5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

5.1 Innledning

Industriens konkurranseevne vil avhenge av en rekke faktorer, jf. diskusjonen i boks 5.1. Mange av faktorene er vanskelige å måle. I tillegg kan begrepet konkurranseevne defineres både i forhold til en enkelt bedrift, en næring og for landet under ett. Det vil derfor være umulig å konstruere en enkelt indikator som på en fullstendig måte kan gi et mål på konkurranseevnen. I de følgende avsnittene beskrives derfor utviklingen i noen sentrale indikatorer som kan bidra til å forklare norsk industris evne til å konkurrere internasjonalt.

I ettertid kan en et stykke på veg avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter ute og hjemme, og i industriens andeler av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og kapitalbeholdning. Utviklingen i markedsandeler for import- og eksportkonkurrerende produkter er omtalt i avsnitt 5.2.

Beregningsutvalgets materiale skal først og fremst benyttes foran lønnsoppgjørene, og utvalget har i denne rapporten, som tidligere, gjengitt tall for lønnskostnadsutviklingen i norsk industri sammenliknet med utviklingen i industrien i andre land.

Foruten timelønnskostnadene vil også andre forhold være av betydning for hvordan kostnadene ved bruk av arbeidskraft utvikler seg i norsk næringsliv sammenliknet med andre land. Utviklingen i valutakursene vil bl.a. være av betydning, og er nærmere omtalt i vedlegg II.

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene målt i felles valuta kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. produksjon pr. timeverk. Lønnskostnadene pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med tilsvarende tall for andre land vil derfor, med de forbehold som er nevnt ovenfor, kunne brukes som en indikator for utviklingen i industriens konkurranseevne. Beregningsutvalget har gjengitt tall for utviklingen i relative lønnskostnader pr. produsert enhet i felles valuta (RLPE) i avsnitt 5.3.

Beregningsutvalget mener tallene for utvikling i relative lønnskostnader pr. produsert enhet har krav på betydelig interesse for å belyse utviklingen i norsk industris konkurranseevne. Momentene som er nevnt ovenfor, understreker imidlertid hvor komplisert saksforholdet er. Dette er drøftet mer utfyllende i Beregningsutvalgets rapport nr. 1 1986 (NOU 1986:14).

I tillegg til en analyse av utviklingen i de relative lønnskostnadene pr. produsert enhet bør en mer fullstendig analyse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne også omfatte nivåtall for kostnader og produktivitet for å gi grunnlag for å vurdere nivåforskjeller mellom landenes konkurranseevne. På grunn av store metodemessige problemer er det imidlertid foreløpig ikke etablert standarder for internasjonale sammenlikninger av produktivitetsnivåene i ulike land. For lønnskostnadsnivået finnes det derimot internasjonale sammenlikninger for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere. I avsnitt 5.4 omtales lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land.

5.2 Markedsandeler

• Hjemmemarkedsandelene falt fortsatt noe i fjor, mens foreløpige tall tyder på en klar økning i eksportmarkedsandelene fra 1993 til 1994.

Eksportmarkedsandelene i norsk industri har vært relativt stabile siden 1990, etter en klar nedgang på store deler av 1980-tallet. Fra 1992 til 1993 økte imidlertid markedsandelene relativt betydelig, men denne utviklingen må ses i sammenheng med omleggingen av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre marked. Fjerningen av grensekontrollen har medført at den interne handelen i EU trolig er for lavt anslått, og dermed at veksten i eksportmarkedsandeler er overvurdert. I revisjoner av tallgrunnlaget for 1993 har det imidlertid vært gjort forsøk på å minimere bruddet i serien. Blant annet er vekstratene for vareimporten i endel enkeltland innen EU justert opp i 1993. Foreløpige tall for 1994 viser en klar vekst i eksportmarkedsandelene fra 1993 til 1994, men også dette året kan stati­stikkomleggingen ha spilt en rolle for utviklingenen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Siden 1980 har hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer i alt falt med vel 20 prosent. Produsenter av tekstil- og bekledningsvarer, verkstedsprodukter, kjemiske råvarer og metaller har hatt de største tapene av markedsandeler, jf. tabell 5a i vedlegg V. Utviklingen må bl.a. ses i sammenheng med den økte internasjonale arbeidsdelingen, som har bidratt til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene i hele perioden. I andre halvdel av 1980-tallet ble markedsandelene på hjemmemarkedet (ekskl. skip og oljeplattformer) i hovedsak opprettholdt, men siden 1990 har industrien tapt markedsandeler på hjemmemarkedet igjen, jf. figur 5.2.

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tredforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverksprodukter.

3. Tekstil- og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedsprodukter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

5.3 Lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien

• Det anslås en svak bedring i industriens kostnadsmessige konkurranseevne fra 1993 til 1994. Siden 1988 kan dermed konkurranseevnen målt ved RLPE ha styrket seg med i alt vel 12 prosent.

Tabell 5a viser utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere målt i felles valuta siden 1980, samt bidragene til denne utviklingen fra de ulike faktorene lønnskostnader i nasjonal valuta, produktivitet og valutakurser. Det må imidlertid understrekes at disse komponentene ikke utvikler seg uavhengig av hverandre over lang tid og at tallene derfor ikke gir uttrykk for en enkel årsaks- og virkningssammenheng. For eksempel kan depresieringen av den norske kronen fra 1980 og fram til 1987 bl.a. ses som et resultat av den sterke lønnsveksten i Norge i perioden. På kort sikt kan også RLPE-utviklingen bli påvirket av konjunkturmessige svingninger i produktivitetsveksten og endringer i antall arbeidsdager mm., som ikke gir uttrykk for de underliggende tendensene.

I perioden 1988-1993 kan RLPE ha blitt styrket med vel 12 prosent, jf. tabell 5a. Reviderte tall gir nå en RLPE-forbedring på om lag 5 1/4 prosent fra 1992 til 1993, mot et anslag på om lag 3 3/4 prosent i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget (NOU 1994:14). Revi­sjonen skyldes i sin helhet at anslaget for produktivitetsvekst hos våre handelspartnere er nedjustert.

Beregningsutvalget finner grunn til å understreke at beregninger av utviklingen i RLPE er svært usikre. Erfaringsmessig er usikkerheten spesielt stor i de foreløpige anslagene for produktivitetsutviklingen både i Norge og i utlandet, men det er også knyttet betydelig usikkerhet til anslagene for lønnskostnadsveksten. Tallene må derfor tolkes med stor varsomhet.

De internasjonale anslagene for 1994 bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI (Data Resources Incorporated) og enkelte nasjonale kilder. Produktivitetsveksten hos våre handelspartnere kan anslås til 4 1/4 prosent i 1994 ifølge disse kildene, dvs. klart høyere enn gjennomsnittet de senere årene. Produktivitetsanslagene for 1994 er betydelig oppjustert siden forrige rapport fra Beregningsutvalget, først og fremst som følge av oppjusteringer av anslagene i Tyskland og Frankrike. Den sterke produktivitetsveksten i disse landene henger sammen med den sterke veksten i produksjonen gjennom fjoråret. I Tyskland ble produktivitetsveksten ytterligere forsterket ved at det fortsatt var en viss sysselsettingsnedgang i 1994.

Fra 1993 til 1994 kan veksten i timelønns­kostnadene i norsk industri anslås til 3 prosent ifølge Beregningsutvalget. Dette er på linje med foreløpige anslag for våre viktigste handelspartnere.

Korttidsindikatorer viser at det nå er klar vekst i norsk industri. Kvartalsvise nasjonalregnskapstall for 3. kvartal 1994 og produksjonsindeksen for november indikerer en vekst i bruttoproduktet opp mot 5 prosent fra 1993 til 1994, mens AKU-tall gir en vekst i utførte timeverk på vel 3 prosent fra 1993 til 1994. Det er imidlertid knyttet særlig stor usikkerhet til sysselsettingstallene, spesielt for utførte timeverk, men også til antall personer. Forskyvninger i referanseukene bidrar til at AKU-tallene trolig overvurderer sysselsettingsveksten i 3. kvartal noe. Alt i alt kan arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoprodukt pr. timeverk bli 3-3 1/2 prosent fra 1993 til 1994, som er noe høyere enn de foregående årene, jf. tabell 5a, men likevel om lag 1 prosentpoeng under produktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere.

Kronekursen – målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg II – depresierte med 1 1/2 prosent i gjennomsnitt fra 1993 til 1994. Samlet kan den kostnadsmessige konkurranseevnen for norsk industri, målt ved RLPE i felles valuta, dermed anslås å ha styrket seg svakt fra 1993 til 1994.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et korrekt uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor, jf. tabell 5b i vedlegg V, der utviklingen i lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen er gjengitt.

5.4 Sammenligning av nivåer på abeidskraftkostnader i ­industrien i Norge og andre land.

• Lønnskostnader pr. arbeidet time for norske industriarbeidere lå i 1994 ca. 8 prosent over gjennomsnittet av våre handelspartnere, mot ca. 10 prosent i 1993 og 17 prosent i 1992.

Det er svært vanskelig å fremskaffe internasjonale sammenlignbare nivåtall for lønnskostnader og arbeidsproduktivitet, og dermed for nivået for konkurranseevnen målt ved lønns­kostnader pr. produsert enhet Bare for direkte og totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere har det i mange år vært foretatt internasjonale sammenlikninger.

Funksjonærene, slik de defineres i statistikken, har imidlertid fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri gjelder nå funksjonærer. Det vil imidlertid fortsatt ta endel tid før sammenlignbare lønnstall for funksjonærene i industrien og sysselsettingsfordelingen mellom funksjonærer og arbeidere av tilfredsstillende kvalitet vil foreligge.

Som følge av endringer i arbeidsoppgaver over tid, er skillet mellom ansatt som funksjonærer og ansatt som arbeider ikke like tydelig som før. Generelt er de fleste arbeidere (iallefall i Norge) timelønnet, mens funksjonærer er månedslønnet eller årslønnet. Definisjonen av begrepet arbeidere og funksjonærer er idag knyttet langt mere til avlønningsform og lønnsforhandlingssystem og i mindre grad til arbeidsfunksjoner.

Beregningsutvalget har i tidligere rapporter gått ut fra at lønnsfordelingen mellom funksjonærer og arbeidere i Norge er jevnere enn i andre land. Ulike indikatorer på forskjellen mellom arbeider- og funksjonærlønninger for noen land innenfor EU-området indikerer at lønnskostnadene i Norge er på nivå med, eller noe i overkant av gjennomsnittet for våre handelspartnerer for 1994, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien. Anslaget er basert på en rekke usikre forutsetninger, blant annet vet en lite om fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere i de enkelte land, om arbeidstiden og om de indirekte personalkostnader som er med i lønns­kostnadene er forskjellig for arbeidere og funksjonærer. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner peker helt klart mot ovenstående konklusjon.

For produktivitetsnivåer har det bare sporadisk vært foretatt internasjonale sammenligninger og det er ennå ikke etablert standarder for hvordan slike sammenligninger skal gjøres. For en mer fullstendig sammenligning, burde man også ha produktivitetstall på nivåbasis.

Beregningsutvalget vil understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen. Som et supplement til de øvrige indikatorene, kan likevel sammenstillingen ha interesse.

På flere hold arbeides det med å komme videre i arbeidet med å bringe frem internasjonalt sammenlignbar statistikk for lønnskostnader og produktivitet. Beregningsutvalget vil presentere tall så snart grunnlagsdata kan sies å ha oppnådd tilfredsstillende data- og metodemessig kvalitet.

Industriarbeidere: Lønnskostnader pr. time i forhold til gjennomsnittet av våre handelspartnere.

I rapport nr. 2 i 1994(NOU 1994:14) ble det presentert sammenligninger av totale lønns­kostnader pr. time for industriarbeidere i Norge og i en rekke andre industraliserte land, i norske kroner for 1993. Disse tallene bygget i hovedsak på innsamlede data i BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallene gir et sammenligningsgrunnlag for industriarbeidere.

Ettersom sammenlignbare 1994-tall fra BLS ikke foreligger før senere i 1995, har Beregningsutvalget valgt å fremskrive lønnstallene for 1993, i hovedsak på grunnlag av ­OECDs anslag over lønnskostnadsøkningen pr. ansatt i bedriftssektoren. Lønnsbegreper og sammenlignbare grupper for 1994 vil derfor kunne avvike endel fra definisjonen før 1994, men Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene for 1994 vil gi en indikasjon på lønnsforskjellene landene imellom.

De totale lønnskostnadene består av lønn pr. arbeidet time og indirekte personalkostnader. De indirekte personalkostnadene omfatter lønn for helge- og feriedager, lønn under sykdom, velferdspermisjoner, arbeidsgiveravgifter og andre sosiale kostnader som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Figur 5.3 og tabell 5b viser lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta.

I 1980 hadde Sverige, Tyskland-vest, Belgia og Nederland (med ca. 1/3 av vår handel med utlandet) høyere lønnskostnader enn Norge, mens det i 1985 bare var USA og Canada som hadde høyere lønnskostnader, noe som skyldes en ekstrem stigning i dollarkursen i årene før. Devalueringen av den norske krone i mai 1986 forhindret ikke at fall i dollarkursen bidro til et betydelig fall i relative lønnskostnader pr. time for USA og Canada, slik at disse land igjen fikk lavere lønnskostnader enn Norge. På grunn av den sterke lønnsveksten i Norge i 1986 og 1987, blant annet på grunn av lønnskompensasjonen for arbeidstidsforkortelsen i 1986/87, økte lønnskostnadene i Norge mer enn i de fleste land i disse årene. I 1988 lå lønns­kostnadene for norske industriarbeidere, ca. 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnere og Norge lå høyest av samtlige land i tabell 5b både i 1988 og 1989.

I årene fra 1988 til 1991 økte lønnskostnadene for norske industriarbeidere mindre enn i de andre nordiske landene og de fleste mellom-europeiske landene målt i norske kroner, mens lønnskostnadene økte sterkere enn i USA, Canada og Japan.

Fra 1991 har forholdene overfor de nordiske landene Sverige og Finland, utviklet seg noe annerledes enn overfor andre land. I 1991 og 1992 lå gjennomsnittlige lønnskostnader pr. arbeidet time for industriarbeidere i Sverige klart over Norge. Fra 1993 til 1994 er nedgangen i lønnskostnadsnivået i Sverige i forhold til Norge stoppet opp, etter en forbedring på 16 prosentpoeng fra 1992 til 1993.Finland lå i 1990 og 1991 tett opp mot det norske nivået. Finland senket i likhet med Sverige sitt nivå i forhold til Norge betydelig og lønnskostnadene i 1993 lå i Finland på 72 prosent av det norske nivået, en forbedring på 17 prosentpoeng på 2 år. Denne utviklingen ble kraftig snudd fra 1993 til 1994 slik at lønnskostnadene i Finland i forhold til for norske industriarbeidere økte med 8 prosentpoeng.

Fra 1993 til 1994 var det bare Canada, Italia og Spania som hadde nedgang i lønnskostnads­nivået for industriarbeidere i forhold til Norge.

Av landene i tabellene er det 6 av 16 land som i 1994 har et høyere gjennomsnittlig lønns­nivå for industriarbeidere enn Norge. Disse landene representerer ca. 36 prosent av våre handelspartnere. (Målt ved konkurransevektene brukt i kapittel 5.3)