7 Miljøvern

7.1 Innledning

Beskyttelse av naturmiljøet er en av de lange linjene i svalbardpolitikken, og bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur har lenge vært et av de overordnede målene for svalbardpolitikken. Dette har også sitt grunnlag i Svalbardtraktaten, som har bestemmelser om ivaretakelse av Svalbards naturmiljø. Svalbard har en internasjonalt viktig og verdifull natur- og kulturarv som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Dette er understreket i de to foregående stortingsmeldingene om Svalbard.

De overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast og skal tilsammen sikre en helhetlig og avstemt forvaltning av øygruppen. Bevaring av områdets særegne villmarksnatur er et av disse overordnede målene. Det er også gitt mer spesifikke mål for miljøvernet på Svalbard som har vært retningsgivende for forvaltningen gjennom lengre tid (se kap. 7.2). Også disse målene ligger fast. Samtidig må forvaltningen av Svalbards natur- og kulturminner ta hensyn til at både samfunnene og miljøet på Svalbard er i endring, og legge til rette for nødvendig omstilling og videreutvikling i samsvar med de målene som er satt. Et annet av de overordnede målene for svalbardpolitikken er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Det må derfor legges til rette for aktivitet som sikrer dette. Erfaringen så langt er at både en betydelig vekst i reiseliv og forskning og videreutvikling av eksisterende gruvevirksomhet har vært mulig innenfor de rammene gjeldende miljøregelverk og miljømål setter.

Den storslagne naturen og det rike dyrelivet gir store muligheter for naturopplevelser og et naturbasert reiseliv. Med unntak av enkelte spesielt sårbare områder er så godt som hele Svalbard tilgjengelig for båtbasert reiseliv når isforholdene tillater det. Dette gjelder også innenfor verneområdene, der det i dag foregår en utstrakt aktivitet i form av ekspedisjonscruise om sommeren. Om våren er store områder tilgjengelig for turer med snøscooter med utgangspunkt i bl.a. Longyearbyen, samtidig som enkelte områder er skjermet for slik ferdsel for å legge til rette for ikke-motorisert reise- og friluftsliv. Svalbard byr også på unike muligheter for forskning knyttet til klimaendringer og miljø i Arktis i en natur som er lite berørt av annen påvirkning. Den geografiske posisjonen gjør også Svalbard spesielt attraktiv for en del typer romvirksomhet. Svalbard er også relativt lett tilgjengelig og har en i arktisk sammenheng svært godt utbygd infrastruktur. Gjennom en bevisst norsk satsing på disse fortrinnene har forskning, høyere utdannelse, romvirksomhet og naturbasert reiseliv vokst frem og blitt viktige aktiviteter som også utgjør en stadig større del av grunnlaget for norske samfunn og tilstedeværelse på Svalbard. Disse aktivitetene har over tid også ført til økt ferdsel i Svalbards natur, og behov både for bedre tilrettelegging og nødvendig regulering for å ivareta hensynet til miljøet i et langsiktig perspektiv.

Foto: Nicolas Lecomte, Norsk Polarinstitutt

Med usikkerhet om fortsatt kulldrift i Svea står samfunnet i Longyearbyen nå foran en omstilling der aktivitet og ferdsel knyttet til bl.a. reiseliv, forskning og høyere utdanning kan komme til å øke ytterligere. En slik økning i ferdsel og aktivitet vil sammen med de raske klimaendringene forsterke behovet for en kunnskapsbasert forvaltning.

Miljøregelverket og målene for miljøvernet på Svalbard setter rammer for all virksomhet. Innenfor disse rammene er det imidlertid handlingsrom for å utvikle virksomhet knyttet til både reiseliv, forskning og høyere utdanning videre.

I dette kapitlet beskrives hvilke utfordringer denne utviklingen innebærer, og det varsles enkelte nye tiltak for å legge til rette for nødvendig omstilling og videreutvikling, og for å sikre at dette kan skje innenfor rammene av svalbardmiljøloven og miljømålene.

I nær dialog med aktørene på Svalbard vil miljømyndighetene nå ta et samlet grep for å legge bedre til rette for reiselivet innenfor det såkalte Forvaltningsområde 10, som bl.a. omfatter Isfjord-området og nærområdene rundt lokalsamfunnene (se kart i figur 6.1). Med dette for øyet vil det så snart som mulig bli igangsatt en første fase i tilretteleggingen der man sikrer en helhetlig tilnærming til bygging av nye næringshytter og bruk av midlertidige installasjoner for reiselivet vinterstid. Det vil også bli satt i gang arbeid med sikte på tilrettelegging ved ilandstigning på utvalgte lokaliteter i Isfjord-området, og for å sikre bedre rammer for ikke-motoriserte reiselivsprodukter som ski- og hundesledeturer.

En aktiv besøksforvaltning skal sikre at bruken av verneområdene blir tilrettelagt slik at opplevelsen for de besøkende blir best mulig, samtidig som forståelsen for vernet økes og natur- og kulturminneverdiene ivaretas. Gjennom god dialog med brukerne vil myndighetene sikre en forvaltning som tar hensyn til de utfordringene klimaendringene skaper både for miljøet og for aktiviteter som reiseliv og forskning.

Regjeringen vil også sikre naturverdier og kulturminner i umiddelbar nærhet til lokalsamfunnene som er viktige for reiselivet, friluftsliv og lokalbefolkningen. Det er også iverksatt en prosess for å vurdere om det er grunnlag for en nominasjon av deler av Svalbard som verdensarv på bakgrunn av den internasjonalt viktige natur- og kulturarven som finnes der.

For å sikre en slik helhetlig og langsiktig forvaltning vil regjeringen videreføre arbeidet med forvaltningsplaner for verneområdene på Svalbard. Disse planene skal legge til rette for aktivitet i samsvar med vernets formål og vernebestemmelsene. Et viktig mål er også å tilpasse forvaltningen til de raske endringene i klima og miljøforhold man står overfor på Svalbard. For å legge til rette for aktivitet og sikre god samordning av forvaltningen i og utenfor verneområdene i Forvaltningsområde 10, skal det her utarbeides forvaltningsplaner som omfatter både vernede områder og områder som ikke er vernet.

7.2 Nærmere om målene for miljøvernet på Svalbard

Bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er et av flere overordnede mål for svalbardpolitikken som har ligget fast i lang tid. Lov om miljøvern på Svalbard, som trådte i kraft i 2002, har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

I St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av meldingen (Innst. S. nr. 336 (2008–2009)) er det satt mer utførlige mål for miljøvernet på Svalbard. Disse målene er med mindre justeringer de samme som i St.meld. nr. 9 (1999–2000) Svalbard.

Målene er som følger:

• Svalbard skal på bakgrunn av sin internasjonalt viktige natur- og kulturarv være et av verdens best forvaltede villmarksområder

• Innenfor de rammer traktats – og suverenitetsmessige hensyn setter, skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt mellom miljøvern og andre interesser

• Omfanget av villmarkspregede områder skal opprettholdes

• Flora, fauna og verneverdige kulturminner skal bevares tilnærmet uberørt, og de naturlige økologiske prosessene og det biologiske mangfoldet skal få utvikle seg tilnærmet upåvirket av aktivitet på Svalbard

• Det skal finnes store, og i det vesentlige urørte, naturområder på Svalbard som dekker behovet for referanseområder for klima- og miljøforskning

• Mulighetene for å oppleve Svalbards natur uforstyrret av motorisert ferdsel og støy skal ivaretas, også i områder som er lett tilgjengelige fra bosettingene

Regjeringen vil fortsatt legge disse miljømålene til grunn i forvaltningen av Svalbard. Samtidig ser regjeringen det som viktig at det innenfor rammen av målene og gjeldende regelverk legges til rette for nødvendig videre utvikling i lokalsamfunnene og utvikling av ny og bærekraftig virksomhet.

7.3 Utfordringer og tiltak

7.3.1 Miljøtilstanden

Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, jf. Innst. S nr. 336 (2008–2009), ble det konkludert med at miljøtilstanden på Svalbard i hovedsak er god, og at dette gir et godt utgangspunkt for å lykkes med å bevare Svalbards villmarksnatur.

Det ble pekt på at klimaet på Svalbard endres raskt, og at man så en begynnende påvirkning av klimaendringene på enkelte bestander. Det ble også fremhevet at det er fare for at en stadig mer omfattende ferdsel vil påvirke et økende antall lokaliteter og områder på Svalbard.

Miljøtilstanden på Svalbard er fortsatt i hovedtrekk god, og for enkelte arter, som for eksempel hvalross, har gjenoppbyggingen og økningen av bestandene etter tidligere overbeskatning fortsatt. Påvirkningen fra klimaendringene har blitt enda tydeligere, og også bedre dokumentert. Vi har fått mer kunnskap om hvor sårbare økosystemene på land, i havet og i drivisen er for klimaendringer, og det er gjort nye studier som viser at klimaendringene er den klart største trusselen mot arter og økosystemer både i Arktis generelt og på Svalbard. Selv om ulike typer aktivitet på og ved Svalbard har økt, vurderes påvirkningen som følge av ferdsel og annen lokal aktivitet som foregår i dag fortsatt som moderat.

7.3.2 Dagens virkemidler

Svalbard har allerede et moderne miljøregelverk og en velfungerende natur- og kulturminneforvaltning som gir et godt utgangspunkt for å håndtere de utfordringene miljøvernet på Svalbard står overfor. Dette regelverket åpner for mange muligheter for utvikling innenfor de rammene som er satt.

Det viktigste virkemiddelet for å nå miljømålene for Svalbard er svalbardmiljøloven med forskrifter. Loven, som trådte i kraft i 2002, er en rammelov. Lovens formål er å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne rammen gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.

Loven gir nærmere regler for en rekke tema innenfor miljøområdet. Svalbardmiljøloven med forskrifter regulerer områdevern, naturinngrep og ferdsel, vern av kulturminner, arealplanlegging i lokalsamfunnene, lokal forurensning og avfall, samt jakt, fangst og fiske. Dette regelverket setter rammene for all aktivitet og arealbruk som kan ha konsekvenser for miljøet. Innenfor verneområdene er det verneforskriftene som setter rammene for aktivitet og arealbruk. I de områdene som ikke er vernet, er aktivitet og arealbruk regulert gjennom et strengt, generelt miljøregelverk. I arealplanområdene som omgir bosettingene, setter svalbardmiljøloven med forskrifter rammene for arealplanleggingen og virksomhet som kan påvirke miljøet. Etter at svalbardmiljøloven nå har virket i snart 14 år, viser erfaringene med loven at den ivaretar behovet for en helhetlig og langsiktig forvaltning av øygruppen på en god måte. Loven har heller ikke vært til hinder for en betydelig økning i aktivitet i denne perioden. Regelverket på miljøområdet ligger fast og regjeringen vil videreføre dette som et forutsigbart rammeverk for all aktivitet på Svalbard.

Verneområdene på Svalbard dekker 65 pst. av landområdene og 87 pst. av territorialfarvannet. I perioden 2002–2006 ble områdevernet supplert og utvidet på grunnlag av en naturgeografisk analyse, slik at alle hovedøkosystemene på Svalbard er tilstrekkelig fanget opp. Nye naturgrunnlagsdata er fremskaffet etter dette, men det er fortsatt viktige kunnskapshull når det gjelder hvorvidt vernet er tilstrekkelig representativt for all natur på Svalbard. For å sikre områder med spesielle kvaliteter kan vern fortsatt være aktuelt som et hensiktsmessig virkemiddel.

Det er utarbeidet forvaltningsplaner for naturreservatene på Øst-Svalbard, og utkast til forvaltningsplan for nasjonalparkene og fuglereservatene på vestsiden av Spitsbergen. En forvaltningsplan utarbeides innenfor rammen av verneforskriften og utdyper og konkretiserer denne. Planen skal gi forutsigbarhet gjennom konkrete retningslinjer for bruk av området, informasjon, saksbehandling mv.

Dagens regelverk danner et godt utgangspunkt for å takle fremtidige utfordringer, fordi intakte økosystemer i seg selv bidrar til å gjøre naturen mer motstandsdyktig mot effekter av klimaendringene. Regjeringen vil derfor videreføre det vernet man har i dag. Samtidig vil nødvendig tilpasning og fleksibilitet for å håndtere klimaendringer og økende aktivitet bli ivaretatt. I denne sammenheng er forvaltningsplaner et viktig redskap.

Foto: Jon Aars, Norsk Polarinstitutt

På Svalbard er det en nær sammenheng mellom livet på land og livet i de tilgrensende hav- og drivisområdene. Disse havområdene er viktige leveområder for mange av artene som finnes på Svalbard, og da særlig isavhengige arter som isbjørn og arktiske sel- og hvalarter. De omkringliggende havområdene er også næringsområder for de store sjøfuglbestandene på Svalbard.

Miljøregelverket på Svalbard gjelder på Svalbards territorium ut til territorialgrensen. Mange av artene på Svalbard er trekkende arter eller tilhører bestander som har større deler av tilgrensende hav- og drivisområdene rundt øygruppen som leveområde. Det er viktig at disse bestandene forvaltes og beskyttes like godt i hele deres utbredelsesområde. Forvaltningsplanene og regelverket som styrer aktiviteten i havområdene rundt Svalbard er derfor av stor betydning også for miljøvernet på Svalbard. Forvaltningen av områdene utenfor territorialgrensen er imidlertid ikke tema for denne meldingen.

For sjøfugl og sjøpattedyr på toppen av de marine næringskjedene er forvaltningen og kontrollen med fisket i territorialfarvannet og fiskevernsonen ved Svalbard svært viktig. Dette er nærmere omtalt i kap. 9.4.7. Gjennomføring av internasjonale forpliktelser om beskyttelse av trekkende arter og bestander vi deler med andre land, samt sårbare arter og økosystemer er også svært viktige for miljøvernet på Svalbard.

7.3.3 Klimaendringenes betydning for miljøforvaltningen

I Arktis stiger temperaturen rundt dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet, samtidig som arktiske arter og økosystemer er spesielt sårbare for klimaendringer. Svalbard og de omkringliggende havområdene er blant de delene av Arktis der endringene skjer raskest, og konsekvensene for natur- og kulturminner forventes å bli størst.

FNs klimapanel konkluderer i sin siste rapport med at risikoen for store endringer i arktiske økosystemer på lengre sikt er svært høy. Klimaendringene vil redusere leveområdene for mange av de artene vi finner i Arktis i dag. Flere av disse kan på sikt forsvinne fra stadig større deler av Arktis, og Svalbard er blant de områdene hvor dette forventes å skje raskest. Dette henger sammen med at sjøisen rund Svalbard trekker seg raskere tilbake enn i de fleste andre delene av Arktis, og at Svalbard som et resultat av dette er et område der temperaturen ifølge klimamodellene vil fortsette å stige spesielt raskt.

I tillegg til de direkte virkningene på miljøet av klimaendringene, vil mindre sjøis gjøre stadig mer av kyst- og havområdene rundt Svalbard tilgjengelige for aktivitet gjennom større deler av året. Dette gir muligheter for fortsatt økning i skipstrafikk ved Svalbard og i det nordlige Barentshavet knyttet til cruiseturisme og fiske, men samtidig potensiale for større påvirkning og risiko for skade på miljøet.

Raske klimaendringer i kombinasjon med andre miljøpåvirkninger inkludert endringer i aktivitet, er en betydelig og økende utfordring for miljøvernet på Svalbard. Kontinuerlig endring i fremtidige miljøforhold er dermed noe miljøforvaltningen må ta hensyn til, og som både reiselivet og annen virksomhet må tilpasse seg.

Den omstillingen man står overfor i Longyearbyen vil kunne føre til økt aktivitet og dermed forsterke utfordringene knyttet til ferdsel. En slik økning i ferdsel må derfor forvaltes på en måte som er tilpasset at klimaet og miljøforholdene endres raskt. Dette betyr at forvaltningen av lokal aktivitet må ta tilstrekkelig hensyn til arter og naturtyper som blir utsatt for økende press som følge av klimaendringer. Dette gjelder ikke minst for is-avhengige arter som isbjørn og sel som kan få sine viktigste leveområder betydelig redusert etter hvert som det blir mindre sjøis. Kombinasjonen av økt ferdsel og klimaendringer understreker viktigheten av å få på plass en plan for forvaltning av områdene omkring lokalsamfunnene (Forvaltningsområde 10). Slike planer vil legge til rette for en videreutvikling av ulike naturbaserte reiselivsprodukter og samtidig tar hensyn til det økende presset på miljøet bl.a. som følge av klimaendringene. En slik plan vil bidra til forutsigbare rammer for næringslivet og samtidig gi myndighetene et godt verktøy for forvaltningen av området.

Havforsuring som følge av at mer karbondioksid fra atmosfæren tas opp av havvannet er en stadig viktigere påvirkningsfaktor i de arktiske marine økosystemene. Havforsuringen skjer raskest i Arktis, fordi kaldt vann tar opp mest karbondioksid. På sikt må man regne med at havforsuring kan få betydelige konsekvenser for de marine økosystemene på Svalbard. Dette vil samvirke med klimaendringene på måter som er vanskelig å forutsi, men som kan påvirke plankton og andre nøkkelarter, og dermed de marine økosystemenes struktur og funksjon.

Økt miljøbelastning som følge av klimaendring og havforsuring er hensyn som må innarbeides i forvaltningen av artene og deres leveområder, og som kan få betydning for rammene for aktivitet. Forvaltningen kan tilrettelegge for ønsket utvikling gjennom å lære av erfaringer, og ved å ha tilgang til og utnytte ny kunnskap. Viktige forutsetninger for en slik forvaltning er klare og etterprøvbare miljømål, kontinuerlig overvåking av miljøtilstanden, utvikling av modeller for å forutsi endringer, og jevnlige vurderinger av miljøtilstand og måloppnåelse. En slik forvaltning må også ha gode prosesser for involvering av de som berøres av tiltakene. Regjeringen vil videreutvikle miljøforvaltningen på Svalbard for å sikre at disse forutsetningene er tilstede. Regjeringen er opptatt av å ivareta arter og naturtyper som kan bli utsatt for ytterligere press som følge av klimaendringer og havforsuring i kombinasjon med andre påvirkningsfaktorer. Viktige redskaper i denne sammenheng er forvaltningsplaner og praktisering av svalbardmiljøloven.

7.3.4 Utfordringer knyttet til ferdsel og annen aktivitet

Til tross for økt aktivitet på og omkring Svalbard, er påvirkningen som følge av ferdsel og annen lokal aktivitet fortsatt vurdert som moderat. Det er få registrerte konflikter mellom det organiserte reiselivet og naturmiljø- og kulturminneverdier med dagens turisme. Dette kan bl.a. tilskrives gode interne rutiner og holdninger i næringen når det gjelder å følge miljøregelverket, og en guideopplæring som gjør at operatørene vektlegger hensynsfull ferdsel. Samtidig legges det vekt på å nå ut med god informasjon om regelverk og nødvendige sikkerhetstiltak til individuelle reisende.

Siden forrige melding om Svalbard har det vært en økning i reiseliv og ferdsel, og den internasjonale interessen for Svalbard som plattform for arktisk forskning har også vært stigende.

I Barentshavet har fiske etter fiskeslag som torsk og hyse bl.a. hatt en mer nordlig utbredelse de seneste årene. Samtidig har cruisetrafikk og forskningsaktivitet bidratt til økende skipstrafikk i farvannene rundt Svalbard. Også på land er ferdselen økende og ferdselsmønstrene endres som følge av klimaendringene og mindre sjøis. Dette gjelder både ilandstigninger fra cruiseskip, og ferdsel med snøscooter. Denne utviklingen har vært håndtert på en god måte gjennom bruk av eksisterende virkemidler og reiselivsnæringen har selv bidratt til å begrense miljøpåvirkningen gjennom egne tiltak. Reiseliv og forskning er virksomheter som bidrar til nødvendig kunnskap, og som gjennom naturopplevelser skaper gode ambassadører for naturvernet på Svalbard. Disse virksomhetene kan også bidra til nødvendig omstilling i årene som kommer. Samtidig vil mer av denne typen virksomhet også gi økt ferdsel. Gjennom bruk av gjeldende regelverk og forvaltningsplaner skal ferdsel i naturen forvaltes på en måte som sikrer at en slik økning i ferdsel kan skje på en måte som er bærekraftig og ivaretar hensynet til miljøet i tråd med gjeldende målsettinger.

I St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard ble det vist til at Svalbard grovt sett kan deles i tre soner ut fra akseptabel påvirkning fra ferdsel. Lavest påvirkning aksepteres i naturreservatene. I de tre store nasjonalparkene fra 1973 aksepteres en noe større grad av ferdsel og påvirkning. I de øvrige områdene, som omfatter Sentral-Spitsbergen med Isfjord-området og lokalsamfunnene, er aksepten for påvirkning fra ferdsel generelt større enn i naturreservatene og nasjonalparkene fra 1973. Denne tredelingen vil fortsatt bli lagt til grunn både for praktiseringen av miljøregelverket og ved utarbeidelsen av forvaltningsplaner.

En vekst i reiselivet vil kunne få betydning for naturmiljøet og kulturminner i Isfjord-området. Her er det både nasjonalparker, andre verneområder og områder uten vernestatus. Man må derfor legge til rette for å forvalte bruken av området slik at opplevelsen for de besøkende blir best mulig, samtidig som forståelsen for vernet økes og natur- og kulturminneverdiene ivaretas. Arbeidet med besøksforvaltning knyttet til nasjonalparkene på fastlandet vil være et viktig erfaringsgrunnlag i et slikt arbeid og tilsvarende prosesser bør også gjennomføres for Isfjord-området. Vekst i reiselivet og øvrig aktivitet setter også større krav til kunnskap om hva som er sårbare områder og forekomster og hvilke steder som tåler økt bruk. Sommeren 2015 gjennomførte Sysselmannen og lokale reiselivsaktører slike sårbarhetsvurderinger for noen områder i Isfjorden. Videre kartlegging og videreutvikling bør baseres på en helhetlig metodikk basert på Artsdatabankens system «Natur i Norge». Basert på slik kartlegging vil det bli satt i gang et arbeid med sikte på tilrettelegging ved ilandstigning på utvalgte lokaliteter i Isfjord-området.

I 2007 ble det gitt tillatelse etter svalbardmiljøloven til etablering av tre næringshytter for reiselivet på Svalbard. Når det gjelder næringshytter og andre tiltak for å legge til rette for videre utvikling av reiselivet innenfor Forvaltningsområde 10, se omtale i kap. 6.2.1.

Det vil bli utarbeidet forvaltningsplaner for nasjonalparkene på Sentral-Spitsbergen. I dette arbeidet vil en også vurdere forvaltningen av mellomliggende ikke-vernede arealer, slik at man får en helhetlig tilnærming til ulike typer ferdsel og annen aktivitet i områdene som omgir lokalsamfunnene. Dette gjelder særlig Forvaltningsområde 10 (se kart i figur 6.1.) og de mest trafikkerte områdene på østkysten.

I en slik helhetlig plan må retningslinjer for ferdsel vurderes for ulike delområder, ut fra hvor en ønsker å tilrettelegge for økt ferdsel og hvor hensynet til sårbare naturverdier tilsier at det ikke er ønskelig med økt ferdsel.

Det er allerede iverksatt viktige tiltak på Svalbard som en respons på mindre sjøis, lettere tilgjengelighet og økende eksponering av sårbare arter og naturområder for ferdsel. Det er bl.a. gjennomført forskriftsendringer for de store naturreservatene på Øst-Svalbard, som innebærer enkelte begrensninger på ferdsel i utvalgte områder. I disse reservatene ble det i 2007 innført et forbud for skip mot å gå med tungolje. I 2009 ble forbudet utvidet til å gjelde samtlige deler av nasjonalparkene på vestsiden, med noen tidsbegrensede unntak som ble opphevet i 2015. Det er fortsatt unntak for seiling til og fra Sveagruva. Risikoen for miljøskade som følge av utslipp av tungolje er med dette betydelig redusert innenfor størstedelen av Svalbards territorialfarvann. Sjøsikkerhet og beredskap er nærmere omtalt i kap. 10.

Miljøforvaltningen vil ha økt oppmerksomhet på ferdsel i områder med viktige og sårbare miljøverdier. Det vil bli lagt vekt på god dialog med brukerne for å finne løsninger som tar hensyn til de utfordringene eventuelle endringer i rammene for ferdsel kan skape for aktiviteter som reiseliv og forskning. Endringer i rammer må følges opp med målrettet informasjon og økt tilsynsaktivitet i kritiske perioder. I vurderingen av nye tiltak kan også alternative traseer og løsninger for ferdsel vurderes for å sikre forutsigbarhet for reiselivet.

Mindre snø og fjordis om våren kan også medføre at vanlige snøscootertraseer ikke lenger er farbare, og dermed påvirke forholdene bl.a. for reiselivet. Samtidig vil mindre sjøis gjøre det lettere å nå mange områder med båt større deler av året. I vintre med lite fjordis vil mye scooterferdsel konsentreres til de områdene hvor det fortsatt finnes is. I slike situasjoner vil både scooterferdsel og dyrelivet konsentreres i de gjenværende isdekte områdene og dyrelivet utsettes for økende forstyrrelser. Miljøforvaltningen har sendt på høring et forslag om å endre forskrift om motorferdsel på Svalbard. Forslaget innebærer en utvidelse av området hvor tilreisende kan kjøre snøscooter når de deltar i organiserte turopplegg eller er i følge med fastboende. Bakgrunnen for forslaget er at mindre fjordis på Tempelfjorden og Billefjorden har medført et behov både for å skjerme dyrelivet mot motorferdsel på fjordisen, og et behov fra reiselivets side for en alternativ rute til Pyramiden når fjordisen er utrygg. Ved å åpne for en alternativ rute over bresystemene vil man ivareta både reiselivsnæringens behov for å kunne gjennomføre turer til Pyramiden og behovet for å unngå forstyrrelse av isbjørn og sel i en sårbar tid på året.

For ferdsel knyttet til forskning og overvåking vil behov og muligheter for kunnskapsutvikling, bl.a. som grunnlag for forvaltningen av Svalbard, måtte veies opp mot behovet for å unngå ferdsel i sårbare områder og perioder. Generelt er behovet for oppdatert kunnskap om miljøet og endringer i miljøtilstanden økende på grunn av de raske klimaendringene. Svalbardmiljøloven har egne regler om tillatelse til motorferdsel. I disse ligger bl.a. at forvaltningen skal ta i betraktning målet om en begrenset motorferdsel på Svalbard ved behandling av søknader om motorferdsel.

Også i forbindelse med tilsyn og myndighetsutøvelse vil det tidvis kunne være behov for å ferdes i sårbare områder, også på tidspunkt da forstyrrelser bør unngås. Samtidig må det også for slik aktivitet være et klart mål å minimere ferdsel i sårbare områder til det som er strengt nødvendig.

7.3.5 Naturinngrep

Med unntak av noen få områder rundt lokalsamfunnene og gruvene på Svalbard fremstår øygruppen fortsatt som et stort, sammenhengende villmarksområde uten tyngre naturinngrep som veier og kraftledninger mv.

I verneområdene er naturinngrep i utgangspunktet ikke tillatt. I områder som ikke er fredet, legger svalbardmiljøloven opp til en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse og vilkår for virksomhet som medfører naturinngrep.

Svalbardmiljøloven slår fast at bosetting og næringsvirksomhet som hovedregel skal lokaliseres til planområdene. Etablering av gruvevirksomhet krever tillatelse etter Svalbardmiljøloven, og besittelse av utmål gir ikke rett til gjennomføring av naturinngrep på Svalbard. Den restriktive praksisen når det gjelder tillatelse og vilkår etter svalbardmiljøloven for virksomhet som medfører natur- og landskapsinngrep utenfor de etablerte lokalsamfunns- og gruveområdene, vil bli videreført. Denne praksisen tar utgangspunkt i tiltakets påvirkning på miljøet. Det innebærer at man også ved søknader om f.eks. prøveboring etter mineraler må se på den samlede letevirksomhetens påvirkning på miljøet både i omfang og tid. Dersom man etter en slik vurdering får tillatelse til prøveboring etter mineraler, innebærer ikke denne tillatelsen at søker senere kan påregne tillatelse til oppstart av mineralutvinning hvis det gjøres funn som gjør dette aktuelt. Dette blir en selvstendig vurdering der dagens restriktive praksis, og målet om å opprettholde omfanget av villmarkspregete områder på Svalbard legges til grunn.

Også for inngrep innenfor eller i forlengelsen av etablerte gruveområder og lokalsamfunn vil det bli stilt strenge vilkår for å ivareta miljøhensyn ved ny eller utvidet aktivitet. Dette gjelder særlig dersom ny aktivitet vil berøre villmarkspregete områder eller viktige og sårbare miljøverdier. I 2011 ble det gitt tillatelse for ny gruve i Lunckefjell der det ble stilt krav om full tilbakeføring av det berørte området til opprinnelige tilstand etter endt drift. Det ble også lagt vekt på at driftsperioden kun skulle vare i ca. 5 år før tilbakeføring, og at inngrepene dermed vil ha midlertidig karakter. Tilsvarende krav må påregnes dersom det skulle bli gitt tillatelse til andre utvidelser av eksisterende gruveområder eller annen virksomhet som medfører tyngre inngrep i naturen. I tillatelsen til ny gruve i Lunckefjell uttalte departementet at når det gjelder mulighetene for flere virksomheter av samme art i samme område, så må ev. søknader vurderes konkret bl.a. i lys av prinsippet om samlet belastning. En tillatelse til inngrep knyttet til drift i Lunckefjell innebærer ikke at det kan påregnes tillatelse til virksomheter av samme art i andre områder senere.

7.3.6 Forurensning og avfall

Enkelte arter påvirkes fortsatt negativt av langtransporterte miljøgifter. Nivåene av de klassiske miljøgiftene som PCB i dyr fra de norske arktiske områdene viser en generell nedadgående trend, hovedsakelig fordi det er innført forbud mot produksjon og bruk, mens konsentrasjonene øker for stoffer hvor det ikke er innført internasjonalt forbud. Nivåene av enkelte nye miljøgifter er mye høyere enn for de klassiske miljøgiftene og viser at nye miljøgifter er en utfordring. De fleste miljøgiftene man finner i Arktis er langtransporterte. Lokale kilder til forurensning er omtalt nedenfor under avsnittet om miljø og arealplanlegging i lokalsamfunnene.

Marin forsøpling og mikroplast i havet og på strendene rundt Svalbard er identifisert som et økende problem. Marint søppel som f.eks. plasttau, fiskegarn og plastposer kan drepe dyr som setter seg fast i eller spiser søppelet. Mikroplast er små plastpartikler som stammer både fra nedbrytning av plastsøppel i havet, og tilføres havmiljøet via avløp og avrenning fra land, både fra slitasje av plastprodukter som bildekk og fleeceplagg og fordi mikroplast brukes i produkter for eksempel som skrubbemiddel. Mikroplast kan være en ekstra stressfaktor for dyr i Arktis som er utsatt for klimaendringer. I tillegg til å ha en direkte effekt på dyr, kan mikroplast også fungere som sprednings- og opptaksvei for miljøgifter.

Sysselmannen arrangerer hvert år strandryddetokt der lokalbefolkningen inviteres til å delta. Denne opprydningen bidrar både til å redusere faren for dyrelivet, og til å gjøre kystområdene mer attraktive for reiselivet. Miljødirektoratet skal i 2016 legge frem en tiltaksanalyse over nasjonale tiltak mot marin forsøpling, og en vurdering av mulige tiltak for å redusere og forebygge forekomst av mikroplast i det marine miljøet.

7.3.7 Nye arter

Flere nye arter er observert på Svalbard de senere år, dels som en følge av varmere klima, og dels gjennom introduksjon av fremmede arter. Den raske oppvarmingen svekker den klimatiske barrieren mot fremmede arter fra tempererte områder, og øker faren for at slike arter kan få fotfeste og spre seg på Svalbard og i de arktiske havområdene der de kan fortrenger naturlig forekommende arter. Utsetting eller flytting av organismer som ikke finnes naturlig på Svalbard er ikke tillatt etter svalbardmiljøloven uten særskilt tillatelse. Arbeidet med en handlingsplan for å forhindre introduksjon og spredning av fremmede arter på Svalbard er i sluttfasen, og miljøforvaltningen vil iverksette denne.

Særlig utslipp av urenset ballastvann innebærer en betydelig risiko for introduksjon av fremmede organismer i det marine miljøet. Ballastvann reguleres av ballastvannforskriften, som trådte i kraft i 2009. Det forventes at ballastvannkonvensjonen vil tre i kraft i nær fremtid. Norge vil som følge av dette revidere ballastvannforskriften.

Snøkrabbe er en art som anses som ny i Barentshavet og som er i ferd med å spre seg til Svalbard. Snøkrabben er oppført på Artsdatabankens «Svarteliste» over fremmede arter med kategorien «høy risiko». Det er foreløpig uvisst hvordan krabben har kommet til Barentshavet fra Beauforthavet. Arten kan komme til å innta sjøområder rundt Svalbard, og i fremtiden utgjøre en vesentlig del at bunnfaunaen der. Bifangster av enkeltkrabber er allerede gjort på Øst-Svalbard. Det er vanskelig å forutse hva denne krabben vil bety for resten av økosystemet, men den kan komme til å påvirke de marine økosystemene i betydelig grad. Snøkrabben tar et bredt utvalg av bunnorganismer som føde på tilsvarende vis som kongekrabben. For å kunne dokumentere effektene er det igangsatt undersøkelser av miljøtilstanden i områder man antar vil bli påvirket.

7.3.8 Miljø og arealplanlegging i lokalsamfunnene

Lokalsamfunnene på Svalbard er under utvikling, og felles for alle er at svalbardmiljølovens formål om en miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift skal ligge til grunn for den videre utviklingen. Økt aktivitet i lokalsamfunnene og deres nærområder kan påvirke miljøet både gjennom utvidelser av bebyggelse og infrastruktur, større ferdsel, mer jakt og fiske i omkringliggende områder, og økende utslipp og produksjon av avfall. Hvor stor belastningen på miljøet i og omkring lokalsamfunnene blir i årene fremover, avhenger i stor grad også av hvilke krav som settes til arealbruk, energieffektivitet, ferdsel, avfallshåndtering og utslipp.

Ny kunnskap om forurensningssituasjonen i lokalsamfunnene tilsier at lokale utslipp påvirker miljøet i større grad enn det man tidligere har trodd. Regjeringen ser det derfor som viktig at lokale forurensningskilder bringes under kontroll.

Svalbards lokalsamfunn har en lang historie, med kulturminner og -miljøer som vitner om forskjellige faser i utviklingen. Disse kulturminnene har en sterk symbol- og kildeverdi som historiefortellere. Dagens bebyggelse har utviklet seg i nær sammenheng med den historiske kjernen på stedet, og avveiningen mellom kulturminnehensyn og utbyggingsformål kan være utfordrende.

Svalbardmiljøloven har bestemmelser om planlegging av arealbruken innenfor nærmere avgrensede arealplanområder rundt tettstedene. Hensikten med disse bestemmelsene er at svalbardmiljølovens formål blir ivaretatt på en best mulig måte og at man kan styre utviklingen i ønsket retning.

I hvert planområde er det en planansvarlig, som ved siden av å gjennomføre en løpende planlegging skal sørge for at planen etterleves og følges opp. Planansvarlig er grunneier eller den departementet har gitt denne myndigheten.

En arealplan avklarer selve arealbruken, men gir i utgangspunktet ingen automatisk rett til å starte opp ny virksomhet. Virksomheten som sådan kan omfattes av andre bestemmelser i svalbardmiljøloven og ev. annet regelverk. Selv om virksomheten er i samsvar med godkjent arealplan, kan det i visse tilfeller kreves en egen tillatelse til igangsetting fra Sysselmannen.

På Svalbard, som i resten av landet, fører klimaendringene til økt risiko for skred og flom, mer ekstremvær og høyere stormflo på grunn av havnivåstigning. Fysisk infrastruktur som veier, bygninger og havner blir derfor mer utsatt for denne typen klimarelaterte hendelser. Klimarelaterte hendelser kan representere en fare for liv og helse. Klimaendringene bidrar til ytterligere belastning på en allerede sårbar kritisk arktisk infrastruktur, og skaper dermed behov for oppgradering og tilpasning. På Svalbard vil også kysterosjon kunne bli et stadig større problem. Det er derfor viktig at areal- og samfunnsplanleggingen i planområdene tar hensyn til klimaendringene. Veilederen om arealplanlegging etter svalbardmiljøloven er under revisjon. En beskrivelse av hvordan planområdene på Svalbard skal ta hensyn til klimaendringer vil bli tatt inn i en revidert veileder.

Lokalsamfunnene på Svalbard har svært ulik karakter, og det er ulike former for arealkonflikter som skal løses. Det er også ulike forvaltningstradisjoner i de ulike lokalsamfunnene, noe som innebærer forskjellige behov for planlegging. Av denne grunn er plansystemet fleksibelt og åpner opp for at detaljeringen kan tilpasses avhengig av behovene i samfunnene.

Longyearbyen er det planområdet som har endret seg mest gjennom de siste årene. Arealplanen for Longyearbyen ble sist vedtatt i 2009, og er nå under rullering. Ny plan forventes vedtatt i løpet av høsten 2016/vinteren 2017. Longyearbyen lokalstyre er planansvarlig i Longyearbyen planområde og kan selv vedta arealplaner, såfremt det ikke foreligger uløste innsigelser til planen. Det gjøres nå en stor jobb med å implementere de mange delplanene i Longyearbyen inn i selve arealplanen. Arealplanen vil være et viktig dokument for å vise hvordan Longyearbyen ønsker å utvikle seg de kommende år, og således bli et viktig redskap i den omstillingsprosessen samfunnet er inne i. Kunnskap om flom- og skredutsatte områder blir vesentlig for å kunne drive en god planlegging. Denne kunnskapen må også gjenspeiles i arealplanene slik at planene blir gode redskaper for den videre utvikling av lokalsamfunnet.

Et hovedformål med planleggingen er å gi føringer på hvor og hvordan det kan bygges og i hvilken grad de ubebygde arealene kan utnyttes. Planen må derfor være tilstrekkelig detaljert slik at det gir grunnlag for plan- og byggevedtak. For enkelte områder, som f.eks. sentrumsområdene, vil det kunne være nødvendig å utarbeide egne delplaner.

De umiddelbare nærområdene til Longyearbyen brukes mye av lokalbefolkningen året rundt, og kulturminnene er ofte mål for turer. Kulturminnene kan sies å utgjøre innpakningen for Longyearbyen og brukes i markedsføringen av byen som reisemål. I tillegg er det interessante fossilforekomster av bl.a. øgler i Longyearbyens nærområder. Det fremtidige potensialet innenfor dette feltet er stort, både når det gjelder videre forskning, høyere utdanning og formidling, også som del av tilbudet til turister.

Miljøforvaltningen har sett nærmere på natur- og kulturminneverdiene i nærområdet rundt Longyearbyen og områdets verdi for friluftsliv, rekreasjon og turisme. Adventdalen vurderes som ett av de viktigste områder for vadere og ferskvannsfugl på Svalbard, i alt 16 av Svalbards rødlistede fuglearter har tilhold her. Særlig er nedre del av Adventdalen et svært viktig hvile- og rasteområde for et stort antall gjess og vadere. Det aktuelle området har også flere mindre lokaliteter av stor verdi for planteliv. Det vil bli igangsatt et arbeid for å vurdere behovet for et styrket vern av disse områdene i nedre Adventdalen.

Tilrettelegging for å gjøre lokale natur- og kulturminneattraksjoner mer tilgjengelige vil være positivt både for reiselivet og lokalbefolkningen. Mulige tiltak omfatter f.eks. tilrettelegging i form av bl.a. «sherpastier» innenfor planområdet.

I Barentsburg er arealplanen fra 2004 under revisjon. Et nytt planprogram er vedtatt høsten 2015 og planansvarlig Trust Arktikugol ønsker å oppdatere planen slik at eksisterende infrastruktur, bebyggelse og arealutnyttelse gjenspeiles korrekt i planen, samtidig som det skal legges til rette for ny arealbruk. Forskning og turisme er blitt viktige næringer og arealplanen skal legge til rette for videre utvikling av disse aktivitetene.

Pyramiden fikk sin første arealplan vedtatt av Sysselmannen i 2014. Bakgrunnen for krav om utarbeidelse av arealplan var ønsket om å utvikle Pyramiden for turisme og forskning. Trust Arktikugol er planansvarlig for Pyramiden og har siden 2007 drevet vedlikeholdsarbeid i planområdet.

I Sveagruva ble arealplanen revidert i 2012, men planområdet har siden den gang vært gjennom en endringsprosess. Arealplanen har vært Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS (SNSG) sitt styringsdokument for den fysiske utviklingen i Svea, og gir grunnlag for beslutninger om bruk og vern av arealene og bebyggelsen der. Våren 2015 overtok staten som grunneier i Svea. Det er pr. i dag driftshvile i kullvirksomheten i Svea. Under driftshvilen leier SNSG grunn og infrastruktur fra staten. Klima- og miljødepartementet har på bakgrunn av dette bemyndiget SNSK myndighet som planansvarlig i Svea. Det er nå usikkerhet rundt videre kulldrift i Svea. En ev. endret bruk av området krever endring av arealplanen slik at det er samsvar mellom bruk og plan. Etter svalbardmiljøloven skal revisjon av arealplaner vurderes minst hvert fjerde år. SNSK har etter oppfordring fra Sysselmannen igangsatt et arbeid med å revidere arealplanen for Svea.

Ny-Ålesund har startet arbeidet med rullering av gjeldende arealplan. Etter vedtak av forrige arealplan i 2009, er det utarbeidet en delplan for et nytt geodetisk observatorium i tillegg til at det er skjedd ulike endringer i bebyggelsen i Ny-Ålesund.

Forurensning i lokalsamfunnene

Miljødirektoratet har gitt utslippstillatelser til kullgruvedriften i Svea Nord-gruva, Lunckefjell og Gruve 7, til kullkraftverket i Longyearbyen samt til kullgruvedrift og kullkraftverket i Barentsburg. Sysselmannen har også gitt flere utslippstillatelser, bl.a. til Avinor og driften av Svalbard lufthavn. Omfanget av forurensning fra diffuse kilder som grunnforurensning og deponier er fortsatt usikkert.

Gjennom det såkalte PCB-prosjektet er det tidligere kartlagt kilder til PCB i lokalsamfunnene, og det er gjennomført en rekke oppryddingstiltak og utfasing av bruk av PCB. Utfordringene er størst i Barentsburg og Pyramiden, og arbeidet har skjedd i godt samarbeid med Trust Arktikugol. Miljøkartlegging av bygg i Barentsburg og Pyramiden har resultert i nye funn av PCB-holdig materiale. Det vil bli stilt krav til opprydding og gjenoppretting der det anses nødvendig.

Tilsyn og miljøkartlegginger har vist at det fortsatt er utfordringer med avfallshåndtering i flere av lokalsamfunnene både når det gjelder farlig avfall og bygningsavfall. Behovet for et bedre regelverk og tiltak for å sikre etterlevelse av regelverket vil bli vurdert.

Høsten 2015 åpnet et renseanlegg for kloakk i Ny-Ålesund. Anlegget innebærer at kloakk ikke lenger slippes urenset ut i fjorden, noe som underbygger satsningen på Ny-Ålesund som forskningsstasjon med bl.a. et eget marinlaboratorium. Forskningsstasjonen i Hornsund har hatt renseanlegg siden 2008. Det er ikke avløpsrensing i Longyearbyen. Adventfjorden blir påvirket av utslippet, og det er derfor behov for rensing. Dette vil bli utredet videre. Behovet for å rense utslippene fra andre samfunn og forskningsstasjoner vil også bli vurdert. I Longyearbyen er det Longyearbyen lokalstyre som vil være ansvarlig for å etablere og drifte et avløpsrenseanlegg.

Foto: Ståle Nylund, Sysselmannen

7.3.9 Kulturminner

Klimaendringene påvirker også kulturminnene på Svalbard gjennom økende erosjon, mer omfattende rust- og råteskader, permafrostopptining, utglidning av fjellsider mv. De ikoniske taubaneanleggene og daganleggene fra gruvedriften i Longyearbyen og omegn er utsatt for råte og utglidning, luftskipmasten i Ny-Ålesund for rust, og fangsthytter og andre viktige bygninger på Svalbard råtner fortere. Varmere klima og mindre sjøis på Svalbard gjør at kysterosjonen skjer raskere enn før. Samtidig fører mindre havis til mer bølgeaktivitet, som igjen gir mer erosjon i de ubeskyttede strandsonene, der de fleste kulturminnene befinner seg.

Boks 7.1 Nedre Adventdalen

Foto: Stein G Nilsen, Norsk Polarinstitutt

Adventdalsdeltaet og Adventdalen vest for Jansonhaugen er et svært viktig hvile- og rasteområde for et stort antall vannfugl både vår og høst. Totalt er 74 vannfuglarter registrert her, hvorav 25 er vadefuglarter. Ingen andre lokaliteter på Svalbard har et tilsvarende artsmangfold for vannfugl. I alt 16 av Svalbards rødlistede fuglearter har tilhold i området, for eksempel ringgås, sandløper, myrsnipe, polarsnipe, sandlo, polarsvømmesnipe og heilo. De tre sistnevnte artene hekker også her.

Adventdalsdeltaet blir tidligere isfritt enn andre deltaområder på Svalbard. Dermed kan vannfugl på trekk sørfra finne mat her før de går til hekking. Omtrent 10 000 kortnebbgjess raster her årlig i siste del av mai, i tillegg til ringgås og et stort antall hvitkinngås.

Nedre deler av Adventdalen, og særlig Fivelflya, har rike partier av fukt/sumptundra. Dette gjør at området har høyere forekomster av enkelte fuglearter enn noen av de vernede områdene på Svalbard. Dette gjelder spesielt rødlistearten myrsnipe. Trolig hekker mer enn 80 pst. av totalpopulasjonen på Svalbard her. Fjæreplytt opptrer også i store antall, og på det meste er 2 000 individer sett samtidig. Fjæreplytten er en ansvarsart¹ for Svalbard, siden en vesentlig andel av verdenspopulasjonen hekker på øygruppen.

Longyearbyen Feltbiologiske Forening (LoFF) har vært en viktig bidragsyter for å fremskaffe kunnskap om forekomst av fugl og andre naturverdier i dette området. I 2015 tok foreningen til orde for å verne området og gi det status som et internasjonal viktig våtmarksområde etter Ramsar-konvensjonen. Foreningen understreket også hvilken positiv betydning dette kan få for reiselivet og for utvikling av fugleturisme på Svalbard.

Opprettelse av et verneområde og en nominasjon av området til Ramsarkonvensjonens liste over internasjonalt viktige våtmarksområder vil, sett i sammenheng med det foreslåtte naturinformasjonssenteret i Longyearbyen, kunne utvikles til en viktig arena for informasjon og opplevelse og også være en ny attraksjon for reiselivet.

¹ En ansvarsart er en art Norge har et særlig ansvar for å bevare. Dette er arter som har en vesentlig andel (25 prosent eller mer) av den europeiske bestanden i Norge.

I Kulturminneplan for Svalbard 2013–2023 er det utarbeidet en liste over de 100 viktigste kulturminnene og kulturmiljøene. 50 av dem har særlig høy prioritet. Oppfølging av de prioriterte kulturminnene kan være tilsyn, forslag til fredning, sikring i arealplan eller også restaurering og vedlikehold. For enkelte kulturminner med særlig stor kulturhistorisk og/eller opplevelsesmessig verdi, vil det være aktuelt å iverksette forebyggende tiltak for bl.a. å motvirke råteskader eller erosjon.

For enkelte særlig verdifulle kulturminner bør det foretas detaljert dokumentasjon eller arkeologiske nødutgravninger for å ta vare på den historiske kildeverdien som ellers vil gå tapt. Det må også vurderes flytting av kulturminner eller forebyggende tiltak som erosjonssikring.

De industrielle kulturminnene er en særlig utfordring. Dette er kulturminner som er viktige symbolstrukturer for Longyearbyen og Svalbard. De viktigste kulturminnene vil bli prioritert når det gjelder strakstiltak og sikring. Svalbardmiljøloven forutsetter at eier vedlikeholder fredete kulturminner. I motsatt fall og hvis det er fare for forfall, kan Riksantikvaren pålegge eieren eller brukeren å gjennomføre tiltak for å motvirke dette.

Boks 7.2 Svalbards miljøvernfond

Svalbards miljøvernfond tildeler midler til tiltak for å beskytte naturmiljø og kulturminner på øygruppen, i samsvar med svalbardmiljøloven § 98 og fondets vedtekter. Fondets midler skal bidra til å sikre at Svalbards særpregede villmarksnatur og kulturminner bevares som grunnlag for opplevelse, kunnskap og verdiskaping. Inntektene kommer i hovedsak fra miljøavgiften for tilreisende til Svalbard. Virksomheter, organisasjoner og privatpersoner kan søke om støtte. Klima- og miljødepartementet har oppnevnt et styre for fondet, og sekretariatet er lagt til Sysselmannen på Svalbard. Miljøvernfondet har siden oppstarten i 2007 tildelt 97 mill. kroner til 471 miljøprosjekter, og erfaringene viser at fondet er et vel etablert økonomisk virkemiddel i miljøvernarbeidet på Svalbard. Eksempler på prosjekter som Svalbards miljøvernfond nylig har støttet er nytt avfallsanlegg i Barentsburg, restaurering av lokomotivet i Ny-Ålesund og mottaksordning for strandsøppel i Longyearbyen.

Foto: Asbjørn Hagen

7.3.10 Verdensarv

Som statspart til UNESCOs konvensjon for verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) er Norge forpliktet til å identifisere potensiell verdensarv innenfor eget territorium. Med bakgrunn i de unike natur- og kulturminneverdiene øygruppen representerer, ble Svalbard i 2007 oppført på Norges tentative liste over områder man vurderer å nominere til verdensarvlisten de kommende fem til ti år. En ev. nominasjon av deler av Svalbard til verdensarvlisten vil være et viktig norsk bidrag til en mer geografisk og tematisk representativ verdensarvliste, og være i tråd med målet om at Svalbard skal være et av verdens best forvaltede villmarksområder. Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard, jf. Innst. S. nr. 336 (2008–2009) ble det varslet videre arbeid med å utrede Svalbard som verdensarvområde. Regjeringen vil vurdere om det er grunnlag for en nominasjon av deler av Svalbard som verdensarv på bakgrunn av den internasjonalt viktige natur- og kulturarven som finnes der.

7.3.11 Miljøforvaltningens kunnskapsbehov

I dag ivaretas behovet for overvåking og vurdering av miljøtilstand bl.a. av systemet for Miljøovervåking på Svalbard og Jan Mayen (MOSJ). Dette systemet vil bli utviklet videre for å ivareta det økende behovet for kunnskap om status og trender for miljøtilstanden på Svalbard. Overvåkingsprogrammene SEAPOP og MAREANO gir kunnskap om henholdsvis sjøfugl og havbunnen på og rundt Svalbard. Luftovervåking for å kartlegge klima- og miljøgiftpåvirkninger på Svalbard utføres i den statlige miljøovervåkningen. I tillegg gjøres det målrettet kartlegging og forskning på effektene av klimaendringer og andre påvirkningsfaktorer. Slik forskning er de senere årene styrket bl.a. gjennom etableringen av Norsk Polarinstitutts Senter for Is, Klima og Økosystemer (ICE), og Framsenteret i Tromsø. Fram-senteret i Tromsø utvides nå med et nytt byggetrinn, og et nytt isgående forskningsfartøy er under bygging. Kunnskap om miljøtilstand og klimaendringer på Svalbard er avgjørende for den lokale miljøforvaltningen og viktig for videreutvikling av konvensjoner og annet internasjonalt samarbeid.

Det arbeides med forbedring av parameterne for miljøovervåking av kulturminnene. Arbeidet gjøres som en del av MOSJ. Tilstandsrapportering på de enkelte kulturminnene skjer gjennom oppdateringer i kulturminnedatabasen Askeladden og det er ønskelig med en konsentrert innsats for å kvalitetssikre dataene i basen. Det er behov for å styrke kunnskapen om truede og sårbare arter og naturtyper i den norske delen av Arktis, og gjøre mer systematiske vurderinger av truet og sårbar natur. Dette gjelder særlig betydningen av klimaendringene for truet natur i Arktis. Kunnskapsgrunnlaget for truede og sårbare arter og naturtyper på Svalbard, med vekt på marine naturtyper og naturtyper knyttet til sjøis, vil bli videreutviklet.

7.3.12 Miljøinformasjon

Sysselmannen på Svalbard har foreslått å etablere et naturinformasjonssenter i Longyearbyen. På fastlandet er det etablert 26 autoriserte besøkssentra med vekt på ulike tema som nasjonalparker, våtmark, villrein og rovdyr. Videre er det etablert tre verdensarvsentre med formål å legge til rette for god informasjon og øke kunnskapen om verdensarven samt å styrke den lokale forankringen. På Svalbard der store deler av landarealet og havområdene er vernet, ligger det et uutnyttet potensiale for opplevelse i formidlingen av de unike miljøverdiene på øygruppen slik at de både kan bevares og oppleves. Det foreslåtte naturinformasjonssenteret skal formidle kultur- og naturverdier på Svalbard og være en formidlingsarena for forvaltning, forskning, høyere utdanning, turisme og annet næringsliv.

7.4 Oppsummering

Regjeringen vil:

• Videreføre dagens mål og regelverk på miljøområdet.

• Innenfor disse rammene og i nær dialog med reiselivsaktørene ta et samlet grep for å legge bedre til rette for reiselivet innenfor det såkalte Forvaltningsområde 10, som bl.a. omfatter Isfjord-området og nærområdene rundt lokalsamfunnene.

• Sikre en helhetlig og miljøforsvarlig tilnærming til bygging av nye næringshytter og bruk av midlertidige installasjoner for reiselivet vinterstid.

• Styrke kunnskapen om sårbarhet for ferdsel i Isfjord-området, og på dette grunnlag vurdere tiltak for tilrettelegging ved ilandstigning på utvalgte lokaliteter.

• Bedre rammene for ikke-motoriserte reiselivsprodukter som ski- og hundesledeturer.

• Videreføre arbeidet med forvaltningsplaner som legger til rette for videreutvikling av aktiviteter som for eksempel reiseliv, forskning og høyere utdanning. Sørge for at det utarbeides forvaltningsplaner i nærområdene rundt lokalsamfunnene (Forvaltningsområde 10) som omfatter både vernede områder og områder som ikke er vernet. Sikre at bruken av verneområdene blir tilrettelagt og forvaltet slik at opplevelsen for de besøkende blir best mulig, samtidig som forståelsen for vernet økes og natur- og kulturminneverdiene ivaretas.

• Legge til rette for å finne løsninger for områder som blir mer sårbare for ferdsel som følge et varmere klima og mindre sjøis. Miljøforvaltningen har sendt på høring et forslag om å utvide området hvor tilreisende kan kjøre snøscooter når de deltar i organiserte turopplegg eller er i følge med fastboende. Sikre naturverdier og kulturminner i umiddelbar nærhet til lokalsamfunnene og som er viktige for reiselivet, friluftsliv og lokalbefolkningen. Det vil i denne sammenheng bli igangsatt et arbeid for å vurdere behovet for et styrket vern av områder med særlig rikt fugleliv i nedre Adventdalen.