3 Folkerettslige rammer

3.1 Norsk suverenitet

Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt. Suverenitet vil si at en stat har eksklusiv råderett over sitt territorium og eksklusiv rett til å utøve myndighet der, f.eks. rett til å vedta og å håndheve lover og andre regler. Norges suverenitet bekreftes i Svalbardtraktaten, og i henhold til alminnelig folkerett av stilltiende aksept fra de øvrige statenes side. Derfor har alle stater plikt til å respektere norsk suverenitet over Svalbard, på samme måte som norsk suverenitet over de øvrige deler av Norge.

Suvereniteten over Svalbard omfatter ikke bare landterritoriet, men også territorialfarvannet rundt øygruppen, dvs. de indre farvann og sjøterritoriet ut til 12 nautiske mil, og luftrommet over.

Norge har, som følge av suvereniteten, enerett til å utøve myndighet overfor alle borgere og selskaper – norske så vel som utenlandske – på hele territoriet. Ingen andre stater kan utøve offentlig myndighet på Svalbard. En slik utøvelse ville krenke norsk suverenitet.

Alle private rettssubjekter på Svalbard, både enkeltpersoner og selskap, må forholde seg til norsk regelverk og forvaltning på samme måte som på fastlandet.

Internasjonale avtaler som Norge har sluttet seg til omfatter også Svalbard med mindre det er gjort særskilt unntak. Et slikt unntak er f.eks. gjort for EØS-avtalen. I kap. 3.2 omtales Svalbardtraktaten og i kap. 3.3 enkelte andre internasjonale avtaler av særlig betydning for Svalbard.

3.2 Svalbardtraktaten

3.2.1 Innledning

Svalbardtraktaten ble undertegnet 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Fra samme dag ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av Kongeriket Norge gjennom en egen lov, Svalbardloven av 17. juli 1925 nr. 11. Svalbardtraktaten er åpen for tiltredelse og har i dag i overkant av 40 parter.

I traktaten er det gitt en rekke bestemmelser om behandling av borgere og selskap fra stater som er part i traktaten. Norge har gjennom traktaten påtatt seg en begrenset folkerettslig forpliktelse til å likebehandle borgere og selskap fra traktatlandene. Forpliktelsen gjelder innenfor visse saklige områder som er oppregnet i traktaten. I tillegg inneholder traktaten bestemmelser om begrensninger på beskatning og militær aktivitet på øygruppen. Siden traktaten er en folkerettslig avtale, er det bare traktatpartene (statene) som kan kreve likebehandling av Norge på vegne av sine borgere og selskap.

I det følgende gis en gjennomgang av historien bak Svalbardtraktaten og en omtale av noen av traktatens bestemmelser. En generell vurdering av Svalbardtraktaten er også gitt i tidligere stortingsmeldinger om Svalbard. Det vises her til St.meld. nr. 39 (1974–75), St.meld. nr. 40 (1985–86), St.meld. nr. 9 (1999–2000) og St.meld. nr. 22 (2008–2009).

En av de sentrale målsettingene med traktaten var å oppnå en endelig avklaring av alle folkerettslige utestående spørsmål, gjennom anerkjennelsen av norsk suverenitet. Dette gir forutsigbarhet og klarhet også overfor andre traktatparter.

Foto: fra Sysselmannens arkiv

Foto: fra Norsk Polarinstitutts arkiv

3.2.2 Forhandlingshistorikk

Svalbardtraktaten ble til som resultat av forhandlinger under fredskonferansen etter første verdenskrig i Paris i 1919. Den stadig mer omfattende økonomiske aktiviteten på Svalbard på begynnelsen av 1900-tallet gjorde det nødvendig å avklare status for øygruppen. Norge arrangerte i tiden før første verdenskrig tre internasjonale konferanser (Kristiania-konferansene) der man drøftet om det var mulig å etablere et internasjonalt fellesstyre over øygruppen med sikte på å svare til de regulerings- og kontrollbehov som hadde meldt seg med hensyn til kullgruvedrift. Tanken var inspirert av det delt fransk-britiske styret på Ny-Hebridene i Stillehavet, en ordning som senere ble sterkt kritisert og opphevet før dannelsen av den uavhengige staten Vanuatu. Under enhver omstendighet, møtte forslagene fremsatt på Kristiania-konferansene motstand og ble vurdert til ikke å være gjennomførbare. Den første verdenskrigen satte en stopper for videre diskusjoner.

Norge brakte så saken inn i fredsforhandlingene i 1919, og viste til at den eneste «tilfredsstillende og varige løsning vil bli å tilbakeføre øygruppen til Norge». Samtidig ble det indikert at man ikke ville ha innvendinger mot å tilstå visse rettigheter til utlendinger.

Spørsmålet ble satt på konferansens dagsorden selv om øygruppen ikke hadde vært berørt av militære operasjoner under krigen. En nøkkelårsak var tapene Norge hadde lidd under krigen til tross for sin nøytralitet. En vesentlig del av handelsflåten var senket, med betydelige tap av menneskeliv og tonnasje, mens Norge under hele krigen hadde sikret uavbrutte kommunikasjons- og forsyningslinjer sjøveien. Stormaktene mente de sto i en takknemlighetsgjeld til Norge, samtidig med at de uttrykte forståelse for de norske argumentene som ble lagt frem for fredskonferansen. Den amerikanske utenriksminister Lansing hadde tidligere indikert at en endelig avklaring av suvereniteten over Svalbard, i Norges favør, ville inngå blant forutsetningene for varig fred i Europa. Den norske utenriksministeren Ihlen forsikret i 1919 om at Norge ikke ville skape noen vanskeligheter med hensyn til de danske krav på Grønland. Dette var ledd i en gjensidig forståelse med danskene om at Danmark heller ikke ville skape noen vanskeligheter med hensyn til Norges krav på Svalbard.

Ulike forslag til løsninger ble drøftet. Kommisjonen som behandlet saken forkastet et forslag om at Norge bare skulle forvalte øygruppen på vegne av det internasjonale samfunn. I stedet valgte komiteen enstemmig å anerkjenne full norsk suverenitet over Svalbard, på visse vilkår. Derved forkastet konferansen enhver forestilling om at territoriet skulle forvaltes av Norge på vegne av andre stater. Traktaten ble dessuten åpnet for tilslutning fra enhver stat gjennom en enkel meddelelsesprosedyre. Dette la mulighetene til rette for raskt å få bred støtte til denne endelige avklaringen av suverenitetsspørsmålet. Dette er av vesentlig betydning for både forståelsen og fortolkningen av Svalbardtraktaten.

Forhandlingsresultatet er gjenspeilet i Svalbardtraktatens artikkel 1, hvor Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett («full and absolute sovereignty») over Svalbard anerkjennes. Norge har full rådighet over Svalbard i samsvar med folkerettens vanlige regler. Enkelte folkerettslige begrensninger i norsk myndighetsutøvelse er fastsatt i Svalbardtraktaten. Dette er omtalt i kap. 3.2.5 nedenfor.

Statene som undertegnet traktaten 9. februar 1920 var Norge, USA, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Storbritannia og Sverige. Senere har en rekke andre stater tiltrådt traktaten.

Sovjetunionen ga sin formelle anerkjennelse av norsk suverenitet over øygruppen i en noteveksling med Norge i 1924. Anerkjennelsen ble gjort uten betingelser, elleve år før Sovjetunionen sluttet seg til traktaten i 1935. Som anført i meddelelsen, ville Sovjetunionen som følge av anerkjennelsen ikke senere reise noen innvendinger mot traktaten.

3.2.3 Fortolkningsprinsipper

Wienkonvensjonen om traktatretten fra 1969 artikkel 31 angir den alminnelige tolkningsregel for traktater. Av bestemmelsen fremgår det at en traktat skal tolkes i god tro i samsvar med den vanlige betydning som må tillegges traktatens ord og uttrykk i deres kontekst, og i lys av traktatens gjenstand og formål. Norge er ikke part i Wienkonvensjonen, men tolkningsregelen gir uttrykk for sedvanerett som alle stater er bundet av.

De folkerettslige prinsippene for traktattolkning angir en metodisk tilnærming med utgangspunkt i traktatens ordlyd, der bestemmelsene leses i sammenheng, og med støtte i eventuelle andre objektive kilder for partenes intensjoner. Et uttrykk skal kun gis en spesiell betydning, altså en betydning som avviker fra betydningen som følger av vanlig bruk i internasjonal stats- og traktatpraksis, dersom det kan fastslås at dette var partenes intensjoner.

I tråd med vanlige folkerettslige prinsipper for tolking av traktater, skal Svalbardtraktaten altså først og fremst fortolkes på grunnlag av ordene og uttrykkene i selve teksten. Traktatens originaltekster er på fransk og engelsk. Det er ordlyden i disse som er avgjørende for det rettslige innholdet i traktaten. Tekstene er grunnlaget for fortolkningen av rettighetene og forpliktelsene som er nedfelt i traktaten, og ingen oversettelser, heller ikke til norsk, kan tillegges vekt ved fortolkningen.

Utgangspunktet for fortolkningen er den ordinære språklige forståelsen av ordene og uttrykkene, satt inn i sin sammenheng i traktaten. Det fremgår uttrykkelig av traktatens ordlyd at Norge skal ha full suverenitet. Traktatens ordlyd og begrepsbruk gir også en klar anvisning på det geografiske virkeområdet for de enkelte traktatsbestemmelsene.

3.2.4 Geografisk virkeområde

Øygruppen Svalbard defineres geografisk i Svalbardtraktaten som alle de øyene, holmene og skjærene som ligger mellom de geografiske koordinatene 10 og 35 grader østlig lengde og mellom 74 og 81 grader nordlig bredde. Etter ordlyden er det klart at det bare er selve øyene innenfor disse koordinatene som omfattes – det vil si landterritoriet, og ikke havområdene.

Det fremgår direkte av ordlyden i enkelte bestemmelser i traktaten at de gjelder både landterritoriet og territorialfarvannet.

Da traktaten trådte i kraft hadde Norge territorialfarvann på fire nautiske mil. I 2004 ble sjøterritoriet utvidet til 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Svalbardtraktatens bestemmelser som gjelder i territorialfarvannet, fikk etter dette også anvendelse i området mellom 4 og 12 nautiske mil.

Traktatens særregler får ikke anvendelse på kontinentalsokkelen eller i soner som er opprettet i tråd med Havrettskonvensjonens bestemmelser om økonomisk sone. Dette følger av traktatens ordlyd og underbygges av bl.a. traktatens forhistorie og dens oppbygging og system.

3.2.5 Traktatbestemte begrensninger på utøvelsen av myndighet

I artikkel 1 i Svalbardtraktaten anerkjennes Norges suverenitet på de vilkår som er satt i traktaten. Det er ikke satt begrensninger på suvereniteten som sådan, men på hvordan norsk myndighet kan utøves på visse nærmere definerte områder. Norge har dermed enerett til å utøve myndighet også på disse områdene.

Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten knytter seg særlig til tre forhold. Dette er krav om likebehandling, innkreving av skatter og avgifter og militære forhold.

Likebehandling/ikke-diskriminering

Norge har ifølge Svalbardtraktaten en forpliktelse til å sikre like rettigheter for borgere og selskaper fra traktatpartene på områder som er definert i selve traktaten. Dette er et krav om ikke-diskriminering på grunnlag av statsborgerskap for personer og nasjonal tilhørighet for selskaper. Bl.a. omfattes jakt og fiske, adgang til øygruppen, utøvelsen av noen typer næringsvirksomhet, og eiendomsrett, herunder bergverksrettigheter.

Borgere eller selskaper fra traktatparter kan på disse områdene ikke stilles dårligere enn norske borgere og selskaper, og det kan ikke gjøres forskjell mellom borgere eller selskaper fra traktatparter basert på nasjonalitet. Traktaten innebærer et forbud mot forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet innenfor nærmere angitte felt, men den innebærer ikke en ubegrenset eller ubetinget frihet for noen til å drive virksomhet på disse områdene. Likebehandlingsregelen er ikke til hinder for at virksomhet kan reguleres og eventuelt forbys av andre grunner. Retten til å vedta slike reguleringer følger av Norges suverenitet. Generelt er norske myndigheter opptatt av å sikre god regulering av virksomhet på Svalbard. Dette innebærer at regelverk som gjelder på Fastlands-Norge også må gis anvendelse på Svalbard dersom utviklingen i aktivitet tilsier dette. I noen tilfeller kan det også være nødvendig med et strengere regelverk på Svalbard for å verne det sårbare miljøet. Reguleringen av ulike former for virksomhet er omtalt i øvrige kapitler i meldingen.

Det er forutsatt i Svalbardtraktaten selv at etterlevelse av lokale reguleringer er et vilkår for at enkelte av de rettighetene som traktaten omhandler kan utøves, f.eks. i artikkel 3 om visse typer næringsvirksomhet.

Kravet om ikke-diskriminering gjelder heller ikke generelt for alle typer virksomhet på Svalbard, men bare for de områder som er spesielt fastsatt i artikkel 2 og 3 i traktaten. Jakt og fiske, sjøfarts-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet er omfattet av likebehandlingskravet. Hva som i de enkelte tilfeller omfattes av likebehandlingskravet må vurderes konkret ut fra en fortolkning av traktaten, etter de prinsipper om bl.a. ordlyd og sammenheng som er nevnt ovenfor.

I den grad norske myndigheter på andre områder enn de som er omtalt i traktaten fastsetter regler om eller praktiserer likebehandling, gjøres dette av andre grunner enn at man er folkerettslig forpliktet til det.

Skatt, avgifter mv.

Norge er i henhold til Svalbardtraktaten artikkel 8 første ledd forpliktet til å fastsette en såkalt bergverksordning. Bergverksordningen ble fastsatt av Norge ved kgl.res. av 7. august 1925. Det følger av Svalbardtraktaten artikkel 8 annet ledd at skatter, gebyrer og avgifter bare kan ilegges på Svalbard dersom det er behov for dette. Etter ordlyden gjelder artikkel 8 spesifikt for bergverksvirksomhet. Slike skatter, avgifter og gebyrer skal dessuten bare komme Svalbard til gode, og kan ikke benyttes til formål på fastlandet. Så lenge virkningen ved bruken av disse inntektene inntreffer på Svalbard, følger det likevel av ordlyden og formålet at selve bruken av skatteinntektene kan skje andre steder, f.eks. ved innkjøp på fastlandet av utstyr mv. som benyttes på Svalbard.

Formålet med beskatningen er behovene på Svalbard, og det er et skjønnsspørsmål hva dette kan være. Administrasjon, offentlige tjenestetilbud og infrastruktur, som f.eks. flyplass og redningstjeneste, er behov som begrunner slik beskatning. Tidligere underskudd i svalbardbudsjettene kan dekkes ved slik beskatning, siden dette er statsutgifter til drift, tiltak, investeringer mv. som utelukkende har kommet Svalbard til gode.

Begrensningene i artikkel 8 annet ledd omfatter ikke betaling for offentlige tjenester, når det foreligger hjemmel for å kreve slik betaling. Betaling for private tjenester i henhold til avtale omfattes heller ikke av begrensningene.

Etter artikkel 8 tredje ledd, kan Norge pålegge en egen eksportavgift på utførsel av mineraler, og det er gitt anvisninger på hvor stor avgiften kan være i forhold til det volum som eksporteres.

Norge har i praksis valgt å holde et generelt lavt skatte- og avgiftsnivå på Svalbard også for annen virksomhet enn bergverksvirksomhet. Dette har bidratt til utviklingen av næringer og samfunn på Svalbard.

Utnyttelse i krigsøyemed og andre militære forhold

Også på det militære og forsvarsmessige området har Norge i utgangspunktet full råderett i kraft av suvereniteten. Artikkel 9 i Svalbardtraktaten gir likevel begrensninger når det gjelder å opprette – eller tillate opprettet – flåtebaser, anlegge befestninger og å bruke Svalbard i krigsøyemed. Disse begrensningene, og da særlig forbudet mot bruk i krigsøyemed, må ses på bakgrunn av den såkalte fortalen («preambelen») i traktaten. Partene uttrykker her at man ved anerkjennelsen av Norges suverenitet ønsker at Svalbard gis et rettferdig styre som sikrer øygruppens utvikling og fredelige utnyttelse.

Forbudet mot å nytte Svalbard i krigsøyemed er generelt og gjelder for alle partene. Som suverenitetsinnehaver har imidlertid Norge en særlig plikt til å sørge for at ingen bryter forbudet. Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard.

Bestemmelsen i artikkel 9 er ikke et forbud mot all militær aktivitet. Den retter seg kun mot krigshandlinger eller aktivitet som har krigsformål og anlegg av flåtebaser eller infrastruktur som kan klassifiseres som befestninger. Forsvarstiltak og andre defensive militære tiltak er tillatt. Øygruppen omfattes av Atlanterhavspaktens bestemmelser, herunder artikkel 5 om kollektivt forsvar. Norge kan både individuelt og kollektivt iverksette forsvarstiltak i krig eller hvis krig truer.

Forbudet mot befestning retter seg mot særlige fysiske konstruksjoner som er forsterket for å motstå angrep og dessuten gjerne utstyrt med artilleristillinger. Det rammer derfor ikke enhver installasjon eller byggverk av militær art eller betydning.

Forbudet mot flåtebase betyr at det ikke kan etableres noen fast militær installasjon med det formål å utstasjonere og forsyne militære fartøy med leveranser eller tjenester som er naturlig ved en flåtebase. Derimot er bestemmelsen ikke til hinder for at Kystvakten og andre fartøy ved havnebesøk på Svalbard mottar tjenester og forsyninger fra sivile leverandører ved behov.

Besøk av norske marinefartøy, kystvaktskip eller Forsvarets luftfartøy eller av norsk militært personell, krenker ikke traktaten og er i tråd med langvarig praksis. Norsk politikk har vært innrettet på en korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard. Momenter som hyppighet og varighet, enhetenes karakter og behovet for å gjennomføre oppdraget har vært tillagt spesiell vekt ved den praktiske håndteringen av spørsmålet om militære besøk til øygruppen. Det er eksempelvis naturlig med hyppige anløp av Kystvaktens skip i lys av de oppgaver Kystvakten har i farvannene ved Svalbard.

Enhver fremmed militær aktivitet på Svalbard er forbudt og ville innebære en grov suverenitetskrenkelse. Fremmede militære og sivile statsfartøy som ønsker å gå inn i norsk territorialfarvann ved Svalbard må, med mindre det dreier seg om uskyldig gjennomfart i sjøterritoriet, søke om diplomatisk klarering i god tid. Det samme gjelder ved anløp til havn på Svalbard og landing på flyplasser eller overflygning. Kravet om slik klarering følger av alminnelig folkerett, men er for klarhetens skyld også fastsatt i forskrift av 2. mai 1997 om adgang til og opphold på norsk territorium under fredsforhold for fremmede militære og sivile statsfartøyer.

Norske myndigheter fører en meget restriktiv praksis når det gjelder diplomatisk klarering av fremmede militære luftfartøy og skip. Fremmede statsfartøy med militære formål gis ikke diplomatisk klarering. For fremmede luftfartøy som er militært registrerte, men som benyttes for sivile formål, gis det noen ganger dispensasjon på visse vilkår. Det kan eksempelvis gis når norske myndigheter inviterer høynivå-representanter for andre lands myndigheter for sivile formål til Svalbard og det ikke er praktisk eller mulig å benytte rutefly eller annet sivilt luftfartøy. Det er videre en forutsetning at statsfartøyet som benyttes har et sivilt preg.

I en erklæring i 1971 til traktatpartene meddelte Norge at flyplassen i Longyearbyen «skal være reservert utelukkende for sivil luftfart». Erklæringen ble gitt uavhengig av Svalbardtraktaten og er en selvpålagt restriksjon. Flytoktets formål er avgjørende for hva som anses som «sivil luftfart». Militære fly med sivile oppdrag kan derfor gis tillatelse til å benytte flyplassen. Tillatelse gis bl.a. til Forsvarets luftfartøy i forbindelse med søk og redning og i kystvaktoppdrag, samt treningsflyvninger for slike oppdrag.

3.2.6 Forskning

Svalbardtraktaten regulerer ikke forskning. Borgere av traktatparter har verken en rett eller likerett til å utøve forskningsaktivitet på øygruppen.

Norske myndigheter har siden 1960-tallet valgt å aktivt legge til rette for internasjonal polarforskning på Svalbard, bl.a. gjennom utviklingen av Ny-Ålesund som forskningsplattform. Norske myndigheter ønsker fortsatt å legge til rette for internasjonal forskningsvirksomhet på Svalbard, se kap. 8 Kunnskap, forskning og høyere utdanning.

Forskningsaktiviteter på Svalbard må skje i tråd med relevant norsk regelverk, herunder svalbardmiljøloven. Dette er også nærmere omtalt i kap. 8.

Traktaten har i artikkel 5 andre ledd en bestemmelse om at det skal inngås en overenskomst som regulerer betingelsene for vitenskapelig forskning. Bestemmelsen sier ingen ting om hvilke betingelser som skal gjelde, og er heller aldri fulgt opp. Det har vært en fremvekst av en rekke internasjonale samarbeidsavtaler, prosjekter og nettverk av betydning for vitenskapelig forskning på Svalbard i de senere tiår. Det er ikke lenger relevant å fremforhandle en egen avtale om vilkårene for vitenskapelig forskning på øygruppen. Det er derfor opp til norske myndigheter, i kraft av suvereniteten, å regulere forskningsvirksomheten.

3.3 Forholdet til enkelte internasjonale avtaler

3.3.1 EØS-avtalen og Schengen-traktaten

Svalbard ble unntatt fra virkeområdet da Norge sluttet seg til EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) i 1992. Bakgrunnen var de særlige forhold som følger av Norges folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Skulle regelverk som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen gjelde for øygruppen, måtte forholdet til de parter til Svalbardtraktaten som ikke er medlem i EØS-avtalen avklares på bakgrunn av prinsippet om ikke-diskriminering på de områder der dette prinsippet får anvendelse. Frihandelsavtalene mellom Norge og EF og EFTA-konvensjonen gjelder imidlertid for Svalbard.

Schengen-traktaten ble inngått i 1985. Formålet med traktaten er å fjerne grensepostene og grensekontrollene mellom landene og erstatte dette med styrket grensekontroll i områdets yttergrenser. Norge sluttet seg til Schengen-samarbeidet i 1996. Som følge av adgangsbestemmelsen i Svalbardtraktaten artikkel 3 er ikke Svalbard omfattet av avtalen om tilknytning til Schengen-samarbeidet. For mer informasjon om Schengen, se kap. 5.3.3.

3.3.2 WTO-avtalen, herunder GATT-avtalen

Ved opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble det ikke tatt noe generelt forbehold om Svalbard. WTO ble opprettet på bakgrunn av den tidligere inngåtte Generalavtalen om tollfrihet og handel (GATT-avtalen) som trådte i kraft 1. januar 1948. Heller ikke GATT-avtalen har reservasjoner for Svalbard. GATT-avtalen har ikke-diskriminering og reduksjon og avskaffelse av toll- og handelshindringer som sentrale målsettinger, og harmoniserer i det alt vesentlige med Svalbardtraktatens krav om ikke-diskriminering.

I praksis har ikke GATT-avtalen hatt noen særlig betydning for Svalbard, fordi Svalbard ifølge lov av 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven) ligger utenfor norsk tollområde. Ved innførsel til Norge av varer som kommer fra Svalbard, skjer det derfor tollbehandling. Varer som har opprinnelse på Svalbard, er unntatt toll etter tolltariffens bestemmelser.

3.3.3 Sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd

FNs sikkerhetsråd kan med folkerettslig bindende virkning vedta sanksjoner mot stater, personer eller enheter. Norge har plikt til å følge opp disse vedtakene, en plikt som går foran andre folkerettslige forpliktelser. Forpliktelsene gjelder på samme måte på Svalbard som i Norge for øvrig. Gjennomføringen av sanksjoner som inneholder reiserestriksjoner er nærmere omtalt i kap. 5.3.4.