2 Bakgrunn

2.1 Innledning

Helhetlige meldinger til Stortinget om Svalbard har tidligere vært lagt frem med om lag ti års mellomrom. Meldingene har bidratt til å legge føringer for utviklingen på øygruppen for en rekke år fremover og den helhetlige gjennomgangen har bidratt til en avstemt utvikling innenfor den rammen målene for svalbardpolitikken setter.

De overordnede målene i svalbardpolitikken har vært uendret gjennom en årrekke og ligger fast. Ett av målene er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen og dette målet har først og fremst vært oppfylt gjennom Longyearby-samfunnet. Kulldriften, som tradisjonelt har vært en viktig bærebjelke for dette samfunnet, har gjennom de senere år fått redusert betydning. Samtidig har det i denne perioden vokst frem annen aktivitet, f.eks. innen forskning og høyere utdanning, reiseliv, romrelatert virksomhet og annen næringsvirksomhet.

Arbeidet med å omstille Longyearbyen har pågått over lang tid. På starten av 1990-tallet ble Longyearbyen beskrevet som et «ensidig industristed». Ti år senere kunne det slås fast at det ikke lenger var grunnlag for å anse Longyearbyen som et ensidig industrisamfunn. Gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 22 Svalbard (2008–2009), jf. Innst. S nr. 336 (2008–2009) ble det bl.a. gitt signaler om å satse på eksisterende og ny, variert virksomhet i Longyearbyen innenfor rammen av svalbardpolitikken. Siden den gang har det også vært arbeidet med planer for videreutvikling lokalt.

Den krevende markedssituasjonen for kullvirksomheten den senere tid forsterker behovet for en videreutvikling av samfunnet i tråd med målene i svalbardpolitikken. Det er over tid utviklet et bredere og mer differensiert næringsliv på Svalbard. Det gir økte muligheter for satsing på bærekraftig næringsvirksomhet og lønnsomme arbeidsplasser innenfor flere næringer. Regjeringen vil bl.a. tilrettelegge for nye arbeidsplasser innen reiseliv. En forsvarlig og bærekraftig bruk av Svalbards unike natur i samsvar med miljømålene og miljøregelverket er en viktig rammebetingelse for omstilling og ikke minst for utvikling av en naturbasert reiselivsnæring. Stortinget har etter forslag fra regjeringen i nysalderingen av statsbudsjett bevilget 50 millioner kr. til omstillingstiltak for å utvikle Longyearbyen og for å tilrettelegge for ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. I denne meldingen pekes det på ytterligere grep for å legge til rette for en videre utvikling av samfunnet i Longyearbyen innenfor rammen av gjeldende mål og regelverk. Regjeringen har mål og visjoner for hvordan Svalbard skal utvikle seg fremover og vil bruke denne meldingen til å peke ut veien videre. Forskning og høyere utdanning er en av hovedsatsingene på Svalbard. Denne aktiviteten er en del av nasjonal kunnskapspolitikk. Samtidig er forskning og høyere utdanning på Svalbard også en viktig del av svalbardpolitikken og bidrar til å oppfylle overordnede svalbardpolitiske målsettinger om bl.a. opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Gjennom Stortingets behandling av den forrige meldingen til Stortinget om Svalbard, ble det bl.a. slått fast at Svalbard skal videreutvikles som plattform for internasjonal forskning, høyere utdanning og miljøovervåking. Mange av de mål som ble trukket opp gjennom behandlingen av denne meldingen er i dag nådd. Samtidig har det avtegnet seg noen utfordringer rundt tilretteleggingen for forskningsvirksomheten på øygruppen. Regjeringen vil gjennom denne meldingen legge til rette for en videre utvikling av denne vellykkede satsingen og samtidig møte disse utfordringene med målrettede tiltak.

2.2 Hovedmålene i svalbardpolitikken

Den forrige meldingen til Stortinget om Svalbard ble behandlet i Stortinget i 2009. Det at regjeringen nå legger frem en melding innenfor et tidsintervall som er noe kortere enn det som har vært vanlig, har særlig sammenheng med behovet for å gi retning for den videre utviklingen av samfunnet i Longyearbyen.

Meldingen signaliserer regjeringens mål og ambisjoner, som forankres i Stortinget gjennom behandlingen der. Den praktiske oppfølgingen skjer ved gjennomføring av konkrete tiltak og i det løpende arbeidet med forvaltning av Svalbard.

Svalbardpolitikken er sammensatt av ulike politikkområder som alle er rammet inn av felles mål. De overordnede målene i denne politikken er:

• En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

• Korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

• Bevaring av ro og stabilitet i området

• Bevaring av områdets særegne villmarksnatur

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen

Det er bred politisk oppslutning om disse målene som ble formulert på 1980-tallet, og som siden har ligget fast. Muligheter og utfordringer må vurderes innen rammen av målene. Det er lang tradisjon for at helhetlige gjennomganger i form av meldinger til Stortinget om Svalbard, er den beste måten å sikre en stabil og langsiktig forvaltning på.

Situasjonen i nordområdene og på Svalbard karakteriseres av stabilitet og samarbeid. Samtidig ser vi at nordområdene står overfor endringer knyttet til klima, etterspørsel etter naturressurser og bruk av havområdene. Svalbardpolitikken er preget av langsiktighet, kontinuitet og forutsigbarhet og målene for svalbardpolitikken skal støtte opp under at utviklingen i nordområdene skjer på en fredelig måte. De overordnede målene for svalbardpolitikken har en sikker forankring i nasjonale interesser og holdninger. Målene ligger også innenfor rammen av folkeretten og tjener derfor til å møte de internasjonale forventningene som stilles til Norge.

Gjennom historien har ulik virksomhet dannet grunnlaget for vår tilstedeværelse på Svalbard og i Longyearbyen spesielt. Virksomheten i kullselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) har over lang tid bidratt med mange arbeidsplasser i Longyearbyen. I de senere år er kullselskapets betydning for Longyearbysamfunnet gradvis redusert, ved at driften i hovedsak har foregått i Sveaområdet og ved at en stor del av de ansatte etter hvert har pendlet mellom Sveagruva og fastlandet. En reduksjon i virksomheten i selskapet har ingen betydning for vår suverenitet over øygruppen eller vår myndighetsutøvelse. Regjeringen er imidlertid opptatt av et fortsatt sterkt nærvær på øygruppen, og vil derfor legge til rette for videreutvikling av Longyearbysamfunnet. Nye arbeidsplasser innenfor reiseliv og annen næringsvirksomhet er viktig for få til dette.

I likhet med de tidligere stortingsmeldinger om Svalbard, vil også denne meldingen beskrive mål, utfordringer og mulige tiltak for Svalbard, det vil si området innenfor Svalbardtraktatens virkeområde, som er territoriet og territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Det er også dette området som faller inn under Sysselmannens ansvarsområde og svalbardbudsjettet.

2.3 Generelt om Svalbard

Svalbard er den nordligste delen av Norge og er navnet på en øygruppe bestående av Spitsbergen, Prins Karls Forland, Nordaustlandet, Kong Karls Land, Barentsøya, Edgeøya, Hopen, Bjørnøya og alle holmer og skjær innenfor koordinatene 10 og 35° østlig lengde og 74 og 81° nordlig bredde. Med et landareal på 61 022 km² utgjør Svalbard ca. 16 pst. av Kongeriket Norges totale landareal. Spitsbergen er den største øya i Norge og er omtrent på størrelse med fylkene Nordland og Troms til sammen.

Kart: Norsk Polarinstitutt

Rundt 60 pst. av øygruppen er dekket av isbreer og under 10 pst. har vegetasjon. Største fjord er Isfjorden og høyeste fjelltopp er Newtontoppen (1713 moh.). Svalbard er omgitt av grunt hav. Det er en sammenhengende kontinentalsokkel som strekker seg nordover fra Fastlands-Norge og forbi Svalbard. Svalbard har et høyarktisk klima. På grunn av Golfstrømmen har Svalbard et relativt mildt klima sammenliknet med andre områder på samme breddegrad. Av samme grunn har øygruppen et svært rikt fugle- og dyreliv sammenliknet med andre høyarktiske områder.

Svalbard ble oppdaget av nederlenderen Willem Barents i 1596. Norsk suverenitet over Svalbard ble anerkjent gjennom Svalbardtraktaten, som ble undertegnet 9. februar 1920 i Paris. Siden ikrafttredelsen av Svalbardloven den 4. august 1925 har Svalbard vært en del av Kongeriket Norge. Svalbards historie er preget av fangst, forskning og ulike former for gruvevirksomhet. Mange av sporene etter denne virksomheten er i dag fredet som del av Svalbards unike kulturarv. Tradisjonelt har kulldrift vært den aktiviteten som har dannet utgangspunktet for lokalsamfunnene på Svalbard. Turisme har også lange tradisjoner på Svalbard. Den moderne turismen tok for alvor til utover 1990-årene.

Det aller meste av Svalbard består av store og uberørte villmarksområder. I alt er 65 pst. av landområdene og 87 pst. av territorialfarvannet vernet. Kun syv steder er bebodde eller har fast aktivitet eller virksomhet. Disse stedene er til dels svært forskjellige både i art og omfang. Svalbard er et av de tynnest befolkede områder i verden.

Det er ingen veier mellom samfunnene på Svalbard. Sveagruva og Ny-Ålesund har en kortbaneflyplass med flyforbindelse til og fra Longyearbyen. I Barentsburg er det stasjonert et helikopter. Det er vanlig å ferdes mellom de ulike samfunnene med snøscooter på vinterstid og med båt om sommeren.

Longyearbyen

Som administrativt senter og knutepunktet for det meste av aktiviteten på øygruppen, er Longyearbyen det største stedet på Svalbard. Pr. 1. april 2016 er det registrert 2130 bosatte i Longyearbyen. I gruve- og anleggssektoren er imidlertid mange av de ansatte pendlere til og fra fastlandet. Mange av pendlerne tilbringer også den tiden de rent faktisk er på Svalbard i Svea og ikke i Longyearbyen. Det reelle antallet bosatte i Longyearbyen er derfor lavere enn det befolkningsregisteret gir uttrykk for.

Longyearbyen ble grunnlagt i 1906 av amerikaneren John M. Longyear. Opprinnelsen til stedet var utvinning av kull fra ressurser i nærområdene. I 1916 kjøpte Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS eiendommen og anleggene fra Arctic Coal Company, hvor Longyear var hovedaksjonær. Frem til slutten av 1980-tallet var Longyearbyen en såkalt «company-town», et samfunn hvor SNSK i praksis stod for alt som var nødvendig for driften av samfunnet.

Siden 1980-tallet har ikke bare befolkningen økt, men selve befolkningsstrukturen har også endret seg fra å være et mannsdominert gruvesamfunn til gradvis å bli et familiesamfunn.

Som oppfølging av St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard ble Longyearbyen lokalstyre (LL) etablert 1. januar 2002. Lokalstyrets ansvar og oppgaver kan i all hovedsak sammenlignes med en kommune på fastlandet, og myndighetsområdet er begrenset til Longyearbyen planområde. I Svalbardloven § 31 er det presisert at LL bare kan drive virksomhet av allmenn interesse som har tilknytning til Longyearbyen og som ikke ivaretas av staten. I tillegg gir formålsbestemmelsen i Svalbardloven § 29 føringer om at LL må drive sin virksomhet «innenfor rammen av norsk svalbardpolitikk».

Fra å være basert på én virksomhet, kulldriften, har aktiviteten i Longyearbyen nå utviklet seg til å inneholde en rekke virksomheter innenfor reiseliv og utdanning og forskning. Det tydelige og generelle bildet av dagens Longyearbyen er et godt utbygd, velfungerende og fremtidsrettet samfunn.

Ny-Ålesund

Med sin beliggenhet i Kongsfjorden, om lag 10 mil nord for Longyearbyen, er Ny-Ålesund det nordligste samfunnet på Svalbard. Pr. 1. september 2015 var det 43 helårsbosatte. Av disse er 25 ansatt i Kings Bay AS og 5 er ansatt i Norsk Polarinstitutt. Resten er forskere fra ulike utenlandske institusjoner. Befolkningen mangedobles i sommersesongen med forskere fra både inn- og utland.

Opprinnelsen til Ny-Ålesund var kullgruvedrift drevet av selskapet Kings Bay Kull Comp. AS som ble etablert i 1916. Selskapets hovedsete var i Ålesund, derav navnet Ny-Ålesund. Selskapet var i begynnelsen i privat eie, men i 1933 overtok staten alle aksjene i selskapet og med dette også eiendomsretten til bl.a. grunneiendommen. Gruvedriften ble avviklet i 1962 etter en stor ulykke. Stedet har fra 1965 vært et forskningssamfunn hvor infrastrukturen i all hovedsak er driftet av statsaksjeselskapet Kings Bay AS.

Ny-Ålesund er et forskersamfunn. Stedet har bl.a. ikke eget medisinsk tilbud og sykehuset i Longyearbyen benyttes derfor ved behov. Tatt i betraktning stedets størrelse og beliggenhet, er infrastrukturen likevel god med bl.a. egen kai og flystripe.

For øvrig er det «radiostillhet» i Ny-Ålesund, noe som bl.a. er en fordel for forskerne og deres bruk av passivt mottakerutstyr. Stedet har i tillegg verdens nordligste postkontor og en egen butikk. Nærområdet ellers preges av et større antall kulturminner både fra gruvedriften og fra tiden stedet fungerte som base for flere av ekspedisjonene mot Nordpolen.

Sveagruva

Sveagruva (heretter omtalt Svea) innerst i Van Mijenfjorden ble opprinnelig anlagt av det svenske selskapet AB Spetsbergens Svenska Kolfält i 1917. I 1934 ble eiendom og gruveanlegg kjøpt av SNSK. Siden har SNSK med ujevne mellomrom og vekslende resultater, hatt drift i Svea. I perioder har det også kun vært en vaktstyrke på stedet.

I 2000 ble driften i Svea Vest innstilt og fra 2002 har det vært regulær drift i den såkalte Svea Nord-gruva, den største gruva på Svalbard. Produksjonen i Svea Nord avsluttes våren 2016. Etter planen skulle driften ha fortsatt i Lunckefjell, men pga. lave kullpriser er Lunckefjell og resten av gruveanlegget i Svea lagt i driftshvile for inntil tre år fra 2017.

Svea er et rent industristed hvor de ansatte pendler til og fra Longyearbyen, for det meste med fly. Transport av alt gods foregår enten med båt, eller med beltekjøretøy fra Longyearbyen om vinteren.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har i mange år brukt Svea til forskning og utdanning innen arktisk teknologi, der SINTEF også er samarbeidsparter.

Staten kjøpte sommeren 2015 både grunneiendom og bygningsmassen i Svea av SNSK.

Barentsburg

Barentsburg ligger i Grønfjorden. Gruveselskapet Trust Arktikugol eier det meste av grunnen i planområdet og driver en kullgruve på stedet. Kullproduksjonen er i dag på rundt 100 000 tonn pr. år. Pr. mars 2016 er det registrert i alt 450 bosatte i Barentsburg. Stedet er organisert etter en «company-town» modell.

Barentsburg skiftet eier flere ganger på begynnelsen av 1900-tallet, men har siden 1932 vært eid av selskapet Trust Arktikugol. Selve navnet Barentsburg skriver seg fra tiden under nederlandsk eierskap og referer til oppdageren av Svalbard, Willem Barents.

De siste årene har turisme og forskning kommet til som nye aktiviteter i tillegg til gruvedriften. Det russiske vitenskapsakademi har lenge hatt et forskningssenter på stedet og ny forskningsinfrastruktur er etablert. Mye av bygningsmassen, bl.a. stedets kulturhus, hotell, sykehus og flere boligbygninger har i den senere tid også blitt rehabilitert og modernisert.

Russlands konsulat på Svalbard ligger i Barentsburg.

Pyramiden

Den tidligere gruvebyen Pyramiden ligger i Billefjorden. Stedet har fått navnet etter det pyramideformede fjellet like ved. Stedet ble opprinnelig etablert av et svensk selskap, men er senere overtatt av Trust Arktikugol som også er grunneier på stedet. Pyramiden ble forlatt som gruveby i 1998. I flere år stod stedet mer eller mindre helt forlatt.

Også Pyramiden hadde i sin tid de samme tilbud og tjenester som de en finner i Barentsburg. Trust Arktikugol har i de senere år ryddet og oppgradert stedet for bl.a. bruk rettet inn mot turisme. Hotellet er i dag bemannet og åpent gjennom deler av året.

Hornsund

Hornsund er en fjord i Sør-Spitsbergen nasjonalpark, og på 1950-tallet ble en polsk forskningsstasjon anlagt i Isbjørnhamna på nordsiden av fjorden. I forbindelse med det Internasjonale geofysiske år i 1957–58 ble stasjonen oppgradert og utvidet. Det har vært helårlig aktivitet ved stasjonen siden 1978, i regi av Institutt for geofysikk ved Det polske vitenskapsakademi. Antallet forskere på stedet varierer men utgjør et snitt på ca. 17 personer gjennom året, og en fast helårsbemanning på 11 personer.

Bjørnøya og Hopen

Øyene Bjørnøya og Hopen har hver sin meteorologiske stasjon med fast bemanning året rundt. Både Bjørnøya og Hopen med tilgrensende territorialfarvann er fredet som naturreservater.

Geografisk befinner Bjørnøya seg ganske nøyaktig midtveis mellom fastlandet og sørspissen av øya Spitsbergen. Bjørnøya er ca. 178 km². Øyas historikk er knyttet til jakt og fangst, men også til forsøk på gruvedrift. Bjørnøya er spesielt kjent for sine store og viktige fuglefjell. Fra 1932 har Meteorologisk institutt drevet en radiostasjon og foretatt meteorologiske observasjoner fra øya. Stasjonen har en bemanning på om lag 10 personer, og mannskapet skiftes ut to ganger pr. år.

Hopen er ei lang og smal øy som stikker opp av havet ca. 10 mil sør-øst for Edgeøya. Øya er 47 km² og dens historie er særlig knyttet til fangst, men også til forskning. Den meteorologiske stasjonen ble etablert i 1947 og bemanningen på stedet er fire personer. I likhet med stasjonen på Bjørnøya skiftes mannskapet to ganger pr. år.

Øvrige steder med regelmessig aktivitet

I tillegg til de steder og aktiviteter som er nevnt ovenfor er også noen fangststasjoner i fortsatt drift på Svalbard. Overvintringsfangst var i sin tid en omfattende næring på Svalbard, men i dag er kun et fåtall fangstfolk igjen. En regner vanligvis med fire slike stasjoner på Svalbard i dag: Akseløya i Van Mijenfjorden, Kapp Wijk i Isfjorden, Farmhamna i Forlandsundet og Austfjordneset i Wijdefjorden. De tre førstnevnte er fremdeles er i privat eie, mens den siste eies i dag av staten, og lånes ut av Sysselmannen på Svalbard

Alderen og historien til disse fangststasjonene varier, men selve virksomheten har lange tradisjoner på Svalbard. Samtidig er det en virksomhet som alltid har måttet tilpasse seg så vel naturgitte som markedsmessige forhold. Produksjon og dødelighet for høstbare arter varierer mellom områder og fra år til år. Kvoter må derfor baseres på god kunnskap om bestandene og årlige tellinger av rein i aktuelle områder. Innenfor disse rammene kan fangstmannsvirksomheten bidra med leveranser til bl.a. serveringssteder. Dette er en positiv synergi som er med på å ta vare på fangsttradisjonen, og som samtidig kan skape gode produkter for øvrige aktører på Svalbard. Regjeringen vil derfor legge til rette for at slik virksomhet fortsatt skal være en del av aktivitetene på Svalbard.