4 Arenaer for filmformidling

I tillegg til kinoer er filmklubber, festivaler og cinematek viktige arenaer for visning av film, og bidrar til å opprettholde interessen for film som kulturelt uttrykk.

Filmklubber, cinematek, festivaler og skolekino har en viktig funksjon i å tilgjengeliggjøre kinoopplevelsen for bredere grupper av befolkningen. De har også en viktig funksjon i å formidle et bredere utvalg av filmer for kinovisning enn filmene som får ordinær kinodistribusjon.

Norske filmfestivaler, Norsk filmklubbforbund, og cinematekene melder at dyrtid med en svak kronekurs, i kombinasjon med økte kostnader og sviktende inntekter gjør deres økonomiske situasjon mer krevende. De melder også om at sponsormidler og tilskudd fra andre enn offentlige instanser har blitt vanskeligere å innhente.

4.1 Filmfestivaler

Filmfestivalene i Norge supplerer kinotilbudet ved å formidle en større bredde av sjangre og formater til publikum. I 2023 viste festivalene 2 299 filmer, og disse var i all hovedsak titler som ikke hadde ordinær kinodistribusjon i Norge.

Filmfestivalene bidrar blant annet til at filmsjangre og formater utfordres og utvikles, at en større andel av befolkningen får tilgang til kvalitetsfilm og at viktige problemstillinger og samfunnsspørsmål settes på dagsorden. Flere av filmfestivalene tiltrekker seg publikum utenbys og utenlands fra, og festivalene genererer på denne måten økonomiske verdier der de avholdes.

Det finnes rundt 30 store og små filmfestivaler i Norge i dag. Disse er sammensatte i karakter, og har ulik organisering, struktur og innhold. Noen er eid av kinoer, mens andre er selvstendige stiftelser organisert som foreninger eller ideelle aksjeselskaper. Administrativt varierer de fra små, ideelle organisasjoner, som i stor grad er drevet på frivillighet, til store profesjonelle aktører med flere ansatte og helårsdrift. Omfanget går fra helgefestivaler med et titalls filmer til festivaler med over en ukes varighet og over 200 titler på programmet. I 2023 fikk 23 filmfestivaler tilskudd til drift fra NFI.

Felles for de fleste filmfestivalene er at de binder sammen ulike fagfelt i sin region og sitt lokalmiljø gjennom samarbeid og partnerskap. Ofte er både kinoer, cinematek og filmklubber involvert i programmering, tilrettelegging og seminarer i samarbeid med festivalene. De regionale filmsentrene benytter ofte filmfestivalene som arenaer for kurs, pitche-konkurranser og andre kompetansehevende tiltak for bransjen i regionen. I tillegg knytter festivalene bånd med bransjeaktører, kompetansemiljøer og kulturaktører på tvers av sine fagfelt og bidrar således til tverr­kulturelt samarbeid lokalt.

De største festivalene engasjerer et bredt publikum fra ulike samfunnslag gjennom barnehage- og skolevisninger, frivillighet, studentsatsinger, samarbeid med nærings- og organisasjonsliv og offentlige aktører.

Den norske filmfestivalen i Haugesund, Kortfilmfestivalen i Grimstad og Animasjonsfilmfestivalen i Fredrikstad er eksempler på festivaler som primært ønsker å tiltrekke seg bransjeaktører. Den norske filmfestivalen arrangerer det internasjonale markedet New Nordic Films og Nordic Co-Production Market og eier og drifter i tillegg den nasjonale filmprisen Amanda. Kortfilmfestivalen retter seg både mot yngre uetablerte filmskapere, etablerte kortfilmregissører og miljøer som jobber med talentutvikling, og har et uttalt mål om «å bygge bro og overføre kompetanse mellom generasjonene som et ledd i å utvikle norsk film».

Flere av filmfestivalene har en rekke ulike programmer og bidrar til filmformidling gjennom hele året.

Besøket på norske filmfestivaler hadde en positiv utvikling fram til covid-19-pandemien, da besøket naturlig nok falt kraftig. Besøket har tatt seg opp igjen, og endte i 2023 på 321 500 besøk. De store publikumsfestivalene Bergen internasjonale filmfestival og Tromsø internasjonale filmfestival hadde et totalbesøk på henholdsvis 55 800 og 62 600 i 2023.28

Festivalene arrangerer selv en rekke aktiviteter som bidrar til å utvikle andre aktører i filmfeltet. Blant annet har Bergen internasjonale filmfestival i en femårsperiode arrangert Konvent for filmformidling i tilknytning til egen festival, der tema knyttet til filmformidling blir behandlet. Festivalene melder samtidig om behov for tilgang til mer kompetanseutvikling for egen del, og innsikt om målgrupper på egne områder.

Tilskudd til filmfestivaler

Siden 2017 har i overkant av 20 filmfestivaler mottatt tilskudd til drift hvert år. I 2023 mottok 22 filmfestivaler tilskudd. Det er god spredning i både størrelse, format, målgrupper og tematikk.

Tilskudd til filmfestivaler er et viktig virkemiddel for å sikre bredde og kvalitet i filmtilbudet, og stimulere filmkulturen i Norge. Tilskuddene fordeler seg på alle regioner, fra Kristiansand i sør til Honningsvåg i nord, og fra Elverum i øst og Haugesund i vest. I 2023 fordelte tilskuddene seg slik:

Forstørr bilde

I tillegg til å være et samlingspunkt for publikum i møte med film og filmskapere, er filmfestivaler viktige arenaer for bransjen regionalt og nasjonalt. Det har derfor vært tilrettelagt for at festivalene som får tilskudd til drift også kan søke om tilskudd til prosjekter under andre områder av forskriften. Den norske filmfestivalen i Haugesund har blant annet fått midler til gjennomføringen av Amandaprisutdelingen, da det ifølge forskriften kan «gis tilskudd til ett større, nasjonalt arrangement som deler ut filmpriser etter spesifikke kriterier».

I samme søknad om tilskudd til drift kan filmfestivalene også søke om tilskudd til bransjetiltak, spesifikke tiltak som seminar og andre møteplasser for bransjeaktører. I denne ordningen mottar NFI mellom 15–20 søknader årlig. Formålet med tilskuddsordningen er å bidra til økt profesjonalisering, internasjonalisering og/eller kompetanseheving i den norske utøvende audiovisuelle bransjen, eller å styrke kompetansen til kinoer, distributører, festivaler, pedagoger og andre yrkesgrupper som formidler film.

Dette er tilskudd som anses å oppnå formålet med ordningen, men kravet til spesifisering for disse ordningene der tilskuddsbeløpene er relativt lave, står ikke i forhold til resten av den friheten festivalene har gjennom driftstilskuddet, som til sammenlikning er relativt høye.

Filmfestivalene har spilt inn at for mange enkelttilskudd til prosjekter er uheldig, og at prosjekttilskuddenes lange saksbehandlingstid skaper uforutsigbarhet, usikkerhet og gir for stor risiko for festivalene.

4.2 Cinematek

Formålet med cinematekene er å styrke filmkulturen i Norge ved å stimulere interessen for filmkunst og filmhistorie gjennom filmvisninger, filmhistoriske foredrag, stumfilmkonserter og aktiviteter for barn og unge.

Cinematekene viser sentrale verk fra filmhistorien, men også nyere kvalitetsfilmer. Filmene presenteres på en måte som er tro mot originale formater og visningsformer. Gjennom aktiv formidling med fokus på kvalitet, kontekst og pedagogiske målsetninger, jobber cinematekene for å gjøre filmhistorie og filmkunst relevant for forskjellige målgrupper.

Cinematekene er tilbydere av filmkultur til barn og unge, og tilbudet til barn og unge utvikles i stadig større grad gjennom medvirkning, der publikumsmålgruppen selv er deltakende i kuratering av program, gjennomføring av arrangement og liknende.

Cinematekene tilbyr også norske filmprodusenter og filmskapere i sin region arenaer for visning av filmer som ikke nødvendigvis finner sin plass i det ordinære kinomarkedet. Dette gjelder særlig kunstfilm og annen alternativ film slik som kortfilm, dokumentar og regionale produksjoner. De regionale Cinematekene fyller en viktig rolle som samarbeidspartnere for lokale filmfestivaler og andre kulturaktører, og for ulike fagmiljøer som ønsker å benytte film i sin formidling, slik som psykologiske foreninger, Røde Kors og liknende.

Det er syv cinemateker i Norge i dag, og disse drives gjennom en kombinasjon av statlige, regionale og kommunale tilskudd.

Cinemateket i Oslo driftes av Norsk filminstitutt, og har status som det nasjonale cinemateket i Norge. Det har et større og mer variert tilbud av film og arrangementer enn de andre cinematekene. Cinemateket i Oslo samarbeider med et stort antall eksterne organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, ambassader og foreninger, og har et variert tilbud, hvor mangfold i tilbud og brukergrupper er et av målene. En stor del av repertoaret består av historiske visninger i analoge filmformater som omfatter både 16mm, 35mm og 70mm, i tillegg til historiske videoformater.

Cinematekene i Bergen, Kristiansand, Tromsø og Trondheim har helårsdrift og disponerer egne kinosaler. De har alle egne avtaler med Nasjonalbiblioteket om tilgang til samlingen av norske og utenlandske filmer på de analoge formatene i filmarkivet, og kuraterer i hovedsak egne program som presenteres i deres respektive regioner. Cinematekene i Stavanger og Lillehammer har sine visninger på den lokale kinoen og viser kun film digitalt, ikke analogt.

NFI tilrettelegger for et faglig og praktisk samarbeid mellom de norske cinematekene, med felles visninger og aktiviteter, og utvikling av nye konsepter for filmformidling. NFI har i tillegg et særlig ansvar for de tekniske sidene ved nasjonal cinematekdrift, herunder tekniske spesifikasjoner for visningsstedene i Norge, videreføring av kunnskap og kompetanse, samt veiledning i arkivetikk og arkivfaglige spørsmål. Dette gjøres i samsvar med FIAF29 sine retningslinjer og anbefalinger for filmarkiv og cinematek. Dette stiller særskilte og spesifikke krav til standard for utforming av kinosaler og maskinrom, og til den tekniske og historiske kompetansen til de ansatte.

I 2023 viste de regionale cinematekene 844 filmtitler. Dette var fordelt på 114 nye filmer i ordinær distribusjon, 182 nyere titler fra uavhengige distributører, 251 filmklassikere fra arkivet ved Nasjonalbiblioteket og 297 filmklassikere fra andre kilder.30 I tillegg viste de 221 kortfilmer. En del av titlene ble vist på flere av cinematekene. Til sammen var det 1 882 visninger/arrangementer på de regionale cinematekene utenfor Oslo.

Cinemateket i Oslo hadde i årene 2016–2019 et årlig besøk på 80–85 000. I 2020 og 2021 var besøket halvert på grunn av pandemien, og i 2022 holdt Cinemateket i Oslo stengt på grunn av oppussing og arrangerte i stedet visninger på andre arenaer. Etter gjenåpning i april 2023 har besøket vært på nivå med de beste årene før pandemien.

Forstørr bilde

Totalt besøk på cinematekene i Norge var i 2023 på rundt 110 000.

De regionale cinematekene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Stavanger og Lillehammer har hatt relativt stabilt besøk, pandemien tatt i betraktning. I 2023 var det samlede besøkstallet for de regionale cinematekene på 45 000.

Som et fast visningssted med egne visningsfasiliteter er de regionale cinematekene viktige regionale knutepunkt, arenaer og møteplass for filmformidling. Det er potensial for bedre utnyttelse av disse både i et mangfoldsperspektiv, med tanke på bredde i rekrutteringsgrunnlaget, og som arena for skolevisninger og aktiviteter for barn og unge. Cinematekene er ofte gode på å samarbeide i sin region, men har behov for tilgang til mer kompetanseutvikling og innsikt om målgrupper.

Tilskuddene til cinematek og filmklubbvirksomhet skal bidra til formidling av filmhistorie og kunnskap om norsk og utenlandsk film, og til å styrke cinematek- og filmklubbvirksomheten i Norge.

Tilskuddene gis til drift av de regionale cinematekene og Norsk filmklubbforbund.

Tilskudd til cinematek

For å kunne få tilskudd til drift av cinematek må cinemateket drives på permanent, profesjonell basis. I dette legger NFI at også vertskapskommunene og fylkeskommunene er inne med midler som sikrer langsiktig drift av de regionale cinematekene. Cinemateket må ha et fast og forutsigbart tilbud til publikum, være en synlig institusjon lokalt og regionalt, som er tilgjengelig for samarbeid med lokale, regionale og nasjonale institusjoner, organisasjoner og foreninger. Videre innebærer det at cinemateket i hovedsak ikke baserer seg på frivillighet, men har faste, navngitte personer i nøkkelposisjoner som er faglig og administrativt ansvarlig for driften.

Søknader vurderes ut fra betydning for bevaring av filmkulturarv, publikumsrettede tiltak og andre initiativer som fremmer kunnskapen om filmhistorie, og det er kun etablerte cinematek som kan søke ordningen. Per i dag finnes det syv cinematek i Norge, hvorav seks mottar tilskudd i ordningen. Cinemateket i Oslo er underlagt driften til NFI.

De regionale cinematekene i Tromsø, Trondheim, Kristiansand og Bergen har anledning til å vise både digitale og analoge formater i egne kinosaler dedikert til formålet, og alle har likelydende avtaler med Nasjonalbiblioteket om tilgang til de analoge filmkopiene i filmarkivet. Disse cinematekene mottar driftstilskudd. I tillegg mottar cinematekene i Lillehammer og Stavanger prosjekttilskudd for deltakelse i prosjektet med digitale cinematekvisninger i syv norske byer, koordinert av Cinemateket i Oslo.

Cinematekene i Lillehammer og Stavanger skiller seg fra de andre regionale cinematekene, da de er rent digitale tiltak med et begrenset tilbud som presenteres på og i samarbeid med de lokale kinoene. Lillehammer Kino og Sølvberget KF i Stavanger ble innlemmet i det digitale utviklingsprosjektet Nasjonalt digitalt cinematek (NDC). NDC hadde som mål å digitalisere de eksisterende norske cinematekene, parallelt med digitalisering av norske kinoer. Kinoene har opprettholdt tilbudet siden, og dette gjør at de kvalifiserer til tilskudd for Cinematekvirksomhet, men i en mindre skala enn de som også har analoge visninger med drift av egne lokaler. Det er per i dag ikke tydelige retningslinjer for hva som skal til for å kvalifisere som nytt, digitalt cinematek.

Det er en utfordring at de regionale cinematekene har knappe ressurser for å kunne jobbe målrettet mot ulike målgrupper, og spesielt mot barn og unge over tid.

4.3 Filmklubber

Filmklubber er ideelle og frivillige foreninger med filmvisning som hovedaktivitet. Filmklubbene drives ofte i samarbeid med lokale kinoer eller andre kulturinstitusjoner. Dette tilbudet fungerer som en alternativ kino på mindre steder og i lokalmiljøer. Filmklubbene er et visningssted som setter fokus på filmhistoriens klassikere og nyere filmkunst, samt et forum for møter mellom publikum og filmskapere, filmdebatt og analyse av film.

God geografisk spredning, med klubber over hele landet, bidrar til økt bredde og kvalitet i filmtilbudet. Filmklubbforbundet oppgir at mange filmklubber har et stort mangfold blant sine medlemmer, særlig språklig mangfold. Rundt en fjerdedel av de som svarte på en undersøkelse blant forbundetsmedlemmer oppga at de bor i en husholdning der det snakkes flere språk enn norsk

Noen filmklubber utgjør det eneste filmtilbudet i sitt nærmiljø, mens andre er et supplement til den lokale kinoen. Rundt en tredjedel av klubbene holder til på en kino, og samarbeider med dem om å skape et bredt og mangfoldig filmtilbud der de holder til. Flere av filmklubbene holder til på steder som blir besøkt av Bygdekinoen. Filmklubbene tilbyr et annet repertoar av filmer og står dermed ikke i konkurranse med kino eller bygdekino, men er samtidig med på å fremme visning av film i stort format.

I motsetning til cinematekene har som regel filmklubber ikke egen kino, men er avhengig av samarbeid med lokale kinoer eller andre visningsarenaer for sin aktivitet. Filmklubbene i Norge representerer filmformidling tuftet på frivillighet. Norsk filmklubbforbund melder at denne typen drift gjør klubbene svært sårbare for høyere priser.

I dag får Norsk filmklubbforbund driftstilskudd fra Norsk filminstitutt med øremerkede midler der de enkelte filmklubbene kan søke tilskudd til egne aktiviteter. Filmklubbforbundet melder at dette gjør klubbene bedre rustet mot disse utfordringene, og at filmklubbene forsøker å holde sine medlemskapspriser og billettpriser lave, slik at flest mulig har råd til å være med og se film sammen. Filmklubbene er avhengige av støtte fra flere steder for å få det til å gå rundt.

Norsk filmklubbforbund opplyser at nesten ingen filmklubber overlever kun på inntekt fra billetter og medlemskap. Filmklubbene finansieres på ulike vis, der det vanligste er en kombinasjon av

• billettinntekter og medlemskontingent
• kommunal støtte
• sponsorinntekter fra sparebanker, gavemidler og lignende
• grasrotmidler fra Norsk tipping
• mva-kompensasjonsmidler
• andre inntekter, herunder loddsalg, annonsesalg i programkatalog og utleie av utstyr

Mange av filmklubbene får kommunal støtte i en eller annen størrelsesorden, enten i form av tilskudd, eller gratis eller rimelig salleie på kommunal kino.

Med stigende priser og mer kompliserte avtaler for filmrettigheter, vil fremtidens filmformidling i filmklubber være avhengig av økte inntekter og/eller økt finansiering for å opprettholde dagens aktivitetsnivå. Filmklubbforbundet melder også at kinoenes mulighet for å tilby filmklubber plass til en overkommelig pris avhenger av kommuneøkonomien, noe som skaper uforutsigbarhet for filmklubbene.

Norsk filmklubbforbund rapporterer at de per 2023 har 93 filmklubber som medlemmer, og av disse er 16 barne- eller ungdomsfilmklubber. Filmklubbene har per 2023 til sammen i underkant av 7 000 medlemmer31. Det totale besøket på klubbenes filmvisninger var 28 390 i 2023. Fordelt på 1 127 visninger utgjør dette et snittbesøk på 25 personer per visning. Besøkstallene har hatt en stigning etter pandemien, og kom i 2023 opp på nivå med besøket før pandemien.

I tilskuddet til drift av Norsk filmklubbforbund omfattes også midler til kompetanseheving for filmklubber. Norsk filmklubbforbund arrangerer årlige seminarer med spesifikke tema for å øke medlemmenes kompetanse på filmformidling og filmhistorie.

Norsk filmklubbforbund gir ut tidsskriftet Z, et uavhengig filmkulturelt tidsskrift, som tar for seg film- og kulturrelaterte temaer i historisk og nåtidig perspektiv.

Tilskudd til filmklubbvirksomhet

Tilskudd til filmklubbvirksomhet henvender seg til profesjonelt drevne medlemsorganisasjoner med helårsdrift, som tilrettelegger for og organiserer filmklubbvirksomhet i Norge. Per i dag er dette Norsk filmklubbforbund, som har som formål å tilrettelegge for drift av filmklubber i hele Norge.

Dette gjør forbundet ved å bistå ved oppstart av filmklubber, og rettighetsavklaring og distribusjon av film til filmklubber. Videre informerer de om film, filmklubbdrift og filmpolitiske spørsmål, arrangerer kurs og seminarer innenfor film og frivillighet, og tilbyr kursopplegg og studiemateriell.

Deler av tilskuddet filmklubbforbundet mottar er øremerket tilskuddet til aktiviteter i klubbene. Forbundet fordeler disse midlene basert på søknader fra klubbene, og tilskuddene gis som prosjektmidler. Norsk filmklubbforbund arrangerer tre årlige seminarer for filmklubbene og er også utgiver at filmtidsskriftet Z.

Tiltak:

Regjeringen vil fortsatt prioritere viktige filmformidlingsarenaer som festivaler, filmklubber og cinematek.

4.4 Offentlige virkemidler for formidling av film

Det er av stor betydning for vår felles norske identitet at det skapes norske filmer og serier som styrker, bevarer og formidler norsk språk, identitet og kultur.32

Det statlige tilskuddssystemet skal bidra til å skape variasjon i innhold, ved at det både finnes ordninger for de kommersielle filmene med stort publikumspotensial og for de mer kunstnerisk ambisiøse filmene.

4.4.1 Tilskudd til lansering av film og serier i Norge

Formålet med lanseringstilskuddet i Norge er at filmkunst og filmkultur skal nå et størst mulig publikum, nasjonalt og internasjonalt.33

Ordningen retter seg mot uavhengige norske produsenter, og den skal bidra til at norske filmer får et bedre utgangspunkt for en god lansering overfor det norske publikummet og sin målgruppe, og stiller sterkere i konkurranse med internasjonale filmer og andre kulturtilbud. Dette skal bidra til å øke produksjonsforetakets inntekter fra verket på alle plattformer og til at verket når sitt optimale publikumspotensial og hevder seg internasjonalt. Det er et vilkår at verket skal gjøres allment tilgjengelig for et bredt norsk publikum.

De fleste norske filmene som vises på kino og er allment tilgjengelig i Norge har fått støtte til lansering. I 2023 ble det gitt støtte til 25 spillefilmer og elleve dokumentarfilmer.

Ordningen har god effekt hos de brede kunstneriske filmene og markedsfilmene. Både kinoene og distributørene signaliserer at nettopp disse filmene er avgjørende for et godt besøk på alle kinoer i hele landet.

Utfordringen med tilskuddsordningen er at den ikke treffer alle norske kvalitets­filmer. De smale, kunstneriske norske filmene med et begrenset publikumspotensial og distribusjon som ikke oppfyller kravet om å være allment tilgjengelig for et bredt norsk publikum, faller utenfor ordningen. Også mer lokalt produserte filmer, som kan ha nytte av tilskudd til en mindre turné i et mer begrenset omfang, faller utenfor ordningen.

4.4.2 Tilgjengeliggjøring av filmarven

Bevaring, restaurering og digitalisering av filmarven er en grunnleggende forutsetning for filmformidling. Nasjonalbiblioteket (NB) er det nasjonale filmarkivet i Norge med ansvar for bevaring av norsk filmarv. NB samler inn, registrerer, bevarer og tilgjengeliggjør alt som er publisert for norsk offentlighet, forankret i pliktavleveringsloven. Nasjonalbiblioteket har også ansvar for samlingen av utenlandske filmer og samlingen blir også kontinuerlig supplert med materiale som ikke er dekket av pliktavleveringsloven.

Siden 2012 har alle norske kinoer hatt digitalt utstyr, med et lite fåtall kinoer som også har mulighet til å vise film på analoge formater. Dette innebærer at all film fra sent 1800-tall til tidlig 2000-tall som ikke er reprodusert på digitale formater verken har vært tilgjengelig for kinovisning eller noen andre plattformer (tv, strømming og fysiske medier) de siste 12 årene. Dette er situasjonen for det meste av norsk filmhistorie. Av norske langfilmer fra før 2010 er ca. 25 pst. tilgjengelig på et egnet digitalt format. Digitalisering er en grunnleggende og nødvendig forutsetning både for langsiktig bevaring av filmarven og for tilgang til den på kino, tv og strømme­tjenester.

Digital restaurering av film er svært økonomiske ressurskrevende og forutsetter høy spesialkompetanse om både analoge og digitale formater og teknologi, filmhistorie og filmbevaring. Det er også et arbeid som må utføres innen en tidsramme som er begrenset: analog film gjennomgår nedbrytning og informasjonstap over tid og det er også usikkerhet rundt hvor lenge skannere og annen teknologi som er nødvendig for å utføre digitalisering av analog film vil være tilgjengelig på markedet. I bl.a. Sverige, Danmark og Finland er det på denne bakgrunn satt i gang store filmdigitaliseringsprosjekter med offentlig støtte.

Hvor tilgjengelig en gitt film er vil avhenge av etterspørsel og inntektspotensial. En betydelig andel av konsumet av film har flyttet seg fra fysiske kopier som DVD og Blu-ray over til digitale strømmeplattformer. De aller fleste titler er bare tilgjengelige i et begrenset tidsrom etter at de eventuelt er vist på en strømmeplattform.

Tilgjengeliggjøring av eldre norske filmtitler (kunstneriske spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer) vil normalt ikke være regningssvarende. Det finnes i dag ingen tjeneste som gjør den norske filmarven tilgjengelig for publikum på en helhetlig eller systematisk måte. En rekke titler, også av nyere dato, er følgelig ikke tilgjengelige for publikum.

Nasjonalbiblioteket digitaliserer filmer for bevaring og gjør i tillegg en enkel postprosessering for å kunne vise filmene i Nettbiblioteket til forskning og dokumentasjon. Nasjonalbibliotekets digitale kopier skal holde en kvalitet som er nødvendig for å kunne fremstille en visningskopi. Postprosesseringen må vanligvis bekostes av de som ønsker å utgi filmen. Hvor raskt den samlede norske spillefilmarven skal være tilgjengelig for distribusjon til publikum i Norge vil være et ressursspørsmål.

Nasjonalbibliotekets formidling består av profilering, kuratering og spredning av kunnskap om norsk film. De er i kontakt med en rekke internasjonale filmfestivaler og cinematek i forbindelse med utlån av film for visning (både i analogt og digitalt format).

Nasjonalbiblioteket driver også utstrakt formidling av norsk filmarv til forskere og allmenn befolkning innenfor rammene av bibliotekets publikumstjenester og leverer arkivmateriale til film- og tv-produksjoner, kringkastere, strømmetjenester og andre utgivere. NFI bidrar i samarbeid med Nasjonalbiblioteket også til utveksling av norske arkivfilmer til andre cinematek og festivaler i utlandet. Film inngår også i Nasjonalbibliotekets formidlingsvirksomhet for øvrig, blant annet i form av fagseminarer, visninger og arrangementer for et allment publikum og bok- og filmutgivelser.

Tiltak:

Regjeringen vil at Nasjonalbiblioteket, så langt som mulig innenfor gjeldende rammer, skal prioritere restaurering og digitalisering av norsk kunstnerisk produsert film.

4.4.3 Innkjøpsordningen for film

Norsk filminstitutt administrerer innkjøpsordningen for film på oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet. Ordningen skal bidra til at befolkningen får tilgang til norsk kort- og dokumentarfilm av høy kunstnerisk og kulturell verdi.

Det er utarbeidet en standard kontrakt i enighet med de ulike bransjeorganisasjonene for ikke-eksklusive rettigheter til distribusjon og visning av norske kort- og dokumentarfilmer for låntakere ved norske bibliotek. Rettighetene omfatter også bruk av filmene i undervisning og for påsyn i norske bibliotek. Produsenter eller andre med rettigheter til en film som er mindre enn 5 år gammel kan søke ordningen.

For bransjen bidrar ordningen til at filmene blir tilgjengelig. NFI utbetaler vederlag per film, og vederlaget blir fordelt mellom produsent, regissør, manusforfatter, klipper og flere andre fagfunksjoner.

Filmene gjøres tilgjengelig for digital distribusjon på strømmetjenesten Filmbib. Tjenesten er utviklet som et bibliotektilbud, hvor låntakere logger inn med nasjonalt lånekort.

Tjenesten oppfattes som viktig av bransjeaktørene, da det ellers mangler et digitalt arkiv med tilgang på norske filmer. Imidlertid er det en relativt lav kjennskap til, og bruk av, tjenesten både blant bibliotekene og publikum. Pålogging med nasjonalt lånekort gjør at tjenesten oppleves lite brukervennlig og tilgjengelig. Særlig gjelder dette barn og unge, i og med at aldersgrensen for å få nasjonalt lånekort er 15 år.

Filmbib har imidlertid en unik samling av norske kort- og dokumentarfilmer som er rettighetsklarert for bruk i undervisning. Flere av filmene egner seg særlig godt til refleksjon og læring, og har tema, lengde og format som er etterspurt av lærere.34  

NFIs innsiktsrapport «I strømmen av innhold – 7–14-åringers forhold til filmer, serier og spill»35 viser at skolen er en viktig formidlingsarena som inspirerer til å se norsk film, serier og innhold. Undersøkelsen viser at mange barn og unge ser lite norsk innhold på egenhånd, og at det de ser i stor grad skyldes eksponering for norsk innhold på skolen.

Filmene som kjøpes inn for distribusjon gjennom innkjøpsordningen er tilgjengelige i en periode på fem år. Dette er kort tid i skolesammenheng, der læringsressurser og opplegg som utarbeides anbefales å ha en gyldighet opp mot ti år.

4.4.4 Formidling av filmkultur og filmhistorie

Den teknologiske utviklingen de siste to hundre år har skapt en rekke nye visuelle uttrykksformer – fra foto, film og fjernsyn til vår tids digitale medier. Å dokumentere og formidle denne historien involverer mange institusjoner. Filmarven forvaltes av Nasjonalbiblioteket. Film er samtidig et kunstuttrykk, et dokumentasjonsmedium og teknologihistorie og dermed interessant å formidle utfra ulike perspektiver.

Norsk filminstitutt driftet fram til 2017 Filmmuseet, en mindre utstilling av norsk film- og kinohistorie i egne lokaler. Utstillingen ble i første rekke bygget opp på 1990-talet, og senere i liten grad fornyet eller prioritert ressursmessig. I tillegg til objektene og materialet i utstillingen, omfattet samlingen et magasin med om lag 200 europaller film- og kinotekniske gjenstander, rekvisitter fra filminnspillinger og arkivmateriale. Materialet var i hovedsak uordnet og uregistrert.

Ved stortingsbehandlingen av filmmeldingen sluttet en enstemmig komité seg til departementets forslag om at «Filmmuseets drift sikres i en virksomhet med god kompetanse på museumsdrift.»36 Ved behandlingen av Kulturdepartementets budsjettproposisjon for 2018 ble det besluttet at ansvaret skulle legges til Nasjonalmuseet «som vil samarbeide med andre relevante institusjoner for å ivareta denne dokumentasjons- og formidlingsoppgaven».37

Etter avtale med Nasjonalmuseet arbeider Preus museum med å katalogisere eksisterende samlinger av objekter knyttet til den norske film- og kinohistorien. Å utvikle gode formidlingskonsept der de ulike perspektivene og sammenhengene belyses, er en krevende museumsoppgave, som vil måtte innebære et godt faglig samarbeid mellom flere museer, samt Nasjonalbiblioteket og andre som forvalter relevant historisk dokumentasjon.

Tiltak:

Regjeringen vil ta initiativ til og legge til rette for en dialog med involverte aktører, herunder museumsaktører, for å sikre framtidig formidling av filmarven.