2 Fred og sikkerhet

Fred og sikkerhet er kjernen i FNs virksomhet. Dagens sikkerhetsutfordringer er imidlertid langt mer sammensatte enn da FN-pakten ble signert. De omfatter bl.a. interne væpnede konflikter, grove og omfattende brudd på internasjonal humanitær rett (inkludert folkemord) og menneskerettighetene, fattigdom, smittsomme sykdommer, klima- og miljøskader, masseødeleggelsesvåpen, terrorisme og organisert kriminalitet. Det multilaterale arbeidet for å ruste ned og hindre spredning av kjernefysiske våpen er også kommet under alvorlig press, med fare for nye atomvåpenkappløp. Utfordringene forsterkes av at ikke-statlige aktører gjør seg stadig mer gjeldende.

Kompleksiteten i trusselbildet tilsier at det er behov for å se på FNs tradisjonelle tilnærming med nye øyne og å se på et bredere sett virkemidler. Svaret på mange av de aktuelle truslene kan være tiltak som er knyttet til FNs arbeid for økonomisk og sosial utvikling eller internasjonal rett, inkludert internasjonal humanitærrett og menneskerettigheter. Som på andre felt, forutsetter vellykket innsats at FN samarbeider tett med andre aktører. Regionale organisasjoner, enkeltland og frivillige organisasjoner spiller viktige roller.

2.1 Et trussel- og konfliktbilde i endring

Statistikk over pågående konflikter viser at innsats for å løse konflikter og bygge fred virker. Tross noe oppgang i 2011 er antallet væpnede konflikter sterkt redusert siden opprettelsen av FN, og særlig siden den kalde krigens slutt. Væpnede konflikter mellom stater forekommer nå svært sjelden. Det er blant annet resultat av at FN i stor grad har lykkes i sin primæroppgave. Det har også vært en betydelig nedgang i antall væpnede konflikter internt i stater, selv om mange fortsatt pågår. Interne konflikter spiller over statsgrenser og får effekt i naboland. Landene i konflikt er ofte fattige, og mange av dem befinner seg på det afrikanske kontinentet, og ringvirkningene av konfliktene er store. Politisk og økonomisk strid ligger i bunn. Organisert kriminalitet, plyndring og ulovlige økonomiske aktiviteter er også del av konfliktbildet i en rekke tilfeller. Organisert kriminalitet kan svekke institusjoner og gjøre stater sårbare. Dette kan få negative konsekvenser både for naboland og land i andre deler av verden. Flertallet av ofre i dagens væpnede konflikter er sivile og konflikter fører til store lidelser. Ødelagt livsgrunnlag, tvangsforflytning, vold og trusler, epidemier, underernæring, dårlig helseforhold og manglende utdanningstilbud følger i kjølevannet.

FN har fortsatt store utfordringer når det gjelder å møte et sikkerhetsbilde i endring. Sterke stater som er opptatt av å hevde sin suverenitet vegrer seg ofte for å la FN få en rolle i interne konflikter. I tillegg har FN vansker med å få en tydelig politisk rolle i noen av de mest langvarige konfliktene, som i Midtøsten. Palestina-spørsmålet er en av de sakene som oftest kommer på dagsorden i ulike FN-organer, men FN er ikke best plassert for å lede det politiske arbeidet for å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. FN har derimot en uvurderlig og bred rolle i mye av det operative arbeidet som foregår på bakken.

Det endrede konfliktbildet styrker likevel FNs relevans, siden organisasjonen har en større bredde av virkemidler enn noen andre aktører. Verktøykassen for å forebygge og håndtere konflikter og støtte sårbare stater er stadig blitt mer innholdsrik. Dette er noe Norge har vært pådriver for og som vi vil fortsette å prioritere. Det er viktig for oss at FN utarbeider normer, strategier og samarbeidsformer som kan bidra til å møte nye trusler.

2.2 FNs Sikkerhetsråd: effektivitet og legitimitet

Sikkerhetsrådet er FNs mektigste organ. Når alvorlige kriser oppstår vender verden seg til Sikkerhetsrådet. Rådets hovedoppgave er å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Mekanismene for krisehåndtering inkluderer megling, politiske operasjoner, fredsbevarende operasjoner, sanksjoner og militær intervensjon. Sikkerhetsrådet har dermed et bredt sett virkemidler, fra diplomati til offensiv bruk av makt.

Sikkerhetsrådet består av de fem faste medlemmene, vetomaktene USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, og ti ikke-faste medlemmer som velges for to år av gangen. Rådet blir imidlertid ikke mer handlekraftig enn dets femten medlemmer tillater. Vetomaktene bærer her et særskilt ansvar. Norge var sist medlem av Sikkerhetsrådet i 2001–02. Vi vil være kandidat til ikke-fast plass i perioden 2021–22. Dette er et verv som Norge vil arbeide langsiktig for å få, og som vi vil legge stor kraft inn i dersom vi velges.

Kilde: Foto: UN Photo/Eskinder Debebe

Et endret konfliktbilde har utvidet tradisjonell sikkerhetstenking. Nye spørsmål er satt på Sikkerhetsrådets dagsorden. Den tette koblingen mellom sikkerhet og utvikling erkjennes. I dag behandler Rådet blant annet spørsmål som beskyttelse av barn i væpnet konflikt og kvinners rolle i konflikt (se boks 2.1). Sikkerhetsrådet er en sentral normgiver på disse områdene. Klima, helse og grenseoverskridende kriminalitet som smugling, menneskehandel og sjørøveri har også kommet på Rådets dagsorden.

2.2.1 Ansvaret for å beskytte – staters suverenitet vs. verdenssamfunnets ansvar

En hjørnestein i FN-pakten er prinsippet om medlemsstatenes suverene likeverd med den påfølgende bestemmelsen om ikke-intervensjon. Forbudet mot innblanding i medlemsstatenes interne forhold kvalifiseres imidlertid med henvisning til kapittel VII. I artikkel 39 heter det at «Sikkerhetsrådet skal fastslå om det foreligger noen trusler mot freden, fredsbrudd eller angrepshandling». Dersom så er tilfellet, har Sikkerhetsrådet myndighet til å iverksette tvangstiltak. Bestemmelsen har bidratt til at verdenssamfunnet gjentatte ganger har vært en maktesløs tilskuer til folkemord, etnisk rensing og andre grove overgrep mot sivilbefolkningen innenfor en stats grenser. Samtidig er prinsippet om de fundamentale menneskerettighetene – ukrenkelige og universelle – sterkt forankret i FN-paktens fortale. Med krigene på Balkan og folkemordet i Rwanda som bakteppe bestemte Høynivåmøtet under FNs Generalforsamling i 2005 at de to prinsippene ikke nødvendigvis må anses som en motsetning, dersom man tillegger suverenitetsbegrepet en forståelse av «suverenitet som ansvar». Høynivåmøtet vedtok prinsippet om beskyttelsesansvar (Responsibility to protect), som senere er blitt gjentatt av Sikkerhetsrådet.

Kilde: Foto: UN Photo/Iason Foounten.

2.2.2 Reform av Sikkerhetsrådet: legitimitet vs. effektivitet?

Reform av Sikkerhetsrådet er det temaet som mer enn noe annet preger forholdet mellom FNs medlemsland. Land i sør er opptatt av at Sikkerhetsrådet må få en sammensetning som reflekterer dagens geopolitiske realiteter, og ikke verden slik den var i 1945. Dagens sammensetning svekker etter deres oppfatning FNs legitimitet.

Spørsmålet gjennomsyrer mye av FNs arbeid og bidrar i mange sammenhenger til å skape et vanskelig forhandlingsklima da mangel på reform av Sikkerhetsrådet brukes som argument mot reform på andre områder. India satte reformspørsmålet på dagsordenen allerede i 1980, og flertallet av FNs medlemsland ønsker i dag reform av Rådet. Sterk uenighet når det gjelder hvordan et endret Råd bør se ut gjør at de mellomstatlige forhandlingene fortsatt er fastlåste, uten tegn til snarlig gjennombrudd. Den viktigste motsetningen finner man mellom G4-gruppen (India, Brasil, Japan og Tyskland) som krever fast plass i Rådet, og Konsensusgruppen (herunder Canada, Italia, Spania, Mexico, Argentina og Pakistan) som kun støtter en utvidelse med ikke-faste, eventuelt halvpermanente medlemmer. De afrikanske landene krever at Afrika gis to faste plasser, i tillegg til at antallet ikke-faste plasser utvides.

Spørsmålet om vetoretten, hvorvidt de eksisterende faste medlemmene må gi avkall på sin vetorett og/eller nye faste medlemmer skal få vetorett, står også sentralt i disse forhandlingene. Dagens fem faste medlemmer ønsker ikke å gi avkall på denne, samtidig som de gir tydelig uttrykk for at eventuelle nye faste medlemmer ikke skal gis vetorett. G4-gruppen, og da særlig India, har fast plass med vetorett som et klart krav. De afrikanske landenes posisjon er at dersom de fem faste medlemmene beholder vetoretten, må også nye faste medlemmer gis rett til veto.

Det er stor kamp om de ikke-faste plassene i Sikkerhetsrådet og konkurransen mellom medlemslandene er skjerpet. Dette gjelder særlig i Vestgruppen, som Norge tilhører, og i Øst-Europagruppen. Marginene er ofte svært små. Konkurransen betyr at kandidaturer må fremmes lang tid i forkant.

Norge ønsker prinsipielt sett en grunnleggende reform av Sikkerhetsrådet. Hovedformålet må være å sikre et effektivt og legitimt Sikkerhetsråd som svarer på trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, og som samtidig reflekterer dagens maktfordeling og bidrar til bedre representasjon. Fast regional representasjon kan være en mulighet. Det har så langt vært vanskelig å få til en grunnleggende reform av Sikkerhetsrådet. Så lenge dette ikke støttes av FNs medlemsland og Sikkerhetsrådets faste medlemmer, vil Norge fortsatt gi støtte til enkeltlands kandidaturer, enten til halvpermanente eller faste plasser uten vetorett. Uansett modell for reform av Sikkerhetsrådet er det viktig for Norge at dette ikke går på bekostning av Rådets evne og vilje til å handle når det er påkrevd. Norge vil bidra til at ulike reformalternativ diskuteres, og vi vil holde tett kontakt med toneangivende land om dette.

Behovet for å sikre økt åpenhet om Sikkerhetsrådets arbeid er et annet sentralt element i reformdebatten. Her har Norge spilt en aktiv rolle. Vi støtter tiltak for økt åpenhet og involvering av ikke-medlemmer i Rådets arbeid; blant annet styrking av dialogen med Generalforsamlingen, månedlige åpne orienteringer ved Rådets presidentskap, økt informasjon til ikke-medlemmer vedrørende FNs fredsbevarende operasjoner og tettere dialog med land som deltar med politi og militært personell i operasjonene. Vi støtter forslag om at de fem faste medlemmene forklarer bakgrunnen for bruk av veto når denne retten tas i bruk, og at de avstår fra bruk av veto som blokkerer beslutninger for å avverge eller stanse folkemord, krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.

Norge har siden 2005 støttet stiftelsen Security Council Report (SCR), som arbeider for å spre informasjon om Rådets arbeid til FNs medlemsland. SCRs rapporter når et bredt publikum og er et verdifullt bidrag til økt åpenhet og debatt om Rådets arbeid.

Regjeringen vil

• Arbeide for reform av Sikkerhetsrådet slik at Rådet blir mer legitimt og effektivt

• Arbeide for å forbedre og effektivisere Rådets arbeidsmetoder

• Arbeide for å styrke samarbeidet mellom Sikkerhetsrådet og andre relevante deler av FN

2.3 FNs verktøykasse for fred

FNs såkalte «fredsoperative verktøykasse» omfatter forebygging, megling, politiske operasjoner, fredsoperasjoner og fredsbygging. Daværende generalsekretær Boutros Boutros-Ghali lanserte denne brede tilnærmingen i sin «Agenda for fred» i 1992. Hans etterfølger Kofi Annan tok initiativ til den såkalte «Brahimi-rapporten» som ble framlagt under den 55. Generalforsamling i 2000, og som inneholdt en rekke forslag til forbedringer av FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner. FNs fredsbevarende virksomhet har det siste tiåret økt betydelig og fått stadig nye oppgaver og funksjoner.

Dagens fredsoperasjoner skal ikke bare fremme sikkerhet, men legge til rette for humanitær innsats og bidra til fredsbygging og langsiktig utvikling. Det har derfor vært viktig for Norge å bidra til å styrke organisasjonens evne til å gjennomføre de omfattende mandatene Sikkerhetsrådet vedtar, herunder evnen til å ivareta kvinneperspektivet og hensynet til menneskerettigheter generelt. Det gjenstår fortsatt mye før FNs fredsbevarende operasjoner i praksis er integrerte og støtter effektivt opp om alle deler av mandatene. Dette skyldes ikke minst de politiske og operasjonelle utfordringene som drøftes nedenfor. Norge vil fortsette å bidra aktivt i denne prosessen, og vil særlig legge vekt på kvinners rolle i fredsbygging og fredsoperasjoner, beskyttelse av sivile, og behovet for å sikre humanitære prinsipper og humanitære aktørers uavhengighet og handlefrihet.

FN leder i dag to typer operasjoner for å bidra til å forebygge og bevare fred, nemlig politiske operasjoner og fredsbevarende operasjoner. De politiske operasjonene ledes av FNs politiske avdeling (DPA) og har tradisjonelt hatt et begrenset politisk mandat med fokus på samarbeid med nasjonale myndigheter, bistand til konfliktforebygging, eller til gjenoppbygging og forsoning i etterkant av en konflikt. Vi ser nå at mandatene for de politiske operasjonene også utvides. De fredsbevarende operasjonene ledes av FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPKO). Begge typene operasjoner får støtte til praktisk tilrettelegging fra Avdeling for feltstøtte (DFS). En viktig forskjell mellom de to er at de fredsbevarende operasjonene vanligvis har militære styrker og en betydelig politikomponent.

2.3.1 Politiske operasjoner: forebygging og megling

FNs innsats for forebygging og megling er en viktig men ikke alltid synlig del av FNs virksomhet. Generalsekretær Ban Ki-moon har gjort forebygging til en av sine prioriteringer for sin andre periode. Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen legger også større vekt på forebygging og megling, arbeid som ledes av FNs avdeling for politiske spørsmål (DPA).

Militære styrker kan stoppe blodsutgytelser, men de løser ikke de underliggende årsaker til konflikt. Konflikter krever politiske løsninger. FN har spesielt gode forutsetninger for å megle fordi organisasjonen ikke ansees for å ha særinteresser knyttet til utfallet av meglingen. Etableringen av en egen støtteenhet for megling i DPA («The mediation support unit») og en beredskapsgruppe med eksperter, støttet av Norge (se boks 2.5), har styrket FNs kapasiteter på området betydelig. FN kan også ha en koordinerende rolle i konflikter hvor det er mange aktører som vil bistå.

Konfliktforebygging og megling er en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Norske erfaringer fra megling og tilrettelegging i konfliktområder som Nepal, Sudan, Midtøsten og Sri Lanka bidrar til å gjøre oss til en interessant partner for FN. Norge og FN arbeider tett i mange land om forebygging og diplomati. Dette arbeidet vil være en hovedprioritet for oss fremover.

Norge har gjennom flere år øvd press på FNs politiske avdeling for at de skal styrke vektleggingen av kvinners rolle i forbindelse med forebygging og konfliktløsning. Norge har finansiert FNs strategi for å styrke kvinners roller i fredsforhandlinger og øke antallet kvinnelige fredsmeklere. Vi har også finansiert en likestillingsekspert i beredskapsgruppen. Norge har videre vært opptatt av å styrke innsatsen for å beskytte kvinner under og etter væpnede konflikter. Derfor har en viktig sak vært å bidra til å utarbeide retningslinjer for å ta opp seksualisert vold i våpenhviler og fredsavtaler. Retningslinjene skal bidra til å redusere den utbredte straffefriheten for denne typen kriminalitet i og etter konflikt. Arbeidet har gitt langt større fokus på tematikken, og Norge vil fortsette dette engasjementet videre.

Norge har også i mange år arbeidet for å styrke FNs mekanismer for tidlig varslingfor bedre å kunne forebygge konflikt. Spørsmålet er sensitivt da mange land er på vakt mot ordninger som kan komme i konflikt med suverenitetsprinsippet. En hovedprioritering for Norge fremover vil være å øke FNs kapasitet ikke bare for tidlig varsling, men også for tidlig handling.

Bruken av politiske operasjoner har økt de siste ti årene. Rundt 4 500 personer deltar i dag i til sammen 13 operasjoner. De politiske operasjonene er et nyttig supplement til de fredsbevarende operasjonene. De brukes både for å forebygge konflikt, for å ivareta politisk støtte i land der Sikkerhetsrådet har delegert ansvaret for den militære innsatsen til andre aktører og som videreføring av FNs støtte til fredsbygging når den fredsbevarende operasjonen trekker seg ut. Selv om forebygging skulle mislykkes er diplomati og forhandlinger sentralt for å stoppe kamphandlinger. I tillegg har FN spesialutsendinger som bidrar til å jobbe frem diplomatiske løsninger.

Det er en stor utfordring at FNs politiske operasjoner finansieres over FNs regulære budsjett og at mye av virksomheten i tillegg må dekkes gjennom frivillige bidrag. Det gir liten forutsigbarhet. Norge vil derfor være en pådriver for å få på plass finansieringsmekanismer som kan sikre forutsigbar og tilstrekkelige finansiering for det politiske arbeidet, først og fremst gjennom å arbeide for at mer av de politiske operasjoner finansieres av pliktige bidrag.

2.3.2 Fredsbevarende operasjoner

De fredsbevarende operasjonene er FNs meste sentrale virkemiddel for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Det er i Norges interesse at FN gjennomfører slike operasjoner.

Kilde: Foto: privat

Rundt 116 000 personell tjenestegjør for øyeblikket i 15 fredsbevarende operasjoner under FNs ledelse, med Afrika som hovedinnsatsområde. I mars 2010 nådde antall personell i felt høyeste nivå siden etableringen av FNs første observatøroperasjon i 1948. Antallet har siden vært historisk høyt, men med en viss nedadgående tendens. Budsjettet for perioden 2012–2013 er ca. NOK 44 mrd. Norges andel er 0,871 % – dvs. ca. NOK 382 millioner. Veksten i FNs fredsoperasjoner har ført til store politiske og operasjonelle utfordringer, som må løses om FN skal være relevant og effektiv på landnivå.

De politiske utfordringene er særlig knyttet til spørsmålet om hvilke oppgaver operasjonene skal gjennomføre, i hvilken grad man skal bruke makt for å gjennomføre dem, spesielt med tanke på beskyttelse av sivile, og hvilke økonomiske ressurser man skal stille til rådighet for fredsoperasjonene.

Siden midten av 90-tallet har deltagelse med uniformert personell i FNs fredsoperasjoner i stor grad vært dominert av land fra det globale sør, mens land i nord er de klart største økonomiske bidragsyterne. Mer enn 90 prosent av de militære styrkene og politiet kommer fra land i sør. Siden de deltar med brorparten av personellet, mener land i sør at de bør ha større innflytelse over utformingen av mandatene i Sikkerhetsrådet. De mener også at satsene for dekning av utgifter til deltakelse i operasjonene må økes. Sentrale land i nord er lite lydhøre for slike krav da mange gjennomfører økonomiske innstramminger hjemme, samtidig som de opplever at fremvoksende makter i sør ikke er villige til å øke sine økonomiske bidrag til FNs fredsoperasjoner.

Norge er opptatt av å bedre samarbeidsklimaet mellom nord og sør, og bidra til størst mulig enighet om operasjonenes form og innhold, samt sikre at operasjonene har de ressursene som er nødvendig for å oppfylle oppgavene de er pålagt i mandatene fra Sikkerhetsrådet. Vi vil derfor fortsette å diskutere både de politiske og operasjonelle utfordringene med sentrale land, både fra nord og sør. Overfor land i nord vil det være viktig å motivere til økt deltakelse. Bred deltakelse styrker operasjonenes legitimitet.

De operasjonelle utfordringene er blant annet knyttet til manglende samsvar mellom de oppgavene operasjonene er pålagt og de ressurser som stilles til rådighet. Fredsbevarende operasjoner har store utfordringer med å skaffe til veie nødvendig personell og utstyr.

For at FN skal kunne bidra positivt er man avhengig av samarbeidsvilje fra vertslandets side. Gjennom trenering av visumbehandling, avvisning av personell fra bestemte land og begrensninger på bevegelsesfrihet vanskeliggjøres samarbeidet.

Dagens konflikter kjennetegnes ofte av en svært vanskelig sikkerhetssituasjon, svake statsstrukturer, et komplekst aktørbilde og – ikke minst – grove overgrep mot sivilbefolkningen. Norge støtter den sterke vektleggingen av beskyttelse av sivile i FNs fredsoperative innsats. Det inkluderer beskyttelse mot konfliktrelatert seksualisert vold, og tiltak for å styrke og reformere sikkerhetssektoren (SSR) i vertslandet. Sistnevnte er avgjørende for at vertslandet selv skal kunne ivareta sikkerheten til sivilbefolkningen. Derfor er Norge opptatt av at operasjonene ikke bare bidrar med robuste og velkvalifiserte militære styrker, men med politi, ulike sivile eksperter, konsultasjoner med lokalsamfunnet, tidlige varslingssystemer og – ikke minst – en veldrevet politisk fredsprosess.

FNs fredsoperasjoner har de siste ti årene hatt økende fokus på støtte til utvikling av justis- og sikkerhetssektoren, med vekt på støtte til ministerier, direktorater og utvikling av lovverk og retningslinjer. I tillegg kommer støtte til reform og styrking av politiet og etter hvert også andre sikkerhetsinstitusjoner, inkludert de militære. Fordi dette er så viktig for å legge grunnlaget for langsiktig fred, stabilitet og utvikling, er Norge en aktiv støttespiller for å utvikle FN-systemets evne til å bidra på disse områdene. For å støtte FN i dette arbeidet er det viktig at vi videreutvikler de personellressursene Norge allerede bidrar med for å sikre en helhetlig tilnærming til utvikling av justis og sikkerhetsinstitusjoner (se boks 2.9).

Norge skal være en pådriver for å øke rekrutteringen av kvinner til fredsoperasjoner. I de eksisterende norske beredskapsordninger for politi- og justissektorpersonell er kvinneandelen på rundt 30 %. Vårt mål er å øke denne. I tillegg arbeider vi for at både militært personell og politi skal motta opplæring og utdanning slik at et kjønnsperspektiv ligger til grunn for planlegging og gjennomføring av alle operasjoner.

Det er i dag en tydelig tendens mot at regionale organisasjoner gjennomfører oppdrag med FN-mandat. Dette er i tråd med FN-paktens kap. VIII om samarbeid med regionale organisasjoner. Ikke alle regionale organisasjoner har kapasitet til å gjennomføre operasjoner på lik linje med FN, og FN har støttet noen organisasjoner med kapasitetsoppbygging eller logistikk i felt. FN støtter for eksempel den Afrikanske Unions operasjon i Somalia finansielt og materielt, og driver kapasitetsbygging og teknisk rådgiving for utvikling av den Afrikanske Unions tilnærming til sikkerhetssektorreform. Norge er tjent med at FN fortsetter å utvikle samarbeidet med de regionale organisasjonene. Hovedsaken, sett fra norsk side, er at FN beholder den overordnede rollen som legitimerende instans for bruk av makt og for iverksettelse av fredsoperasjoner, enten hovedformålet er fredsbevaring eller fredsoppretting.

Regjeringen vil

• Bidra til å styrke FNs arbeid for å forebygge konflikt.

• Styrke den bilaterale dialogen med FN om megling og tilrettelegging av fred- og forsoning.

• Støtte utsendinger og meglere til konfliktområder politisk og økonomisk.

• Jobbe for bedre samhandling mellom FN og andre sentrale aktører involvert i forebygging og megling i konfliktområder

• Ta aktivt medansvar for internasjonale operasjoner innen rammen av FN, NATO og EU. Norsk deltakelse skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat.

• Arbeide for å styrke FNs fredsoperasjoner.

• Prioritere deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner.

• Ha som mål å øke bidrag til FN-ledede operasjoner.

• Arbeide for egne retningslinjer og standarder for innsats i felt.

• Gi støtte til personell som skal delta i fredsoperativ virksomhet.

• Bidra til å videreutvikle FNs samarbeid med regionale organisasjoner om fredsoperativ innsats, blant annet gjennom Training for Peace.

• Prioritere Sikkerhetsrådets resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet.

2.4 Fredsbygging og sårbare stater

Væpnet konflikt og staters sårbarhet er nært knyttet sammen. Sårbare stater, det vil si stater med svake statlige institusjoner, er mer utsatt for konflikt enn andre. Omlag 1,5 milliarder mennesker bor i land preget av sårbarhet og konflikt.

Mange deler av FN-systemet er involvert i å styrke nasjonal og lokal evne til konflikthåndtering, legge grunnlag for langsiktig fred og utvikling gjennom politiske prosesser, ivaretakelse av menneskerettighetene, forsoning, økonomisk utvikling, lov og orden, helse og utdanning. Verdensbanken, enkeltland, private kontraktører og et stort antall internasjonale frivillige organisasjoner er som regel også til stede.

Kilde: Foto: UN Photo/Bernardino Soares.

2.4.1 Den vanskelige freden

Fredsbygging avhenger først og fremst av innenrikspolitiske prosesser, styrt av politiske, økonomiske og sosiale forhold, men det internasjonale samfunn kan komme med avgjørende bidrag. Tilnærmingen fra det internasjonale samfunnet har ofte vært ukoordinert, lite strategisk og kortsiktig. Dette, kombinert med at det i sårbare stater ofte er begrenset kapasitet til å foreta strategisk planlegging, prioritering og koordinering av internasjonal støtte, vanskeliggjør dette arbeidet ytterligere.

Kilde: Foto: UN Photo/Fred Noy

Norge har et betydelig bilateralt og multilateralt engasjement i mange av de 20 landene som karakteriseres som kritisk sårbare. Det gjelder blant annet Afghanistan, Haiti, Kenya, Pakistan, Somalia, Sudan og Sør-Sudan. Norges engasjement i stater preget av sårbarhet og konflikt er en viktig del av arbeidet med å fremme menneskerettigheter, utvikling, humanitære løsninger, fred og forsoning. Sårbare stater representerer også en potensiell sikkerhetstrussel fordi de mangler evne til å håndtere trusler som kan undergrave egen og andre staters sikkerhet – som organisert kriminalitet og terrorisme. Det er i Norges egeninteresse at problemer i et land langt borte ikke blir til globale problemer. Piratvirksomheten utenfor Somalia og truslene mot norsk skipsfart er et eksempel på at Norge har en opplagt og direkte egeninteresse i stabilitet og utvikling i andre land. FN har et fortrinn i sårbare stater på grunn av bredden i virkemidler. Norge skal derfor være en sterk støttespiller for å styrke FNs evne til å støtte sårbare stater.

En velfungerende justissektor er en sentral forutsetning og rammebetingelse for gjenoppbygging og utvikling av stater. Norsk innsats bør også her bygge på prinsippet om en helhetlig tilnærming og oppbygging av justissektoren. Det er en økende anerkjennelse at en samlet av innsats på området er viktig.

Bistand for å fremme rettsstatsprinsipper har inkludert ulike aktiviteter bl.a. å bistå til å utarbeide grunnlover/lover; styrking av politi, påtalemyndighet, domstolene og kriminalomsorgen; bedre kvinners adgang til lov og rett; samt å klargjøre eiendomsretter til land. Lærdommen har vært at slik støtte bør omfatte hele straffesakskjeden, ikke kun deler av denne for eksempel på lovgivningssiden.

Kilde: Foto: Thorodd Ommundsen

I 2010 etablerte 10 land preget av sårbarhet et eget nettverk kalt «g7+». Opprinnelig bestod gruppen av Burundi, DR Kongo, Liberia, Nepal, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Sierra Leone, Solomon-øyene, Sør-Sudan og Øst-Timor. Formålet med gruppen er å utveksle erfaringer og arbeide for at det internasjonale samfunn engasjerer seg på en mer effektiv måte i land preget av sårbarhet og konflikt. Initiativet er et uttrykk for at det er landene selv som må ta ledelsen i arbeidet med å redusere sårbarhet og legge voldelig konflikt bak seg. Dette er i tråd med norsk holdning. Gruppen er nå utvidet til 19 land preget av sårbarhet og konflikt.

«g7+» fikk i 2011 bred tilslutning for nye retningslinjer for hvordan landene skal samarbeide med internasjonale partnere for å oppnå bedre resultater. Viktige elementer er at landene skal arbeide for inkluderende politiske avtaler, bedre tilgang til lov og rett, skape arbeidsplasser og etablere et offentlig tjenestetilbud. Det er nå 35 land og 6 organisasjoner som har sluttet seg til dette nye partnerskapet, inkludert Norge, FN og Verdensbanken.

De multilaterale institusjonene er sentrale for å lykkes i å redusere fragmenteringen av internasjonal bistand til sårbare stater. Alle medlemsland, inkludert Norge, må påse at det er en sammenheng mellom det vi ønsker at FN skal gjøre for fredsbygging, og de ressurser og andre rammebetingelser som finnes i mellomstatlige organer.

Risikoen knyttet til innsats i sårbare stater er høy. Mange giverland er redd for korrupsjon og svinn når de arbeider med fredsbygging. Det er viktig at kontroll og anti-korrupsjonstiltak er på plass, men risikoen ved å ikke forsøke å skape endring kan ha enda mer alvorlige konsekvenser. Den høye risikoen medfører at ansvaret for innsats i sårbare stater ofte tilfaller FN. Det er et dilemma at det økende resultatfokuset i internasjonal bistand kan lede til at man ikke tør ta den risiko som kan være avgjørende for å bidra til utvikling. Norge vil stille krav til resultater, men samtidig være villig til å ta risiko.

2.4.2 FNs fredsbyggingsarkitektur

FN har hatt store utfordringer med å samordne både egen og andres innsats i det enkelte land. For å styrke FN-systemets evne til langsiktig og strategisk fredsbygging opprettet man Fredsbyggingskommisjonen (PBC) og Fredsbyggingsfondet (PBF) i 2005. Det ble likeledes opprettet en egen enhet for fredsbygging i FN-sekretariat (PBSO) for å understøtte arbeidet i samarbeid med andre relevante enheter i sekretariatet og resten av FN-systemet. Samlet omtales disse som FNs «fredsbyggingsarkitektur».

Norge mener Kommisjonen i for liten grad har tatt hensyn til kontekst på landnivå og i for liten grad vært koplet opp mot særlig Sikkerhetsrådet og andre utøvende deler av FN, samt til de internasjonale finansinstitusjonene. Samtidig mener Norge det er positivt at Kommisjonen har bidratt til å opprettholde fokus på land som ellers får liten oppmerksomhet, mens Fredsbyggingsfondet har bidratt til finansiering og politisk støtte i kritiske faser, styrket koordinering og helhetlig tilnærming. Vi vil arbeide for at FNs fredsbyggingsarkitektur styrkes ytterligere med sikte på bedre koordinering, klarere prioriteringer og mer ensrettet innsats i felt.

Norge arbeider sammen med andre givere for å sikre at Fredsbyggingsfondet fokuserer på resultater, men med tydelige signal om vilje til å ta risiko. En sterkere Fredsbyggingskommisjon, med nær tilknytning til Sikkerhetsrådet, kan forhåpentligvis bli den nødvendig samlende paraplyen for FNs engasjement i fredsbygging, som mangler i dag.

For å kunne støtte stater mer effektivt mener Norge det er viktig at medlemsstatene legger til rette for at FN skal kunne utnytte sine ulike verktøy i fredsbygging mer effektivt. I dag står budsjettrutiner, administrative rutiner, og mandater i veien for effektivt samarbeid. Norge vil støtte Generalsekretæren i å ta de nødvendige grep for strukturell endring og bidra til å mobilisere støtte fra andre land.

Norge mener at FN hverken kan eller skal gjøre alt i sårbare stater. FN må konsentrere seg om de oppgavene de kan gjøre best i det enkelte land. Dette vil ofte være de overordnede, strategiske funksjoner, støtte til reform og kapasitetsbygging i offentlige institusjoner, samt støtte til koordinering av internasjonal bistand. Frivillige organisasjoner er ofte bedre posisjonert til å arbeide med lokalbefolkningen på grasrotnivå, og gjennomføre ulike prosjekter på lokalt plan.

2.4.3 Rett person på rett sted til rett tid

FN pålegges stadig flere og mer omfattende oppgaver i fredsbevaring og fredsbygging. De senere årene har det blitt klart at FN-systemet ikke kan ha egen kompetanse eller kapasitet til å dekke alle fredsbyggende behov. Det har også blitt klart at FN-systemet med fordel kan suppleres av andre aktører. «Guéhenno-rapporten» (2011)1 fra en rådgivende gruppe nedsatt av Generalsekretæren belyste utfordringene FN har på dette området. FNs generalsekretær kom høsten 2011 med en rapport om sivile kapasiteter (UN Review of Civilian Capacities) for å møte de store behovene for personell til internasjonale operasjoner, bygge kompetanse i Sør, trekke på kompetansen som allerede finnes i sårbare stater og, ikke minst, legge igjen kompetanse når operasjonen er avsluttet. Rapporten omtaler også administrative rutiner/flaskehalser som må endres. Norge støtter Generalsekretærens arbeid både politisk og finansielt.

Norge har lenge vært en pådriver for denne måten å jobbe på, blant annet gjennom beredskapsordningene NORCAP, NORDEM og «Styrkebrønnen» (se boks 2.10). Flere medlemsland har vist interesse for norske erfaringer med beredskapsgruppene og vi er i dialog med flere land som ønsker å opprette tilsvarende. Norge og andre likesinnede land arbeider for å støtte Generalsekretærens arbeid, men dette vanskeligjøres av et dårlig samarbeidsklima mellom grupper av FNs medlemsland. Norge ser på denne reformen som et viktig initiativ for å effektivisere FNs arbeid på bakken, og vil bidra til gjennomføring av anbefalingene i rapporten gjennom politikkutforming og som pådriver overfor andre medlemsland.

Regjeringen vil

• Støtte multilaterale institusjoners evne til å bistå nasjonale myndigheter i fredsbygging og utvikling.

• Arbeide for styrking av koordineringen av FNs innsats ovenfor sårbare stater, og sikre at FN jobber tett med andre givere.

• Være en betydelig, stabil giver til FNs fredsbyggingsfond

• Arbeide for økt bruk av eksterne sivile kapasiteter innen fredsoperasjoner og fredsbygging, bl.a. gjennom aktiv bistand fra de norske beredskapsbasene NORDEM og NORCAP.

• Styrke FN-systemet og Verdensbankens samarbeid i sårbare stater.

2.5 Nedrustning og ikke-spredning

I senere år har det multilaterale kjernefysiske nedrustnings- og ikke-spredningssystemet kommet under alvorlig press. I tillegg til manglende nedrustning fra kjernevåpenstatenes side skyldes dette flere alvorlige spredningsutfordringer, i dag først og fremst representert ved Nord-Korea og Iran. En fortsatt manglende løsning på Iran- og Nord-Korea-spørsmålene vil i verste fall kunne føre til atomvåpenkappløp i Midtøsten og Øst-Asia og et sammenbrudd i ikke-spredningsregimet. Spredning av atomvåpen til stadig nye stater, og faren for spredning til ikke-statlige aktører, utgjør en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring både regionalt og globalt.

2.5.1 Ikke-spredning og ikke-framgang – forhandlinger i stampe

Tilsynskonferansen for Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) i 2010 resulterte i en detaljert handlingsplan for oppfyllelse av forpliktelsene knyttet til nedrustning og ikke-spredning, med prinsipiell tilslutning til målet om en verden uten kjernevåpen. Praksis henger imidlertid etter målsetningene. Selv om man har sett betydelige reduksjoner i beholdningene siden den kalde krigens tid, er det i dag ikke mulig å se at man beveger seg på en forpliktende måte mot målet om en kjernevåpenfri verden. Tvert imot har flere land signalisert omfattende moderniseringsplaner for sine kjernevåpen, som de også fortsatt tillegger stor betydning for sin nasjonale sikkerhet.

Det etablerte multilaterale nedrustningsmaskineriet er preget av handlingslammelse. En av grunnene er kravet om enstemmighet. Under den kalde krigen var det enklere å forholde seg til enstemmighet i multilaterale nedrustningsfora, fordi landene i større grad forholdt seg til to supermakter. Med dagens geopolitiske realiteter fremstår kravet om enstemmighet som et sterkt hinder for multilateral nedrustning og gjør det mulig for en håndfull land å opprettholde status quo. Norge ønsker en grunnleggende endring i tilnærmingen til nedrustnings- og ikke-spredningsarbeidet og større oppmerksomhet omkring konsekvensene av manglende fremgang.

Det nåværende nedrustningsmaskineriet ble etablert av den første spesialsesjon i Generalforsamlingen om nedrustning i 1978 (SSOD I). Strukturen omfatter: Nedrustningskonferansen i Genève (CD), som er et permanent forhandlingsforum bestående av 65 medlemsland, og den FN-baserte Nedrustningskommisjonen (UNDC) som møtes en gang i året for drøftinger av anbefalinger til Generalforsamlingen. CD er ikke formelt en del av FN, men betjenes av FN-sekretariatet.

Det siste eksempelet på en fremforhandlet avtale fra dette systemet er Prøvestansavtalen (CTBT), som ble ferdigforhandlet av CD i 1996. Avtalen er imidlertid ikke trådt i kraft på grunn av manglende ratifikasjon fra det antall land som kreves for at avtalen skal være gyldig. Påtenkte forhandlinger om et forbud mot fremstilling og lagring av spaltbart materiale til våpenformål (FMCT) har aldri kommet i gang. De siste 16 år har medlemslandene i CD ikke engang maktet å enes om et arbeidsprogram. UNDC har ikke produsert noen anbefalinger siden 1999.

Konsensuskravet har også ført til at det er svært vanskelig å få til en reell styrking av Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Biologivåpenkonvensjonen (BTWC), selv om normene konvensjonene har skapt er viktige i seg selv. De siste tilsynskonferansene til begge disse konvensjonene var riktignok vellykkede, men det skyldtes at man samlet seg om et temmelig beskjedent minste felles multiplum. FN-konvensjonen om inhumane konvensjonelle våpen (CCW) har på sin side ikke maktet å møte de humanitære utfordringer knyttet til visse konvensjonelle våpentyper. Fora som CD, UNDC og CCW vil bli fullstendig marginalisert dersom de ikke kommer i gang med reelt arbeid.

På grunn av utfordringene i de multilaterale arenaene, har i praksis land som ønsker å oppnå resultater i senere år valgt andre prosesser og arenaer. I tillegg til unilaterale og bilaterale tiltak, er Minekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen fremforhandlet i egne prosesser, selv om de er forankret i FN-systemet ved at Generalforsamlingen har gitt tilslutning til avtalene og FN-organisasjonene bistår i gjennomføringen.

2.5.2 Reform av det mellomstatlige maskineriet

Norge ønsker et sterkt FN på nedrustningsområdet. Med utgangspunkt i de eksisterende organene, har Norge arbeidet for fornyelse av Generalforsamlingens Førstekomité, som har ansvar for nedrustningsspørsmål. Forslagene omfatter en kortere sesjon, færre og mer operative resolusjoner og andre tiltak som kan bidra til å utvikle komiteen til et reelt forum for dialog og meningsutveksling. I CD har Norge foreslått en oppheving av konsensuskravet og at CD åpnes for alle medlemsland i FN som ønsker å delta og for det sivile samfunnet. Når det gjelder UNDC, har Norge arbeidet aktivt for kortere sesjoner, en konsis dagsorden og ikke nødvendigvis et konsensusdokument som utfall. Ingen av disse forslagene har imidlertid ført fram.

Gitt manglende utsikter til reform av det eksisterende nedrustningsmaskineriet, er det viktig å se nærmere på andre muligheter. Et alternativ til dagens modell kunne være å etablere nedrustningsforhandlinger under mandat av FNs generalforsamling (og med generalforsamlingens prosedyreregler, som ikke inkluderer et konsensuskrav). Norge har vært åpne for å fremme forslag med likesinnede land i denne retning dersom det kan oppnås konstruktiv støtte i Generalforsamlingen.

Det kan også tenkes andre alternativer til fremdrift, med løsere tilknytning til FN-systemet. Det viktigste sett fra norsk ståsted er at tilnærmingen leder til praktiske resultater. Så lenge det eksisterende multilaterale nedrustningsmaskineriet fremstår som dysfunksjonelt, vil vi derfor fortsette å arbeide aktivt med likesinnede land, FN, Den internasjonale Røde Kors komité, Røde Kors/Røde halvmåne-bevegelsen og sivilt samfunn for å finne alternative tilnærminger på nedrustningsområdet, slik vi bidro til gjennom Mine- og Klaseammunisjonskonvensjonen.

Norge har for øvrig også vært pådriver i arbeidet med å sette nedrustning på NATOs agenda. Det er viktig i seg selv at arbeidet i alliansen reflekterer globale politiske utviklingstrekk. Målet om en verden uten atomvåpen inngår nå i alliansens strategiske konsept (2010). På årets toppmøte i Chicago (2012) ble alliansens gjennomgang av forsvars- og avskrekkingspolitikken avsluttet. Her kom negative sikkerhetsgarantier for første gang inn i en NATO-kontekst. Det ble også oppnådd enighet om å arbeide for åpenhets- og tillitsskapende tiltak overfor Russland når det gjelder kortrekkende kjernevåpen, en våpenkategori som i dag ikke er omfattet av noen nedrustningsavtale.

I arbeidet med nedrustning vil Norge fortsette å ha et spesielt fokus på de humanitære konsekvensene. Vi vil arbeide med andre medlemsland og organisasjoner for å bidra til å fremme utviklingen av normer og instrumenter som regulerer og/eller forbyr våpenbruk og våpentyper som har uakseptable konsekvenser.

Norge har tatt initiativ til en internasjonal konferanse i mars 2013 om humanitære konsekvenser ved detonasjon av kjernevåpen, enten det skjer som følge av bevisst bruk eller ulykker. Konferansen vil også ta for seg spørsmålet om troverdig beredskap for effektivt å kunne håndtere en slik situasjon. Konferansen legger opp til å engasjere et bredere sett av aktører enn de som har vært på banen i nedrustningsspørsmål i senere år og vil særlig trekke på FNs kontor for samordning av humanitære aktiviteter, på Røde Kors og på andre humanitære organisasjoner. Ikke minst vil det være viktig å skape større bevissthet om at konsekvensene for klima, helse og matproduksjon ved bruk av kjernevåpen vil være globale og særlig ramme de fattigste landene. Initiativet har allerede skapt stor oppmerksomhet.

Regjeringen vil

• Videreføre arbeidet for omfattende reform av FNs nedrustningsorganer, inkl. å myke opp bestemmelsen om krav til enstemmighet i multilaterale forhandlingsprosesser på dette spesifikke politikkområdet.

• Arbeide for at sivilt samfunn og andre berørte aktører får delta i internasjonale nedrustningsprosesser.

• Styrke rettslige forpliktelser knyttet til internasjonale instrumenter, og bidra til å gi humanitære og utviklingsmessige konsekvenser ved våpenbruk særlig oppmerksomhet i nedrustningssammenheng.

• Arbeide for en verden fri for atomvåpen.

• Sette de humanitære konsekvensene av kjernevåpen på den internasjonale dagsorden.

2.6 FNs innsats mot framvoksende trusler

Terrorisme og internasjonal organisert kriminalitet utgjør alvorlige trusler mot internasjonal fred og sikkerhet. Kampen mot terrorisme har stor internasjonal oppmerksomhet, spesielt etter angrepene mot New York og Washington i 2001. Det er først de senere årene at man også har fått oppmerksomhet om truslene fra grenseoverskridende organisert kriminalitet. Dette er områder som har direkte innvirkning på norske interesser.

2.6.1 Bekjempelse av terrorisme

Antiterror er satt på dagsorden av både Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Medlemslandene har opprettet underorganer i begge fora for å arbeide med antiterrorspørsmål. Ulike tiltak mot terrorisme står på dagsorden for mange av FNs særorganisasjoner. I FN-systemet er det også vedtatt en serie rettslig bindende instrumenter for bekjempelse av terrorisme. Disse spenner over et bredt felt, f.eks. for bekjempelse av kapringer, beskyttelse av nukleært materiale, terrorbombing og terrorfinansiering.

Respekt for menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene står sentralt i det norske anti-terrorarbeidet. Dette er en viktig del av det langsiktige arbeidet mot terrorisme, og brukes som virkemidler for å forebygge og bekjempe terrorisme. FN har et særlig ansvar for å koordinere den globale innsatsen mot terrorisme. Norge mener at styrking av FNs rolle er viktig for å sikre at den internasjonale innsatsen både er forankret i og følges opp av alle verdens land. Norge er opptatt av en helhetlig og langsiktig tilnærming til bekjempelse av internasjonal terrorisme med vekt på forebygging. En styrket rolle for FN vil kunne bidra til en mest mulig samlet og helhetlig internasjonal innsats både på kort og lang sikt.

Counter Terrorism Implementation Task Force (CTITF) samordner 25 FN-institusjoners samt Interpols arbeid med antiterror. FNs globale antiterrorstrategibygger på fire hovedtemaer: 1) De grunnleggende årsaker til terrorisme 2) Bekjempelse av terrorisme 3) Kapasitetsbygging og styrking av FNs anti-terrorarbeid 4) Respekt for menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene. Antiterroravdelingen i FNs kontor mot narkotika og kriminalitet (UNODC) arbeider med kapasitetsbygging i medlemslandenes justissektor, bl.a. gjennom støtte til opplæring av nøkkelpersonell i rettsstatsprinsipper og betydningen av fokus på menneskerettigheter i antiterrorarbeidet.

FNs Counter-Terrorism Committee (CTC) overvåker gjennomføring av resolusjon 1373 om tiltakt mot terrorisme. Sikkerhetsrådet har også vedtatt bindende sanksjoner for å stanse finansielle overføringer til terrornettverk. I 2004 vedtok Rådet å oppnevne et sekretariat (Counter Terrorism Executive Directorate, CTED) for å styrke CTCs mulighet til å overvåke hvordan landene lever opp til sine antiterrorforpliktelser.

FNs globale anti-terrorstrategi står sentralt i det internasjonale arbeidet mot terrorisme, og utgjør kjernen i den norske satsningen innen FN. Strategien bidrar til å dempe de internasjonale spenningene i anti-terrorarbeidet fordi den har en bred tilnærming og fordi den er vedtatt av FNs generalforsamling ved konsensus. Norge støtter strategien både politisk og økonomisk, herunder gjennom støtte til CTIFs arbeid for å bistå medlemsland i iverksette strategien. Vi vil fortsette vår støtte til å styrke FNs innsats mot terrorisme.

2.6.2 Internasjonal organisert kriminalitet

Internasjonal organisert kriminalitet i forbindelse med narkotika, våpentrafikk, sjørøveri, menneskehandel og naturressurser er en økende utfordring. Den har direkte effekt på sikkerhet og truer med å undergrave stabilitet og utvikling i mange land. Kriminelle kjøper beskyttelse hos myndigheter og tar i bruk de verste virkemidler for å sikre markedsandeler og markedsmakt. Profitten fra narkotikasmugling og annen internasjonal organisert kriminalitet ble anslått av FN til å være 870 mrd. USD i 2009. Dette er omlag det dobbelte av norsk BNP. Av dette beslaglegges mindre enn 1 prosent. Digital kriminalitet er kanskje det mest globale og vil kreve en like global respons.

Internasjonal kriminalitet berører Norge direkte, og har betydelige konsekvenser for land der vi er med å fremme sikkerhet og utvikling. Sjørøveriet utenfor Somalia er et eksempel. Norge har finansiert to rådgivere fra Kriminalomsorgen for å bidra til straffegjennomføring av pådømte pirater i området.

Norsk næringsliv er avhengig av et fungerende politi og uavhengig rettsvesen for å kunne operere med forutsigbarhet internasjonalt. Med kriminelle aktører som opererer globalt, er norske politimyndigheter på samme måte avhengig av et tilsvarende globalt samarbeid mellom landenes politi og rettsvesen.

FN-konvensjonene mot internasjonal organisert kriminalitet med de tre tilleggsprotokollene mot menneskehandel, menneskesmugling og skytevåpen, sammen med konvensjonene mot narkotika og korrupsjon utgjør stammen i FNs mellomstatlige arbeid på kriminalitetsområdet.

Det er ikke tilstrekkelig å stoppe aktørene som står bak organisert kriminalitet så lenge insentiver og muligheter eksisterer i markeder, i byråkrati og i det politiske rom verden over.

Norge mener at utvikling av en internasjonal rettsorden, effektivt samarbeid på tvers av regioner og grenser, sterke justis- og sikkerhetsinstitusjoner og et solid antikorrupsjonsarbeid er viktige brikker i denne kampen. Regionalt og nasjonalt eierskap er helt avgjørende for å lykkes. Så langt har justis- og sikkerhetsinstitusjoner involvert i kriminalitetsarbeidet i stor grad vært fokusert på nasjonale forhold, og det er begrenset samarbeid mellom land og regioner. Det er avgjørende at arbeidet knyttes langt sterke til den internasjonale agendaen for utvikling, sikkerhet og rettsstat og FN-organisasjonene må samarbeide tettere med de internasjonale politiorganisasjonene. En styrking av nasjonale INTERPOL-kontorer i konfliktområder er et viktig bidrag i denne kampen. Et effektivt globalt hvitvaskingsarbeid er også avgjørende.

FN har lenge hatt strafferett og kriminalitetsbekjempelse på agendaen, men Norge mener arbeidet med internasjonal organisert kriminalitet behøver nye verktøy og styrket internasjonalt samarbeid. Dette er en av de største utfordringene verden står overfor, og det er svært viktig at dette arbeidet får global forankring. Norge mener FN med sine normative og operasjonelle verktøy er i en særstilling til å løfte dette arbeidet og drive fram samarbeidsmekanismer og felles tilnærminger. Det er positivt at organisert kriminalitet inngår som eget punkt i den nye femårsplanen til FNs Generalsekretær. Norge ønsker en global strategi mot organisert kriminalitet og bedre koordinering av FNs innsats på dette området og vil støtte Generalsektretæren på dette området.

Regjeringen vil

• Støtte gjennomføringen av FNs globale anti-terrorstrategi.

• Forsvare menneskerettighetene og rettsstatsprinsippene i kampen mot terrorisme.

• Støtte FNs arbeid mot internasjonal organisert kriminalitet gjennom blant annet UNODC.

• Støtte utarbeidelsen av en global strategi mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, inkludert utvikling av regionale og nasjonale strategier.

• Arbeidet for at kampen mot ulovlig kapitalflyt med utspring i organisert kriminalitet prioriteres av FN.

• Prioritere i FN kampen mot narkotika, korrupsjon og organisert kriminalitet, herunder menneskehandel.