9 Påtalemyndighetens behandling av Tore Sandbergs politianmeldelse

9.1 Innledning

Den 30. mai 1994 innga Tore Sandberg anmeldelse til Riksadvokaten mot sju navngitte personer, Rolf Harry Jahrmann, Roar Martinsen, Håkon Wiker, Liv Daae Gabrielsen, Johan Giertsen, Iver Huitfeldt og Morten Bjone. For de fem første gjaldt anmeldelsen «disposisjoner, beslutninger og forklaringer» i forbindelse med vedkommendes befatning med Liland-saken. For de to sistnevnte gjaldt anmeldelsen mulige tjenesteunnlatelser og andre mulige lovbrudd knyttet til tjenesteunnlatelser. Som vedlegg til anmeldelsen lå bl a en fullmakt fra Liland til Sandberg hvoretter den sistnevnte på vegne av Liland kunne «treffe et hvert juridisk og rettslig skritt i sin videre behandling av øksedrapssaken». Riksadvokaten oppfattet derfor anmeldelsen som inngitt av Liland.

Selve anmeldelsen er på 19 sider. Som vedlegg fulgte et 143 siders dokument benevnt «dokumentasjonen». Dette inneholdt Sandbergs egen detaljerte gjennomgåelse av de enkelte forhold. I denne gjennomgåelsen var i atskillig grad inntatt sitater fra Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» og også enkelte andre sitater, bl a fra utskriften av lydbåndopptak fra enkelte av Ekroths intervjuer med vitner. De straffbare forhold var gruppert i fem «ankepunkter» med slik ordlyd:

«

1. Politiet påvirker vitner for å få dem til å si noe annet enn det de har forklart.

2. Politi/rettsmedisinere avgir vitneforklaring i retten som de må vite er uriktige og/eller i strid med åsteds- og rettsmedisinske funn.

3. Aktor gir retten informasjon som han må vite er uriktig og/eller uholdbar.

4. Politi/statsadvokat unnlater - og til slutt skriftlig nekter - å etterforske andre enn Per Liland og påberoper seg gjennom dette dokumentasjon som ikke finnes.

5. Statsadvokatene i Eidsivating unnlater å sette i verk etterforskning til tross for at de hadde fått et slikt mandat fra Riksadvokaten - og til tross for at undertegnede skriftlig har påvist fundamentale feil - til tross for at jeg har stilt spørsmål om vi her står overfor alvorlige straffbare handlinger - til tross for at advokat Bae har bedt om, men ikke fått, svar på skriftlige spørsmål - og til tross for at de berørte personer har nektet å besvare ett eneste spørsmål som er stilt dem.»

Som eget vedlegg til anmeldelsen ble fremlagt 64 sider som inneholdt kopi av diverse dokumenter, i det vesentlige politiforklaringer.

Anmeldelsene ble alle henlagt. Dette skjedde ved beslutninger fra Riksadvokaten datert h.h.v. 9. juni og 13. juli 1994.

Utvalget finner grunn til allerede innledningsvis å påpeke at Sandbergs anmeldelse i stor grad er preget av teorien om at en rekke aktører innen politi og påtalemyndighet skulle ha skjult at «Stepper'n» var den egentlige gjerningsmann og i stedet valgt ut Liland som sonoffer. Dermed blir hele etterforskningen, gjennomføringen av straffesaken i 1970 og den senere avvisende holdning til Lilands gjenopptakelsesbegjæringer nærmest en eneste sammenhengende rekke av straffbare handlinger og unnlatelser. I dette skal de i forbindelse med straffesaken og den første gjenopptakelsessaken ha blitt støttet av de rettsmedisinsk sakkyndige Lundevall og Giertsen, som i strid med sin faglige overbevisning skal ha forklart seg uriktig til fordel for politi/påtalemyndighet i bestrebelsene på å få domfelt en uskyldig mann.

Dersom denne teorien hadde vært riktig, ville man ha stått overfor en serie svært alvorlige straffbare handlinger begått av en rekke offentlige tjenestemenn og også av de rettsmedisinsk sakkyndige (straffelovens § 163). Som tidligere nevnt under pkt. 3.4.6 har imidlertid utvalget ikke funnet noen holdepunkter for at denne teorien kan være holdbar. Dermed faller meget av det faktiske grunnlaget for Sandbergs anmeldelse bort.

Utvalget vil i pkt. 9.2 kort omtale de straffebestemmelser som var nevnt i anmeldelsen. Sandberg gir i anmeldelsen (side 14-18) for hver av de sju anmeldte en generell beskrivelse av «grunnlaget for etterforskning/påtale». Utvalget vil i det følgende under pkt 9.3 gjengi dette grunnlaget for hver enkelt av de sju. Deretter følger utvalgets korte bemerkninger. En gjennomgåelse fra utvalgets side av Sandbergs detaljerte beskrivelse i «dokumentasjonen» vil sprenge enhver rimelig ramme. Stort sett er det tale om forhold som utvalget har omtalt og vurdert tidligere i rapporten, og det vil bli henvist til dette. Under pkt 9.3 vil utvalget så avslutningsvis vurdere Riksadvokatens behandling av anmeldelsen.

9.2 Generelt om vilkår for straffbarhet og om straffebestemmelsene i anmeldelsen

Utvalget har tidligere i rapporten på flere punkter uttalt kritikk. I noen tilfeller er kritikken rettet mot enkeltpersoner, i andre tilfeller er den ikke formulert på en slik måte. Sandbergs politianmeldelse og den etterforskning som kunne ha blitt resultatet av anmeldelsen, gjelder imidlertid straffbareforhold. Utvalget finner det i dette punkt nødvendig å understreke at det mellom et kritikkverdig forhold og et straffbart forhold er en vesentlig forskjell.

Et forhold (en handling, unnlatelse mm.) vil bare være straffbart så fremt det rammes av en konkret straffebestemmelse i loven (straffeloven eller annen lovgivning). Med dette menes at det aktuelle forhold må ligge innenfor den beskrivelse som vedkommende straffebestemmelse gir. Den omstendighet at en person opptrer på en måte som gir grunn til kritikk, f.eks. fordi han er skjødesløs, ubetenksom, faglig udyktig, uprofesjonell osv, gir således vanligvis ikke adgang til å anvende straff overfor vedkommende. Men enkelte straffebud rammer slik opptreden i visse situasjoner. Av særlig interesse vil her være straffelovens § 324 som setter straff for den offentlige tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre eller overtrer sine tjenesteplikter. Videre kan også nevnes straffelovens § 325 som rammer den «Embets- eller Bestillingsmand» som bl.a. viser grov uforstand i tjenesten. I begge disse tilfeller vil det kunne straffes med bøter eller med tap av stillingen.

Det er grunn til å påpeke at det på langt nær er ethvert kritikkverdig forhold begått i offentlig tjeneste, f.eks. ved arbeide i politi/påtalemyndighet, som rammes av disse straffebestemmelsene. § 324 stiller krav til forsett. Dette innebærer at tjenestemannen med vitende og vilje f.eks. har unnlatt å foreta seg noe som han visste at han var forpliktet til, f.eks. nærmere beskrevne gjøremål som direkte følger av tjenesteinstruksen. Der det f.eks beror på et skjønn hva som i det enkelte tilfelle må foretas under en etterforskning - f.eks. om det bør gjennomføres ytterligere vitneavhør - kan denne bestemmelsen vanskelig benyttes. Da vil det i tilfelle være § 325 som kan bli aktuell. Til denne bestemmelsen bemerkes at den bare rammer de kvalifiserte tilfeller av uforstand i tjenesten, hvor det er foranledning til sterke bebreidelser.

Alle straffbare handlinger er gjenstand for foreldelse. Foreldelsesfristen er avhengig av den strafferamme som er fastsatt i det aktuelle straffebudet. Jo høyere straffen vil kunne bli, jo lengre er foreldelsesfristen. I og med at de to foran nevnte straffebestemmelser bare fastsetter bøtestraff, er foreldelsesfristen to år regnet fra den dag det straffbare forhold er opphørt (se straffelovens §§ 67 og 68).

Straffelovens §§ 324 og 325 er de to siste straffebestemmelser som Sandberg nevner i sin anmeldelse. I tillegg nevnes en rekke øvrige paragrafer i straffeloven. Utvalget vil gi en kort redegjørelse også for disse bestemmelsene.

Straffelovens §§ 115, 118, 120, 123, 124 og 125 er alle straffebestemmelser som gjelder forbrytelser i offentlig tjeneste.

§ 115 gjelder bl.a. bruk av ulovlige midler for å oppnå en forklaring i en bestemt retning. Ulovlige midler vil ikke bare være tvang og trusler, men også andre metoder som er i strid med de skrevne retningslinjer, f.eks i påtaleinstruksen, som gjelder for avhør. Det kreves at gjerningsmannen er klar over at metoden er ulovlig, og formålet må være å oppnå at forklaringen går i en bestemt retning. § 118 gjelder enkelt sagt offentlig tjenestemann som rettstridig unnlater å forfølge en straffbar handling. § 120 rammer offentlig tjenestemann som bl.a. har «anført Usannhed eller lagt Skjul paa Sannheden» i tjenestelig «protokoll». § 123 gjelder misbruk av stilling til å krenke noens rett, mens § 124 rammer rettsstridig bruk av offentlig stilling til å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe. § 125 rammer bl.a. en overordnet som er klar over at en underordnet forbryter seg i tjenesten.

§§ 163 og 166 gjelder falsk forklaring. § 163 rammer den som gir slik forklaring i retten. § 166 gjelder bl.a. den som avgir falsk forklaring i fremstillinger som prosessfullmektig (f.eks. aktor) i retten eller som skriftlig avgir falsk forklaring i tilfelle hvor forklaringen er bestemt til å tjene som bevis (f.eks. en polititjenestemanns egenrapport). Med falsk forklaring menes i disse bestemmelsene en bevisst usannforklaring.

§§ 168 og 169 gjelder den som mot bedre vitende søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for straffbar handling, bl.a. ved falsk anklage eller falsk forklaring til retten, eller ved å unndra bevis eller bringe til veie falsk bevis. En slik forbrytelse kan straffes med fengsel inntil 21 år dersom den har ført til at noen har sonet mer enn 5 års fengsel, og foreldelsesfristen er i tilfelle 25 år.

§§ 246, 247, 248 og 252 gjelder ærekrenkelser, rettet mot levende personer eller mot en avdøds minne (§ 252).

9.3 Anmeldelsen og utvalgets vurderinger

9.3.1 Rolf Harry Jahrmann

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Jahrmann er at han

«Under etterforskningen, rettssaken i 1970 og senere har

• lagt skjul på sannheten

• avgitt forklaringer som han måtte vite var uriktige

• unnlatt å etterforske og forfølge straffbar handling

• og gjennom dette avgitt falsk forklaring og falsk anklage mot Per Liland med den konsekvens at Liland ble dømt til og har sonet fengsel på livstid og deretter utstått en sikringsdom på 10 år.»

Når man ser bort fra at Jahrmann mot bedre vitende skal ha søkt å pådra Liland straff, jf foran under pkt. 9.1, er det ikke holdepunkter for at Jahrmann skal ha «avgitt forklaringer som han måtte vite var uriktige.» På dette punkt er også trukket frem noen av de uttalelser som Jahrmann kom med da han ble avhørt som vitne under hovedforhandlingen i 1970. Utvalget viser på dette punkt til bemerkningene foran under pkt 5.5.7.

Det er således intet holdepunkt for å anta at Jahrmann under hovedforhandlingen mot Liland i 1970 avga falsk forklaring.

Sandbergs dokumentasjon inneholder videre beskyldninger om at Jahrmann skal ha påvirket vitner. Således skal han i følge et vitne som Sandberg har laget videointervju med ha brukt «90% av tiden til å få meg til å si at jeg hadde sett en sykkel utenfor åstedet». Dette viser ikke annet enn at Jahrmann under dette avhøret har oppfattet sykkelen som et viktig og sentralt punkt. Forklaringen ble likevel skrevet ned slik vitnet forklarte.

Utvalget har tidligere kritisert den måten som Jahrmann har utformet rapporten fra avhøret av vitnet Willy den 17. mars 1970, se foran under pkt 3.3.5. Det er likevel ikke grunnlag for å mistenke Jahrmann for straffbar påvirkning av vitnet.

Når det i anmeldelsen også heter at Jahrmann har unnlatt å etterforske og forfølge straffbar handling, går utvalget ut fra at det siktes til en ytterligere etterforskning rettet mot «Stepper'n». Utvalget har tidligere under pkt 3.4.6 kommet med kritiske bemerkninger på dette punkt. Anmeldelsen bygger på en antakelse om at politiets manglende interesse for «Stepper'n» hadde sin årsak i et bevisst ønske om - av en eller annen årsak - å holde ham utenfor saken. Som utvalget tidligere har gitt uttrykk for, er det ikke grunnlag for noen slik mistanke. Dermed står tilbake et spørsmål om etterforskningen på dette punkt ble utført på en faglig forsvarlig måte. Selv om dette etter utvalgets oppfatning ikke er tilfelle, vil det være langt frem til en konklusjon om at det er tale om et straffbart forhold.

Jahrmann er også berørt av en del av de øvrige punkter i de faktiske forhold som trekkes frem i «dokumentasjonen» til anmeldelsen. Utvalget nøyer seg her med å vise til bemerkningene foran under kapittel 3 til 8.

9.3.2 Roar Martinsen

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Martinsen er at han

«Under etterforskningen, rettssaken i 1970 og senere har

• lagt skjul på sannheten

• avgitt forklaringer og avhørsrapport som han måtte vite var uriktige

• unnlatt å etterforske og forfølge straffbar handling

• og gjennom dette avgitt falsk forklaring og falsk anklage mot Per Liland med den konsekvens at Liland ble dømt til og har sonet fengsel på livstid og deretter utstått en sikringsdom på 10 år.»

Det er ikke holdepunkter for at Martinsen skal ha «avgitt forklaringer og avhørsrapport som han måtte vite var uriktige». Hva angår Martinsens vitneforklaringer under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland sommeren 1970, vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt 5.5.7.

I «dokumentasjonen» til anmeldelsen er særskilt trukket frem den rapport som Martinsen skrev i forbindelse med det avhør av «Stepper'ns» tidligere leieboer som han tok den 6. oktober 1970. De opplysninger som ble gitt under avhøret er omtalt foran under pkt 6.6.2. I avhøret har vitnet angitt at han overhørte bemerkningen fra «Stepper'ns» søster om den blodige skjorta den 23. desember 1969 kl 1845, og at han deretter kl 1900 forlot boligen for å reise til sine foreldre på Hvaler. Etter de undersøkelser som Sandberg har gjort noe over 20 år senere, gikk siste ferge denne dagen kl 1800. Følgelig må tidsangivelsen være uriktig. Martinsen er anmeldt for bevisst å ha angitt uriktig tid, for dermed å gjøre denne ikke underskrevne forklaringen uinteressant. Teorien om at «Stepper'n» var gjerningsmannen forutsatte at ugjerningene hadde skjedd etterdette tidspunkt. I referatet fra det intervju som Ekroth på forhånd hadde gjort med vitnet, var tidspunktet oppgitt til julaftens formiddag.

Utvalget nøyer seg med å bemerke at det var helt andre årsaker til at politiet fant grunn til å se bort fra denne forklaringen, se bemerkningene foran under pkt 6.6.2.

Martinsen er også anmeldt for å ha forsøkt å få ett av «tirsdagsvitnene» til å endre forklaring, ved at tidspunktet for observerte aktiviteter på åstedet skulle være 22. desember og ikke 23. desember som opprinnelig forklart. Det er etter utvalgets oppfatning ikke holdepunkter for en slik antakelse, jf bemerkningene foran under pkt 3.3.5.

Når det gjelder beskyldningene om at Martinsen skal ha unnlatt å etterforske og forfølge straffbar handling, vises til bemerkninger foran under pkt. 9.3.1.

9.3.3 Håkon Wiker

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Håkon Wiker er at han

«Før rettssaken i 1970 har

• tatt kontakt med rettsmedisinerne Jon Lundevall og Johan Giertsen og i samråd med disse lagt inn forutsetninger for å endre de draps/dødstidspunkter som var skriftlig angitt i ofrenes obduksjonsrapporter, til tross for at han måtte vite at slike forutsetninger ikke var dokumentert og at de dessuten var ubegrunnede og uholdbare.

At han under hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett i 1970 mot bedre vitende la skjul på sannheten ved

• å bruke disse forutsetninger som han visste eller måtte vite var feilaktige for å utelukke et stort antall vitner som hadde sett og/eller hørt ofrene i live vesentlig senere enn Wiker la til grunn i tiltalebeslutningen mot Per Liland

• å unnlate å gjengi sentrale vitneutsagn som fremkommer i politiforklaringer, men som retten ikke fikk høre noe om

• å villede retten på flere punkter i bevisdokumentasjonen ved å utelukke åpenbare bevistolkninger som umulige til tross for at han måtte vite at det ikke var grunnlag for slik utelukkelse

• å gjengi vitneutsagn i strid med de faktiske forhold

• å foreta en tidsberegning i sin prosedyre som han måtte vite var uriktig, en tidsberegning som utelukket at noen kunne ha registrert ofrene i live eller noen form for aktivitet på/ved åstedet etter 23.12.69 kl. 18.00.

At han etter rettssaken i 1970 har lagt skjul på sannheten ved at han har

• gjentatt de udokumenterte og ubegrunnede forutsetningene

• nektet å etterforske en alternativ gjerningsmann til tross for at en omfattende dokumentasjon mot en sannsynlig annen gjerningsmann var lagt fram i Sten og Vibeke Ekroths «Pusselspel 1971» 27.12.71

• fortsatt å motsette seg etterforskning til tross for at Ekroths skriftlige dokumentasjon ble supplert 12.05.72 med 2 timer og 40 minutter med lydbåndopptak fra hovedforhandlingen i retten og intervjuer med sentrale vitner

• unnlatt å imøtekomme den rett en part har etter forvaltningsloven til å tale muntlig med tjenestemann som behandler saken og i stedet 19.05.72 iverksatt en ulovlig utvisning fra Norge av svensk statsborger Sten Ekroth -et vedtak om utvisning som ble omgjort av Justisdepartementet 25.08.72

• fortsatt nektet å ta etterforskningsskritt mot en sannsynlig annen gjerningsmann til tross for at Sten og Vibeke Ekroth 22.06.72 skriftlig hadde innlevert påtalebegjæring

• 03.07.72 truet med å innlede straffeforfølgning mot Ekroth og Liland på grunn av anklagene mot alternativ gjerningsmann, men likevel unnlatt å iversette slik straffeforfølgning

• aktivt motarbeidet gjenopptakelse for Liland ved at han 21.09.72 har gjentatt og utdypet de udokumenterte og ubegrunnede forutsetningene som de rettsmedisinske konklusjoner bygger på, til tross for at han måtte vite at det var han selv som hadde formulert disse feilaktige forutsetninger

• unnlatt å ta skritt for å endre dommen over Liland til tross for at han i 1976 var gjort kjent med avgjørende innvendinger mot de rettsmedisinske forutsetninger som dommen over Liland er basert på og til tross for at han visste at det var han selv som hadde formulert disse udokumenterte og ubegrunnede forutsetningene.

At han gjennom det ovenstående i en årrekke har avgitt/bidratt til å avgi falsk forklaring og falsk anklage mot Per Liland med den konsekvens at Liland ble dømt til og har sonet fengsel på livstid og deretter utstått en sikringsdom på 10 år.»

Store deler av denne beskrivelse av ulike straffbare forhold hviler på forutsetningen om at Wiker som statsadvokat har gjennomført en alvorlig straffesak mot en mann som han visste eller måtte vite var uskyldig, og at dette skjedde i et bevisst forsøk på å skåne den egentlige gjerningsmannen. Siden denne forutsetning etter utvalgets oppfatning ikke er holdbar, faller det meste av grunnlaget for anmeldelsen fra hverandre, jf pkt. 3.4.6.

Wikers forhold førrettssaken i 1970 er nærmere behandlet foran under pkt 5.4. Utvalget har kritisert saksbehandlingen, idet det forut for hovedforhandlingen bl.a. burde vært fremlagt en skriftlig sakkyndig erklæring til nærmere belysning av skade- og dødstidspunktene. Derimot er det overhodet ikke holdepunkter for at Wiker skulle ha hatt noen innvirkning på de konklusjoner av faglig art som de rettsmedisinske sakkyndige ga uttrykk for under hovedforhandlingen. Det er som regel ikke kritikkverdig å stille spørsmål til sakkyndige hvor svaret må baseres på at visse forutsetninger av faktisk art var til stede. Dette er ingen ualminnelig fremgangsmåte når man skal få belyst en problemstilling. Om utvalgets vurdering av de spørsmål som Wiker stilte de sakkyndige, se foran under pkt. 6.6.4.

Hva angår de krav som må stilles til aktor under hovedforhandlingen, vises til bemerkningene foran under pkt 5.5. Wikers uttalelser under prosedyren om de slutninger man kunne trekke ut fra de funn som var gjort på åstedet, har ikke krav på å bli oppfattet som ubestridelige fakta. De ligger alle innenfor grensene for den argumentasjon som påtalemyndighetens representant kan gjøre gjeldende på dette stadium i straffesaken. Statsadvokat Wiker oppfattet de sakkyndige dit hen at det seneste tidspunkt for ugjerningene måtte ha vært 23. desember 1969 kl 1800. Ekroths referat av lagmannens rettsbelæring viser at statsadvokaten ikke var alene om å ha oppfattet de rettsmedisinsk sakkyndige på en slik måte.

Når det gjelder statsadvokat Wikers håndtering av saken etterat straffesaken var avsluttet i 1970, vises til kapittel 6. Det forelå etter hvert en rettskraftig straffedom i øksedrapssaken. De opplysninger som senere ble bragt frem, i det vesentlige om nye vitner som også etter den 23. desember 1969 kl 1800 hadde observert aktivitet på åstedet eller sett noen av ofrene i live, var ikke av en slik karakter at politiet uavhengig av en begjæring om gjenopptakelse hadde noen plikt til å iverksette ytterligere etterforskning. Det samme gjelder den teori som etter hvert ble fremsatt om at «Stepper'n» var den egentlige gjerningsmann.

Beslutningen om bortvisning av Ekroth fra Norge ble tatt av Oslo politikammer den 19. mai 1972. Klage over beslutningen ble forkastet av Statens utlendingskontor den 31. mai s.å. Utvalget kjenner ikke til hvem som tok initiativet til bortvisningen. Selv om dette skulle være statsadvokat Wiker, må ansvaret for vedtaket ligge hos den instans som fattet beslutningen. Selv om vedtaket senere ble omgjort av overordnet myndighet, er det fortsatt langt frem til en eventuell konklusjon om at de tjenestemenn som var ansvarlig for vedtaket, har begått en straffbar handling. Noe straffeansvar for den som eventuelt foranlediget at vedkommende myndighet grep inn, kan det uansett ikke bli tale om.

Straffelovens § 168 rammer den som bl a ved falsk anmeldelse eller mot bedre vitende på annen måte søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling. Statsadvokat Wiker handlet med god margin i forhold til det straffbare da han i brev til Ekroth av 3. juli 1972 gjorde oppmerksom på denne straffebestemmelsen. Utvalget finner grunn til å tilføye at det ikke er grunnlag for noen antakelse om at Ekroth selv var i særlig tvil om at «Stepper'n» var den egentlige gjerningsmannen.

Når det endelig gjelder Wikers forhold i 1976, vises til utvalgets bemerkninger foran under kapittel 7.

9.3.4 Liv Daae Gabrielsen

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Liv Daae Gabrielsen er at hun

«Etter rettssaken i 1970 - ved behandlingen av den gjenopptakelsesbegjæring Liland sammen med Sten og Vibeke Ekroth hadde innlevert 27.12.71 - la skjul på sannheten ved at hun

• uten noen form for dokumentasjon skrev 16.02.72 at det viktigste vitnet mot en alternativ gjerningsmann var erklært sinnsyk

• gjennom dette har opptrådt ærekrenkende mot en annen person i den hensikt å svekke vedkommendes troverdighet som vitne mot en annen gjerningsmann enn Liland.

Videre at hun har produsert ikke eksisterende bevis vedrørende en alternativ gjerningsmanns adkomstmulighet til åstedet ved at hun i 1972 skrev at

• det ikke var fotspor «hverken i den nye eller gamle sne» utenfor et stort vindu som manglet glass, til tross for at hun måtte vite at det ved åstedsundersøkelsene ikke er rapportert fotsporundersøkelser, verken inne på eller utenfor åstedet.

At hun gjennom det ovenstående har avgitt/bidratt til å avgi falsk forklaring og falsk anklage mot Per Liland med den konsekvens at hun har bidratt til å hindre et mulig soningsavbrudd i 1972 for Liland og at han derved måtte fortsette og fullføre soningen av fengsel på livstid og at han deretter har utstått en sikringsdom på 10 år.»

Anmeldelsen knytter seg til en oversendelsespåtegning i forbindelse med at Fredrikstad politikammer av statsadvokatene i Eidsivating var bedt om å gi uttalelse til begjæringen om gjenopptakelse. Påtegningen var stilet til statsadvokatene. Innholdet i påtegningen er av utvalget behandlet foran under pkt 6.6.3.

Selv om innholdet i den vitneforklaringen som ble nevnt i påtegningen talte sitt eget språk, kan det ikke kritiseres at det også i påtegningen ble gjort oppmerksom på vitnets psykiske situasjon. Uttalelsen ble imidlertid kun gitt ut fra politikammerets eget kjennskap til vedkommende vitne, og uten at man hadde forvisset seg om at det forelå noen formell diagnose som svarte til den sykdom som ble nevnt.

Utvalget har tidligere gitt uttrykk for at politiets uttalelse i påtegningen var ukorrekt, idet det på det tidspunkt den ble avgitt ikke var formelt grunnlag for å uttale at vedkommende vitne var «erklært sinnsyk». Det er likevel ingen grunn til å anta at ordlyden i påtegningen på dette punkt representerte noe bevisst kritikkverdig forsøk på å eliminere et vitne som skulle ha uttalt seg mot det syn på saken som politiet hadde.

At denne påtegningen til overordnet påtalemyndighet eventuelt skulle representere en ærekrenkelse overfor det nå avdøde vitnet, som skulle lede til straffeansvar for vedkommende daværende politifullmektig ved en anmeldelse mer enn 20 år senere, finner utvalget ingen grunn til å gå nærmere inn på.

Når det gjelder uttalelsen om manglende fotspor, vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt 3.2.2 og pkt 6.6.3.

9.3.5 J. Chr. Giertsen

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot J. Chr. Giertsen at han

«Før rettssaken i 1970 sammen med Håkon Wiker og professor Jon Lundevall diskuterte muligheten for å komme til andre konklusjoner vedrørende døds/handlingstidspunktene enn de som var skriftlig angitt i professor Lundevalls (og lege Per Teisbergs) obduksjonsrapporter og den lokale leges dødsattester - og at han gjennom dette

• ikke motsatte seg at det ble lagt fullstendig udokumenterte og uholdbare forutsetninger til grunn for de rettsmedisinske konklusjoner som skulle trekkes ved hovedforhandlingen i retten

• at han gjennom dette både før og under rettssaken aktivt bidro til å utdype disse uholdbare forutsetningene, til tross for at han visste/måtte vite at det ikke forelå noe grunnlag for forutsetningene

• at han ikke gjorde sin plikt etter domstollovens § 103 om å følge nøye med og gjøre dommeren oppmerksom på misforståelser og feil i oppfatningen av det som foregikk i retten

• at han senere gjennom sin erklæring av 09.06.72 fortsatt baserte seg på de samme feilaktige forutsetninger til tross for at han visste/måtte vite at forutsetningene ikke var holdbare

• at han i erklæringen av 09.06.72 skriftlig utdypet og forsterket de feilaktige konklusjonene han hadde avgitt muntlig i retten i 1970, til tross for at han var klar over/måtte være klar over at forutsetningene som konklusjonene baserte seg på var feilaktige

• at han 05.10.93 i virkeligheten har erkjent at han visste at forutsetningene som de rettsmedisinske konklusjoner livstidsdommen over Liland baserer seg på, ikke var holdbare

At han gjennom det ovenstående har avgitt/bidratt til å avgi falsk forklaring og falsk anklage mot Per Liland med den konsekvens at Liland ble dømt til og har sonet fengsel på livstid og deretter utstått en sikringsdom på 10 år.»

Den «forutsetning» som står sentralt i anmeldelsen, synes å være forutsetningen om at de to ofrene hadde omtrent den samme alkoholkonsentrasjon i blodet da ugjerningene skjedde. I og med at Johansen var edru da han døde, måtte man i så fall nødvendigvis operere med en så lang overlevelsestid for ham at alkoholen i mellomtiden var blitt forbrent.

Som nevnt foran under kapittel 6, var det først og fremst professor Lundevall som i sin erklæring av 20. april 1972 la vekt på et slikt resonnement. Når professor Giertsen i sin erklæring av 9. juni 1972 antok at Johansen måtte ha blitt påført skaden som førte til blødningen under den hårde hjernehinnen senest kl 1200 den 23. desember 1969, var det betraktningene rundt spørsmålet om «celleinnvekst» som for ham var det sentrale. Om de slutninger som kunne trekkes ut fra det faktum at de to ofrene hadde en høyst ulik promille da de døde (og dermed også da de ble funnet), nøyer Giertsen seg med følgende bemerkning:

«Det faktum at Johansen var edru ved dødens inntreden sier oss derfor kun at han må ha levet omkring 20 timer etter at han sist ble sett av Liland. Det sier ikke mere om skadetidspunktet enn det man kom frem til under punkt 4.»

Under punkt 4 i Giertsens erklæring var drøftet de slutninger som kunne trekkes ut fra Lundevalls obduksjonsfunn av blodlevrer som satt «lett festet» til den hårde hjernehinnen («celleinnveksten»).

De sakkyndige uttalelser som forelå under den siste gjenopptakelsessaken, gir uttrykk for at man ikke kan trekke slutninger om overlevelsestid ut fra dette obduksjonsfunnet. Også Giertsen gir i erklæring av 9. juni 1972 uttrykk for at en tidsbestemmelse basert på dette funnet må «foretas med stor forsiktighet». De 12 timene som han deretter stipulerer som overlevelsestid, karakteriserer han som «et meget forsiktig anslag». I dette ligger formentlig at han holder det for mest sannsynlig at overlevelsestiden har vært lengre. Lundevall tar ikke direkte avstand fra Giertsens slutninger på dette punkt, men han bemerker i sin tilleggsuttalelse av 18. august 1972 at han er litt mer forsiktig enn Giertsen i sin slutning. «Min forsiktighet skyldes at der ikke ble utført mikroskopi av blødningen med omgivelser, og at der derfor ikke er et helt presist grunnlag for bestemmelse av blødningens alder». Han holder derfor fast ved sin konklusjon fra erklæringen av 20. april 1972 om at den overlevelsestiden som man kunne slutte seg til ut fra dette funnet var «noen timer».

Som nevnt foran under pkt 5.5.4 og 6.6.6, er utvalget noe i tvil om innholdet i den muntlige uttalelse som Lundevall ga under hovedforhandlingen i 1970. For Giertsens del er det derimot grunn til å anta at hans uttalelse om dødsstivhet og Johansens overlevelsestid i store trekk svarte til hans senere skriftlige redegjørelse av 9. juni 1972.

Giertsen har i sin samtale med utvalget fastholdt at han har faglig dekning for de konklusjoner som han trakk i denne redegjørelsen. Han mener senere å ha fått støtte for dette i utenlandsk fagmiljø og har gjort rede for dette i en artikkel «Liland-saken. De rettsmedisinske erklæringer» i Tidsskrift for Den norske Lægeforening nr 25, 1995 s 3152-3153.

Utvalget har ingen forutsetninger for å foreta noen faglig bedømmelse av Giertsens uttalelser i Liland-saken. Ved vurdering av politianmeldelsen er det imidlertid spørsmål om Giertsen mot bedre vitende skal ha uttalt seg som han gjorde, med den følge at det ble avsagt en uriktig fellende straffedom. Det er således tale om en meget alvorlig anklage. Utvalget nøyer seg med å bemerke at det ikke er holdepunkter for å anta at det med noen rett kan fremsettes en slik beskyldning mot Giertsen.

9.3.6 Iver Huitfeldt

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Iver Huitfeldt at han

«Har utvist tjenesteforsømmelse som statsadvokat i Eidsivating og dessuten ......... har forbrutt seg mot straffelovens §§ 118, 120, 123, 124 og/eller andre bestemmelser ved

• at han har unnlatt å etterforske noen av de forhold som er angitt over, til tross for at dette i all hovedsak er skriftlig dokumentert i Tore Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» og at det som ikke er omtalt i Sandbergs bok, ligger i saken i form av annen dokumentasjon

• at han har unnlatt å gjøre dette til tross for at Riksadvokaten i brev av 22.09.92 til statsadvokatene i Eidsivating viser til at en rekke av de spørsmål undertegnede har stilt i saken knytter seg til gjennomføringen av etterforskningen og hovedforhandlingen i retten - at Riksadvokaten deretter gir statsadvokatene som mandat å gjennomgå saken i detalj og at etterforskning/undersøkelser eventuelt iverksettes og at de så skal ta stilling til om påtalemyndigheten av eget tiltak skulle begjære øksedrapssaken gjenopptatt til fordel for Liland

• at han - til tross for mandatet fra Riksadvokaten - varslet at han ikke kom til å begjære gjenopptakelse til fordel for Liland i det samme øyeblikk som han på Sandbergs pressekonferanse 29.10.92 fikk Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» - og at han altså på dette tidspunkt ikke kunne ha satt seg inn i noe av det materiale Sandberg la fram.»

Huitfeldts befatning med Liland-saken er omtalt foran under pkt 8.1. Han hadde ansvaret for statsadvokatens behandling av saken høsten 1992 frem til han sluttet i sin stilling 1. januar 1993. Utvalget har tidligere uttalt seg kritisk til at statsadvokatene i Eidsivating ikke gikk over fra saksbehandling etter trinn 1 i Riksadvokatens brev av 22. september 1992 til saksbehandling etter trinn 2. Denne kritikken er i det vesentlige basert på de opplysninger knyttet til de rettsmedisinsk sakkyndiges vurderinger som fremkommer i professor Simonsens brev til advokat Bae av 14. desember 1992, og som statsadvokatene i Eidsivating sannsynligvis først ble gjort kjent med etter nyttår i 1993. Kritikken rammer således ikke Huitfeldt.

Huitfeldts uttalelse under pressekonferansen den 29. oktober 1992 i forbindelse med utgivelsen av Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» er omhandlet foran under pkt 8, 1 og 8.5.2. Utvalget nøyer seg med å bemerke at Huitfeldt ved sin uttalelse ikke gjorde seg skyldig i noe straffbart forhold.

9.3.7 Morten Bjone

Sandbergs generelle beskrivelse av grunnlaget for anmeldelsen mot Morten Bjone at han

«Har utvist tjenesteforsømmelse som statsadvokat i Eidsivating og dessuten ....... har forbrutt seg mot straffelovens §§ 118, 120, 123, 124 og/eller andre bestemmelser ved

• at han har unnlatt å etterforske noen av de forhold som er angitt over, til tross for at dette i all hovedsak er skriftlig dokumentert i Tore Sandbergs bok «Øksedrapene i Lille Helvete» og at det som ikke er omtalt i Sandbergs bok, ligger i saken i form av annen dokumentasjon

• at han har unnlatt å gjøre dette til tross for at Riksadvokaten i brev av 22.09.92 til statsadvokatene i Eidsivating viser til at en rekke av de spørsmål undertegnede har stilt i saken knytter seg til gjennomføringen av etterforskningen og hovedforhandlingen i retten - at Riksadvokaten deretter gir statsadvokatene mandat å gjennomgå saken i detalj og at etterforskning/undersøkelser eventuelt iverksettes og ta stilling til om påtalemyndigheten av eget tiltak skulle begjære øksedrapssaken gjenopptatt til fordel for Liland

• at han har unnlatt å videreformidle skriftlige spørsmål fra advokat Bae datert 02.12.93 til professor Johan Giertsen, tidligere politifullmektig Liv Daae Gabrielsen og tidligere åstedsgransker i KRIPOS, Gudmund Restad.»

Bjone overtok behandlingen av Liland-saken 1. januar 1993, etter at Huitfeldt hadde sluttet. Han hadde hos statsadvokatene i Eidsivating ansvaret for saken frem til Eidsivating lagmannsretts avgjørelse av 29. april 1994.

Utvalget har tidligere under pkt 8.5.1 og pkt 8.5.3 rettet kritikk mot statsadvokatens saksbehandling i denne perioden. Det er imidlertid i dette tilfelle ikke tale om straffbare forhold.

9.4 Riksadvokatens behandling av anmeldelsen

På det tidspunkt Sandbergs anmeldelse ble inngitt, sto gjenopptakelsesspørsmålet til behandling for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anmeldelsen mot Jahrmann, Martinsen, Wiker, Daae Gabrielsen og Giertsen var etter Riksadvokatens oppfatning direkte knyttet til dette spørsmålet. Når Sandberg på vegne av Liland i anmeldelsen hevdet at disse fem foran nevnte bl a hadde «lagt skjul på sannheten», produsert «ikke eksisterende bevis» osv, fant påtalemyndigheten det nødvendig å bringe dette videre til den domstol som behandlet gjenopptakelsessaken. Dette ble gjort av Riksadvokaten i brev til kjæremålsutvalget av 9. juni 1994.

I dette brevet ble konstatert at anmeldelsen mot Huitfeldt og Bjone ikke grep direkte inn i gjenopptakelsesspørsmålet. For disse anmeldelsene konstaterte Riksadvokaten at de ikke ga rimelig grunn til å iverksette etterforskning. Anmeldelsen mot Huitfeldt og Bjone ble etter dette «henlagt uten videre som åpenbart grunnløs».

Etter straffeprosessloven av 1981 § 224 første ledd skal det foretas etterforskning «når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.» Utvalget finner ikke grunn til å kritisere Riksadvokaten for å ha avsluttet behandlingen av anmeldelsen mot Huitfeldt og Bjone på denne måten.

Etter at det noe senere ble klart at Sandbergs politianmeldelse mot Jahrmann, Martinsen, Wiker, Daae Gabrielsen og Giertsen ikke skulle trekkes inn i Høyesteretts kjæremålsutvalgs arbeide med gjenopptakelsspørsmålet, ble behandlingen av disse anmeldelsene avsluttet ved Riksadvokatens brev til statsadvokatene i Eidsivating datert 13. juli 1994. I brevet heter det bl a:

«Riksadvokaten kan ikke se at anmeldelsen med bilag er av en slik karakter at det er rimelig grunn til å iverksette etterforskning. Tore Sandberg har åpenbart sterke innvendinger mot en lang rekke av de oppfatninger/konklusjoner de anmeldte personer har gitt uttrykk for i sitt arbeid. Men en uenighet gir i seg selv ikke grunn til å anta at «de andre» har overtrådt straffeloven, og langt mindre å hevde at det foreligger forsettlige brudd slik som falsk forklaring m.m. Denne oppfatning av Sandbergs anmeldelse underbygges i noen grad av det faktum at Per Liland og hans advokater ikkeønsker å påberope seg slike forhold som er beskrevet i straffelovens § 391 nr. 1 i gjenopptakelsessaken.»

Henvisningen til straffelovens § 391 nr 1 er åpenbart en skrivefeil for samme paragraf i straffeprosessloven av 1981. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse til gunst for siktede bl a kreves når tjenestemenn i politi eller påtalemyndighet, aktor eller forsvarer har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken, eller et vitne har gitt falsk forklaring i saken, og det ikke kan utelukkes at dette har innvirket på dommen til skade for siktede.

Etter dette ble anmeldelsen henlagt som åpenbart grunnløs.

På bakgrunn av den granskning av saksbehandlingen i Liland-saken som nå er gjennomført, kan utvalget konstatere at innholdet i Riksadvokatens beslutning fremstår som riktig.

Riksadvokaten valgte å henlegge anmeldelsen uten etterforskning. Riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har overfor utvalget opplyst at han både på bakgrunn av sitt kjennskap til norsk rettsvesen og til de personer som anmeldelsen var rettet mot, umiddelbart oppfattet Sandbergs anmeldelse som grunnløs. Ved gjennomgang av anmeldelsen kunne man konstatere at den bar preg av spekulasjoner og inneholdt rene påstander som var dårlig begrunnet. Så fremt beskyldningene var troverdige, ville man stå overfor en absolutt gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosesslovens § 391 nr. 1. Han merket seg imidlertid at Lilands forsvarere i gjenopptakelsessaken ikke ønsket å påberope seg de forhold som Sandberg tok opp. I tillegg kom videre at det også ville være meget vanskelig å etterforske en så gammel sak. Dette var noe av bakgrunnen for at anmeldelsen etter kort tid ble henlagt som åpenbart grunnløs.

Etter utvalgets oppfatning er det heller ikke her grunnlag for kritikk.