innsatsstyrke, og en modernisering av materiellressursene ble startet opp i 2009/2010.

En rekke omstillingstiltak er gjennomført. Den lovmessige forankring av Sivilforsvaret er ferdigstilt, jf. lov av 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret.

Regjeringen vil nedsette et utvalg for å foreta en gjennomgang av Heimevernet, Sivilforsvaret og Politireserven med formål å vurdere om dagens organisering, samordning og anvendelse av de statlige forsterkningsressursene er hensiktsmessig og effektiv for å ivareta de samfunnssikkerhetsmessige behov i fredstid.

Sivilforsvarets operative styrke er redusert fra 10 000 til 8 000 mannskap. Krigsreserven som tidligere var på om lag 35 000 mannskap skal for fremtiden kunne settes opp med 8 000 mannskap. Samlokalisering av skolevirksomheten er gjennomført fra 1. august 2011.

En rekke sivilforsvarsanlegg det ikke lenger er beredskapsmessig behov for er avhendet, herunder er fire av fem sivilforsvarsleire solgt. Det planlegges videre ytterligere avhending av bygg og anlegg i Sivilforsvaret som ikke lenger har noen beredskapsmessig eller administrativ betydning. Nettoinntekter ved salg av eiendommer vil med utgangspunkt i fullmakter kunne føres tilbake til Sivilforsvaret for å sikre reinvesteringer og vedlikehold av Sivilforsvarets utstyr.

Kjøp av Forsvarets sanitetsmagasin på Starum har muliggjort etablering av et sentrallager og en sentral logistikkfunksjon for Sivilforsvaret. Her lagres materiell for volum og utholdenhet, materiell til Norwegian support team (NST) og noe materiell til krigsreserven. Det utføres også en rekke støtteoppgaver fra Sentrallageret når NST deltar i humanitære oppdrag internasjonalt, og det gis støtte under nasjonale hendelser.

Kraftsamling av logistikkfunksjoner, beredskap for internasjonale humanitære operasjoner og kompetansevirksomheten i Sivilforsvaret til Starum, gjør at kompetanse, materielle ressurser og anlegg kan anvendes effektivt og på tvers i organisasjonen. Dette styrker Sivilforsvarets nasjonale forsterkningsrolle og bidrar til både høyere kvalitet og økt kapasitet til å delta i internasjonale oppdrag.

Som følge av omstillingstiltakene er det foretatt betydelige reduksjoner i antall ansatte i Sivilforsvaret. St.meld. nr. 22 (2007–2008) omtalte et samlet investeringsbehov på i alt 162 mill. kroner. DSB har prioritert anskaffelse av ny innsatsbekledning, og vil ved utgangen av 2012 ha anskaffet 9 000 skallbekledninger (uniformer). Anskaffelsen vil styrke mannskapenes evne til å bistå i forbindelse med større hendelser som ras, flom, skogbrann mv. Det gjenstår endel investeringer før målet i St.meld. nr. 22 (2007–2008) er oppfylt. Dette gjelder blant annet anskaffelse av mobile kapasiteter, operative innsatsgrupper og utskifting av en del utstyr.

Logistikktjenesten er effektivisert og det er etablert en sentral logistikkfunksjon ved Sivilforsvarets sentrallager på Starum, hvor det skal lagres materiell for volum og utholdenhet, materiell til Norwegian support team (NST) og noe materiell til krigsreserven. Det utføres også en rekke støtteoppgaver fra Sentrallageret, når NST deltar i humanitære oppdrag internasjonalt og det gis støtte under nasjonale hendelser.

6.2.8 Frivillige organisasjoner i redningstjenesten

Et meget viktig element i norsk redningstjeneste er de frivillige redningsorganisasjonene, som hele året stiller lokalkjente og trente mannskaper til rådighet vet redningsoppdrag og leteaksjoner etter savnede. Den frivillige innsatsen består av en rekke større og mindre organisasjoner med en aktiv medlemsmasse på om lag 20 000 personer. De frivillige ressursene har som sitt oppdrag å bistå i søk og redning når personer er savnet og liv og helse er truet under alle terreng- og værmessige forhold i Norge. I tillegg til personellressurser bidrar de frivillige med en rekke andre ressurser som redningsskøyter, mindre fly, terrenggående transportmidler, redningshunder mv. Redningsselskapet som ressurs i sjøredningen er gitt en særskilt omtale til slutt i dette avsnittet.

Redningstjenesten er avhengig av de frivillige organisasjonene og at disse har et tilstrekkelig antall kompetente medlemmer. Det arbeides derfor aktivt med å rekruttere nye medlemmer. Ved å involvere de frivillige i flest mulige aksjoner og andre aktiviteter bidrar man til å styrke motivasjonen blant medlemmene, styrke rekrutteringen og øke kompetansen. Arbeidsgiverorganisasjonene oppfordres derfor til å legge til rette for fritak uten lønnstap for deltakelse i redningstjenesten. Effekten av dette vil være raskere innsats med flere mannskaper, noe som skal komme den nødstilte til gode.

For staten og det norske samfunnet er den frivillige innsatsen svært viktig og det er et sentralt ønske om å opprettholde den dugnadsånden som råder blant de frivillige, motivere for videre rekruttering, samt beholde organisasjonenes høye kompetanse og beredskap. Regjeringen har blant annet synliggjort dette ved at tilskuddet til de frivillige organisasjonene i redningstjenesten har blitt styrket vesentlig de senere år. I tillegg bevilget Stortinget 5 mill. kroner i 2012 til de frivillige organisasjonene som en anerkjennelse for deres arbeid og uvurderlige innsats.

Tilskuddet til de frivillige blir tildelt mest mulig objektivt og ut fra kriterier som favner bredere enn antall medlemmer og antall kurstimer. En del redningsaksjoner krever spesialkompetanse som kun besittes av mindre spesialenheter. Det er viktig at også de små organisasjonene med stor spisskompetanse ivaretas i redningstjenesten.

Justis- og beredskapsdepartementet har tegnet en yrkesskadeforsikring for de frivillige som gjelder for organisert trening, øvelser og aksjoner innen redningstjenesten. Frivillige som deltar i en redningsaksjon får også refundert sine utgifter.

Ved å styrke tilskuddet til de frivillige, øke refusjonssatsene og tegne yrkesskadeforsikring, har det offentlige gitt et klart signal om verdien av det frivillige arbeidet. I regjeringens felles politiske plattform varslet regjeringen at den vil fortsette arbeidet med å styrke de frivillige i redningstjenesten.

Redningsselskapet

Redningsselskapet er en landsdekkende, frivillig, humanitær organisasjon. De primære formålene er å redde liv og berge verdier på sjøen, verne kystmiljøet, drive ulykkesforebyggende arbeid samt å opprettholde og utføre søk-, rednings- og hjelpetjeneste langs norskekysten og tilstøtende havområder.

Hovedredningssentralen er i stor rad avhengig av bistand fra fartøy i nærheten av en nødstedt. Alle fartøy har derfor plikt til å bistå i en redningsaksjon til sjøs, jf. SOLAS-konvensjonens regel V/33, Sjølovens § 135, tredje ledd. Hovedredningssentralen kan således trekke på både offentlige private og frivillige fartøyressurser. Redningsselskapets tilstedeværelse langs kysten er viktig for en effektiv sjøredningstjeneste. Redningsselskapet opererer i dag 25 bemannede og 17 frivillige redningsskøyter og mottar årlig midler fra Fiskeri- og kystdepartementet. Gjennom rammetilskuddet bistår staten i å opprettholde selskapets innsats innen den aksjonsrettede redningstjenesten og det ulykkesforebyggende arbeidet innen kystforvaltning.

Kilde: Martin Alex Nilsen

6.3 Fylkesmannen

Fylkesmannen er regjeringens og statens øverste representant i fylket. Fylkesmannen skal i henhold til Instruks for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet til Fylkesmannen og Sysselmannen på Svalbard av 18. april 2008 samordne samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i fylket, og ivareta en rolle som pådriver og veileder i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Fylkesmannen skal også kunne ivareta sitt ansvar for krisehåndtering ved hendelser i fred, krise og krig. Sysselmannen på Svalbard har samme myndighet som en fylkesmann, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (svalbardloven) § 5. Sysselmannen har det overordnede ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap på Svalbard. Se for øvrig omtale i kapittel. 4.

6.4 Kommunene

Kommunene er en sentral aktør i samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. En rekke oppgaver er lagt til kommunene for å sikre god oversikt over risiko og sårbarhet, godt forebyggende arbeid og nødvendig beredskap og håndteringsevne. Kommunen skal iverksette tiltak for å beskytte befolkningen, og sørge for å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner under kriser og katastrofer. En god kommunal beredskap er en grunnleggende forutsetning for en god nasjonal beredskap.

Kommunene ble 1. januar 2010 pålagt en generell beredskapsplikt gjennom ny lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven). Beredskapsplikten bidrar til at kommunene skal se beredskapsarbeid i sammenheng og planlegge ut fra dette. Den pålegger kommunen selv å ta ansvar for et systematisk, kontinuerlig og kvalitetsmessig godt arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, og vurdere behovet for eventuelle særskilte beredskapsforberedelser. Se for øvrig omtale i kapittel 4.

6.5 Særskilte beredskapsordninger

6.5.1 Kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære trusler

Det er regjeringens målsetting at beredskap mot masseødeleggelsesmidler i Norge skal være en naturlig videreføring av forebygging og beredskap som er etablert sektorvis. Dette innebærer at ansvar for atom og stråling følger den etablerte atomberedskap jf. kgl.res. av 17. februar 2006 Atomberedskap – sentral og regional organisering. Beredskap mot kjemiske stridsmidler er en videreføring av beredskap mot ulykker med kjemikalier/farlig gods og beredskap mot bioterror er en videreføring av helseberedskap. Ansvar og prinsipper for håndtering følger disse linjer.

Det er nedsatt en faggruppe med representanter fra de aktuelle etater som har i oppdrag å utveksle informasjon, samt å sammenholde beredskapsarbeid og planverk. Faggruppen er en tverrfaglig aren4a for behandling av saker og problemstillinger som omfatter beredskap mot masseødeleggelsesmidler. Faggruppen utfordrer ikke sektoransvar, men tjener som en viktig og felles arena for utveksling av informasjon mellom ulike etater.

Førstelinjes beredskap og akutt håndtering av hendelser der det antas at masseødeleggelsesmidler er brukt, skal håndteres av nødetatene. Etater med et nasjonalt sektoransvar vil kun i begrenset grad etablere feltkapasiteter for akutt håndtering, og har sin fremste oppgave med rådgivning, rapportering og ressursallokering. Nødetatenes ansvar for ledelse og innsats på et skadested vil også være styrende for håndtering av et skadested hvor masseødeleggelsesmidler er brukt eller mistenkt brukt. Roller og ansvar for et skadested ligger fast.

Justis- og beredskapsdepartementet vil ta initiativ til at DSB utreder muligheten for en nasjonal beredskapskapasitet basert på stående brann- og redningsberedskapsstyrker for innsats ved terrorhendelser som involverer CBRN.

6.5.2 Atomberedskap

Atomhendelser er uønskede hendelser som kan få store konsekvenser på tvers av fag- og ansvarsområder og kan innebære behov for et faglig krevende oppfølgingsarbeid, et stort og umiddelbart informasjonsbehov og store utfordringer knyttet til samordning av råd, beslutninger og informasjon. Håndtering av atomhendelser krever fagkompetanse fra en lang rekke fagmiljøer og sektorer. Atomberedskapen i Norge er administrativt underlagt Helse- og omsorgsdepartementet og er forankret i kgl.res. av 17. februar 2006 Atomberedskap – sentral og regional organisering og lov av 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling (strålevernloven).

Atomberedskapsorganisasjonen er opprettet for å stille ekspertise til rådighet for å håndtere atomhendelser, og for å sørge for hurtig iverksettelse av tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og andre viktige samfunnsinteresser. Atomhendelser omfatter ulykker og hendelser som følge av tilsiktede handlinger i fredstid og ved sikkerhetspolitiske kriser/krig. Mandatet omfatter også hendelser som ikke har direkte konsekvenser på norsk territorium, men berører nordmenn eller norske interesser.

Statens strålevern ivaretar strålevernfaglig håndtering, og ivaretar sekretariat for Kriseutvalget for atomberedskap. Kriseutvalget for atomberedskap har deltakere fra Helsedirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Forsvarsstaben, Politidirektoratet og Mattilsynet og har flere faglige rådgivere. Kriseutvalget for atomberedskap som ivaretar tverrsektoriell koordinering for å sikre en best mulig utnyttelse av samfunnets beredskapsressurser i forebygging, beredskapsplanlegging og håndtering av hendelser innenfor området.

Ved en atomhendelse eller når det ikke kan utelukkes at en atomhendelse har funnet sted, og det er fare for at Norge eller norske interesser kan bli berørt, skal Kriseutvalget for atomberedskap sørge for koordinert innsats og informasjon. Kriseutvalget kan i den tidlige fasen av en atomhendelse benytte sine fullmakter så lenge de finner det nødvendig for å beskytte liv, helse, miljø eller andre viktige samfunnsinteresser. Kriseutvalget har videre oppgaver i det løpende beredskapsarbeidet og skal fungere som rådgiver for myndighetene i sen fase av en atomhendelse.

Statens strålevern driver et landsdekkende automatisk måle- og varslingsnettverk som kontinuerlig overvåker strålenivået i lufta og på bakken. I tillegg har Strålevernet fem luftfilterstasjoner rundt om i landet for å overvåke luftmassene over Norge. Norge har også tilgang på data fra ca. 4 000 målestasjoner i Europa, inkludert Russland.

Sivilforsvaret er også en viktig del av landets atomberedskap. Gjennom sin radiacmåletjeneste bidrar Sivilforsvaret til at den nasjonale atomberedskapsorganisasjonen sikres riktige måle- og prøveresultater.

6.5.3 Akutt forurensning

Ansvar for beredskap mot akutt forurensning omfatter en rekke aktører. Oppstår de akutt forurensing eller fare for akutt forurensing, har den ansvarlige plikt til å iverksette tiltak for å avverge eller begrense skader eller ulemper. Virksomheter som kan medføre akutt forurensing har plikt til å ha nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensingen. Når ulykken er ute, har forurenser plikt til å varsle brannvesenet og politiet. Forurensing fra skip skal varsles til Hovedredningssentralen (HRS) eller nærmeste kystradio. HRS og Oljedirektoratet skal varsles ved akutt forurensing eller fare for forurensing fra virksomhet på kontinentalsokkelen.

Kommunene har plikt til å sørge for at det er nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensing som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen, og som ikke dekkes av den private beredskap. Den akutte forurensningsberedskapen er for kommunenes del organisert i 33 interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA).

Den statlige beredskapen er rettet inn mot fare for, eller bekjempelse av, større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. I hovedsak dreier dette seg om innsats mot oljeutslipp fra skip og skipsvrak, eller ukjente kilder. Dersom verken ansvarlig forurenser eller kommunen (IUA) er i stand til å håndtere forurensningssituasjonen, kan staten ved Kystverket overta aksjonsansvaret. For å kunne utføre denne oppgaven har Kystverket etablert depoter med materiell med innsatspersonell flere steder langs kysten. I en aksjon mot akutt forurensing, kan Kystverket gjøre bruk av privat eiendom mot vederlag.

For å redusere farene for akutt forurensing fra skip, er det etablert påbudte seilingsleder for skip langs kysten og en slepebåtberedskap for tilfeller av det er fare for akutt forurensing fra skip. Kystverket også kan iverksette tiltak overfor skip som utgjør en fare for akutt forurensning, herunder nødslep, nødlossing, strandsetting av havarist. I slike situasjoner bistår Sjøfartsdirektoratets maritime beredskapspersonell Kystverket med råd og veiledning. Kystverket har også et nært samarbeid med Forsvaret, særlig Kystvakten, når det oppstår fare for akutt forurensning fra skip. Erfaringer viser at når en statlig etat overtar et beredskapsansvar er det meget viktig å holde god kontakt og dialog med den/de rammede, for eksempel kommunene.