8 Hvis verdiene i fondet deles mellom staten og Den norske kirke

Foto: Anne Lise Norheim

8.1 Innledning

I likhet med den løsningen av eierspørsmålet som er omtalt i forrige kapittel, der eiendomsretten til fondet gis Den norske kirke med vidtrekkende rådighet, mener departementet at Grl. § 116 ikke er til hinder for en løsning der fondets midler deles mellom staten og Den norske kirke, jf. foran under punkt 6.4. Også denne løsningen kan utformes på mange måter. Det sentrale spørsmålet er hvilke prinsipper eller retningslinjer som bør bestemme fordelingen av verdiene.

Etter departementets syn bør en løsning der verdiene deles mellom staten og Den norske kirke, bygge på at kirken gis eierrettighetene til de eiendommene som har en særskilt verdi for Den norske kirke, dvs. eiendommer som gjennom sin bruk, beliggenhet eller historie har en spesifikk kirkelig betydning. Eiendommer eller andre av fondets eiendeler som ikke har en slik særskilt kirkelig verdi, vil staten ha eiendomsretten til. Det er innretningen av en slik løsning av eierspørsmålet som drøftes i dette kapitlet.

8.2 Fordelingen av verdiene mellom staten og kirken

I det følgende drøftes hvilke eiendeler i fondet som departementet mener Den norske kirke bør gis eiendomsretten til ved en deling av verdiene mellom staten og kirken. Eiendeler som Den norske kirke ikke positivt blir eier av, vil da være eiet av staten.

Som nevnt er utgangspunktet at de eiendelene Den norske kirke får tilført, skal ha en særskilt verdi for kirken. Departementet mener at kirkens eierrettigheter heller ikke i dette tilfellet bør begrenses av annet enn den alminnelige lovgivningen, jf. foran under punkt 7.2. Når det gjelder de rettslige virkningene av statens eiendomsrett til de gjenværende fondsmidlene, det gjenværende Opplysningsvesenet fond, vises til de begrensningene som anses å følge av Grl. § 116, blant annet at verdiene skal forvaltes forsvarlig, holdes adskilt fra statens øvrige eiendeler og komme de formålene til gode som er nevnt i Grl. § 116. Det vises til punkt 6.2 foran og Lovavdelingens generelle gjennomgang av Grl. § 116 i sin uttalelse 23. mars 2017.

Presteboligene

Fondet eier i dag rundt 345 presteboliger. Som følge av at prestenes boplikt ble opphevet i 2015, vil mange av fondets boliger bli solgt i årene framover, men på langt nær alle. Presteboliger som ikke er aktuelle for salg, kan være boliger som gjennom sin alder og brukshistorie har en særlig kulturhistorisk verdi og i mange tilfeller også en særlig kirkehistorisk verdi. Det er også aktuelt å beholde presteboliger med umiddelbar nærhet til stedets kirke. Presteboliger som er planlagt beholdt av kulturhistoriske eller kirkehistoriske grunner, vil fortsatt bli tilbudt som tjenestebolig for prest, selv om presten ikke lenger vil ha boplikt der. Bakgrunnen er at det beste vernet av presteboligens kulturminneverdi, er at den benyttes til sitt formål.

Selv om boplikten for prester er opphevet, har fondet i oppgave å tilby tjenestebolig for prest på steder der slik bolig kan være nødvendig for å rekruttere prest dit. Også i disse tilfellene kan det være aktuelt å beholde fondets prestebolig på stedet.

Departementet mener utgangspunktet må være at Den norske kirke får eierrettighetene til de av fondets presteboliger som ikke er aktuelle for salg. Trolig vil dette antallet kunne være i størrelsesorden 100–200 boliger, så fremt det gis tillatelse til fradeling av de boligene som tilhører en landbrukseiendom.

Utover presteboliger i fondets eie, er det i dag rundt 110 presteboliger som kommunene har plikt til å holde. Fondet refunderer kommunenes boligutgifter etter nærmere regler. Dette gjelder boliger som ble benyttet da boplikten ble opphevet og som presten i medhold av avtalen om bopliktens opphør har rett til å bo i, inntil presten skifter stilling eller pensjoneres. Selv om de kommunale presteboligene vil fases ut etter hvert og dermed også fondets refusjon til kommunene, kan det ennå gå mange år før fondets økonomiske forpliktelser overfor kommunene er bortfalt. Departementet ser ikke grunn til at Den norske kirke skal overta disse forpliktelsene. Det er ellers relativt beskjedne beløp det er tale om. I 2018 var fondets netto utgifter til de kommunale presteboligene på 6 mill. kroner.

Også en del av fondets presteboliger er i bruk som tjenestebolig fordi presten har rett til å bo der i medhold av avtalen om opphør av boplikten. Så fremt boligen er aktuell å selge når den blir ledig, kan ikke departementet se grunn til at Den norske kirke blir eier av boligen.

Et særskilt spørsmål er om Den norske kirke bør overta de av fondets boliger som benyttes som tjenestebolig for biskop, jf. omtalen under punkt 3.3.4. Departementet kan ikke se at tjenesteboliger som i nyere tid er anskaffet for biskoper, bør overføres til kirken. Dette gjelder biskopens tjenestebolig i byene Hamar, Kristiansand, Bergen, Molde og Bodø, som er anskaffet i nyere tid, og dessuten boligen i Trondheim som preses benytter. Når det gjelder eldre bispeboliger som ikke benyttes som tjenestebolig for biskop i dag, bør det vurderes konkret om det foreligger særskilte hensyn som tilsier at en eller flere av disse bør overføres til Den norske kirke. Ingen av bispeboligene tilhører en landbrukseiendom.

Forpaktnings- og jordleiebrukene

Fondets bygningsmasse omfatter i dag rundt 1 400 bygninger. 300 bygninger er fredet og ytterligere ca. 200 bygninger er regnet som kulturhistorisk verdifulle. De fleste av fondets bygninger, også de kulturhistorisk verdifulle, er del av et forpaktnings- eller jordleiebruk som ikke er fradelt den prestegårdseiendommen de hører til. Tilsvarende er mange av de kulturhistorisk verdifulle presteboligene ikke utskilt fra den prestegården de tilhører.

De fleste av de 23 forpaktningsbrukene som er i fondets eie, er beholdt i fondet fordi de på en særlig måte representerer prestegårdshistorien og/eller fordi de sammen med kirkebygget på stedet utgjør en enhet i kulturlandskapet og bør holdes samlet. I enkelte tilfeller kan forpaktningsbruket representere en potensiell merverdi for fondet ved omregulering av areal e.l. Departementet antar at det for hvert enkelt forpaktningsbruk må gjøres en konkret vurdering av spørsmålet om Den norske kirke bør bli eier av gårdsbruket. Det avgjørende vil være hvilke særskilte kirkelige hensyn som tilsier at kirken blir eier. I denne forbindelsen bør det også gjøres en ny vurdering av spørsmålet om forpakteren i det enkelte tilfellet bør gis anledning til å kjøpe bruket.

Departementet antar at også overføring til Den norske kirke av eierrettighetene til jordleiebruk må vurderes konkret i lys av hvilken spesifikk kirkelig interesse det enkelte bruket har. For jordleiebrukene vil det ellers være mest aktuelt at Den norske kirke blir eier av bygninger med en særskilt kirkelig verdi, eventuelt gårdstun med umiddelbar nærhet til stedets kirke, ikke jordveiene og andre bygninger, selv om disse bygningene har en kulturhistorisk verdi. I de fleste tilfellene vil det være presteboligen på jordleiebruket som har en særlig kirkelig verdi.

Utskilling og deling av en landbrukseiendom er ellers underlagt reguleringer som vil ha betydning for spørsmålet om forpaktningsbruk eller gårdsbygninger vil kunne overdras til Den norske kirke, jf. nærmere omtale under punkt 8.3.1.

Skog, utmark og festetomter

Departementet kan ikke se at fondets skoger eller utmarksarealer (fjellområder m.m.) representerer noen særskilt verdi for Den norske kirke, men dersom det på skog- og utmarksarealene finnes bygninger som på grunn av sin beliggenhet, historiske opprinnelse eller bruk har en særskilt kirkelig verdi, bør det vurderes å overføre disse til kirken.

I spørsmålet om fondets bortleide tomtearealer har noen særskilt kirkelig verdi, kan det være hensiktsmessig å gjøre et skille mellom festetomter til bolig- og fritidshus, kommunale tomtefeltkontrakter og festetomter til næringsvirksomhet og offentlige formål m.m. Departementet kan ikke se at de to første kategoriene representerer noen særskilt verdi for kirken. For de andre festetomtene kan det unntaksvis være tomter som ut fra bruken eller beliggenheten har en særlig kirkelig verdi.

I St.meld. nr. 64 (1984–85), der ble åpnet for utvidet salg av fondets eiendommer, ble det understreket at arealer som kunne komme kirken til nytte, ikke skulle selges. Liknende hensyn bør tas i betraktning ved en deling av fondets verdier mellom staten og Den norske kirke. Bortfestede tomter som er i bruk som gravplass eller som kan være aktuelle å regulere som framtidig gravplassareal, bør trolig Den norske kirke i mange tilfeller bli eier av. Slike saker må imidlertid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, også fordi de kan berøre kommunale interesser, siden kommunene er økonomisk ansvarlig for de offentlige gravplassene. Trolig vil det også kunne oppstå spørsmål om tomter med umiddelbar nærhet til stedets kirkebygg bør overføres til Den norske kirke som eier og bortfester, men også slike saker må vurderes konkret.

Mot denne bakgrunnen antar departementet at det for de av fondets tomter som er utleid til offentlige formål, næringsformål m.m., bør foretas en gjennomgang av hvilke tomtearealer som bør vurderes for eventuell overføring til Den norske kirke som eier. Dersom det på fondets eiendommer også finnes andre tomter som på grunn av sin beliggenhet eller bruk har en særskilt kirkelig tilknytning, bør også disse vurderes for eventuell overdragelse til Den norske kirke. Vilkåret for at en tomt skal regnes av verdi for kirken, må imidlertid settes strengt og kan ikke begrunnes i at Den norske kirke trenger arealer for bygging av menighetshus e.l. At tomta en gang i framtiden kan komme et kirkelig formål til gode, vil ikke være tilstrekkelig.

Eiendelene i Clemens Eiendom AS

Clemens Eiendom AS, som er heleid av Opplysningsvesenets fond, er et holdingselskap som eier flere datterselskaper, jf. omtalen under punkt 3.5.2. Fondets investering gjennom Clemens Eiendom AS er kommersielt begrunnet. Selskapet er dannet for å få fram og utvikle de verdiene som fondets arealer og eiendommer representerer. Selv om de fleste kontoreiendommene som selskapet eier, tjener et kirkelig formål, må konkrete eiendomsoverdragelser til Den norske kirke vurderes i lys av konsekvensene for selskapene, for selskapenes gjeldsforpliktelser m.m. Også planlagte endringer i bruken av eiendommene, slik som for Rådhusgata 1–3 i Oslo (Kirkens Hus), kan ha betydning.

Granavolden Gjæstgiveri AS på Hadeland driftes i dag som regulær hotellvirksomhet. Etter departementets syn taler dette for at hotellet forblir i fondets eie, selv om hotellet ved sin beliggenhet nær pilegrimsleden og søsterkirkene på Gran har en kirkelig tilknytning.

Gjennom Clemens Næringsbygg AS er Clemens Eiendom AS eier av verkstedene for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider og Besøkssenteret ved Nidarosdomen. Verkstedtomta på hjørnet av Sverresgate 9 og Bispegata 11 i Trondheim ble kjøpt av Opplysningsvesenets fond i 1995. Restaureringen og oppbyggingen av verkstedbygningene ble finansiert over statsbudsjettet i årene 1996–1997. Besøkssenteret ved Nidarosdomen, som sto ferdig ved kroningsjubileet i 2006 og er oppført på domkirkens grunn, ble bekostet av Opplysningsvesenets fond.

Restaureringen av Nidarosdomen har vært et statlig ansvar siden 1869, da Nidaros domkirkes restaureringsarbeider ble etablert som en statlig bygghytte ved kirken. Domkirkens restaureringsarbeider, som er en statlig virksomhet under Kulturdepartementet, har i dag det bygningsmessige ansvaret for Nidarosdomen og forvalter kirkebygget og den tilliggende Erkebispegården som et nasjonalanlegg. Erkebispegården eies av staten, mens Nidarosdomen regnes som en form for selveiende stiftelse. Selv om Nidarosdomens verksteder og besøkssenter har en kirkelig tilknytning, ses det i alle tilfeller som uaktuelt at eierrettighetene til disse eiendommene gis Den norske kirke, jf. punkt 7.3.

Også innen eiendomsutvikling er Clemens Eiendom AS eier av flere datterselskaper. Disse har til oppgave å utvikle fondets eiendommer til bolig- og næringsformål. Departementet kan ikke se at de eiendommene som eies av Clemens Eiendom AS eller av datterselskaper, eller at de eiendomsprosjektene som selskapene har under utvikling, i utgangspunktet har noen spesifikk kirkelig tilknytning eller representerer noen særskilt verdi for Den norske kirke. Det kan imidlertid ikke utelukkes at enkelte tomtearealer som selskapene eier, kan ha en særskilt kirkelig tilknytning eller verdi.

Oslo bispegård

Oslo bispegård i Gamlebyen i Oslo er oppført på ruinene av Olavsklosteret, som trolig ble grunnlagt i 1239. Etter reformasjonen ble eiendommen benyttet av Oslo katedralskole og Oslo biskop. På grunn av vedlikeholdstilstanden ble gården revet mot slutten av 1800-tallet og ny bispegård oppført i 1884. Kjellerhvelvene fra middelalderen er bevart, og bispegården ble fredet i 1994. Oslo bispegård tjente som bispebolig inntil Oslo biskop i 1986 ble gitt annen tjenestebolig og eiendommen forbeholdt som kontor for Oslo bispedømme.

Oslo bispegård ble i mange år forvaltet som andre eiendommer under Opplysningsvesenets fond, og det ble lenge antatt at fondet var eier. På 1990-tallet ble det avklart at staten er eier, og gården kom under Statsbyggs forvaltning. Rundt årtusenskiftet ble Oslo bispegård i regi av Statsbygg opprustet som kontoreiendom og representasjonslokaler for Oslo bispedømme, som fortsatt er leietaker. I lys av bispegårdens kirkelige bruk og kirkehistoriske betydning, mener departementet det er grunn til å reise spørsmålet om Oslo bispegård bør overdras til Den norske kirke. I og for seg kan spørsmålet vurderes uavhengig av spørsmålet om eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond, men særlig i det tilfellet at eierrettighetene til fondet deles slik som skissert ovenfor, mener departementet det er naturlig å se disse spørsmålene i sammenheng. Også planene for å utvikle et nytt Kirkens Hus i Gamlebyen i Oslo, nær Oslo bispegård, tilsier at eierskapet vedrørende Oslo bispegård vurderes nå, i sammenheng med en avklaring av eiendomsretten til fondet. Departementet vil i tilfelle komme tilbake til saken om Oslo bispegård når eierrettighetene til fondet er avklart.

Eiendelene i Clemens Kraft Holding AS

Fondets investeringer i småkraftsektoren er kommersielt begrunnet. Departementet kan ikke se at Clemens Kraft Holding AS representerer noen særlig eller spesifikk verdi for Den norske kirke som kan begrunne kirkens overtakelse av fondets eierandel i selskapet.

Fondets finanskapital

Dersom fondets verdier deles mellom staten og Den norske kirke, der kirken som utgangspunkt skal gis eiendomsretten til de eiendommene som har en særskilt verdi for kirken, viser gjennomgangen over at det i tilfelle er aktuelt å overføre til Den norske kirke et visst antall presteboliger og dessuten en del andre kirkelig betydningsfulle bygninger og eiendommer.

De eiendommene i fondet som departementet i utgangspunktet mener Den norske kirke bør få overført til seg, har en ikke ubetydelig salgs- eller markedsverdi. De 345 presteboligene som fondet eier i dag, har en antatt salgsverdi på rundt 1,2 mrd. kroner. Om det antas at Den norske kirke får tilført det halve antallet, vil kirken anslagsvis få tilført verdier på 0,6 mrd. kroner. Som nevnt er imidlertid begrunnelsen for at disse eiendommene tilføres kirken, at de har en slik særskilt kirkelig verdi at de bør være i kirkens eie. Salgsverdien vil dermed ikke ha noen vesentlig praktisk interesse, siden utgangspunktet er at de ikke vil komme for salg. Overføring av eventuelle kontoreiendommer til Den norske kirke kommer i en annen stilling. Disse er salgbare, men om de selges, må Den norske kirke kjøpe eller leie andre kontoreiendommer som erstatning.

Mange av eiendommene som Den norske kirke i tilfelle blir eier av, ikke minst mange av presteboligene, er av kulturhistorisk verdi som det koster mye å vedlikeholde på grunn av bygningenes alder og størrelse. Størstedelen av den eiendomsmassen som er aktuell å tilføre kirken, vil ikke gi tilstrekkelige driftsinntekter i form av husleieinntekter, forpaktningsavgifter o.l. til å dekke eiendommenes drifts- og vedlikeholdsutgifter. For mange av eiendommene foreligger det dessuten et betydelig istandsettingsbehov. Kontoreiendommer som Den norske kirke i tilfelle overtar, kommer også her i en annen stilling. Husleieinntektene som disse eiendommene gir årlig, skal dekke eiendommenes drifts- og vedlikeholdsutgifter. Det samme må legges til grunn dersom Den norske kirke blir eier.

Departementet viser til dette og mener Den norske kirke i tillegg til de aktuelle eiendommene, bør tilføres midler som trengs for å drifte eiendommer som ikke er selvfinansierende, og å sette disse i stand. Hvordan slik tilførsel mest hensiktsmessig bør skje, vil departementet i tilfelle komme tilbake til. Størrelsen på kapitaltilførselen kan ellers ikke bestemmes før det er avklart hvilke eiendommer som overføres til kirken, hvilket inntektspotensial de antas å ha, eiendommenes istandsettingsbehov m.m.

De av fondets verdipapirer som inngår i den såkalte formålsporteføljen, hvor investeringen er begrunnet i mer ideelle hensyn enn rene avkastningsmål, jf. punkt 3.4, synes det nærliggende at Den norske kirke bør få. Markedsverdien av formålsporteføljen var som nevnt 41 mill. kroner ved utgangen av 2018. Overføring av disse aksjepostene til Den norske kirke bør i tilfelle inngå som en del av kapitaltilførselen til kirken.

8.3 Administrative og økonomiske konsekvenser

8.3.1 Fradelingsspørsmål m.m.

Mange av de presteboligene som Den norske kirke er ment å få tilført etter denne løsningen av eierspørsmålet, er ikke fradelt den prestegårdseiendommen boligen tilhører. Presteboligen vil ikke kunne overføres til kirken som eier før boligeiendommen er tillatt fradelt, er oppmålt og har fått et eget matrikkelnummer (gårds- og bruksnummer). Andre presteboliger, også de som fra før er fradelt som selvstendig eiendom med eget matrikkelnummer, bør relativt enkelt kunne overskjøtes til kirken.

Ved fradeling av en prestebolig (eller andre bygninger) fra en landbrukseiendom kreves tillatelse etter jordloven. Også plan- og bygningsloven krever delingssamtykke. I tillegg kan fradelingen medføre en bruksendring i forhold til areal- eller reguleringsplanen og dermed kreve dispensasjon fra planen eller endring av planen. Det er kommunene som avgjør slike saker. I spørsmålet om fradeling kan det ha betydning om landbrukseiendommen for øvrig skal beholdes av gjenværende Opplysningsvesenets fond, eller selges.

Forpaktningsbruk som det kan være aktuelt at Den norske kirke blir eier av, er heller ikke fradelt den prestegårdseiendommen som bruket tilhører. Forpaktningsavtalen er avgrenset til en del av eiendommen, oftest gårdsbygningene, jordveiene og i noen tilfeller noe av prestegårdsskogen. Skal Den norske kirke bli eier av arealet som omfattes av forpaktningsavtalen, kreves det fradeling av arealet fra den øvrige delen av prestegården. Prestegården kan omfatte betydelige skog- og utmarksarealer utover det arealet som er omfattet av forpaktningsavtalen. I hvert enkelt tilfelle bør det som nevnt avklares om arealet som omfattes av forpaktningsavtalen bør selges, i tilfelle med forkjøpsrett til forpakteren. I slike tilfeller må det også avklares om presteboligen bør eller kan utskilles. Siden deling av en landbrukseiendom krever tillatelse etter reglene i jordloven, er det ikke mulig på forhånd å vite om kommunen vil gi samtykke til deling slik at arealene kan overskjøtes til Den norske kirke eller selges. Ved vurderingen av om delingssamtykke vil bli gitt, kan det også i dette tilfellet ha betydning om eiendommen for øvrig skal beholdes av gjenværende Opplysningsvesenets fond eller selges.

Som nevnt antar departementet at det for jordleiebrukene oftest bare vil være gårdsbrukets prestebolig som har en særskilt verdi for Den norske kirke, eventuelt med tillegg av gårdsbygninger som ved sin bruk, historie eller beliggenhet har en særlig kirkelig verdi. I enkelte tilfeller kan gårdstunet med presteboligen og andre bygninger ha en slik nærhet til stedets kirke at det vil være naturlig å vurdere om denne delen av bruket bør søkes fradelt og overført til Den norske kirke. Liksom forpaktningsbrukene er ikke jordleiebrukene fradelt den prestegårdseiendommen som bruket tilhører. Delingsspørsmålene som oppstår i forbindelse med fondets jordleiebruk, kommer derfor i samme stilling som deling av fondets andre landbrukseiendommer. Også i slike tilfeller kan det ha betydning om landbrukseiendommen for øvrig er aktuell å selge.

Som det framgår vil mange av fondets eiendommer med en særskilt kirkelig verdi kunne overføres til kirken relativt enkelt, selv om det vil ta noe tid å identifisere hvilke eiendommer som det kan være aktuelt å overføre. For eiendommer på en landbrukseiendom vil det være nødvendig først å avklare hvilke eiendommer som i tilfelle bør søkes utskilt og dernest søke om tillatelse til å fradele eiendommen. Som nevnt er det ikke mulig på forhånd å kunne si noe om utfallet av slike delingssaker. Om delingstillatelse gis og eiendommen er konsesjonspliktig, må Den norske kirke – som framtidig eier – søke om konsesjon til å erverve eiendommen. Det er kommunen som avgjør om konsesjon skal gis. Som alternativ til ordinær konsesjonsbehandling vil det antakelig være mer hensiktsmessig at det fremmes en samlet søknad om unntak fra konsesjonsplikten ved kirkens erverv av de eiendommene som er konsesjonspliktige. Det er Landbruksdirektoratet som behandler slike søknader.

Ved deling og utskilling av eiendommer vil det ofte påløpe betydelige transaksjonskostnader, inkludert kommunale og statlige gebyrer. I forbindelse med de enkelte eiendomsoverdragelsene vil det også påløpe dokumentavgift til staten. Slike transaksjonskostnader vil for en del være en utgift for fondet, slik de er det i dag når eiendommer under fondet selges, mens andre transaksjonskostnader vil påhvile Den norske kirke som ny eier.

8.3.2 Forvaltningsorganet for Opplysningsvesenets fond

Departementet legger til grunn at en løsning av eierspørsmålet som skissert, innebærer at forvaltningsordningen for gjenværende Opplysningsvesenets fond i hovedsaken skal fortsette som før. Forvaltningen av fondet vil dermed fortsatt ligge til forvaltningsorganet. Imidlertid antar departementet at det kan være aktuelt å vurdere om forvaltningsorganet bør omdannes til et selskap, jf. punkt 8.4.1 nedenfor.

Ved overføring av en del av eiendelene i Opplysningsvesenets fond til Den norske kirke, vil noen av oppgavene i forvaltningsorganet måtte overtas av Den norske kirke. Departementet antar at det også i dette tilfellet vil kunne foreligge en virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven § 16-1 og at reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 16 kan komme til anvendelse, men en virksomhetsoverdragelse – med tilhørende pensjonsforpliktelser – vil i tilfelle berøre et fåtall av de ansatte.

For Den norske kirke reises spørsmålet om kirken vil ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å forvalte de eiendelene som kirken får tilført. Selv om enkelte ansatte i forvaltningsorganet blir overført til Den norske kirke som følge av den virksomhets- eller oppgaveoverføringen som finner sted, antar departementet at Den norske kirkes administrasjon – i praksis Kirkerådets administrasjon – bør styrkes. Behovet for en slik administrativ styrking må i tilfelle vurderes konkret, blant annet i lys av hvilke eiendommer som overføres. Antakelig kan det også vurderes om forvaltningsorganet – etter avtale med Den norske kirke og i en overgangsperiode – kan forvalte de eiendelene som Den norske kirke har blitt eier av.

8.3.3 Skatte- og avgiftsmessige konsekvenser

Også med tilførsel av en del av fondets eiendommer – og midler til å drifte og vedlikeholde eiendommene – vil Den norske kirke kunne bli skattepliktig etter skatteloven § 2-32 (2) for disse eiendelene i den grad de inngår i økonomisk virksomhet som går ut over kirkens egentlige arbeid eller virksomhet, jf. punkt 7.5.4. Omfanget av denne skatteplikten vil imidlertid bli langt mindre enn den skatteplikten som vil kunne inntreffe om alle verdiene blir tilført kirken.

Ved overføring av fast eiendom fra fondet til Den norske kirke vil det etter vanlige regler påløpe dokumentavgift for kirken som ny eier. Avgiftsgrunnlaget utgjør 2,5 pst. av salgsverdien (markedsverdien) av den eiendommen som overdras. Også andre avgifter eller gebyrer vil kunne påløpe for kirken.

Departementet mener at det ved tilførselen av midler til kirken for å vedlikeholde og drifte eiendommer, også bør tas hensyn de skatte- og avgiftsmessige konsekvensene.

8.3.4 Kirkens formuesforvaltning

Den norske kirke vil ved den løsningen av eierspørsmålet som er skissert, bli tilført en langt mindre formue enn om kirken gis eiendomsretten til hele fondet. På hvilken måte kirken ønsker å organisere forvaltningen av de tilførte formuesverdiene, bør kirken selv ta stilling til, slik departementet har lagt til grunn dersom kirken gis eiendomsretten til fondet, jf. foran under punkt 7.2.2. Departementet går ut fra at kirken også i dette tilfellet nøye vurderer hvilke organisasjonsformer som er best egnet for å unngå at verdier går tapt. Departementet er innstilt på å bistå kirken i denne typen spørsmål.

8.4 Nærmere om statens eierandel

8.4.1 Fondets forvaltningsordning

Det følger av den ovenfor skisserte løsningen av eierspørsmålet, at de eiendelene i fondet som ikke overføres til Den norske kirke, vil være bestemt som statens eiendom. Som nevnt legger departementet til grunn at så lenge Grl. § 116 består, vil statens forvaltning av eiendelene være underlagt de samme begrensningene som nå. Gjenværende formuesmasse i fondet må da holdes adskilt fra statens øvrige eiendeler, bevares og gi avkastning til de formålene som Grl. § 116 nevner. Det vises til punkt 6.3 der dette grunnlovsspørsmålet er nærmere omtalt.

Også uavhengig av de formelle vilkårene etter Grl. § 116 mener departementet at reelle og praktiske hensyn tilsier at det gjenværende Opplysningsvesenets fond bør holdes samlet som én formue under forvaltning av et særskilt forvaltningsorgan. Imidlertid antar departementet, i lys av den nye situasjonen som oppstår, at dagens organisering av forvaltningen av fondet neppe vil være hensiktsmessig og at det bør vurderes om forvaltningsorganet bør omdannes til et særlovsselskap, for eksempel etter mønster av Folketrygdfondet som er gitt i oppgave å forvalte Statens pensjonsfond Norge. Dette er blant de spørsmålene som i tilfelle må utredes nærmere og som det ikke er hensiktsmessig å ta stilling til nå.

8.4.2 Statens disponering av (gjenværende) Opplysningsvesenets fond

Avkastningen fra fondet har vært benyttet på fondet selv og de siste 30 årene også vært overført som finansielle tilskudd til Den norske kirke. Departementet mener det fortsatt må stilles krav om at driften og forvaltningen av fondet fullt ut dekkes av fondets inntekter. Overskytende avkastning vil tilfalle statskassen, med den begrensningen som følger av Grl. § 116. Slik disponering av fondets midler svarer til den situasjonen som var inntil midten av 1980-tallet, da avkastningen ble benyttet på fondets eiendommer og ellers ført som inntekt for statskassen til delvis dekning av statens utgifter til prestelønninger og andre kirkelige formål.

Ved den fordelingen av fondets verdier mellom staten og Den norske kirke som er skissert, vil staten være eier av størstedelen av de verdiene og eiendelene som i dag ligger til Opplysningsvesenets fond. Om staten som eier i tilfelle bør gjennomføre et nedsalg av fondets aktiva, bør på vanlig måte vurderes i lys av de prinsippene som gjelder for statlig eierskap til ulike typer aktiva. Departementet har ikke vurdert spørsmålet om nedsalg nærmere, verken generelt eller for de enkelte aktiva. Slike spørsmål må blant annet ses i sammenheng med hvilket mandat som skal gjelde for fondets framtidige forvaltning etter at det er gått over til å bli et rent statlig fond. Hvilke forutsetninger ellers som bør gjelde for statens disponering av det gjenværende Opplysningsvesenets fond, er omtalt under punkt 8.6 nedenfor. Som det framgår, er det departementets syn at verdien av dette fondet skal komme Den norske kirke til gode.

8.5 Konsekvenser for den offentlige finansieringen av Den norske kirke

Ved den løsningen av eierrettighetene til fondet som er skissert, er utgangspunktet at Den norske kirke vil få tilført bygninger og eiendommer som ved sin beliggenhet, historie eller bruk har en spesifikk kirkelig verdi. For eiendommer som tilhører en landbrukseiendom må det tas forbehold om det kan gis tillatelse til fradeling, og også for enkelte andre eiendommer må overdragelse til kirken vurderes konkret. Utgangspunktet er videre at Den norske kirke vil få tilført de midlene som trengs for å drifte og sette i stand de eiendommene kirken blir eier av. I denne innretningen av fordelingen av verdiene mellom staten og kirken ligger det en forutsetning om at tilførselen av eiendommer og andre midler ikke skal representere noen styrking av kirkens økonomiske stilling. Med dette menes at Den norske kirke ikke er tiltenkt noen økonomisk gevinst til fordel for sin alminnelige virksomhet som kirke. Kirkens tilførsel av eiendommer og midler for å drifte og vedlikeholde eiendommene, skal slik sett være økonomisk nøytral for kirken. Mot denne bakgrunnen legger departementet til grunn at løsningen av eierspørsmålet slik som skissert, ikke skal ha konsekvenser for statens eller kommunenes økonomiske ansvar for Den norske kirke, slik dette ansvaret i dag er nedfelt i kirkeloven og videreført i forslaget til ny trossamfunnslov i Prop. 130 L (2018–2019).

8.6 Økt statlig innsats for de kulturhistorisk viktige kirkebyggene

De verdiene i Opplysningsvesenets fond som ved denne løsningen av eierspørsmålet vil være eiet av staten, utgjør som nevnt størstedelen av fondets verdier. Med bakgrunn i fondets opprinnelse, formål og kirkelige betydning i alle år, er det departementets syn at den reelle verdien av de eiendelene som staten blir eier av, skal komme Den norske kirke til gode. Departementet mener dette bør settes som en betingelse for den skisserte løsningen av eierspørsmålet. En slik betingelse innebærer at Den norske kirke fra det tidspunktet fondet er blitt et statlig fond, så å si vil ha til gode en kapital som svarer til verdien av de eiendelene i fondet som staten på det aktuelle tidspunktet er blitt eier av. Departementet ser det ikke som aktuelt at denne fordelen for kirken innløses for eksempel som en kapitaltilførsel til kirken eller som en økning av statens årlige driftstilskudd til Den norske kirke i et visst antall år. Etter departementets syn bør kirkens fordel innrettes mot de kulturhistorisk viktige kirkebyggene ved at staten øker sin direkte innsats for bevaring av disse kirkene. Så å si alle er i daglig bruk som menighetskirker for Den norske kirke, med soknene i Den norske kirke som eier, og behovet for å sikre kirkebyggene mot brann og bringe dem opp på et ordinært vedlikeholdsnivå er betydelig.

Departementet legger til grunn at statens økte innsats overfor de kulturhistorisk viktige kirkebyggene på det grunnlaget som er skissert over, ikke skal avløse kommunenes økonomiske ansvar på området eller komme til erstatning for eksisterende tiltak eller ordninger overfor kirkebyggene. På hvilken måte statens bidrag bør finansieres, vil departementet i tilfelle komme tilbake til, da det her kan tenkes flere mulige løsninger, for eksempel ved at det gis tilskudd fra det statlige fondet og/eller ved ordinære statlige tilskudd uavhengig av fondets avkastning. Staten vil ha større frihet til å velge hensiktsmessige finansieringsløsninger for sin innsats overfor de kulturhistorisk viktige kirkebyggene enn Den norske kirke vil ha, hvis kirken gis eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond med et eventuelt påfølgende økonomisk ansvar for å ivareta disse kirkebyggene, jf. drøftingene under punkt 7.6 foran. Hvordan staten i praksis finansierer den økte innsatsen overfor kirkebyggene, kan etter departementets syn ikke være avgjørende for å ta stilling til denne løsningen av eierspørsmålet, så lenge det fastholdes at staten skal øke sin innsats for bevaring av de kulturhistorisk verdifulle kirkebyggene i et omfang som over tid svarer til de fondsverdiene som staten på et gitt tidspunkt er blitt eier av.

Som nevnt er det usikkerhet ved de anslagene som foreligger om verdien av fondets eiendeler. Ellers kan verken nåverdien eller salgsverdien av det gjenværende Opplysningsvesenets fond ses som uttrykk for den reelle verdien av de eiendelene som staten blir eier av, jf. omtalen av nåverdi- og salgsverdiberegningene under punkt 3.5 foran. Departementet mener det ved denne løsningen av eierspørsmålet bør gjennomføres en uavhengig verdivurdering av fondet, slik at det innenfor visse usikkerhetsmarginer ikke oppstår uenighet om hva som skal regnes som den reelle verdien av de fondsmidlene som staten blir eier av. Det er denne verdien som vil bestemme dimensjoneringen av statens innsats overfor de kulturhistorisk viktige kirkebyggene.

8.7 Andre konsekvenser for Den norske kirke

I de siste 30 årene har Den norske kirke mottatt et årlig tilskudd fra fondets avkastning til kirkens IKT-løsninger og andre felleskirkelige tiltak. Tilskuddet har vært medregnet i grunnlaget for statens tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Med den løsningen av eierspørsmålet som det er redegjort for ovenfor, vil denne typen tilskudd fra fondet til kirkelig virksomhet falle bort. Om det statlige rammetilskuddet til Den norske kirke bør ta hensyn til dette, vil departementet vurdere som en budsjettsak i sammenheng med de årlige statsbudsjettene.

Fondet har i dag utestående rundt 90 mill. kroner som lån til kirkelige formål med subsidiert rente. Disse lånene bør løpe som før, mens eventuelle nye lån fra fondet – det gjenværende Opplysningsvesenets fond – bør gis på vanlige markedsvilkår.

8.8 Lovmessige konsekvenser

8.8.1 Loven om fondet

Som nevnt i punkt 7.7.1 mener departementet at loven om Opplysningsvesenets fond bør kunne oppheves i sin helhet hvis Den norske kirke gis eiendomsretten til fondet. Hvis fondets verdier deles mellom staten og kirken slik som skissert, vil det, blant annet som følge av bestemmelsene i Grl. § 116, antakelig fortsatt være grunn til å regulere fondet i egen lov. De lovendringene som kreves, synes mest naturlig å innpasse i dagens lov om fondet. I forbindelse med lovarbeidet vil det som nevnt også være aktuelt å vurdere fondets forvaltningsordning, forvaltningsmandatet m.m.

De lovmessige konsekvensene, herunder spørsmålet om kirkens eiendomsrett til de enkelte eiendelene bør bestemmes i lov eller ved ordinært stortingsvedtak, vil departementet i tilfelle komme tilbake til.

8.8.2 Grunnloven § 116

Så lenge Grl. § 116 første punktum består, er staten i sin forvaltning av Opplysningsvesenets fond bundet av de vilkårene som følger av paragrafen, jf. Lovavdelingens uttalelse 23. mars 2017. Departementet har som nevnt lagt til grunn at dette også vil gjelde dersom Den norske kirke får tilført en del av fondets verdier og staten bestemmes som eier av gjenværende verdier, dvs. gjenværende Opplysningsvesenets fond, jf. foran under punkt 8.4.

Dersom Stortinget bestemmer at eiendelene i fondet med endelig virkning deles mellom staten og Den norske kirke som skissert, kan ikke departementet se at Grl. § 116 første punktum lenger tjener noen hensikt. Så lenge Grl. § 116 består, vil grunnkapitalen i det gjenværende fondet være beskyttet av Grl. § 116, som begrenser statens disponering av verdiene. En slik grunnlovsbestemt begrensning i statens råderett kan ikke departementet se har noen hensikt etter at eierspørsmålet er avklart og verdiene er fordelt mellom staten og Den norske kirke på det grunnlaget som er skissert over.