3 Aktuelle oppgaver oljevern

Dette kapittelet gir en oversikt over de aktuelle oppgavene i mandatet om oljevern. Basert på dialog med en rekke aktører og gjennomgang av kilder har sekretariatet vurdert hvilke uløste oppgaver og behov som er knyttet til de aktuelle oppgavene i mandatet.

3.1 Oppdatert grunnlag fra andre prosesser

I juni 2016 la Samferdselsdepartementet la fram melding til Stortinget om forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning – "På rett kurs". Meldingen omhandler forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning i norske farvann. Det legges fram aktuelle tiltak for å sikre et høyt sjøsikkerhetsnivå og en god beredskap mot akutt forurensning i årene framover. Kapittel 5 i meldingen gir en oversikt over beredskap mot akutt forurensning, og kap 8.2 omtaler forskning, utvikling og kunnskapsbehov når det gjelder beredskap mot akutt forurensning (St. meld. nr. 35, (2015-2016)).

I 2014 ble det satt ned et utvalg som skulle vurdere hvordan teknologi, produktutvikling, industribygging og kompetanse innen oljevernet kan styrkes. Utvalget gjennomførte samlinger, innspillskonferanser og spørreundersøkelser, og bestilte tre delutredninger. Rapporten "Norsk oljevern – rustet for fremtiden" oppsummerer arbeidet og gir 16 anbefalinger (Vedlegg 2). Noen av utvalgets anbefalinger er relevante for de aktuelle oppgavene i mandatet. Siden det nylig er gjennomført et grundig arbeid opp mot aktørene i norsk oljevern legges dette til grunn i denne utredningen.

De aktuelle oppgavene i mandatet for oljevern- og miljøsenteret i Lofoten/Vesterålen har oppgaver mot oljevern innen etablering av testlokaliteter, tilrettelegging for forskning og utvikling og utvikling av kunnskapsgrunnlag og formidling.

3.2 Kartlegging av behov

Behovene som er avdekket i møter og innspill i denne utredningen er i stor grad sammenfallende med funnene i "Norsk oljevern – rustet for framtiden". Grunnleggende er behovet for en velfungerende operativ oljevernberedskap. Aktører knyttet til den kommunale beredskapen uttrykker generelt størst behov for mer kunnskap, kompetanse og utstyr.

Sekretariatets vurdering etter møter med interessenter og gjennomgang av kilder er at de gjennomgående behovene knyttet til oppgavene i mandatet er:

• Behov for mer og bedre tilgjengelig kunnskap
• Behov for formidling av kunnskap om oljevernberedskap
• Behov for fullskala testing av utstyr, teknologi og metoder for oljevern

Andre behov som uttrykkes av flere:

• Satsing på forskning og utvikling av utstyr og teknologi
• Tilgang til forskningslokaliteter med utslippstillatelse
• Bedre tilgang til test/øvingslokalitet og flere øvelser
• Systematisering og tilgjengeliggjøring av erfaring og teoretisk kunnskap
• Raskere implementering av forskningsresultater og ny kunnskap
• Bedre strømkart og drivbanemodeller langs kysten
• Formidling av kunnskap og beste praksis på HMS-området, med særlig fokus på kulde og mørke

3.3 Testlokalitet for oljevernutstyr i sjø

Mandatpunktet er: Etablere en testlokalitet i sjø i tilknytning til senteret som legger forholdene til rette for opplæring i bruk av oljevernutstyr og håndtering av oljesøl/ forurensning, øvingsområde for bruk av oljevernutstyr, uttesting i forbindelse med typegodkjenning/sertifisering av oljevernutstyr, testlokalitet for utvikling av oljevernutstyr og utvikling av metoder for opprenskning. Dessuten bør testlokaliteten kunne utnyttes til forskningsfasilitet innen strandrenseteknikk for olje og alternativ fjerning av petroleum (f.eks. dispergering eller brenning). Det vil være en klar forutsetning at det gjennom valg av lokalitet, aktiviteter og tidspunkt og rammer for gjennomføring av aktiviteten sikres at det ikke oppstår forurensning som kan skade kystnaturen og økosystemene i området.

Nedenfor behandles testlokalitet i sjø, forskningsfasilitet innen strandrenseteknikk og sertifisering i ulike kapitler.

Et framtidig oljevern- og miljøsenter kan jobbe med etablering av lokaliteter for forskning og testing av metoder og utstyr, og tilhørende kunnskapsutvikling. Etablering av FoU-lokaliteter vil imidlertid være krevende, både fordi det er strenge vilkår for bruk av olje i naturlige omgivelser, og utfordrende å finne egnede områder.

3.3.1 Hva er en testlokalitet i sjø?

Sjøområder langs hele kysten blir hyppig brukt til oljevernøvelser med utstyr og mannskap, men uten bruk av olje. En testlokalitet er noe mer enn et sjøområde som brukes til trening og øvelser. En testlokalitet legger til rette for forsknings- og utviklingsarbeid, og at utstyr og teknikker kan testes og verifiseres i henhold til krav og metoder. Det kan være ulik infrastruktur knyttet til en testlokalitet, fra kaianlegg og fartøy til målinger av strøm, temperatur, overvåking m.m.

Det nærmeste man kommer en testlokalitet i sjø i Norge i dag er Frigg-feltet, som benyttes til NOFO (Norsk oljevernforening for operatørselskap) sine "Olje på vann"- forsøk (OPV). Hovedformålet med forsøket er å verifisere, vedlikeholde og videreutvikle den nasjonale oljevernberedskapen i realistiske forhold med bruk av utslipp av olje (NOFO, 2015). En annen viktig lokalitet er Sintef sin feltfasilitet ved Svea på Svalbard. Her har Sintef drevet med feltforsøk i over 30 år. Blant annet er det testet brenning av olje i is, testing av forvitring av olje i is, dispergering av olje og testing av mekanisk oppsamling av olje i is1.

Med bakgrunn i mandatet har sekretariatet tatt utgangspunkt i at utredningen skal se på behovet for testlokalitet i sjø i Lofoten/Vesterålen.

3.3.2 Fullskala testing i sjø har flere formål

Oljevernberedskapen er tett knyttet til aktiviteter innen forskning og utvikling. Spesielt fremstår den anvendte forskningen som viktig for utvikling av ny teknologi og nye løsninger. Forskningsprogrammene har vært initiert gjennom behov som oljeindustrien eller Kystverket har hatt (Kystverket, 2015a).

De viktigste testfasilitetene i Norge finnes hos Sintef og hos Kystverket i Horten. Forsknings- og utprøvingsfasilitetene i Trondheim og Horten er benkeskala/laboratorium og basseng. Private bedrifter har også fasiliteter til eget utviklingsbehov. For øvrig eksisterer det flere mindre og større testfasiliteter i Europa og Nord-Amerika (Rambøll, 2014).

Utover verifikasjon av utstyr gjennom "olje på vann", mangler det muligheter for fullskala testing i naturlige forhold. Det er kunnskapsmangler knyttet til oppsamlingskapasitet og effekter av utstyr i reelle forhold. Det er også stor forskjell på forholdene til havs der "olje på vann" gjennomføres og kystnært.

En av anbefalingene i "Rustet for fremtiden" er utvikling av fullskala sjøtester i kyststrøk og islagte farvann med produkter som kan erstatte olje i testsammenheng. Dette i kombinasjon med kompetanse og skolesenter og simulering av fullskala oljevernaksjoner i kyst- og strandsone. (Kystverket 2015a). US National Academy of Sciences har også pekt på behovet for å utvikle fullskalatesting i oljevernet (DNV-GL, 2015).

Tilgang på laboratorier og testhaller er i ulike kilder beskrevet som gode. Det er det neste steget for å få reell utprøving av utstyr og teknologi som er mangelfullt.

Fullskala testing kan tjene til en rekke formål for oljevernberedskapen:

• Kontrollerte studier og repeterende tester hvor det forskes på verifisering av resultater som er fremkommet i mindre skala
• Studier av effekter, ytelse og oppsamlingskapasitet for ulike typer utstyr
• Testing og dokumentasjon av utstyr/teknologi
• Økte muligheter til opplæring av mannskaper og erfaringsbasert kunnskapsoppbygging

En av utfordringene for fullskalatesting i sjø har vært tillatelse til å teste i reelle omgivelser med ulike oljetyper.

3.3.3 Miljøet kommer først

For å etablere en fullskala testlokalitet i sjø hvor det skal testes med olje, må det foreligge en tillatelse fra miljømyndighetene. I Norge er det Miljødirektoratet som behandler søknader om tillatelse til utslipp. Selv om hensikten er å oppnå en mer effektiv oljevernberedskap, skal det mye til for å få tillatelse til å slippe ut olje i sjøen. Risikoen en slik forurensning kan utgjøre for miljøet veies opp mot det som kan oppnås i testingen.

Miljødirektoratet har siden tidlig på 1980-tallet gitt tillatelser til "olje på vann"- forsøk ved Friggfeltet. Norge er et av meget få land som har en slik tillatelse og verifikasjon av oljevernutstyr. Vurderingene bak tillatelsene som er gitt NOFO er omfattende, og det er en rekke vilkår knyttet til ulike miljøkriterier. I tillatelsen for OPV 20162 understreker Miljødirektoratet at bruken av området ved Friggfeltet er grundig vurdert med tanke på mulig miljøbelastning, og at det samlet sett er et område som er mindre sårbart innenfor tidsavgrensningen som er gitt. Enhver søknad om OPV vurderes på nytt med bakgrunn i hva som ønskes testet, og det er ikke på forhånd gitt at en søknad vil godkjennes.

Miljøsårbarheten i de kystnære områdene er svært forskjellig fra området ved Friggfeltet. Det er derfor ikke realistisk å etablere en fullskala testlokalitet med utslippstillatelse i kystnære områder. Alternativet er testing med markører og miljøvennlige stoffer, såkalte grønne testmedium, som kan erstatte bruk av olje i testing og øvelser.

3.3.4 Utvikling av miljøvennlige teststoffer

Miljøvennlige testmedier vil kunne ha stor betydning for utvikling av oljevernutstyr og teknologi. Utfordringen er at stoffene må simulere ulike oljetypers egenskaper tilstrekkelig godt. Status per i dag er at forskningsmiljøer både nasjonalt og internasjonalt arbeider med å finne stoffer som kan ha relevante egenskaper. I dette arbeidet er det gjort forsøk med popcorn, kaffebønner, trechips, lekakuler med mer. Disse er testet i forhold til synlighet, tilgjengelighet, kostnad, giftighet med videre. Effekten og overføringsverdien til olje for disse testmediene er meget variabel og generelt sett ikke god nok (DNV-GL, 2015).

Produsenter av lenseutstyr har eksempelvis forsøkt å bruke emulsjoner av bio-olje til testing, men også for disse oljene er det restriksjoner med hensyn til utslipp i naturmiljøet i større mengder. Det mangler altså fortsatt gode alternativer til olje for reell testing av utstyr og utvikling av ny teknologi. Satsing på utvikling av grønne medier er derfor viktig med tanke på framtidig testing i sjø.

3.3.5 Hva med fullskala testing på land?

En testhall på land må ha betydelig størrelse og infrastruktur for å simulere forholdene som finnes i naturmiljøet så realistisk som mulig. Ulik temperatur, strøm, bølger og is med videre er viktige forhold en testhall må kunne tilby. Avgjørende for etableringen av en fullskala landfasilitet er hvor omfattende et slikt behov faktisk er, sett opp mot hva som finnes av tilgjengelige testfasiliteter. Som nevnt er det en mangel på fullskala testing, men behovet er først og fremst testing i reelle forhold med alle testfaktorer på plass. Etablering av en fullskala testfasilitet på land må derfor hvile på en vurdering av hva en slik lokalitet kan gi av utbytte sett opp mot investeringskostnadene.

3.3.6 Eksisterende testfasiliteter

Kystverkets testbasseng i Horten ble re-åpnet i 2015 etter en større oppgradering. Tilbudet er åpent for forskere og bedrifter fra inn- og utland. Bassenget i Horten kan simulere bølgehøyder inntil 0,6 meter. Bassenget er 30 meter langt, 7 meter bredt og har et vanndyp på 4 meter (Kystverket, 2016b).

Ohmsettbassenget i USA er 203 meter langt, 20 meter bredt med en vanndybde på 3,4 meter. Bassengets størrelse og infrastruktur muliggjør slep i inntil 6,4 knops hastighet. ASTMs (American Society for Testing and Materials) standarder er knyttet til bruk av Ohmsettbassenget. HSVA i Tyskland er et kommersielt testanlegg som anvendes til flere formål som for eksempel skipsdesign. Skipstanken i HSVA er hele 300 meter lang og 18 meter bred med et vanndyp på 6 meter. Anlegget har vært benyttet av blant annet Sintef til oljevernforsøk. (For oversikt over testanlegg se (Rambøll, 2014).

Samlet sett er det god dekning på behovene for mellomskalatesting innen oljevernet. Det er også gjort en feltforsøk på Svalbard av Sintef i naturlige forhold med is og kulde. Et anlegg for fullskalatesting må derfor kunne bidra til å dekke behov utover dette.

I spørreundersøkelser i forbindelse med rapporten "Norsk oljevern – Rustet for fremtiden" ble relevante aktører i norsk oljevernberedskap spurt om behovet for test og utprøvingsfasiliteter. På spørsmål om hvilke og hvor ofte bedriftene hadde benyttet nasjonale eller internasjonale testfasiliteter siste de siste fem årene var svarene: 15 bedrifter hadde benyttet testfasiliteter totalt 17 ganger over 5 siste år, fordelt på 7 nasjonale og 2 internasjonale fasiliteter. Dette var i perioden før Kystverkets anlegg i Horten ble rustet opp.

3.3.7 Planer om fullskala testanlegg i Hadsel

Hadsel kommune i Vesterålen har sammen med Norlense på Fiskebøl tatt et eget initiativ for etablering av en fullskala testtank/testfasilitet. Hovedbudskapet i forslaget til etableringen er mangelen på fullskalatesting som er i oljevernberedskapen, samt mulighetene for å realisere uutnyttet potensial for kunnskapsoppbygging og innovativ oljevernteknologi som etterspørres. Forslaget er å etablere en testtank på 300x30x9 meter med muligheter for å generere brytende bølger. Kostnadene for etableringen er ikke beregnet eller anslått i den foreliggende rapporten (Hadsel Vekst AS, 2013).

3.3.8 Vanskelig å realisere fullskala testing av oljevernutstyr

Aktørene i oljevernberedskapen trekker fram behovet for mer kunnskap fremskaffet gjennom fullskalatesting. Markedet for oljevernutstyr er begrenset, og det samme er markedet for bruk av testfasiliteter. Med unntak av fasiliteter som driver tilgrensede aktiviteter som skipsdesign og offshore konstruksjonsteknikk, drives dagens eksisterende anlegg med betydelig offentlig støtte (Kystverket, 2015a).

Finland har nylig gjennomført et prosjekt og sett på mulighetene for et "Arctic Marine Testing, Training and Research Center – of excellence" (ARCMaTe). I prosjektet var det blant annet planer om å bygge en landbasert testfasilitet for oljevernutstyr. Prosjektet har endret tilnærming fra arktisk olje- og kjemikalieberedskap, til et breiere fokus på teknologi, sikkerhet, operasjoner og kommunikasjon i arktiske strøk. Bakgrunnen for dette var blant annet markedsundersøkelser og økonomiske vurderinger av en mulig testfasilitet for oljevernutstyr (Rambøll, 2015).

Etablering av en fullskala testhall som skal dekke behov ut over allerede eksisterende anlegg vil trolig kreve en betydelig offentlig innsats.

3.3.9 Alternative retninger for utvikling og testing?

Det bør ses nærmere på potensial for økt bruk av modeller og simulatorteknologi i utvikling av oljevernutstyr. Simulatorløsninger er allerede brukt i opplæringsdelen av oljevernberedskapen, blant annet ved den maritime fagskolen i Honningsvåg og i ulike ledelsesøvelser. Modeller og simulatorløsninger kan sannsynligvis utvikles og utnyttes i større grad enn i dag og være et alternativ til kostbare fysiske tester. På grunn av egenskapene til olje på vann og spennvidden i ulike oljetyper og naturlige forhold er det vanskelig å lage modeller/datasimuleringer på opptakskapasitet. Fysisk testing er derfor nødvendig også i fremtiden.

En framtidig testlokalitet består kanskje av flere ulike områder som er forhåndsklarert og prioritert til tester og øvelser. Med et forventet framtidig økt press på sjøarealer kan det være viktig å sette av egnede områder til testlokaliteter. Avhengig av behovet kan disse områdene tilrettelegges med infrastruktur, måleinstrumenter osv. Det kan også være interessant å se på utvikling av detaljerte modeller og simulatorløsninger som tar utgangspunkt i de samme områdene. I Lofoten og Vesterålen kan man finne stor variasjon i forholdene innenfor et lite geografisk område.

En testlokalitet i sjø vil ikke dekke alle behov for fullskala testing så lenge det ikke er gode og miljøvennlige alternativer til olje som testmedium. Det kan likevel være hensiktsmessig å etablere en testlokalitet i sjø for å systematisere erfaringer, gjøre repeterende forsøk (innenfor dagens muligheter) og utvikle metoder og standarder for framtidig testing. På denne måten vil man kunne bygge opp en testlokalitet og få erfaringer med hva som kreves parallelt med utvikling av miljøvennlige testmedier.

Fra starten vil dette være en første generasjons testlokalitet, og kanskje like mye et øvelsesområde som en testlokalitet. Fordelen vil være lave investeringskostnader. Nytteverdien ut over dagens bruk av sjøområdene vil være begrenset så lenge det ikke finnes gode miljøvennlige testmedium.

Anbefaling nr. 8 og 15 i Rustet for fremtiden er at det er et stort potensial for videreutvikling av metoder og utstyr i gjennomføring av fullskala operative sjøtester i kyststrøk og islagte farvann. De anbefaler utvikling av grønne medier og at fullskala testlokalitet kombineres med et kompetansesenter som kombinerer teoretisk og praktisk opplæring.

Et fullskala testanlegg på land kan bygges for bruk av olje, og innenfor rammene av en tillatelse. For å ha et driftsgrunnlag må en etablering ha muligheter til testing og forsøk ut over det som allerede finnes i verden i dag. Et slikt anlegg må rettes mot det internasjonale oljevernmarkedet, og helst ha en form for sambruk opp mot flere næringer og ulike typer tester og forsøk. En slik utbygging er avhengig av betydelig offentlig finansiering, både i investerings- og driftsfasen. Offentlig støtte må være innenfor rammene i statsstøtteregelverket.

Et slikt testanlegg vil også være avhengig av at det finnes forskningsmidler til oljevernutstyr. Det bør utvikles standarder og standardiseringsopplegg som kan benytte fasilitetene parallelt med en eventuell etablering

Sekretariatets vurderinger:

• Etablering av en øvingslokalitet på sjø bør sees i sammenheng med tilhørende kunnskaps- /opplæringsaktiviteter.
• Dersom det er aktuelt å gå videre med en vurdering av testanlegg på land bør det gjøres i en egen utredning dimensjonert for å vurdere et internasjonalt marked, storskala testbehov i flere næringer enn oljevernbransjen og å se tiltaket opp mot regelverket for statsstøtte.

3.4 Forskningsfasilitet strandrenseteknikk

Akutt forurensning med olje kan resultere i oljepåslag i strandsonen. Konsekvensene dette har for naturmiljøet er avhengig av blant annet oljetype, forvitring og miljøbetingelser. I hvilken grad strandlinje med oljepåslag påvirkes over tid avhenger av oppryddingen og naturens selvrensingsgrad.

Strandrenseoperasjoner som følge av en akutt forurensning av olje krever mye manuelt arbeid og store mannskapsressurser. En forskningsfasilitet for "olje på strand" kan legge til rette for utvikling av økt kunnskap om metoder, strandrenseprodukter og langtidseffekter av olje på miljøet.

3.4.1 Strandrensing kan utvikles

I 2009 grunnstøtte bulkskipet Full City utenfor Langesund i Telemark og forårsaket en av Norges største hendelser av akutt oljeforurensning. Omtrent 120 km med kystlinje ble påvirket og omfattende opprydding ble satt i verk. I evalueringen som fulgte opprydningen ble det satt fokus på at strandrensemetodene burde gjennomgås med tanke på prosedyrer/retningslinjer, miljøpåvirkning og effektivitet. Samtidig ble langtidspåvirkning på miljø og nedbrytningstid av olje i naturen fremhevet som tema for videre forskning (Norconsult, 2010).

Utviklingspotensialet innen strandrensing har blitt gjentatt fra flere hold. Utvalget bak "Norsk oljevern – rustet for fremtiden" fant at utviklingen av metoder, teknologi og produkter for bruk i strandrenseoperasjoner er mangelfull. En av anbefalingene fra utvalget er at det opprettes et forsknings- og utviklingsprogram som i tillegg til oljevernteknologi inkluderer FoU aktivitet for strandrenseoperasjoner (Kystverket, 2015a). Tilnærmet lik problematikk innenfor strandrensing ble også påpekt i forbindelse med oppdateringen av det faglige grunnlaget av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (Singsaas et al., 2010).

I forbindelse med denne utredningen er det uttrykt behov for en forskningsfasilitet med muligheter for å utvikle metoder, evaluere effekter av metoder, og se på langtidseffekter av olje på strand i naturlige omgivelser fra blant andre Lofoten/Vesterålen IUA, Sintef og Kystverket.

3.4.2 Etablering av forskningsfasilitet legger til rette for FoU-arbeid

Kystverket og NOFO har utviklet håndboken "Strandrensing etter oljeforurensning" som beskriver hvilke metoder som i dag brukes til opprydning i ulike områder (Kystverket, 2012). Kystverket forteller at metodene har blitt lite utviklet de siste ti årene. Det finnes forsknings- og utviklingsprogram (eksempelvis Petromaks1&2, Demo2000, Marinforsk, Oljevern 2010 og 2015) som inkluderer prosjekter innenfor oljevernberedskapen, men fokuset er relativt lite på strandrensemetoder og effekter på miljøet.

For FoU-aktivitet som skal forbedre forståelse og bidra til utvikling av tiltak er det viktig med realistiske testmuligheter. For testing av havbasert oljevernteknologi eksisterer det nasjonal infrastruktur gjennom laboratoriefasilitetene til Sintef og testbassenget hos Kystverket, samtidig som det finnes basseng/tankfasiliteter i Tyskland, Frankrike og USA. Her kan metoder og produkter testes under reproduserbare og kontrollerte betingelser som kan bidra til å simulere de viktigste miljøparameterne. Den havbaserte oljevernberedskapen har også tilgang til å teste utstyr og metoder under reelle forhold under olje-på-vann forsøket på Frigg-feltet.

For utvikling av beredskapen i strandsonen er det begrensede test-muligheter utenfor laboratorier og testfasiliteter. Gjennomføring av forsøk med olje-på-strand vil kunne legge til rette for å utvikle strandrenseteknikker og etablere kunnskap om langtidspåvirkning av olje i strandsonen (Pedersen og Ramstad, 2007). Samtidig vil det bli mulig å validere og verifisere produkter og metoder som er utprøvd og kvalifisert i laboratorier og testfasiliteter i naturlige omgivelser.

Et eksempel fra allerede eksisterende olje-på-strand aktivitet er Sintef sitt felteksperiment i moreneområdet i Van Mijenfjorden på Svalbard. Her ble det lagt ut olje i 1992 for studie av langtidseffekten av olje-på-strand med hensyn til nedbryting og forurensning. Siste rapport fra eksperimentet ble rapportert i 2012, der skade på naturmiljøet rundt feltområdet ser ut til å være lav (Faksness et al., 2012). Foruten test-området til Svea i Van Mijenfjorden finnes det ingen naturgitt forskningsfasilitet som er spesielt rettet mot oljeforurensning i strandsonen.

3.4.3 Flere forutsetninger for forskningsfasilitet

Akvaplan-Niva gjennomførte i 2007 et forprosjekt der de kartla mulige strandlokaliteter i Finnmark for felteksperimenter med olje (Pedersen og Ramstad, 2007). Lokaliteten karakterisert som best egnet bestod av blant annet høy diversitet av ulike strandtyper, lav sårbarhet og lav betydning for næring og lokalbefolkning.

En forskningsfasilitet for strandrenseteknikk, utover de kunstige laboratoriefasilitetene som eksisterer i dag, bør være en naturlig strand som oppfyller en rekke kriterier. Fasiliteten, eller testlokaliteten, bør oppfylle kriterier om diversitet og egnethet som legger til rette for å kunne drive forskning og utvikling over et så bredt spekter som mulig. Samtidig bør området nøye overvåkes og legges til rette slik at naturmiljøet påføres minst mulig skade.

En forutsetning for at en forskningsfasilitet på strand skal gi merverdi ut over eksisterende benk- og mesoskala testmuligheter er tillatelsen til å bruke olje i et definert og kontrollert naturmiljø.

3.4.4 Forskningslokalitet kan dekke flere formål

Ved å etablere en forskningsfasilitet egnet for å utføre felteksperimenter med olje-på-strand legges det til rette for å øke kunnskapen om;

• Langtidseffekter av ulike typer olje på ulike strandtyper
• Langtidseffekter av ulike typer olje på ulik biota/naturtyper
• Effekten av ulike typer strandrensemetoder og produkter
• Verifisering og validering av strandrensemetoder og produkter utviklet i laboratoriet
• Kurs og øvelse i strandrenseteknikker

Slike felteksperimenter er omfattende med hensyn til sikkerhet, logistikk og prøvetakning og vil kreve en infrastruktur knyttet til et kompetansemiljø. Drift og etablering av en slik fasilitet vil være avhengig av et egnet område. Et framtidig senter kan legge til rette for å drifte en testlokalitet/forskningsfasilitet med ulik grad av kommersialisering.

For å få full effekt av en slik lokalitet må forskning på strandrensing også finansieres og inkluderes i forsknings- og utviklingsprogrammer.

Utfordringen vil være å finne et egnet område med stor nok variasjon der forsøkene kan utføres innenfor akseptabel miljøpåvirkning. Kostnaden ved å etablere en slik lokalitet vil være relativt lav, og den kan utgjøre et verdifullt tilskudd til et eventuelt dokumentasjons- og kunnskapssenter. Dersom det etableres en slik forskningsfasilitet må det vurderes hvordan den eventuelt også kan brukes opp mot kurs og øvelser.

3.5 Standardisering av utstyr

I Norge er standardisering en privat aktivitet. Hvilke standarder som skal utarbeides bestemmes av markedsaktørene. Det er også de som deltar i standardiseringsarbeidet som bestemmer innholdet i den enkelte standard. Det er ofte tett kontakt med det offentlige, fordi det på mange områder er nær sammenheng mellom offentlig regelverk og standarder. Standardisering er en regulert prosess, og det er utviklet egne regler for standardiseringsarbeid (Standard Norge, 2013).

Fra produsenter av utstyr og konsulenter i oljevernbransjen er det gitt uttrykk for behovet for standardisering og godkjenning av oljevernutstyr og teknologi. En nøytral tredjepartsgodkjenning trekkes fram som viktig for utvikling av utstyr og teknologi. Utvalget som står bak rapporten "Norsk oljevernberedskap – rustet for fremtiden", konstaterer at utfordringene knyttet til standardisering og sertifisering er mange. (Kystverket, 2015a)

3.5.1 Internasjonale standarder for oljevernutstyr

Internasjonalt er standarder i noen grad utviklet gjennom ASTM. ASTMs komite F20 (on hazardous substanses and oil spill response) er gruppen som arbeider med utviklingen av standarder og system for testing av oljevernutstyr. Per i dag foreligger det standarder for 13 ulike tema, og disse omfatter i hovedsak delsystemer eller komponenter med fokus på materialkvaliteter.

I rapporten "Survey of excisting standards and test regimes for oil spill response equipment" er det forsøkt å gi en oversikt over foreliggende standarder og testprotokoller. I hovedsak finnes det testmuligheter på mellomnivå, for komponenter og i noen grad for delsystemer. Området som har minst dekning er fullskalatesting (DNV-GL, 2015). Innspill som sekretariatet har fått fra industrien og forskningen understøtter funnene i rapporten.

3.5.2 Standardisering er utfordrende

En ordning med sertifisering kan gi trygghet for at utstyret holder en gitt kvalitet, og luke ut produsenter som ikke møter kravene til dokumentasjon og kvalitet. På den andre siden kan man få en uønsket effekt ved at utstyr blir utviklet for å tilfredsstille standarden, og ikke for et mest mulig effektivt oljevern. Det marine miljøet og oljetypene som er i bruk har stor variasjon, og det samme gjelder utstyret som brukes for å bekjempe forurensningen. Dette er vanskelig å fange opp i en standard. En omfattende standardisering av utstyr kan også være prisdrivende. Utvikling av standarder og finansiering av sertifiseringsordninger er tett koblet til markedet for oljevernutstyr. Her må et lite antall solgte enheter eventuelt finansiere et sertifiseringsregime.

Det etterlyses også større grad av funksjonskrav til oljevernutstyr. Krav til utstyret må bygge på objektivitet og kunne måles/etterprøves for å kunne ha en funksjon. Hvis det skulle komme i gang en sertifiseringsordning i Norge, er kravene i Innretningsforskriftens § 42 et utgangspunkt. Bestemmelsene slår fast generelle prinsipper som må ligge bak et system for testing og dokumentasjon:

"Materiell for aksjon mot akutt forurensning skal oppfylle krav som framkommer av analysene som er nevnt i styringsforskriften § 17.

Innretninger skal til enhver tid ha tilgang til materiell som effektivt kan settes inn i aksjon mot akutt forurensning, jf. rammeforskriften kapittel II.

Materiellet skal være utprøvd under realistiske forhold med hensyn til funksjonalitet, operativitet og oppsamlingseffektivitet.

Materiellet skal tilpasses forurensningens fysiske og kjemiske egenskaper og operative forhold på havet, kysten og stranden.

Vær-, vind- og strømrelaterte effektivitetstall skal fastsettes for ulike typer materiell på grunnlag av dokumenterte og relevante kapasitetstall."

En godkjenningsordning må være basert på grunnleggende forståelse av utstyret og omgivelsene det skal brukes i. Oljevernutstyr skal brukes under komplekse og varierte forhold. Hvordan skal en sertifisering gjennomføres? Vil det være en faktisk testing, beskrivelse av observasjoner eller standardisering av terminologi rundt mål og materialbeskrivelser? For hvilke oljetyper og omgivelser skal dette gjelde?

I dag benyttes tilnærmingen "Best Available Technology" (BAT) med de utfordringer denne ordningen gir. BAT avhenger av at oppgitte produktspesifikasjoner forstås likt mellom kjøper og selger, og er sammenlignbar mellom ulike produsenter. Med dårlig mulighet for testing og sammenligning av utstyr kan det foreligge tvil. Dagens ordning med verifisering av utstyret gjennom "Olje på vann" er på mange måter en minimumsløsning. Utvalget foreslår også å utvikle olje-på-vann-verifikasjonene videre.

I Norge er standardisering en privat aktivitet. Hvilke standarder som skal utarbeides bestemmes av markedsaktørene. Sekretariatets vurdering er at senter eventuelt vil kunne bidra med kunnskapsgrunnlag og testområde, men ellers ikke ha en sentral rolle i et slikt arbeid.

3.6 Oljevernkurs i et framtidig senter

En aksjon mot akutt forurensning innebærer bruk av kompetanse fra en rekke fagfelt. Dette innebærer alle funksjoner fra praktisk håndtering til strategisk ledelse. Erfaringer fra øvelser og reelle hendelser er viktige bidrag til organisatorisk læring. Det er derfor nødvendig med kurs, trening og øvelser på alle nivåer.

Økt kompetanse og kapasitet på gjennomføring av store oljevernaksjoner og styrket kvalitet på kurs, trening og øvelsesaktivitet ble fremhevet som noen av hovedutfordringene i "Norsk Oljevern – Rustet for fremtiden". Dette ble også bekreftet i kartleggingsfasen til denne utredningen der det ble uttalt behov om økt mengde kurs og kompetanse. Manglende erfaringer fra aksjoner/øvelser på vinteren ble vektlagt.

3.6.1 Nasjonal læreplan og en rekke kurstilbydere i håndtering av akutt forurensning

For å sikre tilfredsstillende kompetanse innen akutt forurensning har Kystverket, DSB, Miljødirektoratet, Norges Brannskole, NOFO og Statoil utarbeidet en læreplan for en nasjonal helhetlig utdanningsstruktur (Kystverket, 2010). Formålet med planen er å sikre ensartet kompetansebygging og opplæring som holder forsvarlig og ønsket kvalitet. Planen omfatter opplæringsstrukturen for i hovedsak fire typer kurs;

• Grunnkurs i håndtering av akutt forurensning
• Kurs i lagledelse/teigledelse
• Kurs i innsats- og skadestedsledelse (IL og SKL-kurs)
• Kurs i ledelse av aksjoner (KLA-kurs)

Innretningen på kursene er;

• Hav og sjø
• Kyst og strand
• Land

Læringsmålene er styrende for undervisningen og finnes i sin helhet i læreplanen. Det er likevel opp til kursholder å lage undervisningsopplegget da læreplanen ikke angir noen konkrete krav til læremidler. En evaluering fra 2012 viste at kurstilbyderne benyttet håndbøker, lover og forskrifter samt instruktørenes egne erfaringer til undervisningen (Kystverket, 2015a).

Per 2015 finnes det 10 læresteder som er kvalifisert til å tilby kurs etter læreplanen. Da ikke mindre enn fire av disse ligger i Nordland/Tromsregionen (Norges Brannskole, DNV GL Harstad, Lofoten Maritime fagskole, NorLense Beredskap AS) er behovet for å tilby kurs etter læreplanen i ett nytt senter relativt lite. På den andre siden ble det både i "Rustet for fremtiden" og i forbindelse med denne utredningen pekt på behov for å styrke kvaliteten på kurs, trening og øvelsesaktiviteter. Mulige samarbeidsformer med eksisterende kurstilbydere bør utredes nærmere.

3.6.2 Testlokaliteter kan åpne opp for ny kurs- og øvelsesaktivitet

Ved å etablere et testområde (lokalitet eller fasilitet) for oljevernberedskapen på sjø og/eller på strand kan det legges til rette for å utvikle den praktiske kurs- og øvelsesvirksomheten sammenlignet med dagens opplæring. Aktivitetene vil være avhengig av type testområde, men beredskapspersonell vil kunne få verdifull praktisk erfaring som i dag er naturlig begrenset. Eksempelvis kan det legges til rette for opplæring i bruk av fullskala oljevernutstyr og strandrensemetoder i realistiske omgivelser.

Da aksjonsmengden i Norge er relativt lav, er jevnlig trening, kurs og øvelser viktig for kompetansevedlikehold og kompetansebygging. Denne utvidede kurs-, trening- og øvelsesarenaen vil kunne bli et viktig bidrag for å styrke kvaliteten på opplæringsaktiviteter.

3.6.3 Et senter kan bidra til å styrke kursvirksomheten

Som et ledd i kompetanseutviklingen holder både Kystverket, NOFO og de andre lærestedene årlig en rekke kurs og øvelser. Fra Kystverkets årsrapport fra 2015 rapporteres det at 1380 personer gjennomførte opplæring i regi av Kystverkets beredskapssenter. Det viser seg at et høyere innslag av praktiske øvelser gir høyere læringsutbytte. Kystverket har derfor etter etablering av læreplanen justert (Kystverket, 2016b). Da det viser seg at et høyere innslag av praktiske øvelser gir høyere læringsutbytte har Kystverket etter etablering av læreplanen juster flere av sine kurs fra å være rent teoretiske til å inneholde et høyere innslag av praktiske øvelser.

Utvalget som leverte "Norsk oljevernberedskap – rustet for fremtiden" påpeker at erfaringer, kunnskap, forskning og litteratur om akutt forurensning verken er lett tilgjengelig eller finnes ett sted. I anbefalingen peker de på kombinasjonen av et kompetansesenter med testlokaliteter som kombinerer teoretisk og praktisk opplæring.

Da læreplanen heller ikke setter krav til opplæringsmateriell for kurstilbydere er det rimelig å anta at det ville være en styrke for kurstilbydere å kunne henvende seg til én kompetanseenhet for utvikling av egne kurs. Oppdatert kunnskap og systematisering av erfaringer vil dermed kunne gå inn i opplæringsgrunnlaget som kurstilbydere til en viss grad selv er ansvarlig for å utvikle.

Sekretariatets vurdering er at kursaktivitet i seg selv er ikke et prosjektutløsende behov for et framtidig senter. Potensial for kursaktivitet er avhengig av hvilke oppgaver og fasiliteter et senter skal ha. Det største potensialet ligger i et framtidig senter som kan tilby en kombinasjon av teoretisk og praktisk kunnskap. Kursaktivitet må også sees i sammenheng med mulig samarbeid med eksisterende kursholdere

3.7 Kunnskap innen helse, miljø og sikkerhet i kulde og mørke

Det finnes både utdannings- og kursinstitusjoner og en rekke forskningsresultater som gir kunnskap om helse, miljø og sikkerhet (HMS) i kulde og mørke. Sekretariatets vurdering er at disse aktørene i stor grad dekker etablering av ny kunnskap om HMS i kulde og mørke. På den annen side er det potensial for å overføre eksisterende kunnskap. Et senter vil derfor kunne bidra til målet om kunnskaps- og erfaringsutveksling på HMS-området mellom ulike sektorer.

3.7.1 Kulde og mørke gir nye utfordringer

Tilpasning til kulde og mørke og ivaretakelse av HMS er en av utfordringene i norsk oljevernberedskap. Det er behov for økt kunnskap om vinterisering av utstyr og fartøy, og om hvordan HMS bør ivaretas for beredskapspersonell i nordområdene (Kystverket, 2015a).

I følge Kystverket er det behov for økt kompetanse og erfaring innen HMS i kulde og mørke. De legger også vekt på behovet for økt kompetanse om HMS ved eksponering av farlige gasser under en aksjon. Behovet for bedre utstyr og kompetanse om HMS under aksjoner og øvelser i kulde/mørke ble også trukket fram av Lofoten og Vesterålen IUA.

3.7.2 Kunnskap med mangler

Retningslinjene innen HMS under en aksjon mot akutt forurensning er organisert i HMS-permen "Oljevern" utviklet av Kystverket og NOFO (Kystverket, 2011). Permen er rettet mot personell som deltar i aksjoner og inneholder krav, retningslinjer og hjelpeverktøy i forbindelse med sikkerhetsarbeidet. Innholdet i permen oppdateres jevnlig med erfaringer som Kystverket og NOFO får fra øvelser og reelle aksjoner. Overordnet prioritering under en aksjon er sikkerhet for liv og helse. Utfordringen ligger i at erfaringene stort sett bygger på aksjoner som har foregått i sørlige deler av landet med dagslys og høyere temperaturer.

HMS for personell i kulde og mørke er derfor en dimensjon permen bare dekker i svært generelle ordelag. Utover viktigheten av personlig verneutstyr og kunnskap om dette, legger retningslinjene få føringer på hva som bør tas hensyn til og hvilken type utstyr som bør brukes under ekstreme forhold.

I forbindelse med økt aktivitet i Barentshavet har NOFO den siste tiden gjennomført flere øvelser på vinterstid i Finnmark. Det kan dermed forventes at erfaringsbasert kunnskap om HMS i kulde og mørke vil øke i tiden fremover.

3.7.3 Etablert utdannings og forskningssystem

Kunnskap om arbeid under ekstreme forhold er likevel ikke et nytt felt. Det er drevet næringsvirksomhet, forskning og turisme i polare strøk over langt tid. Kunnskapen har blitt systematisert, og i dag tilbys det utdanninger innenfor sikkerhet og beredskap i nordområdene på høyskole og universitetsnivå. Eksempelvis tilbyr UiT en mastergrad i samfunnssikkerhet med fordypning i sikkerhet og beredskap i nordområdene og Nord Universitet i Bodø har eget nordområdesenter med flere prosjekter knyttet til feltet. I Bodø er det også en betydelig kompetanseklynge innenfor sikkerhet og beredskap.

3.7.4 Næringslivet som drivkraft for kunnskapsutvikling

Nordområdene er identifisert som et eget strategisk satsningsområde og høy sikkerhet er blant forutsetningene for verdiskapning på nordlig sokkel (NOG, 2015). I de store nasjonale forskningsprogrammene for petroleumsvirksomheten; PETROMAKS 1 (avsluttet) og PETROMAKS 2 har NFR opprettet delsatsninger for HMS der kulde og mørke har vært blant temaområdene.

Det har blitt gjennomført flere FoU-prosjekter i tett samarbeid med næringslivet der petroleumsnæringen har vært en viktig drivkraft for utvikling. Eksempelvis står Statoil, Sintef og en rekke andre industripartnere bak prosjektet "Coldwear" som blant annet handlet om å utvikle arbeidsklær for kalde arbeidsforhold. "Coldwear" var for øvrig et prosjekt under PETROMAKS.

Industrien selv, organisasjoner og myndigheter identifisere nye utfordringer og samarbeider for forbedring. Initiativene er oppsummert i rapporten, "Nordover – en sokkel i endring" (KonKraft, 2016).

Av internasjonal aktivitet er et senter for arktisk marin sikkerhet og oljevernberedskap (Arctic Marine Testing, Training, and Research Centre) under utredning i Finland, initiert av det finske transportministeriet. HMS-utfordringene i et kaldt klima vil være blant kjerneområdene.

3.7.5 Kurstilbud under utvikling

Norges Brannskole (NBSK) samarbeider med NOFO og Kystverket om opplæringskurs for personell i innsats mot akutt forurensning. Kursene følger "Læreplan for opplæring i håndtering av akutt forurensning" utgitt av Miljødirektoratet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Kystverket og NOFO. HMS-fokuset på kursene og i læreplanen viser for øvrig ikke til annet materiale enn HMS-permen som Kystverket og NOFO har utviklet.

For å høyne kompetanse hos innsatspersonell i kaldt klima har NBSK i samarbeid med flere andre aktører nylig utviklet et nytt kurs; "Oljevern i kulde og is". Pensum bygger på erfaringer ervervet fra relevante aktører som NOFO, Kystverket og Forsvaret. Målet med kurset er å kvalifisere deltakerne til innsats mot akutt forurensning i et kaldt klima. Etter fullført kurs skal kursdeltakerne;

• Forstå utfordringer forbundet med arbeid i kaldt klima
• Forstå oljens egenskaper i kaldt klima
• Ha kjennskap til forebyggende tiltak mot skader på personell og utstyr
• Kunne selvstendig utføre førstehjelp ved skader som kan oppstå under innsats
• Selvstendig kunne anvende relevante ressurser i innsats

Et pilotkurs ble holdt i uke 7 2016 og evalueringen vil foregå frem til årsskiftet. Det er planlagt tre nye kurs i "oljevern i kulde og is" i 2017 ved NBSK3.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har mye erfaring og kunnskap om HMS i et ekstremt miljø. På årsbasis holder UNIS omtrent 150 kurs til 1500 deltagere som skal oppholde seg i det ekstreme miljøet på Svalbard. Som et ledd i satsingen rundt å øke aktiviteten på UNIS har det blitt startet et prosjekt for å etablere HMS i Arktis som eget fagfelt. Dette skal gjøres gjennom å etablere et senter som på sikt skal drive både forskning, utvikling, undervisning og kursaktivitet innen Arktisk HMS.

3.7.6 Implementering og formidling av kunnskap

Det finnes både utdannings- og kursinstitusjoner og en rekke forskningsresultater som gir kunnskap om HMS i kulde og mørke. Sekretariatets vurdering er at disse aktørene i stor grad dekker etablering av ny kunnskap om HMS i kulde og mørke.

For å kunne møte behovene om økt kunnskap og erfaring fra kulde og mørke ligger det muligheter innenfor formidling av eksisterende kunnskap, spesielt med tanke på fra petroleumsnæringen. Potensialet for overføring av kunnskap i dette grenselandet ser for øvrig ikke ut til å være fullt utnyttet. I evaluering av HMS-satsningen i PETROMAKS 1 og 2 poengteres det at det fortsatt er et betydelig potensial for en tettere integrasjon og kunnskapsutveksling mellom HMS-forskning i petroleumssektoren og andre sektorer (OxfordResearch, 2015).

Mulige oppgaver for et senter kan dermed være:

• Samle inn og tilgjengeliggjøre HMS-kunnskap på tvers av ulike sektorer for videre å formidle dette til brukergrupper. Dette er spesielt viktig med tanke på at det ikke stilles kompetansekrav til de frivillige deltakerne under en aksjon
• Etablere et erfaringsbasesystem slik at resultater fra aksjoner og øvelser bidrar til videre utvikling av fagfeltet ("Best Practice System")

Et senter vil kunne bidra til målet om kunnskaps- og erfaringsutveksling på HMS-området mellom ulike sektorer. For oljevernberedskapen kan dette bety at kunnskapsgrunnlaget for aksjoner i kulde og mørke kostnadseffektivt kan løftes til et høyere nivå og bli lettere tilgjengelig.

3.8 Miljøinformasjon i aksjoner mot akutt forurensning

Mandatpunktet er: Legge til rette miljøinformasjon i aksjoner mot akutt forurensning.

Sekretariatets tilnærming har vært hva ledelsen av en aksjon mot akutt forurensning har bruk for av miljøinformasjon.

Tilrettelagt miljøinformasjon er nødvendig for å kunne gjøre riktige prioriteringer raskt i starten av en aksjon. Det må være enkelt å få tilgang til riktig informasjon om hvilke områder som har høy miljøverdi og høy prioritet ved en eventuell hendelse med akutt forurensning.

Tilbakemeldingene på møter med interessentene er gjennomgående at det er god tilgang til miljødata, men behov for å sikre at miljøinformasjonen er oppdatert og har god kvalitet. Det er en tydelig ansvarsfordeling når det gjelder miljøinformasjon og miljøkompetanse i aksjoner mot akutt forurensning. Miljødirektoratet er allerede i gang med å se på hvordan framtidens miljødata for prioritering under en oljevernaksjon (MOB-data) skal etableres, sammen med relevante parter.

3.8.1 Miljøinformasjon er grunnlag for prioritering i en oljevernaksjon

I oljevernsammenheng bruker man begrepet miljøressurs. Dette er en samlebetegnelse for det man ønsker å ta vare på. En miljøressurs kan defineres som enhver biologisk, geografisk eller fysisk/kjemisk komponent av naturen, eller en menneskeskapt aktivitet knyttet direkte til én eller flere slike komponenter. Viktige friluftsområder, kulturlandskap, låssettingsplasser og settefiskanlegg er dermed også eksempler på miljøressurser (SFT, 2001).

Gjennom å vurdere og prioritere miljøressursene på forhånd er tanken at man raskt skal få oversikt under en aksjon, og prioritere tiltak og beredskapsressurser for å ta vare på de viktigste ressursene.  

Tilgangen til kartfestet miljøinformasjon er generelt bra, og dette bekreftes av blant andre Kystverket og Miljødirektoratet. Det er mer usikkerhet om miljøinformasjonen er tilstrekkelig oppdatert.

Fram til 2010 ble det arbeidet med å tilrettelegge miljødata for prioritering under en oljevernaksjon. Etter 2010 har det vært usikkerhet knyttet til oppdatering og forvaltning av disse datasettene. I beredskapsorganisasjonene har MOB-data blitt sett på som viktige, spesielt i starten av en aksjon mot akutt forurensning. Behovet for denne type data ble også bekreftet av fylkesmennene på Miljødirektoratets vårkonferanse 2016.

I de fleste møtene sekretariatet har deltatt på er det uttrykt generelle behov knyttet til allmennkunnskap om oljevern og miljøsårbarhet, og for å gjøre kompliserte problemstillinger tilgjengelige. For aktører som ikke jobber med miljødata til daglig virker det å være en utfordring å få oversikt over tilgjengelig kunnskap som er spredt på en rekke ulike kilder og formater. Sekretariatets vurdering er at dette i stor grad handler om formidling av kunnskap over tid og ikke nødvendigvis er knyttet til en konkret hendelse eller aksjon mot akutt forurensning.

3.8.2 Miljøinformasjon blir tilrettelagt på flere måter

Ansvaret for oppfølging av MOB-data er lagt til Miljødirektoratet. I 2016 er det etablert et forprosjekt med deltakere fra Miljødirektoratet, Kystverket, Statens kartverk og fylkesmannen som skal se på hvordan den videre satsingen på denne typen kart bør rettes inn og hvordan arbeidet bør organiseres i miljøforvaltningen. Prosjektet skal se nærmere på behovet for kartene, og komme med forslag om videreutvikling og oppdatering4.

Beredskapssystemene er koblet mot kartløsninger og miljøinformasjon fra ulike kilder. Kystverkets kartløsning (Kystinfo - beredskap) brukes av mange, og NOFO har tilsvarende løsning gjennom sitt NORA-system.

Kystverket har i samarbeid med NOFO utviklet en veileder for utarbeidelse av tiltakskort mot akutt forurensning i miljøsårbare områder. Tiltakskortene mot akutt forurensning vil bidra til å styrke beredskapen i miljøsårbare områder, ved at de lokale beredskapsstyrkene raskt kan iverksette innsats og forebyggende tiltak i forhåndsplanlagte og prioriterte områder. Utkast til veilederen er på høring våren 2016 (Kystverket, 2016a).

NOFO initierte et større prosjekt i samarbeid med Lofoten og Vesterålen interkommunalt utvalg mot akutt forurensing (IUA) for å se på beredskapsmessige utfordringer i regionen. Akvaplan-Niva har brukt elementer av dette arbeidet i videre utarbeiding av miljøstrategiske planer og temakart for en rekke områder langs kysten, og disse er tilgjengelige på www.senseweb.no (Spikkerud og Skeie, 2010)

BarentsWatch er et eksempel på samarbeidsprosjekt mellom offentlige etater og forskningsinstitusjoner som arbeider for å samle, utvikle og dele kunnskap om kyst- og havområdene nært Norge. På www.barentswatch.no finnes oversiktskart med beredskapsressurser og sårbare områder i Norge.

3.8.3 Deling av offentlige data har blitt en selvfølge

Det har vært en betydelig utvikling de siste årene både når det gjelder miljøkartlegginger og geografiske informasjonssystem. Siden 2007 er marint biologisk mangfold i kystområdene kartlagt av Direktoratet for naturforvaltning/Miljødirektoratet. Det samme er store havområder gjennom MAREANO. Databaser med oppdaterte miljøressursdata er blant annet Naturbase, Havmiljø, Seapop m.fl.

Kartverket samordner arbeidet med å få alle nasjonale etaters data til å flyte effektivt på internett. Mange offentlige data omhandler hav og kyst, og er relevante for oljevernberedskapen. Institusjonene som genererer og oppdaterer ressursdata deler i stor grad disse. Forvaltning og næringsliv har på denne måten tilgang til det beste offentlig tilgjengelige datagrunnlaget. Blant andre har Fiskeridirektoratet, Kystverket og Miljødirektoratet avtalt å levere standardisert informasjon via den nasjonale fellesløsningen Geonorge (for oversikt se www.geonorge.no).

Det blir gjennomført en rekke miljøundersøkelser og kartlegginger i forbindelse med f.eks. konsekvensutredninger og miljørisikoanalyser. Miljødata generert av det private næringslivet blir ikke automatisk tilgjengeliggjort tilsvarende offentlige data. Miljøundersøkelser og resultater av undersøkelsene utgis ofte i rapportform, men kan likevel være vanskelig tilgjengelig.

3.8.4 Miljøkompetanse er tilgjengelig under aksjoner mot akutt forurensning

Miljømyndighetene bistår med kompetanse under aksjoner. Miljødirektoratet er miljøfaglig rådgiver for Kystverket under og etter en hendelse som kan innebære akutt forurensning. Fylkesmannen bistår Kystverket og/eller IUA med miljøfaglig personell ved hendelser med akutt forurensning. Fylkesmannen er rådgiver innenfor miljøfaglige prioriteringer, og har kunnskap om sårbare ressurser og håndtering av avfall. I "Nasjonal plan for beredskap mot akutt forurensning" er det oversikt over roller og ansvar til de mest sentrale statlige virksomhetene (Kystverket, 2015b).

Det er også etablert en nasjonal rådgivende gruppe som skal ivareta helhetlig prioritering av innsats og tverrfaglige vurderinger av skader på naturmiljø og naturressurser. Gruppen ledes av Kystverket. Programmet for miljøundersøkelser ved et utslipp utarbeides alltid i samarbeid rådgivende gruppe.

NOFO kjøper miljøkompetanse fra flere ulike konsulentselskaper til sin virksomhet og har avtaler om bistand under egne aksjoner5.

3.8.5 Få mulige oppgaver for et framtidig oljevern og miljøsenter

Dersom et framtidig senter skal jobbe med miljøinformasjon er det vesentlig at dette blir gjort i tett samarbeid med:

• Miljødirektoratet som ansvarlig for miljøinformasjonen
• Kystverket som ansvarlig for systemer/kartløsninger for statlig operativ beredskap
• Kartverket som ansvarlig for å koordinere deling av offentlige data.

Sekretariatets vurdering er at mulighetsrommet for et oljevern- og miljøsenter i Lofoten/Vesterålen er lite når det gjelder tilrettelegging av miljøinformasjon til bruk i konkrete aksjoner mot akutt forurensning. Her er de fleste oppgaver ivaretatt. Et senter med god oversikt over miljødata og oljevernberedskapen kan sannsynligvis bistå en aksjonsledelse med formidling av relevant miljøinformasjon til aktuelle målgrupper under aksjoner.

Når det gjelder utvikling av kunnskapsgrunnlag over tid og formidling av kunnskap om miljø og oljevern til ulike grupper generelt, kan det være flere muligheter for et senter. Dette bør sees i sammenheng med mandatpunktet om et dokumentasjons- og kunnskapssenter. Mulige oppgaver:

• Formidling av miljødata/miljøkunnskap på generell basis
• Utvikle kunnskapsgrunnlaget og forståelse av dette
• Kobling av kartlegginger, målinger og utvikling av modeller og simuleringer Eksempelvis modeller/sanntidsinformasjon om værvinduer for ulike beredskapstiltak, tilstedeværelse av ulike miljøressurser, o.l.
• Utvikle kunnskap knyttet til NEBA/NEDRA-metodikk (Netto miljøskade gitt ulike beredskapstiltak)
• Levere eller skreddersy data og analyser til beredskapsplaner, miljørisikoanalyser mv. Her må man gå opp grensene mot eksisterende konsulentmiljø

Oppgavene bør utredes nærmere dersom det er aktuelt å gå videre med en kunnskapsdel i et framtidig senter.

3.9 Senter for dokumentasjon og kunnskapsformidling

Mandatpunkt: Etablere et aktivt dokumentasjons- og kunnskapsformidlingssenter om miljø og oljevernberedskap.

Det er behov for systematisering og tilgjengeliggjøring av kunnskap innenfor arbeidet med oljevern og marin forsøpling. Potensiale som ligger i koblingen mellom teoretisk og praktisk kunnskap er stort. Et senter for dokumentasjon og kunnskapsformidling kan ha mange funksjoner og oppgaver, og dette må utredes nærmere.

3.9.1 Tilnærming til oppgaven

Sekretariatet har vurdert det som viktigere å undersøke behovet for et kunnskapssenter og se på hva dette kan bli, enn å klart definere hvilke fagområder og tema som skal dekkes. Funksjonene som et kunnskapssenter kan ha, som systemer for innhenting og tilrettelegging av kunnskap, utvikling av formidlingsplattformer og kunnskapsnettverk, er ikke avhengig av detaljert avgrensing av faglig innhold. Dokumentasjon og kunnskapsformidling av miljø og oljevernberedskap vil videre bli behandlet som konkrete oppgaver i forbindelse med kunnskapssenteret.

Flere av de andre aktuelle oppgavene i mandatet handler også om kunnskap i ulike former, og er betydelig mer konkrete i tilnærmingen. Sekretariatet mener at disse også må sees i sammenheng med et kunnskapssenter. Begrepet kunnskapssenter vil derfor bli brukt overordnet for alle kunnskapsoppgaver som ligger i mandatet. Når vi nedenfor snakker om innhenting, systematisering og tilrettelegging av erfaringer, kunnskap, forskning og litteratur knyttet til akutt forurensning omtales dette som oppgaver for en kunnskapsbank.

Sekretariatets generelle beskrivelse av en kunnskapsbank og tilhørende funksjoner og muligheter gjelder både mandatpunktet "dokumentasjonssenter og kunnskapsformidlingssenter om miljø og oljevernberedskap" og "kunnskapssenter om marin forsøpling".

Midtveisrapporten holdes på et overordnet nivå, og går ikke inn i detaljplanlegging av et senter.

3.9.2 Kunnskapsbehov

Aktørene innenfor både oljevern og marin forsøpling etterlyser mer og bedre tilgjengelig kunnskap. Hvilken type kunnskap varierer og er tett knyttet til hvilke oppgaver de ulike aktørene utfører.

Svært mange av innspillene til sekretariatet peker på behov for:

• Enkel oversikt og tilgang til hva som finnes av kunnskap
• Kvalitetssikret kunnskap
• Oversikt over hva som til enhver tid er beste løsning ("best practice")

Oljevern og arbeidet mot marin forsøpling er tverrfaglige områder der kunnskapsbehovet til dels er overlappende, eksempelvis kunnskap om havstrømmer, drivbaner, effekter av ulike typer påvirkning og om marine økosystemer. Nasjonalt og internasjonalt er det mye kunnskap om oljevern og miljø, men den er i varierende grad tilgjengelig for ulike aktører. Tilfanget spenner fra erfaringsbasert kunnskap til spesialisert forskning.

3.9.3 Mange initiativ til kunnskapssenter og nettverksbygging

Allerede i 1998 ble rapporten "Olje-fisk-miljø" utarbeidet på oppdrag fra Nordland fylkesting (Gjertsen, 1998). I framskrivningene "LoVe 2025" fra henholdsvis 2006 og 2010 er et senter med en formidlings- og informasjonsdel om olje-, miljø og ressursproblematikk del av en fremtidsvisjon (Nordland Fylkeskommune et al., 2010). I begge rapportene pekes det på at et senter bør utvikle, bearbeide og formidle kompetanse og informasjon som kan rettes mot flere målgrupper; publikum generelt, media, næringsliv, offentlige organer og frivillige interesseorganisasjoner.

Prosjektet Arena Beredskap ble gjennomført i perioden 2008-2012 med ca. 20 partnere knyttet til oljevernbransjen. Arena-programmene støtter langsiktig utvikling av regionale næringsmiljøer. Det ble generert en del kunnskap gjennom prosjektet, selv om man ikke fullt ut nådde målsettingene på området innovasjon. Partnerne brukte forumet til å holde seg informert og diskutere sentrale problemstillinger for oljevernbransjen, og det var ønske om å videreføre samarbeidet ut over prosjektperioden. Evalueringen peker på behov for å finansiere videre tilrettelegging av bedriftssamarbeidet (Flatnes et al., 2012).

Fra næringslivs-siden ble det i 2011på oppdrag fra North Energy utredet et marint kompetansesenter. Målet med senteret var å bistå myndighetene når viktige beslutninger skulle tas, og bidra til forskning og utvikling av lokalt næringsliv (SALT, 2011).

Etter at Sundvollen-erklæringen i 2013 fastslo at det skulle etableres en oljevern- og miljøbase (nå: oljevern- og miljøsenter) ble det satt i gang flere initiativer for å beskrive innholdet i en slik satsing. Engasjementet og interessen rundt dette var stort i regionen. Dette resulterte i to arbeidsrapporter med forslag som til dels er sammenfallende med arbeidet bak denne utredningen.

I rapporten LoVe miljø- og oljevernbase ble offentlige aktører i Lofoten og Vesterålen med kompetanse og engasjement innen oljevern og miljø organisert i en arbeidsgruppe (SALT, 2014). Arbeidet resulterte i forslag til innhold med fokus på å utvikle et test- og utviklingssenter for oljevernteknologi, bygge opp miljøovervåkningsprogram, og tilrettelegge for klyngedannelse på tvers av fagkunnskap og bransjetilhørighet.

På oppdrag fra Nordland Fylkeskommune gikk Odd Jarl Borch langt i sin tilnærming med å foreslå innhold og konsept til et Nasjonalt forsknings- og kompetansesenter for oljevernberedskap i Lofoten og Vesterålen (Borch, 2014). I dette senteret ble det foreslått en informasjon- og dokumentasjonsavdeling for å samle og spre kunnskap om miljø- og beredskapsteknologi mot ulike aktører innen både privat og offentlig sektor.

Regjeringen oppnevnte våren 2014 et utvalg som skulle vurdere hvordan norsk oljevernberedskap kunne styrkes innen teknologi- og produktutvikling, industribygging og kompetanse. Blant anbefalingene var å etablere en allment tilgjengelig kunnskapsbank innen beredskap mot akutt forurensning begrunnet i at erfaringer, kunnskap, forskning og litteratur ikke er lett tilgjengelig eller samlet på ett sted i dag (Kystverket, 2015a).

Behovet for kunnskaps- og kompetanseutvikling i regionen har blitt spilt inn fra nærings-, utdannings- og forvaltningsaktører. Initiativene har blitt initiert fra ulike hold; både fra det offentlig og fra næringslivssiden, og har vært rettet mot oljevernbransjen og/eller miljøtema i ulike varianter. Ulike prosesser og aktører på forskjellige plan har sett på behovet for kunnskapssenter og nettverksbygging i regionen. Felles for initiativene er et fokus på at kunnskap er grunnlag for forvaltningen av naturressurser og verdiskapning i regionen.

3.9.4 Oljevern- og miljøsenteret må jobbe med kunnskap innen en rekke områder

Mandatet peker på oppgaver som dokumentasjon, tilrettelegging av kunnskap og kunnskapsutvikling og legger til rette for å utrede et kunnskapssenter i kombinasjon med funksjonelle oppgaver. Et kunnskapssenter kan kobles mot testlokaliteter, forskningsfasiliteter, kompetanse- og opplæringssenter og håndtering av marin forsøpling. Erfaring og kunnskap som hentes fra de funksjonelle oppgavene kan gi viktige bidrag til ny kunnskap.

Sekretariatet ser at det er behov for å skille mellom omtale av hele oljevern- og miljøsenteret og kunnskapsdelen av senteret. Kunnskapsdelen handler om å legge til rette for kunnskap inn og for kunnskap ut. Sekretariatet velger derfor å omtale kunnskapsdelen videre som en kunnskapsbank. Videre i kapittelet presenteres sekretariatets vurderinger av mulige oppgaver og funksjoner både i og i tilknytning til kunnskapsbanken.

Kunnskapsbanken en sentral del av et oljevern- og miljøsenter

En kunnskapsbank er systemer for innsamling, systematisering, tilrettelegging og formidling av kunnskap. En slik kunnskapsbank vil være en sentral del av et senter, fordi den gir oversikt over kunnskapsgrunnlag og uløste problemstillinger knyttet til oljevern og marin forsøpling.

Innfallsvinkelen til en kunnskapsbank er deling av både teoretisk og forskningsbasert kunnskap, samt erfaringskunnskap fra operative oppgaver, trening, øvelser og reelle hendelser. Som del av et større oljevern- og miljøsenter får banken tilgang til fagkunnskap på en rekke områder, praktisk og teoretisk forståelse og formidlingskompetanse. Tilfanget må omfatte nasjonal og internasjonal kunnskap.

Det kan være svært mye eksisterende kunnskap, forskning og øvrig dokumentasjon som ikke når frem til målgruppene fordi den ikke er lett tilgjengelig. Kunnskapsgrunnlaget må gjøres tilgjengelig på relevante plattformer og det må etableres fasiliteter for lagring og distribusjon av kunnskapen. Banken må ha grunnleggende og oppdatert forståelse av hvilken informasjon som etterspørres av hvem og hvordan kunnskap kan legges til rette for å bidra til utvikling.

Kunnskapsbanken skal tilby både allmennyttig informasjon, statistikk og fakta, og mer spesialiserte tilbud om smalere tema. Tilrettelagte kunnskapspakker og enkle analyser kan leveres på bestilling. Markedet for dette må utredes nærmere. Kunnskapsbanken bør være en nøytral arena, med høy kvalitet på kunnskapsgrunnlaget og evne til å forenkle spesialisert kunnskap og komplekse problemstillinger.

Kunnskapsgrunnlaget må være oppdatert og relevant. Senteret bør for eksempel ha oversikt over tilgjengelig teknologi og hva som til enhver tid anses som de beste løsningene. En viktig oppgave blir å tette gapet mellom tilgjengelig kunnskap og produktutvikling og bidra til implementering av kunnskap. Kunnskapen kan også være grunnlag for utvikling av kurs og formidlingsaktiviteter i egen regi og understøtte andres satsinger.

Teori og praksis i samspill gir det beste kunnskapsgrunnlaget

Erfaringer og praktisk forståelse følger naturlig med forskningsfasiliteter, øvelsesområder og funksjonelle oppgaver. Kunnskapsbanken kan levere grunnkunnskap, teser og uløste problemer mot de praktiske og operative delene av et senter og få erfaringer, test- og forskningsresultater tilbake. En slik tilnærming gir også muligheter for å bygge nye nettverk.

Senteret bør også ha tilgang til relevant datagrunnlag fra Lofoten og Vesterålen. Noen mulige kilder er LoVe havobservatorium, resultater fra grunnforskning universitetene utfører i regionen, kartlegging og overvåking av marin forsøpling m.m.

Senteret bør legge til rette for å utnytte Lofoten og Vesterålen som et naturlig laboratorium for forskning og utvikling sammen med blant annet utvikling av modellverktøy, metodeutvikling innen oljevern og marin forsøpling og bruken av ny teknologi.

Effektiv datainnsamling

Ubemannet teknologi, for eksempel droner og undervannsfarkoster (Remotely Operated Vehicle (ROV) og Autonomous Underwater Vehicle (AUV)), gir mange muligheter for et senter. På grunn av lang rekkevidde kan disse brukes for å samle informasjon over store områder. Norge er langt fremme på denne typen teknologi og det er potensiale for eksportmuligheter.

Norsk geografi med store hav‐ og landområder, og spredt befolkning setter oss i en særstilling for å utvikle og bruke ubemannet teknologi. Teknologien kan samle informasjon på en ressursbesparende måte over store områder. Tidsserier med data fra ulike årstider og områder er allerede etterspurt vare. For oljevernberedskapen, miljøovervåkning og bekjempelse av marin forurensning kan ubemannet teknologi være verdifulle verktøy. Dette brukes allerede til en viss grad som hjelpemiddel i oljevernberedskapen. Med videre utvikling av registrerings- og kartleggingsmetoder er det også potensiale for bruk av ubemannet teknologi innen marin forsøpling.

Senteret kan jobbe med metodeutvikling og bruk av ny teknologi til kartlegging, registrering og overvåking. På sikt kan kanskje et senter legge til rette for en nasjonal satsning på bruk av ubemannet teknologi i både beredskaps- og næringssammenheng.

3.9.5 Muligheter for nye nettverk

Som nøytral kunnskapsaktør kan senteret ta på seg koordinerende oppgaver, utvikle møteplasser og samhandling. Nettverk må etableres på ulike nivåer og fagområder. Dette vil være en viktig og ressurskrevende oppgave i første fase. Det kreves innsats på flere fronter parallelt, både gjennom initiativ i egen regi og deltakelse i andres prosjekter og satsinger.

Senteret bør jobbe tett på næringsliv og virkemiddelapparat for å være oppdatert på hva som trengs av kunnskap, bidra til næringsrettet FoU-arbeid og legge til rette for privat/offentlig samarbeid i prosjekter. Kurs i egen regi eller samarbeid med kurstilbydere gir også viktige nettverk og oversikt over hva som etterspørres av kunnskap.

Senteret kan også legge til rette for fysiske møteplasser og dialog mellom ulike aktører; forskere, bedrifter, brukere av havet, kommuner, IUA-ene, offentlig forvaltning, media, interesseorganisasjoner, studenter og andre. Mange aktører er både potensielle kunnskapsleverandører og brukere av et senter.

3.9.6 Målrettet formidling

Formidlingen kan rettes mot et stort antall målgrupper både lokalt og i utlandet. Formidlingsarbeidet må derfor være bredt anlagt og samtidig målrettet. Muligheter for samarbeid må kartlegges og utnyttes. Grunnlaget for formidling er kunnskapsbanken, effektiv kunnskapsdeling på ulike plattformer og bruk av Lofoten/Vesterålen som formidlingsarena.I aksen fra forskning til formidling ligger det muligheter for et senter ved å være tett på utviklingen av ny kunnskap. Dette gir også troverdighet i formidlingsarbeidet.

Verdiskapingspotensial i formidling

Senteret bør legge til rette for at andre aktører kan utnytte verdien av kunnskapsgrunnlaget til verdiskaping, tjenesteutvikling og nye arbeidsplasser – og ikke minst til nytte for folk flest og det offentlige.

Senteret må også kunne utføre formidlingsoppgaver i egen regi; kurs, tilby foredrag, arrangere fagdager og seminarer, utvikle læremateriell m.m.

Like viktig er oppgaver som løses i samarbeid med andre. Eksempelvis kan senteret levere kunnskapsgrunnlag til holdningsskapende arbeid i samarbeid med Hold Norge Rent eller Fiskeridirektoratet.

Oppgavene kan spenne fra generell folkeopplysning til konkrete bestillinger på tilrettelagt informasjon. For eksempel kan senteret levere etterspurt informasjon under en hendelse med akutt forurensning. Forskere, journalister og konsulenter trenger kilder og rådata. Jo mer informasjon som finnes og publiseres, jo mer trenger vi også hjelp til å finne den informasjonen vi leter etter.

Næringsrettet formidling

Et senter kan også utnytte mulighetsrommet som finnes innenfor systematisk og målrettet satsing på opplæring, tilrettelegging av informasjon og formidlingsarbeid mot de blå næringene.

• Formidle "best practice" innenfor fiskeri- og oppdrett
• Legge til rette kunnskap om regelverk, aktuelle satsingsområder og støtteordninger for ny forskning og teknologiutvikling
• Samle aktuell kunnskap og gjøre den tilgjengelig for ulike målgrupper ved bruk av egnede formidlingsplattformer
• Utarbeide opplæringspakker mot målgruppen i tråd med OSPAR-tiltakspakken.

Norge har et særlig ansvar for utvikling av opplæringsprogram med bakgrunn i tiltaksplanen til OSPAR-konvensjonen.

Formidlingsfasiliteter i neste fase

Senteret kan bygge opp egne fasiliteter for formidling eller utvikle dette i samarbeid med en eller flere andre aktører. Sekretariatets vurdering er at kunnskapsbanken bør bygges opp til et visst nivå før man tar endelig stilling til utvikling av formidlingsfasiliteter, og at dette er aktivitet i fase 2.

Her kan man tenke seg kombinasjoner fra et aktivitetsbasert "vitensenter", rene utstillinger, tilrettelegging av eventuelle forsknings- og øvelsesfelt til formidlingsopplegg basert på bruk av naturen i Lofoten og Vesterålen.

Formidlingsfasiliteter med hovedfokus på temaområdene marin forsøpling eller oljevern er få, og kombinasjonen er unik (Salt 2016). I tillegg til å kunne operere med et bredt spekter av formidlingsoppgaver har et fysisk formidlingssted potensial for å spre kunnskap om temaene til besøkende over tid. Å samle forskning og kunnskap på samme sted som dette formidles kan bli en betydelig styrke ved et senter.