4 Rettslege rammevilkår

4.1 Innleiing

Norsk mediepolitikk er integrert i det regionale og globale samarbeidet som skjer gjennom blant anna EØS-avtala, Europarådet, FN (WIPO og UNESCO) og WTO. Noreg er også med i samarbeidet i Nordisk Ministerråd.

Den teknologiske utviklinga har ført til rask globalisering på medieområdet. Tanken om at ein allmennkringkastar skal sikre grunnleggjande demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet står framleis sterkt.

Verksemda til offentleg finansierte allmennkringkastarar har kome under stadig aukande press frå kommersielle aktørar, noko som har ført til at EU og Europarådet har vedteke retningsgjevande reglar og tilrådingar om allmennkringkastarar.

Det internasjonale rammeverket legg overordna føringar for utforminga av nasjonale regelverk. Samstundes vil utforminga av allmennkringkastaroppdraget først og fremst vere ei nasjonal sak.

4.2 Internasjonale rammevilkår

4.2.1 EØS-avtala

4.2.1.1 Generelt

Det mest sentrale internasjonale regelverket for kringkastingssektoren er EØS-avtala. Avtala har stor innverknad på mediesektoren og mediepolitikken i Noreg. EØS-avtala skal blant anna sikre like konkurransevilkår og fri rørsle av tenester i EØS-området. Dette regelverket legg dermed føringar for norsk lovgjeving og myndigheitsutøving på mediefeltet og set skrankar for offentleg støtte til allmennkringkastarar. Samtidig gjev regelverket EØS-landa stor fridom til å bevare og utvikle mediepolitikken i samsvar med eigne kulturelle tradisjonar og verdiar.

4.2.1.2 Offentleg støtte

Regelverket i EØS-avtala om offentleg støtte råkar kringkastarar som er heilt eller delvis finansierte av det offentlege.

Etter at konkurransemyndigheitene i EU på 1990-talet tok imot ein del klager frå kommersielle kringkastarar om lisensfinansiert allmennkringkasting, vedtok EUs Ministerråd i 1997 den såkalla Amsterdamprotokollen om allmennkringkasting1 der allmennkringkastingsrolla er understreka som viktig. Protokollen gjev uttrykk for at allmennkringkasting er ein føresetnad for eit velfungerande demokrati, og at den er naudsynt for å halde ved lag eit breitt spekter av ulike medium. Amsterdamprotokollen slår elles fast at systemet med allmennkringkasting har direkte samanheng med demokratiske, sosiale og kulturelle behov i alle samfunn, og at medlemsstatane sjølve skal kunne avgjere finansieringsform, organisering og mandat for allmennkringkastarane. Samtidig stiller protokollen krav om tydelegare avgrensing av mandatet til allmennkringkastarane og kva for oppgåver som kan finansierast med lisens. Prinsippa i Amsterdamprotokollen vart stadfesta i 1999.

På bakgrunn av EU-retten og praksis frå EU-domstolen har EU-kommisjonen sett opp retningsliner for offentleg støtte til allmennkringkastarar. Retningslinene er ikkje eit rettsleg bindande regelverk, men leggjer føringar for korleis EU-kommisjonen skal gå fram for å vurdere om offentleg finansiering av allmennkringkastarar er i samsvar med reglane om offentleg støtte. Dokumentet har difor praktisk tyding for korleis EU-statane innrettar allmennkringkastarane sine. Eftas overvåkningsorgan (ESA) har utarbeidd tilsvarande retningsliner som byggjer på EU-kommisjonens retningsliner. Av retningslinene går det fram at offentleg støtte til allmennkringkasting vil vere lovleg i fall følgjande vilkår er oppfylte:

• Allmennkringkastingsoppdraget bør definerast så klårt og presist som råd. Det er einast tenester som er omfatta av oppdraget, som kan finansierast med lisensmidlar.

• Allmennkringkastaroppdraget må liggje føre som eit formelt pålegg. For at nye tenester som vil utgjere ei vesentleg endring av det eksisterande allmennkringkastingstilbodet skal kunne innlemmast i allmennkringkastingsoppdraget, bør det etablerast ein førehandsgodkjenningsprosedyre.

• Det bør førast effektivt tilsyn med at allmennkringkastingsoppdraget blir oppfylt.

• Lisensmidlar skal einast nyttast til å finansiere allmennkringkastingsverksemd. Difor må ikkje støtta overstige nettokostnadene ved å utføre allmennkringkastingsoppdraget. Dette inneber bl.a. at det ikkje må liggje føre overkompensasjon, og at kompensasjonen ikkje kan nyttast til å kryss-subsidiere kommersiell verksemd. Dette føreset at offentleg finansierte allmennkringkastarar må ha ein rekneskapsmessig separasjon mellom allmennkringkastingsverksemda og kommersiell verksemd.

Retningslinene slår fast at den einskilde medlemsstaten har relativt vidt rom til å vareta det redaksjonelle sjølvstendet til allmennkringkastaren. Vidare er det presisert i retningslinene at det som utgangspunkt er opp til nasjonale styremakter å definere allmennkringkastingsoppdraget innanfor ramma av kva som kan oppfattast som allmenne og økonomiske tenester, det vil seie tenester som fyller kulturelle, sosiale og demokratiske oppgåver i samfunnet. ESAs oppgåve er avgrensa til å undersøkje om definisjonen inneheld openberre feil.

Innanfor ramma av tradisjonell kringkastingsverksemd er det aksept for ein vid definisjon av kva typar innhald som er omfatta av oppdraget. Oppdraget kan omfatte ein brei og balansert samansett programprofil som er eigna til å få ei viss publikumsoppslutning. Dette gjeld ikkje berre opplysingsverksemd, men også for eksempel sport og underhaldning.

For at allmennkringkastarar framleis kan spele ei viktig rolle i den nye digitale medierøyndomen, slår retningslinene fast at allmennkringkastarar kan bruke offentleg støtte for å tilby audiovisuelle tenester over nye distribusjonsplattformer. Dette føreset at tenestene oppfyller demokratiske, sosiale og kulturelle behov i vedkomande EØS-land. Det blir vidare stilt krav om at tenesta ikkje har urimelege marknadskonsekvensar som er unødvendige for å oppfylle allmennkringkastingsoppdraget. Retningslinene slår fast at kjøp av eksklusive senderettar til store hendingar vil vere legitimt, men dersom allmennkringkastaren kjøper slike rettar utan at dei blir nytta eller tilbodne andre moglege kjøparar, vil det kunne ha urimelege konsekvensar for marknaden.

Reklame, e-handel og annonsar, teleshopping og sponsing blir nemnde uttrykkjeleg i retningslinene som eksempel på tenester som normalt ikkje oppfyller allmenne behov, og som difor fell utanfor allmennkringkastingsoppdraget. Det same gjeld tenester som ikkje tilfører meirverdi med omsyn til sosiale, demokratiske og kulturelle behov utover det som allereie er tilbode i marknaden.

I vedtak 8. juli 2009 konkluderte ESA med at finansieringa av NRK ikkje var i samsvar med EØS-avtalas reglar om offentleg støtte. Vurderinga var gjord på bakgrunn av gjeldande finansiering av NRK. I vedtaket vart norske styremakter rådde til å gjennomføre visse konkrete tiltak føreslegne av overvakingsorganet:

• ein klårare definisjon av NRKs allmennkringkastingsoppdrag

• etablering av ein førehandsgodkjenningsprosedyre for nye NRK-tenester

• meir effektivt tilsyn med NRKs oppfylling av allmennkringkastingsoppdraget på nasjonalt nivå og kontroll med overkompensasjon

• eit system med separate konti for oppgåver innanfor allmennkringkastingsoppdraget og kommersielle aktivitetar

• betre etterleving av marknadsprinsipp for kommersielle aktivitetar

I brev av 13. oktober 2009 aksepterte norske styremakter dei føreslegne tiltaka. På bakgrunn av denne aksepten avslutta ESA saka med vedtak av 3. februar 2010.2 I vedtaket viser ESA blant anna til at norske styremakter har gjennomført følgjande tiltak:

• fastsett nye vedtekter for å klårgjere NRKs forpliktingar i nye media og spesielt på Internett;

• forplikta seg til å introdusere ein prosedyre for førehandsgodkjenning av nye NRK-tenester i samsvar med visse nærare definerte prinsipp;

• fastsett i kringkastingslova at einast tenester som oppfyller demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet kan godkjennast som ledd i førehandsgodkjenningsprosedyren3;

• bede Medietilsynet om å gå igjennom NRKs eksisterande tenester på nye medieplattformer4;

• publisert ei liste over NRK-tenester som ikkje kan vere lisensfinansierte og slår fast at produkt eller tenester som har til formål å generere overskot ved annonsar/reklame, e-handel, sponsing eller varesal/sal av «spin-off-produkt», vil falle utanfor allmennkringkastingsoppdraget;

• fastsett i kringkastingslova5 at Medietilsynet ikkje kan instruerast av Kongen eller departementet ved utarbeiding av allmennkringkastingsrapporten som ledd i tilsynet med at NRK oppfyller allmennkringkastingsoppdraget;

• etablert eit system med separate konti for aktivitetar som ikkje er omfatta av allmennkringkastingsoppdraget for å kunne fastslå rimeleg kompensasjon for utføring av oppdraget og for å hindre overkompensasjon og kryss-subsidiering;

• fastsett nærare føresegner i vedtektene § 10 om at det skal takast omsyn til alle direkte og indirekte inntekter frå allmennkringkastingsoppdraget når det årlege lisensnivået skal fastsetjast;

• fastsett at eventuell overkompensasjon skal betalast attende eller trekkjast frå ved fastsetjing av lisensnivået det etterfølgjande året. Det blir opna for at det i ekstraordinære situasjonar kan aksepterast overkompensasjon på meir enn 10 pst. dersom det er trong for særlege investeringar for å kunne levere allmennkringkastingsoppdraget.

4.2.1.3 Europaparlamentets resolusjon om allmennkringkasting

Europaparlamentets resolusjon om allmennkringkasting i ein digital tidsalder6 framhevar behovet for å sikre ei sentral rolle for allmennkringkastarane også på nye medieplattformer. I resolusjonen ber parlamentet medlemsstatane om å sikre eit rammeverk som gjer det mogleg for allmennkringkastarane å utnytte digital teknologi og tilby attraktivt kvalitetsinnhald for folk generelt og unge spesielt. Ifølgje resolusjonen kan ikkje dei tradisjonelle grensene i mediesektoren haldast oppe lenger i det internettbaserte miljøet, ettersom tradisjonelle medium ikkje kan overleve utan å utvide verksemda til nye plattformer som sms-tenester, internettsider, applikasjonar til smarttelefonar osv. Resolusjonen oppmodar difor allmennkringkastarar som har tilbode radio og TV om å tilby attraktivt innhald av høg kvalitet online, og viser til at unge menneske nesten berre nyttar internettmedium.

Resolusjonen framhevar EUs audiovisuelle landskap med eit tospora system som består av både offentlege og private aktørar, og at det må vere reell balanse mellom offentlege og private aktørar. Offentlege allmennkringkastarar skal ha tilstrekkeleg finansiering, tilgjenge til nye relevante teknologiar og plattformer og stabile rammevilkår som kan føreseiast. Resolusjonen oppmodar til at medlemsstatane definerer oppdraget så presist som mogleg for å bevare allmennkringkastaranes eigenskapar, og nemner særleg audiovisuelle produksjonar og journalistikk av høg kvalitet ubundne av kommersielle vurderingar og politisk innverknad.

4.2.1.4 AMT-direktivet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietenester (heretter AMT-direktivet) vart vedteke av EU i 2007.7 Direktivet har som hovudformål å leggje til rette for fri formidling av audiovisuelle medietenester over landegrensene og styrkje konkurranseevna til den europeiske TV-sektoren. Dessutan skal direktivet følgje opp den tekniske og marknadsmessige utviklinga, særleg i samband med den aukande bruken av audiovisuelle bestillingstenester som er kjenneteikna av at sjåarane sjølve vel tidspunkt for når program skal sjåast. Eit tredje formål med direktivet er å modernisere og forenkle eksisterande regelverk.

Direktivet avløyste det såkalla fjernsynsdirektivet frå 19898 som allereie var gjennomført i norsk rett. Medan fjernsynsdirektivet berre var retta mot tradisjonell kringkastingsverksemd, omfattar AMT-direktivet også ikkje-lineære tenester der sjåaren sjølv kan velje tidspunktet for når program skal sjåast (Video On Demand, Catch Up TV, klikkefilm). Slike tenester blir i det norske regelverket kalla audiovisuelle bestillingstenester.

I likskap med fjernsynsdirektivet har AMT-direktivet til hovudformål å leggje til rette for fri rørsle av TV og audiovisuelle bestillingstenester. AMT-direktivet skal vidare styrkje den europeiske mediesektoren i konkurransen med aktørar frå andre geografiske marknader ved ei modernisering og forenkling av eksisterande regelverk.

Direktivet skal vidare leggje til rette for likare konkurransevilkår. Dette omfattar særleg TV-mediets konkurranseevne samanlikna med audiovisuelle bestillingstenester. Direktivet viser i punkt 24 i fortala til at TV og audiovisuelle bestillingstenester konkurrerer om same publikum. Direktivet skal difor også bidra til å unngå konkurransevriding. Ettersom audiovisuelle bestillingstenester tidlegare ikkje har vore underlagde mediespesifikk regulering frå EUs side, medan TV-mediet har vore gjenstand for eit relativt omfattande reguleringsregime, legg direktivet opp til ei viss harmonisering av regelverka for dei to medietypane. Dette skjer dels gjennom eit sett felles grunnreglar som omfattar både fjernsyn og audiovisuelle bestillingstenester og eit sett spesialreglar for bestillingstenester, og dels ved at regelverket for TV blir liberalisert.

Liberalisering av regelverket for TV omfattar særleg reklameavbrotsreglane. Vidare inneheld direktivet fellesreglar for sponsing og produktplassering som for TV-sektoren inneber ei liberalisering, medan det for audiovisuelle bestillingstenester inneber ei strengare regulering enn i dag. Ifølgje direktivets fortale punkt 81 inneber den teknologiske utviklinga at forbrukarane har fått fleire valmoglegheiter. Blant anna inneber ny teknologi at sjåarane kan velje vekk tradisjonell reklame. Ifølgje punkt 80 og 81 i fortala er det difor naudsynt å opne for utvikling av nye reklameteknikkar og produktplassering, slik at tradisjonelt fjernsyn får betre høve til å konkurrere på same vilkår som nye audiovisuelle tenester.

AMT-direktivet er eit minimumsdirektiv og inneheld minimumsreglar som gjeld for alle EØS-land. Ifølgje artikkel 4 og fortala punkt 41 kan den einskilde medlemsstaten utforme strengare eller meir detaljerte reglar enn føresegnene i direktivet. Føresetnaden for å kunne utforme strengare eller meir detaljerte reglar er at dei samsvarar med allmenne prinsipp for fellesskapsretten.

Som nemnt ovanfor byggjer AMT-direktivet i likskap med fjernsynsdirektivet på dei fire fridomane. Sendarlandsprinsippet og prinsippet om fri vidareformidling skal sikre fri rørsle av audiovisuelle medietenester, som er samlenemning for TV og audiovisuelle bestillingstenester i direktivet.

Sendarlandsprinsippet inneber at ein tilbydar av slike tenester berre skal vere underlagd reglane i det landet tilbydaren er etablert. Dette tyder at ein tenestetilbydar ikkje vil vere underlagd meir enn eitt EØS-lands regelverk. Sendarlandsprinsippet inneber også at dei ulike EØS-landa skal sikre at alle tenestetilbydarar innanfor landets jurisdiksjon held seg til nasjonale lovreglar. Det kan dermed skje fri utveksling av tenester utan at fleire land må føre tilsyn med om tenesta oppfyller regelverket i direktivet.

Prinsippet om fri vidareformidling inneber at dei ulike medlemsstatane innanfor EØS-området som hovudregel ikkje får hindre vidaresending av audiovisuelle medietenester frå andre medlemstatar.

Nytt i AMT-direktivet er formaliseringa av ein prosedyre for konsultasjonar (konsultasjonsprosedyren). Føremålet med denne prosedyren er å oppnå ei gjensidig tilfredsstillande løysing når eit EØS-land (mottakarlandet) av allmenne omsyn har innført strengare eller meir detaljerte reglar enn minimumsreglane i direktivet, og ein fjernsynskanal underlagd eit anna EØS-lands jurisdiksjon har sendingar som heilt eller hovudsakleg er retta mot mottakarlandet. Det må understrekast at konsultasjonsprosedyren ikkje inneber plikt for TV-selskapet til å følgje lovreglane i mottakarlandet.

Direktivet inneheld også unntak frå sendarlandsprinsippet og prinsippet om fri vidareformidling i form av ein omgåingsprosedyre og høve til å gjennomføre nasjonale tiltak.

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved Prop. 9 L (2012–2013), jf. Innst. 143 L (2012–2013). Det nye regelverket trådde i kraft 1. januar 2013. Gjennomføringa er hovudsakleg skjedd gjennom endringar i kringkastingslova, kringkastingsforskrifta og i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk (åndsverklova) § 25 og 45 a. Dei viktigaste endringane i det norske regelverket som følgje av AMT-direktivet var:

• verkeområdet for kringkastingslova og kringkastingsforskrifta vart utvida til også å gjelde audiovisuelle bestillingstenester;

• det vart opna for produktplassering i somme programkategoriar for kommersielle TV-kanalar. Produktplassering er forboden i alle program som er produserte av NRK sjølv, eller tinga av NRK frå eksterne produsentar;

• liberalisering av reglane for sponsoridentifikasjon;

• liberalisering av reklameavbrotsreglane for film, lengre fiksjonsbaserte seriar og program og nyheitsprogram;

• det vart innført ein prosedyre for konsultasjonar (konsultasjonsprosedyre) og iverksetjing av tiltak (omgåingsprosedyre) for retta sendingar frå andre EØS-land som bryt norske reglar;

• krav om tilrettelegging for høyrslehemma i TV;

• regelverk for å fremje europeisk innhald i audiovisuelle bestillingstenester;

• ein rett for TV-selskap til å sende korte nyheitsutdrag frå hendingar av stor interesse som andre TV-selskap har eksklusive senderettar til.

4.2.1.5 EU-kommisjonens grønbok

EU-kommisjonen offentleggjorde den 24. april 2013 ei grønbok9 om rammevilkåra for audiovisuell sektor. Føremålet med grønboka er å leggje grunn for vidareutvikling av EUs regelverk og politikk på det audiovisuelle området. Grønboka fokuserer hovudsakleg på det gjeldande EU-direktivet på det audiovisuelle området (AMT-direktivet). Grønboka reiser ei rad spørsmål om kva regulatoriske endringar som er naudsynte som følgje av den pågåande utviklinga i mediemarknaden. Det blir særleg fokusert på utvegar til økonomisk vekst, innovasjon i den europeiske mediemarknaden, mediemangfald, kulturelt mangfald, vern av forbrukarane og vern av born. Ifølgje EU-kommisjonen har høyringsfråsegnene vore sprikande. Det er venta at EU-kommisjonen i 2015 vil avgjere om AMT-direktivet skal reviderast.

Kommisjonens grønbok vart 12. mars 2014 følgd opp av ein resolusjon10 frå Europaparlamentet. I resolusjonen blir det fokusert mest på konvergensen i mediemarknaden, tilgangen forbrukarane har til audiovisuelle medium, korleis utvikle finansieringsmodellar for å sikre europeisk programproduksjon og vareta det kulturelle mangfaldet, infrastruktur- og frekvensspørsmål, og dessutan regulatoriske tilhøve. I resolusjonen blir sentrale verdiar som mediemangfald, vern av mindreårige, forbrukarvern og pressefridom framheva. Parlamentet ber konkret om at Kommisjonen følgjer opp AMT-direktivet med ein konsekvensanalyse av korleis føremålet med direktivet blir vareteke sett i lys av utviklinga som har vore innan sektoren for audiovisuelle medium. Parlamentet tilrår deregulering på område der føremålet med reguleringa ikkje blir nådd, og tilrår i staden ei felles minimumsregulering for alle audiovisuelle medietenester. I resolusjonen blir det vidare peikt på at i lys av konvergensen i marknaden må godkjenningsprosedyrar for allmennkringkastingstilbod på digitale plattformer, som er lisensfinansierte, bli tilpassa den digitale realiteten og konkurransesituasjonen. Parlamentet understrekar også at eit uavhengig og ikkje-reklamefinansiert offentleg tilbod er viktig.

4.2.1.6 Ekomdirektiv

Regelverket i EØS-avtala for elektronisk kommunikasjon (ekom-regelverket) inneheld ei rekkje vedtekter som er relevante for kringkastingsfeltet. Dette har samanheng med at regelverket har føresegner om elektroniske kommunikasjonsnett, medrekna digitale kringkastingsnett. Ekom-regelverket i EØS-avtala omfattar blant anna reglar for frekvensforvaltning, tildeling av konsesjonar, formidlingsplikt for allmennkringkastarar, reglar om tilgang for tenestetilbydarar til elektroniske nett og tekniske krav til mottakarutstyr. Hovudformålet med reglane er å fremje effektiv konkurranse i marknadene for tilbod av overføringstenester og tenester retta mot sluttbrukarar. I regelverket blir det samstundes slege fast at det er kontaktpunkt mellom innhaldsregulering og regulering av nett, og at regelverket skal praktiserast på ein måte som varetek kulturpolitiske mål.

I norsk rett er ekom-regelverket i hovudsak gjennomført i lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomlova). Ekomlova § 6-4a presiserer at styremaktene kan tildele frekvensressursar direkte til verksemd som har rett til distribusjon av radio- eller fjernsynskringkasting. Avgjerda gjev ingen rettar eller plikter, korkje for styremaktene eller for kringkastarane. Forarbeida slår fast at ansvarleg departement for kringkasting prioriterer mellom allmennkringkastarane dersom det er knappe frekvensressursar, og at det vil vere «nødvendig å prioritere frekvenser for at NRK skal kunne oppfylle sitt allmennkringkastingsoppdrag».11

4.2.1.7 E-handelsdirektivet

Ehandelsdirektivet skal fremje fri rørsle av informasjonssamfunnstenester på tvers av landegrensene i EØS-området. Det regulerer blant anna marknadsføring over Internett og stiller krav til informasjon som må gjevast i samband med slik verksemd. Ehandelsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstenester (ehandelslova). Audiovisuelle bestillingstenester vil vere regulerte av både AMT-direktivet og ehandelsdirektivet12. Til skilnad frå ehandelsdirektivet fastset AMT-direktivet likevel reglar om innhaldet i tenestene. I tilfelle konflikt mellom direktiva skal AMT-direktivet ha forrang, jf. AMT-direktivet artikkel 4 nr. 8.

4.2.1.8 EUs regelverk om opphavsrett

Direktiva om opphavsrett i EØS-avtala har relevans for kringkastingsfeltet fordi dei etablerer rett til innhaldet i ei kringkastingssending og til sendinga som slik. Alle direktiva er gjennomførde i åndsverklova. Det er særleg utleigedirektivet, satellitt- og kabeldirektivet og opphavsrettsdirektivet som har innverknad på kringkastingsfeltet.

Vernetidsdirektivet slår elles fast at ei kringkastingssending er verna i 50 år etter første utsending. Vernetida for lydopptak av framføringar av utøvande kunstnarar og for rett til lydopptak av produsentar (tilverkarar) vart i 2011 forlenga frå 50 til 70 år, rekna frå det første tidspunktet for utgjeving eller offentleggjering. Forlenginga gjeld berre lydopptak, ikkje audiovisuelle produksjonar.

I denne samanhengen blir det også nemnt at opphavsrettsdirektivet etablerer einerett for kringkastingsføretak til å tilby sendingane sine som audiovisuell bestillingsteneste. Direktivet etablerer tilsvarande rettar til innhaldet i sendinga. Rettigheitsklareringa omfattar difor også denne forma for tilgjengeleggjering.

Etter at AMT-direktivet vart gjennomført i norsk rett, vart ei føresegn teken inn i åndsverklova § 45a sjette ledd med fastsetjing av rett for TV-selskap til å sende korte nyheitsutdrag frå hendingar av stor interesse som andre TV-selskap har eksklusive senderettar til.

4.2.2 Europarådet

4.2.2.1 Innleiing

Europarådet er ein traktatfesta mellomstatleg organisasjon som omfattar 47 hovudsakleg europeiske medlemsland med om lag 890 millionar innbyggjarar.

Noreg har vore medlem av Europarådet sidan etableringa i 1949. Det mediepolitiske arbeidet i Europarådet har i første rekkje vorte handsama av Styringskomiteen for media og informasjonssamfunnstenester (CDMSI). Noreg tek del i begge og dessutan i einskilde ekspertkomitear under CDMSI.

Europarådets noverande arbeid på medieområdet er retta mot:

• styrking av ytringsfridomen og opplysingsfridomen og fri rørsle for opplysingar og idear på tvers av landegrensene (som er garantert gjennom artikkel 10 i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen);

• utvikling av alleuropeiske politiske tiltak og eigna juridiske og andre verkemiddel for dette formålet og

• utforming av formålstenlege tiltak for å sikre at medielovgjevinga og mediepolitikken held tritt med teknologiske, økonomiske og regulatoriske endringar innanfor mediesektoren.

Dokument frå Europarådet dreiar seg hovudsakleg om konvensjonar (folkerettsleg bindande avtaler), rekommandasjonar (ikkje-bindande tilrådingar) og resolusjonar (erklæringar).

4.2.2.2 Fjernsynskonvensjonen

Europarådskonvensjonen av 1989 om fjernsyn over landegrensene er ratifisert av over 30 land, blant dei Noreg. Konvensjonen er i hovudsak materielt samanfallande med det tidlegare fjernsynsdirektivet. Føremålet med fjernsynskonvensjonen er å gje eit internasjonalt rammeverk for TV-tenester på tvers av landegrenser og gjeld også for medlemer i Europarådet utanfor EØS-området.

Den faste komiteen for TV over landegrensene (T-TT) har i ei årrekkje arbeidd med ein revisjon av konvensjonen for å følgje opp den tekniske og marknadsmessige utviklinga på tilsvarande måte som er gjort ved vedtakinga av AMT-direktivet. Arbeidet er likevel vorte innstilt av di EU-kommisjonen meiner at den har eksklusiv kompetanse på dei punkta som er regulerte i AMT-direktivet. Kommisjonen har difor gjort det klårt at ingen EU-land kan slutte seg til ein ny konvensjon dersom den har eit innhald som overlappar reguleringa i AMT-direktivet. Status i dag er difor at fjernsynskonvensjonen framleis gjeld.

4.2.2.3 Sentrale rekommandasjonar og resolusjonar

Europarådet har i fleire samanhengar framheva samfunnsrolla til allmennkringkastarane og vedteke fleire tilrådingar for å sikre utviklinga, sjølvstendet og finansieringa deira.

I ein resolusjon frå 199413 har medlemsstatane i Europarådet forplikta seg til å garantere sjølvstendet til allmennkringkastarar mot både politisk og økonomisk påverknad.

I rekommandasjonen om ubundne allmennkringkastarar frå 199614 blir det understreka at det er viktig å sikre sjølvstendet deira, særleg andsynes politiske styremakter. Vedlegget til rekommandasjonen inneheld detaljerte retningsliner som skal sikre sjølvstendet i blant anna redaksjonelle vurderingar, sendekjema, organisering av aktivitetar, rekrutteringsspørsmål og i ein del finansielle spørsmål. Vidare har Europarådet oppmoda medlemslanda til å etablere uavhengige tilsyn for kringkastingssektoren og gjeve detaljerte retningsliner for korleis sjølvstendet bør varetakast.15

I ministerkomiteens deklarasjon av 27. september 200616 blir medlemsstatane blant anna bedne om å syte for sjølvstende for allmennkringkastarane i samsvar med rekommandasjonen av 1996. Vidare blir medlemslanda oppmoda til å bruke juridiske, politiske, finansielle, tekniske og andre verkemiddel for å sikre allmennkringkastarane sjølvstende og institusjonelle autonomi og for å fjerne all risiko for politisk eller økonomisk innblanding. Allmennkringkastarane blir oppmoda til å vere medvitne om si spesielle rolle i eit demokratisk samfunn og til å tilby eit stort mangfald av program og tenester for eit breitt publikum.

I januar 2007 vedtok Ministerkomiteen i Europarådet to rekommandasjonar som vedkjem allmennkringkasting. Den første omtalar mediepluralisme og mangfald av medieinnhald, særleg i lys av digitalisering og anna teknologisk utvikling.17 Her går det blant anna fram at medlemsstatane bør sikre at eksisterande allmennkringkastarar får synleg plass i det nye medielandskapet, at dei får høve til å vere tilgjengelege på fleire plattformer og til å utvikle nye tenester.

Den andre rekommandasjonen omtalar allmennkringkastingsoppdraget meir spesifikt.18 Den oppmodar medlemsstatane til å å leggje til rette for utvikling og tilpassing, slik at dei kan syte for breiare demokratisk, samfunnsmessig og kulturell deltaking. Rekommandasjonen gjev også retningsliner for korleis allmennkringkastingsoppdraget bør utviklast og takast i bruk i medlemsstatane for å vere betre tilpassa den nye digitale mediekvardagen.

Rekommandasjonen om forvaltning av allmennkringkastingsmedium av 201219 understrekar den unike rolla allmennkringkastarane har for å sikre ytringsfridom, mangfald, styrking av demokratiet og å tilby innhald av høg kvalitet. I denne rekommandasjonen blir omgrepet «public service media» og ikkje «public service broadcasting» nytta. Den tilrår at landa let allmennkringkastarane nytte potensialet sitt fullt ut med omsyn til ny kommunikasjonsteknologi og fremje deltaking ved hjelp av interaktiv teknologi.

4.2.2.4 Den Europeiske Menneskerettsdomstolens praksis

Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) har handsama ymse saker om allmennkringkasting.

I ei sak frå 1993 slo domstolen fast at eit konsesjonsregime som gjev allmennkringkastaren monopol over tilgjengelege frekvensar, ikkje kan tillatast med mindre det kan dokumenterast at det ligg føre eit presserande behov for det.20

I ei sak frå 200921 slo EMD fast at styremaktene i Moldova hadde brote EMK-artikkel 10 som følgje av at nasjonal lovgjeving korkje gav fullgod garanti for det redaksjonelle sjølvstendet til allmennkringkastaren eller sikra balansert og pluralistisk informasjon.

4.2.3 FN

4.2.3.1 UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfald

UNESCO-konvensjonen om å verne og fremje mangfald av kulturuttrykk vart vedteken på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober 2005.

Føremålet med UNESCO-konvensjonen er å gje medlemsstatane reelle moglegheiter til å føre ein kulturpolitikk som kan fremje mangfald av kulturuttrykk. Konvensjonen legitimerer at statane har suveren rett til å treffe kultur- og mediepolitiske tiltak som dei meiner er formålstenlege for å verne og fremje kulturelt mangfald. Konvensjonen om kulturelt mangfald knyter eit klårt samband mellom kulturelt mangfald, menneskerettar og andre grunnleggjande rettar i samfunnet.

Konvensjonen gjev eit ikkje-uttømande oversyn over kva tiltak statane kan vedta, blant anna reguleringstiltak for å verne og fremje kulturelt mangfald, tiltak for å skaffe nasjonal kulturindustri tilgang til midlar, tiltak for å etablere og støtte offentlege institusjonar, tiltak for å støtte kunstnarar, tiltak for å styrkje mediemangfaldet, blant anna gjennom allmennkringkasting.

Konvensjonen regulerer i hovudsak rettane til statane og pålegg i mindre grad forpliktingar. Når landa gjennomfører kulturpolitikken sin og treffer tiltak for å verne kulturelt mangfald «skal politikk og tiltak vere i samsvar med vedtektene i konvensjonen». Fleire vedtak er utforma som mindre tyngjande pliktreglar, blant anna i formuleringar som at statane «skal søkje» å styrkje bilateralt, regionalt og internasjonalt samarbeid som kan bidra til kulturelt mangfald. Dette gjeld for eksempel gjennom avtaler om samproduksjon og distribusjon. Industriland får særskilt plikt til preferansebehandling av utviklingsland. Industrilanda skal leggje til rette for kulturutveksling av kunstnarar og andre kulturarbeidarar, og dessutan for kulturvarer og tenester frå utviklingsland.

Ratifiseringa skjedde 17. januar 2007 og kravde ikkje endringar i norsk rett, jf St. prp. nr. 76 (2005–2006). For Noreg trådde konvensjonen i kraft 17. april 2007. Per 26. februar 2015 har 135 statar, forutan EU, slutta seg til konvensjonen. Noreg har forplikta seg til å rapportere om status for arbeidet med nasjonal oppfølging av føresegnene i konvensjonen kvart fjerde år.

4.2.3.2 FNs konvensjonar om urfolk og etniske, religiøse og språklege minoritetar

I FNs erklæring om urfolks rettar heiter det i artikkel 16:

1. Urfolk har rett til å opprette egne medier på sine egne språk, og har rett til tilgang til alle former for ikke-urfolks medier, uten diskriminering.

2. Staten skal treffe effektive tiltak for å sikre at statseide medier på tilbørlig vis gjenspeiler urfolks kulturelle mangfold. Statene bør, uten at det er til hinder for å sikre full ytringsfrihet, oppmuntre privateide medier til på en fullgod måte speile urfolks kulturelle mangfold.

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettar artikkel 27 heiter det:

I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.

Vidare inneheld Barnekonvensjonen artikkel 17 d ein særskild regel om urfolk og minoritetar som krev at statane skal: «oppmuntre massemediene til å ta særlig hensyn til de språklige behov hos barn som tilhører en minoritetsgruppe eller et urfolk, oppmuntre massemediene til å ta særlig hensyn til de språklige behov hos barn som tilhøyar ein minoritetsgruppe eller eit urfolk».

Det visast elles til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i sjølvstendige statar artikkel 30 og 31.

4.2.3.3 FNs barnekonvensjon

Barnekonvensjonen artikkel 13 sikrar barns ytringsfridom, inkludert retten til å «søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag». Dette inkluderer retten til å søke og motteke ytringar i form av levende bildar, enten dei er formidla på kino, video, fjernsyn eller Internett. På same måte som vaksne, har barn behov for informasjon om tema som opptar og har følgjer for dei, i format som er tilpassa deira alder og evner. Konvensjonens artikkel 17 slår fast at statane også har en plikt til aktivt å sikre barn «tilgang til informasjon og stoff fra forskjellige nasjonale og internasjonale kilder». På den annen side følgjer det av konvensjonens artikkel 17 bokstav e at statane også har et ansvar for å «beskytte barn mot informasjon og stoff som er skadelig for barns velferd».

4.2.3.4 WIPO

I FN-organisasjonen for immaterialrett, WIPO, er eit arbeid i gang med å oppdatere globale opphavsrettstraktatar som følgje av den teknologiske utviklinga. I 1996 vart det forhandla fram nye traktatar om opphavsrettar og utøvar-/produsentrettar i fonogram (innhaldsrettar). I 2012 vart rettane til audiovisuelle utøvarar oppdaterte i ein ny traktat, og i 2013 vart det forhandla fram ein traktat som betrar tilgangen til åndsverk for blinde og svaksynte.

Tilsvarande traktat om rettar (signalrettar) for kringkastingsføretak er framleis under forhandling. I 2011 vart komiteen om opphavsrett og beslekta rettar i WIPO, som er ansvarleg for desse forhandlingane, einige om ein arbeidsplan for å utarbeide eit nytt utkast til traktat. Arbeidet har likevel hatt mindre framdrift dei siste åra.

Frå før er opphavsrettslege tilhøve med relevans for kringkastingsfeltet regulerte i Roma-konvensjonen, som Noreg slutta seg til i 1978.

4.2.4 Handelspolitikk og norsk medieregulering

Verdas handelsorganisasjon (WTO) regulerer handel mellom statar. GATS-avtala (WTOs generalavtale for tenester) regulerer handel på bl.a. mediesektoren. Eit viktig prinsipp i avtala er det såkalla «Most Favoured Nation Principle» (MFN-prinsippet), som inneber at det einskilde medlemslandet skal behandle andre land og tenesteleverandørar i andre land likt. Avtala gjev likevel høve til tidsavgrensa unntak frå MFN-prinsippet.

I likskap med dei aller fleste land har Noreg vore tilbakehalden med å liberalisere eigen kultur- og audiovisuell politikk i forhandlingane i WTO. Hovudargumentet for europeiske land har vore at den nasjonale marknaden for audiovisuelle tenester de facto er open, og at det samtidig er enorm skeivheit i handelen med slike tenester når det gjeld amerikanske kulturprodukt og tenester. I praksis er Noreg og dei fleste andre europeiske landa i stor grad nettoimportørar av audiovisuelle tenester frå USA.

I 2013 gav det europeiske rådet EU-kommisjonen mandat til å forhandle med USA om eit transatlantisk handels- og investeringspartnarskap (Transatlantic Trade and Investment Partnership – TTIP). Føremålet med TTIP er å skipe eit handels- og investeringspartnarskap som skal føre til auka økonomisk aktivitet, sysselsetjing, innovasjon og verdiskaping i EU og USA. Audiovisuelle tenester er likevel unnatekne i EUs forhandlingsmandat. For kultursektoren elles heiter det at EU skal sikre at partane har rett til å setje i verk tiltak for å verne og fremje kulturelt mangfald slik dette er fastsett i UNESCO-konvensjonen. Noreg er ikkje med i desse forhandlingane.

TISA (Trade in Services Agreement) er ei fleirstatleg avtale om handel og tenester som blir forhandla mellom 50 WTO-medlemer, mellom dei Noreg. Noregs posisjon i TISA-forhandlingane er at det ikkje skal gjevast forpliktingar når det gjeld audiovisuelle og kulturelle tenester.

4.3 Gjeldande regulering i norsk rett

4.3.1 Overordna

4.3.1.1 Grunnlova

Ytringsfridomen er forankra i Grunnlova § 100 og vernar om både retten til å ytre seg og retten til å ta imot informasjon. Regelen slår vidare fast at førehandssensur einast kan nyttast dersom det er naudsynt for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Etter sjette ledd i regelen følgjer det såkalla infrastrukturansvaret, som pålegg staten generell plikt til å leggje til rette for ei open og opplyst offentleg samtale. Allmennkringkasting er eitt av fleire statlege verkemiddel for å fremje mangfald og ytringsfridom.

Grunnlovas § 108 fastset myndigheitenes særskilte ansvar for den samiske folkegruppe. Føresegna lyder: » Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv».

4.3.1.2 Redaksjonell sjølvstende

Redaktørens sjølvstende er verna gjennom redaktørplakaten. Det er ei avtale om redaktørens sjølvstende, plikter og ansvar som kom i stand 22. oktober 1953 mellom Norsk Redaktørforening og dåverande Norske Avisutgiveres Landsforbund (nå Mediebedriftenes landsforening). Kjerneprinsippet i avtala, om redaktørens sjølvstende av eigar/utgjevar, vart lovfesta 1. januar 2009 gjennom lov av 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media (mediefridomslova). I tillegg til at lova gjeld for kringkastarar, gjeld den også for aviser, periodiske publikasjonar og elektroniske massemedium som driv journalistisk produksjon og formidling av nyheiter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt. Ein viktig føresetnad for at media skal kunne fylle si demokratiske rolle og sikre den redaksjonelle fridomen, er at det redaksjonelle innhaldet ikkje er påverka av utanforliggjande forhold. I ei mediebedrift er det redaktøren som er garantisten for at innhaldet er basert på sjølvstendige vurderingar. I mediefridomslova blir det fastslått at eigaren av eit medieføretak, eller den som på vegne av eigaren leier føretaket, ikkje kan instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Ein eigar av eit medieføretak kan heller ikkje krevje å gjere seg kjend med skrift, tekst eller bilete eller høyre eller sjå programmateriale før det er gjort allment tilgjengeleg.

Tilsvarande går fram av kringkastingslova § 6-3, som slår fast at kringkastingssjefen har ansvar for den laupande programverksemda i NRK. Dette inneber at korkje eigar eller styre kan blande seg inn i redaksjonelle spørsmål.

4.3.1.3 Allmennkringkasting

NRK har etter kringkastingslova § 2-1 første ledd lovfesta rett til å drive kringkasting. Andre må ha konsesjon til å drive kringkasting. Formelt sett står NRK difor i ei særstilling samanlikna med dei andre allmennkringkastarane.

P4 og SBS Radio Norge har konsesjon til riksdekkjande reklamefinansiert radio i FM-bandet frå 1. januar 2014 til 31. desember 2016. FM-konsesjonane stiller følgjande overordna krav til sendingane:

Konsesjonærens sendinger skal baseres på prinsippene for allmennkringkasting. Kanalens programprofil skal være av allmenn karakter og interesse, og programmenyen skal ha tematisk og sjangermessig bredde, både hva gjelder sammensetning av programkategorier og sammensetningen innenfor den enkelte programkategori. Kanalen skal ha programmer for både brede og smale grupper.

I tillegg blir det stilt følgjande spesifikke krav til sendingane:

Konsesjonæren skal ha en egen nyhetsredaksjon og skal tilby faste, egenproduserte nyhetsbulletiner gjennom hele dagen.

Nyhets- og aktualitetssendingene skal ha et analytisk, kritisk og fordypende perspektiv.

Konsesjonæren skal spille minimum 35 % norsk musikk.

Når FM-nettet blir avvikla i 2017, vil det i praksis gjelde ei registreringsordning for riksdekkjande reklamefinansiert radio. Ordninga inneber at den som disponerer kapasiteten i nettet først sluttar avtale med kringkastarar og at alle som har slik avtale, automatisk vil få kringkastingskonsesjon utan krav til programprofil. Ettersom det ikkje lenger vil bli stilt krav om ein bestemt programprofil, vil det ikkje lenger eksistere riksdekkjande allmennkringkastarar på radio frå 2017. Det blir i den samanhengen vist til digitalradiomeldinga22:

Digitalisering av kringkastingsnetta inneber ei stor utviding av tilgjengeleg kapasitet. Ein situasjon der tilgjengeleg kapasitet er tilnærma lik etterspurnaden, reduserer grunnlaget for å fastsete individuelle vilkår for konsesjonane. I ein situasjon der DAB-nettet vil kunne gje plass til meir enn 30 riksdekkjande kanalar, kan ikkje departementet sjå at det er grunnlag for å krevje at konsesjonærar skal betale vederlag eller operere med ein bestemt programprofil.

Departementet kan heller ikkje sjå at ein treng stille innhaldskrav i konsesjonar for å vareta kulturpolitiske mål knytte til mediemangfald. Dersom NRK byggjer ut Regionblokka til full landsdekning og Riksblokka får over 90 pst. befolkningsdekning, vil dei aller fleste kunne få tilgang til over 30 rikskanalar (føreset bruk av DAB+). Sjølv om mange av desse tilboda truleg vil bli nokså like, kan det ventast at konkurransen om lydarane vil medføre at tilbodet også vil bli differensiert og retta mot tematiske nisjar eller bestemte målgrupper.

For lokalradio tek Kulturdepartementet i Meld. St. 2 (2014–2015), Rammevilkår for lokalradio i samband med digitaliseringa av radiomediet, til orde for at innhaldskrava for dei kommersielle konsesjonærane som held fram på FM, skal opphevast frå neste konsesjonsperiode som startar 1. januar 2017. Dette inneber at dei kommersielle lokalradiokonsesjonærane frå same tidspunkt ikkje lenger vil vere underlagde allmennkringkastingsplikter.

Når det gjeld TV, tok ordninga med konsesjonsplikt i praksis slutt då konsesjonen til TV 2 gjekk ut 1. januar 2010. Etter utlysing inngjekk Kulturdepartementet 3. desember 2010 avtale med TV 2 om status som formidlingspliktig allmennkringkastar. Avtala vart 10. februar 2015 forlenga med eitt år til 31. desember 2016. Denne avtala er omtala nærare i kapittel 4.4.3 og kapittel 16.2.

4.3.1.4 Distribusjon – formidlingsplikt

I kringkastingsforskrifta § 4-2 er det fastsett formidlingsplikt (dvs. plikt til vidaresending) i kabelnett for NRKs TV-sendingar og Frikanalen. Vidare pålegg forskrifta formidlingsplikt på marknadsmessige vilkår for den kringkastar som har status som formidlingspliktig allmennkringkastar. Per i dag er dette TV 2s hovudkanal.

Formidlingsplikta gjeld alle abonnentar med avtale om mottak av TV-sendingar i kabelnett over ein viss minimumsstorleik. Føremålet med formidlingsplikta er å sikre allmennkringkastarane distribusjon.

4.3.2 Nærare om NRK som lisenspliktig allmennkringkastar

4.3.2.1 Allmennkringkastingsoppdraget

Kringkastingslova § 6-1 tredje ledd slår fast at NRK har som formål å drive allmennkringkasting og verksemd som har samanheng med dette. Det nærare innhaldet i allmennkringkastingsoppdraget går fram av NRK-plakaten. NRK-plakaten er i sin heilskap innlemma i vedtektene. Plakaten balanserer omsynet til fellesskapets krav og forventningar til NRK mot selskapets høve til å utøve programverksemd utan inngrep i redaksjonelle avgjerder. Plakaten skal uttrykkje dei forventningar og krav fellesskapet har til NRK, og korleis desse skal bli innfridde. For nærare omtale av plakaten visast det til kapittel 2.2.1 og kapittel 9.

NRK skal kvart år innan utgangen av mars månad utarbeide eit allmennkringkastarrekneskap som skal sendast til Medietilsynet. Rekneskapen skal gjere greie for allmennkringkastingsaktivitetane i selskapet i føregåande år. På denne bakgrunnen utarbeider Medietilsynet ein rapport om korleis kringkastaren har oppfylt allmennkringkastingspliktene, jf. kringkastingslova § 2-13.

Ettersom NRKs programplikter ikkje er heimla i lov, men nedfelte i selskapets vedtekter, er ikkje programforpliktingane omfatta av sanksjonsreglane i kringkastingslova. Medietilsynet kan dermed ikkje påleggje NRK sanksjonar for brot mot pliktene, slik tilsynet kan gjere overfor dei kommersielle allmennkringkastarane. Generalforsamlinga i NRK følgjer opp Medietilsynets rapport om oppfyllinga av allmennkringkastingspliktene. Vidare blir generalforsamlingas oppfølging omtala i den årlege budsjettproposisjonen til Kulturdepartementet (Prop. 1 S).

Kringkastingsrådet skal drøfte og uttale seg om hovudlinjene for programverksemda i NRK. Nærare reglar om kringkastingsrådet og distriktsprogramråda og oppgåvene og organiseringa deira går fram av kringkastingslova kapittel 7.

Samisk programråd er oppnemnt av Sametinget for fire år om gangen. Rådet skal uttale seg om hovudlinjene i programverksemda til NRK Sápmi og om de programsaker som leggast fram av NRK.

4.3.2.2 Førehandsgodkjenning av nye NRK-tenester

Kringkastingslova § 6-1a fastset at Kongen i statsråd avgjer om det skal gjevast løyve til å innlemme nye tenester i allmennkringkastingsoppdraget til NRK. Etablering av ei førehandsgodkjenningsordning følgjer også av vedtaket i EFTAs overvakingsorgan av 8. juli 2009 om forholdsmessige tiltak vedrørande finansieringa av NRK, jf. kapittel 4.2.1.2.

Nærare reglar om førehandsgodkjenning går fram av kringkastingsforskrifta kapittel 6. Desse reglane tredde i kraft 1. mai 201023 og inneber at NRK må søkje om løyve til å innlemme nye tenester som vil utgjere ei vesentleg endring av det eksisterande allmennkringkastingstilbodet.

Berre tenester som oppfyller «demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet» kan godkjennast. I kringkastingsforskrifta § 6-2 går det fram at det ved vurdering av om ei teneste skal innlemmast i allmennkringkastingsoppdraget, skal leggjast vekt på om tenesta vil oppfylle allmennkringkastingsoppdraget som uttrykt i NRK-vedtektene, og om tenesta vil tilføre meirverdi ut over det som alt er tilbode i marknaden. Dette skal vegast mot potensielle konkurranseavgrensande verknader av at tenesta blir tilboden.

Medietilsynet er ansvarleg for gjennomføringa av godkjenningsordninga og skal gje rådgjevande fråsegn til Kulturdepartementet seinast tolv veker etter at søknaden er motteken. Medietilsynet kan ikkje instruerast av Kongen eller departementet ved utarbeiding av fråsegna, jf. kringkastingslova § 6-1a første ledd. Medietilsynet skal leggje alle søknader frå NRK som krev førehandsgodkjenning fram for Konkurransetilsynet. Konkurransetilsynet skal normalt ha ein frist på åtte veker etter førelegginga til å kome med fråsegn. I samsvar med kringkastingslova § 6-1a og kringkastingsforskrifta § 6-1 første ledd avgjer Kongen i statsråd om tenesta kan gå inn i NRKs allmennkringkastingsoppdrag. Kulturdepartementet har ansvar for saksførebuinga for regjeringa og lagar utkast til kongelig resolusjon.

4.3.2.3 Organisering og styringsinstrument

Sidan 1996 har NRK vore organisert som eit 100 pst. statleg eigd aksjeselskap. NRK er difor underlagd den generelle reguleringa i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskap (aksjelova). NRK er vidare omfatta av dei særlege reglane om statsaksjeselskap i aksjelova §§ 20-4 til 20-7 som gjeld for aksjeselskap der staten eig alle aksjar, og som gjev staten som eigar utvida avgjerdskompetanse. Aksjelova § 20-4 fastset at styret blir valt av generalforsamlinga, og at Kongen kan overprøve styrevedtak dersom vesentlege samfunnsomsyn tilseier det. Vidare slår aksjelova § 20-7 fast at Riksrevisjonen fører kontroll med forvaltninga av statens interesser og kan gjere undersøkingar mv. i slike selskap.

NRK etablerte NRK Aktivum AS i 1997 for å sikre eit tydeleg rekneskaps- og driftsskilje mellom lisensinntekter og kommersielle inntekter i selskapet. Kommersiell verksemd skal i hovudsak skje i dotterselskapet og kunne sameinast med dei krav til kvalitet og integritet som gjeld for NRK, jf. vedtektene § 16 bokstav f.

Ordinær generalforsamling blir halden kvart år innan utgangen av juni månad. Kva spørsmål som må leggjast fram for generalforsamlinga for avgjerd, går fram av NRK-vedtektene. Styret skal leggje fram alle saker som er rekna for å vere av vesentleg prinsipiell, politisk eller samfunnsmessig innverknad for generalforsamlinga. Nærare om kva for andre saker som må leggjast fram generalforsamlinga, går fram av vedtektene § 9.

Styret har åtte medlemer. Fem medlemer, mellom dei styreleiar og nestleiar, blir valde av generalforsamlinga for to år om gongen. Generalforsamlinga kan velje to varamedlemer til desse. Tre styremedlemer med varamedlemer blir valde i direkte val av og blant dei tilsette etter reglane i aksjelova § 6-4, jf. § 20-4 første ledd og forskrift 20. juni 2014 nr. 850 om tilsettes rett til representasjon i aksjeselskaps og allmenne aksjeselskaps styre og bedriftsforsamling m.m. (representasjonsforskrifta).

Styret tilset kringkastingssjefen, som er administrerande direktør i selskapet, jf. kringkastingslova § 6-3, og fastset løna hans. Kringkastingssjefen blir tilsett for ein periode på seks år som kan forlengjast med endå ein periode på seks år.

Kringkastingssjefen har ansvaret for den laupande programverksemda. Dette inneber at kringkastingssjefen i den daglege redigeringa har full fridom og avgjerdsmynde når det gjeld innhaldet, medrekna utveljing av materiale, vinkling, prioritering av stoff, presentasjon av haldningar osv. Av kringkastingslova § 6-2 går det fram at styret ikkje har myndigheit på dette området. Dette skal sikre NRKs redaksjonelle fridom.

Kulturministeren vedtek, som generalforsamling, NRKs vedtekter. Vedtektene inneheld to delar. Del I handlar om organisatoriske føresegner m.m., og her er også formålet med selskapet fastsett i § 3: «NRKs formål er å tilby allmennkringkasting for hele Norges befolkning i radio og fjernsyn samt på andre medieplattformer.» Del II inneheld punkta i NRK-plakaten.

4.3.2.4 NRKs finansiering og kommersielle inntekter

NRKs verksemd er hovudsakleg finansiert gjennom kringkastingsavgifta, jf. kringkastingslova § 6-4. Kringkastingsavgifta blir fastsett av Stortinget kvart år under handsaminga av statsbudsjettet. Som hovudregel fastset Stortinget konkrete premissar for bruken av eventuell auke av avgifta.

Innkrevjinga av kringkastingsavgifta er nærare regulert i forskrifter 23. oktober 1980 nr. 8798 om fjernsynsmottakarar § 1 står det at den som har fjernsynsmottakar, pliktar å betale kringkastingsavgift. Forskrifta regulerer vidare når avgifta skal betalast, i kva tilfelle ein kan fritakast for avgift, når avgiftsplikta opphøyrer m.m. I tillegg finst det føresegner om kringkastingsavgifta i forskrift om meldeplikta radiohandlarar har til NRK og i forskrift om radiohandlarkontroll.

I kringkastingslova § 6-4 går det fram at NRK-verksemda ikkje kan finansierast med reklame i NRKs allmennkanalar eller tekstfjernsyn. Det er heller ikkje tillate med produktplassering i program som er produserte av eller for NRK eller tilknytte føretak, jf. § 3-6 fjerde ledd.

NRK kan i avgrensa grad ta imot sponsorbidrag. Forenkla uttrykt kan NRK få tilskot frå sponsorar til sendingar frå idrettsarrangement, eigne produksjonar av viktige nasjonale hendingar og undervisningsprogram, jf. kringkastingsforskrifta § 3-13.

Dersom eit program er sponsa, følgjer det av kringkastingslova § 3-4 første ledd at dette skal opplysast ved inn- og/eller utannonseringa av programmet. NRK kan, i likskap med andre kringkastarar og tilbydarar av audiovisuelle bestillingstenester, identifisere sponsor med sponsors namn, varemerke, logo, produkt eller teneste. Det går likevel fram av kringkastingsforskrifta § 3-13 at NRK einast kan identifisere sponsor munnleg og/eller med eit ikkje-bevegeleg bilete. Denne avgjerda gjeld for NRKs sponsa program både i TV og i audiovisuelle bestillingstenester.

Medietilsynet er i kringkastingslova §§ 10-2 til 10-4 gjeve heimel til å påleggje administrative sanksjonar for brot på kringkastingslova eller forskrifter gjevne med heimel i lova.

4.3.3 Nærare om TV 2s avtale om status som formidlingspliktig allmennkringkastar

I St.meld. nr. 30 (2006–2007) Kringkasting i en digital fremtid, vart det konkludert med at det er viktig å halde oppe kommersiell allmennkringkasting for å bidra til eit så mangfaldig kringkastingstilbod som mogleg. Programvilkår kopla med formidlingsplikt vart peika på som ein mogleg regulatorisk reiskap. I meldinga la departementet til grunn at spørsmålet om formidlingsplikt mot allmennkringkastingsforpliktingar skulle vurderast ved utlaupet av TV 2s konsesjonsperiode.

Etter at det var gjennomført ei utlysing, slutta Kulturdepartementet 3. desember 2010 ei avtale med TV 2 om status som formidlingspliktig allmennkringkastar. Avtala gjeld frå 1. januar 2011 til 31. desember 2015, men vart 10. februar 2015 forlenga med eitt år til 31. desember 2016. Føremålet med avtala er å føre vidare ein kommersiell, riksdekkjande kringkastar med særskilte allmennkringkastingsplikter, og på den måten bidra til at norske TV-sjåarar får eit allment tilgjengeleg, breitt og kvalitativt høgverdig TV-tilbod. Innhaldet i avtalen er nærare omtalt i kapittel 2.2.2 og kapittel 16.