9 Næringsvirksomhet

9.1 Næringslivet på Svalbard

Svalbard har lange tradisjoner for næringsaktivitet. Næringsvirksomheten startet med jakt og fangst allerede på 1600-tallet. På 1900-tallet begynte kullvirksomheten på Svalbard og denne aktiviteten har dannet grunnlaget for samfunnene på Svalbard. Virksomhet har frem til i dag bidratt vesentlig til stabil og helårlig aktivitet i Longyearbyen.

SNSK-konsernets virksomhet på Svalbard har vært et viktig virkemiddel i svalbardpolitikken. Selskapet har gjennom 1990- og 2000-tallet fått en gradvis mindre dominerende rolle i Svalbards voksende økonomi. Utfordringene på 1990-tallet resulterte i en aktiv politikk for å modernisere samfunnet og for å stimulere til et mer variert næringsliv. Det har gjennom denne perioden vært lagt til rette for et mer variert næringsliv, noe som har resultert i at reiseliv, varehandel, høyere utdanning, forskning og romvirksomhet har vokst frem. Dette har vært vellykket.

Gruvevirksomheten fikk en ny oppsving på begynnelsen av 2000-tallet med prosjektering av ny virksomheten i Svea samtidig som reiselivsnæringen fortsatte å vokse. I 2014 startet produksjonen i Lunckefjell opp, men økonomiske utfordringer knyttet til kullpris førte til driftsstans i Lunckefjellgruva i 2015. Selv om sysselsettingsutviklingen fra 1990-tallet og frem til i dag har foregått i bølger, har det likevel over tid vært en betydelig vekst i samlet sysselsetting i Longyearbyen.

Den utviklingen man i dag ser på Svalbard har pågått over lengre tid. En gradvis bredere næringsstruktur i Longyearbyen har medført at samfunnet er mindre avhengig av kullvirksomheten. De næringene som har vokst frem samtidig med kullvirksomheten, er næringer som også har naturlige fortrinn på Svalbard. Dette gjelder spesielt reiseliv og forskning. Men det finnes også andre næringer med betydelig sysselsetting på Svalbard slik som bygg- og anleggsnæringen, tjenestenæringer og offentlig virksomhet. Den gradvise utviklingen av et mer differensiert næringsliv på Svalbard, er en fordel for fremtidig næringsutvikling og for etablering av nye arbeidsplasser. Aktiviteten i næringer som industri, bygg og anlegg, samt hotell- og restaurant, har en sysselsettingsutvikling som i betydelig grad sammenfaller med utviklingen innen bergverksdriften. Kullvirksomheten er imidlertid fortsatt betydningsfull, med rundt 100 ansatte i SNSK så lenge driftshvilen varer.

I likhet med utviklingen på fastlands-Norge, har arbeidskraften på Svalbard fått stadig økt utdanningsnivå. Økt kunnskap og bruk av teknologi gir nye muligheter for næringsvirksomhet og nye bærekraftige og lønnsomme arbeidsplasser også på Svalbard. Det innebærer at arbeidsplassene i fremtiden i større grad en hittil også komme på andre områder, og at det følgelig er behov for en bredere innsats for tilrettelegging for nye og varierte virksomheter. Det er grunn til å tro at en slik tilnærming på sikt vil være den mest effektive måten for å bidra til nye arbeidsplasser og dermed bidra til å sikre et levedyktig lokalsamfunn i Longyearbyen. Det er samtidig flere særskilte utfordringer knyttet til tilrettelegging for ny næringsvirksomhet på Svalbard. Dette er en vesentlig grunn til at det er behov for nær kontakt mellom de lokale aktørene og virkemiddelapparatet om de løpende utfordringene.

Myndighetenes rolle er ikke å utpeke hvilke nye bedrifter og nye private arbeidsplasser som kan være aktuelle fremover. Myndighetens rolle er først og fremst, innenfor rammen av svalbardpolitikken, å legge til rette for at nye arbeidsplasser kan skapes innenfor de næringer der Svalbard har naturgitte fortrinn. Med utgangspunkt i erfaringer hittil og med utgangspunkt i Svalbard som et særegent og spennende reisemål, synes det spesielt innenfor reiseliv å være gode muligheter for utvikling av nye arbeidsplasser. Men også innenfor tjenestenæringen, infrastruktur- og logistikktjenester, maritim sektor og varehandel er det potensial for nye arbeidsplasser og økt verdiskaping.

9.2 Fremtidig næringsutvikling på Svalbard

Et samfunn med differensiert næringsstruktur, vil være mindre sårbart for endringer i markeder, enkeltnæringer og enkeltbedrifter. Det er derfor ønskelig at det utvikles et bredere og mer sammensatt næringsliv på Svalbard.

Det er naturlig at ny næringsaktivitet på Svalbard i betydelig grad skjer innenfor næringer som drar nytte av Svalbards særegne natur eller beliggenhet. Næringsutvikling og ny aktivitet på Svalbard må derfor skje innenfor de overordnede miljømessige rammene for forvaltning av Svalbard.

Den utvidede næringsvirksomheten vil i hovedsak bli lokalisert i Longyearbyen. Dette gjelder også aktiviter som reiseliv hvor selve aktiviteten kan foregå andre steder på Svalbard selv om basen er i Longyearbyen. Et fundament for utbygging av et mer allsidig næringsliv i Longyearbyen er offentlig infrastruktur. Nye virksomheter som ønsker å etablere seg, har behov for god infrastruktur, logistikktjenester og tilgang på areal. God arealplanlegging er derfor viktig for utvikling av næringsvirksomhet. Gjennom regelverk og myndighetsutøvelse som styrer arealbruken, samt statlig eierskap til grunn og infrastruktur, vil myndighetene i stor grad ha kontroll med etablering av nye virksomheter.

9.2.1 Tiltak for styrking av aktivitet og næringsliv i Longyearbyen

Stortinget har allerede, etter forslag fra regjeringen, bevilget 50 mill. kroner til omstillingstiltak for å utvikle Longyearbyen og for å tilrettelegge for ny næringsvirksomhet og nye arbeidsplasser. Det gir arbeidet med omstilling og næringsutvikling en god start. Omstillingsmidlene er fordelt til Longyearbyen lokalstyre, Svalbard Næringsforening og det næringsrettede virkemiddelapparatet ved Innovasjon Norge. Med dette er det lagt til rette for en videreutvikling av Longyearbyen med innsats fra aktører med både god lokalkunnskap og god erfaring med næringsutvikling- og omstillingsarbeid.

Longyearbyen lokalstyre

Longyearbyen lokalstyre har i dag en viktig rolle i arbeidet med omstilling av Longyearbysamfunnet, og vil ha en viktig rolle også fremover. Lokalstyret har nærhet til de stedlige forholdene og kjenner også næringslivet godt. De har også et spesielt ansvar for en utvikling innenfor rammene av svalbardpolitikken, et ansvar som også er nedfelt i svalbardloven § 29. I tråd med dette er Longyearbyen lokalstyre tildelt 4,5 mill. kroner for å bidra til omstillings- og næringsutviklingsarbeid primært i Longyearbyen.

God infrastruktur er sentralt for utvikling av arbeidsplasser og for å stimulere næringsutviklingen. Det er i dag et etterslep på vedlikehold av infrastrukturtiltak i Longyearbyen. Både Longyearbyen lokalstyre og Justis- og beredskapsdepartementet har over flere år vært opptatt av dette. For å redusere dette vedlikeholdsetterslepet og samtidig bidra til god sysselsettingseffekt i bygg- og anleggssektoren ble 22 mill. kroner av de totalt 50 mill. kronene bevilget til infrastrukturtiltak i Longyearbyen.

Svalbard Næringsforening

Det er viktig at de som kjenner Longyearbyen og næringslivets behov er med i utviklingen av næringsfremmende tiltak.

Svalbard Næringsforening representerer næringslivet og jobber for å fremme næringslivsinteressene på øygruppen. Næringsforeningen fikk 0,5 mill. kroner av omstillingspakken for å legge til rette for omstillings- og næringsutviklingsarbeid i Longyearbyen. Midlene skal bidra til å skape samarbeid mellom lokal næringsliv og lokale myndigheter.

Virkemiddelapparatet – Innovasjon Norge

Innovasjon Norge er et sentralt verktøy for staten og fylkeskommunene for å realisere verdiskaping og næringsutvikling. Innovasjon Norge kan med sin erfaring fra regional omstilling være en viktig bidragsyter i det omstillingsarbeidet Svalbard nå står overfor. Innovasjon Norge har fått til sammen 20 mill. kroner av omstillingspakken for å bidra til tydeligere tilstedeværelse i Longyearbyen og til utvikling og finansiering av prosjekter. En styrket tilstedeværelse gjør Innovasjon Norge mer synlig og tilgjengelig for de lokale næringsutviklingsaktørene på stedet. Egne prosjektmidler til Innovasjon Norge øremerket Svalbard kan bidra til at selskapet vil kunne gi støtte til konkrete lokale prosjekter, og på den måten bidra til ny næringsutvikling i Longyearbyen som understøtter hovedmålene i svalbardpolitikken. Avhengig av hvilke prosjekter som fremmes kan det være mulig å tildele midler også fra andre landsdekkende ordninger under Innovasjon Norge. Innovasjon Norge må i arbeidet med ny næringsutvikling koordinere og benytte kompetansen i egen organisasjon og i andre deler av virkemiddelapparatet. De vil samarbeide tett med Longyearbyen lokalstyre og Svalbard Næringsforening om fremdriften i arbeidet og utsiktene til etablering av nye bedrifter og arbeidsplasser som støtter opp om de svalbardpolitiske målsetningene. Erfaringer med omstillingsarbeid generelt fra lokalsamfunn med særskilte omstillingsutfordringer, tilsier at det er behov for en god forankring av dette arbeidet mot lokale aktører og det sentrale virkemiddelapparatet.

For å styrke mulighetene for å skape et nytt næringsliv på Svalbard vil ny nærings- og innovasjonskompetanse bringes inn. Det er derfor satt av 3 mill. kroner til å utarbeide en egen nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard. Målet med strategiarbeidet er å innhente innspill og vurderinger fra ulike aktører som grunnlag for en gjennomgang og fremleggelse av hvilket potensial som finnes for næringsutvikling på Svalbard på lengre sikt. I arbeidet vil det være nødvendig med bidrag fra relevante kompetansemiljøer, som Innovasjon Norge og Norges forskningsråd, i tillegg til et samarbeid med lokale aktører som Longyearbyen lokalstyre og Svalbard Næringsforening. Nærings- og fiskeridepartementet vil lede arbeidet med strategien og arbeidet vil forankres i Det interdepartementale polarutvalg.

9.3 Mål og rammer for fremtidig næringsutvikling

Langsiktighet og forutsigbarhet har gjennom lang tid vært et bærende element i svalbardpolitikken. Det vil det fortsatt være. Ett av hovedmålene i politikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Også samfunnet på Svalbard endres og utvikling av ny næringsvirksomhet må ta utgangspunkt i de samme prinsipper som gjelder for å utvikle bærekraftig verdiskaping innenfor den generelle næringspolitikken. Samtidig må det tas hensyn til de spesielle rammer som gjelder for Svalbard. Et omstillingsdyktig næringsliv og arbeidstakere med den rette kompetansen gir grunnlag for å utvikle ny næringsvirksomhet på Svalbard. Innovasjonsevne og økt kunnskap gir muligheter til å ta i bruk ny teknologi som igjen kan bidra til å utvikle nye bærekraftige bedrifter og arbeidsplasser.

Regjeringens satsing på næringsutvikling, nye arbeidsplasser og bedrifter på Svalbard, vil bygge på hovedelementene i listen under.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for videreutvikling av eksisterende og nye næringer innenfor de overordnede målene i svalbardpolitikken.

• Gjennom midlene i Nysalderingen 2015 styrke innsatsen for næringsutvikling i regi av Longyearbyen lokalstyre og det nasjonale næringsrettede virkemiddelapparatet og i samarbeid med eksisterende næringslivsaktører i Longyearbyen.

• Legge forholdene til rette for utvikling av et mer allsidig næringsliv. Fortrinnsvis bør de nye arbeidsplassene være stabile, helårlige og bedriftsøkonomisk lønnsomme.

• Legge til rette for utvikling av en ny og fremtidsrettet næring- og innovasjonsstrategi for Svalbard.

• Fortløpende vurdere behovet for omstillings- og næringsutviklingstiltak som støtter opp under målene i svalbardpolitikken.

9.4 Nærmere omtale av næringsvirksomheten

9.4.1 Reiselivsnæringen

Reiselivsnæringen har lenge vært en av basisnæringene på Svalbard. I St.meld. nr. 50 (1990–1991) Næringstiltak for Svalbard, ønsket regjeringen å legge forholdene til rette for utvikling av reiseliv som en næring på Svalbard. Satsingen på reiseliv ble fulgt opp i St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard, og i St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, hvor det ble slått fast at reiselivsnæringen var blitt et viktig grunnlag for virksomhet på øygruppen, og da spesielt i Longyearbyen. Samtidig som regjeringen vil legge til rette for å videreutvikle reiselivsnæringen, er det et overordnet mål at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder, og det best bevarte høyarktiske reisemål i verden. De høye miljømålene og miljølovgivningen for Svalbard vil fortsatt være rammer for utviklingen av reiselivet.

Siden tidlig på 90-tallet har det funnet sted en gradvis og ønsket vekst i reiselivet på Svalbard. Antall registrerte kommersielle gjestedøgn ved hotell eller pensjonater har steget fra knappe 20 000 i 1991 til ca. 131 000 gjestedøgn i 2015. Med 2,24 døgn i snitt pr. besøkende vil det si at ca. 60 000 overnattende gjester besøkte øygruppen i 2015. Antallet overnattingsdøgn er likevel fortsatt beskjedent sammenlignet med destinasjoner på fastlandet.

I 2014, som er siste tilgjengelig rapport for dette, var beleggsprosenten ved overnattingsstedene i Longyearbyen 57 pst. I 2014 sysselsatte reiselivsnæringen 194 personer direkte og bidro til 103 årsverk i avledet virksomhet. Næringen omsatte for ca. 363 mill. kroner og genererte en omsetning i lokalt kjøp tilsvarende ca. 137 mill. kroner (NIBR/LL).

Veksten i reiselivsnæringen på Svalbard, både når det gjelder besøkende, sysselsetting og antall bedrifter, har skjedd i bølger. Spesielt sterk var veksten i perioden 1999–2001, før den holdt seg jevn i perioden 2001–2005. Etter en ny topp i 2008 fulgte nedgang og stagnasjon frem til mars 2013, da konkurranse i flytrafikken til Svalbard bidro til en fornyet vekst.

Cruiseturismen utgjør en viktig del av reiselivet på Svalbard. Cruiseturismen kan deles inn i to hovedsegmenter: Oversjøisk cruiseturisme, hvor båtene kommer langveisfra, og ekspedisjonscruiseturisme, hvor Longyearbyen er start og slutt for cruise i farvannet rundt øygruppen. Tungoljeforbudet som ble innført med full effekt fra 2015, og losplikt som ble innført fra 2015, har ført til at skip som går med tungolje eller ikke har los om bord, ikke lenger kan ferdes i verneområdene på Svalbard.

Turistene og staben fra oversjøiske cruisebåter er i stor grad selvforsynte, men bidrar til varehandelen i Longyearbyen og Ny-Ålesund ved ilandstigninger. Ekspedisjonscruisene kombineres i større grad med opphold i Longyearbyen før og etter avgang og bidrar slik til noe lokal verdiskaping. AECO (Association of Arctic Expedition Cruise Operators) er en internasjonal organisasjon for ekspedisjonscruiseoperatører som opererer i Arktis og andre med interesser i denne bransjen. AECO utvikler standarder for ansvarlig, miljøvennlig og sikker gjennomføring av ekspedisjonscruise i Arktis.

Svalbard Cruise Network (SCN) er opptatt av utvikling i cruiseturismen til Svalbard. En måte å bidra til økt verdiskaping i Longyearbyen fra cruiseturismen er gjennom produkt- og destinasjonsutvikling i byen og Isfjorden. Cruiseturismen representerer et kjøpesterkt publikum. Det er derfor viktig at det legges til rette for et godt tilbud som gjør at cruisepassasjerene velger å benytte seg av handels- og kulturtilbudet som er i Longyearbyen. En bedret havneinfrastruktur i Longyearbyen vil kunne bidra til dette.

Svalbard har fått mye oppmerksomhet de senere årene. Likevel har andelen internasjonale gjester gått ned. En målrettet innsats overfor utenlandske markeder har ført til at det nå er tegn til en økning i andelen internasjonale gjester. Skal Svalbard hevde seg i den internasjonale konkurransen, må profilering av Svalbard som destinasjon, og markedsføring og utvikling av produkter være rett pakket og markedstilpasset.

Reiselivsprodukter

Longyearbyen kan i dag tilby et variert reiselivsprodukt, tettstedsstørrelsen tatt i betraktning. Mye av dette er opplevelser tilknyttet naturen, som guidede fotturer i nærområdet, kajakkturer, besøk av grotter under bre og snøscooter- og hundesledesafari. Undersøkelser indikerer at det nettopp er disse opplevelsene, knyttet til uberørt villmarksnatur, de fleste turister ønsker å oppsøke. Til tross for dagens varierte tilbud er det et potensial i å utvikle flere produkter. Dette kan være alt fra ekspedisjonsturer over flere dager, til naturopplevelser og utflukter i kombinasjon med aktiviteter i Longyearbyen. Eksempler på nye reiselivsprodukter som er utviklet de siste årene er bl.a. omgjøringen av Gruve 3 til et museum og scooterturer til Svea der man kombinerer industrihistorie med flotte naturopplevelser.

I en økende internasjonal konkurranse er det avgjørende med en løpende utvikling av reiselivsproduktene. Som påpekt i kap. 6.3.2 er Svalbards kulturtilbud en ressurs også i utvikling av reiselivsnæringen. Kulturfeltet tilbyr ressurser, både i form av kulturkompetanse i utvikling av varer og tjenester, og i form av opplevelser og innhold i reiselivsprodukter. Eksempelvis er museum og bibliotek kilder til kunnskap om innsikt i historie, kulturminner og kulturuttrykk. Kulturinstitusjonene har utstrakt erfaring med formidling. Kunstnere kan supplere reiselivsnæringens tilbud av naturopplevelser med kulturelle opplevelser i form av konserter, utstillinger og sceneopptredener. Kunstnere innenfor de fleste kulturuttrykk gjester Svalbard. Kulturaktører viser også økende interesse for ulike spørsmål og utfordringer som er relevante i nordområdene og arktiske strøk.

Foto: Margrete Keyser, Sysselmannen

Matkultur er interessant i denne sammenheng. Flere næringsdrivende på Svalbard ønsker å kunne tilby lokal mat til sine kunder. Dette omfatter for eksempel kjøtt fra Svalbardrein og fisk fra Isfjorden. Slike tiltak bidrar både til å bedre reiselivsproduktet ytterligere og kan redusere miljøbelastningen knyttet til transport av mat. Samtidig setter målene og regelverket på miljøområdet rammer for høstingen av slike ressurser. Brygging av øl på Svalbard er et eksempel på at mat og drikke med lokal tilknytning etterspørres. Det vil vurderes om regelverket på dette området bedre kan tilpasses reiselivsnæringens behov og ønske om bruk av lokale matressurser. Eventuelle endringer må være i samsvar med miljølovgivningen for Svalbard.

Samlet sett utgjør kultursektoren en ressurs som uten tvil vil kunne gi viktige bidrag til å styrke reiselivsnæringen. Samtidig kan det være en utfordring at kultur og reiseliv ikke har tilstrekkelig gjensidig innsikt eller forståelse for hva et samarbeid kan bidra med for begge parter. Det er derfor viktig at man synliggjør merverdiene og stimulerer til kunnskapsbygging og -utveksling, og dermed til samarbeid mellom Svalbards kultur- og reiselivsaktører.

Et av de overordnede målene i svalbardpolitikken er å opprettholde norske samfunn på øygruppen. Flere attraktive opplevelser kan bidra til at turister forlenger oppholdet sammenlignet med i dag. Forlenget opphold vil medføre økt omsetning pr. gjest, noe som vil være positivt for næringslivet i Longyearbyen. Samtidig vil forholdet mellom omsetning og miljøbelastning ved turisttransport til og fra øygruppen bedres.

Det har vært en betydelig utvikling av nye reiselivstilbud basert på bruk av trekkhunder, og det er mulighet for videre utvikling og vekst innenfor disse produktene. Aktiviteter på snøføre har generelt mindre miljøkonsekvenser enn aktiviteter på barmark. Det er derfor ønskelig å stimulere til økt bruk av det store scooterfrie området, både når det gjelder hundesledeturer og skiturer. Økt aktivitet og etablering av nye arbeidsplasser i reiselivsnæringen forutsetter opprettholdelse av et godt flytilbud. Samtidig vil økt aktivitet i reiselivsnæringen bidra til å skape et bedre grunnlag for opprettholdelse og videreutvikling av kommunikasjon og av viktige samfunnsfunksjoner i Longyearbyen.

Reiselivsnæringen er til en viss grad en sesongbetont næring. Det innebærer at behovet for arbeidskraft reduseres i mørketiden og at det kan være utfordrende å skape helårs arbeidsplasser i Longyearbyen som bidrar til opprettholdelsen av et levedyktig lokalsamfunn. Statistikken for de siste årene viser en positiv utvikling mot helårsturisme, bl.a. som følge av nordlysturismen, men mørketiden er fortsatt en lavsesong. For å tilrettelegge for helårsturisme må det utvikles produkter som er attraktive også når det er mørkt. Siden mørketiden i stor grad begrenser mulighetene for aktivitet utenfor Longyearbyområdet, vil et mer variert aktivitets- og opplevelsestilbud i Longyearbyen og de umiddelbare nærområdene, kunne bidra til å gjøre mørketiden mer attraktiv og skape flere helårs arbeidsplasser. Det finnes allerede flere populære produkter i mørketiden, som Polarjazz og Dark Season Blues, men det er behov for å fortsette arbeidet med utvikling av helårsturisme i Longyearbyen. Utvikling av sentrumsnære opplevelser og aktiviteter kan bidra til å styrke Longyearbyen som en attraktiv destinasjon også i mørketiden.

Miljømålene og miljøregelverket på Svalbard setter rammene for den aktiviteten som kan utføres. En økt aktivitet i reiselivsnæringen på Svalbard må skje innenfor disse rammene. Et naturbasert reiseliv, som nettopp er kjernen i det Svalbard kan tilby, er avhengig av rammer som sikrer at svalbardnaturens unike uberørte preg bevares også i fremtiden. Reiselivet i Longyearbyen arbeider for at Longyearbyen skal oppnå «Merket for bærekraftige reisemål» som er et kvalitetsmerke for reisemål som tar hensyn til miljø og lokalsamfunn. For å oppnå dette må reiselivet utvikles på en måte som ivaretar natur- og kulturminneverdier, sikrer skånsom og sikker ferdsel i naturen, dekker lokalsamfunnets behov og samtidig styrker grunnlaget for lønnsomme bedrifter. I forbindelse med revideringen av turistforskriften i 2014 ble det understreket fra Sysselmannen at det er svært få registrerte konflikter mellom det organiserte reiselivet og naturmiljø- og kulturminneverdier med dagens turisme. Dette tilskrives bl.a. den interne disiplinen i næringen, som sammen med spesielt «Svalbard-Guide-Opplæringen», gjør at operatørene vektlegger hensynsfull ferdsel. Samtidig kan det være en utfordring å nå ut med tilstrekkelig informasjon om regelverk og nødvendige sikkerhetstiltak til individuelle reisende.

Utvikling og etablering av nye reiselivsprodukter tar i mange tilfeller lang tid. Utover profilering og markedsføring er det avgjørende at turistene får en god opplevelse av sitt besøk til Svalbard og de aktivitetene de er med på. God kommunikasjon, infrastruktur og fasiliteter er en sentral del av opplevelsen. Videre er forutsigbarhet og stabile rammebetingelser avgjørende for at reiselivsnæringen skal kunne tilby turistene gode opplevelser. Et tydelig rammeverk for bruk av areal, forvaltning av lokale ressurser og tilrettelegging for aktivitet er avgjørende for å utvikle gode reiselivsprodukter og et bærekraftig reiseliv på Svalbard.

Reiselivsnæringen på Svalbard vil i hovedsak konsentreres til lokalsamfunnene og Forvaltningsområde 10. For å legge til rette for videreutvikling i reiselivsnæringen er det viktig å gi reiselivsaktørene gode og forutsigbare rammebetingelser innenfor de rammer eksisterende regelverk setter. Ikke minst er det viktig å finne gode løsninger for reiselivet når isforhold eller hensynet til dyrelivet krever tilpasninger av ferdselen. Et eksempel på dette er forslaget miljøforvaltningen har sendt på høring om å utvide området hvor tilreisende kan kjøre snøscooter når de deltar i organiserte turopplegg eller er i følge med fastboende. Forslaget ivaretar både reiselivsnæringens behov for å kunne gjennomføre turer til Pyramiden og behovet for å unngå forstyrrelse av isbjørn og sel i en sårbar tid på året.

Reiselivet er et av områdene som kan bidra til at Longyearbyen fremover vil være et levedyktig lokalsamfunn av høy kvalitet. Det tas sikte på å utvikle Longyearbyen som opplevelsesarena både for tilreisende og fastboende med et variert tilbud av aktiviteter og opplevelser som er bedre tilrettelagt for gjestene enn tilfellet er i dag. Økt aktivitet og nye arbeidsplasser innenfor reiselivsnæringen vil bidra til å skape et bedre grunnlag for opprettholdelse av kommunikasjon og av viktige samfunnsfunksjoner for lokalsamfunnet. Samtidig er det en forutsetning for videreutvikling av reiselivet på Svalbard at det er gode kommunikasjonsmuligheter til og fra øygruppen.

Regjeringen vil:

• Sikre gode og forutsigbare rammebetingelser som gir grunnlag for vekst i reiselivsnæringen, gjennom å legge til rette for utvikling av reiselivsprodukter.

• Legge til rette for en utvikling av reiselivsprodukter i Forvaltningsområde 10.

• Videreutvikle VisitSvalbard som utviklingsaktør for reiselivet på Svalbard, og VisitSvalbards koordinerende rolle for reiselivsnæringen.

9.4.2 Mineralvirksomhet

Det har vært drevet utvinning av kull på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. Foruten kull, har det vært undersøkelser og prøvedrift på andre mineraler som fosfor, gull, zink, bly, kobber, gips og marmor. Det har ikke resultert i noen lønnsom drift. Det har ikke vært påvist drivverdige forekomster av andre mineraler enn kull.

I dag er det kullvirksomhet i Longyearbyen og Barentsburg. Det er Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG), datterselskapet til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK), som driver kullvirksomheten i Longyearbyen, mens kullvirksomheten i Barentsburg drives av Trust Arktikugol. Tidligere var det virksomhet også i Ny-Ålesund og Pyramiden, men gruvene der stengte ned i henholdsvis 1962 og 1998. SNSGs kullvirksomhet i gruven Svea-Nord har vært i ordinær drift siden 2002. Når produksjonen i det siste panelet i Svea-Nord er utdrevet i løpet av våren 2016, vil SNSG gjennomføre forberedende aktiviteter og tiltak som er nødvendig for å legge gruvedriften i Svea-området i driftshvile i inntil tre år fra 2017.

Bergverksordningen for Svalbard

Retten til å søke etter, erverve og utnytte naturforekomster reguleres av Bergverksordningen for Svalbard, fastsatt ved kgl. res. av 7. august 1925. Det er kun personer fra eller selskaper som er hjemmehørende i stater som er part i Svalbardtraktaten som har retten til å skaffe seg bergrettigheter på Svalbard. Bergverksordningen baserer seg på prinsippet om første finners rett. Den som først oppdager en mineralforekomst har førsterett til funnet og til å kreve utmål (utvinningsrett).

Eier av grunn som det er tildelt utmål på, har rett til å delta i driften med inntil 25 pst.

Bergverksordningen setter minimumskrav til den arbeidsinnsats som må gjøres for å beholde utmål. Arbeidsplikten er imidlertid ikke absolutt. På nærmere angitt vilkår som følger av bergverksordningen kan det gis dispensasjon fra arbeidsplikten. Dispensasjon fra arbeidsplikten gis av Nærings- og fiskeridepartementet for 5 år som utgjør en arbeidspliktperiode, etter søknad fra utmålshaver og innstilling fra Direktoratet for Mineralforvaltning.

Dersom utmålshaver ikke har oppfylt arbeidsplikten eller det heller ikke er søkt om og innvilget dispensasjon, faller utmålet i det fri ved utløpet av påfølgende kalenderår. Andre kan da søke om å ta nye utmål i det frigjorte området.

Besittelse av utmål gir ikke rett til gjennomføring av naturinngrep på Svalbard. Etablering av gruvevirksomhet på Svalbard forutsetter tillatelse etter Svalbardmiljøloven. Dette lovverket er nærmere omtalt i kap. 7 Miljøvern.

Ved utgangen av 2015 var det i alt registrert 371 utmål på Svalbard, SNSK-konsernet har 324 av disse.

9.4.3 Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Om Store Norske Spitsbergen Kulkompani

Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916 og har kullgruvedrift på Svalbard som sin hovedvirksomhet. I 1973 ervervet staten en tredjedel av aksjene i selskapet og fra 1976 eide staten 99,94 pst. jf. St.prp. nr. 125 (1975–76). Staten eier i dag 100 pst. av aksjene, etter at de resterende aksjeeierne ble innløst i juni 2015, jf. Prop. 118 S (2014–2015).

Konsernet består av morselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK), med de heleide datterselskapene Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) og Store Norske Boliger (SNB). SNSK eier også 65 pst. av aksjene i datterselskapet Pole Position Logistics AS. SNSK-konsernet er også den største innehaveren av utmål på Svalbard, med 324 utmål. Konsernet har i dag om lag 170 ansatte, men som følge av en vanskelig økonomisk situasjon, har selskapet vedtatt nedbemanning ned til i underkant av 100 ansatte.

SNSG har i dag virksomhet i to gruver: i Gruve 7 like ved Longyearbyen og i Svea Nord som er lokalisert 60 km syd for Longyearbyen. Kullproduksjon i Gruve 7 har holdt seg relativt stabil de siste årene. I 2014 ble det produsert 61 462 tonn salgskull mot 64 687 tonn i 2013. Om lag 35 pst. av kullet fra Gruve 7 selges til det lokale energiverket som LL drifter i Longyearbyen. Det resterende eksporteres til utlandet. Etter selskapets vurdering hadde Gruve 7 en samlet kullreserve ved utgangen av 2014 på 1,9 mill. tonn og en forventet levetid, gitt to skift, på om lag ti år. I tillegg kommer indikerte ressurser på 2,0 mill. tonn. De indikerte ressursene er ventet å ha høyere svovelinnhold og dermed lavere kvalitet enn dagens kullreserve. Gitt at det vurderes forretningsmessig lønnsomt å hente ut indikerte ressurser kan det være produksjon i Gruve 7 også etter 2025. Lunckefjellgruva som ligger nordøst for Svea skulle etter forretningsplanen ha vært i produksjon, men denne er innstilt.

I Svea har kullvirksomheten i hovedsak vært knyttet til Svea Nord. Gruven har vært i vanlig drift siden 2002. Driften av kjerneområdet i Svea Nord går mot slutten, og det produseres nå fra ytterkanten av ressursene, noe som innebærer mer krevende produksjonsforhold. Når produksjonen i det siste panelet er utdrevet i løpet av våren 2016, vil SNSG gjennomføre forberedende aktiviteter og tiltak som er nødvendig for å legge gruvedriften i Svea-området i driftshvile i inntil tre år fra 2017.

I februar 2014 åpnet Lunckefjellgruva. Gruven har adkomst fra Svea Nord, og SNSGs kullvirksomhet skulle fortsette i Lunckefjell etter Svea Nord. Som følge av de vanskelige markedsutsiktene har imidlertid SNSG avsluttet produksjonen i Lunckefjell. Kullreserven i Lunckefjell er om lag 8 mill. tonn og kullet her har en kvalitet som gjør at det vil kunne selges for metallurgisk anvendelse (PCI‐kull) som oppnår en høyere pris enn kull til strømproduksjon. Lunckefjell betraktes fortsatt som et naturlig prosjekt å videreføre dersom det blir en positiv utvikling i kullprisen.

Utfordrende markedsforhold

SNSK-konsernet har i perioden 2004–2013 hatt et samlet overskudd på om lag 1,5 mrd. kroner og det har utbetalt nær 500 mill. kroner i utbytter. Relativt gunstige kullpriser og positive effekter fra finansielle sikringsavtaler bidro til resultatene i denne perioden. Som følge av en betydelig reduksjon i kullprisen de siste årene, kombinert med store urealiserte tap på valutasikringsavtaler og dårlige markedsutsikter for kull, har SNSG kommet i en meget krevende økonomisk situasjon.

Det har vært en tett dialog mellom styret i SNSK og eierdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, om situasjonen til selskapet. Regjeringen la i mai 2015 frem en proposisjon for Stortinget Prop. 118 S (2014–2015), der hovedelementene var at staten styrket likviditeten i SNSG med 500 mill. kroner. 295 mill. kroner av dette gikk til kjøp av grunneiendommer og infrastruktur som da var eid av SNSK-konsernet, og 205 mill. kroner ble tilført som et ansvarlig lån fra staten til SNSK. Midlene skulle stilles til disposisjon for drift i SNSG. Stortinget vedtok regjeringens forslag 11. juni 2015 jf. Innst. 343 S (2014–2015). Midlene som SNSK ble tilført fra staten, skulle bidra til å finansiere en minimumsdrift i SNSG i 2015 og 2016. Det fremgikk også at dersom markedsforholdene ikke bedret seg, ville det være stor risiko for at kullvirksomheten i SNSG måtte avvikles etter årsskiftet 2016/2017.

Fortsatt fallende kullpriser gjennom høsten 2015 gjorde situasjonen til SNSK enda vanskeligere. Styret i SNSK kontaktet Nærings- og fiskeridepartementet i september 2015 om den forverrede situasjonen og om alternativene for videre drift. Selskapet så ikke økonomisk grunnlag for videre drift i Lunckefjell, og produksjonen ble innstilt høsten 2015. Styret anbefalte overfor eier at driften i Gruve 7 fortsetter med doble skift, og at det tilrettelegges for inntil tre år med driftshvile i Svea og Lunckefjell.

Det er flere hensyn bak statens eierskap i SNSK. Etter en helhetsvurdering, hvor hensynet til opprettholdelse, videreutvikling og omstilling av samfunnet i Longyearbyen på en måte som understøtter de overordnede målene i svalbardpolitikken veier tungt, foreslo regjeringen i Prop. 52 S (2015–2016), jf. Innst. 214 S (2015–2016) at staten som eier bidrar med kapital til å legge til rette for driftshvile i Svea og Lunckefjell i inntil tre år og til at driften i Gruve 7 ved Longyearbyen videreføres og utvides til to skift, i tråd med styrets anbefaling. Departementets forslag innebærer at det i statsbudsjettet for 2016 bevilges 112 mill. kroner i ny egenkapital til SNSK.

Regjeringen er innforstått med at det er stor usikkerhet knyttet til den forretningsmessige utviklingen i SNSG og SNSK-konsernet, herunder lav sannsynlighet for at det blir forretningsmessig rasjonelt å starte opp igjen produksjonen i Svea og Lunckefjell i den aktuelle treårsperioden. Likviditeten som stilles til rådighet for SNSG må derfor betraktes som risikokapital med høy risiko for at den går tapt. Departementet fremmet i tillegg forslag om å konvertere det ansvarlige lånet på 205 mill. kroner med tillegg av renter til egenkapital i SNSK. Det fremgår også av proposisjonen at det er betydelig usikkerhet knyttet til den videre utviklingen i SNSK-konsernet og at regjeringen vil vurdere dette nærmere.

Selv om svalbardsamfunnet har utviklet flere ben å stå på og kan absorbere pågående nedtrapping av antall ansatte i SNSK-konsernet, vil en ev. avvikling av kulldriften i Svea og Lunckefjell få konsekvenser for samfunnet. SNSK-konsernet har fortsatt stor betydning for Svalbardsamfunnet. Den finansielle kostnaden ved en driftshvile må veies mot fordeler ved fortsatt norsk aktivitet knyttet til kullgruvene i Sveaområdet etter utløpet av minimumsdriftperioden 2016. Samlet sett ser regjeringen gode grunner for å velge driftshvile fremfor avvikling, særlig begrunnet i hensynet til å gi svalbardsamfunnet mer tid til omstilling og målet om opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Det er påvist forekomster av kull i Svea-området som, dersom prisene hadde gitt økonomisk grunnlag for det, kunne dannet grunnlag for drift frem mot 2023. Markedsforholdene for kulldriften har utviklet seg negativt det siste året og utsiktene fremover ser krevende ut. For at kullressursene på Svalbard skal kunne drives økonomisk lønnsomt i fremtiden, må markedsforholdene bedres betraktelig. De spesielle forholdene som er på Svalbard gjør det også svært dyrt å drive kullvirksomhet. Det høye kostnadsnivået kan til en viss grad forklares ut fra forhold som lokalisering, driftsforhold, sikringsbehov og generelt lønnspress. SNSK har i dag utmål flere steder på Svalbard. Dette er forekomster som kan benyttes som reserve dersom det skulle bli aktuelt med ytterligere kullvirksomhet enn Gruve 7.

Regjeringen vil vurdere alternative løsninger og de strukturelle rammene for SNSK-konsernets videre virksomhet, herunder også alternative løsninger for eventuell videreføring av virksomhet i Svea og Lunckefjell, og vil ha en dialog med styret om dette.

Fremtidig aktivitet i selskapet

Virksomheten i Gruve 7 skal etter planen videreføres og levere kull til Longyearbyen. Dette kan fortsette i flere år fremover. Utover kullvirksomheten, driver SNSK-konsernet også bolig- og eiendomsforvaltning på Svalbard. Gjennom datterselskapet Store Norske Boliger AS (SNB) eier SNSK-konsernet omkring 380 boenheter i Longyearbyen. Selskapets formål er å eie og drive utleie av fast eiendom. SNB leier hovedsakelig ut boliger til konsernselskap og samarbeidspartnere. Den største leietakeren er SNSG som leier ut boliger til ansatte i konsernet. I tråd med statens mål med eierskapet i SNSK om å bidra til opprettholdelse av samfunnet i Longyearbyen, har selskapet søkt å øke antall familieboliger for å gjøre det attraktivt for konsernets ansatte å bosette seg i Longyearbyen med sine familier. Selskapet opplyser at prisnivået i SNB er satt ut ifra hva det koster å investere i å bygge bolig i Longyearbyen, samt dekning av kommunale avgifter, fjernvarme/oppvarming og løpende og periodisk vedlikehold.

Nedbemanningen i SNSG i 2013 frigjorde flere boenheter, som har medført en markant økning i ekstern utleie. Denne utviklingen fortsatte i 2014 og inn i 2015. Pr. februar 2016 leier SNB ut cirka 35 pst. av boligmassen eksternt. Dette inkluderer leie til samarbeidspartnere. SNSK ønsker å bidra til å utvikle markedet for både boliger og næringseiendom i takt med lokale behov. Selskapets bolig- og eiendomsforvaltning vil bl.a. avhenge av aktivitetsnivået i øvrig nærings- og samfunnslivet i Longyearbyen og finansielle ressurser. SNSK leier i dag også statens grunn på Hotellneset i Longyearbyen. SNSK vurderer også videre utvikling av Hotellneset med sikte på kommersielt bruk av arealet på lengre sikt.

Når produksjonen i Svea Nord avsluttes i løpet av våren 2016, vil SNSG gjennomføre forberedende aktiviteter for å legge gruvedriften i Svea i driftshvile i inntil tre år fra 2017. I driftshvileperioden vil SNSK fremdeles leie grunn og infrastruktur fra staten, samt forestå forvaltningen og vedlikeholdet i Svea på vegne av staten. I denne perioden vil SNSK også arbeide med å få utviklet nye forretningsmessige lønnsomme aktiviteter knyttet til den eksisterende infrastrukturen i Svea som kan kombineres med en eventuell gjenopptakelse av gruvedriften. Dette gjelder både forskningsaktiviteter i regi av Svea Arctic Research Infrastructure (SARI), samarbeidsprosjekter med UNIS og tilrettelegging for reiselivsaktivitet.

Som grunneier og eier av infrastrukturen i Svea, vil staten ha visse kostnader ved forvaltning og vedlikehold av eiendommene. Kostnadene knyttet til Svea er kostnader som staten vil måtte finansiere uavhengig av SNSK-konsernets videre utvikling. Et viktig arbeid fremover vil derfor være å se på hvordan Svea kan forvaltes videre dersom gruvedriften i Svea avvikles.

Endret formål og kategorisering

Staten skal ivareta flere formål gjennom eierskapet i SNSK-konsernet. På den ene side skal eierskapet bidra til å understøtte de overordnede målene i svalbardpolitikken. Selskapets gruvedrift har i mange år bidratt vesentlig til stabil, helårlig norsk aktivitet og bosetting på Svalbard. SNSK har også inngått avtaler med staten om drift og vedlikehold av deler av statens grunneiendommer på Svalbard. På den annen side har statens mål med eierskapet i SNSK vært at selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag og med sikte på å levere konkurransemessig avkastning. Dette har vist seg krevende de siste årene.

For bedre å reflektere de ulike interessene staten har som eier i SNSK, har regjeringen endret kategoriseringen av statens eierskap i selskapet. Regjeringen har flyttet SNSK fra kategori 3 – forretningsmessige mål og spesifikt definerte mål, til kategori 4 – sektorpolitiske mål. Dagens rammer for eierstyringen av selskapet ut over dette videreføres. Det stilles krav om effektiv drift.

Regjeringen vil:

• Vurdere den videre driftssituasjonen til SNSK i lys av utviklingen i prisene og markedsutsiktene for kull.

• Forvalte eierskapet i SNSK slik at det bidrar til samfunnet i Longyearbyen på en måte som understøtter de overordnede målene i svalbardpolitikken.

• Vurdere fremtidig utvikling og aktivitet i Svea i lys av statens rolle som grunneier og eier av infrastrukturen.

9.4.4 Romvirksomhet

Svalbard er Norges fremste fortrinn som romnasjon. Øygruppens geografiske plassering er ideell for romvirksomhet, både for utforskning av atmosfæren og nedlesning av satellittdata. Den nordlige posisjonen gir Svalbard et konkurransefortrinn når det gjelder nedlesning av informasjon fra satellitter i polare baner. Svalbard er det eneste lett tilgjengelige stedet hvor det er mulig å kommunisere med satellitter i polare baner for hvert omløp slike satellitter gjør rundt jorden. Nedlesing av satellittdata fra Svalbard bidrar dermed til å gjøre driften av polarbanesatellitter mer effektiv. Det er derfor stor etterspørsel etter tjenestene fra stasjonen i Longyearbyen.

Svalbard har en sentral rolle innenfor norsk romvirksomhet og romvirksomheten på Svalbard er fortsatt i sterk utvikling. Romvirksomhet er en viktig del av næringsgrunnlaget på Svalbard. Svalbards tilgjengelighet og nordlige beliggenhet, samt miljøer rundt Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), fører til et aktivt forskningsmiljø. UNIS er bl.a. involvert i forskning på arktisk geofysikk og studier av nordlys.

European Incoherent Scatter (EISCAT) er en internasjonal, vitenskapelig organisasjon som driver tre radaranlegg for studier av iosnosfæren. EISCAT har fire stasjoner, én av dem er på Svalbard utenfor Longyearbyen. Norge er medlem sammen med fem andre land.

SvalSat og SvalRak

Bærebjelkene i romvirksomheten på Svalbard er nedlesningsstasjonen Svalbard satellittstasjon (SvalSat) og Svalbard Rakettskytefelt (SvalRak). SvalSat leser ned informasjon fra satellitter i polare baner, og SvalRak leverer oppskytingstjenester for vitenskapelige ballonger og raketter. SvalSat har rundt 30 ansatte, og eies av Kongsberg Satellite Services (KSAT). Staten, gjennom Space Norway AS, eier 50 pst. av KSAT. Space Norway AS drifter også sjøfiberkabelen til Svalbard. SvalRak eies av Andøya Space Center AS (ASC). ASC er et statlig selskap under Nærings- og fiskeridepartementet.

Foto: ©KSAT – Kongsberg Satellite Services

Svalbard satellittstasjon, som ligger på Platåberget ved Longyearbyen, er den nordligste stasjonen for nedlesing av satellittdata i verden. Gjennom effektiv utnyttelse av SvalSat utnytter Norge sitt geografiske fortrinn. Dette har gjort Norge til en betydelig internasjonal aktør i markedet for nedlesing av satellittdata. SvalSat er i dag verdens største kommersielle satellittjordstasjon og verdensledende innenfor nedlesing av meteorologiske data fra satellitter i polare baner. Gjennom nedlesing på Svalbard og på Troll-stasjonen i Dronning Maud Land i Antarktis, er KSAT det eneste selskapet i verden som kan tilby nedlesning av informasjon nær både Nord- og Sydpolen. Dette gir rask tilgang til observasjonsdata fra polarbanesatellitter og utgjør et konkurransefortrinn for KSAT.

SvalRak er en utskytningsstasjon for forskningsraketter ved Ny-Ålesund. Fordi Svalbard ligger svært nær den magnetiske nordpol, er rakettskytefeltet spesielt godt egnet for studier av nordlys og andre fenomener som er spesielle i Arktis. Det er hovedsakelig japanske og amerikanske brukere av anlegget, sammen med norske forskere. Det er også økt interesse for slipp av store stratosfæriske forskningsballonger fra Svalbard.

Store internasjonale aktører som de amerikanske, europeiske og japanske romorganisasjonene, i tillegg til flere andre store aktører innenfor romvirksomhet, benytter seg av tjenester og infrastruktur ved SvalSat. Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA benytter installasjonene på Platåberget ved Longyearbyen både til kommersiell og forskningsrelatert aktivitet. SvalSat opererer antenner for bl.a. NASA, den europeiske meteorologiorganisasjonen EUMETSAT og den europeiske romorganisasjonen ESA. Mange jordobservasjonssatellitter går i polar bane, og det vil derfor fra posisjoner nær polene kunne kommuniseres med og lese ned data fra disse satellittene med forholdsvis korte mellomrom. Tjenester basert på jordobservasjonsdata har stor forvaltningsmessig og næringsmessig betydning for Norge, spesielt i forvaltningen av havområder langt mot nord. SvalSat opererer også antenner for EU-programmene Galileo, EGNOS og Copernicus, noe som bidrar til å styrke programmenes dekning og ytelse i norske interesseområder.

Det er gjort store investeringer for å styrke SvalSats posisjon som en ledende leverandør av rombaserte tjenester. I 2004 ble fiberkabler for overføring av data fra Svalbard til fastlandet innviet. Dette innebærer at man har sanntidstilgang til data fra satellittene også på fastlandet. Utbyggingen ble finansiert gjennom en avtale med de amerikanske romfarts- og værvarslingsorganisasjonene NASA og NOAA, og fiberkablene eies av Space Norway AS.

Mulighetene videre

Det er grunn til å tro at den internasjonale interessen for bruk av rominfrastrukturen på Svalbard vil fortsette å øke. Satellittdata som leses ned på Svalbard, brukes operativt i overvåkningen av sjøisforhold, oljeforurensning og skipstrafikk. Dette er kritisk informasjon for å unngå og oppdage havarier og miljøkriminalitet på havet.

Svalbards geografiske plassering gir unike muligheter for romforskning, bl.a. forskningsaktivitet på romvær. Romværforskning er forskning på de effektene sola har på jorda. Det er vanlig at romvær påvirker jorda, men i de aller fleste tilfeller viser effekten seg som et oppsiktsvekkende naturfenomen; nordlyset og sørlyset. Det er de virkelig kraftige solstormene som kan få konsekvenser for oss, fordi stormene kan påvirke våre systemer på jorda, for eksempel gjennom forstyrrelser på satellittsignaler og annen teknologi og infrastruktur. Sårbarheten øker i takt med at samfunnet tar i bruk stadig mer følsom teknologi. Norge er ledende i nordlysforskningen, og Kjell Henriksen-observatoriet (KHO) utenfor Longyearbyen er kjernen i norsk og internasjonal nordlysforskning. Sammen med rakett- og satellittmålinger, samt radaranleggene EISCAT og SuperDARN, utgjør dette en unik forskningsinfrastruktur på Svalbard. Denne forskningsinfrastrukturen stiller Norge i en sterk posisjon for å delta i internasjonalt samarbeid på dette feltet.

Det arbeides for å integrere romvirksomheten med andre observasjonsplattformer, slik som SIOS som bl.a. bidrar til bedre tilgjengeliggjøring av klima,- miljø- og jordobservasjonsdata fra Svalbard fra satellitter.

Gjennom dette vil Norge også kunne bidra til å utforske solsystemet. Norske forskeres forståelse av satellittdata og feltmålinger fra breer på Svalbard, kan bli viktig for forståelsen av breer og eventuelt biologisk liv på Mars og andre planeter. NASA og ESA benytter jevnlig Svalbard til uttesting av utstyr som benyttes i romferder for utforsking av solsystemet.

Det er bevilget betydelige midler for å stimulere norske aktører til forsknings- og innovasjonsinnsats i europeiske sammenheng. Det er viktig at også norske aktører innenfor romvirksomheten deltar i europeisk samarbeid, for å utnytte konkurransefortrinnene som Svalbards lokalitet og egenskaper gir innenfor romrelatert forskning, innovasjon og næringsutvikling.

Jordens krumning og Svalbards beliggenhet langt fra andre landmasser begrenser mulighetene for dekning fra konvensjonelle kommunikasjonskanaler, som maritim VHF-radio og satellitter i geostasjonær bane over ekvator. Eksisterende systemer som tilbyr satellittkommunikasjon i områdene nord for 75 grader har begrenset ytelse og kapasitet. Dette kan være en utfordring i bl.a. søk og redningsoperasjoner. Regjeringen vil undersøke muligheten for en løsning for et satellittbasert kommunikasjonssystem i nordområdene.

Romvirksomhet skaper høyteknologiske arbeidsplasser i de nordligste fylkene og på Svalbard. Fortsatt vekst i rombasert virksomhet på Svalbard vil føre til økt interesse fra både nasjonale og internasjonale miljøer. Rominfrastruktur og romvirksomhet for øvrig har et stort potensiale for å bidra til fremtidig bærekraftig aktivitet og verdiskapning på Svalbard.

Romvirksomheten utnytter de geografiske fortrinnene på Svalbard, og navigasjons- og jordobservasjonssatellitter er spesielt nyttig i disse områdene, da de kan dekke store områder med relativt lite infrastruktur uten å skade miljøet. Rombasert infrastruktur gir nyttige og kostnadseffektive bidrag til befolkningen og næringslivet på Svalbard. Gode eksempler på dette er miljøovervåkning og maritim beredskap, som er særlig viktige for nordområdene, inkludert Svalbard. Behovet for rombaserte tjenester vil fortsette å øke i tilknytning til samfunnssikkerhet samt innenfor bl.a. miljø- og klimaområdet. Fiberkabelforbindelsen til Svalbard er eksempel på infrastruktur som har kommet på plass på grunn av satsingen på romvirksomhet på Svalbard, og som kommer fastboende og forskere på Svalbard til gode, gjennom rask og sikker internettilgang.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for romvirksomhet som en del av det fremtidige næringsgrunnlaget på Svalbard.

• Vurdere behov og muligheter for et satellittbasert kommunikasjonssystem i nordområdene.

9.4.5 Elektroniske kommunikasjonstjenester (ekomtjenester)

Ekomtjenester ble liberalisert i Norge i 1998. Ekomlovgivningen, lov av 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven), gjelder for Svalbard, med unntak av konkurransereglene i kap. 3 og 4 samt § 9-3. Tillatelsesregimet på fastlandet gjelder også for Svalbard, med unntak av tillatelser knyttet til etablering og bruk av satellittjordstasjoner, hvor hensynet til bestemmelser i Svalbardtraktaten nødvendiggjør egne regler. Regelverket for etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard er under revisjon for å gjøre det tidsmessig og fremtidsrettet. Det tas sikte på å omorganisere og styrke tilsynsaktivitetene.

Tilgang til frekvensressurser på Svalbard forvaltes nå slik at det tildeles egne tillatelser for Svalbard uavhengig av tilsvarende frekvenstillatelser for det norske fastlandet. Det er økende interesse for i hovedsak forskningsrettet aktivitet på Svalbard som innebærer bruk av radiofrekvenser og behov for tildeling av frekvenstillatelser.

Ekomregelverket innebærer at det er adgang for flere kommersielle aktører, men fortsatt er Telenor ASA den viktigste tilbyderen av ekomnett og -tjenester til Svalbard.

Fiberkabelen til Svalbard gir næringslivet, offentlig virksomhet, forsknings- og utdanningsvirksomhet og befolkningen ellers minst like gode teletjenester som på fastlandet, gjennom den tilnærmet ubegrensede kapasiteten i disse fiberkablene. Det er naturlig å se for seg etablering av andre initiativ for bruk av kapasiteten i fiberkablene til fastlandet i fremtiden.

Utfallet av Svalbardfiberen juni 2014 viste hvor avhengig all kommunikasjon til og fra Svalbard er av denne transportkanalen. Utfallet førte til at eier gjennomførte verdivurdering og risiko- og sårbarhetsanalyse av forbindelsen inkludert ilandføring og viderekobling av datastrømmene inn i de kommersielle ekom-nettene. Dette arbeidet følges nå videre opp av berørte aktører.

Longyearbyens begrensede geografiske utstrekning har gjort at stedet har vært brukt som et testmiljø for ny teknologi, hvilket har gitt beboerne tilgang til avanserte tjenester før de fleste andre nordmenn. Ved siden av moderne tjenester til næringsliv og offentlig forvaltning, leverer Telenor Svalbard i dag moderne «triple-play» løsninger (telefoni, IPTV og bredbåndsaksess) til befolkningen i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det er eksempelvis full fiberdekning, og den typiske bredbåndlinjen til en husstand har overføringshastighet på minimum 50 Mbit/s.

Det er nylig etablert fibersamband mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen. Sambandet er redundant med to separate kabler. Forbindelsen ble satt i drift i mai 2015 og er verdens nordligste høyhastighetsforbindelse. Radiolinken som tidligere utgjorde kommunikasjons- forbindelsen, avvikles. Det ligger nå teknisk til rette for at virksomheten i Ny-Ålesund kan nå knyttes til resten av verden med høyhastighetsforbindelse via den nye kabelen og fiberforbindelsen mellom Longyearbyen og det norske fastlandet. Mellom Longyearbyen og Svea er det radiolinksamband.

Både NetCom og Telenor tilbyr mobiltelefontjenester og mobilt bredbånd (3G og 4G) i Longyearbyen, Svea og Barentsburg. Begge tilbydere dekker også store deler av Adventdalen, Van-Mijenfjorden og Isfjordbassenget.

Regjeringen vil:

• Revidere regelverket for etablering og drift av jordstasjoner på Svalbard.

9.4.6 Maritim virksomhet

Norge har lange tradisjoner for skipsfart i nordområdene, og norsk maritim næring har en omfattende kompetanse på de særskilte forhold og utfordringer som råder i arktiske farvann. Skipstrafikken rundt Svalbard består i dag hovedsakelig av cruise- og godstrafikk, forskningsrelatert skipsfart og fiske.

Antallet oversjøiske cruiseskip som kommer til Svalbard har variert mellom 21 og 34 siden 1997, men antallet passasjerer er nesten tredoblet i samme perioden. Etter toppåret 2012 har det vært en svak nedgang i de store cruisefartøyenes anløp til Svalbard. Nedgangen kan ha sammenheng med flere forhold: Økonomiske forhold, innføring av tungoljeforbud i verneområdene, innføring av losplikt og begrenset havnekapasitet i Longyearbyen.

De store, oversjøiske cruisefartøyene besøker kun vestkysten av Svalbard. Tungoljeforbudet er nærmere omtalt i kapittel 7.3.4. I tillegg til de oversjøiske cruisefartøyene foregår i dag mye av cruiseturismen med små og mellomstore fartøy. Disse fartøyene benytter ikke tungolje, og kan gå på hele Svalbard, inkludert de stor naturreservatene i øst.

Utslipp av tungolje kan få store negative konsekvenser for miljøet i de sårbare og verdifulle områdene rundt Svalbard ved eventuelle skipsuhell. Det ble derfor innført tungoljeforbud i naturreservatene på østsiden av Svalbard i 2007 og i nasjonalparkene på vestsiden i 2009 med noen tidsbegrensede unntak, se ovenfor. Tungoljeforbudet gjelder bl.a. ikke i Isfjorden, og legger ingen begrensninger på cruisetrafikken der.

Mulighetene videre

Havområdene i nord er i endring, og issmeltingen kan gi muligheter for større økonomisk aktivitet og verdiskapning på Svalbard. Vekstpotensialet for den maritime næringen vil påvirkes av vekst i andre næringer, og eventuelt ny virksomhet som iverksettes på eller rundt Svalbard og som er avhengig av transport til havs. Dette innebærer samtidig nye utfordringer for både miljø og sikkerhet. En velfungerende infrastruktur er imidlertid en premiss for økt verdiskaping, bedret sikkerhet og redusert miljørisiko.

Nordområdene, herunder Svalbard, er ikke godt nok tilrettelagt for å kunne ta imot en potensiell aktivitetsøkning på en sikker, miljøvennlig og effektiv måte. Norge er samtidig den av de arktiske kyststatene som må anses for å ha den mest utviklede infrastrukturen i området, ikke minst hva angår havovervåkning. Dette gjør at Norge med sin geografiske posisjon og eksisterende og planlagte infrastruktur har et fortrinn som internasjonal samarbeidspartner og potensiell lokalisering av internasjonal virksomhet.

Kapasiteten på havneanlegget i Longyearbyen er i dag begrenset. Ny havneinfrastruktur vil være et viktig tiltak for videre utvikling innenfor områder som for eksempel forskning, turisme, logistikk og maritime tjenester. I Nasjonal transportplan 2014–2023 er det satt av inntil 200 mill. kroner til ny havneinfrastruktur i Longyearbyen. Det er gitt en nærmere omtale av Kystverkets arbeid med å utrede forskjellige løsninger for havneinfrastrukturen i Longyearbyen i kap. 6.

Nærings- og fiskeridepartementet har fastsatt regler som utvider fartsområdet for NIS-registrerte lasteskip og passasjerskip slik at de får driftstilgang på Svalbard fra 1. januar 2016. Dette bidrar til å styrke den norskregistrerte flåten og fremme norsk maritim næringsliv på Svalbard.

Regjeringen vil:

• Ta stilling til det videre arbeidet med å utvikle havneinfrastruktur i Longyearbyen.

9.4.7 Fiskerivirksomhet

Regulering av fiskeressursene

Det foregår fiske i territorialfarvannet ved Svalbard, og i fiskevernsonen utenfor. Fisket i territorialfarvannet er langt mindre omfattende enn fisket i fiskevernsonen. Flere av bestandene utenfor Svalbard vandrer mellom norske, utenlandske og internasjonale havområder. For vandrende bestander er det viktig med beskyttelse og forvaltning i hele deres utbredelsesområde. Med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, ble det ved kgl.res. av 3. juni 1977 opprettet en 200 nautiske mils fiskevernsone ved Svalbard. Bakgrunnen for opprettelsen av en ikke-diskriminerende fiskevernsone var derfor først og fremst å oppnå kontroll med fisket i området for å bevare ressursene og unngå uregulert fiske.

Pr. i dag reguleres fiske etter torsk, hyse, lodde, uer, blåkveite, reker, norsk vårgytende sild og snøkrabbe i dette området. Det er fastsatt ulike reguleringer for de forskjellige fiskeriene, herunder kvoteregulering og innsatsregulering. Forskriftene fastsettes i medhold av lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser (havressurslova). I tillegg fastsettes forskriftene om fiske i territorialfarvannet ved Svalbard i medhold av Svalbardloven, mens forskrifter om fiske i vernesonen fastsettes i medhold av lov om Norges økonomiske sone. Det er fastsatt likeartede regler for utøvelsen av fiske i territorialfarvannet ved Svalbard og i fiskevernsonen. Dette omfatter bl.a. rapporteringsregler, regler for føring av fangstdagbok, bestemmelser om maskevidde i fiskeredskap, bruk av sorteringsrist og minstemål for fisk mv. Innenfor de tre opprinnelige nasjonalparkene og naturreservatene fra 1973 er havbunnen fredet. Unntatt fra fredningen er rekefiske på dyp større enn 100 meter.

Kystvakten og Fiskeridirektoratet har sammen ansvaret for den utøvende delen av ressurskontrollen i områdene underlagt norsk fiskerijurisdiksjon. En betydelig del av Kystvaktens ressurser blir brukt i de nordlige havområder. Kystvakten er en del av Forsvaret, og bestemmelser om Kystvaktens oppgaver og myndighetsutøvelse er gitt i kystvaktloven og kystvaktinstruksen. Kystvaktens utøvelse av kontroll- og tvangstiltak i territorialfarvannet ved Svalbard skal skje i samsvar med direktiver gitt av Sysselmannen på Svalbard.

Det er av avgjørende betydning at de levende marine ressursene blir forvaltet på en slik måte at man også i fremtiden kan høste av dem. Kontrollen med fisket i territorialfarvannet og fiskevernsonen ved Svalbard må derfor være like god som i øvrige norske jurisdiksjonsområder. Også internasjonale forpliktelser om ressursforvaltning og ressurskontroll må gjennomføres der. Det er i alle fiskerinasjoners interesse at det finner sted en reell kontroll med uttak av fisk fra disse områdene og at ulovlig fiske unngås.

Landing av fangst

Det har tradisjonelt ikke vært kommersiell landing og mottak av fisk og sjømat på Svalbard og den sjømaten som har vært omsatt og konsumert har i hovedsak kommet fra fastlandet. I den senere tid har det vært en økende interesse for å etablere fiskemottak og for å utvikle ulike reiselivskonsepter knyttet til lokalmat som involverer kommersiell landing av fisk og sjømat på Svalbard. Regjeringen vil legge til rette for slik sjømatnæring knyttet til lokalmat og reiseliv. På nåværende tidspunkt er det imidlertid usikkert hvor aktuelt det vil være å lande fangst på Svalbard. Det vil avhenge av fiskets art og fiskeflåtens karakter i området.

Landing og omsetning av sjømat er på fastlandet underlagt detaljerte reguleringer gjennom lov og forskrifter, bl.a. gjennom havressurslova, lov om førstehåndsomsetning av viltlevende marine ressurser (fiskesalgslagsloven) og lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Landterritoriet på Svalbard har tidligere vært unntatt disse reguleringene. Også annen lovgivning enn fiskeriregelverket vil kunne få betydning ved etablering av fiskemottak, som f.eks. miljølovgivningen.

For å sikre hensynene til ressurskontroll og mattrygghet også på Svalbard, har det blitt igangsatt prosesser for å implementere nødvendig regelverk. Anvendelsen av slikt regelverk vil være et viktig bidrag for å legge til rette for regulering av omsetning av lokalt fanget fisk til kommersiell bruk i Longyearbyen.

Matlovens virkeområde ble i oktober 2015 utvidet til å gjelde Svalbard og Jan Mayen. Ingen av matlovens forskrifter ble gjort gjeldende fra samme tidspunkt. Det pågår et interdepartementalt arbeid for å vurdere hvilke av disse forskriftene, herunder på fiskeområdet, som bør gjøres gjeldende. Mattilsynet er tilsynsmyndighet etter loven på Svalbard.

Havressurslovas virkeområde ble i januar 2016 utvidet til også å omfatte landterritoriet på Svalbard. Fiskeridirektoratet er kompetent tilsynsmyndighet etter loven. Fra før gjaldt loven alle norske farvann, på norsk landterritorium unntatt Svalbard og Jan Mayen, på norsk kontinentalsokkel og for alle norske fiskefartøy, uavhengig av hvor de måtte befinne seg. Loven hjemler bl.a. forskrift om kjøperegistrering, og forskrift om landings- og sluttseddel som pålegger plikter ved landing av fangst, samt krav til de som driver fiskemottak. Forskriftene er hittil ikke gjort gjeldende på Svalbard. Om det etableres fiskemottak på Svalbard kan dette regelverket presiseres ytterligere gjennom fastsettelse av forskrifter for dette formål. Fiskeridirektoratet er kompetent tilsynsmyndighet etter loven. Også annet regelverk enn fiskeriregelverket vil kunne få betydning ved etablering av fiskemottak.

Den tredje hovedloven på området, fiskesalgslagsloven, pålegger alle som lander fisk på fastlandet i Norge og norske fiskere uavhengig av hvor de lander råstoffet, tvungen førstehåndsomsetning gjennom fiskesalgslag. Det er forbudt å omsette, eksportere eller tilvirke fisk uten gjennom eller med godkjenning fra kompetent salgslag. Pr. i dag gjelder loven i havområdene rundt Svalbard, men ikke på landterritoriet. Det stilles dermed ingen krav etter fiskesalgsloven ved etablering av fiskemottak på Svalbard pr. i dag. Det vil være en løpende vurdering ut i fra utviklingen av ny aktivitet, hvorvidt det vil være nødvendig å gjøre deler av loven gjeldene også på landterritoriet på Svalbard.

Det vises til Stortingets vedtak fra behandlingen av Meld. St. 10 (2015–2016) en konkurransekraftig sjømatindustri, jf. Innst. 215 S (2015 – 2016), tilrådningens vedtak I, som lyder som følger: «Stortinget ber regjeringen om å komme med forslag i den kommende Svalbard-meldingen til hvordan økt fiskeri og annen høsting av marine ressurser kan gi positive ringvirkninger for Svalbard». Meldingen ble behandlet av Stortinget 5. april i år, og det har følgelig ikke vært mulig å utarbeide slike forslag i løpet av denne tiden. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om dette.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for sjømatnæring knyttet til lokalmat og reiseliv.

9.4.8 Luftfartsvirksomhet

Svalbard lufthavn, Longyear, eies og drives av Avinor og ble offisielt åpnet i 1975. I 2007 ble lufthavnen utvidet med en ny terminal. Som følge av svært sesongbetont tilstrømning av turister har Svalbard lufthavn varierende trafikkmønster. Den er likevel organisert og drevet på samme måte som Avinors lufthavner på fastlandet, og er de senere årene oppgradert, bl.a. ved at det i henhold til forskriftskrav er anlagt utvidede sikkerhetsområder både langsmed og etter endene av rullebanen. Det nye terminalbygget som ble åpnet i 2007er også dimensjonert med tanke på forventet vekst i flytrafikken.

Økningen i aktivitet generelt på Svalbard vises også i økningen i antall passasjerer ved lufthavnen. Utviklingen i flytrafikken fremgår av tabell 9.2. Avinor regner med en stabil og moderat vekst fremover. Det har de siste årene vært en jevn vekst i antall passasjerer, særlig etter at Norwegian startet opp med regulære flyginger i 2013. Ifølge Avinor øker antallet passasjerer fordi belegget i flyene er høyere, og fordi det også benyttes flytyper med større kapasitet enn før på en del av flygingene.

Det er også flyplasser i henholdsvis Ny-Ålesund og Svea, samt en helikopterlandingsplass ved Kapp Heer, Barentsburg. Flyplassen i Ny-Ålesund, Hamnerabben, eies og drives av Kings Bay AS. Det er flyginger mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen 1–2 ganger i uken vinterstid og 2–3 ganger i uken om sommeren. Flygingene frakter forskere og ansatte til og fra Ny-Ålesund. Svea flyplass ligger innerst i Van Mijenfjorden. Flyplassen eies av Nærings- og fiskeridepartementet og drives av Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS.

Alle flyginger til og fra Svalbard skal ifølge forskrift om luftfart på Svalbard gå via Svalbard lufthavn, Longyear, og lufthavnen mottar derfor alle direktefly til øygruppen. Både SAS og Norwegian har rutetrafikk til Svalbard fra fastlandet. I tillegg flyr West Air jevnlige fraktflyginger på kontrakt med Posten Norge. Utover dette har det de siste årene vært en svak økning i charterflyginger med turister til Svalbard.

Bruk av ubemannede luftfartøy har på kort tid øket kraftig, og anses å ha et potensiale spesielt i forskningsøyemed på Svalbard. Norge deltar i det internasjonale samarbeidet om bruk av ubemannede luftfartøy i vitenskapelig øyemed gjennom Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP) i tilknytning til Arktisk råd. Luftfartstilsynet har fastsatt en egen forskrift om bruk av ubemannede luftfartøy. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2016, og gjelder også på Svalbard. EU-kommisjonen arbeider med å utvikle felles europeiske regler på området.

Regulering av flytrafikken

All flytrafikk på Svalbard er underlagt reglene i luftfartsloven og forskrift om luftfart på Svalbard av 23. november 1973.

Store deler av norsk luftfartslovgivning gjennomfører EU-rettsakter som er inntatt i EØS-avtalen i norsk rett. Siden Svalbard ikke er omfattet av EØS-avtalen, vurderes det særskilt om EU-bestemmelser på luftfartens område skal få anvendelse for øygruppen. Forskrifter som gjennomfører EU-rettsakter gis anvendelse på Svalbard når dette er relevant. Dette sikrer at det foreligger regelverk for alle former for luftfart på Svalbard.

Det er ikke rutetrafikk til Svalbard fra utlandet. Øygruppen er som nevnt ikke omfattet av EØS-avtalen, og alle som utfører flyginger til Svalbard, må ifølge forskriften om luftfart på Svalbard ha tillatelse fra Luftfartstilsynet. Det følger av denne forskriften at det kan settes vilkår for tillatelsen, herunder til tidsrom, hvilke luftfartøyer som kan anvendes, samt begrensninger knyttet til bruken. Søknader om etablering av ruter fra utlandet til Svalbard blir gitt en grundig og konsistent behandling, og norske myndigheter har hittil ikke åpnet for slike ruter.

Helikoptertrafikk

Helikoptertrafikk utgjør en betydelig del av lufttrafikken på Svalbard. Lufttransport AS utfører helikoptertjenester for Sysselmannen på Svalbard i henhold til avtale av 1. april 2014. Tjenesten utføres med to helikoptre av typen Super Puma. Helikoptrene kan også leies av andre når Sysselmannens behov ikke er til hinder for det. I sommerhalvåret opererer Lufttransport AS også andre helikoptre for oppdragsgivere på Svalbard.

Ervervsmessig luftfart er ikke omfattet av likebehandlingsplikten etter Svalbardtraktaten. Dette er gjenspeilet i norsk lovgivning og en langvarig og konsekvent praksis. Etter luftfartsloven kan kun fartøy som har norsk nasjonalitet drive luftfart på norsk territorium. Luftfartstilsynet kan imidlertid dispensere fra nasjonalitetskravet dersom særlige grunner taler for det. Russiske helikopteroperatører har gjennom en årrekke fått dispensasjon til å utføre helikopterflyging i tilknytning til gruvedriften i Barentsburg. Ved andre oppdrag må det søkes om tillatelse i hvert enkelt tilfelle. Slike søknader blir avgjort av luftfartsmyndighetene etter en konkret vurdering.

Passasjerlister for flyginger til og fra Svalbard

Passasjerlister for alle flygninger til og fra Svalbard skal leveres Sysselmannen på Svalbard. Dette følger av forskriften om luftfart på Svalbard. Bestemmelsen om dette ble tatt inn i forskriften i 1996, men var ikke fulgt opp for alle flyginger. Luftfartstilsynet utstedte derfor 3. juli 2015 en kunngjøring (Aeronautical Information Circular – AIC) om endring av forvaltningspraksis, som sikrer at forskriftens bestemmelser overholdes slik at passasjerlistene rutinemessig oversendes Sysselmannen. Passasjerlistene skal oversendes Luftfartstilsynet sammen med søknad om å få fly til og fra Svalbard, og Luftfartstilsynet oversender passasjerlistene til Sysselmannen. Endringen trådte i kraft 4. juli 2015 for charterflygninger og 25. oktober 2015 for ruteflyginger.

9.4.9 Petroleumsvirksomhet

Havområdene som omgir Svalbard er ikke åpnet for petroleumsvirksomhet. På Svalbard er det tidligere boret etter petroleum på land men uten at det er gjort drivverdige funn. Det er ikke gitt tillatelse til leteboring i territorialfarvannet ved Svalbard. Etter at svalbardmiljøloven trådte i kraft i 2002, er det heller ikke gitt tillatelse til leteboring på land. Ved øya Hopen og langs vestkysten av Spitsbergen er det gitt enkelte utmål på grunnlag av indikasjoner på petroleumsforekomster. Et utmål er en fortrinnsrett til utnyttelse av naturressursene innenfor et nærmere angitt område, men gir ingen rett til å starte virksomhet med mindre man får tillatelse etter svalbardmiljøloven og annet regelverk som gjelder på Svalbard. Regjeringen legger til grunn at gjeldende politikk videreføres når det gjelder petroleumsvirksomhet i territorialfarvannet ved Svalbard.

9.5 Oppsummering

Regjeringen vil:

• Legge til rette for videreutvikling av eksisterende og nye næringer innenfor de overordnede målene i svalbardpolitikken.

• Styrke innsatsen for næringsutvikling i regi av Longyearbyen lokalstyre og det nasjonale næringsrettede virkemiddelapparatet i samarbeid med eksisterende næringslivsaktører i Longyearbyen gjennom midlene i nysalderingen av statsbudsjettet for 2015.

• Legge forholdene til rette for utvikling av et mer allsidig næringsliv. Fortrinnsvis bør de nye arbeidsplassene være stabile, helårlige og bedriftsøkonomisk lønnsomme.

• Legge til rette for utvikling av en ny og fremtidsrettet næring- og innovasjonsstrategi for Svalbard.

• Fortløpende vurdere behovet for omstillings- og næringsutviklingstiltak som støtter opp under målene i svalbardpolitikken.

• Sikre gode og forutsigbare rammebetingelser som gir grunnlag for vekst i reiselivsnæringen, gjennom å legge til rette for utvikling av reiselivsprodukter.

• Legge til rette for en utvikling av reiselivsprodukter i Forvaltningsområde 10.

• Videreutvikle VisitSvalbard som utviklingsaktør for reiselivet på Svalbard, og VisitSvalbards koordinerende rolle for reiselivsnæringen.

• Vurdere den videre driftssituasjonen til SNSK i lys av utviklingen i prisene og markedsutsiktene for kull.

• Forvalte eierskapet i SNSK slik at det bidrar til samfunnet i Longyearbyen på en måte som understøtter de overordnede målene i svalbardpolitikken.

• Vurdere fremtidig utvikling og aktivitet i Svea i lys av statens rolle som grunneier og eier av infrastrukturen.

• Legge til rette for romvirksomhet som en del av det fremtidige næringsgrunnlaget på Svalbard.

• Vurdere behov og muligheter for et satellittbasert kommunikasjonssystem i nordområdene.

• Revidere regelverket for etablering og drift av jordstasjoner på Svalbard.

• Ta stilling til det videre arbeidet med å utvikle havneinfrastruktur i Longyearbyen når Kystverkets KVU foreligger.

• Legge til rette for sjømatnæring knyttet til lokalmat og reiseliv.