4 Eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond

4.1 Innledning

Hvem som har eiendomsretten til prestegårdene (det benefiserte godset) og Opplysningsvesenets fond har vært diskutert siden 1800-tallet. Verken bestemmelsene i Grl. § 116 om det benefiserte godset eller loven fra 1821 om dette godset, avklarte eiendomsretten. Blant rettslærde og historikere har det gjennom årene vært ulike syn i spørsmålet. Flere har ment at det må skjelnes mellom eiendomsretten til prestegårdene og eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond. Uenigheten i dag går i hovedsak mellom de som mener at Den norske kirke eier fondet med tilhørende eiendommer og de som mener at staten har eiendomsretten. I nyere tid har det også vært hevdet at fondet er et selveiende fond, på linje med en stiftelse, som verken staten eller Den norske kirke har noen eiendomsrett til.

Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet har senest i en uttalelse 23. mars 2017 konkludert med at staten eier fondet. I vedtak fra Kirkemøtet 2018 går det fram at Kirkemøtet betrakter fondet som tilhørende Den norske kirke.

I det følgende gis det en kort oversikt over de ulike synene på eiendomsretten som har vært hevdet gjennom årene og hvordan eierspørsmålet har vært kommentert i offentlige utredninger, stortingsdokumenter m.m. de seneste tiårene.

4.2 Ulike syn i eldre tid

Den første systematiske gjennomgangen av prestegårdenes rettsstilling ble gjort av Fredrik Brandt, professor i rettshistorie og tingsrett, som i sin lærebok om tingsrett fra 1867 framholdt at prestene hadde bruksrett til eiendommene, mens eiendomsretten lå til Opplysningsvesenets fond. I sammenheng med vedtakelsen av reduksjonsloven fra 1882, som bestemte at det overflødige av prestenes embetsgårder (prestegårdene) skulle selges, var det flere som uttalte seg kritisk til Brandts lære. Som nevnt innebar loven at avkastningen fra salgsinntektene ikke alene skulle forbeholdes det presteembetet som mistet inntekter ved reduksjonen av eiendommen, men skulle kunne benyttes også til kirkelige formål utenfor embetsdistriktet. Denne lovsaken, som var til behandling i Stortinget tre ganger før loven ble sanksjonert, brakte fram synspunkter om at prestegårdene var eiet av vedkommende presteembete, og at inntektene ved salg av deler av en prestegård ikke kunne brukes utenfor embetsdistriktet. Professor i historie Oluf Rygh var blant de som på denne tiden hevdet et slikt syn. Det samme gjorde riksarkivar Michael Birkeland, som også framholdt at dersom det var slik at embetet ikke hadde eiendomsretten, måtte eiendomsretten ligge til menigheten. Også andre mente at menighetene hadde eiendomsretten til prestegårdene. På denne tiden var det ellers kommunene som representerte menighetene.

Universitetsstipendiat, senere professor i rettsvitenskap Absalon Taranger la i 1896 fram avhandlingen Om Eiendomsretten til de norske Præstegaarde. Taranger mente å kunne påvise at prestegårdene var eiet av vedkommende presteembete, som hadde karakter av å være en selveiende stiftelse, med privatrettslig eiendomsrett til sine eiendommer. Taranger framholdt derfor at staten ikke hadde anledning til å benytte inntekter fra salg av en prestegård til formål utenfor embetsdistriktet, slik reduksjonsloven tillot. Taranger avviste at Opplysningsvesenets fond kunne være eier av prestegårdene. Taranger avviste også at menighetene kunne ha noen form for eiendomsrett til prestegårdene.

Tarangers avhandling og konklusjoner ble på sentrale punkter imøtegått av professor i rettshistorie Ebbe Hertzberg, som i 1898 la fram sin utredning Om Eiendomsretten til det norske Kirkegods. En retshistorisk Betænkning, der han drøftet prestegårdenes og Opplysningsvesenets fonds rettsstilling. Hertzberg mente presteembetene ikke kunne regnes som en form for stiftelser med selvstendige og suverene rettigheter overfor et høyere trinn i kirkeorganisasjonen, slik Taranger hevdet. Hertzberg kom til at Opplysningsvesenets fond må regnes som et særskilt rettssubjekt som staten ved loven i 1821 bestemte skulle være eier av prestegårdene. Bestemmelsene i reduksjonsloven fra 1882 om disponeringen av denne formuen var etter Hertzbergs syn godt i samsvar med hva staten hadde adgang til. I likhet med Taranger avviste Hertzberg at menighetene hadde noen form for eiendomsrett.

En viss avklaring i de spørsmålene som Taranger og Hertzberg hadde ulikt syn på, kom ved en dom i Høyesterett i 1910, etter at Østre Toten kommune hadde anlagt sak mot staten med krav om at salgssummene for deler av Østre Toten prestegård skulle være sokneprestembetets formue og at avkastningen bare kunne brukes innenfor embetsdistriktet. Kommunen fikk ikke medhold i byretten eller i anken til Høyesterett. I høyesterettsdommen, jf. Rt. 1911 (s. 106–123), heter det blant annet:

Efter enevoldsmagtens indførelse kommer imidlertid endnu tydeligere og mer afgjort den retsopfatning tilsyne, at staten i sin disposisjon og rådighet over det beneficerede gods ikke pligter at tage hensyn til enkeltinstituterne, kirken og presteembedet, saaledes at disse skulde som uafhengige stiftelser nyde en overfor staten retslig beskyttet økonomisk selvstændighet.

Om Grunnloven § 106 (nå § 116) heter det i dommen:

Denne bestemmelses ligefremme indhold gaar alene ud på et forbud mod at anvende kjøbesummer og indtægter af det geistligheden beneficerede gods til andet end geistlighedens bedste og oplysningens fremme. At paragrafen skulde have paalagt administration og lovgivning andre baand eller indskrænkninger med hensyn til det i paragrafen omhandlede beneficerede gods, finder jeg ikke at kunne antage. Den hele retsudvikling indtil da havde paa det mest utvetydige vist, at staten udøvet den fulde dispositionsret over det beneficerede gods og det endog i saadan udstrækning, at store verdier af dette var taget i beslag til udelukkende verdslige statsformaal. Det var dette sidste og kun dette sidste paragrafen skulde sætte en tilstrækkelig stopper for.

Tarangers og Hertzbergs utredninger om prestegårdenes rettsstilling dannet grunnlaget for de påfølgende årenes diskusjoner blant rettshistorikere og andre om eiendomsretten til prestegårdene og Opplysningsvesenets fond. At prestegårdene ikke er eiet av embetene, ble av de fleste ansett som avklart ved høyesterettsdommen i 1910, men dommen avklarte ikke hvem som er eier av Opplysningsvesenets fond. Dommen avklarte heller ikke at fondet er eier av prestegårdene, men den vanlige rettsoppfatningen etter dommen gikk i retning av at prestegårdene er eiet av Opplysningsvesenets fond.

Diskusjonen om eiendomsretten til de verdiene som Grl. § 116 benevner som det benefiserte godset, har på 1900-tallet og fram til vår tid i det vesentlige handlet om det er staten eller kirken som har eiendomsretten. Embetsverket i kirkeavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet framholdt ved flere anledninger på 1920-tallet at de kirkelige fondene og prestegårdene tilhører kirken. Professor i rettsvitenskap Nikolaus Gjelsvik ga støtte til dette synet. Byråsjef, senere ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen Kristian Hansson framholdt i en artikkel i Kirke og Kultur i 1939 at eiendommene gjennom århundrene har hatt en særlig kirkelig tilknytning og et kirkelig formål, og at realiteten i dette rettsforholdet mellom kirken og det benefiserte godset må innebære at kirken har eiendomsretten. At kirken er en statskirke endrer ikke denne realiteten, hevdet Hansson, siden kirken er noe annet enn staten, heller ikke at staten i en statskirkeordning disponerer over kirkens verdier.

Professor i rettsvitenskap Knut Robberstad har i en artikkel i Luthersk kirketidende fra 1949 og i sin Lærebok i kirkerett – fyrelesningar på Det praktisk-teologiske seminaret til Menighetsfakultetet (4. utg. 1963) gitt uttrykk for liknende synspunkter om kirkens eiendomsrett. Robberstad framholdt at kirken, selv om den er en statskirke, rettslig sett er noe annet enn staten, siden kirken omfatter kirkens døpte medlemmer, ikke alle statens borgere. Robberstad mente kirken hadde en rettslig selvstendighet, selv om det kirkelige selvstyret var lite utbygd. Etter Robberstads syn er det kirkens presteembeter som har eiendomsretten til prestegårdene. Han mente at høyesterettsdommen fra 1910 om Østre Toten prestegård viser at staten har stor råderett over prestegårdene, men ikke at eiendomsretten er gått over til staten. Det benefiserte godset var eiet av embetene ved reformasjonen og eies fortsatt av embetene så lenge staten ikke positivt har tatt over eiendomsretten, noe staten ikke har gjort, ifølge Robberstad. Robberstad hevdet at også de kirkelige fondene som er dannet av det benefiserte godset, tilhører kirken.

Da forslaget til lov om prestegårder ble lagt fram for Stortinget i 1953, gjorde departementet oppmerksom på de ulike oppfatningene som gjaldt med hensyn til eiendomsretten til eiendommene, men understreket at forslaget ikke krevde noen avklaring i spørsmålet. Stortingskomiteen som behandlet lovforslaget, ba om at prestegårdenes eiendoms- og rettsforhold ble utredet nærmere. En slik utredning forelå noen år senere ved historiker, senere professor i rettshistorie Gudmund Sandvik. I sin doktorgradsavhandling fra 1965, Prestegard og prestelønn, gjennomgikk han historisk kildemateriale fra tiden før og etter reformasjonen. Sandvik mente det var uomtvistelig at staten siden reformasjonen hadde forvaltet det benefiserte godset som eier av godset. Sandvik framholdt blant annet at det etter reformasjonen ikke er grunnlag for å se kirken som en størrelse adskilt fra staten. Kirken som noe annet enn staten mente Sandvik var en teoretisk konstruksjon, en så å si tenkt kirke. Staten hadde fullt og helt inkorporert kirken i seg, og i denne konfesjonelle staten var den religiøse eller kirkelige virksomheten blitt en statsoppgave. Sandvik konkluderte slik: «Staten eig dei kyrkjelege fonda og restane av det benefiserte godset, derunder prestegardane.»

Sandviks konklusjon ble imøtegått av blant andre professor i teologi Erling Danbolt i en artikkelserie i Vårt Land i 1966 og av lektor Terje Ellingsen i boka Kirkestyret i historisk lys (NOMI 1969). Danbolt avviste Sandviks forståelse av kirken som sammenfallende med staten, og viste blant annet til den selvstendige rollen som biskopene og kirkens prester viste under krigen i Norge 1940–1945. Også Ellingsen framholdt at kirken er en størrelse med en egen identitet, som aldri helt kan sammenfalle med statens, og at kirkens egenidentitet – forskjellig fra statens – manifesterer seg på ulike måter både i samfunns- og kirkeliv. Kirken som en særskilt størrelse også etter reformasjonen er ingen teoretisk konstruksjon, ifølge Ellingsen, som mente Sandviks konklusjon om eierskapet til prestegårdene og de kirkelige fondene hvilte på sviktende premisser.

4.3 Andre uttalelser om eiendomsretten

4.3.1 Uttalelser om eiendomsretten i offentlige utredninger, stortingsdokumenter o.a.

Ingen regjeringer, heller ikke Stortinget, har til nå uttrykkelig konkludert i spørsmålet om hvem som er eier av prestegårdene og Opplysningsvesenets fond, men spørsmålet om eiendomsretten har gjennom årene vært tatt opp i ulike stortingsdokumenter og offentlige utredninger, dels i forbindelse med lovsaker og meldinger vedrørende prestegårdene og Opplysningsvesenets fond, dels med tilknytning til reformer i statskirkeordningen og kirkens økonomiske stilling. Lovavdelingen har i to uttalelser, 23. november 2000 og 23. mars 2017, uttalt seg om eiendomsretten. Dessuten er statens råderett over fondet belyst i en høyesterettsdom fra 2010 om gyldigheten for Opplysningsvesenets fond av regjeringens tomtefesteinstruks, fastsatt ved kgl. res. 14. september 2007. I forbindelse med denne saken ble det i 2008 lagt fram en utredning fra advokatfirmaet Hjort som konkluderte med at fondet er en selveiende særlovsstiftelse som verken staten eller kirken har eiendomsretten til.

I det følgende er referert noen av de uttalelsene og synspunktene om eiendomsretten som har vært framført i ulike sammenhenger de siste 40–50 årene.

I NOU 1975: 30 Stat og kirke (Sivertsen-utvalget) anbefalte flertallet et skille mellom staten og Den norske kirke. Utvalget tok ikke standpunkt til eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond, men mente at bestemmelsen i Grunnloven om det benefiserte godset kunne bli stående også etter etableringen av en fri folkekirke. Utvalget så det som verdifullt at fondet ble opprettholdt og forvaltet av staten til gunst for de formålene som Grunnloven nevner, også etter et skille mellom staten og kirken. I St.meld. nr. 40 (1980–81) Om stat og kirke, som var en oppfølging av NOU 1975: 30 og som konkluderte med at statskirkeordningen burde opprettholdes, men undergis vesentlige reformer, ble ikke eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond berørt.

I St.meld. nr. 64 (1984–85) Forvaltning av Opplysningsvesenets fonds eiendommer, der det ble åpnet for utvidet salg av fondets eiendommer, heter det (side 5):

Departementet tviler på om det ved juridiske utredninger lar seg gjøre å løse de rettslige spørsmål vedrørende eiendomsretten til prestebordsgodset. Dels synes det å være uenighet mellom de sakkyndige om forståelsen både av de rettslige og faktiske sider ved det historiske stoffet, dels vil de juridiske kriteriene for avveiningen mellom de forskjellige momenter i sakskomplekset være usikre. For så vidt kan det fremholdes som noe av det særegne ved sakskomplekset at det er preget nettopp av mangel på rettsregler. Dette er sannsynligvis også noe av bakgrunnen for utviklingen.

Så lenge de nåværende relasjoner mellom stat og kirke består er spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og de gjenværende eiendommer av mindre praktisk betydning idet både kjøpesum og avkastning er bundet til bruk i samsvar med bestemmelsene i grl. § 106.

I Ot.prp. nr. 68 (1994–95), der lovforslaget om Opplysningsvesenets fond ble lagt fram, uttalte departementet (side 12):

Ei ny fondslovgiving fører ikkje til noka ny drøfting av dei generelle rettsspørsmåla som knyter seg til fondet. Den underliggjande eigedomsretten har vore uavklara sidan 1814, og opp gjennom åra har det i forarbeid til nye lover vorte presisert at det ikkje var nødvendig å klargjere eigedomsretten, eller at framlegget ikkje førte til endringar i han.

Lovavdelingens uttalelse 23. november 2000 om eiendomsretten

I en tolkningsuttalelse 23. november 2000 om forståelsen av laksefiskloven § 22, som gir allmenheten adgang til laksefiske på statsgrunn, ble spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond utredet av Lovavdelingen i Justis- og politidepartementet. Bakgrunnen for tolkningsuttalelsen var et konkret tilfelle som brakte opp spørsmålet om fiskerettigheter etter laksefiskloven § 22 også gjelder på eiendommer som tilhører Opplysningsvesenets fond. I sin uttalelse gjennomgikk Lovavdelingen en rekke rettskilder og kom til at det benefiserte godset i hvert fall fra enevoldstiden ble regnet av Kongen som statseiendom, og at bestemmelsene om statskirkeordningen og om det benefiserte godset i Grunnloven fra 1814 endret verken kirkens eller godsets rettsstilling. Slik disse eiendommene og senere Opplysningsvesenets fond ble disponert av Kongen og staten, i stor utstrekning til verdslige ved siden av kirkelige formål, både før og etter 1814, tilsier ifølge Lovavdelingen at staten har eiendomsretten. Lovavdelingen viste dessuten til at kirken ikke er et eget rettssubjekt, men en del av staten og at det er utelukket at kirken som sådan kan være eier av fondet.

Eiendomsretten til fondet ble berørt i St.meld. nr. 14 (2000–2001) Børs og katedral – om økonomien i Den norske kirke. Meldingen omhandlet utviklingen i økonomien i Den norske kirke etter at en ny kirkelov var vedtatt i 1996, men redegjorde nokså utførlig også om forvaltningen av Opplysningsvesenets fond. I meldingen viste departementet til Lovavdelingens uttalelse 23. november 2000, uten selv å ta standpunkt til eiendomsretten. De forslagene og synspunktene som ble fremmet i meldingen, ble kommentert av Kirkerådet i brev 25. februar 2001 til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i Stortinget. I brevet stilte Kirkerådet seg kritisk til Lovavdelingens uttalelse om eiendomsretten til fondet og framholdt at uttalelsen ikke ga grunnlag for å konkludere i eierspørsmålet. Kirkerådet mente blant annet at uttalelsen var preget av manglende kirkerettsmetodisk forståelse og i for liten grad tok hensyn til kirkelig-teologiske betraktningsmåter. I Kirkerådets brev heter det blant annet:

Det er grunnlag for å hevde at det historisk har vært slik at Kongen som statsoverhode og som kirkens første medlem styrer både kirken og staten og forvalter kirkegodset på vegne av kirken. Det har altså vært en kirke så å si innenfor statens organisasjon. Blant annet kan Kongens særskilte myndighet i kirkelige saker i medhold av grunnloven § 16 og reglene om det kirkelige statsråd tas som synlige uttrykk for en slik forståelse. I perioden da eiendommene i en eller annen forstand ble overført til, eller konfiskert av, Kongen, fantes det ikke andre og spesifikt kirkelige regionale eller sentrale organer som kunne opptre på vegne av kirken. I sammenheng med denne synsmåten blir Lovavdelingens forståelse av grunnloven § 106 om det benefiserte godset og bestemmelsens betydning for eiendomsrettsproblematikken, diskutabel. En kan hevde at bestemmelsen ikke forutsetter at eiendommene tilhører staten, men tvert i mot markerer kirkegodsets uavhengighet og selvstendighet i forhold til andre offentlige verdier. Dette synspunktet, om i alle fall to idemessige størrelser innenfor statens organisasjon, gir uavhengig av strengt rettslig argumentasjon rimelig grunn til å si at OVF må tilhøre Den norske kirke i en eller annen forstand.

I stortingskomiteens innstilling til meldingen, jf. Innst. S. nr. 187 (2000–2001), uttalte flertallet at en i dagens situasjon så liten hensikt i å gå inn i spørsmålet om hvem som eier fondet.

Også i St.meld. nr. 41 (2004–2005) Om økonomien i Den norske kirke ble eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og Lovavdelingens uttalelse 23. november 2000 berørt. Departementet uttalte at spørsmålet om eiendoms- eller disposisjonsretten til Opplysningsvesenets fond ved et eventuelt skille mellom staten og Den norske kirke ikke kan avgjøres gjennom rettslige vurderinger alene, men gjennom politiske vedtak.

NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke

Statskirkeordningen ble igjen utredet i NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke (Gjønnes-utvalget). Utvalget gikk inn for å oppheve statskirkeordningen slik den var regulert i Grunnloven. Utvalget viste til de ulike synspunktene som gjaldt med hensyn til eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og oppsummerte de ulike synene slik (side 153):

I rettslig og kirkelig litteratur er det (…) mange som har hatt oppfatninger om spørsmålet, og her er det to hovedstandpunkt. Det ene hovedstandpunktet er at OVF må anses som kirkens eiendom, fordi verdiene i fondet før reformasjonen tilhørte kirken. Den statlige overtakelsen betraktes da som en annektering eller konfiskasjon av kirkens rettmessige eiendom og må tilbakeføres. Dette grunnsynet bygger på at kirken riktignok har hatt en uklar rettslig status, men at den likevel hele tiden har bestått som et selvstendig trossamfunn som prinsipielt er atskilt fra de statlige myndigheter, og med samfunnet av kirkens døpte medlemmer som en annen enhet enn statens borgere. Dette trossamfunnet må fortsatt kunne ha eiendomsrett til sine eiendommer, selv om det er rettslig integrert i staten.

Det andre hovedstandpunktet er at OVF etter gjeldende rett er statens eiendom, selv om det er skilt ut som et eget rettssubjekt, med særskilte regler for forvaltning og anvendelse. Dette er i dag den rådende tolkningen i juridiske kretser, og er bekreftet i en omfattende utredning som Justisdepartementets lovavdeling avga i november 2000.

Om den framtidige eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond ved et skille mellom staten og kirken, uttalte utvalget (side 155):

Utvalget har merket seg lovavdelingens argumentasjon om at fondet er å betrakte som statens eiendom. Fra et rettslig perspektiv er dette den rådende tolkningen. Samtidig er dette et standpunkt som kan støte an mot rettsfølelsen i kirkelige miljøer. Dagens eierforhold behøver likevel ikke være avgjørende for hvordan dette løses ved en ny organisering av forholdet mellom stat og kirke. Dersom man legger til grunn at Den norske kirke i dag «eier» fondet, kan den ved et skille hevdes å ha rettskrav på det. Hvis man skulle komme til at fondet i dag formelt sett er statens eiendom, kan det likevel anses som eiendom som kirken bragte med seg inn da statskirkeordningen ble etablert. Hvis denne ordningen oppheves, må det skje et oppgjør (et skifte). Uansett hvordan eierforholdene til Opplysningsvesenets fond vurderes, vil Stortinget stå rettslig fritt til å fatte en beslutning. Det vil være et politisk spørsmål som Stortinget fritt kan ta stilling til.

Ved en endret kirkeordning mente flertallet i utvalget, med henvisning til fondets historiske opprinnelse i kirkelige eiendommer, at fondet måtte tilbakeføres til kirken. I den grad fondets eiendommer historisk kunne sies å være generert av samfunnet som helhet, var dette etter flertallets syn kompensert ved at midler og avkastning fra fondet opp gjennom årene i betydelig grad hadde vært overført til verdslige formål. Et mindretall i utvalget mente at Opplysningsvesenets fond må ses som statens eiendom og fellesskapets verdier. Ved en endret kirkeordning mente mindretallet at det måtte gjennomføres en form for bo-oppgjør mellom staten og kirken.

Under høringen på NOU 2006: 2 var det få høringsinstanser som uttalte seg om Opplysningsvesenets fond. De kirkelige instansene som uttalte seg, mente fondet måtte overføres til Den norske kirke. Andre tros- og livssynssamfunn som uttalte seg, framholdt at fondets verdier måtte deles på en måte som tok hensyn til at verdiene er bygget opp av fellesskapet over lang tid. Kommunenes Sentralforbund (KS) mente at spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond burde avgjøres av Stortinget, og at dersom kommunene fortsatt skulle ha et lovregulert økonomisk ansvar for Den norske kirke, burde det gis midler fra fondet til dekning av kommunenes utgiftsoppgaver overfor kirken. KS uttalte videre at fondets eiendommer burde overføres til de kommunene der fondets eiendommer er lokalisert, for eventuelt videre salg av kommunen. Kirkemøtet 2006 uttalte:

Spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond bør nå finne en politisk løsning. Kirkemøtet betrakter Opplysningsvesenets fond som et kirkelig fond som overføres til Den norske kirke. Dette er i samsvar med tidligere anbefalinger fra Kirkemøtet og andre kirkelige organer. Kirkemøtet forutsetter at det ikke foretas disposisjoner som svekker fondet før eierforholdene er endelig avklart.

St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke

NOU 2006: 2 og den påfølgende høringen dannet grunnlaget for utarbeidelsen av St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke. Meldingens anbefalinger var i tråd med den politiske avtalen 8. april 2008 mellom de politiske partiene på Stortinget om statskirkeordningen, ofte omtalt som kirkeforliket. Meldingen ledet fram til grunnlovsendringene i 2012 som innebar at grunnlovsbestemmelsene om statskirkeordningen ble opphevet.

Opplysningsvesenets fond – eller eiendomsretten spesielt – var ikke omtalt i den politiske avtalen fra 8. april 2008. I stortingsmeldingen viste departementet til Lovavdelingens uttalelse fra 2000 om at staten hadde eiendomsretten til fondet, men understreket at selv om staten skulle være eier av fondet, er staten i sin forvaltning bundet av bestemmelsen i Grl. § 116 om det benefiserte godset. Departementet uttalte i meldingen (side 103):

Departementet er enig i at spørsmålet om den framtidige eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond må vurderes dersom statskirkeordningen avvikles og at dette spørsmålet da vil bli avklart politisk. Departementet kan ikke se at det er grunn til å ta spørsmålet opp til vurdering nå.

Høyesterettsdommen i 2010 om tomtefesteinstruksen og Opplysningsvesenets fond

Fondets rettslige stilling og forståelsen av Grunnloven § 106 (nå § 116) kom opp i forbindelse med regjeringens vedtakelse av tomtefesteinstruksen i 2007, som innebar at festere av boligtomter, når tomtene var eiet av staten eller av statlig styrte fond, fikk rett til å innløse tomten på gunstigere vilkår enn hva som ellers fulgte av gjeldende bestemmelser. Dersom festere av disse tomtene ikke valgte innløsning, var det i instruksen også bestemt at festeavgiften skulle reguleres etter gunstigere vilkår enn etter bestemmelsene i tomtefesteloven. Festere av tomt tilhørende Opplysningsvesenets fond ble omfattet av instruksen, siden fondet er forvaltet og styrt av staten. Selv om instruksen var generell og ikke særskilt innrettet mot Opplysningsvesenets fond, var det festere under fondet som i overveiende grad ble begunstiget gjennom instruksen. Instruksen innebar at fondet ved reduserte innløsningssummer og reduserte festeavgifter ville få en vesentlig nedgang i inntektene. Verdireduksjonen av fondets samlede midler som følge av instruksen, ble beregnet til rundt 20 pst.

Fra kirkelig hold ble det bestridt at tomtefesteinstruksen kunne gjøres gjeldende for fondet, og det ble anlagt sak mot staten. Oslo Tingrett erklærte instruksen ugyldig for Opplysningsvesenets fond. Staten anket tingrettens dom til Høyesterett. Staten mente at utviklingen i årene etter at bestemmelsene i Grunnloven § 106 var vedtatt, blant annet at det kirkelige formålet som er nevnt i grunnlovsbestemmelsen nå i hovedsak finansieres av staten, gir staten stor frihet i forvaltningen av fondet. Høyesterett avsa dom i saken 12. mai 2010, jf. Rt. 2010 side 535, i samsvar med dommen i tingretten. I dommen uttalte førstvoterende, som flertallet i Høyesterett i det vesentlige sluttet seg til, blant annet:

Jeg bemerker at spørsmålet om eiendomsretten til det som i dag er tilbake av det benefiserte gods eller – om man vil – spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond – ikke foreligger til avgjørelse i denne saken. Selve det forhold at dette stadig er uavklart, tilsier etter mitt syn at man på dette punkt er tilbakeholden med å tolke Grunnloven § 106 slik at de grenser den tradisjonelt har vært ansett for å oppstille, er bortfalt på grunn av den utvikling som her er omtalt.

Fondet som en selveiende særlovsstiftelse

Advokatfirmaet Hjort la i 2008 fram en utredning om fondets rettsstilling. Bakgrunnen var regjeringens tomtefesteinstruks og de konsekvensene denne hadde for Opplysningsvesenets fond. I utredningen fra 10. juni 2008 blir det pekt på at det benefiserte godset i sin opprinnelse tilhørte lokale, rettslig selvstendige institusjoner (presteembetene) og for en stor del var dannet av testamentariske gaver fra privatpersoner. Det blir framholdt at disse eiendommene etter reformasjonen og under enevoldstiden gradvis ble løsrevet fra deres rettslige selvstendighet, og at bestemmelsene i Grunnloven § 106 fullførte den endelige løsrivelsen av det benefiserte godset fra det enkelte presteembetet. Ifølge utredningen endret ikke dette det grunnleggende forholdet at eiendommene er eiet av seg selv, som derfor i dag må ses som én samlet og selveiende formuesmasse som staten er satt til å forvalte. Mot denne bakgrunnen konkluderte utredningen med at fondet må regnes som en selveiende særlovsstiftelse, uten underliggende eierskap, og at det ikke er grunnlag for å betrakte verken staten, kirken eller andre særskilte kirkelige institutter som eier(e) av fondet. Ved et skille mellom staten og kirken vil det ifølge utredningen være naturlig at forvaltningen av fondet – ikke eiendomsretten – blir lagt til kirkens øverste organer, men at en slik løsning er et politisk spørsmål.

4.3.2 Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 om eiendomsretten

Spørsmålet om eiendomsretten til fondet ble tatt opp av Kulturdepartementet i forbindelse med utskillingen av Den norske kirke fra staten 1. januar 2017. I Prop. 55 L (2015–2016) Endringer i kirkeloven (om omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt m.v.) uttalte departementet (side 50):

I arbeidet med en helhetlig lov for alle tros- og livssynssamfunn og finansieringsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, jf. pkt. 2.6, tar departementet sikte på å ta opp eierskapsspørsmålet vedrørende Opplysningsvesenets fond.

Mot denne bakgrunnen og med henvisning blant annet til den juridiske utredningen fra advokatfirmaet Hjort i 2008 og dommen i Høyesterett i 2010 om tomtefesteinstruksen, ba Kulturdepartementet om at Lovavdelingen vurderte fondets rettsstilling og hvilken rettslig status som gjelder for eierskapet.

Som nevnt ble spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond gjennomgått av Lovavdelingen i 2000. Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 gjennomgår eierspørsmålet på ny. Spørsmålet drøftes dessuten i lys av endringene i Grunnloven i 2012 om statskirkeordningen og omdanningen av Den norske kirke til eget rettssubjekt 1. januar 2017.

Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017 er i sin helhet tatt inn som vedlegg til meldingen. Som det framgår, jf. uttalelsen punkt 3, kan ikke Lovavdelingen se at endringene i statskirkeordningen i 2012 eller utskillingen av Den norske kirke fra staten 1. januar 2017 med omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt, innebærer at Den norske kirkes eiendomsrett til fondet er kommet i noen annen stilling enn tidligere.

Lovavdelingen drøfter relativt inngående spørsmålet om fondet kan betraktes som en selveiende særlovsstiftelse uten underliggende eierskap. Lovavdelingen avviser at fondet kan regnes som dette ved en endelig omdanning – gjennom Grunnloven § 116 – av tidligere lokalt rettslig selvstendige institusjoner som Kongen i tiden før 1814 allerede hadde påbegynt omdanningen av. Lovavdelingen kan ikke se at vedtakelsen av Grunnloven § 116 gir holdepunkter for et slikt syn. Høyesteretts avgjørelse i 1910, der Høyesterett avviste at det benefiserte godset i tiden før 1814 hadde en rettslig beskyttet selvstendighet og uavhengighet overfor Kongen, er dessuten uforenlig med et slikt syn, ifølge Lovavdelingen. Lovavdelingen kan heller ikke se at det finnes andre rettskilder som underbygger forståelsen av fondet som en selveiende særlovsstiftelse.

Etter en ny gjennomgang av eierspørsmålet kom Lovavdelingen til samme konklusjon som i 2000, dvs. at staten har eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond.

4.3.3 Kirkemøtets uttalelse i april 2018 om Opplysningsvesenets fond

I Kulturdepartementets høringsnotat 25. september 2017 om ny lov for tros- og livssynssamfunn opplyste departementet at en tok sikte på å utarbeide en stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond, der sentrale drøftingstema blant annet ville være om alle fondets verdier burde overføres til Den norske kirke eller om det burde skje en fordeling mellom staten og kirken.

I Kirkerådets saksdokumenter til Kirkemøtet 2018, der høringsnotatet om ny trossamfunnslov ble behandlet, ble den varslede stortingsmeldingen om Opplysningsvesenets fond særskilt kommentert. Om Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017, som ble referert i departementets høringsnotat, heter det:

På avgjørende vis bygger Lovavdelingens uttalelse på dens egen uttalelse fra 23. november 2000. Her skal kort nevnes at mens Lovavdelingen i sin konklusjon kom til at «det må anses som sikkert at staten er eier av fondet», uttalte Høyesterett noen år senere – vel vitende om Lovavdelingens uttalelse – at dette nettopp ikke var sikkert. Dette kom tydelig frem i den såkalte tomtefestesaken fra 2010, ved dom av 12. mai 2010 (inntatt i Rt. 2010 side 535). Her uttalte Høyesterett at «spørsmålet om eiendomsretten til OVF (…) stadig er uavklart» (premiss 136). Det har selvsagt en helt annen rettskildemessig vekt hva Høyesterett mener enn hva Lovavdelingen mener.

(…)

I likhet med andre kirkelige instanser har Kirkemøtet og Kirkerådet ved alle aktuelle anledninger markert at fondet tilhører Den norske kirke, gjerne formulert som statskirken. Statskirken var en organisasjon eller størrelse som nettopp ikke var sammenfallende med staten. Kirkerådet var således heller ikke enig i Lovavdelingens konklusjon fremkommet ved dens nevnte uttalelse av 23. november 2000. Uenigheten kom blant annet til uttrykk i et brev fra Kirkerådet av 25. februar 2001 til Stortinget ved Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

I saksdokumentet viste ellers Kirkerådet til de oppfatningene om eiendomsretten til prestegårdene og de kirkelige fondene som Kristian Hansson og Knut Robberstad hadde framholdt tidligere. I tråd med innstillingen fra Kirkerådet uttalte Kirkemøtet 2018:

Departementet bebuder en egen stortingsmelding om Opplysningsvesenets fond, der ett blant flere sentrale drøftingstema vil være «om Den norske kirke bør få overført alle fondets verdier eller om fondets eiendommer bør fordeles mellom staten og Den norske kirke». I samband med utarbeidingen av meldingen skriver departementet at det vil «ha nær kontakt med og innhente synspunkter fra ulike instanser, deriblant Den norske kirke». Som departementet er kjent med har både Kirkemøtet, Kirkerådet, Bispemøtet og andre kirkelige instanser ved enhver leilighet fremholdt at fondet ikke tilhører staten men Den norske kirke. Uaktet dette mener Kirkerådet at det fremtidige eierforhold må finne sin løsning gjennom politiske drøftelser. Men disse drøftelser må bygge på mer nyanserte rettslige betraktninger enn de Lovavdelingen har frembudt i sine uttalelser fra henholdsvis 2000 og 2017.

Overføringer fra Opplysningsvesenets fond til Den norske kirke blir i dag medregnet i beregningsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Kirkemøtet betrakter fondets verdier som tilhørende Den norske kirke og er nå som før derfor kritisk til at bidrag fra fondet blir tatt med i grunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.