2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt slik de framkommer i nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger, der en fokuserer spesielt på betydningen av ulik lønnsutvikling, skattesystemet og omfanget av gjeldsrenter. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Disponibel realinntekt for husholdninger ifølge nasjonalregnskapet

• Klar økning i husholdningenes disponible real­inntekt i 1994.

• Størst positive vekstbidrag fra lønnsinntekter og netto renteutgifter.

• Ubetydelig bidrag fra stønadene til realinntektsveksten i 1994.

Tabell 2a viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster for årene 1985-1994. I forhold til konvensjonene i nasjonalregnskapet er arbeidsgiveravgift trukket ut både på inntektssiden (lønn) og utgiftssiden (direkte skatter og trygdepremier). Beregningene viser en betydelig vekst i disponibel realinntekt for husholdningene de fem siste årene, etter nær nullvekst gjennom de tre forutgående årene sett under ett. Veksten var i 1992 hele 4,6 prosent, men ble i 1993 redusert til 1,7 prosent. I følge Beregningsutvalgets anslag økte husholdningenes disponible realinntekt i 1994 med 2,5 prosent.

Tabell 2b viser hvordan de ulike komponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt i perioden 1985-1994.

Nedgang i sysselsettingen sørget for at veksten i lønnsinntektene bidro negativt til husholdningenes disponible realinntekt i perioden 1988-1990. I 1991 var bidraget nær null, mens sterkere lønns- enn prisvekst ga positive vekstbidrag i 1992 og 1993. I 1994 var det vekst i sysselsettingen som sammen med økt reallønn sørget for det klart sterkeste vekstbidraget fra lønnsinntektene siden 1987.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Driftsresultatet er hovedinntektskilden til selvstendig næringsdrivende. Med unntak for 1990 hvor det var sterk vekst i husholdningenes næringsinntekter, har bidraget fra driftsresultatet til økningen i disponibel realinntekt vært beskjedne og tildels negative helt fra 1985. Foreløpige regnskapstall viser imidlertid markert positivt bidrag i 1993. For 1994 er det anslått at vekstbidraget fra driftsresultat var 0,5 prosentpoeng som svarer om lag til det gjennomsnittlige vekstbidraget i første halvdel av 1990-tallet.

Stønadene, som er den viktigste inntektskilden til pensjonister og trygdede, har gjennom de 10 siste årene gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. Som andel av disponibel inntekt har stønadene økt fra 31,5 prosent i 1985 til vel 40 prosent i 1993 (se figur 2.1). Dette skyldes for en stor del en økning i antall eldre og utbetalte pensjoner, som er den største stønadsposten. Fra og med 1988 og til 1993 har det også sammenheng med økt arbeidsledighet og dermed økte trygdeutbetalinger. Fra 1988 og fram til 1993 utgjorde veksten i stønadene det klart viktigste bidraget til økningen i husholdningenes disponible realinntekter. Det har imidlertid vært en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten helt fra toppen i 1988 og til 1993. Dette har blant annet sammenheng med en avtakende tendens i økningen i antall eldre og i antall arbeidsledige. I de senere årene har også veksten i antall uføretrygdete flatet ut. For 1994 er vekstbidraget fra stønadsutviklingen anslått til å ha kommet ned i nær null, blant annet som en følge av at antall arbeidsledige ble redusert fra året før.

Bidragene fra direkte skatter vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med innføringen av det nye skattesystemet i 1992 førte likevel lettelser i den direkte beskatningen til et anslått bidrag på 2,4 milliarder 1991-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt. Både i 1993 og 1994 er det anslått en svak økning i gjennomsnittsskatten for husholdningene i alt, og med positiv realinntektsvekst fås dermed et negativt bidrag fra skatter i begge disse årene.

Som vist i tabell 2b, bidro utviklingen i realverdien av netto renteutgifter stort sett negativt til veksten i husholdningenes disponible realinntekt gjennom siste halvdel av 1980-årene. I de siste årene har denne utviklingen snudd, noe som blant annet har sammenheng med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. For 1993 viser de foreløpige nasjonalregnskapstallene bare et svakt positivt vekstbidrag fra netto renteinntekter, mens det for 1994 er anslått et vekstbidrag på nær 1 prosentpoeng.

Veksten i renteinntektene og renteutgiftene kan splittes på henholdsvis endring i fordringer/gjeld og endring i gjennomsnittlige rentesatser. En slik analyse foretatt av Norges Bank, er vist i figur 2.2. De foreløpige beregningene for 1994 er gjort under endel tekniske forutsetninger, blant annet er rentenivåene i 4. kvartal 1994 antatt uforandret fra 3. kvartal.

Figuren viser at gjeldsveksten var betydelig sterkere enn fordringsveksten i årene før 1988, hvoretter det motsatte har vært tilfelle. Renteutgiftene nådde en topp i 1988 og har deretter, med unntak for en meget liten økning i 1990, blitt redusert stadig mer hvert år frem til og med 1994. Ifølge Norges Banks beregninger utgjorde renteutgiftene i 1994 nominelt bare 60 prosent av nivået i 1988. Nedgangen i renteutgiftene i de fire siste årene er i hovedsak styrt av nedgangen i rentenivået og bare i liten grad av utviklingen i husholdningenes brutto gjeld. For 1994 viser disse beregningene at rentenedgangen bidro med knappe 26 prosentpoeng til den kraftig nedgangen (vel 24 prosent) i renteutgiftene.

Kilde: Norges Bank

1. Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og -utgifter i figurene 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabell 2a og 2b. Forholdet mellom de ulike bidragene vil likevel være omtrent de samme.

Kilde: Norges Bank

I de seks siste årene har endringer i rentesatsene bidratt negativt, mens endringene i bruttofordringene har bidratt positivt til veksten i husholdningenes renteinntekter. De årlige endringene i renteinntektene var forholdsvis beskjedene i årene 1989 til 1992, men har i de siste to årene som en følge av den sterke rentenedgangen falt kraftig. Ifølge Norges Banks anslag bidro nedgangen i rentesatsene i 1994 med vel -34 prosentpoeng, mens fordringsveksten bidro positivt med knappe 4 ­prosentpoeng.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Nedenfor er det derfor gitt tall for husholdningenes gjennomsnittsinntekt og realinntektsutvikling pr. person.

Disponibel inntekt i husholdningssektoren regnet pr. person kan anslås til 95 400 kroner i 1994. Med omtrent 2,4 personer i gjennomsnitt pr. husholdning (Folke- og boligtellingen 1990) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt pr. husholdning om lag 229 000 kroner.

Tabell 2c viser årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet pr. person i perioden 1985-1994. Veksten i 1993 er anslått til 1,2 prosent. Beregningsutvalgets anslag for veksten i disponibel realinntekt pr. person i 1994 er 1,9 prosent som er på linje med den gjennomsnittlige årlige veksten i femårsperioden 1990 til 1994. Til sammenlikning var den gjennomsnittlige veksten fra 1985 til 1989 0,4 prosent.

Det foreligger på det nåværende tidspunkt ikke ny informasjon om veksten i disponibel realinntekt i husholdningssektoren fordelt på lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede i forhold til tallene gitt i tabell 2c i Beregningsutvalgets rapport nr. 2 1994 (NOU 1994: 14).

2.2 Beregnede endringer i inntekter for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Inntektsskattereglene for 1993, 1994 og 1995 er i all hovedsak en videreføring av skattereglene for 1992. For lønnstakere som har hatt en lønnsvekst om lag på linje med justeringen av inntektsgrensene i skattesystemet har skattereglene i liten grad påvirket utviklingen i reallønn etter skatt siden 1992. Lønnstakere som har hatt en lønnsvekst på 2 3/4 prosent fra 1993 til 1994, som tilsvarer anslått gjennomsnittlig årslønnsvekst, har isolert sett hatt en økning i reallønn etter skatt på vel 1 prosent fra 1993 til 1994. For lønnstakere med netto renteutgifter kan rentefallet ha bidratt til en større vekst i disponibel realinntekt i perioden.

Under lønnsoppgjør forhandles det om lønnsutviklingen og ikke om den totale inntektsutviklingen for ulike grupper av lønnstakerhusholdninger. Skatter og økning i priser vil bidra til at realverdien av det lønnstillegget som lønns­takeren mottar blir mindre enn det nominelle lønnsstillegget det forhandles om. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

For mange lønnstakerhusholdninger har utviklingen etter 1992, i inntekt som er disponibel til konsum, i større grad vært påvirket av endringer i rentenivået enn av endringer i skattereglene, jf. også omtale i avsnitt 2.1. Vi skal derfor også se på utviklingen i disponibel realinntekt (lønnsinntekt fratrukket skatt og netto kapitalutgifter deflatert med konsumprisindeksen) for utvalgte lønnstakerhusholdninger. Dette inntektsbegrepet er klart snevrere enn det som er brukt i kapittel 2.1 (som bygger på nasjonalregnskapets definisjon).

Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1992 til 1994 for utvalgte lønnstakerhusholdninger

Reglene for beskatning av inntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 1994. Maksimal skatt på alminnelig inntekt er for lønnstakere 28 prosent i disse årene. Samlet maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992 og 49,5 prosent i 1993 og 1994. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1992 til 1995 fremgår i vedlegg V, tabell 2b.

Beregningsutvalget har i tabell 2d beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for følgende grupper:

• Lønnstakere med en lønnsinntekt i 1993 på henholdsvis 200 000 kroner og 350 000 kroner. Beregningene er utført for henholdsvis enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2d lagt til grunn en lønnsvekst på 2,9 prosent fra 1992 til 1993 og 2 3/4 prosent fra 1993 til 1994. Dette tilsvarer gjennomsnittlig årslønnsvekst i perioden. Konsumprisindeksen økte med 2,3 prosent fra 1992 til 1993 og 1,4 prosent fra 1993 til 1994.

Tabell 2d viser at reallønnen etter skatt var om lag uendret eller økte noe fra 1992 til 1993 for de valgte eksemplene. Tabellen viser at reallønnen etter skatt økte med vel 1 prosent fra 1993 til 1994 med de forutsetninger som er benyttet her. Det henger hovedsakelig sammen med at lønnsveksten som er lagt til grunn er høyere enn prisveksten fra 1993 til 1994.

Veksten i årslønn for voksne industriarbeidere var i følge NHO's lønnsstatistikk 2,4 prosent fra 1992 til 1993. For lønnstakere med en inntekt på om lag 200 000 kroner og en lønnsvekst på 2,4 prosent, var reallønnen etter skatt om lag uendret. For lønnstakere med 350 000 kroner i lønn og med en lønnsvekst på 3,6 prosent fra 1992 til 1993, eller om lag som gjennomsnittet for ledende funksjonærer i NHO-bedrifter, økte reallønnen etter skatt med om lag 0,6 prosent. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt fra 1992 til 1993.

For lønnstakere med 200 000 kroner i inntekt og en lønnsvekst på 3 prosent eller om lag som anslått for gjennomsnittet av voksne industriarbeidere, økte reallønnen etter skatt med om lag 1 1/2 prosent fra 1993 til 1994. For lønnstakere med 350 000 kroner i inntekt og en lønnsvekst på 3,4 prosent, eller om lag som for ledende funksjonærer, økte reallønnen etter skatt med om lag 1 3/4 prosent fra 1993 til 1994. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt fra 1993 til 1994.

Den gjennomsnittlige årslønnsveksten for ansatte i staten er anslått til 2,6 prosent fra 1992 til 1993 og til om lag 2,1 fra 1993 til 1994. Anslagene bygger på tall for gjennomsnittlig lønnsnivå. I 1992 var gjennomsnittlig årslønn i staten 203 400 kroner. For lønnstakere med en lønnsinntekt på 200 000 kroner i 1993 og en lønnsvekst om lag som for gjennomsnittet av statlig ansatte var reallønnen etter skatt om lag uendret eller økte svakt fra 1992 til 1993, mens reallønnen etter skatt økte med om lag 3/4 prosent fra 1993 til 1994.

I vedlegg V, tabell 2a er det gjengitt beregnet vekst i reallønn etter skatt for 1992/1993 og 1993/1994 for flere grupper. Det er tatt utgangspunkt i samme data som i tabell 3a.

Nærmere om virkningen av rentendringer for utvalgte lønnstakerhusholdninger fra 1992 til 1994

I tabell 2d er det beregningsmessig antatt at fradragene vokser i takt med lønnen. Legger en til grunn at renteutgiftene ble redusert fra 1992 til 1993, vil skatten isolert sett øke og bidra til lavere reallønn etter skatt. Imidlertid vil disponibel realinntekt (definert som lønnsinntekt fratrukket skatt og netto kapitalutgifter deflatert med konsumprisindeksen) øke som følge av et rentefall for husholdninger med gjeld. Begrepet disponibel realinntekt, slik det er brukt i dette avsnittet, er mer i tråd med nasjonalregskapets definisjon ved at netto renteutgifter blir fratrukket inntekt etter skatt, jf. også avsnitt 2.1.

I første del av kapittel 2 ble det gjengitt tall for utviklingen i husholdningenes renteinntekter og renteutgifter, jf. figurene 2.2a og b. Nedenfor er det foretatt beregninger for utvalgte eksempler som viser endring i disponibel realinntekt når en legger til grunn Norges Banks anslag på gjennomsnittlig endring i renteutgifter i perioden.

For en enslig lønnstaker med 200 000 kroner i lønnsinntekt og gjeldsrenter på 20 000 kroner i 1992, økte disponibel realinntekt med 2,4 prosent fra 1992 til 1993, når en legger til grunn at renteutgiftene ble redusert med 15,4 prosent og at reallønnsveksten var 0,6 prosent fra 1992 til 1993. Til sammenligning økte reallønnen etter skatt med bare 0,3 prosent for tilsvarende lønnstakerhusholdning, når fradraget forutsettes å vokse i takt med den nominelle lønnen.

Tilsvarende økte disponibel realinntekt med 4,2 prosent fra 1993 til 1994 for en enslig lønnstaker med 200 000 kroner i lønnsinntekt, gjeldsrenter på 20 000 kroner i 1993 som ble redusert med 24,3 prosent til 1994 og som har hatt en reallønnsvekst fra 1993 til 1994 på 1,3 prosent. Dersom en i stedet forutsetter at gjeldsrentene vokser i takt med den nominelle lønnen, ville reallønnen etter skatt øke med bare 1,2 prosent for tilsvarende lønnstakerhusholdning, jf. tabell 2d.

Virkningene av rentefallet de siste årene avhenger naturlig nok av den enkelte husholdnings gjelds- og fordringsposisjon. I vedlegg IV i tilsvarende rapport for 1994 (NOU1993:7) er det gjengitt tabeller som viser gjennomsnittlig rentefradrag mv. fordelt etter lønnstakerens lønns­inntekt.

Beregnede virkninger av endringer i skattereglene fra 1994 til 1995 for utviklingen i lønnsinntekt etter skatt

Kort om endringer i skatteregler fra 1994 til 1995

Skattereglene for 1995 er, i likhet med skattereglene for 1993 og 1994, grovt sett en videreføring av skattereformen 1992. Standard bunnfradrag og progresjonsgrenser er økt med om lag 2 prosent fra 1994 til 1995, klassefradragene er imidlertid holdt nominelt uendret. Inntektsskattesatsene er holdt uendret fra 1994. Satsene for barnetrygden er justert med 1,5 prosent fra 1994 til 1995. Videre er takstene på all fast eiendom (utenom skog) økt med 10 prosent og det er innført en ekstra sats ved beregning av inntekt (fordelsbeskatning) av egen bolig. Satsen er økt til 5 prosent (2,5 prosentpoeng høyere en normalsatsen) for den delen av likningstaksten som overstiger 440 000 kroner. Samtidig er bunnfradraget for beregning av inntekt av egen bolig økt fra 35 000 kroner til 50 000 kroner.

Dette skatteopplegget innebærer isolert sett om lag uendret gjennomsnittsskatt ved en lønns­vekst om lag på linje med justeringen av beløpsgrensene (2 prosent). Siden alminnelig inntekt skattlegges med 28 prosent både i 1994 og 1995, vil nivået på fradragene isolert sett ha liten betydning for utviklingen i inntekt etter skatt. Hvis utviklingen i lønnstakernes netto fradrag avviker fra veksten i lønnen vil det imidlertid påvirke veksten i inntekt etter skatt. Den isolerte virkningen av at klassefradragene holdes nominelt uendret er en innstramming på 127 kroner for skattytere i klasse 1. Blant annet som følge av at forsørgerfradraget i skatt er holdt nominelt uendret fra 1994 til 1995, og at barnetrygden øker mindre enn forventet vekst i inntektene, kan veksten i inntekt etter skatt isolert sett bli noe lavere for lønnstakere med barn enn for lønnstakere uten barn, når en ellers legger til grunn en lønnsvekst på 2 prosent fra 1994 til 1995. For lønnstakere som har boliger med en likningstakst under 150 000 kroner i 1994 vil endringene i boligbeskatningen trekke i retning av noe lavere inntektsskatt, mens lønnstakere med boliger høyere likningstakst isolert sett vil få en skatteskjerpelse. Den generelle takstøkningen på fast eiendom trekker også i retning av at skatt på fritidsboliger mv. øker noe fra 1994 til 1995.

Isolert virkning av endret lønnsvekst fra 1994 til 1995 for utviklingen i lønnsinntekt etter skatt

Tabell 2e illustrerer hvordan lønnsinntekt etter skatt i 1995 isolert sett påvirkes av at lønnen i 1995 endres med 1 prosent. Det er skjønnsmessig lagt til grunn at fradrag uten om standardfradrag endres i takt med lønnen. For alle husholdningene endres inntekt etter skatt prosentvis mindre enn lønningene. Skattesystemet betyr noe mer for virkningene av alternative lønnsendringer på inntekt etter skatt for høye lønnsinntekter og for barnefamiliene. Det skyldes at marginalskatten særlig for disse gruppene er høyere enn gjennomsnittsskatten og at barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt er fastlagt i nominelle kronebeløp. Et annet karakteristisk trekk er at endringen i inntekt etter skatt er den samme i de fleste eksemplene med lønnstakere med samme inntektsnivå, men med ulike fradrag.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1992 til 1994

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 1/2 for ektepar), særtillegg og kompensasjonstillegg (fram til 1.5.1992). Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden ble endret 1.mai 1992, 1. mai 1993 og 1. mai 1994. Fra 1.mai 1992 økte grunnbeløpet med 1 000 kroner til 36 500 kroner. 1 Fra 1. mai 1993 ble grunnbeløpet i folketrygden økt med 800 kroner til 37 300 kroner. Etter forslag fra Regjeringen ble særtillegget for minstepensjonistektepar økt til det dobbelte av særtilleggssatsen for enslige fra og med 1. januar 1994, dvs. fra 109,6 prosent til 121,0 prosent. Fra 1. mai 1994 ble grunnbeløpet økt med 780 kroner til 38 080 kroner.

Pensjonister har rett til særfradrag for alder, uførhet m.v. ved skatteligningen. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer at minstepensjonister uten netto formue ikke skal betale skatt. Disponibel inntekt for minstepensjonister uten andre inntekter blir dermed lik minstepensjonen. Skattereduksjonsregelen medfører at også pensjonister med inntekt noe utover minstepensjonen ikke betaler skatt.

Gjennomsnittlig årlig minstepensjon var i 1993 59 440 kroner for enslige og 96 128 kroner for ektepar. I 1994 var gjennomsnittlig årlig minstepensjon 60 701 kroner for enslige og 102 496 kroner for ektepar. Tabell 2f nedenfor viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue. Ved omregning til realinntekter har en brukt konsum­prisindeksen.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin inntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Fra 1992 til 1993 var den isolerte økningen i grunnbeløpet 2,4 prosent. Økningen i konsumprisene fra 1992 til 1993 var 2,3 prosent.

Økningen i særtillegget for minstepensjonistektepar fra 1.1. 1994 har ført til at også enkelte pensjonistektepar som var tilleggspensjonister i 1993 fikk høyere pensjon som følge av at særtilleggssatsen ble økt. Pensjonistektepar med tilleggspensjon mellom 109,6 og 121 prosent av G har hatt en sterkere vekst i samlet pensjon enn økningen i grunnbeløpet (mellom 6,6 og 2,1 prosent).

Det er flere årsaker til at gjennomsnittlig pensjonsinntekt for pensjonister sett under ett reelt sett har økt de siste årene. Foruten økninger i grunnbeløpet, mottar en stadig større del av pensjonistene tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For den disponible realinntekten kan resultatet variere noe, avhengig av pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.