2 Den historiske bakgrunnen

Foto: Nina Berg

2.1 Innledning

Opplysningsvesenets fond ble dannet ved lov i 1821. Eiendommene som hørte til fondet i 1821, går i sin opprinnelse langt tilbake i tid og ble ved grunnlovsbestemmelse i 1814 omtalt som det geistligheten benefiserte gods. Det benefiserte godset skulle tjene til prestenes underhold.

I de snart 200 årene som er gått siden fondet ble stiftet, har det meste av eiendommene blitt solgt, og staten har overtatt finansieringen av prestenes lønn. I dag består fondet av gjenværende prestegårdseiendommer – og eiendommer som i årenes løp er kommet til – og den finanskapitalen som er oppstått gjennom eiendomssalg.

Prestegårdenes historie er en del av norsk kirkehistorie, norsk kulturhistorie og også en del av det norske jordbrukets historie. Opplysningsvesenets fond var dessuten viktig for utbyggingen av det norske skole- og utdanningssystemet på 1800-tallet. I den følgende gjennomgangen av prestegårdenes og fondets historie er hovedvekten lagt på å få fram utviklingslinjer som har ført fram til det som karakteriserer fondets stilling og situasjon i dag.

2.2 Eldre tid

2.2.1 Middelalderen

Lovverket for kristningen av Norge – de første kristenrettene, også kalt Olavsretten – var på 1000-tallet bygget på germansk rett. Den som bygget kirken hadde retten til å velge prest og hadde som kirkens eier full råderett over den. I kristningstiden og de nærmeste hundreårene ble det reist et stort antall kirker. Det er antatt at det ble bygget rundt 1 300 kirker på 1100- og 1200-tallet. Det vanlige var at bøndene gikk sammen om å bygge kirkene, selv om kongene og andre store jordeiere også bygget kirker på sine eiendommer. Både prestene og kirkebyggene ble tilført jordeiendommer og økonomiske rettigheter, slik at prestene kunne forsørges og kirkebyggene holdes vedlike.

Fra midten av 1100-tallet ble Olavsretten utfordret av den kanoniske retten, som var betegnelsen på det rettssystemet den romersk-katolske kirken bygget på og som kirken i Norge var en del av. Etter den kanoniske retten var det kirken som skulle utnevne prester og ha domsretten i kirkelige saker.

Fra rundt 1150 ble det gitt anledning til å gi av eget jordegods til kirken. Disse ble ofte gitt som såkalte sjelegaver. Motytelsen var at kirken holdt sjelemesser og gikk i forbønn for giveren. Retten til å gi eller testamentere bort eiendom brøt med den tidligere arveretten. I årene framover ble betydelige jordeiendommer tilført kirken.

Jordeiendommer og økonomiske rettigheter som lå til kirkebygget og presten, var opprinnelig i liten grad skilt fra hverandre. Etter hvert kom det til et stadig klarere skille mellom eiendommer og rettigheter som tilhørte henholdsvis kirkebygget og presten. I senmiddelalderen ble det vanlig å se kirkebyggene og presteembetene som to rettslig selvstendige og adskilte størrelser, med hvert sitt økonomiske system, men etter kanonisk rett underlagt biskopens overherredømme.

2.2.2 Reformasjonen

Ved reformasjonen i Norge 1536–1537 var kirken og kirkens eiendommer i hovedsak organisert omkring bispesetene, klostrene og de to lokalkirkelige institusjonene: kirkebygget og presteembetet. Ved utgangen av middelalderen er det anslått at kirkens eiendommer tilsvarte rundt halvparten av all fast eiendom i Norge.

Ved reformasjonen ble eiendommer og inntekter som tilhørte biskopene og klostrene lagt inn under kronen og regnet som en del av krongodset. Kongen tok ikke tilsvarende beslag i de eiendommene og inntektene som tilhørte kirkebyggene og presteembetene. Fra eneveldets innføring i 1660 ble imidlertid en stadig større del også av inntekter som tilhørte kirkebyggene, disponert til fordel for kronen. På 1720-tallet ble rundt 620 kirker med tilhørende eiendommer og økonomiske rettigheter auksjonert bort til inntekt for kronen.

Prestenes rett til prestegård, nedfelt i Kong Christian Vs Norske Lov fra 1687, sikret inntektsgrunnlaget for prestene, og eiendommer, inntekter og rettigheter som lå til det enkelte presteembetet var i det vesentlige i behold til begynnelsen av 1800-tallet. Prestegårdseiendommene omfattet den egentlige prestegården (embetsgården), som presten hadde ansvaret for og hvor han selv holdt hus, og dessuten bygselsgårder (leilendingsbruk) og enkeseter. Bygselsgårdene var gårdsbruk som var utleid for en viss tid. Enkesetene var gårdsbruk som forsørget enker etter innehavere av presteembetet. Eiendommene ble i middelalderen gjerne betegnet som prestebordsgodset. Under enevoldstiden ble det vanlig å omtale eiendommene som det geistligheten benefiserte gods, dvs. eiendommer som var begunstiget eller forbeholdt til bruk for prestene.

2.3 Grunnloven § 106 (nå § 116)

Det benefiserte godset, i betydningen prestebordsgodset, representerte store verdier ved begynnelsen av 1800-tallet. Det er anslått at prestegårdene (embetsgårdene), bygselsgårdene og enkesetene, med de jord- og skogeiendommer som hørte til, omfattet 10–15 pst. av all fast eiendom i Norge på denne tiden. Ved sin sentrale beliggenhet i bygdene var dette verdifulle eiendommer. Under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var det ulike oppfatninger om anvendelsen av det benefiserte godset. Blant annet ble det satt fram forslag om at eiendommene skulle inngå som grunnkapital for en norsk riksbank.

Grunnloven § 106 (første punktum) fikk følgende ordlyd:

Saavel Kjøbesummer som Indtægter af det Geistligheden beneficerede Gods skal blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme.

Det sentrale ved bestemmelsen var at verken regjeringen eller Stortinget skulle kunne benytte inntektene av eiendommene til andre formål enn de som paragrafen nevner. Ved grunnlovsreformen i 2014, med de språklige og redaksjonelle endringene som reformen medførte, ble bestemmelsene i § 106 flyttet til § 116 og gitt en moderne språkform. Grl. § 116 første punktum har nå følgende ordlyd:

Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens fremme.

Ved oversettelsen av Grunnloven til nynorsk i 2014 fikk § 116 første punktum følgende ordlyd:

Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset til presteskapet skal berre nyttast til gagn for presteskapet og til å fremje opplysinga.

2.4 Opplysningsvesenets fond

I årene fra 1793 til 1848 ble rundt 300 eiendommer utskilt fra prestebordsgodset og anvendt til militære og sivile formål (militære sjefsgårder, fogdegårder, sorenskrivergårder og lensmannsgårder). Ved lov i 1848 ble slike avståelser stanset, da de ble ansett for å være i strid med Grunnloven § 106. I 1960 innløste staten eiendommene med et erstatningsbeløp til Opplysningsvesenets fond.

I årene før 1814, ved bestemmelse av kongen, var det påbegynt avståelser også av bygselsgårder, men da som regulært salg. Salgene ble stanset av Stortinget de første årene etter 1814, men ved lov i 1821 – lov 20. august 1821 angaaende det beneficerede Gods – ble det bestemt at bygselsgårdene skulle selges når bygselstiden var omme. På denne tiden var det 8 000–9 000 bygselsgårder. De egentlige prestegårdene (embetsgårdene) og enkesetene ble ikke tillatt solgt. Salgsinntektene fra bygselsgårdene skulle tilfalle det loven omtalte som Oplysningsvæsenets Fond, som nå ble dannet.

I tiårene fram til rundt 1860 var omtrent alle bygselsgårdene solgt. Avkastningen av kapitalen som ble tilført det nydannete Opplysningsvesenets fond ved salgene, skulle i henhold til 1821-loven fordeles med 1/3 til det nye norske universitetet og 2/3 til Opplysningsvesenets understøttelsesfond. Understøttelsesfondet skulle benyttes til lønnsforbedring for prester og lærere, til pensjoner for prester, universitets- og skolelærere og til deres enker, og ellers til andre, mer allmenne opplysningsformål. Lovens bestemmelser om bruken av understøttelsesfondet ble opphevet i 1842. Bruken ble da bestemt av Stortinget gjennom ordinære budsjettvedtak. Den lovbestemte fordelen for universitetet ble opphevet i 1963, som var siste året det ble avsatt midler fra fondet til utdanningsformål.

Ved salget av bygselsgårdene var det påheftet årlige jordavgifter til det presteembetet gården hadde tilhørt. Også de sivile og militære embetsgårdene som tidligere var skilt ut, skulle betale inn jordavgifter til vedkommende presteembete. Ved lov i 1851 ble det bestemt at jordavgiften frivillig kunne innløses med et engangsbeløp, som ble lagt til et nytt fond, Jordavgiftsfondet, som vedkommende embete ble utbetalt erstatninger (lønnstilskudd) fra. Loven fra 1851 ble avløst av en ny lov i 1939, som bestemte at jordavgifter som ikke tidligere var innløst, nå skulle innløses med et engangsbeløp og legges til Jordavgiftsfondet.

Ved lov i 1845 ble det bestemt at også de rundt 290 gårdsbrukene som var enkeseter, skulle selges. Salgsinntektene ble lagt til et nytt fond, Pensjonsfondet for geistliges enker, senere delvis også til et nytt særfond, Det geistlige byggefond. Avkastningen av byggefondet skulle benyttes til byggearbeider på prestegårdene.

Ved lov i 1882 ble det bestemt at også deler av prestenes embetsgårder skulle selges. Det meste av det opprinnelige prestebordsgodset var da avstått eller solgt, men embetsgårdene var fortsatt av betydelig størrelse. Loven fra 1882 påla en reduksjon i gårdenes størrelse og blir gjerne kalt reduksjonsloven. Gjennom fradeling og salg skulle gårdene bringes til normal størrelse, målt etter produktivitet. Også husmannsplassene på prestegårdene skulle reduseres i antall. Inntektene ved salget av de overflødige delene av prestegårdene gikk inn i et eget fond, Prestegårdsfondet. Fra prestegårdsfondet skulle det i første rekke gis lønnstilskudd som erstatning til de embetene som ble berørt av reduksjonsloven, men loven åpnet for at overskytende avkastning kunne gis som lønnstilskudd også til presteembeter som ikke var berørt av loven. Reduksjonsloven ga støtet til en omfattende debatt om eiendomsretten til prestegårdene.

Ved lov i 1923 ble det bestemt at husmannsplasser som ikke var solgt i medhold av reduksjonsloven fra 1882, nå burde selges. Salgssummene skulle legges til Prestegårdsfondet. Det ble ved samme lov dannet et eget særfond av visse embetsinntekter som ikke trengtes til geistlig betjening i embetsdistriktet. Særfondet kunne benyttes til kirkelige formål etter bestemmelse av Kirke- og undervisningsdepartementet.

Ved lov i 1963 ble en rekke særlover om de nevnte fondene – også kalt de sentralkirkelige fondene/de kirkelige sentralfondene – opphevet. Det gjaldt Jordavgiftsfondet, Pensjonsfondet for geistlige enker, Det geistlige byggefond og Prestegårdsfondet. Særfondene hadde ulik opprinnelse og formål, med detaljerte bestemmelser om bruken av dem. Med unntak av særfondet dannet ved lov i 1923, ble alle andre kirkelige særfond sanert og innlemmet i Opplysningsvesenets fond ved loven i 1963. Særfondet fra 1923 ble opprettholdt til det ved vedtakelsen av loven om Opplysningsvesenets fond i 1996 ble lagt inn i Opplysningsvesenets fond.

Fisketiendefondet ble dannet i 1848 som følge av avviklingen i 1845 av den fisketiende (avgift) som fra eldre tider skulle tilfalle staten og kirken (presteembeter og enkelte kirker). Fisketiendefondet skulle utbetale erstatninger til prestene og til kirkene ved avviklingen av fisketienden. Fondets erstatninger skulle dekkes av en utførselsavgift på fisk, og i Fisketiendefondet ble det oppsamlet innløsningskapitaler for fisketiendeerstatninger til de enkelte presteembetene og kirkene som tidligere var tillagt fisketiende. Som del av den generelle forenklingen av de kirkelige særfondene i begynnelsen av 1960-tallet, ble Fisketiendefondet avviklet i 1962 og lagt inn i Opplysningsvesenets fond.

Det nordlandske kirke- og skolefond, også kalt Misjonsfondet, ble dannet i 1715 av inntekter tilhørende enkelte kirker og prestegårder i Nord-Norge, opprinnelig med formål å drive misjon blant den samiske befolkningen, og var også eier av enkelte kirker, prestegårder og klokkergårder. Fondet ble etter hvert et fond som skulle tilgodese alminnelige kirkelige formål i Nord-Norge, og ga blant annet lønnstilskudd til presteembeter i Sør- og Nord-Hålogaland bispedømmer. Kapitalen i fondet var mot slutten av 1960-tallet oppbrukt, etter at fondet hadde bidratt til gjenreisning av kirker og prestegårder etter krigen i Norge 1940–1945. Fondets prestegårder ble overført til Opplysningsvesenets fond ved prestegårdsloven fra 1955, og fondet hadde på slutten av 1960-tallet bare enkelte klokkergårder tilbake. Fondet og de resterende eiendommene ble lagt inn i Opplysningsvesenets fond i 1972.

Loven fra 1821 tillot salg av skog som hørte til det benefiserte godset, men skogene ble ikke omfattet av noe vesentlig nedsalg i tiårene etter. Ved skogloven fra 1863 ble det satt forbud mot salg av skog. Inntektene fra prestegårdsskogene ble ellers ikke regnet som en del av prestenes embetsinntekter. Skogene ble forvaltet separat, og prestens fordel var begrenset til hogst til eget bruk. Overskuddet fra skogene tilfalt Opplysningsvesenets fond. Den skogfaglige driften av prestegårdsskogene ble fra midten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ivaretatt av statens skogvesen, fra 1957 av Direktoratet for statens skoger, senere Statskog. Fra begynnelsen av 2000-tallet har skogsdriften vært basert på anbudskontrakter. Forvaltningen av grunneierrettighetene har i alle år ligget til departementet for kirkesaker.

2.5 Prestelønn og prestegård på 1900-tallet

2.5.1 Kontantavlønning av prestene

Ved inngangen til 1800-tallet var det avkastningen fra prestenes embetsgårder og tilliggende eiendommer som var den viktigste inntektskilden for prestene. Fortsatt var naturaløkonomien dominerende. Utover på 1800-tallet ble prestenes inntekter i økende grad preget av overgangen til en pengeøkonomi.

Ved utgangen av hundreåret hadde prestenes embetsinntekter utviklet seg til et komplisert avlønningssystem. Fortsatt hadde prestene inntekter fra prestegården. Mange av gårdene var satt bort til forpaktning, ofte mot betaling i penger ved siden av naturalia. Embetsinntektene besto ellers av lokale ytelser (offergaver, betaling for embetshandlinger m.m.), lønnstilskudd (erstatninger) fra Opplysningsvesenets fond og kirkelige særfond som var blitt dannet ved salget av prestegårdseiendommer på 1800-tallet, og dessuten renter av de kapitaler som oppsto når parseller av en prestegård ble solgt (embetskapitaler).

Ved den geistlige lønningsloven fra 1897 ble avlønningssystemet for prestene forenklet. Blant annet ble de tidligere lokale pengeytelsene (offergaver m.m.) avviklet og omregnet til faste pengeytelser som skulle dekkes av kommunekassen som erstatning. Fordi de lokale pengeytelsene og lønnserstatningene fra de sentralkirkelige fondene varierte mye mellom embetene, stilte loven opp grenser for prestenes minstelønn og maksimumslønn. Om prestens inntekter oversteg maksimumslønnen, skulle det overskytende gå inn i et lokalt geistlig lønningsfond som kommunenes lønnsforpliktelser kunne dekkes fra. Om prestens inntekter lå under minstelønnen, skulle det manglende utliknes av Opplysningsvesenets fond. Kommunen skulle sørge for tjenestebolig til prester uten prestegård.

Målet med lønningsloven fra 1897 var at prestens lønn, utover inntektene fra prestegården, skulle finansieres av midler fra lokale lønningsfond og de sentralkirkelige fondene. Fallet i pengeverdien utover på 1900-tallet, særlig som følge av verdenskrigen 1914–1918, medførte at prestenes lønnstilskudd fra de kirkelige fondene ikke strakk til for at prestelønningene skulle holde følge med prisstigningen. De lokale geistlige lønningsfondene kompenserte ikke for kommunenes lønnsforpliktelser etter loven fra 1897, som måtte dekkes av kommunekassen, og et kommunalt lønnstilskudd på kr 0,50 per kirkemedlem ble innført i 1921. For å opprettholde prestenes minstelønn ble det gitt tilskudd fra staten. Det ble etter hvert også gitt statstilskudd i form av ulike lønnstillegg til prestene, som alders-, dyrtids- og reguleringstillegg. Prestegården var fortsatt en viktig inntektskilde for mange prester, men stadig færre prester drev gården selv. Det vanlige var å sette bort driften til en forpakter. Ansvaret for gården lå som før til presten.

Avviklingen av prestegårdenes rolle i avlønningen av prestene kom ved stortingsvedtak i 1950 da prestene ble ført inn under statens alminnelige lønnsregulativ, med tilhørende endringer i den geistlige lønningsloven fra 1897. All avlønning av prestene skulle nå skje ved kontant betaling etter statens regulativ. Dermed opphørte prestenes rett fra eldre tider til å nyttiggjøre seg naturalverdier og annen avkastning fra prestegården. For prester uten prestegård – så som biskopene, byprestene og enkelte landsprester – ble den nye lønnsordningen gjennomført raskt. For prester med prestegård tok det noe lenger tid, dvs. inntil det kom en egen lov om prestegårder i 1955.

2.5.2 Lov om prestegårder

Ved inngangen til 1950-tallet var de aller fleste av de i alt 480 prestegårdene satt bort til forpaktning. Etter de betydelige salgene av prestegårdseiendommer på 1800-tallet hadde ytterligere salg hatt et begrenset omfang. De fleste gjenværende husmannsplassene var blitt solgt på 1920-tallet og utover, og også enkelte prestegårder var solgt, oftest fordi de ikke lenger hadde en egnet beliggenhet eller ikke var økonomisk drivverdige. Ellers besto eiendomssalg mest av mindre parseller. Flere steder var tomtearealer i økende grad avstått til offentlige formål, boligformål eller næringsvirksomhet, men dette skjedde helst ved bortfeste, ikke ved salg.

Spørsmålet som oppsto i forlengelsen av at prestegårdene ikke lenger skulle tjene som inntektsgrunnlag for prestene, var prestegårdenes framtidige forvaltning, særlig om gårdene burde selges eller beholdes i offentlig eie. I 1920- og 1930-årene var det dessuten reist spørsmål om forvaltningen av prestegårdene og de sentralkirkelige fondene burde overføres til henholdsvis Landbruksdepartementet og Finansdepartementet. Flere offentlige kommisjoner og utvalg hadde spørsmålene til vurdering i mellomkrigstiden og de nærmeste årene etter 1945.

I tråd med forslag fra Prestegårdsutvalget av 1947 ble det ved lov 9. desember 1955 om presteboliger og prestegårder bestemt at prestegårdene skulle holdes oppe som gårdsbruk og i hovedsak forpaktes bort. Utlegging av gårdenes tomter til boligformål, offentlige formål m.m. skulle som hittil normalt skje gjennom bortfeste, og prestegårdenes skoger skulle som før driftes av statens skogvesen. Presteboligen på eiendommen skulle presten fortsatt ha rett og plikt til å ha som tjenestebolig. Tilsynet med presteboligen og prestegården ble lagt til kommunalt oppnevnte prestegårdstilsyn. Prestegårdene og de sentralkirkelige fondene skulle som tidligere forvaltes under ett av Kirke- og undervisningsdepartementet. I lovproposisjonen, jf. Ot.prp. nr. 41 (1953), uttalte departementet:

Prestegardene hører til de eiendomsmidler som omfattes av grunnlovens § 106. Departementet er oppmerksom på at en ved forvaltningen må ha for øye de kirkelige og formålsbestemte oppgaver som disse midler skal brukes til. Men enten en først og fremst har for øye de særlige formål som midlene er bestemt for, eller en ser saken ut fra statens synspunkt som ansvarlig for de samlede kirkeutgifter, hvorav Opplysningsvesenets samtlige fond i alle tilfeller bare dekker en mindre del, så vil det innebære at midlene må søkes bevart og opprettholdt best mulig. En kan her ikke se bort fra at jordeiendommer som blir holdt i forsvarlig hevd og drift på en særlig måte representerer stabile verdier.

Flertallet i Stortingets kirke- og undervisningsnemnd, for anledningen utvidet med medlemmer fra Stortingets landbruksnemnd, sluttet seg til departementets forslag og uttalte blant annet:

Nemnda er klar over at den vedtatte nye lønnsordning for prestene, hvoretter prestens rett til inntekt av prestegårdene faller bort, kan det reises en rekke innvendinger mot å holde på prestegårdene, men flertallet i nemnda, alle unntatt Hoff, er likevel enig både med departementet og Prestegårdsutvalget i at det er så viktige momenter som taler for å holde på prestegårdene at en ikke bør gå til noe alminnelig salg av disse eiendommene.

2.5.3 Ny lov om prestenes lønnsforhold

Selv om tilknytningen mellom prestegårdens inntekter og prestens avlønning ble brutt ved prestenes innplassering på lønnsregulativet, var finansieringssystemet for prestelønningene fortsatt komplisert. Innplasseringen på regulativet innebar at lønna var fast og entydig bestemt, men den ble finansiert og utbetalt via ulike lønnskilder. I hovedsak var finansieringen delt mellom kommunene, staten og de forskjellige sentralkirkelige fondene, herunder Opplysningsvesenets fond.

Lov 5. april 1957 om geistlige embets- og tjenestemenns lønnsforhold m.m., jf. Ot.prp. nr. 14 (1957), innebar at staten helt ut overtok lønnsutbetalingen til prestene. Tilskudd fra de sentralkirkelige fondene til prestelønn, som til da hadde vært avregnet mot det enkelte embetet, ble fra nå tatt som en samlet inntekt for statskassen til delvis dekning av prestelønningene. Kommunenes andel av prestenes grunnlønn ble satt til normalt 50 pst., som i snitt svarte til hva kommunene utbetalte som tilskudd til prestelønn etter reglene i lønningsloven fra 1897. Den kommunale andelen skulle innbetales som refusjon til staten. Når kommunene fortsatt skulle bære en betydelig del av prestelønningene, var begrunnelsen at prestene fra gammelt av hadde blitt lønnet av menighetene og at denne lokale finansieringen burde føres videre med kommunene som representant for menighetene.

Den nye lønningsloven videreførte bestemmelsen om at kommunen hadde plikt til å anskaffe tjenestebolig til prest når ikke Opplysningsvesenets fond skaffet bolig til veie. I første rekke gjaldt dette bolig for byprestene.

Ved endringene i 1976 av den geistlige lønningsloven fra 1957 ble den kommunale refusjonsordningen for prestelønningene avviklet. Staten tok helt over finansieringen av prestenes lønn, fortsatt mot en viss inndekning fra Opplysningsvesenets fond. Samtidig ble det bestemt at kommunenes utgifter til prestebolig skulle refunderes av staten etter en normalkostnad.

2.5.4 Praktiseringen av loven om prestegårder

Prestegårdsloven forbød ikke salg av prestegårder eller prestegårdseiendommer. Loven videreførte tidligere praksis, hvor salg kunne forekomme når samfunnsmessige hensyn tilsa det eller eiendommen ut fra sin beliggenhet, beskaffenhet m.m. ikke representerte viktige verdier.

Årene etter at prestegårdsloven var vedtatt, ble det fra tid til annen reist spørsmål til praktiseringen av lovens bestemmelser, særlig om forvaltningspraksisen ved salg var for restriktiv. I St.meld. nr. 25 (1969–70) Om praktiseringen av lov om presteboliger og prestegarder av 9. desember 1955 orienterte departementet om salgspraksis og andre sider ved forvaltningen av prestegårdene. Departementet viste til de hensynene som tidligere var framholdt for ikke å selge prestegårdseiendommer, blant annet at eiendommene representerte stabile verdier og kunne tjene viktige samfunnsformål. I meldingen heter det blant annet (side 21):

De hensyn som under behandlingen av prestegardsloven ble anført til fordel for å opprettholde prestegardene i offentlig eie, må anses å være minst like tungtveiende i dag. Det har således vist seg at betydningen av å beholde disse eiendommer som en jordreserve, er meget stor. En rekke formål av stor samfunnsmessig betydning har kunnet realiseres ved å nytte prestegardsjord. (…) Ved å beholde disse eiendommene i offentlig eie har en således foruten å kunne dekke behovet for grunn til forskjellige samfunnsnyttige formål, også oppnådd at den verdiøkning eiendommene har undergått, har kommet det offentlige til gode.

I Innst. S. nr. 112 (1970–71) ga flertallet i hovedsak sin tilslutning til departementets vurderinger. Et mindretall mente at forpakterne burde gis anledning til å kjøpe gårdsbruket dersom ikke særlige samfunnsmessige hensyn sto i veien.

2.5.5 Salg av forpaktningsbruk og festetomter

I årene etter at St.meld. nr. 25 (1969–70) på ny hadde trukket opp retningslinjene for forvaltningen av prestegårdene, ble det igjen reist spørsmål til den restriktive holdningen til salg av prestegårdsgrunn. I et høringsnotat i 1982 mente departementet at landbrukshensyn tilsa at forpaktningsbrukene som hovedregel burde selges, med fortrinnsrett for forpakterne til å kjøpe. Presteboligen burde i tilfelle skilles ut og fortsatt benyttes som prestebolig. 184 prestegårder var da under forpaktning, etter at mange forpaktningsbruk var gått over til å bli jordleiebruk. Departementet mente dessuten at festere av boligtomter burde gis anledning til å innløse sine tomter.

Departementets forslag om utvidet salg fikk gjennomgående tilslutning fra landbrukshold, mens instanser innen Den norske kirke hadde vesentlige innvendinger. Fra kirkens side ble det blant annet framholdt at så lenge eiendomsretten til fondets eiendommer var uavklart, burde staten være varsom med å selge eiendommer.

På bakgrunn av høringen ble spørsmålet om utvidet salg lagt fram i St.meld. nr. 64 (1984–85) Forvaltning av Opplysningsvesenets fonds eiendommer. I meldingen opprettholdt departementet sitt syn om at forpaktningsbrukene som hovedregel burde selges, og at festere av boligtomt skulle få mulighet til å innløse tomta. Med bakgrunn i de innvendingene som var kommet fra kirkelig hold, gikk departementet inn for at salgs- og innløsningssummene ble lagt til et nytt særfond under Opplysningsvesenets fond, Særfond II, og at kapitalen i særfondet ble sikret mot inflasjon. Nettoavkastningen – etter fradrag for det som trengtes for inflasjonssikring – skulle anvendes til kirkelige formål uten avkorting i statens utgifter til kirken, slik at salget av forpaktningsbrukene og innløsningen av festetomter sikret en styrking av Den norske kirkes økonomiske stilling.

Ved Stortingets behandling av meldingen, jf. Innst. S. nr. 122 (1984–85), kom det ikke fram vesentlige innvendinger til meldingens konklusjoner. I løpet av de neste ti–femten årene ble de fleste forpaktningsbrukene solgt, presteboligen på brukene ble i de fleste tilfellene fradelt og mange festere innløste sine boligtomter. Alle salgssummene gikk inn i det nyopprettede Særfond II.

2.6 Fondskapitalen

Salgene av prestegårdseiendommene innebar konvertering av realkapital til pengekapital. Som nevnt ble salgssummene som kom inn på 1800-tallet, dels lagt til Opplysningsvesenets fond, dels til kirkelige særfond. Fra finanskapitalen ble det gitt gunstige lån til gårdbrukere og til kommunene, som fikk låneadgang i 1839. Fondet var en viktig låneinstitusjon for de nye kommunene og er betegnet som den første kommunalbanken.

Ved statens innløsning i 1960 av de sivile og militære embetsgårdene som på slutten av 1700-tallet og første delen av 1800-tallet var utlagt fra det benefiserte godset, ble Opplysningsvesenets fond tilført en kapital på 13 mill. kroner. Ved saneringen av de kirkelige særfondene i 1963 ble fondet tilført en kapital på 25 mill. kroner. Etter disse kapitaltilførslene var fondets kapital kommet opp i rundt 90 mill. kroner, som i hovedsak var lånt ut til kommuner til bygging av kirker, skolebygg og presteboliger. I St.meld. nr. 64 (1984–85), som åpnet for utvidet salg av fondets eiendommer, heter det (side 47):

Det benefiserte gods utgjorde i sin tid en meget stor del av landets samlede jordegods. I henhold til lov av 20. august 1821 og senere lover er omtrent alt benefisert gods, unntatt prestegårdene, solgt og fra å utgjøre ca. 10 pst. av landets jordegods i 1821 er denne eiendomsmasse nå redusert til i underkant av 0,4 pst. av landets dyrkede areal og ca. 0,8 pst. av det produktive skogarealet. Salgssummene er gått inn i Opplysningsvesenets fond hvis kapital pr. 31. desember 1983 utgjorde kr 119 236 004. (…)

Langtidsutviklingen siden fondskapitalen oppsto, har medført at realverdien av kapitalen pga. fallet i pengeverdien er vesentlig forringet.

Fondskapitalen på rundt 120 mill. kroner ved årsskiftet 1983/1984 økte vesentlig ved de påfølgende salgene av fondets forpaktningsbruk og festetomter. Ved utgangen av 1990 var den bokførte verdien på 180 mill. kroner, hvorav 48 mill. kroner lå til Særfond II. Kapitalen til særfondet dannet ved lov i 1923 var på 1,2 mill. kroner. Fortsatt ble det gitt lån til kirkelige formål, men fra 1991 ble hoveddelen av kapitalen plassert i børsnoterte aksjer og rentebærende verdipapirer. Som følge av ytterligere salg av forpaktningsbruk og festetomter, gevinster fra kapitalens plassering i finansmarkedene og overskuddsdisponeringer, hadde fondskapitalen en betydelig vekst også utover på 1990-tallet og 2000-tallet.

Grunnloven § 116 beskytter fondets grunnkapital. Grunnkapitalen i fondet er eiendommene og den kapitalen som kommer til ved eiendomssalg. Grunnkapitalen betegnes og bokføres i fondets regnskap som kapitalfondet. Eiendomsverdiene ble på 1990-tallet oppført i fondets balanse med en symbolsk sum på kr 1 000, som illustrasjon på at eiendommenes historiske kostpris er ukjent og at det heller ikke på annet grunnlag er mulig å føre eiendommenes virkelige verdi i balansen. Ved årtusenskiftet var kapitalfondet bokført til en verdi av 1,2 mrd. kroner. Fra 2001 ble nye investeringer i eiendommene aktivert i balansen. Den bokførte verdien av kapitalfondet i dag inneholder dermed en del av eiendomsverdiene.

En oversikt over fondskapitalens utvikling siden 1991 er gitt i kapittel 3 nedenfor, hvor også et estimat på fondets eiendomsverdier er omtalt.

2.7 Fondets forvaltning – utviklingstrekk i nyere tid

2.7.1 Lov om Opplysningsvesenets fond

Salget av forpaktningsbrukene og innløsningen av festetomter, etableringen av Særfond II og plasseringen av finanskapitalen i finansmarkedene kunne gjennomføres uten hinder av bestemmelsene i lovgivningen om Opplysningsvesenets fond og prestegårdene, slik disse var nedfelt i loven fra 1821 om det benefiserte godset og i prestegårdsloven fra 1955. I Ot.prp. nr. 68 (1994–95) Om lov om Opplysningsvesenets fond ble det foreslått at særlovgivningen ble opphevet og erstattet av en ny lov. Som bakgrunn for forslaget viste departementet blant annet til at tidligere lovgivning for en stor del var foreldet. Departementet mente at de rettslige bindingene som fulgte av den gjeldende særlovgivningen, hindret en målrettet og forretningsmessig forvaltning av fondet.

Loven om Opplysningsvesenets fond innebar en betydelig forenkling av lovgivningen om fondet. Blant annet ble 1821-loven og loven fra 1955 om prestegårder opphevet. Loven om Opplysningsvesenets fond er kortfattet og av rammekarakter. I lovproposisjonen framholdt departementet at loven ville gi «den fleksibilitet og omstillingsevne for forvaltinga av pengekapital og eigedommar som forholda når som helst måtte krevje». De enkelte bestemmelsene i loven er omtalt nedenfor under punkt 3.2.1.

2.7.2 Ny organisering av fondets forvaltning

Opplysningsvesenets fond har gjennom årene ikke hatt noen ytre forvaltningsorganisasjon. For den enkelte prestegården har det vært lokale prestegårdstilsyn, og fondets skoger ble lenge forvaltet sammen med statens skoger, men ellers var det departementet for kirkesaker som i alle år hadde det løpende ansvaret for forvaltningen av fondets kapital og eiendommer.

Spørsmålet om å skille ut fondets løpende forvaltning fra departementet kom opp få år etter at loven om fondet var vedtatt i 1996. I St.prp. nr. 61 (1999–2000) ble det tatt opp forslag om opprettelse av et forvaltningsorgan for fondet med eget styre, underlagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. I begrunnelsen for forslaget, som Stortinget ga sin tilslutning, heter det:

Det viktigste motivet for slik omorganisering er å avlaste Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for forvaltningsoppgaver som ikke naturlig hører hjemme i et departement. Oppgavene i departementet skal etter dette være forankret i behovet for politisk styring og kontroll, noe som i beskjeden grad gjelder for de oppgaver som gjelder forvaltningen av fondet. Disse er i stor grad av detaljmessig karakter, og innslaget av nærings- eller forretningsmessig drift er stort. (…) Med et eget forvaltningsorgan for Opplysningsvesenets fond vil det være lagt til rette for en mer konsentrert, rasjonell og kostnadseffektiv forvaltning, et sterkere fagmiljø og en mer samordnet og planmessig forvaltning av fondets ulike eiendeler.

Verken det konstitusjonelle ansvaret for Opplysningsvesenets fond, eller den overordnede styringen av fondet, vil bli endret ved en slik løsning.

I punkt 3.2.2 nedenfor er forvaltningsorganet nærmere omtalt.

2.7.3 Avviklingen av prestenes tjenestebolig- og bopliktordning

Prestenes overgang til ren kontantlønn på 1950-tallet, som medførte at prestegårdene ikke lenger var en del av prestenes inntektsgrunnlag, innebar et viktig, men ikke endelig brudd med den historiske tilknytningen mellom prest og prestegård. Fortsatt skulle gårdens prestebolig benyttes som tjenestebolig, der presten hadde rett og plikt til å bo. Det endelige bruddet kom i 2015, da tjenestebolig- og bopliktsystemet for prestene, slik det hadde vært fra gammelt av, ble avviklet. Prestens rett og plikt til å bo i tjenestebolig ble opphevet og dermed også fondets mangeårige oppgave med å holde tjenestebolig for prestene. Bare der tjenestebolig er nødvendig for å rekruttere prest til stedet, har fondet ansvar for å tilby prestebolig.

2.8 Fondet og statsbudsjettet

De første tiårene etter fondets etablering i 1821 ble ikke budsjettet for Opplysningsvesenets fond behandlet av Stortinget. Etter endringer i 1842 av 1821-loven ble fondsbudsjettet ført inn under Stortingets bevilgningsmyndighet. I mange år ble fondets budsjett forelagt Stortinget i en egen proposisjon, St.prp. nr. 2.

Fra fondets avkastning ble det på 1800-tallet bevilget betydelige beløp til utdanningsformål ved siden av kirkelige formål, også utover den andelen til universitetet som var fastsatt i 1821-loven. Folkeskolevesenet ble bygget ut med lån og tilskudd fra fondet, og fondet ble gjennom mange år og i økende grad tilført midler fra statskassen til fordel for skolevesenet. Først fra midten av 1920-tallet ble statstilskudd til folkeskolevesenet bevilget direkte over statsbudsjettet, ikke via Opplysningsvesenets fond. Bruken av avkastningen fra fondet ble avgrenset til prestegårdenes drift, vedlikehold og nybyggingarbeider, til kirkelige formål og til den lovbestemte andelen til universitetet. St.prp. nr. 2 om Opplysningsvesenets fonds særbudsjetter falt bort.

Avkastningen fra prestegårdene og fra kapitalen i Opplysningsvesenets fond og de kirkelige særfondene ble i årene framover fortsatt ført opp i statsbudsjettet, med spesifisert fordeling til universitetet i Oslo (fram til 1963), til vedlikeholds- og byggearbeider på prestegårdene og til dekning av prestelønninger og andre kirkelige formål.

Opplysningsvesenets fond og de kirkelige særfondene dekket etter hvert en stadig mindre del av statens utgifter til kirkelige formål. På midten av 1950-tallet tilsvarte tilskuddet til prestelønninger fra de sentralkirkelige fondene rundt 10 pst. av statens andel av utgiftene til prestelønningene. Avkastningen ble ellers i hovedsak benyttet til vedlikehold og nybyggingsarbeid på prestegårdene.

Som nevnt var fondskapitalen på 120 mill. kroner da St.meld. nr. 64 (1984–85) om utvidet salg av fondets eiendommer ble lagt fram. Om avkastningen av denne kapitalen heter det i meldingen (side 47):

Avkastningen disponeres i sin helhet til «Geistlighedens Bedste» i henhold til Grunnlovens § 106. Av de 13,6 mill. kroner som det er budsjettert med for 1984 går nesten 4 mill. kroner til presteskapet (budsjettkap. 220, post 01), ca. 3,5 mill. kroner til vedlikeholdsarbeider på prestegardene (kap. 224, post 11–8) og ca. 3,5 mill. kroner til nybyggingsarbeider på prestegardene (kap. 224, postene 30–32), vel 1 mill. kroner til administrasjon m.v. (kap. 200) og ca. 1,5 mill. kroner til kirkelige formål ellers (kap. 220–224).

I 1998, med bakgrunn i loven om Opplysningsvesenets fond, ble det bestemt at bruken av fondets avkastning ikke lenger skulle føres opp som en del av statsbudsjettet. Fondets refusjon til statskassen for statens utgifter til kirkelige formål ble avviklet, mot at fondet tok over statens utgifter til fondets forvaltning. Finansielle tilskudd til Den norske kirke, etter hvert også det nye forvaltningsorganets utgifter, ble i noen år bevilget over statsbudsjettet med full refusjon fra fondet. Tidlig på 2000-tallet opphørte også denne forbindelsen mellom fondet og statsbudsjettet. I dag er det styret for forvaltningsorganet som fastsetter fondets budsjett og regnskap. Departementet fastsetter utgiftsrammen for forvaltningsorganet og fondets finansielle tilskudd til Den norske kirke.

Fondets eiendeler er i alle år holdt adskilt fra statens eiendeler og inngår ikke i statens kapitalregnskap.