5 Aktuelle oppgaver miljø (marin plastforsøpling)

Dette kapittelet gir en oversikt over de aktuelle oppgavene i mandatet om miljø (marin forsøpling). Sekretariatet har gjennom dialog med en rekke aktører og gjennomgang av kilder vurdert hvilke uløste oppgaver og behov som er knyttet til de aktuelle oppgavene i mandatet.

5.1 Kunnskapssenter og tiltaksbase mot marin plastforsøpling

Det er i denne utredningen identifisert et behov for en satsing mot marin forsøpling med styrket innsats på forebygging og opprydding. Det er behov for mer kunnskap om kildene til marin forsøpling for å kunne utarbeide effektive tiltak. Det etterlyses en bedre samordning mellom aktører og ulike initiativ for å effektivisere innsatsen. Det etterlyses en styrking av tiltak bør styrkes, i form av økte rammer, men også i form av kontinuitet og forutsigbarhet i bevilgninger.

Det etterlyses en styrking av det operative oppryddingsarbeidet inkludert oppsamling og transport. Dette kapittelet ser på kunnskapssenter og tiltaksbase mot marin plastforsøpling, og delen som omhandler kunnskapssenter blir også behandlet helhetlig i Kap. 3.9.

5.1.1 Tiltaksbasen: en satsing på effektive systemer for opprydding

I utredningen er det kartlagt flere utfordringer knyttet til avfallsmengder og system for opprydding og bortfrakt av marin forsøpling i regionen. En konkret forsterkning av oppryddingsarbeidet etterlyses både fra kommuner, avfallsselskaper og andre interessenter. De geografiske forholdene i nord, med mange utilgjengelige steder med marin forsøpling, gjør opprydding krevende.

For å redusere mengden avfall som allerede befinner seg i det marine miljø må det fjernes fra både strandsonen, vannmassene og havbunnen. Av disse tre er det mest effektivt og minst kostbart å rydde strandsonen (Salt 2016). Strandrydding har to hovedfunksjoner: holdningsskapende arbeid og å fjerne marin forsøpling som potensielt kan gjøre skade og bli til mikroplast (UNEP, 2016).

I Norge gjøres mye av strandryddingen på dugnadsbasis om våren. De frivillige strandrydderne representerer det viktigste bidraget mot marin forsøpling i dag. I følge kommuner og avfallsselskapene i Lofoten og Vesterålen er det ofte de strendene som er mest brukt og mest tilgjengelige som blir ryddet. Samtidig rapporteres det om mye avfall på utilgjengelige steder og utfordringer med vanskelige objekt som på grunn av størrelse og vekt ikke kan bli fjernet av frivillige strandryddere6. Kommunenes innspill til utredningen peker på en mangel på ressurser og/eller kapasitet til å håndtere dette. På bakgrunn av dette anbefales en satsing på effektive løsninger både for opprydding, bortfrakt og levering av avfall. Som svar på disse utfordringene foreslår sekretariatet fire konkrete oppgaver for et senter:

• Etablere strandryddekorps for en profesjonell strandrydding som kommer i tillegg til det frivillige arbeidet. Strandryddekorpset bør eksempelvis rydde områder som er vanskelig tilgjengelige, for farlige å sende frivillige til og ta hånd om gjenstander som er uhåndterlige for frivillig mannskap. I tillegg bør strandryddekorpset kunne bistå avfallsselskapene og frivillige organisasjoner med å lede eller organisere effektive opprydningsaksjoner. Etableringen av et strandryddekorps vil sørge for kontinuitet i arbeidet og bygge opp erfaringsbasert kunnskap. Et slikt profesjonelt strandryddekorps kan også inngå som en del av oljevernberedskapen under aksjoner mot akutt forurensning og bistå i opprydding etter ekstremværhendelser.
• Utvikle effektive logistikkløsninger for marint avfall. Transportordninger er knyttet sammen med opprydding på utilgjengelige steder. Senteret bør ta tak i systemer for transport. Dette kan spenne fra transportbidrag til å inngå forpliktende avtaler med ulike aktører som for eksempel Kystvakten, Kystverkets rederi eller andre aktører for å sikre uttransportering av avfall.
• Kurs og opplæring: I forlengelsen av et profesjonelt strandryddekorps vil et senter kunne stå for koordineringen av opplæring av både profesjonelle og frivillige strandryddere samt utarbeidelse av materiell til formålet.
• Et helhetlig system for kartlegging og administrasjon av opprydding av marint avfall bør utvikles.. Dette kan benyttes av strandryddekorps, avfallsselskaper og andre aktører som koordinerer frivillig innsats. Et senter kan ha ansvar for å utvikle løsningene og koordinere bruken. Her kan data over kartlegging, mobilisering og systematisk oversikt over marin forsøpling langs kystlinjen dokumenteres og gjøres tilgjengelig. Erfaringene og systemene fra oljevernberedskapen (Kystinfo beredskap og Strandapp) har overføringsverdi og kan sannsynligvis videreutvikles og tilpasses marin forsøpling.

Oppgavene ovenfor må kobles til utprøving og utvikling av metoder for kildekartlegging og registrering av marint avfall. Dette er sentralt for å kunne si noe om kilder, omfanget og endringer i utviklingen. Det er viktig å inkludere relevante aktører, som brukere av havet, i utviklingen av registrerings- og oppryddingsmetodikk.

Det er behov for kartlegging og overvåkning av det marine avfallet som tilføres og finnes i havet, og dette beskrives nærmere i kap. 3.9 om kunnskapsbank.

5.1.2 Forutsigbar finansiering

Nasjonale tilskuddsmidler deles ut fra Miljødirektoratet til ulike aktører etter søknad fra år til år. Et av de foreslåtte tiltakene i tiltaksvurderingen til Miljødirektoratet er å "videreføre tilskuddsordningen for tiltak mot marin forsøpling og arbeide for en bedre samordning mellom den offentlige finansieringsordningen og initiativer fra privat næringsliv, produsentansvarsordninger og andre private aktører." Miljødirektoratet skriver videre at de i arbeidet med å forskriftsfeste tilskuddsordningen vil vurdere innretningen av ordningen og om kriteriene som er satt er de mest hensiktsmessige (Miljødirektoratet, 2016).

Utredningen så langt viser at det på regionalt og lokalt nivå i varierende grad finnes aksjons- og prosjektpreget innsats. En permanent refusjonsordning for levering av marint avfall gir forutsigbarhet til å planlegge mer enn noen måneder frem i tid, samtidig som man får fjernet en viktig barriere for å få ryddet forsøplingen ut av naturen. Forutsigbar finansiering er et viktig tiltak i seg selv helt uavhengig av et senter.

5.1.3 Kunnskapssenter: innsamling og formidling av ny kunnskap

I et overordnet perspektiv er kunnskapsbehovet om marin plastforsøpling stort og krysser flere fag og sektorer. Viktige forskningsområder er blant annet (UNEP, 2016):

• Hvordan forvaltningssystemer kan forbedres
• Egenskapene til plastmaterialer
• Hvordan plast og mikroplast transporteres over avstander i havet
• Kilder og distribusjon av plast
• Langtidseffekter i det marine miljø
• Sosiale og økonomiske effekter
• Kunnskap om faktiske bidrag til marin plastforsøpling fra fiskeri- og oppdrettsnæringen

I et lengre perspektiv er det behov for forskning og teknologiutvikling på:

• Utfasing av plast som materiale
• Utvikling av nye nedbrytbare materialer
• Resirkulering: Å utnytte plastavfall til nye produkter er med på å redusere mengden av ikke-fornybare råstoffer som går inn i plastproduksjonen

Forskning og teknologiutvikling er omfattende tema. I hvilken grad et senter skal arbeide med dette må vurderes videre i de neste utredningsfasene. Da bør det også vurderes om senteret kan tilrettelegge for forskning på marin forsøpling ved å tilby fysiske fasiliteter for forskning og samle og gjøre eksisterende forskning tilgjengelig for viktige målgrupper.

5.1.4 Bidragsyter til formidling og holdningsskapende arbeid

Formidlingskonsepter som er forankret i pågående forskning har fordeler når det gjelder både troverdighet og oppdatert kunnskap. Et senter bør både styrke eksisterende arbeid og bidra til utviklingen av ny formidling. En senteroppgave kan være å koordinere formidlingsarbeidet som del av oppfølgingen av internasjonale forpliktelser og bryte ned og formidle komplekse problemstillinger og kunnskap om marin forsøpling til ulike grupper (myndigheter, forvaltning, ulike sektorer, skoler, allmennheten). Som forlengelse av dette kan mulige oppgaver være å arrangere kurs og samlinger der formidling av kunnskapsgrunnlaget ligger til grunn. Mulig samarbeid med reiselivsnæringen bør utredes nærmere.

Kunnskap om årsaker til og effekten av marin forsøpling er en forutsetning for å lykkes med holdningsskapende arbeid. Det finnes mange muligheter for å etablere samarbeid innenfor holdningsskapende arbeid, formidling av eksisterende kunnskap og arbeid med ny kunnskap om marin forsøpling. Samarbeid bør kunne favne både regionale og nasjonale aktører. Flere driver i dag målrettet holdningsskapende arbeid mot spesifikke grupper. Et senter bør inngå samarbeid med aktører heller enn å duplisere pågående arbeid.

5.2 Nasjonalt senter mot marin plastforsøpling fra fiskeri- og oppdrettsnæringen

Mandatpunktet er: Nasjonalt senter mot marin plastforsøpling fra fiskeri- og oppdrettsnæringen, herunder forebygging,opprydning og returordninger, kurs og seminarer, kunnskapsutvikling og operasjonelle bidrag i felt (samarbeid med bla. Fiskeridirektoratet og Norges Fiskarlag).

Utredningen så langt bekrefter at det er behov for en nasjonal, systematisk satsing mot marin plastforsøpling fra fiskeri- og oppdrettsnæringen med nasjonalt og internasjonalt fokus. Det er videre uttrykt behov for å se en slik satsing i sammenheng med andre kilder til marin forsøpling.

Sekretariatets vurdering er at tiltakene og problemstillingene knyttet til fiskeri og oppdrettsnæringa bør realiseres som del av det helhetlige kunnskapssenteret og tiltaksbasen mot marin plastforsøpling (se kap. 5.1) og ikke som et enkeltstående senter.

5.2.1 Identifiserte behov opp mot mandatpunktene

De mest sentrale behovene som ble identifisert i tilknytning til dette mandatpunktet er:

• Behov for et senter som tar en sentral og koordinerende rolle i utviklingen av tiltak
• Behov for samarbeid og tiltak på flere nivåer: internasjonalt, nasjonalt og regionalt
• Behov for en bred tilnærming: Et senter mot marin plastforsøpling bør ta for seg alle kilder til marin forsøpling, inkludert fiskeri- og oppdrett
• Mangelfull infrastruktur for avfallshåndtering i havnene er en sentral utfordring.
• Gjenbruksmuligheter bør bli en sentral del av senterets arbeid
• Et senter bør inngå et tett dialog/ samarbeid med brukere av havet. Det må satses på formidling og holdningsskapende arbeid som ledd i dette
• Senteret må besitte formidlingskompetanse som sikrer informasjon ut til allmennheten

Behovene er identifisert ut i fra kilder og møter med en rekke aktører: Avfallsselskapene i regionen (Reno-Vest IKS og Lofoten Avfallsselskap IKS), Norges Fiskarlag og Nordland Fylkes Fiskarlag, samt Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet.

De viktigste rapportene som er benyttet som kilder er:

• Marin forsøpling – Kunnskap, tiltak og behov (Salt, 2016) Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra sekretariatet og kapittel 9 omhandler fiskeri- og oppdrettsnæringen.
• Kunnskap om marin forsøpling i Norge (Miljødirektoratet, 2014).
• Tiltaksliste fra workshop om fiskeri- og oppdrettsnæringen i regi av Lofoten Avfallsselskap IKS og Norges Fiskarlag (Salt, 2016)
• Marine plastic debris and microplastics- Global lessons and research to inspire action and guide policy change (UNEP, 2016)

5.2.2 Miljødirektoratet utreder nye tiltak for fiskeri- og oppdrettsnæringen

Miljødirektoratet lanserte i juni 2016 en overordnet tiltaksvurdering mot marin forsøpling (Miljødirektoratet, 2016). Plastavfall fra fiskerisektoren og forbrukere vurderes som de viktigste kildene til marin forsøpling. Av de sju foreslåtte tiltakene er særlig to direkte rettet mot fiskeri- og oppdrettsnæringen:

Det første tiltaket av særlig betydning er å utrede og innføre en produsentansvarsordning som innebærer at produsent/importør får et organisatorisk og økonomisk ansvar for innsamling, gjenvinning og sluttbehandling av avfall fra egne produkter. Dette gjelder både fiskeri- og oppdrettsnæringen.

Det andre tiltaket er å utrede en ordning for levering av marint avfall i havn som sikrer at fiskere og andre aktører kan levere marint avfall de tar opp fra havet i havn uten merkostnad.

Ettersom Miljødirektoratet foreslår å utrede disse temaene nærmere, vil de ikke inngå som mulige oppgaver for et framtidig oljevern- og miljøsenter i denne rapporten.

5.2.3 Fiskeriredskaper en del av problemet med marin forsøpling

Tapte, forlatte eller kasserte fiskeriredskap er et globalt problem med ukjent omfang. På verdensbasis er det anslått at omtrent 640 000 tonn fiskeredskaper mistes eller dumpes på havet årlig (Macfayden et al. 2009). Konsekvensene er tap av potensiell mat, utilsiktet fangst av fisk, sjøfugl og marine pattedyr og innføring av syntetiske materialer i næringskjeden. I tillegg kan tapte redskaper medføre en fare for skipstrafikken og økonomiske tap både i form av både mindre fangst og store opprydningskostnader (UNEP, 2016).

Det knyttes i dag usikkerhet til hvilke typer avfall som stammer fra fiskerinæringen. Registreringer benyttet i strandryddeaksjoner skiller ikke i tilstrekkelig grad mellom fiskeri- og oppdrettsrelatert avfall. En undersøkelse i regi av Lofoten avfallsselskap i samarbeid med Norges Fiskarlag basert på gjennomgang av bildemateriell fra ryddeaksjoner, viste at store deler av det som i strandryddeaksjoner kategoriseres som ”garn” i virkeligheten var rester av trålnett. Et annet eksempel er isopor, som ofte har usikker opprinnelse. Undersøkelsen viser behov for å skille bedre mellom avfallstyper ved registrering og kartlegging av marin forsøpling (Salt, 2016). Det er også usikkerhet om kildene er nasjonale eller internasjonale. Identifisering av kildene og årsakene til marin forsøpling er nødvendig for å utvikle effektive tiltak.

Hvor stor del av det marine avfallet langs kysten som stammer fra fiskeri- og oppdrettsnæringen varierer geografisk og etter registreringsmetodikk. Registreringer av strandsøppel på de norske OSPAR-strendene i perioden 2011-2015 viser at fiskerirelatert avfall utgjør 49% av totalen (Salt, 2016). Fiskerirelatert avfall utgjorde mellom 27% og 34 % av registrert strandsøppel i Lofoten i 2015 (LAS, 2015). Gjennomsnittet i Vesterålen synes, samlet sett, å være omtrent som i Lofoten (Reno-Vest, 2015)). Eksempler på bransjetypisk avfall som utgjør dominerende funn ved strandryddeaksjoner er tau, taustumper, pakkebånd, rester av garn og trål, flottører, bøyer, kavler og kork. Det rapporteres også om funn av svarte rør som antas å være fôrslanger fra oppdrettsnæringen. Videre er både oppdriftsbøyer og gangbanedeler eksempler på materiell som vil kunne løsne fra oppdrettsanlegg og forårsake forsøpling. Det knytter seg også usikkerhet til marin forsøpling som stammer fra fritidsflåten.

I Norge pålegger Havressursloven fartøy som mister eller må kutte redskap, plikt til å sokne etter redskapene(Lov av 06.06.2008 om forvaltning av viltlevende marine ressurser, § 17). Dersom det ikke er mulig å få tatt opp tapte redskap skal det umiddelbart rapporteres til Kystvaktsentralen. Antall rapporteringer antas å være noe lavere enn faktisk tap (Miljødirektoratet, 2014). I 2015 ble det innmeldt totalt 70 tap av bruk, i hovedsak garn, line og teiner (Salt, 2016).

Fiskeridirektoratets oppryddingstokt har siden 1983 og frem til 2015 tatt opp ca. 19 000 garn langs norskekysten. Fiskeridirektoratet prioriterer områder hvor det er kjente større forekomster av tapte redskaper, blant annet basert på innrapportering. Hele norskekysten inkludert fiskefeltene er del av arbeidsområdet. Avsatte ressurser gir ca. 5 uker med oppryddingstokt. Norge er per i dag det eneste landet i verden som har hatt et systematisk program for opprensking av fiskeredskaper over så lang tid. Fiskeridirektoratet melder om at flere land henvender seg for å få økt kunnskap om konseptet.

"Fishing for Litter" (FFL) ble igangsatt i 2016 i Norge som et 2-årig prøveprosjekt mot marin forsøpling. Prosjektet er i regi av Miljødirektoratet og administrert av Salt Lofoten AS i samarbeid med Nofir AS. Gjennom Fishing for Litter inviteres norske fiskere til å bringe til land uønsket bifangst i trål og andre redskaper under ordinært fiske.

Sporing og teknologiutvikling kan gi nye redskaper

Teknologi som gjør at sporing av redskaper blir enklere kan potensielt hindre brukstap og brukskollisjoner, og kan bli et viktig bidrag til en målrettet opprydding.

Utvikling av biologisk nedbrytbare materialer og alternativer til plast for flere typer redskap er også et viktig bidrag mot marin plastforsøpling. Flere forskningsprosjekter er i gang på området. Et eksempel er et prosjekt for utvikling av biologisk nedbrytbare fiskegarn som har fått støtte fra Forskningsrådet, og er et samarbeid mellom Samsung Fine Chemicals Ltd., Norges fiskerihøgskole, Fiskeridirektoratet og East Sea Research Institute. Prosjektet skal gå over tre år (FHF, 2016).

Effektene i marint miljø knyttet til ulike typer nedbrytbare plastmaterialer er foreløpig ikke godt nok identifiserte (UNEP, 2016).

Muligheter for mer retur og gjenbruk:

Årlig kasseres anslagsvis 15 000 tonn plastutstyr fra fiskeri- og oppdrettsnæringen i Norge hvert år (Salt, 2016). Nofir rapporterer om økt innsamling av materiale siden oppstarten i 2008. Returordningen omfatter idag oppdrettsnøter og merder, trål, tau, garn og snurpenøter. Innsamlet materiale demonteres og gjenvinnes til nye produkter, hovedsakelig til bruk i teppe- og tekstilindustrien.

En uavhengig Life Cycle Assessment utarbeidet av italienske Life Cycle Engineering konkluderer med at uten returordning kunne ca. 35% av kasserte fiskeredskaper forventes å bli tapt eller dumpet i havet, mens 45% vil kunne forventes å gå til deponi. En velfungerende returordning anslås å ha potensiale til å øke gjenvinningsraten av kasserte redskaper til 78% (Salt, 2016). Det er per i dag ikke etablerte systemer for distribusjon og gjenbruk av intakte fangstredskaper som samles inn i forbindelse med oppsamling av marint avfall og som kan ha gjenbruksverdi. Det mangler en returordning for linebruk, teiner, fiskekar og andre redskaper av sammensatte materialer i dag.

Returordninger utredes og innføres av næringen selv eller ansvarlige myndigheter. Sekretariatet vurderer dette som oppgaver utenfor kjerneområdet for et senter.

Kildene i utredningen peker på at det er uløste oppgaver knyttet til å legge til rette for gjenbruk av komponenter fra intakte redskaper og en infrastruktur knyttet til økt resirkulering av plastavfall fra fiskerinæringen. Et oljevern- og miljøsenter kan inneha kompetanse og bidra til systemer som styrker gjenbruk og mulighet for økt resirkulering som del av en større satsing mot sirkulær økonomi. Senteret kan være tilrettelegger, ta initiativ og ha kompetanse på systemer, men kommersielle oppgaver knyttet til resirkulering bør gjøres av private aktører.

5.2.4 Avfallshåndteringssystemer på land en viktig nøkkel for problemløsning

Der fiskebåter leverer fisk og bunkrer er det et knutepunkt også for å levere annet avfall. Havneansvarlig har plikt til å ta imot avfall, men i praksis er kunnskap om plikten, avfallshåndtering og mellomlagring av avfall ofte ikke god nok7.

Det er behov for informasjon til havneeiere og kartlegging av avfallssituasjonen og dimensjoneringen av avfallssystemer i havner. Behovet for oppsamlingsplasser for levering av avfall som skal til returordningene er også nødvendig å utrede nærmere. Samtidig må det sees nærmere på rutiner for tømming og tiltak for å forebygge misbruk av containere beregnet for fiskeflåten. Det er igangsatt et utredningsarbeid i regi av Lofoten Avfallsselskap på å se nærmere på den helhetlige avfallssituasjonen i havner i Lofoten, inkludert temaene nevnt over.

Sekretariatets vurdering er at avfallshåndtering i havner i seg selv ikke er en oppgave for et senter. Derimot er styrkingen av oppryddingssystemer generelt en mulig senteroppgave.

5.2.5 Returordninger for avfall fra oppdrettsnæringen

Det finnes lite dokumentert kunnskap om marint avfall fra oppdrettsnæringen. Det kan skyldes en kombinasjon av at næringen bidrar med lite marint søppel og/eller at det registreres som fiskerirelatert avfall i strandryddeaksjoner. Manglende oppryddingskrav og sikkerhet for rydding etter konkurser i anlegg etablert før 2004 er en utfordring. Særlig gjelder dette blåskjellanlegg. I 2015 fjernet Fiskeridirektoratet 20 anlegg og Kystverket har fått øremerkede midler i 2016 til å fortsette arbeidet8.

Det eksisterer i dag returordninger for de fleste større komponenter som benyttes innenfor oppdrett, og bransjeorganisasjonene arbeider for at disse skal benyttes. Flere materialer går per i dag som hovedregel til gjenvinning: tauverk, nøter, merder, jernvarer som kjetting, kauser, sjakler og anker. I tillegg generes andre typer avfall som eksempelvis husholdningsavfall og emballasje. De store fraksjonene fra oppdrettsnæringen går i økende grad til gjenvinning, og det meste kan med dagens ordninger leveres til gjenvinning (Salt, 2016).

Nofir står bak den årlige merdekampanjen i samarbeid med Containerservice Ottersøy som er et nasjonalt tilbud til oppdrettere med utrangerte merder og fôrslanger. Fra og med 2016 tilbyr merdekampanjen også gjenvinning av EPS (presset isopor som benyttes som flyteelement). Tidligere måtte dette fjernes av oppdretter før kverning av materialene til gjenvinning.

Merdekampanjene har bidratt til å redusere etterslepet på kassering av gamle merderinger i etterkant av nytt sertifiseringssystem i første halvdel av 2000-tallet. Kasserte oppdrettsringer på avveie utgjør stadig et problem. Næringen uttaler at de i dag er restriktive med å avhende eierskap av kasserte oppdrettsringer for å unngå at disse ender opp som et avfallsproblem. Per i dag anses merdekampanjene å dekke næringens behov. I motsetning til fiskerinæringen har oppdrettsnæringen konkludert med at det per i dag ikke er behov for etablering av produsentansvarsordninger da returordningene på området oppleves som dekkende (Salt, 2016).

5.2.6 Bredere kunnskapsgrunnlag

Mer kunnskap om kildene og årsakene til marin forsøpling er viktig. Det er bred enighet om at utvikling av registrering, bedre kartlegging og overvåkning av marin forsøpling er sentralt for å få mer kunnskap om problemet. Per i dag mangler en etablert plan for en systematisk overvåking av marin forsøpling og mikroplast i norske havområder. Miljødirektoratet anbefaler i sin overordnede tiltaksvurdering at behovet og mulighetene for overvåking av marin forsøpling og mikroplast blir utredet. Hvilke funksjoner et senter kan ha opp mot kartlegging- og overvåkningsarbeid bør vurderes nærmere i neste utredningsfase. Relevante tema kan være:

• Omfang, metodikk og indikatorer
• Integrere overvåking i allerede pågående marine overvåkningsprogram
• Muligheter for registrering og bruk av fiskefartøy til kartlegging og overvåkning
• Bruk av ny teknologi til overvåkning

Det mangler samfunnsøkonomiske metoder for å anslå kostnadene marin plastforsøpling påfører samfunnet. Ved å opparbeide troverdige estimater for hvor store kostnader marin plastforsøpling påfører samfunnet i dag, vil man lettere kunne argumentere for å bruke økonomiske insentiver i forebygging og opprydding av marint avfall (Newman et al. 2015).

Videre utredning av et senter bør se på grenseganger opp mot:

• Teknologiutvikling rettet mot forebygging og håndtering av avfall fra fiskeri- og oppdrettsnæringen.
• Tverrfaglig forskning på fiskeri- og oppdrettsrelaterte problemstillinger knyttet til marin forsøpling.

Styrket kobling mellom aktører med ulik kunnskap

Et senter bør ha som funksjon å legge til rette for kunnskapsutveksling mellom brukere av havet, ny forskning og myndigheter gjennom etablering av nettverk og seminarer. Tverrsektorielt samarbeid fremheves også som viktig for måloppnåelse i OSPARs handlingsplan mot marin forsøpling.

Kunnskapsformidling og opplæring

Tradisjonelt har det vært et større fokus på tiltak som opprydding fremfor forebygging, selv om forebygging er mer kostnadseffektivt (Macfadyen et al., 2009). En rekke tiltak retter seg mot næringene. Interessentene forteller at kunnskap om relevante satsinger ikke alltid er gjort godt nok tilgjengelig for næringsutøvere innen fiskeri- og oppdrett. Det mangler også arenaer for samhandling og nettverk som kan muliggjøre en koordinert innsats av kunnskapsformidling.

For å stanse tilførselen av plast er det viktig å arbeide langsiktig og internasjonalt. Både økt kunnskap om marin forsøpling og mulighet for nettverk og informasjonsdeling mellom ulike aktører trekkes frem som viktige behov. Det etterlyses også dialog og erfaringsutveksling med utenlandsk flåte som beveger seg i norske farvann.

Kunnskapsformidling er et satsingsområde i flere konvensjoner og avtaler med relevans for Norge. Norge er gjennom OSPAR forpliktet til å utvikle opplæringsprogram rettet mot næringens aktører nasjonalt og internasjonalt og sikre at marin forsøpling som tema inngår som ledd i utdanningen av nye næringsutøvere.

Et senter kan derfor utnytte mulighetsrommet som finnes innenfor systematisk og målrettet satsing på opplæring, tilgjengeliggjøre informasjon og formidling mot både forvaltning, de blå næringene og allmennheten. Eksempel på mulige oppgaver:

• Utarbeide opplæringspakker mot målgruppen i tråd med OSPAR-tiltakspakken. Det er viktig å også inkludere holdningsskapende arbeid mot andre målgrupper; som fritidsflåten, i formidlingsarbeidet. En del av dette kan være samling, utvikling og formidling av "best practice" innenfor fiskeri- og oppdrett
• Samle aktuell kunnskap og gjøre den tilgjengelig for ulike målgrupper ved bruk av ulike formidlingsplattformer
• Tilrettelegge for kunnskapsdeling med den internasjonale flåten

Formidlingsdelen av dette kapittelet må sees i sammenheng med mandatpunkt om dokumentasjons- og kunnskapsformidlingssenter (kap. 3.9) hvor formidling er eget tema.

5.3 Etablering av mottaksstasjon for utrangerte fiskebåter/oppdrettsutstyr

Det er vanskelig å fastslå behovet for etablering av mottaksstasjon med dagens kunnskap om utrangerte fiskebåter. En grundig kvantitativ analyse av årlig mengde utrangerte fiskebåter og oppdrettsutstyr bør ligge til grunn for å kunne evaluere behovet for nye tiltak. Sekretariatets vurdering er at dette ikke er en aktuell oppgave for et oljevern og miljøsenter, da det finnes ansvarlige myndigheter på området og selve avfallshåndteringen bør være en kommersiell næringsaktivitet.

5.3.1 Mangler oversikt over utrangerte fiskefartøy

Flåten av fiskefartøy har blitt kraftig redusert de siste 20 årene. Bare i Nordland har flåten blitt redusert med i overkant av 100 båter i året i perioden 2000 – 2015 (Fiskeridirektoratet, 2016). Årsaken til dette er sammensatt, men kan anslagsvis knyttes til virkemidler for å effektivisere fartøysflåten; kondemnerings- og strukturkvoteordninger. Målet med disse ordningene er i hovedsak at fartøysflåten skal henge med i den kontinuerlige produktivitetsutviklingen. Gjennom å redusere antall fartøy forbedres lønnsomheten til de gjenværende fartøy samtidig som kapasiteten i flåten er bedre tilpasset ressursgrunnlaget.

På grunn av gjennomført strukturering anslår Norges Fiskarlag at et ukjent antall fiskefartøy ligger i opplag.9 Kommunene i Lofoten og Vesterålen og Fylkesmannen i Nordland fikk spørsmål om hvordan utrangerte fiskefartøy håndteres i regionen i dag. Det ble påpekt at det ikke finnes en oversikt over disse fartøyene, samtidig som det er knyttet usikkerhet til hvordan de håndteres.

5.3.2 Forventet økning i antall utrangerte fartøy

De nærmeste årene er det forventet at flere fartøy under 15 meter blir utrangert da sikkerhetskrav for konstruksjon og utstyr nylig har blitt oppdatert (jmf. Forskrift og fiske- og fangstfartøy under 15 m). Mange av de eldre fartøyene vil sannsynligvis ikke ta investeringen med nødvendig utbedring som konsekvens av nye krav.

Regjeringen ønsker også å inkludere de minste fiskefartøyene i strukturkvoteordningen. I dag er fartøygruppen med hjemmelslengde under 11 meter (13 meter for kystmakrell) den eneste gruppen som ikke har tilgang til strukturkvoteordningen. Konsekvensene av dette blir sannsynligvis en ytterligere utrangering av fiskefartøy.

Antall fartøy som vil gå til kondemnering i tiden fremover på grunn av nye ordninger er ikke mulig å anslå.

5.3.3 Tilfredsstillende ordninger for håndtering av utrangert oppdrettsutstyr

Gjennom intervjurunden i regionen ble ikke håndteringen av utrangert oppdrettsutstyr omtalt som problematisk.

Oppdrettsnæringen er i stadig utvikling og oppgradering av utstyr skjer kontinuerlig. Hvert år genereres det utrangert utstyr fra næringen i form av nøter, merdringer, fôrslanger, stål og tauverk (Sundt og Skogesal, 2009). I akvakulturdriftforskriften spesifiseres det at ved brakklegging av en lokalitet skal anlegget fjernes innen 6 måneder. Hvordan dette utstyret blir håndtert på land har til nå vært opp til de enkelte oppdrettsfirma å avgjøre.

Hovedinntrykket i dag er at næringen har tilfredsstillende ordninger for å bli kvitt avfall i forbindelse med oppdrettsanleggene (Salt, 2016). Norsk Fiskeriretur (Nofir) blir trukket frem som den sentrale nasjonale aktøren på håndtering av avfall fra oppdrettsnæringen.

Blåskjellanlegg som gikk konkurs før 2004 har tidligere vært et problem. Forlatte anlegg tas nå hånd om av Fiskeridirektoratet og Kystverket.

5.3.4 Stort antall fritidsbåter – store muligheter for gjenvinning

Antall fritidsbåter i Norge ble i 2008 beregnet til omtrent 1 million. Grunnet lengre levetid enn tidligere antatt utrangeres langt færre båter per år enn det man tidligere har trodd. I de neste 10-30 årene vil antall utrangerte fritidsbåter sannsynligvis øke, noe de kommunale mottaksløsningene ikke er tilpasset (Mepex Consult AS, 2008).

Kasserte fritidsbåter av komposittmaterialer har historisk sett gått rett til deponi. Forskningsrådet (NFR) støttet derfor i 2009 et prosjekt som blant annet skulle se på mulighetene for gjenvinning av materialene. Resultatene som foreligger er bedre enn forventet, da 80 % av materialene med relativt enkle grep kan gjenvinnes på kort tid (SINTEF, 2011).

Avfallsstrategien som Miljøverndepartementet la fram i 2013 har utrangerte fritidsbåter som et av de prioriterte områdene. Miljødirektoratet har derfor fått i oppdrag å utrede mulige løsninger med fokus på produsentansvar. Dette er et omfattende arbeid som enda ikke er ferdigstilt.

5.3.5 Nødvendig kunnskapsgrunnlag må komme først

Avfallshåndtering og hugging av båter er en kommersiell næringsaktivitet. Mange aktører har både kompetanse og kapasitet til å gjøre dette, både i Lofoten/Vesterålen og generelt i Nordland. Utfordringen er lønnsomheten og at utrangerte båter ikke blir levert inn.

Sekretariatets vurdering;

• For å vurdere nye tiltak for håndtering av utrangerte fiskefartøy bør det foreligge en kvantitativ analyse av årlig mengde, materialer og fremtidige behov. Håndteringen av utrangerte fiskefartøy bør videre sees i sammenheng med utrangeringen av fritidsfartøy. Videre oppfølging bør ligge til Fiskeridirektoratet og Miljødirektoratet
• Mottak og håndtering av utrangerte båter vurderes som en kommersiell oppgave

5.4 Lenseteknologi for søppelrydding

Mandatpunkt: Uttesting/utvikling av lenseteknologi for å rydde søppel i kystsonen og på havet.

Rent hav er viktig for fiskeri- og sjømatressursene og et velfungerende marint økosystem. Marin plastforsøpling er et problem som må angripes fra et forebyggende perspektiv parallelt med at søppel hentes opp fra havbunnen, strandsonen og vannmassene. Oppryddingsmetoder kan deles inn i manuelle og maskinelle metoder, hvor utvikling av lenseteknologi for søppelrydding er en av flere metoder.

5.4.1 Søppellenseteknologi står i startgropa

Rydding av marint søppel har mange fellestrekk med oppsamling av olje i en oljevernaksjon. Prinsippene er i hovedsak de samme. Utfordringene er knyttet til spredt forekomst av forurensning/søppel over store områder med krevende logistikk både av mannskaper og oppsamlet forurensning. Målet er å organisere innsamling slik at forurensningen kan tas ut av det marine miljø på en ressurseffektiv og trygg måte.

Strandrydding skjer i hovedsak ved hjelp av manuell opprydding og frivillige strandryddere. Opprydding av havbunnen og vannmassene er mer kostbart og utstyrskrevende. En stor andel av plasten i vannmassene har form av små partikler som er vanskelige å samle uten å samtidig høste av organismene i havet (Salt, 2016). Per i dag finnes flere større satsinger innenfor lenseteknologi for opprydding av marint søppel. Av de kjente er Ocean Cleanup Array som har som målsetting å fjerne 42% av søppelet i Stillehavsgyren over en periode på 10 år (The Ocean Cleanup, 2016).

Teknologiske innovasjoner som Ocean Cleanup Array og andre lignende initiativer er foreløpig ikke etablert i full skala (Salt, 2016). Vi har derfor ikke god nok kunnskap i dag til å evaluere effekten av disse. Et ubesvart spørsmål er om disse prosjektene lykkes med å samle plastpartikler uten å samtidig samle inn levende organismer. Avgjørende for bruken av slik teknologi vil være at den ikke samtidig gjør skade på de marine økosystemer den skal beskytte.

Det er behov for mer kunnskap både om tekniske løsninger og plast i marine systemer for å utvikle søppellenser. De viktigeste forskjellene på oljevern og marin forsøpling er at marin forsøpling pågår kontinuerlig, det kan være behov for utstyr som står i sjøen i lengre perioder, og at det er ulik slitasje/belastning på utstyr som skal fange/stoppe faste gjenstander. På direkte forespørsel bekrefter oljelenseprodusentene NOFI og Norlense at deres utstyr sannsynligvis kan modifiseres og videreutvikles mot marint plastsøppel.

Bruk av lenseteknologi til opprydding kan ha flere formål:

• Rydde opp søppel som er samlet opp i havet over tid. Lenseteknologi i kombinasjon med naturlige "hotspot" for marin forsøpling kan gi mer effektiv rydding
• Rydde søppel som havner i sjøen etter akutte hendelser, som ulike typer ekstremvær, skipsforlis o.l
• Synliggjøre kostnaden med rydding i hav og kyst for å rette tilstrekkelig innsats mot forebyggende arbeid
• Brukes for å etablere kunnskapsgrunnlag, statistikk og overvåking av marinforsøpling i hav og kystområder. Systematisere innsamling og måling av plastforekomst
• Lenser og stengsler kan brukes som barrierer i havner, vassdrag og avløpssystemer for å forhindre at lokalt avfall havner i de store marine økosystemene

Per dato er det ikke et kommersielt marked som er drivkraft for utvikling av lenseutstyr til rydding av marin forsøpling. På kort sikt er det vanskelig å tenke seg omfattende investeringer i slikt utstyr som ikke er initiert av det offentlige eller allmennheten i en eller annen form. Oljevern og utstyr til oljevernformål er også et relativt smalt fagområde med et avgrenset marked. Dersom utstyr, metoder og personell kan brukes til flere formål kan det føre til mer forskning og utvikling på utstyr/metoder, oppbygging av kompetanse og bedre utnyttelse av utstyr og personell. Flerbruk, sambruk og funksjonsdeling er derfor interessante perspektiver i seg selv.

5.4.2 Lenseteknologi kan inngå som del av større satsing

Utvikling av lenseteknologi for rydding av marint søppel er et smalt satsingsområde i seg selv. Sett i sammenheng med utvikling av miljø- og oljevernteknologi generelt og bruksområder opp mot kunnskapsinnhenting og overvåking i tillegg til ren opprydding blir potensialet større. Norge profilerer seg på miljø, innovasjon, teknologi, marine næringer og får anerkjennelse for forvaltningen av norske havområder. Utvikling av teknologi for rent havmiljø er en naturlig forlengelse av dette. Et framtidig senter kan utvikle nettverk mellom fagmiljøer og operative miljøer på oljevern og marin forsøpling, mellom produsenter, teknologimiljøer, forskning og formidling både nasjonalt og internasjonalt.

Oljevernutstyr for mekanisk oppsamling ligger for en stor del på lager. Det er et potensial for utvidet bruk av utstyr dersom man kan bruke det til flere formål. Dette kan gi grunnlag for flere personer som arbeider heltid/deltid med kombinerte oppdrag på marin forsøpling og beredskap mot akutt forurensning, noe som kan gi et løft til begge arbeidsområder. Et framtidig senter kan ha en kobling til operativt personell med spesialkompetanse på rydding, organisering av ryddeaksjoner, logistikk rettet mot både oljevern og marin forsøpling.

Utvikling av søppellenser og testing av slikt utstyr kan også sees i sammenheng med punktet om testlokalitet i sjø.

Behovet for utvikling av søppellenser er ikke i seg selv prosjektutløsende for et oljevern- og miljøsenter. Slik utvikling må ses opp mot satsing på forskning og utvikling, testlokalitet i sjø, faglige nettverk, formidling, tiltaksbase og en eventuell "strandryddeoppsyn"-styrke. Det er naturlig å ta dette inn som en konkret del av en større satsing.