2 Utsiktene for finansiell stabilitet

2.1 Innledning

Finanssektoren består av finansforetak, finansmarkeder og finansiell infrastruktur. Sektoren tilbyr et bredt spekter av produkter og tjenester som gjør det mulig å spare eller låne til bolig, forsikre gjenstander mot skade og personer mot ulykke, spare til pensjon, gjennomføre betalinger og finansiere næringsvirksomhet. Velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk vekst og bidrar til økonomisk trygghet for den enkelte. Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er motstandsdyktig nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte.

2.2 Det makroøkonomiske bildet

Veksten i fastlandsøkonomien er gradvis på vei opp etter en periode med lav vekst som følge av det kraftige fallet i oljeprisen og nedgang i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Norsk økonomi er likevel fortsatt preget av lavkonjunkturen de siste par årene, og situasjonen har vært særlig krevende på Sør- og Vestlandet.

2.2.1 Internasjonal økonomi

Veksten hos Norges handelspartnere var noe lavere i fjor enn i 2015 som følge av lavere veksttakt hos store handelspartnere som Sverige, USA og Storbritannia. Den europeiske sentralbanken fortsetter med sine ekspansive tiltak, og understøtter dermed den moderate oppgangen i europeisk økonomi. I euroområdet har ledigheten falt gradvis de siste tre årene, men den er fremdeles høyere enn før finanskrisen. I Kina er veksten fortsatt relativt høy selv om også denne har avtatt de siste årene. Kinesiske myndigheter fører en ekspansiv finans- og pengepolitikk for å støtte opp under den nødvendige omstruktureringen av økonomien i retning av økt vekt på innenlandsk konsum og tjenester, nedbygging av overkapasitet, i tillegg til en mer bærekraftig gjeldsutvikling. Enkelte fremvoksende økonomier, som Brasil og Russland, opplever også økonomisk bedring etter dype tilbakeslag.

Både Storbritannias varsel om utmelding av EU og uklarhet om den økonomiske politikken til den nye amerikanske administrasjonen øker usikkerheten rundt den internasjonale utviklingen fremover. Tiltakende proteksjonisme kan svekke veksten i verdensøkonomien og bidra til at etterspørselen etter norske eksportprodukter avtar. Faren for uro i finans- og valutamarkeder er også et viktig usikkerhetsmoment.

2.2.2 Norsk økonomi

En kraftfull økonomisk politikk har hjulpet norsk økonomi ut av nedgangsperioden. Historisk lav rente og en ekspansiv finanspolitikk bidrar til å trekke opp innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Svakere krone, lavere lønnsvekst og reduserte bedriftsskatter har styrket norske bedrifters konkurranseevne og lagt et godt grunnlag for omstilling og ny vekst i norsk næringsliv.

Både bedrifter og husholdninger ser lysere på fremtiden. Bedriftene melder om økt produksjon den siste tiden og venter videre oppgang fremover. Samtidig har nedgangen i petroleumsinvesteringene avtatt. Økt optimisme blant husholdningene har bidratt til å øke etterspørselen etter boliger, se omtale av boligmarkedet i boks 2.8, mens fall i reallønnen har dempet veksten i husholdningenes konsum.

I fjor økte konsumprisene mer enn lønningene, og reallønnen falt med 1,8 pst. Lavere inntektsskatt bidro til at reallønnen etter skatt falt noe mindre. Foreløpige tall viser at årslønnsveksten i fjor ble 1,7 pst. Veksten ble bl.a. trukket ned av sysselsettingsnedgang i næringer med høyt lønnsnivå, som petroleumsvirksomhet. LO og NHO kom i mars i år til enighet i lønnsoppgjøret for privat sektor innenfor en ramme for årslønnsveksten i industrien på 2,4 pst. Konsumprisene var i februar i år 2,5 pst. høyere enn i februar i fjor, etter å ha økt med 3,6 pst. i 2016. Justert for avgiftsendringer og utenom energivarer var veksten på 1,6 pst. i februar, mot 3,0 pst. for 2016 som gjennomsnitt.

Arbeidsledigheten har gått ned det siste året. AKU-ledigheten er fortsatt høy til tross for fallet i desember og januar, mens den registrerte ledigheten fortsatt er forholdsvis lav i et historisk perspektiv. Sysselsettingen har utviklet seg svakt de siste årene og ikke holdt tritt med befolkningsveksten. Det er fremdeles store regionale forskjeller i ledighetsutviklingen. Summen av ledige og personer på arbeidsmarkedstiltak har gått ned i et flertall av fylkene det siste året. På Sør- og Vestlandet er situasjonen fortsatt krevende, men oppgangen i ledigheten ser ut til å ha stoppet opp.

Veksten i BNP Fastlands-Norge anslås å øke fra 0,8 pst. i 2016 til 1,6 pst. i 2017, se oppdaterte anslag fra Finansdepartementet publisert i mars.1 Det anslås at sysselsettingen vil utvikle seg mer positivt fremover og at arbeidsledigheten gradvis vil avta. Finansdepartementet vil legge frem nye anslag for norsk og internasjonal økonomi i revidert nasjonalbudsjett i mai.

2.3 Utviklingen i internasjonale finansmarkeder

Utviklingen i internasjonale finansmarkeder har stor betydning for norsk finansnæring og for norsk økonomi. Erfaring har vist at internasjonal markedsuro ofte gir økte finansieringskostnader for norske banker og foretak. Dersom finansieringskostnadene øker, er det sannsynlig at norske banker vil stramme inn kredittpraksisen og øke utlånsrentene for å opprettholde lønnsomheten. Det kan gi lavere aktivitet i norsk økonomi, svekke foretakenes lønnsomhet og redusere husholdningenes evne til å betjene gjeld. Svekket gjeldsbetjeningsevne i foretakene og i husholdningene kan føre til at bankene må ta økte tap. Internasjonal markedsuro har i liten grad hatt betydelig negativ påvirkning på bankenes finansieringskostnader i 2016, selv om usikkerhet rundt resultatet av Storbritannias folkeavstemning om medlemskap i EU og bekymring rundt italienske banker, bidro til at risikopåslagene på bankenes usikrede langsiktige markedsfinansiering svingte noe gjennom sommeren.

Norske banker har generelt god tilgang til markedsfinansiering, også fra utlandet, jf. avsnitt 2.6. Frykt for svakere økonomisk utvikling internasjonalt bidro imidlertid til at risikopåslagene i kredittmarkedene steg gjennom høsten 2015 og de første månedene i 2016, jf. figur 2.1. Internasjonalt var det en tendens til at risikopåslagene ved utlån til banksektoren økte sammenlignet med risikopåslagene ved utlån til andre sektorer, og prisene på forsikring av kreditt (CDS-priser) til banksektoren økte kraftig de første ukene i 2016, jf. figur 2.2. Prisene på forsikring av kreditt til banksektoren i Europa falt gjennom våren før de økte brått i forkant av og etter den britiske folkeavstemningen om EU-medlemskap. Økningen i CDS-prisene var imidlertid kortvarig, og prisene var relativt stabile resten av 2016. I 2016 har den europeiske sentralbankens (ECB) aktivakjøpsprogram bidratt til å redusere risikopåslagene for covered bonds utstedt i euro. Det har også gitt gunstige finansieringsbetingelser for norske banker. Samtidig har antallet norske boligkredittforetak som utsteder OMF i euro økt.

Kilde:  DNB Markets

¹ CDS-priser viser kostnaden ved å forsikre seg mot en kreditthendelse. En CDS-premie på 100 basispunkter innebærer at det koster 10 000 kroner årlig for å forsikre en investering på 1 mill. kroner. Kategorien finans består av 25 europeiske banker/finansforetak med kredittvurdering som vektes likt. Kategorien industri består av 125 selskaper med god kredittvurdering som vektes likt.

Kilde: Bloomberg

Svak lønnsomhet bidrar til å gjøre den europeiske banksektoren sårbar ved eventuelle nye negative sjokk. Lønnsomheten i europeiske banker er generelt lav, og jevnt over langt lavere enn i norske banker. Lønnsomheten holdes nede av høyt kostnadsnivå, fallende rentemarginer og svak økonomisk vekst. Ifølge tall fra den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) var den gjennomsnittlige egenkapitalavkastningen i et utvalg europeiske banker drøye 5 pst. per tredje kvartal 2016. Til sammenligning hadde norske banker en gjennomsnittlig egenkapitalavkastning på 10,9 pst. i 2016, jf. boks 2.5. Lønnsomheten er særlig svak, endog negativ, i kriserammede land som Hellas og Portugal. Banker i større økonomier, som Italia, Storbritannia og Tyskland sliter imidlertid også med svak lønnsomhet og bankene i disse landene har en gjennomsnittlig egenkapitalavkastning godt under 5 pst.

Store beholdninger av misligholdte lån i flere land bidrar til å svekke europeiske bankers soliditet, utsikter til lønnsomhet og utlånskapasitet, se figur 2.3. Den svekkede utlånskapasiteten svekker europeisk næringslivs tilgang til finansiering og demper den økonomiske veksten. For å bedre tilgangen til finansiering for europeiske bedrifter har EU‐kommisjonen ambisjoner om å realisere en kapitalmarkedsunion («Capital Markets Union», CMU) i Europa innen 2019 for å fremme investeringer og økonomisk vekst. Målet er mer integrerte og velfungerende verdipapirmarkeder, der bedrifter lettere kan finne finansiering utenfor banksystemet, se omtale i boks 3.3. i Finansmarkedsmeldingen 2015.

Kilde: Norges Bank, IMF

2.3.1 Brexit

London er et av verdens viktigste finanssentra, og det viktigste finanssentrumet i Europa. Storbritannia generelt, og London spesielt, har en sentral rolle i det indre markedet for finansielle tjenester i Europa. Målt ved inntekt står den britiske finanssektoren for om lag en fjerdedel av de finansielle tjenestene som produseres i Europa.2 Innenfor enkelte områder er imidlertid andelen langt større. Nesten halvparten av egenkapitalen som hentes inn i EU, hentes inn i Storbritannia. London har også en stor markedsandel innenfor markedsfinansiering av større selskaper i Europa. Også innenfor valutahandel har Storbritannia en dominerende rolle. Om lag 40 pst. av alle valutahandler på verdensbasis og om lag halvparten av alle valutatransaksjoner i euro går gjennom det britiske markedet. Figur 2.4 viser den britiske finanssektorens markedsandeler på verdensbasis innenfor utvalgte markeder.

Kilde: IMF

Resultatet av folkeavstemningen om EU-medlemskap overrasket investorer og førte i første omgang til markedsuro. Volatiliteten i markedene var imidlertid kortvarig og førte utover et betydelig nedsalg i enkelte britiske eiendomsfond ikke til store markedshendelser. Effektene av en britisk utmeldelse av EU er likevel usikker. Gitt Storbritannias sentrale rolle i internasjonale og europeiske finansmarkeder, vil en britisk utmeldelse av EU på sikt kunne ha konsekvenser også i Norge. Norsk finansnæring får mye av sin finansiering via markedet i London. Norske finansforetak har også virksomhet i Storbritannia. DNB (bankkonsern) hadde engasjementer i Storbritannia på om lag 105 mrd. kroner ved utgangen av 2016, herunder utlån til og fordringer på kunder og andre finansforetak på hhv. om lag 17,9 og 68,5 mrd kroner. Norske skadeforsikringsforetak hadde premieinntekter på i underkant av 340 mill. kroner i Storbritannia i 2015. Tilsvarende hadde britiske skadeforsikringsforetak i 2015 virksomhet i Norge gjennom filial og grenseoverskridende virksomhet med hhv. om lag 2,2 mrd. kr. og 3,5 mrd. kr. i premieinntekter. Britiske livsforsikringsforetak hadde premieinntekter på hhv. 167 mill. kroner og 8 mill. kr. gjennom filialer og grenseoverskridende virksomhet. En rekke forsikringsmeglere og -agenter driver også forsikringsformidlingsvirksomhet på tvers av grensene mellom Norge og Storbritannia.

Usikkerheten rundt hvilke tilknytningsformer Storbritannia vil få overfor EU/EØS etter en britisk utmeldelse av EU, kan skape uforutsigbarhet for norske finans- og verdipapirforetak. Britisk utmeldelse av EU vil også kunne påvirke regelverksutviklingen i EU og EØS på finansområdet.

2.4 Strukturendring i det norske bankmarkedet

Norge er del av det indre markedet i EU/EØS gjennom EØS-avtalen, og finansforetak fra hele EU/EØS kan dermed fritt tilby tjenester i de norske markedene. Utenlandske aktører har økt sitt nærvær i Norge de senere årene. Utviklingen har bidratt til økt mangfold og konkurranse blant tilbyderne av finansielle tjenester, men påvirker også norske myndigheters innflytelse over håndteringen av risiko i finansmarkedene, ettersom de utenlandske finansforetakene i utgangspunktet skal følge tilsyn og regulering fra hjemlandet. Finansdepartementet har redegjort for strukturen i det norske finansmarkedet i kapittel 3 i Finansmarkedsmeldingen 2015. En sentral strukturendring i det norske bankmarkedet var filialiseringen av den norske datterbanken til Nordea fra 2. januar 2017, se boks 2.3.

Et innslag av utenlandske banker kan virke stabiliserende på kredittilbudet i Norge i en situasjon med et tilbakeslag i norsk økonomi. Erfaring fra internasjonale kriser viser imidlertid at utenlandske banker typisk vil ønske å prioritere sine hjemmemarkeder i perioder med uro eller svak vekst internasjonalt. En utvikling i retning av større innslag av utenlandske filialer i det norske bankmarkedet kan derfor føre til en bankstruktur som er mindre sårbar for innenlandske sjokk, men mer sårbar for internasjonale sjokk.

2.5 Styrket soliditet i bankene

God utvikling i norsk økonomi har bidratt til at bankene over flere år har hatt lave utlånstap, høy etterspørsel, god tilgang til finansiering og gode resultater. Selv om veksten i norsk økonomi har avtatt de siste årene, har bankene levert gode resultater. Denne utviklingen fortsatte i 2016 selv om resultatene gikk noe ned sammenlignet med året før, se boks 2.4. Kombinasjonen av gode resultater og moderate utbyttebetalinger har bidratt til at norske banker har styrket soliditeten. Også i 2016 har bankene holdt tilbake overskudd og styrket soliditeten.

Solide banker med mye ren kjernekapital har høy evne til å tåle tap uten å måtte innskrenke virksomheten.3 Særlig stabiliserende er det at systemviktige banker har god evne til å drive videre etter tap. Skulle en slik bank stramme inn på utlånspraksisen i en nedgangskonjunktur, kan det alene ha en effekt på økonomien, slik at nedgangen blir raskere og dypere, jf. boks 2.6. Den gjennomsnittlige rene (risikovektede) kjernekapitaldekningen i norske banker lå på 16 pst. ved utgangen av 2016, se figur 2.5. Dette er en økning på 1,2 prosentenheter fra utgangen av 2015. For bankene samlet har den rene kjernekapitaldekningen økt med til sammen 8,8 prosentenheter siden 2008. Økningen i norske bankers rene kjernekapitaldekning etter den internasjonale finanskrisen viser at norske bankers evne til å håndtere et eventuelt tilbakeslag i norsk økonomi er betydelig forbedret. Finansdepartementet fastsatte 20. desember 2016 krav til uvektet kjernekapitalandel som skal oppfylles fra 30. juni 2017, jf omtale i avsnitt 5.1.2 og avsnitt 3.3.5 i Finansmarkedsmeldingen 2015. Norske bankers gjennomsnittlige uvektede kjernekapitalandel var 7,9 pst. ved utgangen av 2016, en økning på 0,7 prosentenheter fra året før. De store bankene har gjennomgående en lavere uvektet kjernekapitalandel enn de øvrige bankene, se figur 2.6. Samtidig har de store bankene økt sin uvektede kjernekapitalandel mest siden 2014. Alle norske banker oppfylte de gjeldende minstekravene og bufferkravene ved utgangen av 2016.

Kilde: Finanstilsynet og Finansdepartementet

Kilde: Finanstilsynet og Finansdepartementet

¹ Mellomstore banker er definert som banker med mer enn 10 mrd. kroner i forvaltningskapital. Mindre banker er banker med mindre enn 10 mrd. kroner i forvaltningskapital.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet

Boks 2.4 Bankenes resultat i 2016

Bankenes resultat før skatt var i 2016 omlag 55 mrd. kroner, en nedgang fra 57 mrd. kroner året før. Resultatnedgangen skyldes i hovedsak tap på utlån til oljerelaterte næringer. Som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital sank resultatet fra 1,12 pst. til 1,08 pst. Egenkapitalavkastningen, som beregnes som resultat etter skatt i forhold til egenkapital, var 10,9 pst., en reduksjon på 1,3 prosentenheter fra året før, jf. figur 2.10.

Netto renteinntekter, som er differansen mellom renteinntekter og rentekostnader, utgjør om lag tre fjerdedeler av norske bankers totale inntekter. Rentenivået på bankenes utlån har sunket de siste årene, en utvikling som fortsatte gjennom i 2016. I 2016 økte likevel bankenes netto renteinntekter som følge av reduserte finansieringskostnader, se figur 2.9.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet

2.6 Bedret likviditet

Det er viktig at bankene har god styring på likviditetsrisikoen. Under finanskrisen fikk mange banker og andre finansinstitusjoner likviditetsproblemer som følge av at de i for stor grad hadde gjort seg avhengige av kortsiktig markedsfinansiering som raskt tørket ut da krisen startet. Da tilgangen til nye innlån tørket inn, fikk mange banker raskt og samtidig alvorlige likviditetsutfordringer. I tråd med nye EU-regler er det innført nye krav som begrenser hvor høy likviditetsrisikoen kan være, se boks 2.7.

Bankenes finansiering består i hovedsak av innskudd fra kunder og innlån i penge- og verdipapirmarkedene (markedsfinansiering). Innskudd fra kunder har vist seg å være en relativt stabil finansieringskilde også i perioder med uro i markedene, bl.a. på grunn av innskuddsgarantien. Erfaringer fra finanskrisen viser imidlertid at bankenes tilgang på markedsfinansiering kan forverres i perioder med markedsuro. Bankenes markedsfinansiering består av obligasjoner og kortere innlån i form av bl.a. sertifikater, i tillegg til obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) via kredittforetak.

Andelen kortsiktig markedsfinansiering har de siste årene gått noe ned, mens langsiktig markedsfinansiering (OMF og andre obligasjoner med løpetid over ett år) utgjør en stadig større del av den samlede finansieringen, jf. figur 2.8. En høy andel langsiktig finansiering gjør bankene mer robuste mot markedsuro. Ved utgangen av 2016 utgjorde OMF 44 pst. av markedsfinansieringen, en økning på ett prosentpoeng sammenlignet med året før. En av grunnene til at OMF har vokst frem som en av de viktigste finansieringskildene, er at bankene har tjent på å skille ut boliglån med god sikkerhet fra bankenes balanse til kredittforetak som kan utstede OMF.

Om lag 60 pst. av bankene og kredittforetakenes markedsfinansiering er i utenlandsk valuta. Kortsiktig gjeld til utlandet med løpetid under 3 mnd. økte svakt i 2016 og stod for drøyt 20 pst. av samlet markedsfinansiering ved utgangen av 2016. Det er i hovedsak de største bankene som finansierer seg i utlandet, fordi størrelse og kredittvurdering er viktig for tilgangen til finansiering fra utenlandske kilder. De mindre norske bankene er indirekte eksponert for uro internasjonalt gjennom finansiering fra de største bankene.

Boks 2.7 Krav til likviditetsreserve

Norske banker og bankkonsern hadde ved utgangen av 2016 en samlet likviditetsreserve på 143 pst. Likviditetsreserven er målt som likviditetsbeholdning i prosent av netto likviditetsutgang i en gitt stressperiode på 30 kalenderdager. En høy likviditetsreserve er altså en indikasjon på at banker og andre kredittforetak er godt rustet til å tåle et visst stress. Reserven til de store bankene var 142 pst., mens de mellomstore og mindre bankene hadde en reserve på henholdsvis 152 og 145 pst., se figur 2.11. Likviditetsreserven kan måles separat for enkeltvalutaer, eller samlet for valutaer. Likviditetsreserven i norske kroner var for bankene samlet sett 88 pst. ved årsslutt 2016.

Etter forskriftsregler fastsatt av Finansdepartementet i november 2015, skal systemviktige banker i Norge (DNB, Nordea og Kommunalbanken) fra 31. desember 2015 oppfylle et minstekrav til likviditetsreserve på 100 pst. For øvrige banker skal et tilsvarende krav fases inn over to år.¹

Finansdepartementet sendte 26. oktober 2016 et forslag fra Finanstilsynet om krav til likviditetsreserve i signifikante valutaer på høring med frist 31. januar 2017. Finanstilsynet foreslår at det bør innføres generelle krav til likviditetsreserve i signifikante valutaer tilsvarende det nivået som gjelder for alle valutaer samlet sett, med unntak for norske kroner for banker og kredittforetak som har euro og/eller amerikanske dollar som signifikant valuta. For slike foretak foreslår Finanstilsynet at det innføres et LCR-krav i norske kroner på 50 pst. For øvrige banker og kredittforetak som i hovedsak har norske kroner som signifikant valuta, foreslås en regel om at de generelle reglene for likviditetsreserven også gjelder spesifikt her.

¹ Kravet er 70 pst. fra 31. desember 2015, 80 pst. fra 31. desember 2016 og 100 pst. fra 31. desember 2017.

Kilde: Finanstilsynet

2.7 Vekst i gjeld og boligpriser

2.7.1 Veksten i husholdningenes gjeld

Utlån til husholdningene utgjør om lag halvparten av samlede utlån fra norske banker og kredittforetak. I tillegg har bankene lånt ut til bedrifter som i stor utstrekning selger varer og tjenester til norske husholdninger. Det har de to siste tiårene vært en vedvarende og til tider sterk vekst i husholdningenes gjeld. Ved utgangen av januar 2017 var tolvmånedersveksten i husholdningenes gjeld 6,5 pst. Gjeldsveksten har over lengre tid vært høyere enn veksten i inntektene, slik at husholdningenes gjeldsbelastning har vokst, jf. figur 2.12. Over 90 pst. av husholdningenes gjeld er tatt opp med pant i bolig. Kredittrisikoen er derfor nært knyttet til norske husholdningers evne til å betale renter og avdrag på sine boliglån, og til verdien av boligene.

Boligprisveksten de siste årene har økt etterspørselen etter lån fra norske husholdninger. Økte boligpriser har også økt panteverdien av boligene, og derfor også husholdningenes tilgang på lån. Fra historien har en flere ganger erfart at en slik gjensidig selvforsterkende vekst i boligpriser og gjeld kan pågå lenger enn det som er bærekraftig over tid, og de fleste finanskriser internasjonalt har oppstått etter perioder med sterk vekst i formuespriser og rask oppbygging av gjeld. Den høye gjelden i norske husholdninger trekkes frem, både av nasjonale myndigheter som Finanstilsynet og Norges Bank og internasjonale organisasjoner som IMF og OECD, som en av de største sårbarhetene i det norske finansielle systemet. I gjennomsnitt sitter norske husholdninger med en gjeld som er mer enn to ganger større enn deres disponible inntekt. Dette er et høyt nivå både historisk og sammenlignet med andre land.

Det er særlig husholdninger med høy gjeld og lav gjeldsbetjeningsevne som vil kunne få økonomiske problemer ved inntektsbortfall eller fall i boligprisene. I 2014 var gjelden i aldersgruppen 25–34 år i gjennomsnitt mer enn tre og en halv ganger gjennomsnittlig disponibel inntekt. Mange husholdninger har imidlertid langt større gjeld enn dette. Andelen husholdninger med gjeld over fem ganger disponibel inntekt har økt betydelig siden slutten av 1990-tallet, se figur 2.13. I 2014 hadde 14 pst. av husholdningene gjeld over fem ganger disponibel inntekt. Disse husholdningene holder også en økende andel av den samlede gjelden. Det er imidlertid slik at det hovedsakelig er yngre husholdninger og husholdninger med midlere til høyere inntekter som har en gjeld over fem ganger disponible inntekter.

Gjennomsnittlig boliglånsrente falt med 0,2 prosentenheter i 2016 etter å ha falt med 0,9 prosentenheter gjennom 2015, se figur 2.14. På grunn av de lave rentene er husholdningenes rentebelastning, målt som renteutgifter i prosent av disponibel inntekt pluss renteutgifter, relativt lav, jf. figur 2.12. I tillegg til å betale renter, må husholdningene også betale avdrag. Gjeldsbetjeningsgraden er et mål på hvor stor andel av den disponible inntekten husholdningene bruker på å betjene både renter og avdrag, forutsatt at gjelden skal betales tilbake over 18 år. Som figur 2.12 viser har husholdningenes utgifter til å betjene gjelden målt på denne måten vokst betydelig siden midten av 1990-tallet. Veksten skyldes at gjelden utgjør en større andel av husholdningenes inntekt enn tidligere. Som figur 2.15 viser, vil belastningen på husholdningene øke betydelig ved en renteøkning på fem prosentenheter. Dette er gjennomsnittstall og mange enkelthusholdninger vil være utsatte også ved mindre renteøkninger, mens andre kan tåle langt høyere renteøkninger.

En av farene ved en høy gjeldsbelastning i husholdningene er at mange husholdninger strammer inn på konsumet på samme tid, f.eks. ved en renteøkning. Erfaringer viser at husholdningene ofte prioriterer å betjene boliglånet så lenge det er mulig, og at konsekvensene for næringslivet kan bli betydelige selv om tapene på boliglån er forholdsvis små. For å motvirke oppbygging av systemrisiko som følge av for sterk kredittvekst i husholdningene, har Finansdepartementet i midlertidige forskrifter fastsatt krav til bankenes utlånspraksis. Finansdepartementet har redegjort for andre makrovirkemidler som kan bidra til å redusere systemrisiko i finansmarkedene i kapittel 6 i Meld. St. 1 (2016–2017).

2.7.2 Regulering av utlån med pant i bolig

Den svært sterke boligprisveksten de siste årene (se boks 2.8) har bidratt til å øke norske husholdningers etterspørsel etter lån. Dersom utlånspraksisen til bankene er for lempelig i langvarige perioder med høy etterspørsel etter lån, kan det bygge seg opp finansielle ubalanser. På bakgrunn av den sterke veksten i husholdningenes gjeld og i boligprisene fastsatte Finansdepartementet 15. juni 2015 derfor en midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig. Formålet med forskriften var å bidra til en mer balansert utvikling i bolig- og kredittmarkedet. Etter forskriften skulle bankene bl.a. beregne kundens evne til å betjene boliglånet ut fra inntekt og alle relevante utgifter, og ta høyde for en renteøkning på 5 prosentenheter. Forskriften gjaldt frem til 31. desember 2016.

Veksten i boligprisene og i husholdningenes gjeld fortsatte i 2016. På bakgrunn av denne utviklingen fastsatte Finansdepartementet 14. desember 2016 en ny midlertidig forskrift om krav til nye utlån med pant i bolig (boliglånsforskriften). Forskriften trådte i kraft 1. januar 2017 og skal gjelde frem til 30. juni 2018. I den nye boliglånsforskriften er det bl.a. en ny bestemmelse om at lån med pant i bolig ikke skal innvilges dersom kundens samlede gjeld etter låneopptaket overstiger fem ganger brutto årsinntekt. Se boks 2.10 for en nærmere fremstilling av kravene til boliglån.

Finanstilsynet gjennomfører hvert år undersøkelser om bankenes utlånspraksis for utlån til boligformål. Den siste boliglånsundersøkelsen er fra høsten 2016 og viser at bankene har strammet noe inn på sin utlånspraksis, men at bankene fremdeles innvilger et vesentlig antall lån som fører til høy gjeldsgrad for låntaker, se boks 2.9.

Den internasjonale finanskrisen viste at uansvarlig kredittpraksis kan bidra til finansiell ustabilitet. På bakgrunn av erfaringene fra krisen, vedtok Europaparlamentet og Rådet 4. februar 2014 Boligkredittdirektivet.4 Hovedmålene med direktivet er å beskytte forbrukere i EU og å integrere det europeiske boliglånsmarkedet. Før sommeren vil Justis- og beredskapsdepartementet i et høringsnotat foreslå hvordan Norge bør gjennomføre boliglånsdirektivet.5 Direktivet stiller bl.a. krav om at långivere i EU skal kredittvurdere kunder etter en felles standard og at medlemslandene skal sikre at det etableres pålitelige standarder for verdivurdering av boliger. Direktivet gir også regler om kredittopplysningsskjema for boliglån, regler om angrerett og betenkningstid, samt regler som er ment å redusere risikoen for kunden ved valutalån.

¹ Gjeldsbelastning måles som samlet lånegjeld i prosent av disponibel inntekt.

² Rentebelastning er beregnet som renteutgifter i prosent av disponibel inntekt pluss renteutgifter.

³ Gjeldsbetjeningsgrad inkluderer i tillegg til renteutgifter anslått avdrag på lånegjelden med 18 års nedbetalingstid.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Norges Bank

Boks 2.8 Utviklingen i boligmarkedet

Boligprisene har økt kraftig det siste året. På landsbasis var boligprisene i gjennomsnitt 13 pst. høyere i februar i år enn i februar i fjor. I Oslo var oppgangen hele 24 pst. Også i andre deler av Østlandet har boligprisene steget med over 10 pst. det siste året, se figur 2.16A. Med så høy prisstigning vil en forventet potensiell salgsgevinst overstige kostnader til normalt vedlikehold av boligen og betjening av gjeld. Det kan føre til videre prispress.

Høy boligprisvekst kan øke husholdningenes gjeld som andel av disponibel inntekt og over tid innebære en tiltakende risiko for finansiell ustabilitet. Det er en av grunnene til at Finansdepartementet i desember 2016 fastsatte en ny boliglånsforskrift med virkning fra 1. januar 2017, se omtale i avsnitt 2.7.2.

Det er store regionale forskjeller i boligprisutviklingen. Lavere aktivitet i petroleumsnæringen og økt arbeidsledighet har de siste årene bidratt til å trekke boligprisene ned i Stavanger. Boligprisene i Stavanger var 1,4 pst. lavere i februar i år enn på samme tid i fjor. Økt salg av bruktboliger, kortere formidlingstid og avtakende fall i boligprisene tyder på at boligmarkedet i Stavanger er i bedring.

Boligbyggingen har tatt seg opp det siste halvannet året. I 2016 ble det gitt tillatelse til igangsetting av vel 36 000 nye boliger i Norge. Det er et vesentlig høyere tall enn foregående år, og boligbyggingen har ikke vært høyere siden begynnelsen av 1980-tallet. Også i 2017 ser boligbyggingen ut til å holde seg høy, se figur 2.16C. Det vil over tid bidra til å dempe veksten i boligprisene.

Kilde: Eiendom Norge, Finn, Eiendomsverdi AS, Statistisk sentralbyrå, Macrobond og Finansdepartementet

Boks 2.9 Finanstilsynets boliglånsundersøkelse

Finanstilsynet gjennomfører hvert år en undersøkelse av hvordan bankene gir boliglån. Den siste boliglånsundersøkelsen er fra høsten 2016. Av nedbetalingslånene i undersøkelsen utgjorde 35 pst. lån til boligkjøp. 6 pst. av disse lånene ble benyttet til kjøp av sekundærbolig. Kjøp av sekundærbolig omfatter kjøp av bolig til låntakers barn og kjøp av bolig som investering, og dette utgjorde henholdsvis 2 og 4 pst. av totale nye nedbetalingslån. Andelen lån til boligkjøp som benyttes til kjøp av sekundærbolig, har vært uendret siden 2012. Den resterende andelen lån var knyttet til refinansiering av lån i samme bank (53 pst.) eller annen bank (12 pst.).

Undersøkelsen viser bl.a. at om lag 15 pst. av nye nedbetalingslån med pant i bolig hadde en belåningsgrad på mer enn 85 pst., en reduksjon på 1 prosentenheter fra året før, se figur 2.7. Medregnet tilleggssikkerhet hadde 5 pst. av lånene en belåningsgrad over 85 pst, en halvering siden 2014. Gjennomsnittlig belåningsgrad for nedbetalingslån var 67 pst i 2016, ned fra 68 pst. året før. For lån benyttet til boligkjøp var gjennomsnittlig belåningsgrad 74 pst. Av lån til boligkjøp hadde 12 pst. en belåningsgrad over 85 pst. medregnet tilleggssikkerhet.

Bankene skal etter boliglånsforskriften beregne kundens evne til å betjene lånet basert på kundens inntekt og alle relevante utgifter Dersom lånekunden ikke har tilstrekkelige midler til å dekke normale utgifter til livsopphold etter en renteøkning på 5 prosentenheter, skal lånet ikke innvilges. Boliglånsundersøkelsen for 2016 viste at bankene i større grad enn foregående år innvilget lån der låntaker ikke tilfredsstilte kravet om tilstrekkelig betjeningsevne.¹ For nedbetalingslån økte andelen til 4 pst, en økning på 2 prosentenheter fra året før. Lån til unge låntakere bidro mest til økningen.

Den gjennomsnittlige gjeldsgraden, målt som samlet gjeld i forhold til brutto inntekt, var i undersøkelsen 323 pst. for låntakere som tok opp nedbetalingslån med pant i bolig, en økning på 26 prosentenheter sammenlignet med 2015. For unge låntakere under 35 år var den gjennomsnittlige gjeldsgraden 371 pst., en økning på 30 prosentenheter fra året før. Boliglånsundersøkelsen viser at en stor andel unge under 35 år har en gjeldsgrad over 500 pst. Blant unge låntakere som tok opp lån for å kjøpe bolig hadde 20 pst. en gjeldsgrad over 500 pst. For låntakere over 35 år var andelen 14 pst.

Kilde: Finanstilsynet

¹ I underkant av 60 pst. av lånesakene hvor låntaker ikke hadde tilstrekkelig betjeningsevne ble låntaker frarådet i henhold til finansavtaleloven § 47. Dette er betydelig lavere enn tidligere år, hvor andelen har ligget på om lag 80 pst. Frarådingsplikten i finansavtaleloven tilsier at lånekunden skal underrettes i saker hvor kunden bør alvorlig overveie å avstå fra å ta opp lånet.

2.8 Foretakenes gjeld

Om lag 30 pst. av bankenes utlån er til næringsmarkedet. Bankenes margin på lån til foretak, målt som differansen på utlånsrenten og tremåneders effektiv NIBOR-rente, har gått ned de siste tre årene, noe som sammen med det fallende rentenivået har bidratt til lavere utlånsrenter til foretakene, jf. figur 2.14. Bankene måtte i 2016 ta større tap på utlånene i næringsmarkedet enn i foregående år. I et historisk perspektiv er tapene likevel fortsatt relativt lave.

Utlånsveksten fra norske banker til innenlandske bedriftskunder var i underkant av 1 pst. ved utgangen av 2016, ned fra 5,6 pst. ved utgangen av 2015. Inkluderes de utenlandske bankenes filialer, var fremdeles utlånsveksten til bedrifter lav, med 1,6 pst. I Norges Banks utlånsundersøkelse for fjerde kvartal rapporterte bankene om forventninger om uendret kredittpraksis overfor foretakene i første kvartal 2017. Utlån fra kredittinstitusjoner utgjør hoveddelen av foretakenes innenlandske gjeld, se figur 2.20. Veksten i obligasjonsgjelden for ikke-finansielle foretak var om lag null i 2016.

Påslaget på obligasjoner med 5-års løpetid utstedt av norske foretak med lav risiko økte noe gjennom høsten 2015. Utviklingen fortsatte inn i første kvartal 2016, og risikopåslaget var om lag 140 basispunkter ved utgangen av kvartalet, se figur 2.19. Påslaget falt gjennom resten av året til et nivå på om lag 90 basispunkter ved utgangen av året. Fallet i risikopåslagene har fortsatt inn i 2017. Risikopåslagene for høyrisikoforetak innenfor oljerelaterte næringer var høye gjennom 2016, og det har ikke blitt utstedt ny obligasjonsgjeld for slike foretak siden sommeren 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: DNB Markets

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finanstilsynet

2.8.1 Bankenes eksponering mot oljerelaterte næringer

Det er særlig på lån til oljerelaterte næringer, inkludert offshore- og supply-næringen, bankene har måttet ta tap i 2016. Fallet i oljeprisen har ført til lavere inntekter og har svekket gjeldsbetjeningsevnen for bedrifter i oljerelaterte næringer. Norske banker hadde samlet en eksponering mot oljerelatert virksomhet i overkant av 200 mrd. kroner ved utgangen av 2015. Gjeldsnivået i oljerelaterte virksomheter er tilpasset en annen markedssituasjon enn dagens, og det er sannsynlig at bankene må ta tap på utlån til næringen også fremover. Det er hovedsakelig de største norske bankene som har utlån til foretak i oljerelaterte virksomheter. Mange utenlandske banker har også utlån til norsk oljerelatert virksomhet.

I rapporten «Finansiell stabilitet 2016» skriver Norges Bank at utlånstapene kan øke betydelig ved en langvarig nedgangsperiode i oljerelatert virksomhet. Norges Bank peker på at bankene i flere tilfeller har utvidet løpetid og utsatt avdragsbetalinger på lån til næringen i restruktureringene etter oljeprisfallet. Ved en langvarig nedgangsperiode må trolig flere foretak gjennomgå nye restruktureringsrunder, noe som kan gi betydelig økte tap i bankene. Norges Bank peker videre på at tapspotensialet på oljerelaterte utlån kan være større enn bankene anslår. I rapporten viser Norges Bank til at de høyeste registrerte utlånstapene for en enkeltnæring i Norge var innen fiskeoppdrett i perioden 2002–2006 da akkumulerte tap utgjorde 23 pst. av utlånene til næringen i perioden. Ifølge Norges Bank vil bankene likevel oppnå solide overskudd over en femårsperiode, selv om de oljerelaterte utlånstapene skulle nå et tilsvarende nivå, gitt at øvrig inntjening er på 2015-nivå. Dette tyder på at bankene først vil kunne få press på soliditeten dersom nedgangsperioden i oljerelatert virksomhet får ringvirkninger inn i andre næringer.

Finanstilsynet gjennomførte i andre kvartal 2016 en kartlegging av fem norske bankers eksponering mot selskaper innenfor offshore sektoren. Samlet eksponering mot supply og riggselskaper for disse bankene var ved utgangen av første kvartal 90 mrd. kroner, tilsvarende 6 pst. av bankenes samlede eksponering mot næringsmarkedet.6 En oppdatering foretatt ved utgangen av 2016 viser at samlet eksponering fra disse fem bankene mot sektoren utgjør 88 mrd. kroner. Samlede nedskrivninger er økt med 4,3 mrd. kroner fra utgangen av første kvartal til utgangen av fjerde kvartal, og utgjør 6,4 mrd. kroner, tilsvarende 7,2 pst. av samlet eksponering.

Kilde: Norges Bank

2.8.2 Bankenes utlån til næringseiendom

Næringseiendom er den enkeltnæringen bankene har størst eksponering mot. Om lag 46 pst. av utlånene til næringsmarkedet fra norskeide banker og OMF-kredittforetak er til foretak innen næringseiendom, jf. figur 2.22. Ytterligere 10 pst. av utlånene er knyttet til bygg- og anleggsnæringen.

Lave renter har de siste årene bidratt til høye priser på næringseiendom. Etter å ha steget i 2015 fortsatte veksten i realprisene på næringseiendom opp gjennom 2016. Prisene på næringseiendom er imidlertid sensitive for utviklingen i utleiemarkedet og avkastningskravene til investorene, og har historisk svingt mye i takt med utviklingen i økonomien generelt. Økonomiske tilbakeslag fører raskt til lavere leieinntekter og ledige arealer, og dermed lavere priser og panteverdier på eiendommene. Eiendom regnes som et godt panteobjekt, noe som gjør gjeldsfinansiering enklere. Mange eiendomsselskaper har derfor mye rentebærende gjeld. Gjeldsbetjeningsevnen er jevnt over lavere i næringseiendom enn i andre næringer.

Norges Bank har utviklet en ny empirisk modell for analyse av kredittrisikoen i foretakssektoren. Modellen bruker konkursdata, regnskapsdata, kredittvurderingsinformasjon og økonomiske indikatorer til å estimere individuelle konkurssannsynligheter for norskregistrerte ikke-finansielle foretak. Risikoen i foretakssektoren kan vurderes ved å dele foretakene inn i risikoklasser etter estimert konkurssannsynlighet og deretter beregne hvor mye av bankgjelden som er i hver risikoklasse. Til tross for at en stor andel av bankgjelden til foretakene er i næringseiendom, er næringens bidrag til høyrisikoklassen relativ lav. Det samsvarer ifølge Norges Bank med at det har vært få konkurser og lave tap på utlån til næringseiendom i estimeringsperioden.

Kilde: Norges Bank

2.9 Forsikring og pensjon

IMF mener forsikringsvirksomhet, og da særlig livsforsikringsvirksomhet, i større grad enn tidligere bidrar til systemisk risiko internasjonalt.7 Ifølge IMF skyldes det økte bidraget til systemisk risiko at foretakene i stadig større grad er utsatt for samme typer risiko som andre aktører i finansmarkedene. Dette skyldes delvis at forsikringsforetakenes rentesensitivitet har økt, og delvis større korrelasjon på tvers av aktivaklasser.

Norske banker og kredittforetak får en betydelig andel av sin markedsfinansiering fra livsforsikringsforetak og pensjonskasser. Problemer i livsforsikringsforetak og pensjonskasser kan derfor påvirke bankenes tilgang til markedsfinansering, samtidig som problemer i bankene kan føre til tap i livsforsikringsforetak og pensjonskasser. I tillegg inngår de fleste private livsforsikringsforetakene i konsern med banker. Myndighetene har over tid lagt vekt på å etablere regler som bidrar til god soliditet for forsikringsforetak og pensjonskasser.8 Solide pensjonsinnretninger er også en forutsetning for en trygg og forutsigbar pensjonssparing for den enkelte kunde.

De største utfordringene for livsforsikringsforetakene og pensjonskassenes tradisjonelle forretningsmodell har de siste årene vært den økende levealderen (se boks 2.12) og det fallende rentenivået. Livsforsikringsforetakene og pensjonskassene har i stor grad tilpasset sin forretningsmodell til et lavere rentenivå og økt levealder. Prisene er endret, og nysalget av forsikringer er lagt om til kontrakter der den forsikrede bærer mer risiko, og forsikringsforetaket mindre. I tillegg har forsikringsforetakene kuttet kostnader og oppreservert seg for økte forpliktelser. Finansdepartementet har i avsnitt 2.3.5 i Finansmarkedsmeldingen 2015 redegjort for hvordan myndighetene har lagt til rette for at foretakene kan tilpasse sin virksomhet til et lavere rentenivå og økende levealder.

Boks 2.12 Oppreservering for økt levealder

Levealderen i Norge øker. Siden 1980 har kvinners forventede levealder økt med fem år, mens menns forventede levealder har økt med over åtte år, se figur 2.23. På grunn av den økte forventede levealderen må livsforsikringsforetakene og pensjonskassene sette av mer kapital til å dekke de pensjonsforpliktelsene de har tatt på seg.

Finanstilsynet fastsatte i 2013 et nytt minstekrav til det såkalte dødelighetsgrunnlaget (K2013), som skal bidra til at livsforsikringsforetakene og pensjonskassene setter av nok kapital til å møte den høyere levealderen. Ved overgangen til det nye dødelighetsgrunnlaget må forsikringsforetakene øke premiene for alderspensjonene i kollektive pensjonsordninger. De finansielle avsetningene for allerede opptjent alderspensjon må også økes. Livsforsikringsforetakene har fått inntil syv år på seg fra og med 2014 til å gjennomføre denne oppreserveringen. Foretakene kan bruke et eventuelt overskudd fra forvaltningen av kundemidlene, som i utgangspunktet skulle ha vært godskrevet kunden, til å finansiere opp til 80 pst. av oppreserveringen. Dette eventuelle overskuddet er lik avkastningen på kollektivporteføljen som går ut over den renten foretaket har garantert kundene. Foretakene må selv stå for minst 20 pst. av oppreserveringen.

Foretakene har de fire siste årene foretatt det alt vesentlige av de oppreserveringer de må foreta. Ved utgangen av 2016 hadde livsforsikringsforetakene totalt avsatt om lag 39 mrd. kroner til oppreservering for økt levealder. Gjenstående oppreserveringsbehov for livsforsikringsforetakene var ved utgangen av 2016 om lag 2 mrd. kroner. Pensjonskassene har frem til utgangen av 2016 totalt avsatt om lag 11,2 mrd. kroner til oppreservering. Gjenstående oppreserveringsbehov i pensjonskassene er på om lag 300 mill. kroner. Flertallet av pensjonskassene er ferdig oppreservert.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

En vesentlig andel av de norske pensjonsinnretningers forpliktelser er kontrakter med årlig rentegaranti. I livsforsikringsforetakene var den gjennomsnittlige bokførte kapitalavkastningen i kollektivporteføljen 4,8 pst. i 2016, en økning fra 4,2 pst. i 2015. Kollektivporteføljen omfatter hovedsakelig ytelsespensjon, fripoliser og øvrige kontrakter der kundene er garantert en årlig minsteavkastning, Foretakene holder mange obligasjoner som ble kjøpt da rentenivået var høyere enn i dag, og når disse forfaller, vil de måtte erstattes av nye obligasjoner. Gjennomsnittlig rentegaranti for livsforsikringsforetakene var i underkant av 2,8 pst. ved utgangen av 2016, jf. figur 2.24. Markedsrenten på de fleste statsobligasjoner er nå lavere enn den gjennomsnittlige rentegarantien

Høyere markedsrenter eller lavere rentegarantier vil begge redusere foretakenes renterisiko. Foretakene setter selv sine rentegarantier, men fordi livsforsikringer er langsiktige forpliktelser, tar det lang tid fra foretakene setter ned rentegarantien ved nye premiebetalinger, til disse endringene får vesentlig utslag i forsikringsforetakenes gjennomsnittlige rentegarantier. På bakgrunn av de senere års reduserte rentegarantier ved nye premiebetalinger, er livsforsikringsforetakenes gjennomsnittlige rentegarantier langsomt på vei ned, se figur 2.24.

Kilde: Finanstilsynet

For pensjonsprodukter med rentegaranti, med unntak av bl.a. fripoliser (som er ferdig betalte kontrakter), kan foretakene kreve inn en rentegarantipremie. Livsforsikringsforetakene har de senere årene innhentet om lag 1 mrd. kroner i årlige rentegarantipremier fra bedrifter i privat sektor, og et tilsvarende beløp fra kommunesektoren. Rentegarantipremier til pensjonskassene kommer i tillegg. Adgangen til å endre rentegarantipremien fra år til år bidrar til at premien kan justeres i samsvar med utviklingen i avkastningsutsiktene.

Livsforsikringsforetakene kan ved hjelp av ulike fond jevne ut avkastnings- og risikoresultatene over flere år. Ved å bruke fondene kan foretakene bruke gode resultater i enkelte år til å dekke svakere avkastningsresultater andre år. Størrelsen på bufferfondene er en indikasjon på foretakenes evne til å møte svake avkastnings- og risikoresultater fremover. Ved utgangen av 2016 var samlede bufferfond i livsforsikringsforetakene på 97 mrd. kroner, som tilsvarer 10,6 pst. av forsikringsforpliktelsene.

Boks 2.14 Resultater og lønnsomhet i forsikringsforetakene og pensjonskassene

Livsforsikringsforetakene hadde et resultat før skatt på 7 mrd. kroner i 2016, en nedgang på 1,2 mrd. kroner sammenlignet med resultatet i 2015. Det verdijusterte resultatet før skatt, som inkluderer urealiserte kursgevinster, var 12,5 mrd. kroner, en økning på 2,7 mrd. kroner fra året før. Det verdijusterte resultatet utgjorde 0,9 pst. av gjennomsnittlig forvaltningskapital, opp fra 0,8 pst. året før

Pensjonskassene hadde et resultat før skatt på 3,8 mrd. kroner i 2016, opp fra 2,7 mrd. kroner i 2015.¹ Målt som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital økte resultatet fra 1 pst. i 2015 til 1,3 pst. i 2016. Kursreguleringsfondet økte mer i 2016 enn i 2015, noe som bidro til økningen i det verdijusterte resultatet fra 3,6 mrd. kroner i 2015 til 5,7 mrd. kroner i 2016.

Skadeforsikringsforetakene hadde et resultat før skatt på 9,6 mrd. kroner i 2016, en økning på 1,7 mrd. kroner sammenlignet med året før. Resultatforbedringen skyldes i hovedsak økte finansinntekter.

Summen av skadeerstatningskostnader og andre forsikringsrelaterte driftskostnader for egen regning, målt i prosent av premieinntekter for egen regning (combined ratio) gir uttrykk for hvor lønnsom selve forsikringsvirksomheten er. Er dette tallet høyere enn 100 pst., må foretaket ha andre inntekter enn premieinntekter for å gå i balanse, for eksempel finansinntekter. I 2016 var combined ratio for skadeforsikringsforetakene 86,5 pst, jf. figur 2.25. Dette var 0,3 prosentenheter høyere enn året før. Skadeprosenten, det vil si erstatningsutbetalinger i prosent av premieinntekter, økte med om lag 0,9 prosentenheter sammenlignet med 2015 og var 69,9 pst. i 2016. Kostnadsprosenten, det vil si driftsutgifter i prosent av premieinntekter, ble redusert med 0,7 prosentenheter og var 16,6 pst. i 2016.

Kilde: Finanstilsynet

¹ Tallene gjelder de 48 største pensjonskassene i Norge. Disse pensjonskassene står for om lag 95 pst. av pensjonskassenes samlede forvaltningskapital.

2.10 Verdipapirmarkedene

Verdipapirmarkedene har en viktig samfunnsfunksjon ved å formidle kapital fra husholdninger og institusjoner med et spare- og investeringsbehov til foretak med et finansieringsbehov. Egenkapital fra aksjemarkedene og fremmedkapital fra obligasjonsmarkedene bidrar til finansieringen av næringslivet, og velfungerende markeder er en forutsetning for vekst og nyskaping.

I 2016 bidro verdipapirmarkedene i Norge med i underkant av 28 mrd. kroner i egenkapital. Verdipapirmarkene bidrar også med finansiering i form av obligasjons- og sertifikatlån til næringsliv og offentlig forvaltning. Obligasjonsmarkedene bidrar også til at banker og kredittforetak kan utstede obligasjonsgjeld, og dermed styrke kapasiteten til å yte lån til husholdninger, kommuner og foretak. Tilgang på bankfinansiering er særlig viktig for foretak som ikke har tilgang til obligasjonsmarkedet.

Det er en generell trend i Europa at det er en nedgang i antall noterte selskaper. De største europeiske børsene har i dag over 40 pst. færre selskaper til notering enn hva de hadde i 2000. I Norge har derimot antall selskaper på børs vært stabilt i samme periode. I det norske obligasjonsmarkedet er antall utstedere doblet og utestående beløp tredoblet de siste ti årene. Tre særtrekk har vært medvirkende til et velfungerende obligasjonsmarked i Norge: tilgang til uoffisielle ratinger, bruk av tillitsmannsordning for å ivareta obligasjonseiernes rettigheter, og tjenester for uavhengig prising.

Aktører i verdipapirmarkedene i Norden har i betydelig grad benyttet uoffisielle ratinger, såkalte skyggeratinger. Dette har hatt betydning for veksten i det norske verdipapirmarkedet som finansieringskilde. Offisielle kredittvurderinger, i all hovedsak fra tre globale ratingbyråer,9 kan utgjøre en betydelig kostnad og oppfattes som krevende, spesielt for mindre aktører. Følgelig er det nesten bare de største industrikonsernene som har offisielle ratinger. Fra 2013 til 2015 hadde under 10 pst. av alle utstedelser av foretaksobligasjoner offisiell rating, mens nesten 70 pst. hadde uoffisiell rating. Tilsvarende gjør seg gjeldende for finanssektoren der kun de største bankene er offisielt ratet, mens tilnærmet alle banker har vært skyggeratet. Mange kapitalforvaltere og private investorer har benyttet skyggerating som ledd i investeringsbeslutninger eller utforming av investeringsmandater. Praksisen med uoffisielle ratinger ser ut til å ha bidratt til at flere utstedere har kunnet benytte seg av obligasjonsmarkedene, mens investorer har hatt bedre mulighet til å vurdere kredittkvaliteten for en mer korrekt prising av verdipapirene.

Det europeiske verdipapir- og markedstilsynet (ESMA) vurderte i 2016 enkelte av de nordiske aktørenes skyggeratingvirksomhet opp mot det europeiske regelverket for kredittratingbyråer. Dette førte til at finansinstitusjonene valgte å ikke lenger tilby skyggeratinger. Markedsaktørene har arbeidet med å etablere alternative løsninger for å sikre at også mindre selskaper fortsatt skal kunne benytte verdipapirmarkedene uten høye risikopåslag som følge av ufullstendig kredittinformasjon blant investorene. Tillitsmannstjenesteselskapet Nordic Trustee varslet i februar 2017 at de henter inn kapital for å etablere et nordisk ratingbyrå, Nordic Credit Rating. Når kapitalen er på plass vil selskapet søke ESMA om konsesjon som kredittvurderingsbyrå. Etter planen skal ratingbyrået kunne tilby godkjente ratingtjenester i løpet av første halvår 2018. Det tyske ratingbyrået Scope Ratings AG varslet i mars 2017 at de etablerer virksomhet i Norge for å møte økt etterspørsel etter offentlige ratinger i det nordiske markedet.

Bruken av tillitsmannstjenester for sertifikat- og obligasjonslån utgjør et annet viktig bidrag til veksten i verdipapirmarkedet i Norge. Tillitsmannen overvåker utsteders oppfyllelse av forpliktelsene og ivaretar kreditorrettighetene til alle investorene overfor utstederen. Over tid har ordningen også ført til økt standardisering av avtaleverket. Dette forenkler prosessen for utstederne og gir økt trygghet for investorene. Ordningen bidrar særlig til å lette de mindre utstedernes tilgang til obligasjonsmarkedene.

I de senere årene har det også blitt etablert tjenester for tredjepartsprising av renteinstrumenter. Særlig for renteinstrumenter uten hyppige handler, ofte fra mindre utstedere, vil uavhengige anslag på markedspris bedre pristransparensen, redusere risikopremiene som følger av usikker prisdannelse og føre til lavere finansieringskostnad.

Figur 2.26 viser at nesten halvparten av obligasjonsutstedelsene i Norge er høyrenteutstedelser. Andelen er betydelig høyere enn hva den er i de store europeiske og nordamerikanske markedene. Noe av dette kan tilskrives næringsstrukturen, ettersom foretak i antatt mer stabile sektorer ofte vil ha høyere rating enn foretak i mer volatile sektorer som oljeservice og shipping. Figur 2.27 viser at disse sektorene utgjør en overvekt av høyrenteutstedelsene i Norge. I tillegg vil store selskaper i mange tilfeller på grunn av geografisk utbredelse og produktdiversifisering kunne oppnå en høyere rating enn tilsvarende mindre selskaper. Den høye andelen høyrenteobligasjoner indikerer at det norske obligasjonsmarkedet er resultatet av særtrekk ved det norske næringslivet, og at obligasjonsmarkedet ikke bare er forbeholdt de største foretakene eller de mest stabile sektorene. Tilgang på uoffisielle ratinger, tillitsmannsordningen og uavhengig prising har trolig vært medvirkende til dette.

Mens det norske verdipapirmarkedet har lagt til rette for mindre aktører på utstedersiden, er eiersiden preget av liten deltakelse fra privatpersoner sammenliknet med andre land. Husholdningenes direkte eierskap utgjør kun 4 pst. av aksjene, og under 1 pst. av obligasjonsgjelden notert på Oslo Børs, som vist i figurene 2.28 og 2.29. Husholdningenes beskjedne direkte eierskap på Oslo Børs kan skyldes at mange personlige investorer benytter et mellomliggende holdingselskap for å samordne sine aksjeinvesteringer. Regjeringen har i 2017 innført en ordning med aksjesparekonto som vil gjøre det enklere for privatpersoner å omfordele sparemidler i aksjer. Ordningen vil fungere slik at gevinster på aksjer ikke skattlegges i forbindelse med realisasjonen, men først når midlene tas ut av kontoen. Departementet har nylig sendt på høring et forslag til hvordan ordningen teknisk kan utformes og hvem som skal kunne tilby ordningen.

På den annen side eier husholdningene andeler i verdipapirfond som igjen investerer i de norske verdipapirmarkedene, samt en økende indirekte andel i form av innskuddspensjon. Flere privatpersoner er derfor eksponert mot verdipapirmarkedet enn tidligere. Selv om denne andelen fortsatt er lav, ventes både antallet husholdninger eksponert mot verdipapirmarkedet, og vekten av eksponeringen, å øke i årene som kommer, i tråd med den generelle dreiningen fra ytelsespensjon til innskuddspensjon, jf. omtale i avsnitt 2.9.

Kilde: Stamdata

Kilde: Stamdata, Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet, Statistisk sentralbyrå

Kilde: Finanstilsynet, Statistisk sentralbyrå

2.11 Operasjonell risiko i finansforetakene

Operasjonell risiko er risiko for tap som følge av manglende eller sviktende interne prosesser, systemsvikt eller menneskelig feil. Operasjonell risiko omfatter bl.a. juridisk risiko og omdømmerisiko, og kan forårsakes av bl.a. mangelfulle prosedyrer, feil i IKT-systemer, regelbrudd, brann, angrep eller tillitsbrudd hos ansatte. Avgrensingen mot andre typer risiko er ikke presis, og tap som blir klassifisert under kredittrisiko eller markedsrisiko, kan følge av eller bli forsterket av operasjonell sårbarhet, for eksempel svakheter ved kredittvurderingsprosesser.

Avdekking av sårbarheter og etterfølgende forebyggende arbeid for å gjøre finansforetakene mindre sårbare og sikre god beredskap for å håndtere risikohendelser, er viktig for å redusere operasjonell risiko. Mye av arbeidet må foregå i det enkelte foretak, men det er også behov for samlet oversikt og koordinert innsats. Beredskapsutvalget for finansiell infrastruktur (BFI) skal bidra til informasjonsutveksling og koordinering av beredskapsarbeidet i den finansielle infrastrukturen. Utvalget vurderer driftsstabilitet, risiko og sårbarhet i den finansielle infrastrukturen og kan sammenkalles ved alvorlige hendelser. Utvalget hadde i 2016 tre ordinære møter og to beredskapsøvelser (én innkallingsøvelse og én scenarioøvelse). Finanstilsynet er sekretariat for BFI, og utvalgets virksomhet er derfor også omtalt i kapittel 7 om Finanstilsynets virksomhet.

Norges Bank og Finanstilsynet publiserer årlig hver sin rapport om den finansielle infrastrukturen. Norges Banks rapport Finansiell infrastruktur drøfter utviklingen i kunderettet betalingsformidling og i interbanksystemene, mens rapporten Risiko- og sårbarhetsanalyse fra Finanstilsynet tar for seg bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i finanssektoren.

Det er en viktig myndighetsoppgave å bidra til og stille krav om god beredskap i betalingssystemet. Det stilles omfattende krav i regelverket om betalingstjenester og betalingssystemer, og det føres tilsyn fra Norges Bank og Finanstilsynet. Regelverket er utformet med utgangspunkt i å hindre uønskede hendelser, og stiller en rekke krav til foretakene med konsesjon. Kravene er nedfelt bl.a. i betalingssystemloven og IKT-forskriften. Systemene skal etter regelverket innrettes slik at sannsynligheten for uønskede hendelser er lav. Norges Bank fører tilsyn med interbanksystemene, mens Finanstilsynet har ansvar for tilsynet med betalingstjenester og verdipapiroppgjørssystemer.

Ansvaret for stabiliteten i tjenestene og systemene ligger hos den som har konsesjon til å yte betalingstjenester eller drive sentrale systemer. Uønskede hendelser i betalingssystemene følges opp av Finanstilsynet. Når det oppstår alvorlige uønskede hendelser, er det viktig å avdekke årsaken, og treffe nødvendige tiltak for å forhindre at problemene gjentar seg. Finanstilsynet kan om nødvendig gi foretaket pålegg om endringer.

Det elektroniske betalingssystemet i Norge håndterer daglig et stort antall transaksjoner. Systemet er generelt stabilt og trygt å bruke, og tapene som følge av misbruk og svindel er små. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) peker i rapporten Helhetlig risikobilde 2016 på at tyveri av pengeverdier gjennom digitale plattformer er en økende trussel. Dette kan ramme banker, men også brukerne av betalingstjenester ved at innloggingsdetaljer blir stjålet. Finansnæringen kan også være utsatt for angrep hvor formålet med angrepene ikke er økonomisk vinning, men å få tilgang til informasjon som f.eks. personopplysninger. Ny teknologi har effektivisert finansiell tjenesteyting og gjort det mulig for finansnæringen å tilby nye tjenester, bl.a. innen betalingsformidling. Innføring av nye tjenester, enten det skjer via kjente plattformer eller nye kanaler, kan imidlertid også bidra til økt risiko. Foretakene må passe på at nyvinninger ikke går på bekostning av sikkerheten.

¹ Tallene i figuren er hentet fra den obligatoriske rapporteringen til Finanstilsynet om avvikshendelser og feil. Finanstilsynet har bygget opp en database med informasjon om slike hendelser, og denne basen blir benyttet i tilsynsarbeidet. Foreløpig finnes det lite internasjonal statistikk som kan brukes for å sammenligne kvaliteten og tilgjengeligheten til de norske systemene med forholdene i andre land. Rapporteringen til Finanstilsynet gir bare informasjon om utviklingen fra år til år i Norge. Verdiene langs den loddrette aksen uttrykker en vektet og summert vurdering av skadeomfanget av hendelser innen ulike tjenester. Tjenestene er nettbank (privat og bedrift), betalingskort, mobilbetalinger, aksjehandel, betalinger til utlandet, interne tjenester og avregning og oppgjør. Skadeomfanget er utledet av antall brukere som ble rammet, hendelsens varighet, og en skjønnsmessig vurdering av hvor alvorlig hendelsen var for brukerne.

Kilde: Finanstilsynet

Det elektroniske betalingssystemet er sårbart for teknisk svikt og trusler utenfra. Bankene og andre aktører bruker store ressurser på å sikre stabil drift og å motvirke angrep. At det kan oppstå feil i komplekse, elektroniske systemer er til en viss grad uunngåelig. Hyppige eller langvarige forstyrrelser i tjenestene vil kunne ha store konsekvenser for kunder og økonomien som helhet. Derfor er det viktig at bankene og andre aktører har systemer som sikrer at nedetiden minimeres ved uønskede hendelser i systemene. Figur 2.30 viser at det generelt var færre og mindre alvorlige hendelser i den finansielle infrastrukturen i 2016 enn i tidligere år. Det har imidlertid vært en oppgang i antall hendelser så langt i 2017.

Utkontraktering av drift og utvikling av IKT-systemer kan skape nye og ukjente sårbarheter og utfordringer for dem som skal vurdere og kontrollere operasjonell risiko i foretakene. Frem til omkring år 2000 hadde alle norske banker driften av IKT-virksomheten i Norge. Nå er en større del av IKT-driften og driftsoperasjonene til norske banker og norske filialer av utenlandske banker flyttet ut av Norge. Også på verdipapirområdet skjer mye av IKT-virksomheten i utlandet. Utkontraktering av IKT-virksomhet kan endre kvaliteten og stabiliteten i systemene, og samtidig svekke mulighetene for innsyn i og kontroll med sårbarhetene i de systemene foretakene baserer sin virksomhet på. Det er viktig at utflytting av IKT-oppgaver skjer på en forsvarlig måte både for det enkelte finansforetak og for finanssystemet som helhet. Finanstilsynet legger i sin tilsynsmessige oppfølging stor vekt på at foretakene skal gjøre grundige risikoanalyser og vurderinger ved ny eller endret utkontraktering. Etter lovendring i 2014 er det strengere regler om hva slags oppgaver finansforetakene kan utkontraktere, og Finanstilsynet har hjemmel for å kontrollere utkontrakteringen og iverksette tiltak overfor uforsvarlig utkontraktering.