3 Historia til villreinen

Villreinen og mennesket har ei tett samanvoven historie, som strekkjer seg fleire hundre tusen år tilbake i tid. Det å ha kjennskap til denne historia er viktig for å forstå kvifor villreinen har ein unik posisjon i dyrelivet i Europa, og kvifor Noreg strekkjer seg ekstra langt for å ta vare på denne arten.

Historia til villreinen i dette kapittelet er skriven av seniorforskar Olav Strand og professor Reidar Andersen på bestilling.

3.1 Dyret som formet istidens Europa

Av Olav Strand og Reidar Andersen

For over ½ million år siden foregår det en aktivitet nede ved Middelhavet som i dag framstår som uvirkelig; i et karrig steppe- og tundraområde er det mennesker tilhørende vår slekt som jakter reinsdyr! De hadde kommet til Europa omtrent samtidig de to. Reinen gjennom en kronglete vei fra Sør-Amerika, via Nord-Amerika og Beringia lengst øst i Russland, før den krysset Uralfjellene, og kunne starte sin vandring sørover i Europa. Vår slekt – Homo slekten, startet i Afrika, og kom inn i Europa lengst i sør. Den ene tilpasset et liv omgitt av snø og is, den andre helt avhengig av varme fra en stekende sol. En påstand om at to så forskjellige organismer etter hvert skulle knytte sterke bånd og bli gjensidig avhengige av hverandre, ville gitt lave odds. Men slik ble det!

De siste par millioner år har planeten vi bor på vært et temmelig kaldt og, til tider, utrivelig sted for de fleste arter. Regelen har vært at lange perioder med kulde og oppbygging av isbreer, har vært avbrutt av korte perioder – mellomistider – med varmere klima. I varme perioder var store deler av det Eurosibirske kontinentet dekket av løvskog, og arter som vi i dag forbinder med Afrika levde her. Flodhester badet i både Themsen og i Rhinen. I kuldeperiodene bygde det seg derimot opp store isbreer i nord, og steppetundraen strakte seg gradvis sørover, til slutt helt ned mot Middelhavet. Disse periodevise endringene i klima har hatt enorme effekter på dyre- og plantelivet på kloden, sørelefanter som levde i Europa, utviklet seg for eksempel etter hvert til steppemammut, som igjen utviklet seg til ullhåret mammut. Vår egen slekt var heller ikke upåvirket, og vi kan ha vært representert med minst fire og kan hende så mange som fem ulike arter i Europa i løpet av denne tidsperioden.

Steppetundraen ga rom for en variert samling av store planteetere, i tillegg til rovdyr. Sammen med reinen vandret flokker med mammut, hester, saiga antiloper, ullhåret neshorn og bison, mens nå utdødde istidsvarianter av hyener og løver fulgte i deres klauv- og hovspor. Lav, reinens vinterbeite, fantes i de isfrie vestlige deler av Europa. Og det er nettopp i de isfrie deler av Tyskland, Frankrike og Spania at størsteparten av den, til tider antallsmessig meget beskjedne, europeiske befolkningen hadde tilhold.

Hvem de egentlig var, disse første reinjegerne nede ved Middelhavets kyster, strides fagmiljøene om. Før genetikerne tok i bruk sine stadig mer avanserte teknikker, var slektskapslinjene greie å forholde seg til, og forståelsen vi hadde var i grove trekk at en tidlig mennesketype, Homo erectus – det oppreiste menneske, hadde utviklet seg i Afrika for omtrent 2 millioner år siden, og at disse var de første menneskene som vandret ut fra Afrika. Lenge mente man at de «oppreiste mennesker» som ble igjen i Afrika, utviklet seg til Homo heidelbergensis eller heidelbergmennesker. Disse skulle så ha vandret ut fra Afrika for omtrent 700 000 år siden. I Europa skulle heidelbergfolket over tid utvikle seg til neandertalere – Homo neanderthalis, mens heidelbergfolket som ble igjen i Afrika utviklet seg til oss anatomisk moderne mennesker – Homo sapiens.

I dag er det usikkert om Heidelbergmenneskene skal regnes som en egen art, eller om det er mer riktig å se disse menneskene som en overgangsform fra en tidligere mennesketype til neandertalerne. Uansett hva vi vil kalle dem, de var de første i vår slekt som jaktet rein i Europa. De skulle etterfølges av to nye arter mennesker, og gjennom hele den ½ million år lange historien er det klimaet som former både jeger og bytte.

Forstørr bilete

¹ Dinnis, R., and C. Stringer (2017) Britain: One million years of the human story. Natural History Museum.London. 150 s.

Så langt vi vet levde de første reinjegerne ved Arago hulen i Sør-Frankrike for drøyt en halv million år siden. Fra sitt oppholdssted oppe i kalksteinhulen Caune de l’Arago, åtti meter over elven Verdouble som slynger seg gjennom dalen under dem, hadde disse første reinjegerne god oversikt over de lavereliggende rolig bølgende åsene, og lengst i sør kunne de skimte det vi i dag kaller Middelhavet. Åsene som i dag er dekket av vinranker og utgjør deler av vindistriktet Côtes des Roussillion, ble i perioder fylt av vandrende reinflokker.

Inne i Aragohulen har nå arkeologene kommet 11 meter ned i det totalt 16 meter dype kulturlaget som jegere har avsatt i løpet av de siste 600 000 år. Det er som å grave seg gjennom en tidsmaskin. Beinmaterialet som bosetterne har etterlatt seg tyder på en svært variert diett, og et klart mønster framstår; i de klimatisk tøffeste periodene har reinen vært ressursen som har holdt våre forfedre i livet. I mer enn 10 000 år er tre av fire byttedyr som bringes inn til boplassen reinsdyr, dyret som Norge har et europeisk ansvar for. Og dette er langt fra den eneste gangen reinen skal komme vår egen slekt – Homo-slekten – til unnsetning.

Forstørr bilete

¹ Banks, W. E., d'Errico, F., Peterson, A. T., Kageyama, M., & Colombeau, G. (2008). Reconstructing ecological niches and geographic distributions of caribou (Rangifer tarandus) and red deer (Cervus elaphus) during the Last Glacial Maximum. Quaternary Science Reviews, 27(27-28), 2568-2575.

² Van Andel, T. H. and Davies W. Eds. (2003). Neanderthals and modern humans in the European landscape during the last glaciation. McDonald institute for Archeological research. Cambridge. 265p.

3 Morin, E., Delagnes, A., Armand, D., Castel J-C. and Hodgkins, J. (2014). Millenia-scale change in archeofaunas and their implications for Mousterian lithic variability in southwest France. Journal of Anthropological Archeology 6 (2014) 18-180.

Forlater vi folket i Aragohulen, og flytter oss 300 000 år fram i tid, treffer vi neandertalerne. I løpet av denne tiden har to store kuldeperioder kommet og gått. To ganger har tundra og is krøpet sørover, store iskapper har bygd seg opp, havnivået har sunket, steget og sunket igjen. Nordsjøen har først blitt tørrlagt og blitt til Doggerland, seinere igjen blitt til havbunn. Store løvskoger har kommet og gått. Nye dyrearter har fulgt skogene og jegere fulgte i deres spor. I grønne enger ble menneskene flere. Når nye kuldeperioder kom ble landskap, dyr og mennesker isolert der forholdene var levelige. Store bølger av klimatiske- og økologiske omveltninger har skyllet over folk og dyr, og verden har blitt forandret flere ganger og det er derfor en annerledes jeger som nå jakter i Europas fjell og skoger.

Mottagelsen han fikk, den første neandertaleren som ble gravd fram fra kalksteinhulene i Neanderdalen i Tyskland i 1856, var ikke spesielt flatterende. En anatomiprofessor beskrev neandertaleren som «deformert på et vis som er ukjent selv blant de mest barbariske stammer», og engelske kollegaer fulgte opp med «en eller annen stakkars idiot eller dverg». Utsagn som ikke har stått seg veldig godt.

Mannen som senere skulle bli funnet i Dordogne, og gitt det noe upersonlige navnet La Ferrassie 1, skulle tilbakevise de tidligere beskrivelser. Særskilt høy var han kanskje ikke, bare ca. 1.7 meter, men definitivt ingen dverg. Deformert? Jo litt, men dette skyldtes leddgikt i ryggen, samt at han hadde en mild form for skoliose. Alderen hadde tynget den 50 år gamle mannen. Sammen med ham inne i hulen lå en eldre kvinne og fem barn, samt et nær ferdigutviklet foster. Minst ett av barna var gitt en anstendig begravelse. Barbarisk, neppe. Idiot? Vanskelig å si. Men hvis det hadde vært en sammenheng mellom størrelsen på hjernen og et individs intelligens, skulle vi kanskje forvente at relativitetsteorien ble utviklet inne i Ferrassie hulen for 50 000 år siden. Ferrassiemannen hadde nemlig en hjernestørrelse på 1641 cm³, hvilket er betydelig større enn Albert Einsteins 1250 cm³.

Mangt kan sies om de klassiske neandertalerne, men heldige med været var de ikke. Rett nok er perioden fra 250 000 til 200 000 år før vår tidsregning (fvt.) betegnet som en mellomistid, men gunstig klima for dårlig kledde jegere var det ikke. Men sannsynligvis samlet de nok erfaring til at de var bedre forberedt på det som skulle komme, nemlig 60 000 iskalde år. I denne perioden strekker isbreen i nord seg ned til dagens London og Düsseldorf, gamle jaktområder ved Amsterdam legges under metertykk is, og breene i Alpene eser ut over alle proporsjoner og dekker neandertalernes tidligere jaktterreng i områdene rundt München, Wien og Bern. I boplassene fra denne perioden er det igjen reinen neandertalerne jaktet og overlevde på.

Forstørr bilete

¹ Andersen, R. og Strand, O. 2023. Slutten på den lange vandringen. Vigmostad og Bjørke.

Sekstitusen år i fryseboksen erstattes for 130 000 år siden av knappe 20 000 år med et langt gunstigere klima, hvor en stekende sol bringer nytt liv til områder tidligere preget av permafrost. Neandertalerne kan igjen utvide sine jaktområder, barnedødeligheten synker og i de klimatisk gunstigste periodene anslås det at 20 000 neandertalere befinner seg på det europeiske kontinentet. Men det skulle snart bli langt færre av dem – jorda har enda en istid på lager, den siste som neandertalerne vil oppleve.

Det skiftende klimaet under neandertalernes tid her på jorda har selvfølgelig også påvirket dyrelivet rundt dem. Ved å sammenstille funn av beinmateriale fra ulike arter med klimaet på det tidspunkt dyrene var fortært av neandertalerne, trer et svært tydelig bilde fram; neandertalernes diett er et speilbilde av de rådende klimatiske forhold. I de varmeste perioder fanges og spises hjort og rådyr, i kjøligere perioder forsvinner rådyret, og rein og hjort bringes inn til boplassene, mens det under de klimatisk tøffeste periodene er kun reinsdyr som står på menyen. Dette betyr at reinen gjennom perioder på over titusener av år har vært, ikke bare neandertalernes viktigste, men i mange tilfeller også eneste byttedyr. Uten tilgang på rein, ville de små og sårbare samfunn av neandertalere ikke kunne eksistere. I en klimatisk svært tøff periode for 65–60 000 år siden består neandertalernes kjøkkenmøddinger av 100 prosent rein. Uten tilgang på dette dyret ville neandertalerne ikke kunne overlevd i sine små istidsrefugier.

I de klimatisk tøffeste periodene finner arkeologene også sporene etter jaktcamper brukt om høsten, hvor aktiviteten utelukkende var knyttet til jakten på rein. I en slik jaktcamp noen mil nordøst for Bordeaux, anslås det at minst tretti tonn reinkjøtt er brakt inn til leiren, hovedsakelig de store kjøttfulle delene av dyrene, ribbein og store knokler fra ryggraden mangler nesten fullstendig. Neandertalerne har drevet en spesialisert jakt på rein som har krevd samarbeid mellom mange jegere som også var i stand til å planlegge fram i tid.

Funnet av en melketann i Mandrin-grotten i Rhônedalen i 2021 bekreftet at neandertalerne ikke lenger var alene i Europa. Tannfellingen har skjedd for mellom 51 700–56 800 år siden, og tanna hadde tilhørt et Homo sapiens barn. Neandertalerne hadde fått besøk av en formidabel konkurrent. Som om Europa ikke hadde nok med én menneskeart, så var det nå to arter som skulle utnytte de samme jaktmarker, og det i en på alle måter krevende og turbulent klimaperiode. I løpet av de neste 15 000 årene, skal én menneskeart dø ut, en hel kultur som knyttes til de første sapiens i Europa skal også forsvinne, og en ny gruppe sapiens skal innta Europa – denne gangen for godt. Selv om de første moderne jegere kommer inn i Europa på et tidspunkt hvor jorda er inne i en mellomistid, er dette en ekstremt variabel periode med raske og brutale skifter mellom varmt og kaldt klima. Ved å analysere pollen avsatt på bunnen av innsjøer ser vi en serie med skifter fra skoglandskap, via savanne til treløs steppe. Og endringene er raske. Treløse stepper omgjøres til skogkledd landskap på bare 140 år! De økologiske omveltningene som disse klimaskiftene skapte, må ha vært direkte kaotiske for både folk og dyr. Nykommerne som i perioder hadde benyttet Mandringrotten finnes det ikke lenger genetiske spor av, bare verktøyet og våpnene deres er tilbake – og tanna.

Som reinjegere flest var både neandertaleren og den nyankomne sapiens-jegeren sosiale og frilynte folk, og gener ble utvekslet. Med unntak av de som lever sør for Sahara, har alle mennesker i dag fortsatt beholdt ca. 2 prosent av genene vi arvet fra neandertalerne. Den svenske nobelprisvinner Svante Pääbo hevder endog at neandertalerne i stor grad definerer hvem vi moderne mennesker egentlig er, og han har selvfølgelig rett. Vi har alle litt neandertaler-DNA, men ikke nødvendigvis det samme! Estimater fra genetikerne antyder at til sammen kan så mye som 40 til 50 prosent av neandertalernes genmateriale være bevart hos dagens mennesker.

Den første moderne reinjeger ble funnet i et kaninhull i Aurignac i Frankrike i 1858, og etter hvert gitt navnet Cro-Magnon. I den 30 000 år lange perioden fra 45 000 til 15 000 år fvt. skal dette jegerfolket utvikle ulike typer kulturer, hver med sine karakteristiske våpen og verktøy, men spør man franske arkeologer hva som virkelig skiller folk i denne perioden svarer de; «Ingen verdens ting. De jakter rein». Det er selvfølgelig en overforenkling, men undersøkelser av over 250 boplasser som er benyttet av jegere fram til for 15 000 år siden, viser at avhengigheten av rein har vært svært stor. I de klimatisk tøffeste periodene er det kun reinen som holder oss i livet. Et istids Europa uten rein ville etterlatt et kontinent uten jegere, og landområdene ville ligget jomfruelig uberørt, og ventet på at jordbrukerne skulle komme 30 000 år senere.

En kvinnelig nestor blant franske arkeologer, Françoise Delpech, har sammen med en amerikansk kollega gjort detaljerte undersøkelser av boplassen Grotte XVI i Dordogne. Denne boplassen er benyttet av jegergrupper i over 20 000 år, og beinrestene de etterlater viser at de har jaktet ni ulike store byttedyr. Mønsteret er klart og tydelig, jo kaldere klima, jo større andel rein finnes på boplassen. Under en relativt sett gunstig klimaperiode for 37–28 000 år siden, utgjør rein fra 42 til 58 prosent av alle byttedyr. I perioden med en gradvis forverring av klimaet fram mot istidsmaksimum, øker andelen rein til mellom 71 og 81 prosent. Det siste kulturlaget dateres å være 12 000 år gammelt. Istidsmaksimum var på den tiden over, men en dramatisk forverring av klimaet i perioden som kalles Yngre Dryas, medfører at reinen nå utgjør hele 94 prosent av alt beinmateriale. I de påfølgende år blir klimaet stadig mildere, og arkeologene antar at den siste rein forlot Frankrike for 11 500 år siden. Cro-Magnon’s over 30 000 år lange jakt på rein er over i Sør-Europa.

Mange av de siste reinjegerne i Sør-Europa, Magdalenian-folket, fulgte i reinens klauvspor nordover. Fram mot istidens slutt for i underkant av 12 000 år siden, ser vi det samme mønster som har vært gjeldende gjennom den mer enn ½ million år lange sameksistensen mellom vår slekt og reinen; i de klimatisk tøffeste periodene er det rein som holder befolkningen i livet. På boplassen Stellmoore oppe under iskanten i Nord-Tyskland bringes hele 650 rein inn til leiren, men når istidens siste kuldeperiode, Yngre Dryas, går mot slutten, skimtes nytt land i nord som pirrer jegernes utferdstrang. De blir båtfolk!

Hastigheten på kolonisering av norskekysten forbauser arkeologene. Det er bare noen få hundre års forskjell på sporene etter de første bosettingene langs Oslofjorden til de første i Varanger i Finnmark. Selv om store deler av dietten hentes fra kystområdene, starter utnyttelsen av rein i fjellområdene tidlig. De såkalte bågåstø, steinkonstruksjoner som skjulte bueskytterne, finnes høyt til fjells i nær sagt over hele landet. Etter hvert får gravfangsten av rein stort omfang. Aldersbestemmelsen av slike fangstgraver er vanskelig, men det antas at de første tas i bruk for 3–4000 år siden. I et område i Varanger fjerner jegerne over 20 000 m³ masse for å klargjøre nær 3400 fangstgraver, noe som vitner om at reinen udiskutabelt er den viktigste ressursen i Varangersamenes økonomi.

Lengre sør i landet endres den egalitære samfunnsstrukturen til et lagdelt samfunn under Romertiden. Jern og rein blir viktig i samfunnsøkonomien. Arbeidet med jernutvinning krever store arbeidsressurser, og mange steder anlegges store fangstanlegg for rein for å sikre mat til arbeiderne. Jern byttes mot romerske luksusgjenstander, og vitner om at en liten elite kontrollerer naturressursene, inkludert de store fangstsystemene for rein.

I sørøstre deler av Norge og i midtre deler av Sverige har et fangstfolk drevet elgfangst under bronsealderen for 2500–3000 år siden. Mye tyder på at det har vært god kontakt mellom dette fangstfolket og den øvrige befolkningen, men etter Romerrikets fall starter folkevandringstiden, og innvandrende jordbrukere med behov for produktivt land, presser fangstfolket til å ta i bruk fjellområdene. Mens elgfangsten opphører, øker antall fangstgraver i fjellet og mengden pilspisser som finnes i fjellet øker fram mot vikingetiden, det samme gjør de karakteristiske samiske fangstmarksgravene.

Hvilken rolle samene spiller i den massive oppbyggingen av massefangst for rein i starten på vikingetiden er uklart, men historier fra både Harald Hårfagres angivelige møte med samen Svåse på Dovre og det godt dokumenterte møtet mellom småkongen Ottar fra Hålogaland og den engelske kong Alfred, vitner om at det var god kontakt mellom den norrøne og samiske befolkning. Ottar kunne fortelle kong Alfred at han ble ansett å være en meget rik mann. Ikke bare hadde han på det tidspunktet hundrevis av usolgte rein, seks av disse var faktisk lokke-rein. Dette var særs verdifulle dyr, fordi de kunne benyttes til å fange ville reinsdyr med. I det store og hele var Ottars rikdom for det meste basert på skatten som samene betalte ham.

Mye tyder på at i vikingtida ble kontakten mellom samer og den norrøne overklassen tettere, både i nord og sør. Både norske og svenske arkeologer mener det foregikk en kulturell fiksering i de samiske miljøene i vikingtiden. Urgravskikken, som tidligere var mest utbredt i Finnmark sprer seg, det samme gjør bjørnebegravelsene, og de typiske samiske rekkeorganiserte ildstedene sprer seg i løpet av vikingtiden over det samiske området fra Dovrefjell til Finnmark. Samene var den gang spesialiserte jegere og fangstfolk og deres fangstprodukter ble sett som eksotiske, og var sterkt ettertraktet i den europeiske eliten. Pelsverk, hvalrosstenner og jaktfalker fant derfor veien sørover på det europeiske kontinentet.

Reinen som hadde vært en viktig del av økonomien under vikingetiden, beholder denne posisjonen inn i tidlig middelalder. Dette er en tid hvor byer oppstår, og hvor kongen er i strid med lokale høvdinger. Etter år 1130 får kongen eiendomsretten til allmenningene, muligens også naturressursene der. Den første lovgivningen som gjelder fangsten av rein, finner vi i Gulatingsloven som ifølge Snorre ble skrevet av Håkon I den gode (915–961). Den omfatter ikke en regulering av fangsten, men vedlikeholdet og bruken av dyregravene og fordeling av utbytte. I områder med vannfangst av rein, som på Sumtangen på Hardangervidda sier Gulatingsloven at skytteren, altså den som dreper dyret, skal ha bogen med skinn som betaling. Fra dette er det tydelig at fangsten på den tid var organisert av «noen» som eide reinen og som betalte de som jaktet.

Middelalderen er en oppgangstid i Norge, kongens makt blir befestet, samfunnet blir organisert og folketallet øker sterkt, noe som legger et stadig større press på naturressursene. I perioden fra 1130 og fram til år 1240 er det borgerkrig i Norge. Kongen, som fikk alle sine inntekter i form av naturalia, ser nå at den gamle såkalte redistribusjonsøkonomien feiler, og mange historikere peker på at en økende ressurskrise i Norge er en av årsakene til borgerkrigen.

Reinen var uten tvil en viktig ressurs i den gamle økonomien. Gevirene ble brukt til mye, ikke bare kamproduksjon som vi kjenner fra funn av kamverksteder både i Bergen og Trondheim fra denne tid. Også skinnene var verdifulle, og skinn fra reinkalv ble regnet som et av de mest verdifulle på markedet i Bergen. På midten av 1200-tallet opphører bruken av de mange massefangstanleggene i fjellområdene. Bare i de nordre deler av Gudbrandsdalen er det femten slike anlegg som nå forlates, slik at den omfattende fangsten ser ut til å ha utarmet bestandene slik at fangsten ikke lenger var lønnsom.

I 1349 rammer svartedauden også Norge for første gang. Pestens herjinger skal sette sitt preg på landet i mer enn 200 år. Det er først på 1600-tallet og etter at myndigheter har innført isolasjon av syke, at pestbølgene forsvinner. Pest og elendighet satte sine dype spor i folk og samfunn. Sykdommen ble sett på som en straff fra gud og sjelegaver til kirka ble vanlige slik at kirka etter hvert eier nesten halvparten av landeiendommene i landet.

Vi vet svært lite om villreinstammene og utnyttelsen av de på denne tid, men det er tydelig at presset på utmarksressursene øker samtidig med befolkningsveksten på 1600-tallet. Bruken av de store fangstsystemene tok slutt i Sør-Norge på begynnelsen av 1300-tallet, men varte betydelig lengre i Nord-Norge, hvor massefangsten kan ha pågått helt fram på 1600-tallet. Fangsten desimerte etter hvert villreinstammene kraftig og nedgangen i de ville bestandene er sett på som en av hovedgrunnene til framveksten av den nomadiske reindrifta som trolig var fullt utviklet på 1500-tallet. Nordover i landet ble etter hvert villreinen utryddet, men noen mindre bestander av den ville reinen overlevde i Sør-Norge. Genetiske undersøkinger tyder på at tamreinen ikke har sin opprinnelse i den stedegne villreinen, men at dagens tamrein i stor grad har sitt genetiske opphav lenger øst.

Økt befolkning, og større press på utmarksressursene bidro på same tid til at konfliktene om utmarksressursene økte, noe som er dokumentert i gamle rettsdokumenter og som viser at konfliktene mellom den fastboende og den samiske befolkningen øker i Østerdalsområdet. Samene blir blant annet beskylt for å ta alt av vilt og fisk. Etter hvert som bondebefolkningen øker sin bruk av utmarka til beite, slått og setring oppstår det også konflikter om beiterettigheter og skader på beitemark. Det er lett å se dette som et resultat av en stadig økende ressursmangel, uår og krig (Napoleonskrigene) som hindrer importen av matkorn til Norge. Så seint som i 1814 og 1820 rapporteres det om direkte hungersnød i enkelte bygder. I Østerdalsområdet kulminerer konfliktene mellom bønder og samer i 1824 da bønder fra området skyter ned samenes tamreinbesetning.

Fra midten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet blir det gjort flere forsøk på å etablere tamreindrifter i mange fjellområder, blant annet på Hardangervidda og i Setesdalsheiene. I første omgang er dette drifter som startes av fastboende som kjøper tamrein fra samer i Røros-området og Hattfjelldal. Disse driftene ble kortvarige, sammenblanding med villrein, ulveplage og dårlig drift gjorde at disse første driftene hadde kort levetid. Det er først seinere, og etter at en begynte med å leie inn samiske gjetere at driftene opprettholdes over tid.

På slutten av 1800-tallet og ved århundreskiftet var villreinstammene svært små, og forsøkene på å starte tamreindrift skyldes nok også i stor grad at villreinen var mer eller mindre borte i mange områder. Seinere anslag kan tyde på at det bare var 1000–2000 dyr tilbake av den opprinnelige villreinen.

Utover på 1800- og 1900-tallet ble jakten på villrein mer organisert gjennom ulike lov og regelverk. Først gjennom jakttidsordning for elg, hjort og villrein som ble innført i 1730, deretter med forbud mot bruk av dyregraver i 1863. Men beskatningen av villreinstammene var stor, og reinen ble etter hvert fåtallig i de fleste fjellområder. Lovgivningen rundt beskatningen av villrein (og elg og hjort) hadde derfor et stadig større søkelys på å redusere jakttrykket slik at det ble et samsvar mellom tilveksten i bestandene og jaktuttaket.

Villreinen ble fredet i årene mellom 1902 og 1907, noe som markerer et tidsskille i vårt forhold til reinen. For første gang i historien blir det nødvendig å frede de siste restene av den europeiske villreinen. Gjennom kongelig resolusjon ble prinsippet om minsteareal for tildeling av jakt etablert i 1930, noe som beviselig hadde en positiv effekt og det ble etter hvert en betydelig vekst i flere av villreinstammene. Veksten i bestandene viste også med all tydelighet at utbyggingen av Norge med veger og annen infrastruktur hadde sin pris. På 1950- og 1960-tallet var bestandene på Hardangervidda og i Snøhetta blitt langt større enn hva beitene i de isolerte bestandene kunne underholde. I ettertid har forvaltningen hatt en betydelig oppmerksomhet på å hindre slik overbeiting. I de første tiårene var tiltakene i første rekke i form av jaktkvoter og bestandsplanar, i seinere tid har hensynet til beiteområdene og bevaringen av disse fått stadig større oppmerksomhet.

Historien om menneskene og reinen er en lang historie som strekker seg tilbake til de første menneskene som levde i Europa. Det er også en stor historie som omhandler de enorme effektene av klimaendringer, ikke bare i fortid, men også effektene av de menneskeskapte klimaendringene som nå kommer. Fortsatt finnes det mange reinsdyr i verden, og et rikt kulturelt mangfold knyttet til denne arten. Men det er et mangfold som er i sterk forvitring. Språk forsvinner, historier glemmes eller endog skjules. Et så alt for nærliggende eksempel er samenes historie i Norge, og utfordringene de har med å beholde sine språk og kulturelle egenart.

I tillegg til at planeten varmes opp og skaper store problemer for kuldetilpassede arter, er reinens leveområder i dag under sterkt press. Arten som engang streifet over enorme områder er i dag henvist til å leve på små fragmenter av sine tidligere leveområder, og økosystemene som reinen engang var en del av er i dag forenklet til det ugjenkjennelige. Fortellingen om reinen og menneskene og vår dype felles historie er forhåpentligvis et viktig bidrag til arbeidet med å bevare Europas viktigste kulturminne.