5 Innkommende utvekslingsstudenter

5.1 Flere studenter ut, flere studenter inn

Gjennom Bologna-prosessen har Norge forpliktet seg til at innen 2020 skal 20 prosent av studentene ha et studie- eller praksisopphold i utlandet. På sikt ønsker altså regjeringen at dette skal gjelde ikke bare 20, men 50 prosent av studentene. Målet som er satt i Bologna-prosessen, gjelder utreisende studenter; det er ikke satt et tilsvarende mål for andelen innkommende studenter verken på europeisk nivå eller i Norge. Selv om det ikke er satt et mål for antallet innkommende studenter, er grunntanken bak studentutveksling at det skal være tilnærmet balanse i antallet inn- og utreisende studenter, derav betegnelsen «utveksling». Det vil si at det ligger som et utgangspunkt at antallet inn- og utreisende studenter ved en institusjon bør være av noenlunde samme størrelsesorden. I det internasjonale samarbeidet ligger det altså til grunn en tanke om gjensidighet. Når regjeringen nå setter et mål om at 50 prosent av norske studenter skal ha et studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, må Norge i et gjensidighetsperspektiv også være beredt på å ta imot flere utenlandske utvekslingsstudenter.

Det er likevel et faktum at studentstrømmene i Europa i større grad går fra øst mot vest enn omvendt, og i Bologna-prosessen har landene blitt enige om å jobbe for å oppnå en bedre geografisk balanse i studentmobiliteten.1 I dag ser man tendenser til at noen land i Europa blir klare mottakerland; det vil si at de mottar svært mange flere studenter enn de sender ut. Dette gjelder særlig Storbritannia, Danmark og Nederland. Andre land blir rene utsendelsesland som mottar få studenter, men sender ut mange. Dette gjelder særlig landene på Balkan, som Moldova, Kroatia og Albania, i tillegg til Aserbajdsjan og Andorra.2 I denne sammenhengen hører Norge til landene som sender ut betydelig flere studenter enn de tar imot. Det er verdt å merke seg at i disse tallene er også gradsstudentene medregnet, altså studentene som tar hele graden sin i et annet land. For Norges del skyldes ubalansen i disse tallene at det reiser mange flere norske gradsstudenter ut enn det kommer internasjonale gradsstudenter til Norge, ca. 16 000 ut mot ca. 12 300 inn.3

Ser man kun på utvekslingsstudenter og ikke tar med de som tar en hel grad, er bildet motsatt. Ifølge tallene i Tilstandsrapporten for høyere utdanning 2020 var det ca. 7 400 norske utvekslingsstudenter i utlandet. Antallet innreisende utvekslingsstudenter til Norge var på sin side drøyt 8 700.4 Det var altså en klar overvekt av innreisende utvekslingsstudenter til Norge i 2019.

Mange land har en aktiv politikk for å tiltrekke seg utenlandske studenter, og bruker kampanjer, dedikerte nettsteder, utenrikstjenesten og studenter som tidligere har vært utvekslingsstudenter i landet, men nå har reist hjem, for å øke antallet innreisende studenter.5 Enkelte av kampanjene retter seg mest mot innreisende gradsstudenter, men for eksempel Tysklands kampanje «Study in Germany – land of ideas» har også delgradsstudenter som målgruppe. Også Nederland har hatt en klar strategi for å tiltrekke seg flere internasjonale studenter gjennom kampanjene «Make it in the Netherlands» og «Study in Holland», og Sverige har det samme gjennom nettstedet «Study in Sweden» og aktiv bruk av Svenska institutet6.

Merknad: Institusjoner der antall innreisende og/eller utreisende er 3 eller lavere er holdt utenom pga personvernhensyn.

Et mål om at 50 prosent av norske studenter skal ha et utvekslingsopphold i utlandet, aktualiserer spørsmålet om balanse i antallet inn- og utreisende studenter. Dersom 50 prosent av norske studenter skal reise ut, vil det å tiltrekke seg flere internasjonale studenter bli viktig for å få en tilnærmet balanse i utvekslingen. Flere aktører som har gitt innspill til stortingsmeldingen, viser til viktigheten av gjensidighet i studentutvekslingen, og de spør nettopp om hvilke konsekvenser en slik økning i antallet utreisende studenter vil kunne få for institusjonene, særlig økonomisk, dersom ikke antallet innkommende studenter øker tilsvarende. Universitets- og høgskolerådet (UHR) skriver for eksempel i sitt innspill at et mål om at halvparten av studentene skal reise ut, bør følges opp med et mål om å ta imot like mange studenter til Norge.7

Gjensidighet og balanse i studentutvekslingen er også en sentral del av institusjonelle partnerskap og et viktig element i internasjonale samarbeidsprogrammer som UTFORSK.8 En foreløpig rapport om studentmobilitet mellom Norge og Panorama-landene, viser at man gjennom UTFORSK-programmet samlet sett har klart å oppnå meget god balanse i mobiliteten mellom Norge og Panorama-landene selv om det er forskjeller mellom landene.9 Dette viser at man gjennom programmer som UTFORSK kan lykkes godt med balanse i studentmobiliteten.

Med et mål om å sende 50 prosent av norske studenter på et opphold i utlandet i løpet av studietiden, må norske høyere utdanningsinstitusjoner være klare til å ta imot og arbeide aktivt for å tiltrekke seg innreisende utvekslingsstudenter. Mange norske institusjoner jobber godt med å tiltrekke seg utenlandske utvekslingsstudenter, men det er store forskjeller mellom institusjonene, og enkelte institusjoner har ingen innreisende utvekslingsstudenter.

Selv om institusjonene jobber målrettet også med å tiltrekke seg utvekslingsstudenter, er fullstendig balanse i studentmobiliteten vanskelig å se for seg, og få land har derfor satt mål for antallet innreisende utvekslingsstudenter. Regjeringen ønsker heller ikke å sette et mål for antallet innreisende utvekslingsstudenter til Norge, men vil at norske høyere utdanningsinstitusjoner fortsatt jobber målrettet for å tiltrekke seg slike studenter.

5.1.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen vil at norske høyere utdanningsinstitusjoner fortsatt skal jobbe målrettet for å tiltrekke seg flere internasjonale utvekslingsstudenter, både gjennom sine samarbeidsavtaler med utenlandske universiteter og gjennom programmer som Erasmus+ (ved deltakelse i programmet i perioden 2021–2027), Nordplus, UTFORSK og Dikus kvalitetsprogrammer.

5.2 Faktorer studenter oppgir for valg av Norge som studieland

Det er ulike grunner til at utenlandske studenter velger Norge som studieland. Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) gjennomfører jevnlig en spørreundersøkelse blant internasjonale studenter i Norge om deres grunner for å velge Norge som studieland, og deres forventninger til og erfaringer med å studere i Norge.10 Rapporten fra 2016 viser at engelskspråklige studieprogrammer er den viktigste faktoren for at utenlandske studenter velger Norge som studieland, fulgt av nasjonale kvaliteter som norsk natur og uberørt landskap.11 Undersøkelsen viser også at det er flere studenter som velger Norge som studieland på grunn av kvaliteter ved norsk utdanning, enn det er som velger det på grunn av nasjonale kvaliteter som norsk natur. Samtidig viser undersøkelsen at kombinasjonen av disse faktorene er svært viktig. Dette er interessante og viktige funn med tanke på hvilke elementer universitetene og høyskolene bør legge vekt på i arbeidet med å rekruttere studenter. Undersøkelsen omfatter både grads- og utvekslingsstudenter, men utvekslingsstudentene utgjorde over 60 prosent av respondentene.

I undersøkelsen for 2019 var kun 43 prosent av respondentene utvekslingsstudenter, men resultatene er i stor grad de samme som i tidligere undersøkelser: Kvaliteten på utdanningen og engelskspråklige studieprogrammer, i tillegg til norsk natur, oppgis som de største motivasjonsfaktorene for å studere i Norge, sammen med det at Norge er et trygt og fredfullt land.12 I undersøkelsen fra 2019 rangeres norsk natur enda høyere som motivasjonsfaktor for utvekslingsstudenter enn kvalitet i utdanningen. Når det gjelder hva som bestemmer valg av institusjon, svarer 73 prosent av utvekslingsstudentene at det er viktig at den norske institusjonen har en institusjonell avtale med hjemmeinstitusjonen, fulgt av muligheten for å studere et spesielt fag og kvaliteten på utdanningen.

I begge undersøkelsene oppgir studentene at internett er deres viktigste kilde til informasjon om Norge som studieland, fulgt av institusjonenes egne hjemmesider og faglig og administrativt ansatte ved hjemmeinstitusjonen. I undersøkelsen fra 2019 oppgir utvekslingsstudentene også andre studenter som en viktig kilde til informasjon. Nettsiden Study in Norway er i mye større grad en kilde til informasjon for gradsstudenter enn for utvekslingsstudenter. Det er naturlig ettersom denne nettsiden i stor grad omfatter informasjon om hele engelskspråklige studieprogrammer ved norske institusjoner, men i liten grad har informasjon om engelskspråklige kurs og utvekslingsmuligheter i Norge. Et felles nettsted med informasjon om utvekslingsmuligheter i Norge finnes ikke, ettersom dette i stor grad er opp til institusjonene selv.

5.2.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen vil vurdere om Diku bør få en tydeligere rolle i å samordne og forvalte informasjon til innreisende utvekslingsstudenter for å gjøre informasjonen bedre og lettere tilgjengelig for disse studentene. I forbindelse med dette vil det også kunne være aktuelt å gi Diku i oppdrag å gi råd om rekrutteringstiltak rettet mot denne gruppen.

5.3 Internasjonale utvekslingsstudenter i det norske studiemiljøet

Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning satte som mål at studentene i norsk høyere utdanning bør være i et læringsmiljø som også omfatter utenlandske studenter. Selv om utvekslingen fra Norge øker betydelig fremover, vil dette målet bare kunne nås dersom de norske studentene som ikke har mulighet til å reise ut, møter og samhandler med internasjonale studenter i sin studiehverdag i Norge.

Norske studenter som har et studieopphold i utlandet i løpet av studietiden, bringer med seg internasjonal erfaring til hjemmeinstitusjonen og også erfaring med andre måter å undervise og lære på fra sitt opphold ved en utenlandsk institusjon. Utenlandske studenter ved norske institusjoner vil kunne bidra med noe av det samme til norske institusjoner ved at de bringer med seg andre måter å lære på, ved at de stiller spørsmål ved måten det undervises på ved norske institusjoner, og ved at de bringer med seg andre faglige og sosiale perspektiver. Slik bidrar internasjonale studenter med nye perspektiver og internasjonal kompetanse og erfaring til norske institusjoner. Internasjonale utvekslingsstudenter er en ressurs for norske høyere utdanningsinstitusjoner, og deres erfaring og kompetanse kan i enda større grad benyttes i internasjonaliseringen av norske institusjoner og norske studenter.

Studier fra både Norge og andre land viser imidlertid at det ikke er tilstrekkelig bare å motta studenter fra utlandet for å skape et virkelig internasjonalt læringsmiljø der hjemlige og internasjonale studenter møtes faglig og sosialt.13 Det skyldes flere forhold, men blant de viktigste i norsk sammenheng er språk og boligpolitikk.

Internasjonale studenter kan med noen få unntak ikke ha norsk som undervisningsspråk, og engelskspråklige tilbud er derfor en forutsetning for at de skal komme til Norge. Det er imidlertid en utfordring at norske og utenlandske studenter i mange tilfeller følger atskilte studietilbud; undersøkelser tyder på at norske studenter i mange tilfeller velger bort engelskspråklige tilbud der det er mulig. Dette er et funn blant annet i EUROMA-prosjektet, hvor det kommer frem at det tilbys parallelle studieprogrammer med både en integrert femårig mastergrad på norsk og en 3+2 variant der masterdelen foregår på engelsk. Ekspertpanelene i prosjektet mente dette kunne bidra til å segregere norske og utenlandske studenter.14 Undersøkelser rettet mot internasjonale studenter i Norge nyanserer bildet av atskilte studieløp noe. Dikus rapport International Students in Norway. Contributors to Quality in Higher Education, viser at utenlandske studenter i gjennomsnitt oppgir at mellom 40 og 50 prosent av medstudentene i studieprogrammet eller kurset er norske.15 Tallene er omtrent like for utvekslingsstudenter og gradsstudenter.16 Den mest vellykkede innkommende studentmobiliteten, med tanke på samhandling, er den der innreisende studenter tar de samme emnene som norske studenter. Når studieprogrammene har et bestemt semester avsatt til enten et utenlandsopphold eller et internasjonalt semester med undervisning på engelsk for de norske studentene, kan det være enklere å inkludere de internasjonale utvekslingsstudentene, siden de norske og de internasjonale studentene da kan ta de samme emnene. Men også i tilfeller der de nasjonale og de internasjonale studentene følger det samme studietilbudet, ser vi at det er en utfordring å sikre god samhandling og å etablere et fellesskap både faglig og sosialt mellom de norske og de internasjonale studentene. Dette kommer tydelig frem i Studiebarometeret fra 2017 som viser at samhandlingen mellom norske og utenlandske studenter er for svak.17 For å oppnå de ønskede effektene, må institusjonene jobbe systematisk for å sørge for bedre interaksjon og samhandling mellom norske og utenlandske studenter på en rekke områder.

Svak faglig og sosial samhandling er ikke nødvendigvis noe problem for de internasjonale studentene. Disse studentene møter mennesker fra hele verden når de er i Norge, og opplever således internasjonale impulser og kan tilegne seg interkulturell kompetanse. For norske institusjoner og for studenter som ikke reiser ut, er dette imidlertid en dårlig utnyttelse av den ressursen internasjonale studenter representerer.

5.3.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen forventer at institusjonene blir flinkere til å utnytte ressursen de internasjonale studentene representerer med tanke på å skape en internasjonal dimensjon ved norske universiteter og høyskoler. Blant annet bør institusjonene legge bedre til rette for samhandling mellom norske og internasjonale studenter.

5.4 Boliger for utenlandske utvekslingsstudenter

Utenlandske studenter som kommer til Norge, har ved de aller fleste studentsamskipnader fortrinnsrett på studentbolig. Dette er nokså naturlig, siden det vil være vanskelig for utenlandske studenter å skulle finne bolig på det private markedet. Innreisende utvekslingsstudenter som kommer til Norge i ett semester, kommer ofte til Norge for å studere i høstsemesteret, og de benytter dermed studentboligen bare i høstsemesteret. Norske studenter drar på sin side ofte på utveksling i vårsemesteret. Et resultat av dette er at mange studentboliger står tomme i vårsemesteret (såkalt «tomgang»), siden det er vanskelig for studentsamskipnadene å få leid ut studentboliger bare for vårsemesteret. Dette er økonomisk utfordrende for samskipnadene og dårlig ressursutnyttelse.Norske studenter som ønsker å reise på utveksling, oppgir frykt for at de skal miste studentboligen sin i tiden de er ute som ett av hindrene for å reise ut. Disse studentene kan etter visse regler leie ut studentboligen sin i perioden de er på utveksling. Her ligger det et uutnyttet handlingsrom for å samordne reglene og prosessene knyttet til studentboliger for henholdsvis utreisende norske studenter og innreisende utenlandske utvekslingsstudenter. Institusjonene og studentsamskipnadene må i fellesskap legge til rette for god samordning av disse prosessene. Studenter som ønsker å reise ut, må få god informasjon om mulighetene som finnes for å fremleie sine studentboliger, og institusjonene og samskipnadene må i fellesskap legge til rette for og gjøre det så enkelt som mulig å fremleie studentboliger.

5.4.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen vil be samskipnadene legge til rette for mer fleksible leiekontrakter for studentboliger for å utnytte ressursene bedre med tanke på utreisende og innreisende utvekslingsstudenter. Her bør man se på muligheten for fremleie av studentboliger for norske studenter som er på utveksling i utlandet, også for å lette boligsituasjonen for innreisende utvekslingsstudenter.

• Regjeringen vil be institusjonene og studentsamskipnadene avklare de økonomiske virkningene av at studentboliger blir stående tomme i enkelte semestre som følge av at utvekslingsstudenter kommer og drar igjen (såkalt «tomgang»), og vil oppfordre institusjonene og studentsamskipnadene til å etablere avtaler som regulerer dette.

5.5 Studietilbud på engelsk

Et stort og variert tilbud av engelskspråklige emner på både bachelor- og masternivået er en av de viktigste faktorene og forutsetningene for å tiltrekke seg utenlandske studenter. Det har vært en klar økning i antall engelskspråklige tilbud ved de statlige institusjonene de siste ti årene. Engelskspråklige emner er også et viktig element i å tilby norske studenter som ikke reiser ut, en internasjonal dimensjon i utdanningen gjennom at de for eksempel kan følge undervisning på engelsk i ett semester sammen med internasjonale studenter.

Ifølge Tilstandsrapport for høyere utdanning 2020 var prosentandelen fremmedspråklige utdanningstilbud av det totale fagtilbudet i 2019 på 25,8 prosent i statlig sektor, en økning fra omtrent 13,6 prosent i 2009.18 Det var imidlertid store variasjoner mellom institusjonene, mellom fagmiljøene og innad på institusjonene. Enkelte institusjoner hadde ingen fremmedspråklige studietilbud, mens andre hadde godt over 30 prosent og helt opp i 60 prosent. De private institusjonene hadde til sammenligning et gjennomsnitt på 14,6 prosent fremmedspråklige utdanningstilbud av det totale fagtilbudet i 2019, og de hadde heller ikke hatt den samme utviklingen som de statlige institusjonene, ettersom det tilsvarende tallet for 2009 var 13,3 prosent.19

Flere av institusjonene erkjenner i sine innspillsbrev at de har for få engelskspråklige emner, særlig på bachelornivået, og viser til at de må ha et mer omfattende emnetilbud på engelsk for å tiltrekke seg flere utenlandske studenter. Samtidig påpeker de at det kan være en utfordring for de ansatte å undervise på engelsk, og at det kan være utfordrende å få aksept for engelskspråklige emner både blant de faglig ansatte og blant norske studenter. De viser også til at det kan være vanskelig å planlegge hvilke emner som skal undervises på engelsk, siden antallet innkommende studenter varierer fra semester til semester, og at det er en krevende oppgave å finne en balanse mellom antallet engelskspråklige og antallet norskspråklige emner. De påpeker at det å utvikle og vedlikeholde en variert fagportefølje på engelsk er kostbart, og at det ofte er en ekstrakostnad for fagmiljøene.

I universitets- og høyskoleloven § 1-7 heter det at universiteter og høyskoler har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk.20 Språkrådet er i sitt innspill til meldingen bekymret over at det ikke er en større bevissthet i sektoren om valg av undervisningsspråk, og mener det er viktig med forutsigbarhet for studentene når det gjelder undervisningsspråk. Etter deres oppfatning kan det se ut til at «hensynet til at innkommende studenter skal kunne følge med på undervisningen, er viktigere enn hensynet til at norskspråklige studenter skal kunne beherske et norsk fagspråk når de går ut i arbeidslivet».21 Språkrådet foreslår at innkommende studenter bør få tilbud om undervisning i norsk kultur og språk selv om de kommer for bare ett semester, og videre at man må ha en plan for hvilke emner som skal undervises på engelsk, og hvilke som skal undervises på norsk, slik at man unngår adhocavgjørelser om undervisningsspråk. Språkrådet mener det kun er slik institusjonene kan oppfylle kravet i universitets- og høyskoleloven om å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk. Universitets- og høyskolerådet sier på sin side at det vil være umulig å nå et mål om flere innreisende studenter uten at institusjonene har et bredt tilbud av engelskspråklige emner, og mener at språkdebatten i sektoren må ta høyde for dette.

Å få til en balanse i antall emner som undervises på henholdsvis engelsk og norsk, og å balansere hensynet og behovene til de innreisende og de norske studentene, er essensielt. Institusjonene må i sine språkstrategier være bevisste i denne balansegangen, og ha en strategisk tilnærming til hvilke emner som skal undervises på norsk, og hvilke som skal undervises på engelsk. Institusjonenes ansvar for norsk fagspråk er behandlet mer utførlig i Kulturdepartementets språkmelding.22

5.5.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen forventer at institusjonene fortsatt jobber for å tilby tilstrekkelig antall engelskspråklige studietilbud til at de kan tiltrekke seg utenlandske studenter.

• Regjeringen forventer at det er en hensiktsmessig balanse mellom andelen emner som undervises på henholdsvis engelsk og norsk, og at institusjonene avklarer i god tid før semesterstart hvilke emner som undervises på engelsk, og hvilke som undervises på norsk.

• Regjeringen forventer at universiteter og høyskoler er bevisst og følger opp ansvaret de har for å vedlikeholde og videreutvikle norsk som fagspråk.

5.6 Praksis for utenlandske studenter innenfor profesjonsutdanningene.

For flere av profesjonsutdanningene er praksis en obligatorisk del av utdanningen. Den obligatoriske praksisen er definert i rammeplanene for de enkelte utdanningene; den skal være veiledet og kvalitetssikret, og den er en fullt ut integrert del av utdanningen. Institusjonene har ansvar for å finne praksisplasser til studentene i samarbeid med arbeids- og næringslivet. (Se også kapittel 4). Praksisplasser er et «knapphetsgode» i Norge, og det er utfordrende for institusjonene å skaffe nok praksisplasser til ordinære studenter i Norge, særlig innenfor helsefagene. For å avhjelpe dette, sender en del norske institusjoner sine studenter på praksisopphold i utlandet.

Når norske universiteter og høyskoler etablerer avtaler med utenlandske institusjoner om å sende sine studenter for å ta praksis i utlandet, er det en forventning om gjensidighet i praksisavtalene – det vil si at de utenlandske institusjonene forventer å kunne sende sine studenter til norske institusjoner for å ta praksis ved for eksempel norske helseinstitusjoner, skoler, barnehager eller lignende. Dette understrekes også i flere av innspillene til meldingen. Enkelte institusjoner, slik som Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanningen (DMMH), viser til at praksis for innkommende studenter fungerer bra. DMMH har en vellykket ordning hvor utenlandske studenter har 35 dagers praksis i en norsk barnehage.23 Se også boks 4.6. Likevel påpeker flere av institusjonene i sine innspill at det er utfordrende å finne praksisplasser for utenlandske studenter i Norge. Institusjoner som Lovisenberg diakonale høgskole, Høgskolen i Østfold og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) viser til at det kan være vanskelig skaffe praksisplasser for utenlandske studenter, og da særlig knyttet til at studentene må mestre norsk for eksempel for å delta i pasientbehandling. At norske institusjoner har begrensede muligheter til å ta imot innreisende studenter på praksis, gjør det krevende for dem å motivere samarbeidspartnere i utlandet til å ta imot norske studenter. Denne mangelen på gjensidighet kan føre til at det blir vanskelig å få til gode avtaler om praksis med utenlandske institusjoner. For at norske høyere utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner skal kunne opprettholde et godt samarbeid med utenlandske praksisinstitusjoner, er det viktig at det legges til rette for at de norske institusjonene også har kapasitet til å ta imot utenlandske studenter i praksis.

5.6.1 Vurderinger og tiltak

• Regjeringen vil at institusjonene, når de samarbeider med utenlandske institusjoner om praksisperioder i utlandet, så langt det lar seg gjøre, arbeider for også å tilby praksisplasser for utenlandske studenter i Norge. De sentrale aktørene i arbeids- og næringslivet må være behjelpelige med å legge til rette for dette.

5.7 Statistikk