5 Lovgivning

Lovgivning og håndhevingen av denne er et hovedelement i ethvert rettssamfunn. Svalbard skiller seg i så måte ikke fra landet for øvrig, og norsk lovgivning ligger til grunn for vår myndighetsutøvelse på øygruppen. Lovgivningen er et sentralt virkemiddel for å gjennomføre målsettingene i svalbardpolitikken, og er nødvendig for å få en fornuftig samfunnsutvikling innenfor rammen av disse målene. Viktige lover og forskrifter for gjennomføringen av svalbardpolitikken er beskrevet nærmere i kap. 4, Mål og virkemidler, kap. 7 Miljøvern, kap. 9 Næringsvirksomhet og kap. 10 Samfunnssikkerhet, redning og beredskap.

I dette kapitlet gis en gjennomgang av prinsippene for lovgivningen for Svalbard og status for gjennomføring av lover og forskrifter som tidligere ikke har vært gitt anvendelse. Kapitlet omhandler også ulike rettsområder av særlig betydning for samfunnsutviklingen, og en omtale av videre lovgivningsarbeid på enkelte områder.

5.1 Prinsipper for lovgivningen

I forrige svalbardmelding (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) ble det gitt en grundig gjennomgang av prinsippene for norsk lovgivning for Svalbard. Drøftelsene ble gjort med utgangspunkt i at Riksrevisjonen i sin forvaltningsrevisjon av Svalbard (Dokument nr. 3:8 (2006–2007) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av Svalbard) hadde vist til at Svalbard på enkelte områder syntes underregulert. Riksrevisjonen stilte bl.a. spørsmål om hvorvidt utviklingen i Longyearbyen, med et komplekst næringsliv og et økende antall utenlandske statsborgere, tilsa et behov for å gjøre flere lover gjeldende. Riksrevisjonen etterlyste også en vurdering av hvorvidt det burde foretas endringer i prinsippene for lovers anvendelse for Svalbard. Videre hadde Stortinget ved behandlingen av rapporten fra Riksrevisjonen, jf. Innst. S. nr. 46 (2007–2008), fremholdt at en eventuell gjennomgang av disse prinsippene ville kreve grundige vurderinger.

I gjennomgangen i meldingen ble det slått fast at det rettslige rammeverket for Svalbard skal være mest mulig likt fastlandet og at ny lovgivning for fastlandet som hovedregel skal gis anvendelse for Svalbard, med mindre særlige forhold taler mot dette, eller det er behov for unntak eller tilpasninger. Videre ble det slått fast at lovgivningen skal gjelde og håndheves likt for hele øygruppen, med mindre det er behov for overgangsordninger eller andre former for innfasing. Stortinget sluttet seg til disse føringene gjennom utenrikskomiteens behandling av meldingen.

All lovgivning blir likevel ikke automatisk gjort gjeldende for Svalbard. I meldingen ble det slått fast at prinsippene i § 2 i Svalbardloven skal videreføres. Det vil si at lovgivningen om privatrett, strafferett og rettspleien gjelder hvis ikke annet er bestemt. Annen lovgivning, som i praksis omtales som offentligrettslige regler, må fastsettes særskilt. Utenrikskomiteen sluttet seg i sin behandling av meldingen til at dette var en formålstjenlig løsning, fordi rammene for lokalsamfunnet er annerledes enn på fastlandet.

Det gjøres derfor en egen vurdering av forholdet til Svalbard ved regelverk som er av offentligrettslig karakter. Dette er nødvendig både ved vurdering av om allerede vedtatte lover og forskrifter også skal gjelde for Svalbard, og ved vedtakelse av ny lovgivning. I disse vurderingene tas det stilling til om loven passer for Svalbard, og om det eventuelt er behov for såkalt stedlige tilpasninger. Dette kan være nødvendig på grunn av administrative, klimatiske, geografiske eller andre lokale forhold.

På noen områder er det også gitt helt egne lover eller forskrifter som er spesielt tilpasset forholdene på Svalbard. Dette gjelder for eksempel på miljøområdet, hvor svalbardmiljøloven gjennomfører de høye miljømålene som er satt for øygruppen. Loven er nærmere omtalt i kap. 7.3.2. Det er også gitt en egen skattelov for Svalbard, se kap. 5.3.2. Et annet eksempel er forskriften om turisme, feltopplegg og annen reisevirksomhet, som er omtalt i boks. 4.1.

Selv om målet som nevnt er at lovgivningen skal gjelde og håndheves likt for hele Svalbard, er det likevel ikke alle lover som passer på hele øygruppen, og det vil i noen tilfeller uansett være behov for overgangsordninger. Det kan også være nødvendig med andre former for innfasing, bl.a. for å gi mulighet for omstilling for enkelte virksomheter. I særskilte tilfelle vil det også kunne vurderes unntakshjemler for visse typer aktivitet. Administrative forhold kan også gjøre det nødvendig med tilpasninger, for eksempel fordi det ikke finnes tilsvarende lokale instanser eller forvaltningsnivåer på Svalbard som på fastlandet. Videre kan det være hensiktsmessig å innføre lovgivning som av praktiske og økonomiske årsaker kun gis anvendelse i Longyearbyen arealplanområde.

Regjeringen vil videreføre de prinsippene for lovgivning som er beskrevet ovenfor, og vurderer løpende om lovgivning som gjelder for fastlandet også skal gis anvendelse for Svalbard. I det følgende utdypes enkelte forhold når det gjelder lovgivningen for Svalbard.

5.2 Status for innføring av lovgivning

I tråd med de føringer som ble gitt i forrige melding (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) er det nå innført en rekke lover som tidligere ikke gjaldt for Svalbard. Riksrevisjonen viste i sin forvaltningsrevisjon til konkurranseloven, eierseksjonsloven, havne- og farvannsloven og matloven som eksempler på underregulering. Konkurranseloven ble gjort gjeldende for Svalbard i 2009, mens havne- og farvannsloven og losloven ble gitt anvendelse i henholdsvis 2010 og 2012. For både losloven og havne- og farvannsloven har det vært nødvendig med en rekke stedlige tilpasninger i lov- og forskriftsverket. Sivilbeskyttelseslovens regler om kommunal beredskapsplikt ble innført for Longyearbyen lokalstyre (LL) i 2012. Andre lovverk som nå er innført er sikkerhetsloven (2013), og instruks for fylkesmannens og Sysselmannens arbeid med samfunnssikkerhet, beredskap og krisehåndtering arbeid (2015). Videre er et omfattende lov- og forskriftsverk på helserettsområdet nylig gjort gjeldende for Svalbard (se nærmere i kap. 5.3.1). Matloven ble da også gitt anvendelse, og det er satt i gang et arbeid med å vurdere hvilke deler av forskriftsverket til loven som også bør gjelde for Svalbard. For en stor del er således både de lovene som det er vist til i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon og flere andre lovverk nå innført. Det legges videre opp til at ny eierseksjonslov, som etter planen skal fremmes i 2016, skal gjelde også for Svalbard. Selv om det på noen områder fortsatt er behov for en gjennomgang av regelverk for å vurdere anvendelsen for Svalbard, må såledesreguleringsbehovet som ble påvist i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon nå langt på vei anses oppfylt.

Det generelle utgangspunktet ved gjennomføring av lovgivning for Svalbard har dessuten de senere årene vært at fagmyndighet på øygruppen tillegges den instansen som har det aktuelle ansvaret på fastlandet. I de senere år har derfor stadig flere instanser fått oppgaver og direkte myndighet på Svalbard, som Sjøfartsdirektoratet og Kystverket. Fylkesmannen i Troms har f.eks. tilsynsansvar for skolevesenet, med svalbardfaglig bistand fra Sysselmannen. På denne måten rendyrkes de ulike myndighetenes faglige roller, og unødvendig oppbygging av kompetanse hos Sysselmannen og Longyearbyen lokalstyre unngås. Tidligere var det slik at Sysselmannen, i fravær av stedlige fagmyndigheter og med lang avstand til fastlandet, ble tillagt oppgaver og ansvar. I dag er det både naturlig og hensiktsmessig at relevante fagmyndigheter utøver disse direkte.

I forrige melding (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) ble det gitt en oversikt over nærings- og selskapslovgivningens anvendelse på Svalbard. Under henvisning til en kjennelse fra Høyesterett i Rt. 2007 s. 801, ble det bl.a. vist til at de offentligrettslige delene av nærings- og selskapslovgivningen ikke gjelder for Svalbard med mindre det er særskilt fastsatt. Det ble videre bl.a. vist til at Finansdepartementet var i en prosess med å vurdere i hvilken utstrekning regnskapsloven og bokføringsloven burde gjøres gjeldende for næringsdrivende med virksomhet på Svalbard. Det ble også vist til at det burde gjøres en tilsvarende vurdering for den øvrige lovgivningen innenfor dette rettsområdet.

Det nylig oppnevnte revisor- og regnskapsførerutvalget har bl.a. fått i oppdrag å utrede revisorlovgivningens anvendelse på Svalbard. Finansdepartementet arbeider, i samråd med berørte departementer, videre med å vurdere regnskapslovens og bokføringslovens anvendelse for Svalbard. Utvalget som skal gjennomgå stiftelsesloven vil også vurdere om denne skal gjelde for Svalbard. Det vil dessuten bli vurdert i hvilken grad de øvrige offentligrettslige delene av nærings- og selskapslovgivningen bør gjøres gjeldende for Svalbard. Dette vil også være aktuelt i lys av utviklingen av nye næringer i Longyearbyen, der det kan være nødvendig å vurdere om det rettslige rammeverket for utvikling av ulike typer lokale produkter er tilpasset behovet.

5.3 Enkelte lovgivningsspørsmål

5.3.1 Velferdslovgivningen

Generelt

Alle lover passer som nevnt ikke for Svalbard. Bl.a. er sentrale deler av velferdslovgivningen ikke gjort gjeldende. Dette er begrunnet i så vel skattemessige forhold som hensynet til at utlendingslovgivningen ikke gjelder på Svalbard.

Norge har en rekke folkerettslige forpliktelser som gjelder på Svalbard som i andre deler av Norge. Gjennom Svalbardtraktaten har Norge i tillegg enkelte folkerettslige forpliktelser som bare gjelder på Svalbard.

Utlendingslovgivningen er ikke gitt anvendelse for øygruppen. Bakgrunnen for dette er adgangsbestemmelsen i Svalbardtraktaten artikkel 3. Det er hverken visumplikt eller krav om oppholds- og arbeidstillatelse for utenlandske borgere ved innreise til Svalbard (se nærmere omtale av dette under kap. 5.3.3).

Skattesystemet på Svalbard skal i tråd med de overordnede målene i svalbardpolitikken om å bevare norske samfunn på øygruppen, sikre konkurransedyktige vilkår og stimulere til lokal virksomhet. Det er derfor vesentlig lavere skattesatser på Svalbard enn på fastlandet. For nærmere omtale, se kap. 5.3.2.

Norske myndigheter legger til rette for et visst nivå av velferdsytelser i Longyearbyen. Det lave skattenivået og det faktum at utlendingslovgivningen ikke gjelder, reflekteres imidlertid i det lokale tjenestetilbudet (se kap 6.3.3 for omtale av dette). Det legges ikke til rette for sosial- og velferdstjenester for personer som ikke kan finansiere oppholdet på Svalbard gjennom arbeidstilknytning. Sentrale rettighetslover, som f.eks. sosialtjenesteloven, er således ikke gjort gjeldende. Det er også egne bestemmelser for Svalbard som gir Sysselmannen adgang til å bortvise personer som ikke kan ta vare på seg selv. Introduksjonsloven av 4. juli 2003 gjelder heller ikke for Svalbard, slik at Longyearbyen lokalstyre ikke er forpliktet til å tilby introduksjonsprogram og norskopplæring.

Riksrevisjonen viste i sin forvaltningsrevisjon til den økte andelen utenlandske statsborgere i Longyearbyen uten tilknytning til norske kommuner på fastlandet, og stilte både spørsmål om flere lover bør gjøres gjeldende, og om det på denne bakgrunn over tid vil være mulig å opprettholde målsettingen om at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn.

I forrige svalbardmelding ble det imidlertid slått fast at Longyearbyen ikke skal være et livsløpssamfunn. Regjeringen legger vekt på at denne målsettingen skal videreføres, og har ikke til hensikt å legge til rette for et utvidet tjenestetilbud på velferdsområdet. Dersom enkeltpersoner eller familier har behov for ytelser ut over det lokale tjenestetilbudet, må norske statsborgere vende seg til sine hjemkommuner. Utenlandske borgere uten tilknytning til fastlandet vil ikke ha anledning til dette, og må derfor til sine respektive hjemland dersom de har behov som ikke dekkes lokalt.

Den alminnelige helselovgivningen

Helsemessige forhold i vid forstand har på Svalbard inntil nylig vært regulert først og fremst gjennom forskrift 15. juni 1928 nr. 3357 om læge- og sundhetsforholdene på Svalbard (sunnhetsforskriften), og alminnelig helselovgivning for fastlandet har hatt svært begrenset anvendelse. Sunnhetsforskriften ga hjemmel for ulike tiltak, f.eks. når det gjelder vannkvalitet. Longyearbyen lokalstyre hadde myndighet etter forskriften innenfor Longyearbyen arealplanområde, og Sysselmannen på Svalbard for øygruppen for øvrig.

I tråd med utviklingen av samfunnsforholdene på Svalbard, særlig når det gjelder lokalsamfunnet i Longyearbyen, har det vært behov for større grad av lovregulering på helseområdet, bl.a. av helsepersonells yrkesutøvelse, og for modernisering av hjemmelsgrunnlaget for bl.a. tilsyn med næringsmiddelhygiene og vannkvalitet. Som følge av dette fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet 22. juni 2015 forskrift om at en rekke helselover og -forskrifter gjøres helt eller delvis gjeldende for Svalbard. Forskriften er utformet i samarbeid med berørte departementer, og trådte i kraft 1. oktober 2015. Fra samme tidspunkt ble sunnhetsforskriften fra 1928 opphevet.

Hovedformålet med lovarbeidet har vært å modernisere helselovgivningen for Svalbard, og å legge reguleringen tettere opp til fastlandslovgivingen. Forskriften innebærer imidlertid i stor grad kun en lovfesting av allerede gjeldende praksis. Svalbard skal ikke være et livsløpssamfunn. Det gis derfor ikke omsorgstjenester, og helsetjenesten på Svalbard er ikke organisert på samme måte som på fastlandet. Formålet med forskriften har ikke vært å innføre nye typer tjenester eller rettighetslovgivning. I tråd med dette er verken helse- og omsorgstjenesteloven eller pasient- og brukerrettighetsloven gjort gjeldende.

Etter forskriften er imidlertid lovene om helsepersonell, helsetilsyn, spesialisthelsetjenesten, smittevern, folkehelse og helseberedskap nå gitt anvendelse helt eller delvis. Det samme gjelder apotekloven, legemiddelloven, matloven og flere andre lover. Fra før er bl.a. atomenergiloven, strålevernloven, pasientskadeloven og helseforetaksloven gjort helt eller delvis gjeldende.

Siden helsetjenesten på Svalbard ikke er organisert på samme måte som på fastlandet, er det foretatt noen tilpasninger også i de bestemmelsene i fastlandsregelverket som er gitt anvendelse. F.eks. gjelder dette oppgavene etter smittevernloven og folkehelselovens kapittel 3 om miljørettet helsevern. Det er i utgangspunktet Longyearbyen sykehus som har kommunelegefunksjonen på dette området, men Longyearbyen lokalstyre har også enkelte oppgaver etter regelverket.

I samsvar med den praksis som nå i all hovedsak følges om at fagmyndighetene på fastlandet også har ansvaret for tilsyn med virksomhet på Svalbard, fører Fylkesmannen i Troms tilsyn med helsepersonell og helsetjenesten på Svalbard. Tilsyn etter matloven og kosmetikklova er lagt til Mattilsynet.

Organiseringen av helsetilbudet på Svalbard er nærmere omtalt i kap. 6.3.3.

Tilvirkning og omsetning av alkoholholdig drikk er regulert i forskrift 11. desember 1998 om alkoholordningen for Svalbard. Det var tidligere forbudt å tilvirke alkohol på Svalbard i henhold til en egen lov fra 1928, men forbudet ble opphevet i 2014 etter initiativ fra aktører på Svalbard som ønsket å produsere lokalt øl. Reglene om tilvirkning av alkohol på Svalbard er etter endringene i regelverket i 2014 nå i all hovedsak de samme som på fastlandet. Det er gitt bevilling til produksjon av øl i Longyearbyen, og Trust Arktikugol har søkt om bevilling til slik produksjon i Barentsburg.

5.3.2 Skattelovgivningen

Det er egne skatteregler for Svalbard. Svalbardskatteloven (lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard) gjør Svalbard skatteteknisk til et eget skatteområde. To former for skattlegging gjelder: en særskilt lønnstrekkordning og ligning. Etter ordningen med lønnstrekk skal arbeidsgiveren holde tilbake en prosentvis del av brutto lønn og pensjon, og dette utgjør det endelige skatteoppgjøret. Annen inntekt enn lønn og pensjon blir skattlagt ved ligning etter de samme reglene som på fastlandet, men med lavere satser. På Svalbard blir lønn og pensjon skattlagt etter en sats på 8 pst. opp til 12 G, og med 22 pst. for inntekt over 12 G. I tillegg kommer trygdeavgift for ansatte som er medlemmer av den norske folketrygden. Annen inntekt som f.eks. kapital- og næringsinntekt blir som utgangspunkt skattlagt med 16 pst. Det er viktig at skattesystemet på Svalbard er tilpasset forholdene på øygruppen og bygger på løsninger som sikrer konkurransedyktige rammevilkår. Samtidig er det viktig å hindre at det gunstige skattenivået blir utnyttet for å spare skatt på avkastning av investeringer som er gjort utenfor Svalbard og som ikke gir aktivitet og sysselsetting på øygruppen. Selskaper med et visst overskudd som ikke er avkastning av aktivitet eller investering på Svalbard, skal derfor nå skattlegges for slike overskudd etter samme skattesats som gjelder for fastlandet.

5.3.3 Utlendingslovgivningen, statsborgerskap mv.

Som nevnt under kap. 3.2.5 pålegger Svalbardtraktaten i artikkel 3 Norge en folkerettslig forpliktelse til å behandle borgere og selskaper fra traktatparter likt på visse områder. Dette gjelder bl.a. adgang til øygruppen. På dette området har Norge i praksis ikke gjort forskjell på borgere av traktatland og borgere av andre land. Lovgivningen som regulerer utlendingers adgang til riket og deres opphold her, passer derfor ut fra sitt formål ikke på Svalbard. Utlendingsloven av 15. mai 2008 nr. 35 og forskriftene til denne er derfor ikke gjort gjeldende for øygruppen.

Det stilles ikke krav om arbeids- eller oppholdstillatelse for å reise til Svalbard, og heller ikke krav om visum. Svalbard inngår dessuten ikke i Schengen-samarbeidet. Reglene om inn- og utreisekontroll over Schengen-yttergrense gjelder derfor ved reiser mellom det norske fastlandet og Svalbard. Med hjemmel i utlendingsloven § 6 og utlendingsforskriften § 1-15 er det innført identitetskontroll ved avgang og ankomst på lufthavnene i Tromsø og Oslo. Utenlandske statsborgere som oppholder seg på Svalbard må derfor, på lik linje med andre utlendinger, forholde seg til utlendingslovens regler ved reiser mellom fastlands-Norge og Svalbard, og visumpliktige utlendinger må ha visum ved innreise til fastlandet. Sysselmannen utsteder i dag slike visa etter søknad i henhold til utlendingsloven § 13.

Formålet med reglene i utlendingsforskriften er å gjennomføre forpliktelsen til Schengen yttergrensekontroll. Det kan likevel være behov for nasjonalt begrunnede kontrollordninger også knyttet til reisende til og fra selve øygruppen. Foruten rent nasjonale behov, har Norge internasjonale forpliktelser knyttet til kontroll av aktivitet på norsk territorium. Behovet for kontroll dekkes ikke fullt ut av regelverket for fastlands-Norge. Dette skyldes at kontroll på fastlandet ikke vil fange opp personer som reiser til Svalbard via andre land. I tillegg vil det i noen tilfeller kunne være ønskelig å utføre kontroll på Svalbard. Dette skyldes bl.a. at Svalbard kan ha andre typer utfordringer enn fastlands-Norge. Svalbardtraktatens adgangsbestemmelse i artikkel 3 er ikke til hinder for at det etableres kontrollregimer, herunder innreise- og utreisekontroll, for å holde oversikt over reisende og opphold på øygruppen. Regjeringen vil vurdere behovet for å innføre slike ordninger.

I forrige svalbardmelding (St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard) ble det vist til at bl.a. økningen av antallet utenlandske statsborgere i Longyearbyen medførte behov for å vurdere utlendingsrettslige problemstillinger. Dette gjaldt bl.a. enkelte spørsmål vedrørende utenlandske ektefeller/samboere til og barn av norske statsborgere, og eventuelle særregler på dette området. Som en oppfølging av dette ble det i 2010 innført en bestemmelse i utlendingsforskriften (§ 11-4 bokstav b) om at langvarig opphold på Svalbard kan telle med i beregningen av kravet til oppholdstid for å få permanent oppholdstillatelse i Norge. De øvrige vilkårene for permanent oppholdstillatelse må også være oppfylt. Det er på nåværende tidspunkt ikke aktuelt å foreta ytterligere endringer i dette regelverket til gunst for utenlandske statsborgere. Regjeringen vil følge med på om bestemmelsen virker etter hensikten, og i lys av dette fortløpende vurdere behovet for eventuelle innstramminger i regelverket.

Statsborgerloven av 10. juni 2005 nr. 51 gjelder generelt for norsk statsborgerskap, og omfatter også Svalbard. Etter loven kreves lovlig opphold på fastlandet i henhold til utlendingslovgivningen for at søknader om statsborgerskap skal kunne innvilges. Statsborgerloven gir ingen særregler for personer med utenlandsk statsborgerskap som oppholder seg på Svalbard. Dersom disse ønsker å søke om statsborgerskap må de oppfylle lovens vilkår, herunder om oppholdstillatelse, på lik linje med andre søkere. Rett til norsk statsborgerskap kan derfor ikke opparbeides utelukkende på grunnlag av opphold på Svalbard. Utenlandske statsborgere som er født på Svalbard eller har langvarig opphold på øygruppen får således ikke innvilget norsk statsborgerskap på dette grunnlaget alene. Det er ikke aktuelt å endre disse reglene.

5.3.4 Regelverk om bortvisning og utvisning

Som omtalt ovenfor gjelder ikke utlendingsloven på Svalbard, og det er derfor ikke krav om visum eller annen tillatelse for å reise dit. Det betyr ikke at enhver har en ubetinget rett til å oppholde seg på Svalbard. Sysselmannen kan bl.a. bortvise personer som ikke har tilstrekkelige midler til å oppholde seg der, og personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Personer som er mistenkt for eller straffedømt for overtredelse av lover som gjelder for Svalbard kan på nærmere vilkår også bortvises. Dette følger av forskrift 3. februar 1995, gitt med hjemmel i Svalbardloven. Forskriften har også bestemmelser som utvisning.

Ved kgl.res. 7. august 2015 ble det fastsatt forskrift om bortvisning fra Svalbard av personer underlagt reiserestriksjoner. Forskriften ble fastsatt for å gjøre det mulig å hindre såkalt listeførte personer i å oppholde seg på Svalbard. Dette gjelder personer som er underlagt reiserestriksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd, eller som omfattes av internasjonale restriktive tiltak som Norge har sluttet opp om. Slike personer skal bortvises av Sysselmannen ved innreise eller på et senere tidspunkt.

Bakgrunnen for at det ble vedtatt en egen forskrift om reiserestriksjoner for Svalbard er at Svalbard, i motsetning til fastlandet, ikke er en del av Schengen-området, se kap. 3.3.1. Det betyr at Schengen-regimets systemer for innreisekontroll ikke er relevant for personer som reiser direkte til Svalbard fra andre områder utenfor Schengen. Behovet for å gjennomføre reiserestriksjoner for Svalbard har vært begrenset fordi langt de fleste reiser til øygruppen via fastlands-Norge. Eventuelle listeførte personer vil i slike tilfeller bli fanget opp av Schengen-regelverket før de når Svalbard. All ruteflytrafikk til Svalbard går via fastlands-Norge. Det er imidlertid mulig å ankomme øygruppen med charterfly eller båt uten å reise via Schengen-området. Regjeringen legger vekt på at sanksjoner og restriktive tiltak Norge har sluttet seg til skal kunne håndheves i hele landet, inkludert på Svalbard.

Forskriften er midlertidig og skal senest opphøre 31. august 2016. Regjeringen vurderer spørsmålet om kontrollordninger for Svalbard, herunder et permanent regelverk for å hindre listeførte personer i å oppholde seg på Svalbard.

5.3.5 Opplæringsloven og barnehageloven m.m.

Kunnskapsdepartementet har i forskrift 18. januar 2007 nr. 76 fastsatt at opplæringslova av 17. juli 1998 nr. 61 og forskriftene til denne gjelder for grunnskole- og videregående opplæring på Svalbard så langt regelverket passer etter forholdene. Etter forskriften har barn av norske statsborgere samme rett og plikt til grunnskoleopplæring mens de oppholder seg på Svalbard som de ville hatt på fastlandet. Barn av utenlandske statsborgere har rett, men ikke plikt til grunnskoleopplæring mens de oppholder seg på Svalbard. Longyearbyen lokalstyre har ansvaret for skoletilbudet i Longyearbyen. Det følger av forskriften at LL skal oppfylle retten til grunnskoleopplæring, og at LL også kan drive videregående opplæring. I Barentsburg tilbyr gruveselskapet Trust Arktikugol undervisning til barn av selskapets ansatte.

Barnehageloven av 17. juni 2005 nr. 64 gjelder ikke for Svalbard. Det er likevel et vilkår ved bevilgningen over statsbudsjettet til Longyearbyen lokalstyre at intensjonene i loven er styrende for driften av barnehagene i Longyearbyen, og at det ikke er vesentlige forskjeller mellom drift av barnehager i Longyearbyen og barnehager på fastlandet. Dette er omtalt i Prop. 1 S (2015–2016) Svalbardbudsjettet s. 28. Se også kap. 6.3.

Det er nødvendig med føringer for hvilke tilbud Longyearbyen lokalstyre skal gi på disse områdene. Det er en målsetting at Longyearbyen skal være et levedyktig lokalsamfunn, og samfunnet fremstår i dag som et sted med et godt tjenestetilbud. Likevel er de spesielle rammebetingelsene for samfunnet som er omtalt i kap. 6.3 dimensjonerende for hvilke tilbud som skal gis, og dermed også for hvilke forventninger innbyggerne kan ha. Regjeringen har heller ikke som mål at tilbudet skal heves ut over dagens nivå.

Spørsmål om hvilke bestemmelser i opplæringsloven og forskriftene som passer, avgjøres av Kunnskapsdepartementet. Kunnskapsdepartementet har bl.a. innvilget enkelte organisatoriske avvik fra opplæringsloven mht. timetall, fag og trinn.

Når det gjelder barn og unge med særlige behov, har opplæringsloven i dag bestemmelser om spesialpedagogisk hjelp for barn i barnehage og spesialundervisning for elever i grunnskolen og videregående skole. I lys av at LL ikke har plikt til å gi videregående opplæring er det imidlertid fastsatt at opplæringslovas kap. 5 om spesialundervisning ikke får anvendelse ved den videregående opplæringen. Kunnskapsdepartementet har likevel oppfordret LL til å tilrettelegge undervisningen i videregående opplæring mest mulig for elever med særlige behov, så langt det er mulig ut fra de lokale forholdene.

For det fysiske miljøet har diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bestemmelser om individuell tilrettelegging for funksjonshemmede, men disse bestemmelsene er ikke gitt anvendelse for Svalbard. Opplæringslova har imidlertid også bestemmelser om individuell tilrettelegging for elever med funksjonshemminger, og disse gjelder for Svalbard så langt de passer etter forholdene.

Utviklingen av Longyearbyen til å bli et familiesamfunn, men med spesielle rammebetingelser, medfører at det nå er behov for å avklare Longyearbyen lokalstyres forpliktelser etter opplæringsloven og barnehageloven, både for barn av norske og utenlandske statsborgere. Dette er særlig aktualisert av at det er foreslått flere endringer i begge lovene. Plikten til å gi spesialpedagogisk hjelp til barn under skolepliktig alder foreslås overført fra opplæringsloven til barnehageloven. I tillegg foreslås regler om plikt til å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud, tatt inn i barnehageloven. Plikten tilsvarer kommunens plikt til individuell tilrettelegg av kommunale barnehagetilbud etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Lovens regler om universell utforming og individuell tilrettelegging gjelder ikke for Svalbard i dag. Det er foreslått å samle dagens fire lover på likestillings- og diskrimineringsfeltet, herunder diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, i én felles likestillings- og diskriminerings lov. Det legges opp til å videreføre de unntakene som allerede gjelder for Svalbard i den nye loven, men det er nødvendig med en egen vurdering av om reglene om individuell tilrettelegging på skoler og i barnehager skal gjelde for Svalbard.

Barnevernloven gjelder for Svalbard med særregler som er gitt i en egen forskrift 1. september 1995 nr. 772 om barnevernlovens anvendelse for øygruppen. I forbindelse med kommunereformen arbeides det med en kvalitets- og strukturreform i barnevernsektoren som innebærer endring i ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene. Også her vil det være behov for en egen vurdering av hvordan dette skal løses for Svalbard.

Regjeringen vil i dialog med bl.a. Longyearbyen lokalstyre arbeide videre med en avklaring av lokalstyrets forpliktelser på disse områdene. Se også kap. 6.3.4 om dette.