1 Regjeringens politikk for internasjonal studentmobilitet

1.1 Internasjonalisering og studentmobilitet

Høyere utdanning av god kvalitet er avgjørende for den fremtidige samfunnsutviklingen. Både globale utfordringer og hjemlige omstillingsbehov stiller høye krav til kompetanse og utdanning. Internasjonalisering og internasjonalt samarbeid er nødvendig for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning. Det slo regjeringen fast i Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen). Som forskningen må også utdanningen utvikles gjennom samarbeid og sammenligning med gode miljøer i utlandet. Gjennom internasjonal eksponering og samarbeid tilføres utdanninger og studenter verdifulle perspektiver som kan løfte utdanningskvaliteten i vid forstand. Internasjonalt samarbeid og internasjonale perspektiver er nødvendig for å håndtere globale samfunnsutfordringer knyttet til klima, teknologi, demografi og demokrati. Samtidig støtter det opp under bredere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og næringspolitiske interesser gjennom både nettverk, kunnskap og kompetanser. Samfunns- og arbeidsliv også i Norge har en stadig mer internasjonal karakter, og kunnskapen, kompetansen og ferdighetene økt internasjonalisering kan bidra til, vil bli enda viktigere i fremtiden.

Internasjonalisering i utdanningene antar en rekke ulike former, og den viktigste forutsetningen er et internasjonalt orientert og aktivt fagmiljø. Internasjonalisering kan handle om innholdet i pensum, om at studentene presenteres for internasjonale perspektiver, og om et internasjonalt læringsmiljø. Det er regjeringens mål for norsk høyere utdanning at studentene inngår i et læringsmiljø som også omfatter internasjonale studenter.

I tillegg til at regjeringen ønsker å fremme ulike former for internasjonalisering av pensum, studier og læringsmiljøet hjemme, er det et mål at langt flere studenter skal reise på utveksling fra Norge, og dette er hovedtemaet for denne stortingsmeldingen. I Kvalitetsmeldingen slo regjeringen fast at det på lengre sikt bør være et mål at halvparten av studentene har et utenlandsopphold i løpet av studiene.

Et studieopphold i utlandet vil bidra til å øke kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning og til den enkelte students egenutvikling, og det vil bidra til å utvikle samfunnet og øke Norges omstillingsevne og konkurranseevne.

Internasjonal studentmobilitet handler om å forbedre studiene ved å tilføre internasjonale impulser og internasjonal kunnskap til norske studenter og campuser. Det bør legges til rette for at studentene drar til utenlandske institusjoner deres hjemmeinstitusjon allerede samarbeider faglig med, og har kvalitetssikret. Utreisende grads- og utvekslingsstudenter bør i tillegg motiveres til å ta utdanning i land som er av særlig betydning for Norge, og ved utenlandske institusjoner med høy kvalitet.

Studieopphold i utlandet skal gi studentene internasjonal erfaring som vil gjøre dem bedre rustet til å delta i et europeisk og globalisert arbeids- og næringsliv. I tillegg skal internasjonal studentmobilitet støtte opp under det liberale demokratiets verdier, verdier vi ser er under press i dagens verden. Å bringe unge mennesker sammen kan bygge broer over nasjonale spenninger, gi interkulturell forståelse og bidra til å utfordre antidemokratiske og fremmedfiendtlige krefter. Fremtidens samfunnsborgere trenger nye ferdigheter i et samfunn som i økende grad er globalt, multikulturelt og digitalt. Internasjonal studentmobilitet skal bidra til å forme fremtidens samfunn til det bedre ved at studenter bryner sine meninger mot meningene til dem med en annen bakgrunn. Høyere utdanningsinstitusjoner skal arbeide sammen for å løse samfunnsproblemer og bedre kvaliteten på forskning og utdanning. Land skal gjennom forpliktende samarbeid sørge for at det er mulig for elever, studenter og forskere å være mobile.

De nordiske landene samarbeider for å skape et godt utdannings- og forskningsfellesskap rundt mobilitet, kvalitet og politiske prioriteringer. I det europeiske samarbeidet gjennom Erasmus+-programmet, Europarådet og Bologna-prosessen er bygging av felles europeisk identitet, fremme av demokratiske verdier og kamp mot ekstremisme viktige motiver. Gjennom blant annet UNESCO jobber Norge med andre land for å få utdanning og mobilitet høyere opp på den globale dagsordenen og for å sikre oppfyllelse av bærekraftsmålene, deriblant særlig bærekraftsmål 41, som går ut på å sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle.

1.2 Regjeringens ambisjoner

1.2.1 En kulturendring

Gjennom Kvalitetsreformen fra 2003 vedtok Stortinget at alle studenter som ønsker det, skal kunne ha et studieopphold i utlandet som del av sitt norske gradsstudium. Gjennom Bolognaprosessen har Norge forpliktet seg til at innen 2020 skal 20 prosent av studentene som fullfører en grad, ha hatt et studie- eller praksisopphold i utlandet. Selv om føringen har ligget der siden Kvalitetsreformen, og med en ytterligere understrekning med målet fra Bologna-prosessen, har man i liten grad lykkes med å få flere studenter til å reise ut.

Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvaliteti høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen) utrykker en ambisjon på lengre sikt om at halvparten av de som avlegger en grad i norsk høyere utdanning, skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Kvalitetsmeldingen fremhever samtidig at den faglige kvaliteten på utvekslingsopphold må sikres, og at fagmiljøer og institusjoner må delta aktivt i internasjonalt samarbeid.

Det overordene målet med denne stortingsmeldingen er å bidra til en kulturendring i universitets- og høyskolesektoren slik at internasjonal mobilitet blir en integrert del av alle studieprogrammer, og slik at det blir mulig å nå regjeringens mål om at halvparten av de som avlegger en grad i norsk høyere utdanning, skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Det skal skapes tydelige forventninger til studentene om at de skal ta et studie- eller praksisopphold i utlandet, ved at studentene aktivt skal måtte velge det bort dersom de ikke kan eller ønsker å reise ut.

En slik kulturendring vil ta tid, og disse fem faktorene kan bidra til endringen:

1. Studentmobilitet inngår i det strategiske arbeidet for å styrke kvalitet og relevans i høyere utdanning.

2. Studentmobilitet er basert på institusjonelt samarbeid, der både forskning og utdanning som regel inngår.

3. Regelverk og finansieringsordninger skal stimulere til økt studentmobilitet.

4. Ledelse, faglig ansatte og administrasjon ved institusjonene, så vel som studentene selv, er enige om og bidrar til en slik kulturendring.

5. Arbeids- og næringslivet etterspør og verdsetter studenters utenlandserfaring.

1.2.2 Studentmobilitet som en del av kvalitetsarbeidet

Å heve kvaliteten i høyere utdanning og forskning er en av regjeringens viktige prosjekter. Internasjonal studentmobilitet er vesentlig for å nå dette målet.

Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvaliteti høyere utdanning (Kvalitetsmeldingen) slår fast at internasjonalisering skal være et middel for å styrke kvaliteten i høyere utdanning. Alle studieprogrammer skal ha internasjonaliseringstiltak, hvor internasjonal studentmobilitet inngår. Viktige hovedformer for internasjonalisering er

• utveksling av studenter og ansatte

• samarbeid om undervisningstilbud (gjesteforelesere, veiledning)

• samarbeid om utvikling av studietilbud (kurs, emner)

• samarbeid om hele gradsstudier som dobbelt- eller fellesgrader

Som Kvalitetsmeldingen peker på, finnes det en rekke forståelser og definisjoner av kvalitet. Kvalitet handler om standarder som skal overholdes, og om å møte forventninger og krav. Men kvalitet handler også om variasjon, mangfold, utvikling og innovasjon, effektivitet og relevans.2 Studentene skal møte krav og forventinger i form av klart definert læringsutbytte for et studieopphold i utlandet. Det er også essensielt at studentene ser hvordan studieoppholdet vil kunne innpasses i graden, og at det er faglig relevant for studieprogrammet. Hver utvekslingsavtale må tilpasses studietilbudets nivå, omfang og egenart, jf. studietilsynsforskriften fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) 3.

Fagmiljøene ved institusjonene har ansvar for å utarbeide helhetlige studieprogrammer med god sammenheng og faglig progresjon. Studieprogrammene skal bygge på oppdatert forskning på fagfeltet og ha læringsutbyttebeskrivelser som definerer hva studentene skal ha av kompetanse etter endt utdanning. Ved utveksling må det være nært samarbeid mellom den norske og den utenlandske institusjonen i forkant av utenlandsoppholdet, slik at studentene på forhånd vet hvilke faglige krav som stilles til dem ved utenlandsoppholdet, og hvordan utenlandsoppholdet innpasses i studieprogrammet.

1.3 Innspill fra universiteter og høyskoler

En rekke aktører ble 1. oktober 20184 oppfordret til å komme med innspill til denne meldingen, jf. vedlegg 1. Innspillene fremhever at forutsetningen for å nå ambisjonen om at halvparten av studentene på sikt skal ta en del av graden sin i utlandet, er at studentmobilitet blir en mer integrert del av studieprogrammene. Den faglige relevansen og læringsutbyttet av utenlandsoppholdet må også fremheves tydelig. Informasjonen til studentene må videre være god og lett tilgjengelig, og god veiledning og motivasjon fra faglig ansatte i forkant er essensielt for at studentene skal ta steget og reise ut, og at de skal kunne forberede seg på en god måte.

Studentmobilitet må også forankres i institusjonsledelsen og på studieprogramledernivå, og ansattmobilitet er viktig for å motivere studentene til å reise ut. Selv om det er stor variasjon mellom fagområder og institusjoner, viser det store flertallet av de som ga innspill, til at det kan være krevende å legge til rette for mobilitet av minst tre måneders varighet i alle studieprogrammer, som er kravet i dag for at oppholdet skal gi uttelling i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. De argumenterer derfor for at også mobilitetsopphold under tre måneder, såkalt kortidsmobilitet, bør gi uttelling i finansieringssystemet. Videre må innkommende studenter integreres i studiene i større grad, og de erfaringene som hjemvendte studenter har høstet utenlands, må utnyttes bedre i studiemiljøet i Norge. Dette er viktig både for å berike norsk utdanning og for å motivere andre studenter til å reise utenlands. I innspillene argumenteres det videre for at institusjonene må ha et tilstrekkelig antall engelskspråklige tilbud for å kunne tiltrekke seg utenlandske studenter, og at internasjonalisering må være sentralt plassert i strategier og handlingsplaner, slik at det allerede fra oppstart blir en klar forventning til studentene om at de skal reise ut.

Regjeringen deler disse oppfatningene, og konstaterer at det er et stykke frem før vi lykkes. Kun 16 prosent av studentene har i dag hatt et studieopphold i utlandet i løpet av studiet. Gjennom Bologna-prosessen har Norge forpliktet seg til at innen 2020 skal 20 prosent av studentene ha hatt et studie- eller praksisopphold i utlandet i løpet av studietiden.

Regjeringens ambisjon om at halvparten av studentene på sikt skal ha et studie- eller praksisopphold i utlandet, vil kreve en betydelig innsats fra universitetene og høyskolene.

Innspillene bekrefter at studentene ofte opplever at internasjonal studentmobilitet ikke er en naturlig del av studiet, og at det er vanskelig å finne relevant informasjon. Institusjonene på sin side opplever at det vil være nødvendig med mer administrative ressurser for å sende ut et betydelig høyere antall studenter, og at det vil være krevende å få til en kulturendring.

I tillegg er det store variasjoner i hvor stor grad institusjonene og studieprogrammene lykkes med å sende ut studentene sine. Det er også store variasjoner mellom studieprogrammer på én og samme institusjon, og mellom tilsvarende studieprogrammer på forskjellige institusjoner. Det er også forskjeller mellom utdanningstyper, med for eksempel mye lavere mobilitet i lærerutdanningene enn innen samfunnsfag og juridiske fag.

Innspillene til stortingsmeldingen viser imidlertid vilje til å på sikt nå ambisjonen om at halvparten av studentene skal ha hatt et studieopphold i utlandet. Det er lovende, og målet med denne stortingsmeldingen er å vise vei til hvordan vi i fellesskap skal nå ambisjonen.

1.4 Norge i en internasjonal kontekst

Internasjonalt samarbeid og dialog på tvers av landegrenser er forutsetninger for å kunne håndtere endringer og globale utfordringer. Dette et utrykt flere steder, for eksempel i FNs bærekraftsmål, innen det nordiske samarbeidet og i Norges europapolitikk, som er de viktigste bærebjelkene for norsk utenrikspolitikk.

Norsk kunnskapspolitikk skal støtte opp under brede utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og næringspolitiske interesser.

Et sentralt mål for norsk utenrikspolitikk er å støtte opp under forpliktende internasjonalt samarbeid og det multilaterale systemet, slik at vi kan løse felles utfordringer og ivareta norske og globale interesser, jf. Meld. St. 27 (2018–2019) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid. Det multilaterale systemet er et nettverk av avtaler og organisasjoner som er satt opp av verdens stater. Dette systemet har flere funksjoner. Det er blant annet en møteplass der det er mulig å samarbeide om felles utfordringer, noe som blant annet gir opphav til nye normer og spilleregler. Multilateralt internasjonalt samarbeid er avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og velferd. Det er lett å ta internasjonalt samarbeid for gitt, men den liberale verdensordenen5 som har vært avgjørende for utviklingen av det multilaterale systemet, er under press. Vi ser tendenser til at multilaterale organisasjoner i mindre grad brukes til å finne felles løsninger gjennom kompromisser og samarbeid, og at store stater heller jobber bilateralt, noe som ikke gagner et lite land som Norge. Utdanning i Norge drar nytte av og er en viktig del av det multilaterale samarbeidet, og studentutveksling bygger opp under de verdier den liberale verdensordenen trenger.

Norge samarbeider om utdanning på et vidt spekter av områder, som EU/EØS, Bologna-prosessen, Europarådet, Nordisk ministerråd, OECD og UNESCO.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i verdens største utdanningsprogram Erasmus+, EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett. Europeiske land er Norges nære allierte, og EU er Norges viktigste handelspartner.6 Norge og EU er samstemte i en rekke spørsmål i internasjonal politikk, blant annet når det gjelder synet på frihandel, multilateralisme og behovet for et forpliktende klimasamarbeid. Erasmus+ bidrar til å utdanne nye, omstillingsdyktige generasjoner. Siden 1992 har rundt 83 000 norske studenter, elever, lærlinger, ungdomsarbeidere og lærere deltatt i Erasmus+ eller et av dets forgjengerprogram og fått stipend til å dra på utveksling til et EU-land. Deltakelse i Erasmus+ bidrar til at det internasjonale utdanningssamarbeidet blir sterkere og bedre på alle nivåer. Erasmus+ gjør norsk høyere utdanning mer relevant, studentene blir mer attraktive for arbeidsmarkedet, samtidig som den enkelte student får muligheter til faglig og personlig utvikling som fremmer demokratiske verdier som stadig utfordres.

Gjennom Nordisk ministerråds største utdanningsprogram Nordplus skal det nordiske utdanningssamarbeidet styrkes og utvikles. Samarbeid med våre nærmeste naboer i Norden er viktig.

FNs bærekraftsmål om utdanning har som mål å innen 2030 «sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle». Akademisk samarbeid og gjensidig studentmobilitet mellom høyere utdanningsinstitusjoner er et viktig ledd i dette arbeidet.

1.5 Nødvendig omstilling for fremtiden

I Meld. St. 29 (2016–2017) Perspektivmeldingen 2017 ble fremtidens utfordringer for landet og regjeringens strategi for å møte disse utfordringene presentert. Det går frem av meldingen at Norge er godt stilt i dag, men at man må være forberedt på endringer i fremtiden. I dag er mange i arbeid og vi har store naturressurser og solide statsfinanser. Et godt utdanningssystem bidrar til å sikre en kompetent arbeidsstyrke. Inntekt og velstand er også jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Fra 2030 vil imidlertid offentlige utgifter øke raskere enn inntektene hvis vi ikke gjør endringer. Vi blir flere eldre, og vi lever lenger. Statens utgifter vil om ti–femten år vokse mer enn inntektene. Oljeinntektene vil ikke veie opp for dette; de får tvert imot mindre betydning. Dette gapet mellom utgifter og inntekter, ofte omtalt som «finansieringsgapet», betyr at vi må gjøre noe annerledes i fremtiden. Regjeringen viste i meldingen til strategier for å trygge velferdssamfunnet i fremtiden: å øke yrkesdeltakelsen og å ta i bruk nye og bedre løsninger i offentlig sektor.

I Meld. St. 4 (2018–2019) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019–2028 er regjeringens prosjekt å legge til rette for vekst i samlet verdiskaping og nye lønnsomme arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet. Norge skal oppfylle sine klimaforpliktelser og delta i den globale dugnaden for en mer bærekraftig verden. I en stadig mer digital hverdag skal vi skape et inkluderende arbeidsliv, redusere fattigdom og gjennomføre et integreringsløft. Vi skal ha aktivt demokrati, engasjerte borgere og et aktivt sivilsamfunn.

Felles for perspektivmeldingen og langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er erkjennelsen av at et godt utdanningssystem er nødvendig for den omstillingen Norge må gjennom, men også for å utvikle aktive borgere og et aktivt demokrati og for å bevare det norske velferdssamfunnet. Forskning og høyere utdanning står også sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn – miljømessig, sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk. Utfordringene presentert i blant annet perspektivmeldingen og langtidsplanen for forskning og høyere utdanning krever internasjonalt samarbeid, og i dette samarbeidet er studentmobilitet helt sentralt.

Klimaendringene krever at også utdanningssektoren må redusere klimaavtrykket sitt. Økningen i reisevirksomhet som følger av økt internasjonal studentmobilitet må ses i sammenheng med omstillingsarbeidet som pågår ved universitetene og høyskolene og i samfunnet generelt knyttet til det grønne skiftet. Regjeringen mener likevel at verdien av internasjonal studentmobilitet rettferdiggjør at det skal prioriteres høyt. Et utvekslingsopphold kan være den viktigste reisen en student foretar i løpet av sitt liv, og regjeringen understreker at denne erkjennelsen må ligge til grunn for beslutningen om å ta hele eller deler av utdanningen i utlandet. Det er likevel viktig å være bevisst på hvilke reiser man tar. Forskning og utdanning er nødvendig for å løse globale utfordringer, inkludert klimautfordringer, og det krever at studenter og forskere også må møtes fysisk. Dette betyr ikke at studentene og de ansatte skal la være å tenke på klimaavtrykket når de velger studiested. Det finnes allerede økonomiske insentiver for studentene (Nordplus, Erasmus+) til å dra til Norden og EU/EØS-området, altså til nærområder som man kan reise til på mer miljøvennlige måter. Det kulturelle mangfoldet utenfor Europa er også viktig, og reiser til våre prioriterte samarbeidsland utenfor Europa skal også fortsette. Disse elementene blir viktige når studentene velger mer fjerntliggende destinasjoner, og også for institusjonene når de oppretter utvekslingsavtaler. Bruk av teknologi til å møtes virtuelt og en ytterligere internasjonalisering av norske campuser kan øke internasjonaliseringen uten å øke klimaavtrykket, jf. kapittel 4. Alt handler om å balansere ulike hensyn, og regjeringen har stor tiltro til at institusjoner, studenter og ansatte klarer å balansere hensynet til mobilitet med hensynet til redusert klimaavtrykk. Regjeringen vil i tillegg følge tett utviklingen blant annet av det nye Erasmus+-programmet, hvor mobilitet er kjernen i programmet og skal fortsatt være det. Erasmus+ har også som ambisjonen å bidra til er mer karbonnøytralt Europa.

Regjeringen arbeider også med en stortingsmelding om arbeidsrelevans i høyere utdanning. Samfunnet investerer betydelige midler i høyere utdanning for at kandidatene skal få relevant kompetanse og ta den i bruk til det beste for samfunnet. Kvaliteten i norsk høyere utdanning er jevnt over god, men et arbeidsliv i omstilling med høy endringstakt gjør at usikkerheten fremover er betydelig. Regjeringen vil i arbeidsrelevansmeldingen komme tilbake til hvordan man kan styrke kvaliteten og relevansen i høyere utdanning gjennom et bedre og mer gjensidig samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidsliv. Målet er at studentene skal forberedes bedre på arbeidslivet, og at arbeidslivet skal få tilgang på relevant kompetanse som kan bidra til utvikling og omstilling.

1.6 Avgrensing

Denne stortingsmeldingen omhandler internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning, men alt tyder på at internasjonal mobilitet tidligere i livet som mobilitet gjennom ungdomsarbeid og i videregående opplæring, inkludert språkopplæring, har betydning for hvor mobile studenter i høyere utdanning er, på samme måte som mobilitet i høyere utdanning har betydning for hvor mobile ph.d.-studenter og forskere er. Denne stortingsmeldingen omhandler ikke mobilitet på ph.d.-nivået, men elevmobilitetens betydning for mobilitet i høyere utdanning er kort nevnt nedenfor.

Internasjonal erfaring og internasjonalt samarbeid er viktig for alle deler av utdanningsløpet, også for fagskolene. Regjeringen vil både i det kommende arbeidet med strategi for høyere yrkesfaglig utdanning (fagskolene) og i forbindelse med arbeidet med en Erasmus+-strategi, komme tilbake til hvordan man kan fremme internasjonalt samarbeid også for høyere yrkesfaglig utdanning.

1.6.1 Elevmobilitet i videregående opplæring

Internasjonal mobilitet er et viktig tiltak og virkemiddel også i grunnopplæringen. Elever og ansatte i hele grunnopplæringsløpet deltar i samarbeid, internasjonaliseringstiltak og mobilitet gjennom blant annet Nordplus og Erasmus+, og hvert år reiser et betydelig antall elever for å ta vg2 i et annet land. Utbyttet i form av ferdigheter fra slik mobilitet er i stor grad sammenfallende med utbyttet fra mobilitet i høyere utdanning. Dette kommer blant annet frem i en undersøkelse Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) har gjort av utbytte for elever som har vært på utveksling i et europeisk land i fag- og yrkesopplæringen.7 Undersøkelsen tyder på at elevene har stort utbytte når det gjelder sosiale ferdigheter og personlig utvikling, og språkkunnskaper og kulturforståelse er viktige læringsutbytter. Elevenes faglige utbytte ser derimot ut til å variere med organiseringen av oppholdet og hvilken rolle elevene har.

For skoleåret 2018/2019 har om lag 1 600 elever fått støtte fra Lånekassen til utenlandsopphold i vg2 gjennom utvekslingsorganisasjon eller fylkes-/skoleavtale. Her har det vært en nedgang siden toppåret 2012/2013, da om lag 2 300 elever reiste på slike opphold. I tillegg får omkring 450–500 elever hvert år støtte fra Lånekassen til å ta hele den videregående opplæringen i utlandet. Disse reiser i hovedsak til andre nordiske land, etter en egen nordisk avtale. Diku har i en undersøkelse i 2019 spurt både nye og tidligere utvekslingselever, primært innenfor studiespesialiserende, om deres utbytte av utenlandsoppholdet. Resultatene har mye til felles med den nevnte undersøkelsen blant elever i fag- og yrkesopplæringen. Mer enn 80 prosent av elevene som var på utveksling i 2018/2019, mener at de har blitt flinkere i fremmedspråk, at de har blitt mer selvstendige og tryggere på seg selv, og at de har fått økt forståelse for andre kulturer. Hele 94 prosent oppgir at de trolig eller absolutt vil anbefale andre å velge et utvekslingsår. Undersøkelsen tyder på at utbyttet er langsiktig. Flertallet opplever at utenlandsoppholdet har vært til nytte i videre studier.

Undersøkelsen tyder også på at tidlig mobilitet kan bidra til mobilitet i høyere utdanning. Andelen som har reist på utenlandsopphold i høyere utdanning med støtte fra Lånekassen, er tre ganger høyere blant personer som var på utveksling i vg2, enn blant norske studenter generelt.

God opplæring i fremmedspråk forbereder og motiverer for økt mobilitet i høyere utdanning. Det er derfor viktig at opplæring i både engelsk og andre fremmedspråk holder så høy kvalitet som mulig. Regjeringen ønsker blant annet å innføre mer obligatorisk engelsk, og at elever i videregående opplæring skal ha gode muligheter til å velge og til å fordype seg i fremmedspråk. Regjeringen vil komme tilbake til dette i den varslede stortingsmeldingen om videregående opplæring.

1.7 Oversikt over resten av meldingen og oppsummering av tiltak

Kapittel 2

Kapittel 2 gir en oversikt over politiske rammer for internasjonal studentmobilitet og dagens regelverk og finansiering.

Kapittel 3

Kapittel 3 gir en oversikt over forskjellige positive effekter internasjonal studentmobilitet kan forventes å ha for studentene, samfunnet og universitetene og høyskolene.

Kapittel 4

Kapittel 4 omhandler norske studenter som velger å gjennomføre en del av studietiden sin i utlandet gjennom utveksling fra sin norske utdanningsinstitusjon.

Regjeringens vurderinger og tiltak:

Hvilke land norske studenter drar til

• Regjeringen ønsker at en høyere andel norske studenter skal reise på utveksling til ikke-engelskspråklige land enn hva tilfellet er i dag.

• Regjeringen vil at flere norske studenter skal prioritere å reise på utveksling til de ikke-engelskspråklige landene blant Norges prioriterte samarbeidsland innenfor høyere utdanning og forskning.

• Regjeringen vil gjøre endringer i Lånekassens regelverk for å øke mobilitet til prioriterte samarbeidsland, og komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene i de årlige statsbudsjettene.

Studentmobilitet som del av internasjonalt samarbeid

• Regjeringen forventer at norske institusjoner jobber strategisk med å etablere et gjensidig og langsiktig samarbeid med utenlandske institusjoner der studentutveksling er godt forankret.

• Regjeringen forventer at internasjonaliseringsarbeidet, samarbeidsavtalene og studentmobiliteten blir fullt ut integrert i de øvrige oppgavene ved institusjonen.

• Regjeringen forventer at samarbeidsavtaler forankres i de ansattes faglige nettverk, slik at de faglig ansatte føler et eierskap til dem.

• Regjeringen vil oppfordre institusjonene (spesielt mindre institusjoner og/eller fag) til å inngå felles utvekslingsavtaler seg imellom.

• Regjeringen forventer at institusjonene er oppmerksomme på utfordringene knyttet til overføringsgrunnlaget for personopplysninger til tredjeland hvor det ikke foreligger en beslutning om tilstrekkelig beskyttelsesnivå og det ikke er mulig å inngå en standardkontrakt.

Integrering av studentmobilitet i studieprogrammer og aktiv avmelding.

• Regjeringen har som ambisjon at alle institusjoner på sikt innfører en ordning hvor studenten selv aktivt må melde seg av utenlandsoppholdet, såkalt aktiv avmelding. Institusjonene kan selv bestemme hvordan og når dette innføres. Utenlandsoppholdet er frivillig, og studenten behøver ikke å begrunne en avmelding. Utdanningsinstitusjoner under forsvarsdepartementets område unntas fra målet om forhåndsdefinerte studieopphold i utlandet og «aktiv avmelding».

• Regjeringen forventer at alle institusjoner legger opp til at utvekslingsopphold er godt integrert i studieprogrammene.

• Regjeringen har som ambisjon at et utenlandsopphold i løpet av studietiden blir hovedregelen for alle studenter der slike utenlandsopphold gir et godt faglig utbytte og er praktisk gjennomførbare.

• Regjeringen vil i styringsdialogen med universitetene og høyskolene følge med erfaringene institusjonene gjør seg med integrering av utenlandsopphold i studieprogrammene, og vil i den forbindelse vurdere eventuelle tiltak for at flere studieprogrammer kan legge bedre til rette for internasjonal studentmobilitet, herunder om det skal stilles økte krav om aktiv avmelding.

• Regjeringen forventer at fagmiljøene gjør det tydeligere for studenter og arbeidsgivere hvordan utenlandsopphold kan bidra til å gjøre utdanningene faglig bedre og mer arbeidsrelevante.

Ansattmobilitet og kobling mellom forskning og høyere utdanning

• Regjeringen forventer at institusjonene gjennom samarbeidsavtaler som er nær knyttet til de faglige miljøene, og som integrerer studentmobilitet og internasjonalisering i helhetlige studieprogrammer, øker andelen vitenskapelig ansatte som reiser ut.

• Regjeringen ser videre at det er behov for økt mobilitet blant ph.d.-studentene.

• Regjeringen forventer at institusjonene så langt det er mulig, benytter eksisterende forskningssamarbeid til å inngå nye, kvalitetssikrede og tilrettelagte avtaler om studentutveksling. I disse avtalene bør studentmobilitet bli koblet på forskernes internasjonale prosjekter og nettverk.

• Regjeringen forventer at institusjonene inngår internasjonale samarbeidsavtaler der forskningselementer inngår dersom det er praktisk mulig og faglig hensiktsmessig.

Fellesgrader

• Regjeringen mener at de faglige gevinstene av fellesgradssamarbeid er såpass store at det til tross for administrative utfordringer fortsatt er ønskelig at norske universiteter og høyskoler prioriterer å delta i fellesgradssamarbeid med utenlandske institusjoner.

• Regjeringen vil vurdere om det skal stimuleres til fellesgradssamarbeid med prioriterte samarbeidsland. For land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med, må det tas spesielle hensyn.

Europeiske universiteter

• Regjeringen støtter Europakommisjonens nye tiltak Europeiske universiteter og oppfordrer norske institusjoner til å inngå i allianser innenfor dette tiltaket.

• Gjennom pilotperioden for Europeiske universiteter vil Kunnskapsdepartementet ha dialog med norske deltakerinstitusjoner dersom det oppstår hindre på grunn av nasjonalt regelverk.

Innpassing i grad

• Regjeringen forventer at institusjonene organiserer alle sine studieprogrammer med tydelige mobilitetsvinduer, slik at det er klart for studentene når i løpet av studieprogrammet det er lagt opp til mobilitet.

• Regjeringen vil at institusjonene i større grad legger opp til forhåndsgodkjente emnepakker for studentmobilitet for studieprogrammene. Slike pakker skal sikre at studentene vet på forhånd at de får et kvalitetssikret utenlandsopphold som de får innpasset fullt ut i graden hjemme.

• Regjeringen forventer at institusjonene legger til rette for faglig relevante mobilitetsopphold med god faglig sammenheng mellom utenlandsoppholdet og det hjemlige studieprogrammet. Det må synliggjøres for studentene hva som er det forventede læringsutbyttet av utenlandsoppholdet, og hvordan emnene de tar ute, bidrar til det overordnede læringsutbyttet for studieprogrammet.

• Regjeringen forventer at institusjonene i arbeidet med å godkjenne emner tatt i utlandet følger Lisboa-konvensjonens ordlyd om at utdanning tatt i utlandet skal godkjennes med mindre det kan bevises at det er betydelige forskjeller.

• Regjeringen vil ta inn en læringsutbyttebeskrivelse om internasjonal kompetanse i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for å understreke viktigheten av at alle som fullfører en grad skal ha internasjonal kompetanse.

Mobilitet under tre måneder

• Regjeringen forventer at institusjonene fortsatt jobber mest for å øke semestermobiliteten, det vil si utenlandsopphold av minst tre måneders varighet, men vil innføre uttelling for opphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet så snart det lar seg gjennomføre.

Profesjonsutdanningene

• Regjeringen forventer at institusjonene strukturerer alle sine studieprogrammer med klart definerte mobilitetsvinduer, også i profesjonsutdanningene.

• Regjeringen forventer at institusjonene bruker den faglige friheten og det handlingsrommet de har, og viser stor fleksibilitet i godkjenning av emner tatt i utlandet, også for de rammeplanstyrte utdanningene.

• Regjeringen vil legge til rette for at det kan gjennomføres pilotprosjekter for å øke mobilitet i de rammeplanstyrte utdanningene.

Obligatorisk praksis

• Regjeringen mener at det er rom for å utnytte praksisperiodene innenfor de rammeplanstyrte utdanningene bedre som mobilitetsperioder enn det som gjøres i dag, og oppfordrer institusjonene til i enda større grad å legge til rette for at studentene kan ta obligatoriske praksisperioder i utlandet.

• Regjeringen forventer at innføring av uttelling for mobilitetsopphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet vil bidra til at flere studenter tar den obligatoriske praksisen i profesjonsutdanningene i utlandet, se 4.5.3.1.

Annen praksismobilitet

• Regjeringen vil at institusjonene legger mere til rette for internasjonale praksisopphold gjennom aktiv bruk av ordninger som Erasmus+, ved deltakelse i programmet i perioden 2021–2027, og InternAbroad.

• Regjeringen forventer at innføring av uttelling for mobilitetsopphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet vil bidra til at flere studenter tar praksisopphold i utlandet, se 4.5.3.1.

Informasjon

• Nettstedet Utdanning.no bør i større grad synliggjøre mulighetene norske studenter har for å studere i utlandet både som gradsstudenter og som utvekslingsstudenter. Arbeidet med å legge til rette for helhetlig kommunikasjon overfor norske studenter, må gjennomføres i samarbeid med andre relevante aktører som Diku og Lånekassen.

Digitale løsninger for administrasjon av studentmobilitet

• Regjeringen vil arbeide for å forenkle studentene og institusjonenes søknads- og godkjenningsprosess knyttet til studentmobilitet.

Ansvaret for norske studenter i utlandet ved uforutsette hendelser

• Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler vurderer og tar høyde for sikkerhetsrisikoen ved å sende norske studenter til utlandet i hvert enkelt tilfelle.

• Institusjonene har et klart ansvar for å informere og veilede studentene om både muligheter og begrensninger i forkant av reisene, samt tydeliggjøre hva studentene selv har ansvar for

Digitalt samarbeid og utveksling uten fysisk mobilitet

• Regjeringen forventer at institusjonene innarbeider en internasjonal profil tilpasset det enkelte studiet i alle studieprogrammene, og at de legger til rette for internasjonalisering også for studenter som ikke reiser på utvekslingsopphold. Regjeringen forventer at institusjonene vurderer hvordan de kan innpasse virtuelt samarbeid i sine studieprogrammer.

Kapittel 5

Kapittel 5 omhandler regjeringens politikk overfor innkommende utvekslingsstudenter, det vil si utenlandske studenter som tar deler av graden sin ved en norsk institusjon.

Regjeringen vurderer og tiltak

• Regjeringen vil at norske høyere utdanningsinstitusjoner fortsatt skal jobbe målrettet for å tiltrekke seg flere internasjonale utvekslingsstudenter, både gjennom sine samarbeidsavtaler med utenlandske universiteter og gjennom programmer som Erasmus+ (ved deltakelse i programmet i perioden 2021–2027), Nordplus, UTFORSK og Dikus kvalitetsprogrammer.

• Regjeringen vil vurdere om Diku bør få en tydeligere rolle i å samordne og forvalte informasjon til innreisende utvekslingsstudenter for å gjøre informasjonen bedre og lettere tilgjengelig for disse studentene. I forbindelse med dette vil det også kunne være aktuelt å gi Diku i oppdrag å gi råd om rekrutteringstiltak rettet mot denne gruppen.

• Regjeringen forventer at institusjonene blir flinkere til å utnytte ressursen de internasjonale studentene representerer med tanke på å skape en internasjonal dimensjon ved norske universiteter og høyskoler. Blant annet bør institusjonene legge bedre til rette for samhandling mellom norske og internasjonale studenter.

• Regjeringen vil be samskipnadene legge til rette for mer fleksible leiekontrakter for studentboliger for å utnytte ressursene bedre med tanke på utreisende og innreisende utvekslingsstudenter. Her bør man se på muligheten for fremleie av studentboliger for norske studenter som er på utveksling i utlandet, også for å lette boligsituasjonen for innreisende utvekslingsstudenter.

• Regjeringen vil be institusjonene og studentsamskipnadene avklare de økonomiske virkningene av at studentboliger blir stående tomme i enkelte semestre som følge av at utvekslingsstudenter kommer og drar igjen (såkalt «tomgang«), og vil oppfordre institusjonene og studentsamskipnadene til å etablere avtaler som regulerer dette.

• Regjeringen forventer at institusjonene fortsatt jobber for å tilby tilstrekkelig antall engelskspråklige studietilbud til at de kan tiltrekke seg utenlandske studenter.

• Regjeringen forventer at det er en hensiktsmessig balanse mellom andelen emner som undervises på henholdsvis engelsk og norsk, og at institusjonene avklarer i god tid før semesterstart hvilke emner som undervises på engelsk, og hvilke som undervises på norsk.

• Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler er bevisst ansvaret de har for å vedlikeholde og videreutvikle norsk som fagspråk.

• Regjeringen vil at institusjonene, når de samarbeider med utenlandske institusjoner om praksisperioder i utlandet, så langt det lar seg gjøre, arbeider for også å tilby praksisplasser for utenlandske studenter i Norge. De sentrale aktørene i arbeids- og næringslivet må være behjelpelige med å legge til rette for dette.

Kapittel 6

Kapitel 6 tar for seg regjeringens politikk for Europakommisjonens program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett (Erasmus+).

Regjeringens vurderinger og tiltak:

• Regjeringen foreslår at Norge deltar i EUs program for utdanning, opplæring ungdom og idrett (Erasmus+) 2021–2027, men vil ta endelig avgjørelse om dette når EUs langtidsbudsjett er vedtatt.

• Regjeringen vil, ved en endelig beslutning om deltakelse i Erasmus+ fra 2021, legge frem en samtykkeproposisjon for Stortinget om deltakelse i Erasmus+ med sikte på innlemmelse i EØS-avtalen senest i juli 2021. Regjeringen vil komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene i de årlige statsbudsjettene.

• Regjeringen vil, ved en endelig beslutning om deltakelse i Erasmus+ fra 2021, i kommende statsbudsjetter vurdere behovet for økte administrasjonsmidler til Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) og til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for å håndtere økt budsjett og aktivitet for Erasmus+.

• Regjeringen vil, ved en endelig beslutning om deltakelse i Erasmus+ fra 2021, i kommende statsbudsjetter vurdere behovet for eventuelle stimuleringsmidler for å øke deltakelsen i Erasmus+ og behovet for forsterkningsmidler for å øke effekten av norsk deltakelse i programmet.

• Ved en endelig beslutning om deltakelse i Erasmus+ fra 2021, vil regjeringen utarbeide en ny strategi for hele programperioden 2021-2027, basert på endelig vedtatt program.

• Med forbehold om fremtidig deltakelse i nevnte programmer forventer regjeringen større grad av synergier mellom ulike mobilitetsprogrammer og andre internasjonale programmer som Horisont Europa, Nordplus, EØS-midlenes utdanningsprogrammer, NOTED, UTFORSK og INPART.

• Ved en endelig beslutning om norsk deltakelse i Erasmus+ forventer regjeringen god deltakelse fra universiteter, høyskoler og andre relevante aktører.

Kapittel 7

Kapittel 7 omhandler internasjonale gradsstudenter som kommer til Norge.

Regjeringens vurderinger og tiltak:

• Regjeringen vil at institusjonene styrker arbeidet med å skape et internasjonalt læringsmiljø der det legges best mulig til rette for samhandling mellom norske og utenlandske studenter i både faglige og utenomfaglige sammenhenger.

• Regjeringen vil ha en tydeligere og mer strategisk nasjonal politikk for hvilke internasjonale gradsstudenter Norge skal tiltrekke seg, og vil derfor opprette en arbeidsgruppe som skal vurdere en mer bevisst politikk overfor utenlandske gradsstudenter ved norske institusjoner. Politikken skal bygge på overordnede kunnskaps-, nærings-, innvandrings-, bi-stands- og sikkerhetspolitiske føringer og rammer. Utmeislingen av en slik politikk skal skje med tanke på nasjonale kompetansebehov hvor også aktører utenfor universiteter og høyskoler skal delta, som Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Justis og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og partene i arbeidslivet. Utredningen skal bygge på de overordnede nasjonale prioriteringene som går frem av langtidsplanen for forskning og utdanning (jf. Meld. St. 4 (2018–2019)) og av strategien for eksport og internasjonalisering (jf. Nærings- og fiskeridepartementet 2017).

• Regjeringen vil at mulighetene for å søke jobb eller starte opp egen virksomhet i Norge i ett år etter at man har avlagt en grad, gjøres mer synlig i arbeidet for å tiltrekke seg studenter. Regjeringen oppfordrer Diku og utdanningsinstitusjonene til å informere internasjonale gradsstudenter om denne muligheten.

• Regjeringen ønsker at en større andel av helgradsstudentene til Norge kommer fra EU/EFTA-området og fra Norges prioriterte samarbeidsland utenfor Europa. Videre bør institusjonene bruke mulighetene som ligger i samarbeidsprogram med det globale sør, for å styrke mobilitet og samarbeid med utviklingsland i det globale sør på mastergradnivå.

• Regjeringen vil vurdere å gjennomføre en sosioøkonomisk analyse av hva internasjonale gradsstudenter betyr for norsk økonomi, arbeidsliv og samfunn, både under og etter studiene. Analysen vil også omfatte utenlandske studenters betydning for norsk høyere utdanning, inkludert hvilken betydning de har for internasjonalisering hjemme. Det er videre naturlig å vurdere om en slik analyse skal gjøres på jevnlig basis og også omfatte utenlandske ph.d.-studenter.

• Regjeringen vil at arbeidet med å få på plass et felles mastergradsopptak av internasjonale studenter kommer i gang så snart som mulig.

• Regjeringen vil at det etableres en arbeidsgruppe som består av Kunnskapsdepartementet (sekretariat), andre relevante departementer og nasjonale aktører som Diku, Forskningsrådet og Innovasjon Norge, samt institusjonene. Gruppen skal få ansvar for å foreslå overordnede mål og prioriteringer for profileringen av Norge som kunnskapsnasjon i utlandet, i tråd med gjeldende overordnede politiske føringer.

• Regjeringen vil utrede nytten av å etablere et nasjonalt alumninettverk for internasjonale studenter. Dette innebærer blant annet å kartlegge eksisterende alumniarbeid på institusjonene og vurdere om det å etablere et nasjonalt nettverk kan styrke arbeidet med å profilere Norge som kunnskapsnasjon og arbeidet med å etablere praksisplasser i utlandet.

Kapittel 8

Kapittel 8 omhandler norske studenter som tar en hel grad ved en utenlandsk utdanningsinstitusjon.

Regjeringens vurderinger og tiltak:

• Regjeringen mener det vil være viktig å legge opp til en mer strategisk bruk av midlene fra Lånekassen som går til norske studenter som tar en hel grad i utlandet. Dette gjelder spesielt med tanke på kvaliteten på universitetene studentene velger, hvilke land universitetene ligger i, og kostnadsnivået ved universitetene.

• Regjeringen vil gjøre endringer i Lånekassens regelverk for å øke mobilitet til prioriterte samarbeidsland, og komme tilbake til de budsjettmessige konsekvensene i de årlige statsbudsjettene.

• Regjeringen vil at flere norske helgradsstudenter skal velge å studere i Norges prioriterte samarbeidsland innenfor høyere utdanning og forskning.

• Regjeringen vil at flere helgradsstudenter skal velge studieland med lavere studiekostnader, slik at gjeldsnivået blant disse studentene begrenses.

• Regjeringen vil vurdere å gjennomgå utdanningsstøtteordning for studenter i utlandet med tanke på å se på å gjøre disse mer sammenhengende og oversiktlige. Ordningen bør være innrettet slik at flere studenter velger studier i Norges prioriterte samarbeidsland på utdanningsfeltet, det vil i denne sammenhengen også være aktuelt å vurdere språkstipendet.

• Regjeringen vil se på forholdet mellom informasjonsbehovet og dagens informasjonstilbud når det gjelder gjeldskonsekvensene ved valget av studiested, og om det faktiske støttenivået (stipendandelen) når man søker støtte. Deretter vurderes mulige informasjonstiltak som imøtekommer et eventuelt misforhold.

• Regjeringen vil kartlegge hvilket omfang det er av støtte til studenter ved «for profit»-institusjoner, og se på mulighetene for å avgrense ordningen som gjør at norske helgrads-studenter som studerer ved slike institusjoner i utlandet, kan få skolepengestøtte.

• Regjeringen mener at utdanningsstøtten i Norge er svært god for norske studenter, både vurdert selvstendig og sammenlignet med støtten i sammenlignbare land. Utdanningsstøtten er også et godt virkemiddel for å utøve ønsket politikk, som økt internasjonal mobilitet blant norske studenter, økte språkkunnskaper, interkulturell kompetanse eller landkunnskap. Den er også innrettet for å bidra til at norske studenter får en kvalitativt god og relevant utdanning.

• Regjeringen vil at flere studenter skal velge studieland og studiesteder med lavere studiekostnader, slik at gjeldsnivået blant helgradsstudentene kan gå ned. Det er en kjent utfordring at studenter som tar en hel grad ved utenlandske studiesteder som tar høye studieavgifter, vil sitte igjen med stor gjeld etter endt studietid.

• Studentene må selv være bevisst ansvaret de har for valg av studiested. I vurderingen av studiesteder må studentene ta hensyn til kvalitet, egnethet og relevans, men like viktig er det at de tar studiekostnadsnivået ved studiestedet med i betraktningen.

• Regjeringen mener at måltallene for internasjonal studentmobilitet bør omfatte alle studieprogrammer som leder frem til en grad, og at de som tar en hel grad utenlands, også bør tas med i beregninger av mobilitetsandel.

• Regjeringen vil ikke innføre egne måltall for norske studenter som tar en hel grad i utlandet i denne meldingen. Imidlertid vil regjeringen sørge for at måltallene fremover gjennomgående også omfatter norske helgradsstudenter i utlandet, og dermed inngår i resultatene som blir brukt til å vurdere i hvilken grad vi har nådd henholdsvis «Bologna-målet» og målet satt i Kvalitetsmeldingen.

• Regjeringen vil videreføre arbeidsgruppen for samordnet informasjon til norske studenter i utlandet, og vil utvide mandatet slik at gruppen settes sammen av representanter fra ledelses- og følgelig også beslutningsnivået.

Kapittel 9

Kapittel 9 tar for seg regelverk for og utfordringer ved godkjenning av utdanning fra utlandet.

Regjeringens vurderinger og tiltak:

• Regjeringen mener at selv om regelverket for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning er oversiktlig og enkelt å forholde seg til, praktiseres ikke alltid regelverket i samsvar med bakgrunnen for regelverket eller ordlyden i selve lovbestemmelsen. Regjeringen vil derfor i forbindelse med arbeidet med ny universitets- og høyskolelov understreke Norges forpliktelse etter Lisboakonvensjonen når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning, og vurdere å endre bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven slik at prinsippet i konvensjonen om at den utenlandske utdanningen skal godkjennes så lenge det ikke foreligger «betydelige forskjeller» lovfestes. Dette vil tydeliggjøre lovverket og de reglene som institusjonene må følge når de vurderer om høyere utdanning fra utlandet skal godkjennes.

• Regjeringen understreker viktigheten av åpenhet og samarbeid i sektoren når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning, dette vil føre til mer likebehandling av søknadene og en øking av kompetanse i universitets- og høyskolesektoren.

• Regjeringen vil sørge for at det blir gitt bedre informasjon om godkjenningsfeltet via nettsidene til NOKUT, Altinn og Helsedirektoratet. Dette gjelder både informasjon om godkjenning av utdanning og informasjon om yrkesgodkjenning.

• Regjeringen oppfordrer utdanningsinstitusjonene til å legge prinsippene i Lisboakonvensjonen til grunn når de vurderer den utenlandske utdanningen, også overfor land som ikke har tiltrådt konvensjonen.

• Regjeringen vil utrede muligheten for ytterligere forenklinger for yrkesgodkjenningsordning for yrker med få søknader.

• Regjeringen vil sette i gang et pilotprosjekt som skal gi studenter større forutberegnelighet når det gjelder informasjon om hvilke krav som er vektlagt av Helsedirektoratet ved godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra utlandet.

• Regjeringen vil også se nærmere på hvordan yrker reguleres, hvilke yrker som er regulert i dag, og hvilke yrker som fortsatt bør være regulert. Dette er også et ledd i å følge opp forpliktelsene som følger av yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

• Regjeringen vil vurdere hvordan Norge best mulig kan bidra i den globale implementeringen av UNESCOs globale konvensjon for godkjenning av kvalifikasjoner i høyere utdanning.

• Regjeringen vil i 2021 videreføre sin støtte til Europarådets europeiske kvalifikasjonspass og UNESCOs globale kvalifikasjonspass.