3 Kinosektoren

Verdikjeden i kinomarkedet består i hovedsak av kinovirksomheter (og deres eiere), distributører, leverandører og publikum. Økonomien består på inntektssiden i hovedsak av salg av filmvisninger (kinobilletter), reklame og kioskvarer. På utgiftssiden består økonomien i hovedsak av utgifter til drift av kinolokaler, filmleie, markedsføring og lønnsutgifter.

3.1 Kinostruktur

I dag er det ordinær kinodrift i halvparten av landets 357 kommuner, og i overkant av 80 prosent av befolkningen har et fast kinotilbud i sin kommune. Den norske desentraliserte kinostrukturen betyr at de fleste kinoene er små. Flertallet har bare én sal og nesten tre av fire kinobygg har én eller to saler. Ombygging og nybygg gjør imidlertid at tallet på énsalskinoer går ned, mens det blir flere kinoer med flere saler. Det var totalt 205 kinobygg i Norge ved utgangen av 2023. Antall kinobygg, -saler og -seter har de siste ti årene ligget relativt stabilt, selv om det har vært en svak nedgang siden 2019.

Fram til 1990-tallet var det i hovedsak kommuner som eide og drev kino i Norge. På 1990-tallet kom de første kinokjedene, som enten var helt privateide eller besto av et samarbeid mellom kommuner og private kjeder. Ved utgangen av 2023 var det 137 kommunale kinoer og 61 private kinoer. I tillegg driftes en del kommunalt eide kinoer av privateide kjeder (blant annet i Kristiansand, Stavanger og Bergen).2 Selv om det er to kommunale kinoer for hver private, er markedsandelen til de kommunalt eide kinoene nede i 51,3 pst målt i andel av totalt kinobesøk.3 Dette reflekterer at flertallet av de kommunale kinoene befinner seg på steder med lavt publikumsgrunnlag, mens privateide kinoer har overtatt på de fleste steder med høy befolkningskonsentrasjon.

Blant de ikke-kommunale kinoene inngår også en del små kinoer, drevet av organisasjoner eller på ideell basis. Driften av disse kinoene er avhengig av kommunale tilskuddsmidler.

Forstørr bilde

Som figuren over viser, hadde de to kommersielle kinokjedene Nordisk Film Kino (NFK)4 og Odeon kino5 til sammen 56 pst. av kinobesøket i 2023. Blant kinoene med høyest besøk i 2023 tilhørte ni av ti NFK og Odeon.

KinoNor er en kinokjede bestående av 16 kommunalt eide kinoer. Denne typen kinokjeder kom på starten av 2000-tallet da flere kinoer og kommuner så det som nødvendig å samarbeide om innkjøp av varer og tjenester for å oppnå stordriftsfordeler og motvirke utenlandsk eierskap. En annen lignende allianse er Kinoalliansen, som består av 26 kommunale kinoer.

Kommunale kinoer som ikke er en del av en allianse utgjør 60 pst. av kinoene i Norge, men har en markedsandel på bare 16 pst. Alle norske kinoer er medlemmer i bransje- og medlemsorganisasjonen Film & Kino.

Tidligere var grunnlaget for vekst for de kommersielle aktørene NFK og Odeon overtakelse av kommunalt drevne kinoer, men etter styrkingen av Kinoalliansen og etableringen av KinoNor kommer veksten fra de private i all hovedsak fra nyetableringer med konkurranse i eksisterende kinomarkeder i de store byene, som Oslo og Bergen.

I Oslo er det etablert private nisje-kinoer eller art house-kinoer de senere årene, som prioriterer visning av kunstfilm eller den smalere kulturelle filmen. Vega Scene, som også har eget teater, er den desidert største slike aktøren, med rundt 100 000 besøkende per år.

3.2 Kinobesøk og -vaner

Kino er den mest brukte kulturaktiviteten, målt i andel av befolkningen, og lenge var andelen økende. Rundt 60 pst. av befolkningen var på kino minst én gang i 1991, mens andelen var over 75 pst. i 2019.6 Under Covid 19-pandemien ble besøket kraftig redusert som følge av at mange kinoer måtte stenge eller ha redusert publikumskapasitet i deler av året samtidig som færre nye filmtitler var tilgjengelig. I 2023 var andelen som gikk på kino i løpet av året likevel oppe i 65 pst. av befolkningen.7 Kulturbarometeret for 2023 viser at nesten like mange går på kino nå som før pandemien.

Hovedutfordringen for kinoene er at folk går sjeldnere på kino nå enn før. Antall besøk per innbygger har gått ned, fra i snitt om lag fire besøk per år på 1990-tallet til rundt tre årlige besøk i tiåret før pandemien. I 2023 var vi på kino i snitt 2,1 ganger per år.8 De ivrigste kinogjengerne har alltid vært ungdom og unge voksne, men det er også de som har hatt den største nedgangen i besøk. I gruppen 16–24 år har besøket gått ned fra 12 årlige besøk i 1991 til fire årlige besøk i 2019 og 2,9 besøk i 2023. Fra 2021 er det gruppen 9–15-åringene som er oftest på kino, med hhv. 2,4 og 3,3 besøk per år i 2021 og 2023. Kinobesøket til aldersgruppene over 67 år har også hatt en svakt økende besøkstrend de senere årene.

Til tross for fallende besøk blant barn og unge gjennom flere år, er kino fortsatt det mest brukte kulturtilbudet på fysiske arenaer også i denne gruppen. Tall fra Norsk kulturbarometer 2023 viser at over 90 pst. av barn i aldersgruppen 9 til 15 år gikk på kino minst en gang i 2023.9 En studie gjennomført av Kantar på vegne av Norsk filminstitutt i 2023 bekrefter at de fleste barn i aldersgruppen 7 til 14 år har erfaring med kino, og går på kino «en gang iblant».10 Det går fram av studien at kino er en aktivitet som oppleves som verdifull.

Historisk sett har kino fungert både som underholdning og informasjonskanal. Da fjernsynet kom på 1960-tallet ble kinobesøket nesten halvert i løpet av ganske få år. En ny nedgang på 1980-tallet sammenfalt med at hjemmevideo ble vanlig. Etter dette har kinobesøket i Norge vært påfallende stabilt, selv etter at internett og strømming ble introdusert. I «normalårene» før pandemien (2015-2019) lå gjennomsnittlig antall solgte kinobilletter på 12,1 millioner per år.

Forstørr bilde

Covid-19-pandemien, med tidvis stengte kinoer, øvrige smittevernsrestriksjoner og frykt for smitte i befolkningen, påvirket kinobesøket i stor grad i årene 2020–2022. Det er fortsatt usikkert om pandemien har ført til varige endringer i publikumsvaner, da det ennå ikke finnes tilstrekkelig datagrunnlag over tid til å fastslå ved­varende trender. I 2023 var kinobesøket på norske kinoer 9,4 millioner. Dette er 23 pst. lavere enn i normalårene før pandemien (snittet for besøkstall 2015–2019), men en økning på 5 prosentpoeng fra 2022.11 Selv om det altså har vært en forsiktig bedring, er besøket fremdeles lavere enn før pandemien.

Nedgangen i besøkstall gjelder ikke i like stor grad for alle filmer. De store kommersielle filmene har hatt en lavere reduksjon i besøkstall enn de mellomstore filmene. De ti mest sette filmene i 2023 hadde et besøk som var 8 pst. høyere enn besøket til de ti mest sette filmene i snitt i årene før pandemien. Til sammenligning var samme tall for 2022 9 pst. lavere enn før pandemien. Filmene som okkuperer plassene mellom elleve og 25 på kinotoppen i 2023 hadde derimot et 34 pst. lavere besøk enn tilsvarende filmer før pandemien. Reduksjonen i seertallene på de mindre filmene kan føre til at bredden i filmtilbudet på kinoene svekkes, dersom kinoene prioriterer store, kommersielle filmer for å oppnå gode besøkstall.

Norsk film har opplevd en svakere nedgang i totalt besøk enn internasjonal film. I 2023 er kinobesøket på norske filmer tilbake på samme nivå som snittbesøket i årene før pandemien, mens det totale besøket som nevnt er redusert med 23 pst. De største norske filmene med bred publikumsappell har hatt godt besøk etter pandemien og er derfor viktige for mange kinoer.

NFIs publikumsundersøkelse viser en vedvarende interesse i befolkningen for film og tv-serier.12 Nedgangen i kinobesøket betyr altså ikke at nordmenn har lavere appetitt på film og serier, men heller at konsumet skjer på andre plattformer enn kino. Undersøkelsen viser at 64 pst. av den norske befolkningen ser minst fem timer spillefilm, serier og dokumentarer på strømmetjenester per uke og at 60 pst. har sett spillefilm de siste syv dagene. 83 pst. av disse så film på strømme­tjenester, og strømming er den største plattformen for alle de målte innholds­typene (film, serier og dokumentar). Unge strømmer mer enn eldre.

Innholdsmangfold

Med et mangfoldig kinotilbud legger man til rette for at flere kan kjenne seg igjen i historiene som blir fortalt på lerretet, noe som også kan bidra til å trekke et mangfoldig publikum. Tall fra Film & Kino gir en indikasjon på bredden i kinotilbudet. I 2023 kom det 234 nye filmer i ordinær kinodistribusjon.13 Selv om filmene var fra 30 ulike land, er det amerikansk film som dominerer på norske kinoer. I 2023 kom 101 av de nye filmene fra Nord-Amerika, og disse filmene trakk 64 pst av kino­besøket. Europeiske land er også godt representert i antall filmer, men andelen av besøket ligger rundt 6 pst. Ved siden av amerikansk film er det Norge som står for besøksvolumet på kino, med et snitt på ca. 25 pst. av kinobesøket de siste ti årene.

Forstørr bilde

Ser en på alle filmer vist i Norge i 2023, inkludert arenaer som festivaler, cinematek og liknende, er mer enn 80 land representert. NFI bidrar til dette mangfoldet blant annet gjennom tilskuddsordningen for utenlandsk kvalitetsfilm og tilskudd til filmfestivaler. Noen av festivalene har også et spesielt fokus på underrepresenterte grupper, og representasjon fra andre verdensdeler. Dette gjelder blant annet Abloom filmfestival, Bollywood filmfestival, Film fra Sør, Arabiske filmdager og Oslo Fusion. Abloom har et spesielt fokus på minoritetsspråklige barn og unge med funksjonsnedsettelser, Film fra Sør har fokus på filmer fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, mens Oslo Fusion er dedikert til LGBTQIA2S+ / QTIBIPOC.14 Også BIFF UNG i Bergen har et tydelig fokus på mangfold og flere av de store filmfestivalene arrangerer egne «latinodager» eller «arabiske filmdager».

Et mangfoldig kinotilbud inkluderer både samisk film og produksjoner av og om nasjonale minoriteter. Det har vært en økende oppmerksomhet om og interesse for film med samisk innhold de siste årene. ISFI (Internasjonalt Samisk Filminstitutt) har stått sentralt i finansiering av samiske filmer så vel som dubbing av barnefilmer til samiske språk.

Brukervaner

Kinoen er et kulturtilbud som brukes av store deler av den norske befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og geografisk bosted. Husholdningsinntekt har en betydning for om folk går på kino, men det er usikkert hvor stor denne effekten er. Nye tall i en spørreundersøkelse fra NFI viser kun marginale forskjeller når det gjelder foreldrenes inntekt og barnas kinofrekvens.15 Dybdeintervjuene som er foretatt som en del av undersøkelsen viser likevel at det er flere av foreldrene som problematiserer verdi for pengene fordi de opplever at de har tilgang til det meste av interessant innhold via strømmeabonnementer. Blant familiene med innvandrerbakgrunn og lav inntekt er det en tendens til at pris ses på som en barriere for å dra på kino. For noen er det uaktuelt å bruke kino uten gavekort eller andre bonusordninger.

Det har også de siste årene igjen skjedd en økning i piratering av film.16 En vekst i ulovlig tilbud via Internett Protocol Television (IPTV) er hoveddriveren bak denne veksten. Her betaler sluttbrukeren for tjenesten, og for noen kan tjenesten framstå som legitim. I tillegg til at denne ulovlige praksisen fører til betydelige tap for øvrig audiovisuell sektor, kan bruk av piratering også bidra til en nedgang i kinobesøket.

En annen faktor som kan påvirke kinobesøket, er at andre næringsdrivende, herunder hoteller og barer, under visse forutsetninger kan vise film gratis, mot at publikum betaler for andre tjenester, for eksempel en middagspakke eller drikkevarer. Dette kan foregå uten at aktørene betaler kinoavgift eller har konsesjon, fordi de ikke tar betalt for kinobilletten direkte, men baker inn prisen for visning av filmen i andre varer og tjenester. Kinobransjen melder at denne typen filmvisninger blir stadig mer vanlig og at de kommersielle aktørene som tilbyr slike visninger har et urimelig konkurransefortrinn.

Kinoene kan i utgangspunktet ikke holde åpent søndag formiddag mellom 06.00 og 13.00, noe som også kan påvirke kinobesøket, da mange andre kulturtilbud er tilgjengelige hele søndagen. Helligdagsfredloven § 4 setter forbud mot offentlige tilstelninger eller forestillinger, sportskonkurranser og sportsstevner på helligdager mellom kl. 06.00 og 13.00, med visse unntak. Kinoene må søke dispensasjon fra politimesteren for hver enkelt søndag de ønsker å ha kinofore­stillinger før kl. 13.00. Forbudet påfører kinoene og politiet administrative kostnader.

Ifølge Norsk kulturbarometer 2023 oppgir 65 pst. av befolkningen at de ønsker å gå oftere på kino. Hele 39 pst. svarer at tid er en barriere for å gå oftere på kino, mens 30 pst. svarer økonomi (begge deler representerer en relativt kraftig økning siden 2021, da tilsvarende tall var hhv. 21 og 14 pst.). I tillegg oppgis transport (3 pst.), helse (3 pst.), ingen å gå med (10 pst.) og avstand (8 pst.) som årsaker. En undersøkelse av den delen av befolkningen som går lite på kino bekrefter disse funnene. Den viser at kinobillettpris og hjemmeunderholdning er to av faktorene som gjør at folk velger å ikke gå på kino.17 Det yngre publikummet (15–44 år) oppgir som vanligste årsak at kinobillettprisen er for høy og at de ikke har råd. Det eldre publikummet trekker i hovedsak også fram pris, i tillegg til at de foretrekker å se film hjemme. 30 pst. i gruppen som går lite på kino sier at det ikke finnes noen faktorer som kan få dem til å gå oftere.

Gjennomsnittspris for en kinobillett var 131 kroner i 2023 mot snaut 120 kroner i 2021. Økningen i snittprisen på kinobilletter var lavere enn økningen i KPI og har ligget omtrent på nivå med prisstigningen de siste 10 årene.18 Selv om billett­prisene objektivt sett ikke har økt mer enn prisutviklingen for øvrig, kan den subjektive opplevelsen av prisutviklingen i dyrtid medføre at folk reduserer forbruket. Det er mange ulike parametere som påvirker prisen for den enkelte forestilling, blant annet alder på besøkende, hvilken sal filmen går i, lengde på filmen og om den er i 2D, 3D eller såkalt 4DX. Kinoenes omsetning faller ikke like mye som besøket, noe som til dels skyldes økningen i billettpriser. Snittprisen for de mest populære kinofilmene (topp 100) i 2023 var 138 kroner, og enkelte filmer (som er spesielt lange eller vises i spesielle formater) har en snittpris på over 160 kroner.

Det at kinobesøket utfordres av nye medieplattformer og tilbud er på ingen måte et særnorsk fenomen. Sammenlignet med andre europeiske land har utviklingen i Norge vært noe mindre negativ både før og etter pandemien. Nedgangen i besøk i kjølvannet av pandemien har vært særlig sterk i enkelte europeiske land, hvor man eksempelvis i Italia har sett en nedgang på over 50 pst. For eurosonen in­kludert Storbritannia observerte man i 2022 en nedgang i antall kinobesøk på nesten 35 prosent sammenlignet med normalsituasjonen før pandemien.19

For å motvirke publikumsnedgangen tester flere kinoer ut nye former for formidling, eksempelvis strømming av konserter eller andre arrangementer. Kinoene har de senere årene også jobbet med å utvikle kinoopplevelsen. Blant annet inkluderer kinotilbudet nå flere steder såkalte premiumsaler med høyere setekomfort, noe som igjen har bidratt til økning av gjennomsnittlig billettpris.

Kinoøkonomien og dermed forutsetningene for lønnsom drift kan være svekket som følge av utviklingen i kinobesøket. For å bidra til en desentralisert kinostruktur og at hele befolkningen får tilgang på film, kan det være behov for at det offentlige bidrar med tiltak.

Tiltak:

Regjeringen vil justere NFIs eksisterende tilskudd til kinotiltak slik at de er bedre tilpasset bransjens behov. Ordningen skal fortsatt tilrettelegge for gode møter mellom film og publikum, og bidra til å styrke kinoenes posisjon som kulturformidler lokalt.

Tiltak:

Regjeringen vil utrede en mulig endring av helligdagsfredslovens forbud mot kinovisninger på helligdager mellom kl. 06.00 og 13.00.

Tiltak:

Regjeringen vil gjennomgå regelverket med sikte på å begrense offentlig visning av film utenfor kinoene, som omgår krav om konsesjon og kinoavgift.

3.3 Digitalisering av kinoene

Som et av verdens første land, digitaliserte Norge alle kinoene i landet i løpet av 2011. De overordnede politiske målene for digitaliseringen var blant annet å sikre den desentraliserte kinostrukturen i landet, herunder å sikre bedre økonomiske vilkår og ferskere og mer variert innhold på de små kinoene. En av de tydeligste virkningene av digitaliseringen var reduksjonen i tid fra nasjonal til lokal premiere, noe som førte til økte besøkstall på de mindre kinoene.

Best mulig opplevelse av lyd, bilde og filmeffekter oppgis som en viktig grunn til å gå på kino for 36 pst. av publikum.20 Dette er den nest viktigste grunnen, kun slått av «hyggelig å gå på kino med venner eller kjæreste» med 47 pst. For å holde på publikum er det derfor mye som tyder på at det kinotekniske utstyret må være av god kvalitet. Dette bidrar til at kinoene kan fortsette å være attraktive kulturarenaer som publikum ønsker å besøke. God kvalitet på det tekniske utstyret er også avgjørende for at kinoene skal kunne få tilgang til de største og mest kommersielle filmene, som er med på å finansiere kinodriften.

Det er nå behov for oppgradering av første generasjons digitale fremvisningsutstyr som følge av at garantier er i ferd med å løpe ut og en fare for at det ikke finnes reservedeler til dagens utstyr. Selv om mange kinoer allerede har oppgradert sitt fremvisningsutstyr, rapporterer Film & Kino om at enkelte, særlig mindre og mellomstore kinoer, har utfordringer med å finansiere investeringene som er nødvendige for å oppgradere kinoutstyret. Per i dag finnes det ikke ordninger som gjør det mulig for kinoer å søke staten om bidrag til teknisk utstyr, slik det blant annet gjør i Sverige (SFI) og i Finland.

Tiltak:

Regjeringen vil utrede et behovsprøvd tilskudd (statlig delfinansiering) til innkjøp av kinoteknisk utstyr og oppgradering av kinoinventar

3.4 Offentlige virkemidler

Helt siden de første filmforestillingene i Norge har offentlige filmfremvisninger krevd tillatelse fra myndighetene. Fram til 1914 måtte kinoaktører ha tillatelse fra politiet. Fra 1914 har det vært kommunestyret, eller den kommunestyret har bemyndiget, som har gitt konsesjoner. Kommunene kan fastsette vilkår for konsesjonen.21 Norsk kinopolitikk legger altså til grunn at kino i første rekke er et kommunalt ansvar. I et historisk perspektiv har denne reguleringen gitt et godt og velfungerende kinosystem i Norge, der et mangfold av filmer spres til publikum i hele landet.

Konsolideringen av kinomarkedet og endringer i markedet bidro til at det i 2015 ble lagt fram forslag om endringer i de offentlige virkemidlene for kino og film­formidling. Fram til 2015 ble provenyet fra omsetningsavgiften på kino og videogram inntektsført Norsk kino- og filmfond, som ble forvaltet av Film & Kino. Norsk kino- og filmfond finansierte en rekke kino- og formidlingstiltak. I 2015 besluttet Stortinget i forbindelse med behandlingen av filmmeldingen at inntektene fra avgiften skulle inntektsføres statskassa samtidig som midler til filmformidlingstiltak skulle bevilges over statsbudsjettet til Filmfondet, som forvaltes av NFI. Stortinget sluttet seg videre til forslaget om at NFI skulle ha et overordnet nasjonalt ansvar for å iverksette den statlige politikken på formidlingsområdet. Verken Filmmeldingen eller Stortingets behandling, slik den kommer til uttrykk i filmforliket, har avgrenset skarpt mellom tiltak rettet mot kinoene og tiltak som skal fremme filmformidling.

Drift av kino er primært et kommunalt og privat ansvar. Staten har imidlertid etablert virkemidler som, foruten delfinansiering av driften av Bygdekinoen, omfatter tilskuddsordninger regulert i forskrift om tilskudd til filmformidling.

3.4.1 Bygdekinoen

Bygdekinoen ble opprettet i 1950 og er et ambulerende kinotilbud på steder som ikke har fast kino. Bygdekinoen har eget mobilt utstyr og viser film i alle typer lokaler. Visningene bidrar dermed til å styrke kinodekningen i befolkningen og en desentralisert kinostruktur.

Bygdekinoens visninger bidrar til å øke andelen kommuner med et kinotilbud til 81 prosent, og andelen av befolkningen som har tilgang til enten et fast eller ambulerende kinotilbud til 91 prosent.

Organisatorisk består Bygdekinoen i dag av et sentralt, koordinerende ledd i administrasjonen til bransjeorganisasjonen Film & Kino og et praktisk, tilretteleggende ledd i form av tolv kinomaskinister som disponerer biler med mobilt kinoutstyr. Kinomaskinistene er spredt over hele landet, og hver enkelt maskinist har ansvar for 15–30 spillesteder. Antall årlige forestillinger per spillested varierer mellom 10 og 85, der det mest vanlige er 20–40 visninger per år.

Inntektene til Bygdekinoen består av billettinntekter, reklameinntekter og gebyr fra det enkelte visningssted (rundt 60 pst.) og tilskudd fra Kultur- og likestillings­departementet (rundt 40 pst.). På utgiftssiden er lønns- og personalkostnader (50 pst.) og film- og lokalleie (ca. 25 pst.) de desidert største utgiftspostene.

I 2023 viste Bygdekinoen film på 196 spillesteder fordelt på om lag 150 kommuner. Det totale besøket på 96 297 var en markant oppgang fra pandemiårene og 2022, men likevel Bygdekinoens dårligste totale besøk noensinne foruten pandemiårene 2020–2022. Reduksjonen i besøket tilsvarer trenden for kinobesøket for øvrig.

Regjeringen mener at Bygdekinoen er viktig for å sikre en desentralisert kino­struktur. Derfor har regjeringen i flere omganger styrket Bygdekinoen, blant annet gjennom midler til teknisk oppgradering av utstyr i 2022 og et øremerket tilskudd i 2024 for å reetablere en bygdekinoring i Finnmark, noe som øker befolkningsdekning og geografisk dekning ytterligere.

Tiltak:

Regjeringen vil videreføre statlig finansiering av Bygdekinoen.

3.4.2 Norsk filminstitutts virkemidler for kino

Norsk filminstitutt er statens forvaltningsorgan på filmområdet og fordeler tilskudd til utvikling, produksjon, lansering og formidling av film, serier og dataspill i Norge.

Tilskudd til formidlingstiltak er hjemlet i forskrift om tilskudd til filmformidling. Den har som overordnet formål å bidra til at publikum i Norge får tilgang til et bredt og variert tilbud av norske og utenlandske filmer og norske dataspill med høy kulturell verdi og kunstnerisk kvalitet. Tilskudd skal også bidra til formidling av filmhistorie og kunnskap om norsk og utenlandsk film og dataspill, gi økt film-, dataspill- og mediekompetanse og bidra til et profesjonelt miljø for formidling av audiovisuelle verk i Norge.22

Det kan gis tilskudd til distribusjon, arrangementer og visning, cinematek- og filmklubbvirksomhet, kompetansehevende tiltak og profilering.

Forskriften åpner ikke for at kinoer kan søke tilskudd til tekniske prosjekter eller andre prosjekter som avlaster for driften. Ordningene i denne forskriften er heller ikke åpen for å stimulere kinoene til en mer variert programkultur, utover enkelttiltak som festivaler og visningskonsepter. Støtteordningene som «skal bidra til kvalitet og bredde i filmtilbudet i Norge» henvender seg til distributører av film til Norge, festivaler, eller enkeltstående arrangementer.

Tilskudd til distribusjon

Som følge av begrenset inntjeningspotensial for mindre, mer kunstneriske filmer er det behov for ordninger som stimulerer til bredde og mangfold i filmtilbudet i Norge. Tilskudd til distribusjon gis til både innkjøp og markedskostnader av utenlandsk film av høy kulturell verdi og kunstnerisk kvalitet. I tillegg kan tilskuddet benyttes til å oversette utenlandsk barnefilm til norsk og samisk ved teksting eller dubbing.

Gjennom denne ordningen bidrar staten årlig til at cirka 40 nye utenlandske kvalitetsfilmer gjøres tilgjengelig for norske kinoer og publikum over hele landet. Disse filmene utgjør rundt 20 pst. av filmtilbudet i ordinær kinodistribusjon. Filmene i ordningen ble i 2023 sett av totalt 273 000 på kino. Dette utgjorde om lag 3 pst. av det totale kinobesøket.

I innspill fra bransjeaktørene understreker både kinoenes og distributørenes representanter viktigheten av å ha et filmtilbud bestående av både brede kommersielle filmer og smale kunstneriske filmer, norske som utenlandske.23

Bare et fåtall av filmene som får tilskudd gjennom denne ordningen blir satt opp på de minste kinoene.24 Ordningen bidrar i nåværende form dermed ikke i stor nok grad til et bredt og variert filmtilbud over hele landet.

Tiltak:

Regjeringen vil legge til rette for bredere visning av utenlandsk kvalitetsfilm og økt filmklubbsamarbeid for kinoer gjennom justering i NFIs eksisterende ordninger, herunder vurdere billett-tilskudd etter modell fra Sverige.

Lokale kinotiltak

Tilskudd til lokale kinotiltak skal tilrettelegge for gode møter mellom film og publikum og styrke kinoens posisjon som kulturformidler lokalt. Tilskuddet skal gå til aktiviteter som gir økt bredde og kvalitet i filmtilbudet på den lokale kinoen, og markedsføringen av disse.

Aktiviteter kinoer kan få støtte til gjennom denne tilskuddsordningen inkluderer seminarer, foredrag eller debatter med fokus på film (tiltaket må omfatte visning av film), tematiske programkonsepter, filmfestivaler i regi av kinoen og større visningsarrangementer som eksempelvis utekino.

Relativt få av landets kinoer benytter seg av ordningen. Andelen unike kinoer som har søkt har variert noe fra år til år, men har aldri vært høyere enn ca. 25 pst. På det laveste har den vært nede i ca. 5 pst. Det er samtidig en tendens til at de samme kinoene søker fra år til år. For kinoene som mottar tilskudd, bidrar det til økt bredde og kvalitet i filmtilbudet lokalt og til å profilere kinoen som kulturinstitusjon i nærmiljøet. Ordningen bidrar dog i liten grad til en desentralisert kinostruktur i og med at det er relativt få kinoer som søker. Ifølge Film & Kino er det NFI sine frister og krav til søknad og rapportering som er hovedgrunn til at få kinoer benytter seg av muligheten til å søke om tilskudd fra ordningen.

Tilskudd til medvirkningstiltak

Tilskudd til medvirkningstiltak for barn og unge ble etablert i 2021 som følge av Meld. St. 18 (2020–2021) Oppleve, skape, dele – kunst og kultur for, med og av barn og unge, hvor medvirkning var en helt sentral del. Ordningen skal bidra til at barn og unge får medvirke i utformingen og/eller gjennom­føringen av formidlingsopplegg på etablerte arenaer for film og spill. Medvirkningen kan skje i planleggingsfasen, ved programmering eller gjennomføring, eller i produksjonen av film og spill rettet mot målgruppen.

Ordningen retter seg mot organisasjoner som har dokumentert erfaring med publikumsrettet virksomhet. Søkere i ordningen har vært både filmfestivaler, regionale filmsentre, cinematek og produksjonsselskaper.

Resultatene av de to første søknadsrundene tyder på at ordningen stimulerer til medvirkning og involvering av barn og unge i ulike faser av et arrangement eller produksjon.

Tilskudd til kompetansehevende tiltak

Tilskudd til kompetansehevende tiltak skal bidra til et profesjonelt miljø for filmformidling i Norge. Tilskuddet skal også bidra til at barn og unge blir reflekterte og kritiske brukere av audiovisuelle uttrykk. Det kan gis tilskudd til seminarer, bransjetiltak, filmpedagogiske tiltak (herunder utviklingstiltak i Den kulturelle skolesekken) og til film- og kinoteknisk rådgivning.

Tilskuddet til film- og kinoteknisk rådgivning henvender seg til aktører med spesialkompetanse innen kinodrift. Det er primært Film & Kino som har søkt ordningen. Midlene dekker utgifter knyttet til for eksempel kurs, lønn og reise, og bidrar til at Film & Kino kan ha en ansatt rådgiver som hjelper organisasjonens medlemmer i kinotekniske spørsmål, noe som bidrar til å kunne opprettholde en høy standard på små og mellomstore kinoer over hele landet.

Tilskudd til profilering

Tilskudd til profilering skal bidra til å styrke norsk films og den utenlandske kvalitetsfilmens posisjon hos publikum, og ordningen retter seg mot bransjeaktører som jobber med å styrke kinokulturen i Norge.

Det kan gis tilskudd til nasjonale kampanjer, tidsskrifter og andre enkeltstående utgivelser som skaper offentlig oppmerksomhet om film av høy kulturell verdi eller kunstnerisk kvalitet. Det kan også gis tilskudd til ett større, nasjonalt arrangement som deler ut filmpriser etter spesifikke kriterier.

Det er i all hovedsak to innarbeidede profileringstiltak som har mottatt tilskudd i ordningen: Den store skolekinouken og Den store kinodagen. Disse to tiltakene bidrar til å løfte kinobesøket de spesifikke dagene. Den store skolekinodagen engasjerte i fjor 70 kinoer, og cirka 30 000 elever var på kino den dagen. Fra 2024 er dette arrangementet utvidet til en skolekinouke for å gi et bedre tilbud og tilgjengelighet for skolene. Formålet med arrangementet er å trekke barn og unge til kinoene. Rundt 35 000 elever deltar på dette arrangementet, der skolene betaler en ekstra lav pris per elev. Muligheten for å delta på skolekino begrenses av avstanden til kinoen og om skolen/kommunen har råd til å betale for transport til og fra kinoen.

På den store kinodagen ble det solgt nærmere 167 000 billetter til halv pris, sammenlignet med en gjennomsnittslørdag i fjerde kvartal hvor det ble solgt 35 000 billetter. Besøket på dette arrangementet utgjør ca. 20 pst. av besøket den aktuelle måneden. Den store kinodagen er et samarbeid mellom Film & Kino, kinoene i Norge og norske filmdistributører.

I forbindelse med en ekstra utlysning for å få folk tilbake på kino etter pandemien, henvendte NFI seg til alle relevante aktører i bransjen for å oppfordre dem til å søke på tilskudd til profilering. Det resulterte i flere sterke tiltak, hvor bransjeaktørene samarbeidet både om søknad og gjennomføring, deriblant kampanjen «Først på kino, størst på kino», et samarbeid mellom Distributørforeningen og Film & Kino.

Tilskudd til produksjon

Kinoer og filmdistributører spiller tradisjonelt en avgjørende rolle i finansieringen av filmproduksjoner. Kinoen er også viktig som primærvindu for visning av spillefilm. NFI tildelte i 2023 415 mill. kroner til utvikling og produksjon av norsk spillefilm. I tillegg kommer tilskudd gjennom regionale filmsentre og -fond.

Som nevnt i kapittel 3.2 om kinobesøk, har de største norske filmene med bred publikumsappell gode besøkstall på kino, også etter pandemien, og er derfor viktige for mange kinoer.25

For de minste kinoene26 er norsk films andel av kinobesøket ca. 8 pst. høyere enn landsgjennomsnittet. Dette er ganske stabilt over de siste 8 årene med unntak av det spesielle året 2020 da det kom lite utenlandsk film. Det året stod norsk film for 51 pst. av besøket på de minste kinoene, 15 pst. høyere enn landet for øvrig. Dette understreker betydningen av norsk film på mindre steder.

Norsk film er ikke bare viktig for kinoene, og da særlig de mindre kinoene. Kinoen er også viktig for den produserende delen av filmnæringen, da næringen henter en betydelig andel av sin inntekt fra kinodistribusjon.

3.4.3 Innsikt og kompetanse

Oppdatert innsikt og høy kompetanse er viktig for at sektoren skal utvikle seg og etablere beste praksis. Dette er særlig viktig i en tid med utfordringer knyttet til sviktende publikumsbesøk og økte kostnader.

Kinomarkedet i Norge er relativt lite og preget av noen store og mange små enkeltaktører. Bransjen har vilje til å dele data løpende, men utfordringen ligger i å finansiere gode verktøy for å kunne benytte dataene til innsikt og kommunikasjon med publikum.

Kinobransjens rapportserver samler systematisk besøkstall fra alle landets kinoer.27 Tjenesten gir verdifull informasjon om besøksmønstre på kino med pålitelige data fra og med 2003. Andre kilder som gir innsikt i det norske kinomarkedet inkluderer sporadiske studier gjennomført av Film & Kino og Norsk filminstitutt (NFI), i tillegg til regelmessige undersøkelser som Nordisk Film Distribusjons konsumentundersøkelse, som utføres i samarbeid med YouGov, og NFIs publikumsundersøkelse, som utføres i samarbeid med Kantar. Kantar gjennomfører også den årlige undersøkelsen «Forbruker og Media» og Norsk Publikumsutvikling har sin NPU Monitor med innsikt om den norske befolkningens kunst- og kulturvaner.

Det å kombinere ulike innsiktskilder for å gjøre bredere analyser av kinopublikums preferanser og vaner kan være med på å redusere det store gapet i innsikt som nå finnes mellom kinoene og teknologi- og strømmeplattformene. Teknologien og bruk av stordata bidrar også til å kunne gi sanntidsdata, noe som er verdifullt i et marked i rask endring.

Kompetanseutvikling i kinobransjen skjer i hovedsak i regi av Film & Kino, enten alene eller i samarbeid med andre. Film & Kino arrangerer en rekke kompetansehevende tiltak, blant annet grunnkurs for nye i kinobransjen, regionale kino­seminarer, og den årlige kinokonferansen for kinoansatte. NFI bidrar med tilskudd til de fleste av disse aktivitetene. Film & Kino mottar dessuten tilskudd til film- og kinoteknisk rådgivning, og har en egen ansatt som bidrar til teknisk hjelp og rådgivning for kinoene. Både de større private aktørene og de små kinoene benytter seg av denne tjenesten.

I samarbeid med Distributørforeningen arrangerer Film & Kino også filmtreff med faglig påfyll og kunnskapsutveksling mellom distributører og kinosjefer fem-seks ganger årlig.

Kombinasjonen av disse tiltakene bidrar til kompetansebygging blant ansatte i kinosektoren. Kompetanseutvikling rundt innhenting og bruk av innsikt foregår i relativt liten grad i dag.

Tiltak:

Regjeringen vil fortsatt prioritere kinoenes behov for kompetansehevende tiltak, felles kampanjer og arbeid for å nå nye målgrupper, samt iverksette tiltak for å øke bransjens innsikt om det norske kinopublikummet.