4 Status og behov - marin forsøpling

Alle mandatpunktene under miljø omhandler marin forsøpling. Marin forsøpling er ikke et nytt problem, men de siste årene har oppmerksomheten rundt temaet økt betraktelig. Marin forsøpling er en global utfordring som må løses på tvers av nasjoner, sektorer og fag. På bakgrunn av omfanget av problemet verden i dag står overfor konkluderer FN med at det utgjør en "common concern of humankind" (UNEP 2016).

Til utredningen av mandatpunktene har sekretariatet benyttet en rekke ulike kilder. Sammendraget av behovene peker på nødvendigheten av bedre samordning og kunnskapsdeling mellom brukere av havet, utviklere av ny kunnskap og forvaltningen som styrer virkemidlene. Det fremheves også behov for systematisk formidling og holdningsskapende arbeid relatert til marin forsøpling.

4.1 Global miljøutfordring

Marin forsøpling kjenner ingen landegrenser og transporteres over store avstander. I takt med verdens økende befolkning har avfallsmengdene økt globalt. Mye av dette håndteres ikke på riktig måte og finner veien til havet, med store negative konsekvenser for marint liv (UNEP, 2016). Når avfallet først havner i havet, transporteres det med vind og havstrømmer over store avstander. Man antar at 15% av marint avfall skylles i land langs kystlinjene, 15% befinner seg i vannmassene og så mye som 70% havner på havbunnen (OSPAR, 2009).

Estimater antyder at mellom 4.8 og 12.7 millioner tonn avfall finner veien ut i havet hvert eneste år (Jambeck et al., 2015). Mye av dette er plast. I gjennomsnitt regnes det at plast utgjør mellom 60-80% av det avfallet som er identifisert i strandsonen. Plastmaterialer utgjør den største faren for det marine miljø (Gall and Thompson, 2015). Plast brytes svært sakte ned i det havet og fragmenteres til mikroplast som utgjør en stor trussel for økosystemet (Sundt et al., 2014).

Kildene til marint avfall finnes både på land og til sjøs. Det er store regionale ulikheter og lite kunnskap om omfanget hver enkelt sektor bidrar med (UNEP, 2016). Det anslås fra ulike kilder at landbaserte kilder utgjør opp mot 80% av den marine forsøplingen (Strand et al., 2015). Landbaserte kilder som potensielt bidrar til marin plastforsøpling inkluderer avfalls- og industrianlegg, turisme i kystsonen, landbruk, byggebransjen, emballasjeprodukter og utslipp av ubehandlet kloakk, inkludert stormvann. Viktige kilder til mikroplast antas å være tekstiler, landtransport, vedlikehold av skip/båter og kosmetikkprodukter. De viktigste sjøbaserte kildene til marin forsøpling er blant annet fiskeflåten, oppdrettsnæringen, sjøfarts og offshore- installasjoner, havbasert turisme og fritidsaktiviteter hvor fritidsfiske står sentralt (UNEP, 2016).

4.2 En balansert innsats nødvendig

Marin forsøpling er et forholdsvis nytt fokusområde, og det knytter seg derfor flere uløste oppgaver til temaet. I denne utredningen er det funnet behov for:

• En sentral og koordinerende enhet mellom ulike initiativ mot marin forsøpling mellom ulike aktører og ulike fagnivå
• Et fokusskifte fra hav til kilde
• Et senter som er nasjonalt, og som har bred kontaktflate internasjonalt, med tilhørighet regionalt
• En tverrfaglig tilnærming til feltet
• En "fra vugge til grav"-tilnærming til marin forsøpling med vekt på alternative materialer til plast, gjenbruk og resirkulering
• Bedre logistikkløsning på marin forsøpling – både for opprydding, oppsamling og bortfrakt
• Kobling mellom forskning, forvaltning og brukere av havet/operative tiltak.
• for kunnskap om kilder til marin forsøpling og langtidseffekt på naturmiljøet og matfatet
• Holdningsendringer og formidling av feltet

Det er flere tilnærminger til feltet marin forsøpling. Figur 4.1 viser noen av de sentrale aksene mellom både forebyggende og konsekvensreduserende tiltak.

Figur 4.1 Ulike tilnærminger til marin forsøpling

Hvilken tilnærming som dominerer definerer også i stor grad hvilke tiltak som prioriteres. Innsatsen har i stor grad vært rettet mot å fjerne avfall fra det marine miljø. Som forurensingsproblem bør årsaker og kilder til marin forsøpling få mer oppmerksomhet framover i form av tiltak og satsinger.

Det er ingen motsetning mellom å satse på forebygging og opprydding. Med utgangspunkt i Jambeck et al. (2015), er det i verste fall 12.7 millioner tonn nytt søppel som havner i havet hvert eneste år. Deler man dette på årets 365 dager, tilføres det marine miljø rundt 35 000 tonn søppel hver dag. Om plastproduksjonen stoppes nå vil det uansett være enorme mengder plast i havet i lang tid fremover.

4.2.1 Behov for effektive systemer for opprydding

Kostnadene blir minst og effektene størst ved å stoppe avfallet nærest mulig kilden (Figur 4.2). Å redusere avfallet som produseres har størst effekt og lavest kostnad.

I et konsekvensreduserende perspektiv er det mye å hente på å forbedre avfallsløsningene nærmest mulig kilden. Det dyreste tiltaket er å håndtere marin forsøpling i verdenshavene.

Figur 4.2 Det lønner seg å sette inn tiltak nær kilden

Jo lenger fra kilden man setter inn tiltak, jo dårligere blir kost-nytte-forholdet. Det er anslått at avfall fra landbaserte kilder utgjør 80 % av marint søppel

Kilde: (Salt, 2016)

En styrket retur- og gjenbruksordning og gode systemer for opprydding er en nasjonal målsetting (Miljøverndepartementet, 2013). Graden av gjenvinning og resirkulering av den marine plastforsøplingen er avhengig av systemer for opprydding, henting og levering av avfall.

Avfallsstrategien "Fra avfall til ressurs" slår fast at dagens gjenvinningsmål ikke er nådd, men at materialgjenvinningen kan økes ytterligere med positiv miljøeffekt. Strategien slår fast at det skal innføres produsentansvarsordninger og at det er tverrgående behov for forskning og utvikling av miljøteknologi for å stimulere til bedre sorterings- og gjenvinningsteknolog i framtiden. Miljødirektoratet anbefaler i sin overordnede tiltakspakke mot marin forsøpling at Norge bør bidra aktivt inn i EUs arbeid med utvikling av en plaststrategi (Miljødirektoratet, 2016).

Kunnskap om effektene av marin forsøpling er grunnleggende for å kunne bekjempe problemet. Holdningsskapende arbeid står derfor høyt oppe på listen over prioriterte tiltak gjennom både FN-strukturer, EU og OSPAR. Det er få aktører som fyller roller som formidlingsaktører nasjonalt og internasjonalt på temaet marin forsøpling.

Utdanning og formidling står som første punkt i å lykkes med samtlige målsettinger i Honolulu-strategien (UNEP and NOAA, 2012). Honolulu-strategien er et globalt rammeverk som gir konkrete anbefalinger for hvordan landene skal kunne nå målene med å redusere og håndtere mengder og konsekvenser av marin forsøpling fra land- og sjøbaserte aktiviteter.

I OSPAR-konvensjonen trekkes utdanning og formidling frem som ett av fire hovedpunkter i den regionale handlingsplanen mot marin forsøpling (OSPAR, 2014). De anbefalte aktivitetene hos medlemslandene strekker seg fra å sikre at kunnskapen når ut til barn og unge, til at kurs- og læringsverktøy blir gjort tilgjengelig for relevant industri. Det er derfor både et erkjent behov for og en forpliktelse til å styrke det holdningsskapende arbeidet mot marin forsøpling. Punktet om forebygging og formidling blir også tatt opp i kapittel 4.9 og 6.2.

4.3 Norge i en aktiv rolle

Norge har inntatt en aktiv rolle i å bekjempe marin forsøpling nasjonalt og internasjonalt. Norges forslag til resolusjon om marin forsøpling og mikroplast ble vedtatt på UNEA-2 den 27. mai 2016. UNEP har også fått økonomisk støtte fra Norge for å øke satsingen på området.

Energi- og miljøkomiteen gikk 12.05.2016 inn for å be regjeringen legge frem sak om å innføre forbud mot mikroplast i kroppspleieprodukter samt utarbeide handlingsplan mot mikroplast. I tillegg ble det også fremmet forslag om å opprette en internasjonal konvensjon for å begrense utslipp, ressursbruk, forsøpling og miljøskade.

"Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold" slår fast at Norge med hovedvekt på arbeidet i FN fortsatt skal være en ledende pådriver i det internasjonale arbeidet for å redusere plastavfall og mikroplast i havmiljøet, styrke kunnskapen om mikroplast og hindre tap og sikre opprydning av fiskeredskap (St. meld. nr. 14, (2015-2016)).

Miljødirektoratet kom i juni 2016 med en overordnet vurdering av kilder og tiltak mot marin forsøpling og en overordnet tiltaksvurdering mot marin forsøpling. Den munner ut i 7 prioriterte tiltak som inkluderer en produsentansvarsordning for fiskeri- og oppdrettsnæring, gratis levering av marint avfall som blir fisket opp gjennom ordinært fiske, utvide produsentansvar for emballasje, videreføre tilskuddsordningen, styrke samarbeidet mellom myndigheter, styrke kommuners virkemiddel og styrke forskning og overvåkning av marin forsøpling og mikroplast.

En oversikt over de mest sentrale internasjonale avtalene og nasjonalt regelverk som berører temaet marin forsøpling finnes i rapporten Marin forsøpling: Kunnskap, tiltak og behov (Salt 2016) og i rapporten Kunnskap om marin forsøpling i Norge (Miljødirektoratet 2014).

4.3.1 Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR)

Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) om vern av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, er en juridisk bindende avtale og samtidig det viktigste regionale forum for utvikling av den marine naturforvaltningen i det nordøstlige atlanterhavsområdet (Miljødirektoratet, 2014).

Norge har ratifisert OSPAR-konvensjonen og følger opp handlingsplanen for marin forsøpling. OSPARs regionale tiltaksplan har fire grunnpilarer: tiltak mot sjøbaserte kilder til marin forsøpling, tiltak mot landbaserte kilder til marin forsøpling, opprydding og utdanning og formidling. Norske myndigheter har så langt valgt å innføre følgende tiltak utviklet i regi av OSPAR:

• Overvåking av strandsøppel
• Overvåking av plastpartikler i magen hos havhest
• Overvåking av søppel på havbunnen
• Fishing for Litter

Tiltakene i handlingsplanen skal utvikles videre av medlemslandene i fellesskap gjennom OSPAR, men for hvert enkelt tiltak har de enkelte landene alene eller sammen tatt på seg et spesielt ansvar for å lede arbeidet fremover. Norge har frivillig tatt på seg ansvar for å bidra til undersøkelser og utvikling innenfor følgende punkter i handlingsplanen:

• Marint avfall tilknyttet fiskeriaktivitet:
1. Utvikle retningslinjer ("best practice") i forhold til avfallshåndtering innenfor fiskerinæringen
2. Identifisere særlig aktuelle områder hvor forlatte, tapte eller på andre måter bortkomne fiskeriredskaper samles – gjennom kartlegging og i samarbeid med andre initiativer, forskningsprogrammer og fiskeriorganisasjoner
• Tilførsel marint avfall: Utarbeide løsninger for hvordan marint søppel via avløpsvann fra land kan reduseres, og da spesielt knyttet til mikroplast