9 Virksomheten til Det internasjonale valutafondet (IMF)

9.1 Innledning

Det internasjonale valutafondet (IMF) ble opprettet i 1945 og har i dag 189 medlemsland. Norge har vært medlem siden starten. IMF skal fremme samarbeid om det internasjonale monetære systemet, styrke finansiell stabilitet globalt og regionalt, og støtte opp under internasjonal handel. Institusjonens tre hovedoppgaver er:

• Overvåke økonomien i medlemslandene for å forebygge økonomiske ubalanser og kriser.

• Gi teknisk assistanse til medlemslandene.

• Gi lån til medlemsland som har problemer med betalingsbalansen.

IMF samarbeider med andre internasjonale organisasjoner som Financial Stability Board (FSB), Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). IMF bidrar også til arbeidet i G201 med å stabilisere og styrke verdensøkonomien.

Ledelsen av G20 går på omgang mellom G20-landene. Det er vanlig at formannskapslandet inviterer gjesteland til å delta i arbeidet i sin periode. Gjestelandene deltar nesten på lik linje med de faste medlemmene, men omfattes normalt ikke av rapportene som utarbeides om G20-landenes økonomiske politikk. Tyskland leder G20 i inneværende år og har invitert Nederland, Norge og Singapore som gjester i hele bredden av samarbeidet. I den delen som ledes av landenes finansministre og sentralbanksjefer, er også Sveits invitert. Makroøkonomi og finansiell stabilitet er viktige tema. Her har IMF en sentral rolle i å bistå G20s arbeid. Norges gjesteopptreden i G20 gir dermed større mulighet til også å følge IMFs arbeid.

Det øverste organet i IMF er guvernørrådet, der alle medlemslandene er representert. Sentralbanksjefen er Norges guvernør til IMF, med departementsråden i Finansdepartementet som vara.

Det daglige arbeidet ledes av et styre med 24 medlemmer. Norge deler en styreplass med de øvrige nordiske og de tre baltiske landene. Landene i valgkretsen samarbeider tett om hvilke synspunkter som skal fremmes i styret, og posisjoner og verv går på omgang. Norge hadde styreplassen fra januar 2013 til januar 2016. Den ble deretter ble overtatt av Sverige for en fireårsperiode. I andre halvår 2015 og første halvår 2016 representerte Norge valgkretsen i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC). Danmark har nå denne posisjonen i en tilsvarende periode.

Dette kapittelet redegjør for virksomheten til IMF med vekt på de siste 12–18 månedene, samt noen sentrale spørsmål knyttet til IMF som det skal tas stilling til i nær fremtid.

9.2 IMFs utlånsvirksomhet

9.2.1 Status for utlån

Nivået på IMFs utlån har endret seg lite gjennom det sist halvannet året, se figur 9.1. Sammenliknet med de høye nivåene under finanskrisen og den påfølgende statsfinansielle krisen i euroområdet er utlånene nå nesten halvert. Utlånstoppen ble nådd i april 2012 med i underkant av 100 mrd. SDR 2. Ved utgangen av februar i år var IMFs samlede utlån 54,2 mrd. SDR. Lånene var fordelt på 73 land, to færre enn ved utgangen av april 2016.

¹ Medregnet land der programfasen er over. Tall for 2017 er per 28. februar 2017.

Kilde: IMF

IMFs generelle ordninger er åpne for alle medlemsland og har markedsrelatert rente. Ordningene omfatter både lån som utbetales over en periode for å løse et aktuelt betalingsbalanseproblem, og såkalte føre-var avtaler. En føre-var avtale er en trekkrettighet som innvilges land som har en sterkt økonomisk stilling, men som likevel trenger å styrke tilliten til at de vil klare å innfri sine internasjonale betalingsforpliktelser. Land som får en føre-var avtale skal dermed i utgangspunktet ikke ha behov for å trekke på avtalen. Låneordningene som er forbeholdt lavinntektsland har subsidiert rente og gis som ordinære lån som utbetales over en periode. Boks 9.1 gir mer utfyllende informasjon om de ulike ordningene.

Lån fra IMF har to faser. Først er det en programfase, der lånet blir utbetalt i transjer knyttet til at IMFs styre godkjenner fremdriften i de økonomisk-politiske tiltakene landet har forpliktet seg til. Deretter kommer en fase med tilbakebetaling av lånet. I land med store lån fortsetter IMF å overvåke utviklingen også etter at programfasen er over. Etter juli 2016 skal IMF ved valg av land for nærmere oppfølging legge større vekt på den finansielle risikoen landet utgjør for IMF.

Under og i de første årene etter den globale finanskrisen var det særlig europeiske land som fikk lån fra IMF. De sist årene har nye låntakere vært mer spredd geografisk. Blant de 11 landene som har fått innvilget lån under IMFs generelle ordningene siden begynnelsen av 2016, finner vi land som Irak, Jamaica, Kenya, Egypt, Sri Lanka og Tunisia. Ved utgangen av februar var i alt 18 land i utbetalingsfasen av programmer under disse ordningene, med samlede utlånsrammer på om lag 33 mrd. SDR.

Fire land – Colombia, Mexico, Polen og Marokko – har føre-var avtaler med IMF. Alle landene har siden forrige finansmarkedsmelding fornyet sine avtaler. Polen halverte etter eget ønske trekkadgangen i januar 2017. Samlede lånetilsagn under føre-var avtalene var ved utgangen av februar på nesten 80 mrd. SDR.

I tillegg har fire land kortsiktige lån uten programforpliktelser under ordningen Rapid Financing Instrument.

Under de subsidierte låneordningene for lavinntektsland har det blitt innvilget åtte nye lån siden begynnelsen av 2016. I alt 19 land har nå program under disse låneordningene, med samlede utlånsrammer på 2,7 mrd. SDR. I tillegg har 17 land kortsiktige lån uten programforpliktelser under ordningen Rapid Credit Facility.

Det er for tiden to land – Somalia og Sudan – som ikke har betalt tilbake lån fra IMF ved forfall. Restansene er i alt på 1,2 mrd. SDR. Zimbabwe, som hadde hatt restanser siden februar 2001, betalte 20. oktober 2016 tilbake sin gjeld til IMF.

Figur 9.2 viser utviklingen i nye lånearrangementer under IMFs generelle låneordninger.

¹ Tall for IMFs finansår (1. mai-30. april). Tall for 2017 gjelder perioden 1. mai 2016-28. februar 2017.

Kilde: IMF

Europeiske land er fremdeles blant de med størst utestående gjeld til IMF, se figur 9.3. Av disse landene har Irland, Portugal og Kypros gjennomført sine stabiliseringsprogram, mens Hellas avbrøt sitt program med IMF 15. januar 2015. De økonomiske problemene i Hellas er fortsatt betydelige, og landet inngikk i august 2015 et tredje stabiliseringsprogram med eurolandenes regionale kriseordning – European Stability Mechanism (ESM). ESM har innvilget lån på i alt 86 mrd. euro til Hellas. Dette skal etter planen utbetales i transjer frem til august 2018. En forutsetning i programmet med ESM er at Hellas også inngår avtale om et nytt program med IMF. Så langt er det ikke blitt enighet om IMFs deltakelse. For å delta krever IMF at det må oppnås enighet om ytterligere nedskrivning av den greske statsgjelden, som nå i hovedsak er til europeiske institusjoner, og at Hellas binder seg til å gjennomføre endringer i bl.a. pensjons- og skattesystemene for å gjøre finanspolitikken bærekraftig.

Kilde: IMF

I juli 2016 avsluttet IMFs interne, uavhengige evalueringsorgan (The Independent Evalution Office – IEO) sin vurdering av IMFs håndtering av programmene som ble inngått med Hellas og Irland i 2010 og Portugal i 2011. IEO kritiserer enkelte sider av IMFs engasjement i disse landene, men peker samtidig på at situasjonen med en krise innen en valutaunion var krevende å håndtere.

Ukraina inngikk i mars 2015 et fireårig program på 12,3 mrd. SDR med IMF. Dette er den tiende låneavtalen mellom IMF og Ukraina siden 1994. I avtalen forplikter myndighetene seg bl.a. til å rette opp statsfinansene og utenriksøkonomien, få bukt med den omfattende korrupsjonen og legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet. Reformarbeidet i Ukraina har vært problematisk, og IMFs andre utbetaling kunne først skje i oktober 2016, vel ett år forsinket. I forbindelse med oppstart av den tredje vurderingen av programmet uttalte IMFs stab i november 2016 at det var god fremgang på flere områder. De understreket imidlertid samtidig at det er store utfordringer knyttet til finanspolitisk stabilitet på mellomlang sikt, finansiell stabilitet og de fortsatt betydelige problemene med korrupsjon.

Det største ordinære stabiliseringsprogrammet IMF har avtalt siden forrige finansmarkedsmelding er med Egypt, på 8,6 mrd. SDR. Før programmet ble vedtatt liberaliserte Egypt valutamarkedet og devaluerte sin valuta. Egypt vil søke å bedre sin økonomiske stilling bl.a. ved å redusere underskuddet i statsfinansene og gjennomføre strukturelle reformer for å styrke veksten i privat sektor og skape arbeidsplasser.

9.3 IMFs rolle i det internasjonale monetære og finansielle systemet

IMF har en sentral rolle i det internasjonale monetære og finansielle systemet. Andre viktige aktører er de regionale finansieringsordningene, som for eksempel EUs europeiske stabiliseringsmekanisme (ESM), Bank of International Settlement (BIS), de ulike Basel-komiteene og Financial Stability Board (FSB). Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene og World Trade Organization (WTO) har også betydning.

Det internasjonale monetære og finansielle systemet bør utformes slik at det bidrar til global finansiell og økonomisk stabilitet og hjelper landene med å tilpasse seg økonomiske sjokk. På bakgrunn av erfaringer fra finanskrisen og strukturelle endringer i verdensøkonomien, som den økte betydningen av fremvoksende økonomier og sterkere bånd mellom land gjennom finansmarkedene, har IMF satt i gang en vurdering av om systemet fungerer hensiktsmessig og om sikkerhetsnettet for land med ubalanser i betalingsbalansen som ikke landene selv kan håndtere, er tilstrekkelig sterkt. Diskusjonen foregår også i andre sentrale internasjonale fora, som G20. Spørsmål som tas opp er bl.a. hva IMFs rolle skal være, hva nivået på IMFs utlånsressurser bør være for at institusjonen skal kunne fylle denne rollen og hvordan finansielle plikter og innflytelse skal fordeles mellom IMFs medlemsland. Det er videre viktig å klargjøre rollefordelingen og sikre et godt samarbeid mellom IMF og andre aktører.

IMFs ordninger for lån til medlemsland er en viktig del av sikkerhetsnettet. Et sentralt element i diskusjonen er hvordan disse bør utformes, herunder om omfanget av IMFs føre-var ordninger bør økes. Tanken bak dette er at slike ordninger vil kunne være et alternativ for de landene som ikke får tilgang til låneordninger mellom sentralbanker når valutareservene settes under press (ofte kalt swap-linjer).

9.4 IMFs ressurssituasjon

IMF fungerer som en kredittunion der medlemslandene stiller deler av sine valutareserver til disposisjon for fellesskapet. For å kunne fylle rollen sin i det globale monetære systemet må IMF ha tilstrekkelig finansiell styrke. Tvil om IMFs kapasitet kan skape usikkerhet, bidra til uro i finansmarkedene og forsterke kriser. Norges holdning er at IMF primært skal være en kvotebasert institusjon. Det vil sikre forutsigbarhet om IMFs finansielle kapasitet, samt bidra en god byrdefordeling mellom medlemslandene siden kvotene i stor grad står i forhold til det enkelte lands økonomiske styrke og plass i verdensøkonomien.

IMF foretar regelmessig vurderinger av om kvotene er på et hensiktsmessig nivå. Den neste kvoterevisjonen skal etter planen gjennomføres innen IMFs vårmøte i 2019 og ikke senere enn IMFs årsmøte høsten 2019. Innen dette skal det også oppnås enighet om en justert versjon av formelen som ligger til grunn for fordelingen av kvoter mellom medlemslandene.

Kvoteendringer tar ofte lang tid og er lite egnet til å håndtere overraskende eller forbigående situasjoner. Det har derfor i tillegg blitt etablert frivillige, multilaterale og bilaterale innlånsordninger.

Den viktigste multilaterale innlånsordningen er «New Arrangements to Borrow» (NAB), der noen av de finansielt sterke medlemslandene, inkludert Norge, deltar. NAB-ordningen må fornyes med jevne mellomrom. Regjeringen orienterte i Finansmarkedsmeldingen 2015 (Meld. St. 29 (2015–2016)) om sin positive innstilling til videreføring av NAB-ordningen. Stortinget hadde ingen merknader til dette, jf. Innst. 325 S (2015–2016). IMFs styre vedtok i november 2016 å videreføre NAB for en ny femårsperiode fra november 2017. Land som ønsker å trekke seg ut av ordningen, må melde fra om dette innen 16. mai i år. Departementet er ikke kjent med at noen vurderer å trekke seg ut.

Siden 2009 har IMF også i flere runder inngått bilaterale avtaler om lån med en del av medlemslandene, bl.a. med Norge. I juni 2009 inngikk Norges Bank og IMF en avtale om et bilateralt lån på inntil 3 mrd. SDR. Dette lånet ble etter hvert innlemmet i en utvidet NAB-avtale. Da kvote- og stemmerettsreformen fra 2010 trådde i kraft i februar 2016, ble de samlede kvotemidlene om lag doblet og den utvidede NAB-ordningen nedskalert. En ny runde med bilaterale låneavtaler ble inngått fra og med høsten 2012, deriblant en avtale med Norges Bank på 6 mrd. SDR. De bilaterale låneavtalene fra høsten 2012 begynte å løpe ut i fjor høst. Norges avtale løp ut 4. november 2016.

Det er bred enighet blant IMFs medlemsland om at det ikke er ønskelig å redusere IMFs utlånskapasitet i dagens situasjon. Da de bilaterale lånene begynte å forfalle, oppfordret IMF derfor sine medlemsland til å inngå nye avtaler. Siden IMFs årsmøte i oktober i fjor har 35 land inngått, eller lovet at de vil inngå, nye bilaterale avtaler på til sammen 300 mrd. SDR. Avtalevolumet har dermed passert nivået i 2012-avtalene. De nye bilaterale avtalene inngås av land over hele verden, både tradisjonelle industriland og fremvoksende økonomier, inkludert enkelte land som ikke har hatt bilaterale avtaler tidligere. Så langt har nye avtaler med 18 land med en låneramme på til sammen 207 mrd. SDR trådt i kraft. Stortinget ga 14. februar i år samtykke til at Norges Bank inngår en avtale med IMF om å stille lånemidler tilsvarende 6 mrd. SDR til disposisjon for IMFs generelle låneordninger, se Prop. 40 S (2016–2017) og Innst. 184 S (2016–2017). Dette er samme låneramme som for den bilaterale avtalen som ble avsluttet i november i fjor. Det legges opp til at den nye avtalen mellom Norge og IMF undertegnes i forbindelse med IMFs vårmøte i april i år.

Om lag halvparten av IMFs utlånsressurser kommer i dag fra bidrag til de multi- og bilaterale låneordningene, se tabell 9.1.

Norge stiller i dag til sammen 5,7 mrd. SDR til disposisjon for IMFs generelle låneordninger. Dette tilsvarer i underkant av 65 mrd. kroner. Av disse er 3,76 mrd. SDR ordinære kvotemidler, mens 1,97 mrd. SDR ytes gjennom NAB-ordningen. Ved utgangen av februar i år hadde IMF trukket til sammen 515 mill. SDR. Når avtalen om det nye bilaterale lånet er underskrevet, blir Norges totale bidrag til IMFs generelle låneordninger på til sammen 11,7 mrd. SDR.

Norge stiller også 600 mill. SDR i lånemidler til disposisjon for IMFs spesielle låneordninger for lavinntektsland, gjennom to låneavtaler. Låneavtalen på 300 mill SDR, som ble inngått i 2010, har IMF trukket fullt ut og midlene vil etter hvert betales tilbake. Utestående per 28. februar var 274 mill. SDR. Den andre låneavtalen på 300 mill. SDR, ble inngått med IMF i fjor høst. Stortinget samtykket til inngåelse av denne avtalen i forbindelse med behandlingen av Prop. 122 S (2015–2016), jf. Innst. 400 S (2015–2016). IMF hadde ved utgangen av februar i år ikke trukket på denne låneavtalen.

9.5 IMFs overvåkningsvirksomhet

IMF overvåker den økonomiske utviklingen, både globalt og i det enkelte medlemsland. Etter finanskrisen har regionale perspektiv og makroovervåking av finanssektoren fått større plass. Multilateral, bilateral og finansiell overvåking blir nå i større grad sett i sammenheng. Dessuten har strukturpolitikk fått økt oppmerksomhet, ikke minst på grunn av den relativt svake veksten i verdensøkonomien etter finanskrisen.

De viktigste resultatene fra den multilaterale overvåkingen blir presentert halvårlig i de såkalte flaggskipsrapportene; World Economic Outlook, Global Financial Stability Report og Fiscal Monitor. I forbindelse med de halvårlige møtene i IMFs rådgivende komité av finansministre og sentralbanksjefer (IMFC) samles hovedkonklusjonene fra de forskjellige publikasjonene i Managing Director’s Global Policy Agenda. IMF publiserer årlig en External Sector Report som analyserer eksterne ubalanser i 28 av de største medlemslandene samt euro området. Alle disse, og andre relevante rapporter, ligger på IMFs hjemmeside (www.imf.org). Under IMFs vår- og høstmøter drøfter IMFC økonomisk-politiske tiltak basert på IMFs flaggskipsrapporter. Drøftingene tar også utgangspunkt i vurderinger av risikobildet fremover.

IMF hjelper G20 landene i arbeidet med å fremme en stabil og godt fungerende verdensøkonomi, bl.a. gjennom den såkalte Mutual Assessment Process (MAP) som ble startet høsten 2009. MAP skal utvikle felles mål for verdsøkonomien og gjennomgå og samordne den økonomiske politikken til de ulike G20 landene. Bidrag til G20 er i utgangspunktet ikke en direkte del av IMFs overvåking, men er i tråd med IMFs mandat siden arbeidet bidrar til å styrke overvåkingen av systemviktige land.

Det holdes jevnlig, bilaterale konsultasjoner, såkalte artikkel IV-konsultasjoner, med medlemslandene om den økonomiske tilstanden i landet. Stabens rapporter fra disse konsultasjonene diskuteres i IMFs styre. De fleste medlemslandene, deriblant Norge, tillater publisering av rapportene fra staben og oppsummeringen av konklusjonene fra styrebehandlingen.

IMF går regelmessig grundig gjennom medlemslandenes finansielle systemer i regi av et såkalt Financial Sector Assessment Program (FSAP). Formålet er å vurdere svakheter og styrker i medlemslandenes finansielle system og foreslå tiltak som kan bidra til et mer robust finansielt system nasjonalt og internasjonalt.

9.6 IMFs gjennomganger av norsk økonomi

Overvåking av den økonomiske utviklingen i medlemslandene og globalt er en vesentlig del av IMFs virksomhet. I overvåkingen legger IMF særlig vekt på makroøkonomiske forhold og finansiell stabilitet. Den bilaterale overvåkingen skjer i hovedsak gjennom artikkel IV-konsultasjonene, som for de fleste land blir gjennomført hvert år.

Fjorårets rapport om tilstanden i norsk økonomi ble behandlet i IMFs styre 29. juni. IMF-stabens vurdering var at regjeringens økonomiske opplegg for 2016 var godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Det makroøkonomiske rammeverket har lykkes med å dempe virkningene av det sterke fallet i olje- og gassprisene og den reduserte etterspørselen fra oljerelatert virksomhet. Pengepolitikken har gjennom lavere renter og svakere kronekurs bidratt til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Rapporten peker på at myndighetene må legge til rette for omstilling til en mindre oljeavhengig økonomi. Tilstanden i norsk banksektor ble vurdert som god, men husholdningenes gjeldsbyrde og den sterke veksten i prisene på boliger ble trukket frem som risikofaktorer. IMFs styre sluttet seg til stabens vurderinger.

IMFs neste rapport om norsk økonomi kommer sommeren 2017. Som forberedelse hadde en delegasjon fra IMF sist høst samtaler med norske myndigheter og kom 17. november 2016 med en uttalelse om norsk økonomi. IMFs stab mener den ekspansive finanspolitikken for 2017 er godt tilpasset situasjonen, men den bør bli mer nøytral etter hvert som kapasitetsutnyttelsen i økonomien øker. Det er viktig at finanspolitikken og strukturelle reformer er klart rettet mot å støtte veksten i sektorer som ikke er avhengige av petroleumssektoren. IMF fremhevet igjen at tilstanden i banksektoren er god. IMF ga støtte til at filialer av utenlandske banker bør følge samme regler som norske banker for å sikre finansiell stabilitet og like konkurransevilkår.

IMF har definert Norge som et av 29 land som utgjør den systemviktige kjernen i det globale finansielle systemet. Norge blir derfor gjenstand for en FSAP-gjennomgang hvert 5. år, mot hvert 10. år for andre land. Den siste FSAP-gjennomgangen av norsk økonomi var i 2015.

9.7 Noen generelle politikktema IMF er opptatt av

9.7.1 «The three-pronged approach»

Etter flere år med svak vekst i verdensøkonomien argumenterer IMF nå for en «tredelt tilnærming» i den økonomiske politikken, med økt fokus på strukturelle reformer, fortsatt ekspansiv pengepolitikk og forsiktige lettelser i finanspolitikken.

IMF mener at man vil kunne unngå å overbelaste pengepolitikken, og samtidig opprettholde bærekraftige gjeldsnivåer, dersom det implementeres landspesifikke vekstfremmende strukturelle reformer. Finanspolitiske lettelser bør begrenses til land som har finanspolitisk handlingsrom, og følges opp av troverdige planer for konsolidering på mellomlang sikt.

9.7.2 Kapitalstrømmer og finansiell stabilitet

Internasjonale kapitalstrømmer er en sentral del av det internasjonale monetære systemet, og er positive for verdensøkonomien bl.a. fordi de legger til rette for teknologioverføring og effektiv allokering av kapital. Samtidig kan kraftig kapitalinngang- eller utgang og høy volatilitet bidra til øke den makroøkonomiske og finansielle risikoen.

Våren 2016 satte IMF søkelyset på nedgangen i kapitalinngangen til fremvoksende økonomier siden 2010, bl.a. gjennom et eget kapittel i «World Economic Outlook». Analysen viste at mye av reduksjonen kunne forklares av mindre forskjell i økonomisk vekst mellom fremvoksende økonomier og industrialiserte land. IMF pekte på at selv om nedgangen i netto kapitalinngang hadde vært sammenlignbar med tidligere episoder på 1980- og 1990-tallet, så hadde nedgangen denne gangen i mindre grad ført til betalingsbalansekriser. Ifølge IMF skyldes dette i hovedsak at mer fleksible valutakursregimer har lagt til rette for en mer markedsbasert tilpasning av valutakursene. Mange fremvoksende økonomier har også bygd opp valutareservene, samtidig som forpliktelsene i utenlandsk valuta er redusert.

Senere på året gikk IMF gjennom erfaringene med sitt «institusjonelle syn» på kapitalstrømmer som ble vedtatt i 2012. Det institusjonelle synet gir retningslinjer for fondets politikkråd, og skal sikre klare og konsistente politikkanbefalinger til land som møter problemer med store og volatile kapitalstrømmer. Ifølge retningslinjene bør slike utfordringer i første omgang håndteres ved hjelp av makroøkonomiske verktøy som penge- og finanspolitikk og valutakursfleksibilitet, samt solide institusjoner og god makroregulering av finanssektoren. Direkte tiltak for å kontrollere kapitalstrømmer bør kun brukes i spesielle tilfeller, der de bidrar til å støtte en omstillingsprosess eller dersom de er nødvendige for å bevare finansiell stabilitet. Tiltakene bør da være målrettede, transparente og midlertidige.

IMFs vurdering er at politikktiltakene i ulike land generelt har vært i tråd med IMFs retningslinjer. Land som har blitt rammet av kapitalutgang, har i stor grad møtt dette med en kombinasjon av makroøkonomiske tiltak. Direkte tiltak mot kapitalstrømmer har i hovedsak vært begrenset til situasjoner der et land har vært i – eller nær – en økonomisk krise.

9.7.3 Global handel

Veksten i global handel har avtatt de siste årene, både relativt til den historiske trendveksten og relativt til veksten i økonomien for øvrig. IMF analyserte i 2016 årsakene til denne utviklingen, bl.a. i et notat i mai3 og i «World Economic Outlook» i oktober 2016. IMF har ved gjentatte anledninger fremhevet at veksten i handel og globale verdikjeder har gagnet verdensøkonomien og bidratt til økt produktivitetsvekst.

IMF konkluderer med at det særlig er lavere økonomisk vekst som har ført til lavere vekst i handelen. Handelen har likevel falt mer enn nedgangen i BNP-veksten skulle tilsi fordi det har vært særlig svak utvikling i etterspørselskomponenter med høyt importinnhold slik som investeringer. Det er i hovedsak i fremvoksende økonomier at handelen har falt mye relativt til BNP. Dette kan i stor grad knyttes til utviklingen i Kina der rebalanseringen i retning av mer offentlig og privat konsum har dempet importveksten. IMF peker også på at fallet i gjennomsnittlige tollsatser har flatet ut de siste årene. Det har også blitt inngått færre frihandelsavtaler samtidig som antallet midlertidige handelsbarrierer har økt. Disse forholdene kan også ha bidratt til å dempe handelsveksten. Fondet har uttrykt bekymring for signaler om økt proteksjonisme fremover.

IMF mener det viktigste politikktiltaket for å oppnå ny vekst er tiltak for å øke investeringsveksten. Samtidig må det arbeides med internasjonale avtaler som reduserer handelsbarrierer, og reformer som begrenser kostnadene for dem som har kommet dårligere ut som følge av globaliseringen.

9.8 Avstemninger i IMFs guvernørråd

Guvernørrådet er IMFs øverste organ. I dette er alle medlemslandene representert. Norges guvernør er sentralbanksjef Øystein Olsen. Guvernørrådet har delegert mye av sin myndighet til IMFs styre. Det har imidlertid beholdt retten til bl.a. å godkjenne kvoteøkninger, å tildele IMFs spesielle trekkrettighet (SDR) og til å gjøre endringer i IMFs vedtekter. Guvernørrådet velger og oppnevner også medlemmer til IMFs styre og har sist ord når det er behov for tolkning av IMFs statutter. I 2016 stemte Guvernørrådet over følgende saker:

• Forslag om å utsette fristen for den 15. kvotegjennomgangen til IMFs årsmøte høsten 2017. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Forslag om lønnsjusteringer for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Forslag om justeringer i foreldrepermisjonsordningen for medlemmer og varamedlemmer i IMFs styre. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Forslag om regler for valget av medlemmer til IMFs styre høsten 2016, samt tidspunkt for neste styrevalg. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.

• Valg av medlemmer til IMFs styre. I tråd med rotasjonsavtalen i valgkretsen stemte Norges guvernør på Sveriges kandidat, Thomas Östros.

• Forslag om å utsette fristen for den 15. kvotegjennomgangen til IMFs vårmøte i 2019 og ikke senere enn IMFs årsmøte høsten 2019. Norges guvernør stemte for forslaget. Forslaget ble vedtatt.