1 Den samlede inntektsutviklingen
Over 5 prosent økning i disponibel realinntekt for Norge i 1994 – produksjonsveksten bidrar klart mest.
I de to siste årene har det vært markert vekst i disponibel realinntekt for Norge, noe som representerer et klart brudd med de forutgående 7 årene. Med unntak for 1990 hvor den disponible realinntekten økte med knappe 3 prosent har det vært svak og tildels negativ vekst helt fra 1986 til og med 1992. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 1993 viser at veksten da igjen kom opp i nær 3 prosent. I 1994 ser veksten i disponibel realinntekt for Norge til å ha vært meget sterk. Beregningsutvalget anslår økningen til hele 5 1/2 prosent. Til tross for den markerte veksten i de to siste årene var nivået på Norges disponible realinntekt i 1994 bare knappe 2 prosent høyere enn i 1985, mens befolkningsveksten i samme tidsrom har vært på om lag 4 1/2 prosent.
Tabell 1A Vekst i disponibel realinntekt for Norge1) . Prosent.
| Endring fra året før | ||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 1985 | 1986 | 1987 | 1988 | 1989 | 1990 | 1991 | 1992* | 1993* | 19944) | |
| Vekst i disponibel realinntekt | 5,5 | -5,3 | -0,6 | -3,7 | 1,3 | 2,9 | 0,3 | -0,9 | 2,9 | 5 1/2 |
| Bidrag til vekst, prosentpoeng:2) | ||||||||||
| Produksjonsvekst i utvinning og rørtransport av råolje og gass3) | 0,6 | 1,4 | 1,5 | 1,0 | 2,3 | 0,4 | 1,9 | 2,1 | 0,9 | 2 1/2 |
| Produksjonsvekst i øvrige næringer3) | 5,8 | 3,2 | 0,2 | -2,3 | -2,2 | 1,5 | -0,5 | 2,0 | 1,7 | 3 1/2 |
| Endring i bytteforholdet | -2,0 | -10,1 | -2,3 | -1,6 | 2,0 | 0,9 | -1,0 | -4,1 | 0,0 | -2 |
| Endring i rente og stønadsbalansen overfor utlandet | 1,0 | 0,1 | 0,1 | -0,8 | -0,8 | 0,1 | -0,1 | -0,9 | 0,2 | 1 1/2 |
*: Foreløpige tall
Kilde: Statistisk sentralbyrå og egne anslag
Veksten i disponibel realinntekt for Norge kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ( terms of trade). Vekstbidragene er vist i tabell 1a, der bidraget fra produksjonsveksten er oppdelt videre på oljevirksomhet og øvrige næringer. Oljevirksomhet er definert som summen av næringene utvinning og rørtransport av olje og gass.
Bidraget fra produksjonsveksten har klart tatt seg opp gjennom første halvdel av 1990-tallet. Produksjonsutviklingen i oljevirksomheten har gjennom lengere tid bidratt positivt til veksten i disponibel realinntekt for Norge, mens flere års tendens til svake og tildels negative vekstbidrag fra produksjonen i de øvrige næringer først ble brutt i 1992 med et positivt vekstbidrag på 2,0 prosentpoeng. For 1994 ser bidraget ut til å ha vært rekordhøye 3 1/2 prosentpoeng som en må 10 år tilbake for å overgå. Produksjonsveksten i oljevirksomheten var også meget høy, slik at det samlede vekstbidraget fra produksjonsvirksomhet i 1994 kan anslås til 6 prosentpoeng.
Bytteforholdet overfor utlandet har gjennomgående forverret seg i første halvdel av 1990-tallet, men endringene er beskjedne i forhold til utviklingen på 1970- og 1980-tallet. For 1994 er endringen i bytteforholdet anslått å ha gitt et negativt vekstbidrag til disponibel realinntekt på om lag 2 prosentpoeng. Reduksjon i råoljeprisen fra 1993 til 1994 var den helt dominerende faktoren bak denne utviklingen.
Figur 1.1 Bytteforholdet overfor utlandet. 1984=100
I de senere årene har inntektsbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen vært moderate. Store overskudd på driftsbalansen med utlandet i første halvdel av 1990-tallet har bidratt til en stadig lavere nettogjeld til utlandet som isolert sett har virket i retning av lavere netto renteutbetalinger. Bidragene i perioden har imidlertid i noen grad vært preget av litt spesielle forhold. I 1991 medvirket ekstraordinært store utbetalinger av aksjeutbytte fra oljeselskaper til utenlandske eiere til at inntektsbidraget fra rente- og stønadsbalansen ble negativt. Utbetalingene av aksjeutbytte til utlandet økte ytterligere i 1992, til over 13 milliarder kroner regnet netto, mot rundt 6,5 milliarder kroner i 1991. Denne økningen må ses i lys av skattereformen og endringer i regnskapslovgivingen fom. regnskapsåret 1992, som har åpnet for høyere utbytteutdeling enn tidligere. I 1993 fikk Norges Bank forskjøvet renteinnbetalinger opptjent i 1993 fra desember 1993 til januar 1994 noe som førte til at bidraget fra endringen i rente- og stønadsbalansen ble meget beskjeden. I 1994 vil denne forskyvningen bidra til å forsterke vekstbidraget som er anslått til 1 1/2 prosentpoeng.
En nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren blir gitt i neste kapittel. Når det gjelder utviklingen i faktorinntekt, funksjonell og institusjonell inntektsfordeling ellers foreligger det på det nåværende tidspunkt ikke ny informasjon i forhold til inntektstallene presentert i rapport nr. 2 1994 fra Det tekniske beregningsutvalget (NOU 1994: 14). I rapport nr. 2 1995 som etter planen kommer i juni vil det bli gitt en fyldigere og mer fullstendig omtale av den samlede inntektsutviklingen i 1994.
Boks 1.1 Noen inntektsbegreper i nasjonalregnskapet
Bruttonasjonalproduktet gir uttrykk for den samlede verdiskapningen i landet, utført av innenlandske produsenter i næringsvirksomhet og offentlig forvaltning. Etter fradrag for kapitalslit, som er den beregnede verdireduksjonen av produksjonskapitalen i landet som følge av slitasje og elde, framkommer nettonasjonalproduktet som netto verdiskaping eller nettoinntekt opptjent i Norge.
Uten økonomisk samkvem med andre land ville nettonasjonalproduktet også vært landets disponible inntekt. Som deltaker i det internasjonale økonomiske samkvem vil imidlertid Norge ha finansinntekter av fordringer på utlandet og utlendinger ha tilsvarende inntekter på fordringer på oss, og vi kan motta og gi inntektsoverføringer. Nasjonalinntekten er den samlede inntekt som tilfaller nordmenn, og framkommer ved å legge netto renter, aksjeutbytte og annen faktorinntekt fra utlandet til nettonasjonalproduktet. Ved i tillegg å legge netto stønader fra utlandet til nasjonalinntekten, får en fram disponibel inntekt for Norge. Disponibel inntekt viser hva Norge har til disposisjon til privat og offentlig konsum og til sparing. For et land er sparing det samme som summen av netto realinvestering (økning av produksjonskapitalen) og netto finansinvestering (økning av netto fordringer på utlandet). Ved å deflatere disponibel inntekt for Norge med nasjonalregnskapets prisindeks for netto innenlandsk bruk av varer og tjenester, kommer en fram til begrepet disponibel realinntekt for Norge.
Bytteforholdet overfor utlandet er en betegnelse på forholdet mellom gjennomsnittlig eksportpris og gjennomsnittlig importpris. Hvis prisene på norsk eksport over en periode stiger mindre enn prisene på de varer og tjenester Norge importerer, betyr dette at landet kan importere mindre for hver enhet eksportvare enn tidligere. En slik forverring i bytteforholdet trekker isolert sett disponibel realinntekt ned.
I nasjonalregnskapet blir det for landet som helhet og for hver næring beregnet en faktorinntekt som gir uttrykk for den inntekten som tilfaller arbeidskraft og kapital. Faktorinntekten beregnes som nettonasjonalprodukt (nettoproduktet for hver næring) fratrukket netto indirekte skatter. Faktorinntekten deles i lønnskostnader og driftsresultat. Lønnskostnadene omfatter lønn (inklusive andre sosiale utgifter) til lønnsmottakere samt arbeidsgiveravgift til folketrygden og andre trygdeordninger. Driftsresultatet utgjør den beregnede inntekt av produksjonsfaktorene kapital og eiernes egen arbeidsinnsats. Som følge av at tall for driftsresultat beregnes som restposter, må en regne med tildels store feilmarginer i disse anslagene.
I den institusjonelle inntektsfordelingen splittes disponibel inntekt for Norge etter hvilke institusjonelle sektorer inntektene tilfaller. Blant institusjonelle sektorer skiller en vanligvis mellom: Offentlig forvaltning, finansinstitusjoner, ikke-personlige foretak, husholdningene og utlandet.
Offentlig forvaltning består av stats-, trygde- og kommuneforvaltningen. Inntektene består i hovedsak av direkte og indirekte skatter, mens de viktigste postene på utgiftssiden ved beregning av disponibel inntekt er subsidier og overføringer til private konsumenter.
Finansinstitusjoner består av Norges Bank, private og offentlige banker, forsikringsselskaper, kredittforetak og andre finansieringsinstitusjoner.
Ikke-personlige foretak (selskaper) består av statseide foretak (inklusive statens forretningsdrift, men eksklusive offentlig eide banker), kommuneforetak og private ikke-personlige foretak.
Husholdningssektoren omfatter alle personer hjemmehørende i Norge, inklusive selvstendige næringsdrivende som driver ikke-finansiell virksomhet og som ikke er inkludert i foretakssektoren.