3 Internasjonal rettsorden, menneskerettigheter og likestilling

Staters sameksistens er forankret i viktige prinsipper nedfelt i FN-pakten slik som statssuverenitetsprinsippet og forbudet mot bruk av makt. Både stormakter og småstater har sett seg tjent med et forutsigbart og rettsstyrt internasjonalt samarbeid. Norges geografiske plassering, og ressursmessige og økonomiske kjennetegn medfører at opprettholdelse og videreutvikling av en internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er en primær utenrikspolitisk interesse for Norge. Folkerettens multilaterale avtaler, regler og reguleringer er helt nødvendige for å oppfylle vårt samfunns behov og mål.

Land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter bidrar til en stabil internasjonal rettsorden. Menneskerettighetsstandarder som alle stater forplikter seg til, er viktig for å kunne holde stater ansvarlige. FN er den viktigste plattformen for å bevare og videreutvikle menneskerettighetene. Prinsippet om kvinners likeverd og like rettigheter, slått fast i FN-pakten og i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, er en viktig del av dette. FN har hatt en stor betydning for likestilling og fremme av kvinners rettigheter. Skifte i maktforhold internasjonalt kan imidlertid utfordre etablerte verdier og rettigheter. Dagens internasjonale rettsorden kan ikke tas for gitt og den må kontinuerlig vedlikeholdes og videreutvikles.

3.1 En internasjonal rettsorden

Det internasjonale samfunnet bygger på en internasjonal rettsorden, som skal skape klarhet og forutsigbarhet for statenes opptreden på den internasjonale arena. Denne internasjonale rettsorden utvikles i et økende bilateralt og multilateralt forpliktende samarbeid. I en verden som blir mer og mer sammenvevd er det viktig at det finner sted en internasjonal regelutvikling i takt med det økende samkvem på tvers av grenser og nye globale utfordringer. Ingen kan i dag konkurrere med FN som global arena for utvikling av den internasjonale rettsorden og normer for samhandling mellom stater.

Kilde: Foto: Photo/ICJ/Jeroen Bouman.

Som et lite land med en åpen økonomi er vi tjent med klare internasjonale spilleregler. Viktigheten av FNs rolle og engasjement for å utvikle slike spilleregler kan vanskelig overdrives. I tråd med våre nasjonale interesser vil regjeringen arbeide for styrket gjennomføring av folkeretten, inkludert gjennom overvåkning, tvisteløsning og kapasitetsbygging.

3.1.1 FNs normskapende rolle

FN har en sentral normskapende rolle i det internasjonale samfunnet. Flere deler av FN-systemet har viktige funksjoner her.

En av FNs generalforsamlings hovedoppgaver er å oppmuntre til gradvis utvikling og nedtegning av folkeretten. For dette formålet ble FNs folkerettskommisjon opprettet allerede i 1948. Folkerettskommisjonen har utarbeidet en rekke konvensjonsutkast som senere er blitt vedtatt av FNs generalforsamling. Mange FN-konvensjoner er også blitt fremforhandlet i egne mellomstatlige arbeidsgrupper før vedtakelse av Generalforsamlingen.

Også Sikkerhetsrådet har en stor normskapende virksomhet. Dette er særlig tydelig ved Sikkerhetsrådets vedtak av sanksjoner mot stater, enheter eller individer som truer den internasjonale fred og sikkerhet. Alle stater er forpliktet til å respektere disse vedtakene.

Videre vedtas det, på alle FNs arbeidsområder, ikke-bindende regler i form av resolusjoner, erklæringer eller andre vedtak. Slike tekster vil kunne ha stor politisk gjennomslagskraft, særlig hvis de er vedtatt ved enstemmighet. Dessuten kan slike dokumenter etter omstendighetene gi uttrykk for bindende sedvanerett, noe FNs menneskerettighetserklæring er et eksempel på.

Den internasjonale domstolen i Haag har en viktig rolle, ikke bare som det fremste organ for fredelig løsning av tvister mellom stater. Gjennom tolkning og anvendelse av konvensjoner og statspraksis bidrar Domstolen til en klargjøring og utvikling av folkeretten. Ikke minst har Den internasjonale domstol i Haag gitt betydningsfulle bidrag til avklaring av folkerettens regler om maritim avgrensning. Domstolens grundige vurderinger og metodebruk ga f.eks. nyttig veiledning for Norge og Russland under forhandlingene om avgrensning i Barentshavet og Polhavet, se Prop. 43 S (2010–2011).

Generalsekretæren kan også bidra til å skape klarhet i folkerettslige avtaleforhold særlig på to måter. For det første gjennom den rollen han har som depositar for en lang rekke konvensjoner, hvor han holder orden på partsforhold, reservasjoner mv. Dernest fører generalsekretæren også et register over alle folkerettslig bindende avtaler, dvs. ikke bare FN-konvensjoner, som medlemsstatene inngår.

FNs normskapende funksjon på det globale nivået er unik. Det er en vesentlig oppgave for Norge å bevare denne funksjonen. Et regelverk utviklet gjennom FN har en global legitimitet når det er vedtatt ved konsensus. Etter omstendighetene er det dermed i norsk interesse at alle medlemsland har en mulighet til å kunne delta i normutviklingen og fremme sine egne synspunkter. En slik bred deltakelse skaper sterkere eierskap til regelverket, hvilket kan lede til sterkere gjennomføring og overholdelse av reglene som utvikles. I alminnelighet er det dermed i norsk interesse å bidra til å gi alle land en stemme ved forhandlingsbordet.

3.1.2 Overholdelse av folkeretten

For å oppnå konkrete resultater og realisere folkerettens målsetninger må den gjennomføres og respekteres. Det er statene selv som har ansvaret for å overholde sine folkerettslige forpliktelser. FN har imidlertid forskjellige virkemidler til disposisjon for å bistå medlemslandene i å overholde sine folkerettslige forpliktelser, men også i å sikre de rettighetene stater har etter folkeretten. En viktig rolle for Generalsekretæren er å opplyse om folkerettens regler samt å bygge kompetanse hos medlemsland om ulike rettsforhold.

I FN-systemet finnes det ulike mekanismer for overvåkning av at statene overholder sine folkerettslige forpliktelser. Det kan dreie seg om behandling av rapporter, klager fra stater eller individer, eller at organer som Menneskerettighetsrådet, Generalforsamlingen eller Sikkerhetsrådet oppretter undersøkelseskommisjoner eller observatørgrupper.

FN har også virkemidler for fredelig bileggelse av tvister. Det meste prominente av tvisteløsningsorganene er Den internasjonale domstol i Haag. Domstolen kan avgi såkalte rådgivende uttalelser om rettslige spørsmål og avsi bindende dommer i konkrete tvister mellom land. Imidlertid må et land frivillig akseptere domstolens myndighet til å avgjøre slike tvister. Et land kan velge å gi domstolen slik myndighet på generelt grunnlag, for tvister knyttet til bestemte rettslige spørsmål eller fra sak til sak. Høyt aktivitetsnivå tyder på at domstolen er høyst relevant. Domstolen har sterk legitimitet i kraft av å være det prinsipale rettsorganet i FN. Norge mener det er behov for å ytterligere styrke denne rollen og at flere land bør gi domstolen generell kompetanse til å avgjøre folkerettslige tvister.

Norge er tjent med at regler etterleves i praksis og at stater har nødvendig vilje og evne til å stå ved sine folkerettslige forpliktelser, og opptrer som troverdige og forutsigbare aktører og at tvister løses på fredelig vis. Den rollen som FN spiller i overvåkning og tvisteløsning er i direkte norsk interesse. Dette gjelder også for den bistand og veiledning som FN gir medlemsstatene om innholdet i folkeretten.

Den internasjonale rettsordenen kan ikke tas for gitt, den er til en viss grad betinget av stormaktenes makt og interesse, og den er skjørere enn vår nasjonale rettsorden. Den internasjonale rettsordenen trenger stadig vedlikehold og forbedringer for å bevare og utvikle disse institusjonene og ordningene på en effektiv måte. Dette er en sentral målsetning for Norge i lys av vår, sterke interesse av en robust internasjonal rettsorden.

En annen viktig målsetning for Norge er å sikre at videreutvikling av den internasjonale rettsorden foretas på riktig nivå og i rett forum. Det er ofte uenighet om på hvilket nivå eller i hvilket forum ulike temaer skal drøftes – FNs generalforsamling eller i særorganisasjonene. En annen utfordring er å hindre duplisering av samme spørsmål i flere fora.

3.1.3 FN og havretten

FNs havrettskonvensjon er et av de viktigste internasjonale instrumenter for helt grunnleggende norske interesser. Gjennom sine p.t. 162 parter har konvensjonen nærmest universell oppslutning. Konvensjonen gir regler for all maritim aktivitet og omtales som havenes grunnlov. Havrettskonvensjonen ble i 1995 supplert med FN-avtalen om fiske på det åpne hav som gir regler for gjennomføring av Havrettskonvensjonens regler for bevaring og forvaltning av vandrende og langt migrerende fiskebestander. Norge ratifiserte begge instrumentene i 1996.

FN og relaterte fora spiller en helt sentral rolle for gjennomføringen av havrettsregimet. Gjennom FN-systemet utvikles bindende regler i form av nye instrumenter og ikke-bindende regler for eksempel i form av resolusjonsvedtak i FNs generalforsamling. Sistnevnte er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel få direkte betydning for utformingen av norske nasjonale regler. Erfaringer viser at etterlevelse av FNs resolusjoner varierer mellom ulike regionale fiskeriorganisasjoner (RFMOer) og det kan by på utfordringer når praktiske tiltak skal besluttes stater imellom. Siden Havrettskonvensjonen er avgjørende for å ivareta norske interesser vil innsats for å bidra til gjennomføring av Havrettskonvensjonen fortsatt være en hovedprioritet framover for Norge.

Havrettskonvensjonen og FN-avtalen om fiske behandles hvert år i FNs generalforsamling. Generalforsamlingen er det eneste globale forum for generell behandling av havrelaterte spørsmål og er således en sentral arena for fremme av norske interesser, verdier og synspunkter relatert til havspørsmål.

Et konkret eksempel på implementering av havrettsregimet og fremme av norske interesser gjennom innsats i flere relevante fora er avtalen av 2009 om havnestatskontroll knyttet til fiskerier. Norge har de siste årene intensivert arbeidet mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske både i vår region og globalt. Kontroll med landing av fisk er sentralt i dette arbeidet. Kontroll med landinger i Norge har imidlertid liten effekt så lenge ulovlig fanget fisk kan tas i land andre steder. Derfor var det behov for global regulering, og Norge lyktes i 2006 med å få Evalueringskonferansen for FN-avtalen om fiske til å anbefale fremforhandling av en folkerettslig bindende avtale om havnestatskontroll. Etter norsk forslag fulgte Generalforsamlingen opp dette og oppfordret høsten 2006 FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) til å fremforhandle et slikt instrument. Disse forhandlingene ble avsluttet i 2009, og Norge ratifiserte avtalen i 2011.

En havrettslig diskusjon i FN gjelder bruk og vern av marin biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon og hvorvidt det er behov for en ny avtale for å regulere dette. Et stort antall land har lenge ønsket oppstart av forhandlinger om en ny avtale som skal utfylle Havrettskonvensjonen. Noen land har påpekt behov for en slik avtale i forhold til marine genetiske ressurser. Andre land ønsker opprettelse av «Marine Protected Areas» (MPAer). Norge støttet under Rio-konferansen i juni 2012 erklæringen som blant annet legger opp til at FNs generalforsamling innen utgangen av 69. sesjon skal ta en beslutning om utvikling av en ny avtale. Det nærmere innholdet i en slik eventuell ny avtale må i så fall forhandles frem etterpå. Denne saken berører et bredt spekter av norske interesser og vil bli prioritert høyt. Det vil være viktig å arbeide for at en eventuell ny avtale ivaretar sentrale norske interesser på en god og balansert måte og at den blir en integrert del av det eksisterende havrettsregimet og forankret i FNs Generalforsamling.

Regulering av bruken av bunnredskaper i fiske for å hindre skade på bunnhabitater som for eksempel koraller, er en svært aktuell sak i samspill mellom FNs generalforsamling, FAO, regionale organisasjoner og fiskerinasjoner. Vedtak i Generalforsamlingen har her på en sjeldent direkte måte blitt implementert i nasjonalt regelverk og i reguleringer i de regionale fiskeforvaltningsorganisasjonene. Norge har vedtatt regler for å beskytte våre omfattende kaldtvannskoraller og har vært en pådriver for gjennomføring i NEAFC og i den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon. FNs egen evaluering av utviklingen avdekket imidlertid ujevn grad av etterlevelse i de ulike havområder.

Til tross for iboende motsetninger mellom nord og sør og forskjellige grupper av land i ulike FN-fora har FNs havrettsarbeid vært produktivt. Man har stort sett klart å fokusere på områder der man har felles interesser. Over de seneste år har motsetningene imidlertid blitt mer markante, og disse mer strukturelle motsetningene står stadig oftere i veien for utvikling av initiativer. Derfor vil Norge fremover fokusere på å unngå at uenigheter på enkelte områder får stå i veien for utvikling på områder der alle burde ha felles interesser. Det krever tett kontakt og dialog med alle grupper av land.

Regjeringen vil

• Arbeide for styrket gjennomføring av folkeretten, inkludert gjennom overvåkning, tvisteløsning, kapasitetsbygging og eventuelt nye avtaler der det er formålstjenlig.

3.2 Menneskerettigheter

I et historisk perspektiv har arbeidet med menneskerettighetene gjort store fremskritt fra Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt i FN i 1948. Verdenserklæringen slår fast at alle mennesker er født likeverdige og bygger på prinsippet om like rettigheter og ikke-diskriminering. Verden har i dag et omfattende regelverk med bred oppslutning og betydelig gjennomslagskraft. En del av dette arbeidet skjer i andre fora og organisasjoner enn FN. Særlig regionale organisasjoner spiller en viktig rolle. Det er imidlertid ingenting som kan erstatte den legitimitet FN gir og FN-organisasjonenes mulighet til å mobilisere bredt. For Norge utgjør derfor FN vår viktigste plattform for arbeidet med menneskerettigheter.

3.2.1 Menneskerettigheter under press

Menneskerettighetene er dynamiske. De blir tolket og anvendt. Arbeidet med menneskerettigheter er også politisk og preget av sterke motsetninger mellom FNs medlemsland – mellom pådrivere av menneskerettigheter og land som ønsker å unngå kritikk. Ofte går det et skille mellom vestlige land som tradisjonelt har fokusert mest på politiske og sivile rettigheter, mens utviklingsland primært ønsker fokus på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Flere land er negative til at FN skal behandle menneskerettighetssituasjonen i enkeltland og ser med skepsis på FNs overvåkningsmekanismer.

Den største utfordringen på menneskerettighetsfeltet er gapet mellom de forpliktelser staten har påtatt seg og manglende gjennomføring i praksis. Menneskerettighetene blir systematisk krenket og ignorert i alle regioner i verden. Det er fremdeles et alvorlig gap mellom den visjon som ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring i 1948 og realiteten i dag. Å bidra til styrking av menneskerettighetene internt i land der det skjer brudd på disse er derfor en viktig prioritering i norsk politikk.

Kilde: Foto: NorwayUN/Sigrun Agøy Engum

En annen utfordring internasjonalt er å komme til enighet om hvordan menneskerettighetene skal tolkes. Blant annet har det vært sterk uenighet blant land om ytringsfriheten beskytter kritikk av religion og religiøse lederskikkelser. Kvinners reproduktive helse og rettigheter (SRHR) er et annet eksempel på et tema som er under stadig sterkere press fra konservative krefter. Menneskerettighetene som universelle standarder blir utfordret av krav om at de må fortolkes i lys av historiske, kulturelle og religiøse forskjeller. Dette er ikke noe nytt, men vi ser at motkrefter blir stadig bedre organisert. Men bildet er ikke entydig siden gruppen av moderate land i regioner utenfor Europa som ønsker å styrke FNs menneskerettighetsarbeid vokser. Konsekvensen av dette er en økt tendens til tverr-regionale initiativ som bidrar til å bygge ned motsetningene mellom geografiske og politiske grupperinger. Norge har vært opptatt av å jobbe i slike tverr-regionale grupperinger og vi vil fortsette med dette.

Gjennom resolusjoner eller vedtak i FNs Generalforsamling eller FNs Menneskerettighetsråd kan stater utøve politisk press for å påvirke andre stater til å gjennomføre de forpliktelser de har påtatt seg på menneskerettighetsfeltet. Mens konvensjoner er juridisk bindende for stater som har ratifisert dem, er resolusjoner uttrykk for felles politiske føringer som medlemslandene forventes å følge opp. Vedtakene kan bestå av konkret kritikk av menneskerettighetsbrudd i et enkeltland. Slike landspesifikke resolusjoner oppleves som stigmatiserende og er derfor omstridt. Vedtakene kan også ha et tematisk fokus, som for eksempel bekjempelse av tortur, eller dødsstraff. En enkelt resolusjon forandrer ikke verden, men summen av flere resolusjoner kan danne standarder som kan få stor normativ betydning.

Norges mål med arbeidet i FN er å forsvare de universelle menneskerettighetene, og ta konkrete initiativ for å bidra både til normutvikling og for å styrke menneskerettighetene på bakken. Vi må utarbeide en strategi for å imøtegå de land som motarbeider denne innsatsen. Skal vi klare det må vi styrke relasjonene til land som, på tvers av regionale skiller, deler Norges syn på betydningen av menneskerettighetene. Det må være en sammenheng mellom de sakene vi fremmer internasjonalt på menneskerettighetsområdet og det bilaterale arbeidet på landnivå, for at vårt arbeid skal ha en effekt. Sistnevnte omfatter de etablerte menneskerettighetsdialogene, men også det daglige på utenriksstasjonene og annen norsk representasjon samt vår støtte til sivilt samfunn.

Norge skal være prinsipielle og samtidig pragmatiske. Bedring av menneskerettigheter krever langsiktig innsats.

I vår politikk for menneskerettigheter vil vi prioritere følgende.

Å verne om ytringsfriheten og religionsfriheten. Flere land ønsker å presse frem et vern mot religionskritikk gjennom begrensning av ytringsfriheten. Vi kan ikke akseptere en svekkelse av ytringsfriheten. Vi mener at religionsfriheten i samspill med ytringsfriheten gir individer den nødvendige beskyttelse for fritt å utøve sitt livssyn.

Kilde: Foto: Norway UN

Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. En av Norges fremste prioriteringer i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter er beskyttelse av menneskerettsforkjempere. I mange land arbeider menneskerettighetsforkjempere under ekstreme forhold, trosser trusler og forfølgelse for at andre skal få realisert sine menneskerettigheter. Norge har gjennom en årrekke ledet forhandlingene både i FNs generalforsamling og i MR-rådet om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Vi skal fortsatt arbeide for resolusjoner som slår fast at det er statenes ansvar å sikre menneskerettighetsforkjempernes rett til ytringsfrihet og foreningsfrihet, og sikre at nasjonal lovgivning på disse områdene er i samsvar med internasjonal rett. I 2011 klarte medlemslandene å vedta en enstemmig resolusjon om styrket vern av retten til fredelige protester i lys av de politiske omveltningene i den arabiske verden. Det var første gang Generalforsamlingen vedtok en resolusjon der retten til det meget politiske kontroversielle begrepet «fredelige protester» slås fast.

Globalt moratorium mot dødsstraff. Norge skal være en pådriver for et globalt moratorium som ledd i en total avskaffelse av dødsstraff. Vi vil fortsette å innta en ledende rolle i den tverr-regionale innsatsen for ytterligere å styrke oppslutning om FN-resolusjonen som handler om dette. Norge vil styrke arbeidet mot dødsstraff frem mot Verdenskongressen mot dødsstraff i Madrid i 2013, blant annet gjennom presidentskapet i støttegruppen til Den internasjonale kommisjonen mot dødsstraff (ICDP).

Kamp mot rasisme. Norge er aktivt engasjert i arbeidet mot diskriminering og rasisme i FN. I kampen mot rasisme har enkelte land ønsket å begrense ytringsfriheten. Derfor engasjerte vi oss sterkt i oppfølgningen av Durban-konferansen mot rasisme i 2001. Vi arbeidet aktivt for å sikre at sluttdokumentet fra Revisjonskonferansen i 2009 inneholdt mange positive elementer i forhold til å bekjempe rasisme og diskriminering på et bredere grunnlag, og var klar på ytringsfrihetens betydning i denne sammenheng. Norge er kontinuerlig engasjert i arbeidet mot rasisme og diskriminering i FN, samtidig som arbeider for å sikre at denne kampen ikke går på bekostning av ytringsfriheten.

Fremme av barns rettigheter. Norge legger stor vekt på arbeidet for å forsterke og videreutvikle det normative grunnlaget for beskyttelse av barn og fremme av barns rettigheter. Norge var en sentral pådriver for etableringen av FNs generalsekretærs spesialrapportør for vold mot barn og støtter aktivt opp om dette mandatet, både politiske og finansielt. Vi støtter også aktivt opp om arbeidet for å beskytte barn i konfliktsituasjoner, som ledes av FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn i væpnet konflikt. Spesialrepresentanten legger særlig vekt på å bekjempe straffefrihet for overgrep mot barn. Gjennom utviklingssamarbeidet arbeider Norge for å styrke gjennomføringen av barns rettigheter i det enkelte land slik at barns situasjon reelt bedres. Norge har et særlig engasjement på områder som gjelder utdanning og helse, herunder spedbarnsdødelighet og mødrehelse.

3.2.2 FNs arbeid for menneskerettigheter

Med opprettelsen av kontoret til FNs høykommisær for menneskerettigheter (OHCHR) har FNs menneskerettighetssystem fått operative roller med både rådgivning og kapasitetsbygging i medlemslandene, i tillegg til rollen som pådriver og talsperson for menneskerettigheter både globalt og på landnivå.

De siste årene har FNs Høykommissær styrket sin tilstedeværelse i felt, inkludert i alle FNs fredsbevarende operasjoner. Høykommissæren er også blitt en viktig ressurs for FNs fond og programmers arbeid med å integrere menneskerettigheter i sitt arbeid. Høykommissæren og hennes kontor mottar en svært liten andel av FNs regulære budsjett og baserer seg derfor i stor grad på frivillige bidrag. Mangel på ressurser til Høykommisærens kontor og virksomhet bidrar til et stadig større sprik mellom et voksende antall resolusjoner og kapasitet til å overvåke og støtte implementeringen av disse.

Gitt Høykommissærens viktige rolle for MR-Rådet og norsk vektlegging av arbeid med fred, sikkerhet og utvikling i FNs arbeid, vil Norge arbeide for å styrke Høykommissæren. Å støtte opp om Høykommissærens spesialkompetanse på menneskerettigheter, som dedikert talerør for menneskerettighetsfeltet er avgjørende for å bidra til en positiv utvikling av menneskerettighetene

Utover de dedikerte institusjonene, har hele FN-systemet ansvar for å fremme menneskerettigheter gjennom en såkalt rettighetsbasert tilnærming. Gjennomføring av menneskerettighetene påvirker realiseringen av utviklingsmål. Noen ganger er bedre gjennomføring av menneskerettighetene det eksplisitte målet for utviklingsarbeidet (retten til helse, retten til utdanning). Andre ganger vil menneskerettighetstilnærmingen være et virkemiddel for å sikre resultater som også gagner de mest sårbare og marginaliserte i samfunnet, forankring hos lokalbefolkningen, eierskap hos myndighetene og strukturer for å ansvarliggjøre staten for overgrep og maktmisbruk. Denne rettighetsbaserte tilnærmingen gjelder også for agendaen for et anstendig arbeidsliv som formulert og fremmet av ILO. Gjennom å integrere en rettighetsbasert tilnærming skal FN arbeide for å styrke vilje, evne og kapasitet til å hevde og innfri rettigheter.

FN står overfor betydelige utfordringer når det gjelder å integrere menneskerettighetene i arbeidet på landnivå. FN-organisasjonene er i stater basert på invitasjon fra myndighetene og er avhengige av et nært samarbeidsforhold til disse. Norge mener det er viktig at FNs landteam sikrer en åpen og respektfull dialog med lokale myndigheter for å kunne arbeide effektivt i landet og se resultater av sin innsats. Jo mer kunnskap FNs landteam har om det internasjonale menneskerettighetssystemet og hvordan normer og anbefalinger kan være til hjelp for statene, jo lettere vil det være å bruke menneskerettighetene som verktøy i det daglige arbeidet. Større kunnskap på dette feltet vil også styrke forutsetningene for at FNs landteam ikke viker tilbake for å ta opp menneskerettighetsutfordringer der situasjonen påkrever det. Også for FNs fredsoperasjoner er det viktig å både ha et godt forhold til myndighetene og å påpeke menneskerettighetsbrudd der situasjonen krever det. Norge vil arbeide for at hele FN-systemet blir en tydeligere stemme for menneskerettighetene.

Regjeringen vil

• Arbeide for å bevare og styrke FNs etablerte normer og standarder på menneskerettighetsområdet.

• Sikre Høykommissæren for menneskerettigheters sin uavhengighet, herunder at Høykommissærens kontor har tilstrekkelige ressurser.

• Arbeide for integrering av menneskerettighetsperspektivet i FNs utviklingsarbeid.

• Styrke FNs gjennomførings- og overvåkingsmekanismer på menneskerettighetsområdet.

• Prioritere arbeidet for styrket gjennomføring av aksepterte anbefalinger fra FNs periodiske landgjennomganger (UPR) på landnivå.

3.3 Norges medlemskap i FNs menneskerettighetsråd (2009–2012)

I utenriks- og forsvarskomiteens innstilling nr. 397 S (2010–2011) til behandling av Meld. St. 23 (2010–2011) om Norges deltakelse i FNs 65. generalforsamling bes regjeringen «komme tilbake til stortinget med en evaluering av Norges medlemskap i FNs menneskerettighetsråd så langt, som også inkluderer en vurdering av om det nye rådet utgjør en forbedring av FNs menneskerettighetsarbeid i forhold til den tidligere kommisjonen».

Kilde: Foto: UN Photo/Jean-Marc Ferré.

Det er i Norges interesse at menneskerettighetene styrkes globalt og at FNs organer som jobber med å fremme disse fungerer best mulig. Respekt for folkeretten, de universelle menneskerettighetene og fremme av en internasjonal rettsorden skal ligge til grunn for regjeringens politikk. Derfor søkte regjeringen medlemskap i FNs menneskerettighetsråd (MR-rådet), og Norge ble mai 2009 valgt inn som medlem av Rådet for perioden 2009–2012, med største antall stemmer blant de land som stilte til valg (177).

3.3.1 Fra Menneskerettighetskommisjon til Menneskerettighetsråd

Opprettelsen av MR-rådet var en del av FN-reformen som ble enstemmig vedtatt av verdens statsledere på FNs høynivåmøte i 2005. Menneskerettighetsrådet ble opprettet som erstatning for FNs menneskerettighetskommisjon (1946–2006), som i økende grad ble vurdert som politisert, irrelevant og lite slagkraftig.

Medlemskap i MR-rådet er i utgangspunktet åpent for alle FNs medlemsland. Rådets medlemmer velges ved votering i FNs generalforsamling for en treårs periode. Ved valg av medlemmer skal det tas hensyn til kandidatlandets bidrag til å fremme og beskytte menneskerettighetene, samt frivillige løfter og forpliktelser avgitt i forbindelse med kandidaturet. Medlemmer som begår grove og systematiske brudd på menneskerettigheten kan suspenderes. MR-rådets 47 plasser er fordelt etter en fast fordelingsnøkkel mellom FNs fem regioner. Sammenliknet med kommisjonen har MR-rådet en sammensetning som i større grad reflekterer FN og verdens geografi i dag. Asia- og Afrika-gruppen dominerer, mens øst- og sentraleuropeiske, vestgruppen og latinamerikanske land samlet utgjør et mindretall. Det er klart en utfordring at også land som systematisk bryter menneskerettighetene søker medlemskap i MR-rådet og kan velges inn dersom den regionale gruppen landet tilhører ikke stiller med flere kandidater enn det er seter til, eksempelvis da Syria søkte medlemskap våren 2012. Bred mobilisering fra en rekke medlemsland bidro til at det ble stilt en motkandidat og Syria trakk sitt kandidatur.

Kriterier som utelukker medlemsland fra MR-rådet vil kunne ha den effekt at det svekker Rådets legitimitet. Samtidig er det viktig med arenaer der meningsmotstandere kan møtes. En bedre geografisk representativitet har gitt MR-rådet økt legitimitet sammenlignet med MR-kommisjonen, men også utfordringer. Det er en realitet at MR-rådet, i likhet med sin forgjenger, tidvis er preget av motsetninger basert på gruppedisiplin og geografisk tilhørighet. Ofte mellom utviklede land og utviklingsland, og mellom vesten og den muslimske verden. Det viser seg imidlertid at MR-rådet stadig oftere evner å enes om gode vedtak, ofte som resultat av tverr-regionale initiativ og med Norge som en av pådriverne.

En av svakhetene ved den nedlagte MR-kommisjonen var at den møttes kun seks uker hvert år, og derfor ofte ikke var oppdatert på aktuelle hendelser av betydning for menneskerettighetene. MR-rådet er langt mer fleksibelt. Det møtes både til faste og spesial sesjoner samt periodiske landgjennomganger (Universal Periodic Review, UPR) flere ganger i året.

MR-rådets anledning til å sammenkalle til spesialsesjoner for å drøfte akutte menneskerettighetssituasjoner forutsetter at 16 medlemsland støtter et slikt initiativ. Spesialsesjonene er ofte politisk kontroversielle, men har vist seg å være et nyttig virkemiddel for å håndtere akutte og kritiske landsituasjoner på en konstruktiv måte.

Sivilt samfunn bidrar sterkt gjennom sin aktive deltakelse til å styrke åpenheten og debatten rundt MR-rådet og dermed øke dets gjennomslagskraft og troverdighet. Frivillige organisasjoner, nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og andre sivile samfunnsaktører har rett til å ta ordet i debatter. De har også adgang til de mer uformelle forhandlingsmøtene, som normalt er åpne for alle med adgang til FN-bygningen i Genève. Sivilt samfunn og nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner bidrar dessuten i vesentlig grad til gjennomføringen av de periodiske landgjennomgangene (UPR), ikke minst gjennom sine bidrag til de offisielle grunnlagsdokumentene. Sammenliknet med deres begrensede tilgang til FNs øvrige arbeid skiller frivillige organisasjoners aktive involvering i MR-rådet seg klart ut.

Digital informasjons- og kommunikasjonsteknologi brukes aktivt for å styrke åpenheten rundt MR-rådets arbeidet. Debatter i sesjonene så vel som under de periodiske landgjennomgangene sendes direkte over internett og kan lastes ned i ettertid. Oppsummeringer fra debatter og vedtak publiseres på MR-rådets nettsider og sekretariatet bruker aktivt sosiale medier som Twitter og Facebook.

3.3.2 I hvilken grad utgjør MR-rådet en forbedring?

Det kan vises til flere positive utviklingstrekk i MR-rådet de senere år, både når det gjelder tematiske spørsmål og situasjoner i enkeltland, ikke minst i lys av den såkalte arabiske vår. Geopolitiske endringer, slik dette er reflektert i den nye regionale sammensetningen av MR-rådets medlemsland, har påvirket samarbeidsklimaet på tvers av regioner. Det fremmes stadig sjeldnere forslag til vedtak uten at det i utgangspunktet er støttet av en tverr-regional gruppe land. Likebehandlingen av alle land gjennom landgjennomgangene (UPR) bidrar til å gi MR-rådet legitimitet. Man har samtidig sett en økende vilje og evne blant sentrale aktører og medlemsland til å fremme nye initiativer. Konkrete resolusjonsforslag krever at medlemslandene aktivt tar stilling til dem. Det har blitt vanskeligere å skjule manglende anerkjennelse av universelle menneskerettigheter bak prosedyremessige bortforklaringer.

MR-rådet har oppnevnt et økende antall nye spesialmandater knyttet til relevante temaer og landspesifikke situasjoner, samt uavhengige granskningskommisjoner for akutte kriser. Nye mandater er for eksempel opprettet for å fremme tematiske spørsmål som retten til vann, overgangsrettferdighet, menneskerettigheter og miljø, kvinner og likestilling og forsamlingsfrihet. Landmandater er opprettet for land som Iran og Syria. Granskningskommisjoner er opprettet for å undersøke akutte situasjoner i Elfenbenskysten, Libya, Syria. Dette er konkrete og målrettede tiltak som bidrar til å styrke verdenssamfunnets evne til å håndtere sentrale og aktuelle menneskerettighetsutfordringer.

3.3.3 Norges innsats i MR-rådet

Norske representanter engasjerer seg aktivt i et bredt spekter av diskusjoner og debatter, deltar i resolusjonsforhandlinger og støtter opp om konstruktive initiativer. Fra norsk side er det viktig å være en brobygger mellom regioner og interesser. Samtidig er Norge en tydelig forsvarer av MR-rådets arbeidsmetoder og av Høykommissærens uavhengighet og funksjon, samt av de grunnleggende rettigheter nedfelt i FNs traktater. Norge oppfattes som en forutsigbar aktør og en partner som vektlegger likebehandling av FN-landene.

MR-rådet fatter et stort antall vedtak og beslutninger årlig. Forut for hvert vedtak ligger et omfattende arbeid av mellomstatlige konsultasjoner og forhandlinger. Nedenfor er eksempler på saker hvor Norge har spilt en nøkkelrolle:

Spesialrapportør for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. FNs spesialrapportør har en viktig rolle som talsperson for menneskerettighetsforkjempere og foretar blant annet landbesøk, drøfter situasjonen for menneskerettighetsforkjempere med myndighetene, med uavhengige institusjoner og sivilt samfunn. Spesialrapportøren følger dessuten daglig opp enkeltsaker hvor menneskerettighetsforkjempere utsettes for overgrep. I mars 2011 ble mandatet forlenget med tre nye år under Norges ledelse. Ettersom mange stater anser menneskerettighetsforkjempere som en trussel mot statsmakten ligger det krevende forhandlinger bak et slikt endelig vedtak.

Diskriminering og vold på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet som et menneskerettighetsproblem. I juni 2011 fattet i MR-rådet et historisk vedtak om denne problematikken. Vedtaket var svært kontroversielt og møtte betydelig motstand. Det ble imidlertid støttet av et flertall av MR-rådets medlemmer og forsterket inntrykket av at rådet evner å håndtere kontroversielle spørsmål på en konstruktiv måte. Sør-Afrikas ledelse på dette temaet har vært en forutsetning for å lykkes og Norge har arbeidet aktivt for å støtte om det sørafrikanske lederskapet i denne banebrytende prosessen.

Næringslivets menneskerettighetsansvar. Sammen med en tverr-regional gruppe bestående av Russland, India, Argentina og Nigeria, har Norge drever arbeidet framover. Dette er et juridisk komplisert område ettersom private rettssubjekter, som selskaper, ikke har forpliktelser i henhold til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. I dette normarbeidet er imidlertid også næringslivet «pliktsubjekter», selv om deres ansvar ikke er av en rettslig bindende karakter. Gjennomføring vil for en stor del være avhengig av næringslivets egen vilje og evne til oppfølging. FNs spesialrepresentant for næringslivets ansvar for menneskerettighetene lanserte det såkalte «Protect, Respect, Remedy» rammeverket i 2008. I 2011 sluttet Menneskerettighetsrådet seg til spesialrepresentantens forslag til veiledende retningslinjer («Guiding Principles») med konsensus.. Dette skjedde etter krevende forhandlinger ledet av Norge i samarbeid med den tverr-regionale gruppen. Samtidig ble det også opprettet en arbeidsgruppe for å fremme og gjennomføre retningslinjene.

Kvinners rettigheter og fremme av likestilling. Dette har vært en hovedprioritering for Norge i MR-rådet. Blant annet var Norge aktive medvirkende til opprettelsen av en arbeidsgruppe for bekjempelse av diskriminering mot kvinner høsten 2010. Vedtaket er et resultat av tverr-regionalt arbeid over flere år, hvor blant annet Norge har bidratt aktivt. Enkelte land forsøkte å svekke vedtaket og argumenterte med utgangspunkt i de begrensninger som ligger i nasjonal lovgivning. Forsøkene ble imidlertid avvist ved votering og selve resolusjonen ble enstemmig vedtatt. Systematisk diskriminering av kvinner er fortsatt utbredt i mange land, og arbeidsgruppen skal sette søkelys på lover som diskriminerer kvinner, f.eks. lover som forbyr kvinner å eie land og drive næringsvirksomhet.

3.3.4 Veien videre

Menneskerettighetsrådet har gitt Norge nye muligheter til å styrke utviklingen og gjennomføringen av menneskerettighetene. Som medlem av MR-rådet har Norge arbeidet strategisk med å fremme våre utenriks- og menneskerettspolitiske målsettinger i et nytt og krevende internasjonalt fora. For å få gjennomslag er vi avhengig av både nye og gamle støttespillere. Vi har engasjert oss for å fremme norske synspunkter og arbeidet for å bryte den negative blokkdannelsen som kjennetegner en del av arbeidet i FN. Alliansebygging på tvers av de etablerte gruppene har blitt et norsk varemerke, og det har gitt gode resultater. Alt blir ikke slik vi ønsker, men det er kun gjennom engasjement og deltakelse at vi kan arbeide for at utviklingen går i den retning vi mener er den beste. Det er dette vår deltakelse i MR-rådet handler om.

MR-rådet fremstår i økende grad som et relevant og handlekraftig organ for å fremme og beskytte menneskerettighetene, det vil i tiden fremover være en viktig oppgave å sikre en videreføring av denne positive utviklingen.

Framover bør innsatsens konsentreres i større grad om integrere menneskerettighetene på tvers av FNs virksomhet og sikre oppfølging av en rettighetsbasert tilnærming i hele FN-systemet.

Regjeringen vil

• Regjeringen vil bygge videre på den kunnskap og erfaring som medlemskap i MR-rådet har gitt og vil som observatør videreføre Norges aktive innsats i MR-rådet.

3.4 Kvinners rettigheter og likestilling

Å fremme likestilling og kvinners rettigheter internasjonalt er en viktig politisk prioritering for Norge. Likestilling er viktig for å oppfylle kvinners menneskerettigheter; kvinner har rett til å påvirke sin egen hverdag og framtid på lik linje med menn. Likestilling er videre et viktig instrument for utvikling og fred.

Investering i kvinner og likestilling er også smart økonomi (se boks 3.13). Fjerning av barrierer som hindrer kvinners tilgang til utdanning, inntektsgivende arbeid eller rett til eiendom bidrar til å styrke økonomisk effektivitet og produktivitet. Fordi kvinner i større grad investerer sin inntekt i barns helse og utdanning har kvinners økonomiske deltakelse og rettigheter også positive konsekvenser for et lands utvikling også på lengre sikt. Det er erkjent at kvinners deltakelse i fredsprosesser (se boks 2.1) ofte har en merverdi, blant annet ved at et bredere sett av politiske og sosiale spørsmål trekkes inn og at kvinner bidrar til mer inkluderende og legitime prosesser. Dette øker muligheten for å få på plass varige og robuste fredsavtaler som ivaretar hele befolkningen og danner utgangspunkt for bygging av demokratiske og likestilte samfunn.

Gjennom St.meld. nr. 11 (2007–2008) På like vilkår, Handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet og Regjeringens handlingsplan for gjennomføring av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 (2000) legges Regjeringens grunnlag for en offensiv norsk politikk for kvinners rettigheter og likestilling. Sistnevnte handlingsplan ble oppdatert og styrket med Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011–2013. Norge vektlegger kvinners politiske og økonomiske deltakelse og rettigheter, å bekjempe vold mot kvinner og styrking av seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Norge prioriterer også å fremme kvinners likeverdig rolle i fredsarbeid og konflikthåndtering og kvinners deltakelse på like vilkår i arbeidet med klima, miljø og humanitære kriser.

3.4.1 FNs betydning for fremme av kvinners rettigheter

FN er en viktig plattform og FN-organisasjonene sentrale aktører for å fremme norske politiske prioritering på likestillingsområdet globalt. Utviklingsland og fremvoksende økonomier har gjennom en årrekke vist stor interesse for Norges tilnærming til likestilling. Norske kvinners yrkesdeltakelse er langt høyere enn gjennomsnittet av kvinners yrkesdeltakelse i industrialiserte land i OECD. Denne erfaringen stiller oss i en unik posisjon for å fremme likestilling internasjonalt gjennom FN-systemet.

FN har spilt en avgjørende rolle for å styrke kvinners rettigheter og fremme likestilling.

Kvinnekommisjonen ble opprettet i 1946 med formål å komme med anbefalinger og rapportere om kvinners rettigheter. I tiden etter 1995 har oppfølging av handlingsplanen fra kvinnekonferansen i Beijing vært en vesentlig del av arbeidet. Kommisjonen samler representanter fra FNs medlemsland og er det viktigste internasjonale forumet på myndighetsnivå for kvinners rettigheter og likestilling. Fra norsk side legges det først og fremst stor vekt på det normative arbeidet i kommisjonen og vi vil arbeide for å sikre dens fortsatte relevans og betydning. Det årlige møtet er også en viktig arena for kontakt og samarbeid mellom FN, stater og frivillige organisasjoner og nettverk. Norge mener det er særlig viktig at kvinneorganisasjonene fra Sør får mulighet til å delta og komme i inngrep med FN-systemet og andre viktige aktører. Støtte til dette vil være viktig for Norge også fremover.

Kvinnekonvensjonen – The Convention on the Elimination of All forms of Discrimination against Women (CEDAW) ble vedtatt i 1979 og representerer en milepæl i FNs arbeid for kvinners rettigheter og likestilling. Nær samtlige medlemsstater har sluttet seg til konvensjonen, som fastslår statenes plikt til å avskaffe diskriminering mot kvinner. Statene rapporterer hvert fjerde år om hvordan forpliktelsene etterleves og må svare for seg i høringer arrangert av en dedikert komité. Regjeringen mener Komiteens anbefalinger er gode utgangspunkt for arbeidet med kvinners rettigheter i Norge og i de andre statene som har sluttet seg til konvensjonen. Sivilt samfunn lager alternative likestillingsrapporter til myndighetenes framstilling av status på området. I Norge utarbeider Fokus slike skyggerapporter. Norge har bidratt med og vil fortsette å gi finansiell støtte til alternativ rapportering til sivile organisasjoner i utviklingsland.

Verdenssamfunnet har kommet til enighet om ambisiøse målsetninger for å styrke kvinners deltakelse og rettigheter på alle samfunnsområder, blant annet gjennom kvinnekonferansen i Beijing i 1995 og befolkningskonferansen i Kairo i 1994. Frivillige organisasjoner spilte en viktig rolle i arbeidet med konferansene og hadde innflytelse over konferansenes resultat.

FN har hatt stor innvirkning på hvordan medlemslandene har utviklet egen likestillingspolitikk for å styrke kvinners rettigheter og fremme likestilling og endret diskriminerende systemer. På denne måten har FN gitt betydelig drahjelp til kvinneorganisasjoner og likestillingsmiljøer i medlemslandene. Norge legger vekt på FNs relevans på dette området samt at likestilling og kvinners rettigheter skal være tverrgående i alt FNs arbeid.

3.4.2 UN Women

Etter hvert som FN-systemet har utviklet seg har kvinners rettigheter og likestilling som tema fått en plass i de fleste FN-organisasjoner. Men arbeidet har vært fragmentert og manglet et organisasjonsmessig tyngdepunkt som har kunnet gi temaet vekt og synlighet. Opprettelsen av den nye FN- organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling, UN Women (UNW), i juli 2010, er derfor et at de viktigste resultatene av reformprosessene i FN de siste årene. Opprettelsen innebar en sammenslåing av fire eksisterende FN-mekanismer. Norge var en aktiv pådriver for denne reformen.

UN Women UNWs tre viktigste oppgaver er å bistå FN-organisasjonene med å utvikle politikk og standarder på likestillingsområdet, bistå medlemslandene med å innføre og møte disse standardene og involvere det sivile samfunn som medspiller, samt koordinere innsatsen for å integrere kjønnsperspektivet i alle deler av FN-systemet.

Norges mål er at UN Women skal få FN-systemet som helhet til å levere bedre på likestilling og kvinners rettigheter. Norge vil arbeide for at UN Women blir en sterk pådriver for kvinners rettigheter, også på landnivå. Dette er spesielt viktig i en periode der likestillingsagendaen globalt utsettes for press.

Samarbeidet med UN Women UNW har høy prioritet på norsk side. Norge ønsker å spille en konstruktiv rolle som partner for den nye organisasjonen, ikke minst i kraft av vårt styreverv, og ved å støtte aktivt opp om organisasjonens mandat og rolle. Norge er en av de største kjernebidragsyterne til UNW og en viktig støttespiller for innsatsen på landnivå gjennom program og prosjektstøtte.

3.4.3 Likestillingsagendaen globalt under press

Selv om kvinners og jenters levevilkår i mange deler av verden har blitt dramatisk forbedret de siste to tiårene, må det fortsatt tas store skritt for at kvinners helse, utdanningsnivå, økonomiske og politiske deltakelse, juridiske rettigheter og sikkerhet er på nivå med menns. Kvinner er ikke en ensartet gruppe og har ulike behov og interesser. Diskriminering på grunn av flere forhold er utbredt i mange land. Kvinner med funksjonsnedsettelse og diskriminering på grunn av seksuell legning er eksempler på dette.

I økonomiske nedgangstider og kriser kan lett kvinners rettigheter og likestilling bli en salderingspost. Det er en utfordring å sikre fortsatt oppslutning om normer det tidligere har vært enighet om. Det blir en utfordring for FN-organisasjonene og medlemsland som Norge å få gjennomslag for at kvinners rettigheter og likestilling ikke er luksusfenomener som kan vente til medlemslandene har nådd et visst utviklingsnivå.

Likestillingsagendaer er under stadig sterkere press. Det har vist seg i flere sammenheng at det er en utfordring å sikre fortsatt oppslutning om inngåtte politiske og juridiske forpliktelser for å styrke kvinners rettigheter og fremme likestilling.

Et eksempel på dette er at det for første gang ikke var mulig å komme til enighet om et sluttdokument under kvinnekommisjonen i 2012. Årsaken til at man ikke kom til enighet var at kommisjonen ble gjenstand for en bredt anlagt kampanje, ledet av en allianse av konservative stater, frivillige organisasjoner og religiøse samfunn, som gikk inn for å svekke den internasjonale kvinne- og likestillingsagendaen, normer og rammeverk det tidligere er oppnådd enighet om. Kampanjen fortsettes i mange fora og på mange nivåer, og innebærer en betydelig utfordring for Norge og andre progressive land som ønsker å styrke kvinners stilling. Det er særlig angrepene mot kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter (SRHR) som er under angrep fra disse konservative kreftene. Derfor vil en hovedprioritet for Norge framover være å bygge en bred allianse som motkraft til denne. Vi vil mobilisere for at det ikke blir en svekkelse av det internasjonale arbeidet for å fremme kvinners rettigheter og likestilling.

Kilde: Foto: UN Photo/Hien Macline.

Menns holdning er en del av problemet knyttet til underskuddet av kvinners rettigheter. Derfor må de også bli en del av løsningen. Dette er en utfordring som FN-systemet er nødt til å ta innover seg. I sin satsning på ungdommen må FN-organisasjonene derfor legge stor vekt på gutter som en målgruppe for arbeidet med likestillingsagendaen for å motvirke stereotypier og fremme en kultur og respekt for jenters og kvinners rettigheter.

Den høye profilen og de forventningene som er skapt om å gi likestillingsdagsorden et sterkt løft internasjonalt er i seg selv en utfordring. Utfordringene ligger i skjæringspunktene mellom de ulike organenes mandater, ressurstilgang og gjennomføringsevne. FN-organisasjonene må stadig bli bedre på å integrere kvinners rettigheter i all virksomhet og evne til å omsette normativ politikk til praktisk handling på en måte som gjør en forskjell. Både UN Women og andre FN-organisasjoner vil melde inn behov for økte økonomiske bidrag som det kan bli vanskelig å imøtekomme. I økonomiske nedgangstider og kriser er det grunn til å frykte reduserte ressurser til kvinners rettigheter og likestilling.

I lys av de mange utfordringer som likestillingsarbeidet møter internasjonalt blir Norge sett på som en pådriver i FN for likestilling og kvinners rettigheter. Mange land ser til Norge fordi vi har kommet lenger med å fremme likestilling enn de fleste andre land, og vår erfaring blir ofte etterspurt i FN og bilateralt. Som følge av en konsistent og gjenkjennelig politikk over tid oppfattes Norge som en aktør med troverdighet, kompetanse og evne til nytenkning.

I vårt arbeid vil vi fortsette å være forkjempere for kvinners rettigheter i FN og regjeringen vil bygge allianser for å fremme likestillingspolitikk i FN. Her spiller utenriksstasjonene en viktig rolle og disse vil mer systematisk brukes som lytteposter og premissleverandører til arbeidet i FN. Regjeringen vil også bygge allianser med land i det globale Sør for å bryte den voksende oppfatningen av at likestilling er en vestlig dagsorden og idé. Regjeringen vil fortsatt bidra til at sivilt samfunn har en tydelig plass i FNs likestillingsarbeid og har reell innflytelse i politikkutvikling. Dette er viktig i seg selv for relevansen av FN og for å statuere eksempel for sivilsamfunnets rolle på landnivå. Norge vil samtidig være tydelige på myndighetenes roller og ansvar for å leve opp til sine menneskerettslige og politiske forpliktelser på feltet.

Regjeringen vil

• Arbeide for at kvinners rettigheter og likestilling prioriteres høyere i hele FN-systemet, og at UN Women blir en robust og effektiv organisasjon.

• Arbeide for å danne allianser og mobilisere for at kvinners rettigheter og de internasjonale forpliktelsene ikke svekkes.

• Arbeide for gjennomføring av Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet i alle deler av FNs arbeid.

• Arbeide for at kvinners rettigheter og likestilling blir sentralt i FNs post-2015 agenda og andre relevante prosesser.

• Styrke arbeidet med kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.