1 Kjennelse Eidsivating lagmannsrett 29.04.94

INSTANS: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse.

DATO: 1994-04-29

PUBLISERT: UP le-1993-01645m

STIKKORD: Gjenopptagelse. Straffeprosessloven § 391 nr. 3.

SAMMENDRAG: En mann født i 1931 ble dømt i 1970 for 2 drap til livsvarig fengsel og 10 års sikring. Han sonet straffen i tiden 1969-1983. Sikringstiden utløp i 1993. Hans fornyede begjæring om gjenopptagelse ble tatt til følge. Retten fant at nye sakkyndige erklæringer var nye bevis som syntes egnet til å føre til frifinnelse.

SAKSGANG: - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01645 M - Anket til Høyesterett - Kjæremålet forkastet, se Høyesterett HR-1994-01721 S.

RETTENS MEDLEMMER: 1. Kst. lagmann Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Lagdommer Lars-Jonas Nygard.

På vegne av A født 19. april 1931, har advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz fremsatt begjæring av 23. juni 1993 om gjenopptakelse av straffesaken mot ham. Den ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1970. As anke ble forkastet av Høyesterett 28. november 1970. Den 27. desember 1971 begjærte han saken gjenopptatt. I 1974 ble begjæringen supplert av advokat Alf Nordhus. Eidsivating lagmannsrett forkastet begjæringen ved beslutning av 7. mai 1975. A påkjærte, men kjæremålet ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 5. mars 1976.

De rettsmedisinsk sakkyndige, professor Jon Lundevall og dosent Johan Christofer Giertsen, avga forklaring for lagmannsretten i 1970. Skriftlige uttalelser avga de først henholdsvis 20. april 1972 og 9. juni 1972 med tillegg fra professor Lundevall i brev av 18. august 1972. Uttalelsene ble innhentet i anledning av den første gjenopptakelsesbegjæringen. De er gjengitt i sin helhet i lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975. I kjennelsen av 5. mars 1976 skrev Høyesteretts kjæremålsutvalg blant annet følgende om uttalelsene: «Så vidt skjønnes er her nedfelt i skriftlig form i hovedtrekk det samme som de sakkyndige muntlig ga uttrykk for under hovedforhandlingen.»

Grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen er primært nye rettsmedisinske vurderinger av dødstidspunktet. I det følgende refereres erklæringene helt eller delvis.

1. Erklæring fra rettsmedisineren S.O. Lidholm, høsten 1976:

«Undertecknad har tagit del av obduktionsprotokoll med utlåtanden utfärdade av professor Jon Lundevall och doktor Per Teisberg efter rättsmedicinsk undersökning av de döda kropparna efter B och C. Vidare har deler av åklagarens slutplädering och expertuttalanden i domstol stått till mitt förfogande.

Beträffande obduktionsprotokollen kan sägas att klart framgår att de båda dödade männen företett allvarliga skallskador som väl stämmer med yxhugg. Evad gäller C har angivits att under hårda hjärnhinnan förelåg blödning som utan färgförändringar lätt häftat vid hjärnhinnan. I utlåtandet uttalas likaledes att blodet delvis häftar vid hjärnhinnan.

I domstolen har såväl professor Jon Lundevall som ytterligare en rättsmedicinsk expert uttalat att fyndet av vidhäftning vid hjärnhinnan evad gäller blödningen under densamma anger att den skulle vara en följd av en cellinväxt som tidigast kunde inträda efter 12 timmar.

Åklagaren har tagit fasta på dessa uppgifter och dessutom blandat in likstelheten för sin beräkning av tidpunkten för dödsmisshandeln.

Jag har fått den uppfattningen att just tidpunkten för misshandeln varit av avgörande betydelse när det gäller att avgöra huruvida A var gärningsmannen eller inte. Om så är fallet finner jag det upprörande att man overhuvudtaget försökt använda sig av likstelhet, påstådd cellinväxt och alkoholkoncentration i blod och urin som intäkt för en bestämming av dödens inträde och tidpunkt för misshandel.Här måste särskilt påpekas att vid obduktionen någon mikroskopisk undersökning av blödningen under den hårda hjärnhinnan icke företogs vilket måste anses vara ett självklart krav vid an obduktion med så stor betydelse.Det är viktigt att klargöra att någon som helst tillförlitlig eller ens antaglig tillbakaräkning på grundval av obduktionsfynden ej är möjlig. När det gäller en blödningsvidhäftning vid hårda hjärnhinnan föreligger följande fakta: Efter 36 timmar kan s.k. fibroblaster utväcklas. Efter 4 dygn kan man mikroskopiskt se utvecklandet av en s.k. neomembran där cellagrets tjocklek är 2-3 celler. Efter 8 dygn då tydlig vidhäftning kan iakttagas är membranens celltjocklek ca 12-14 celler. Det är därfor uteslutet att vidhäftning på grund av fibroblastutveckling kunnat ske på så kort tid som 12 timmar.».

2. Erklæring fra professor Bo Thorellav 26. oktober 1976:

«I have read the testimony by Dr. S.O. Lidholm concerning the case of A and I agree completely with respect to Dr. Lidholms comments about the interpretation of the autopsy findings. Moreover, concerning the socalled «cellinväxt» and its time course I refer to the fundamental research published by Ross and Benditt in the Journal of Biophysical and Biochemical Cytology, vol. II, 1961, p. 677-684.

3. Erklæring av 2. november 1982 fra professor Ansgar Torvik og daværende konstituert spesiallege, nå professor, Christian Fredrik Lindboe:

«Etter anmodning fra advokat Fridtjof Feydt har vi vurdert obduksjonsfunn og tidligere erklæringer vedrørende B og C. Som basis for vurderingene har vi anvendt kopier av professor dr.med Jon Lundevalls og dr. Per Teisbergs erklæringer av 27/12.69, professor Lundevalls tilleggserklæring av 20/4.72 og profesor dr.med. J. Chr. Giertsens erklæring av 9/6.72 .......................

Et av de avgjørende spørsmål var hvorvidt begge døde samtidig eller om den ene levet lengere enn den andre etter skaden, og eventuelt hvor lenge. .......................

Som nevropatologer har det vært naturlig for oss å ta utgangspunkt i de beskrevne hode/hjerneskader og se hvilke holdepunkter det er for at C levde lenger enn B og eventuelt hvor meget lenger han levde. Begge hadde tilsynelatende noenlunde like store hode/hjerneskader.Dette forhindrer ikke at den ene kan ha levd betydelig lengere enn den andre.

Lundevall og Teisberg konkluderer med at B døde av sine hodeskader som hadde medført betydelig blødning og utbredt kjerneknusning, og i en tilleggserklæring antar Lundevall at han døde i løpet av få minutter etter skaden.Giertsen holder muligheten åpen for at han kan ha levd fra noen minutter til 1-2 timer etter skaden inntraff. Disse vurderinger er vi enige i, idet vi mener at B kan ha levd i noen minutter, eventuelt opp til et par timer etter skaden inntraff.

Om C konkluderer Lundevall og Teisberg at døden skyldtes lesjonene i hodet som hadde fremkalt utbredt hjerneknusning. De mener videre at han må ha levd i noen timer etter skaden. I sin tilleggserklæring angir Lundevall (ut fra forskjellige alternativer) fra noen timer til 15 timer, «kanskje ennå lenger» mellom skade og død. Giertsen angir likeledes fra 13 til 28 timer mellom skade og død.

Hvis det skulle være slik at C har levet fra «noen timer» til et døgn lenger enn B, er det visse forhold ved obduksjonsfunnene som er påfallende og som ikke er vurdert i beretningene, nemlig at Cs hjerne ikke var oppsvulmet. Vi føler oss overbevist om at en rettsmedisiner med professor Lundevalls erfaring ville ha registrert en eventuell oppsvulming. Enn videre vil hjernevekten øke påtagelig ved oppsvulming. Cs hjernevekt var 1260 gr. Dette er i underkant av det normale og henimot uforenlig med en oppsvulming av noen betydning. I alminnelighet vil også huden omkring store sår svulme betydelig opp etter noen timer. Dette er heller ikke nevnt, og vi har ikke kunnet konstatere noen sikker forskjell mellom C og B i så måte på en rekke svarthvitt bilder som vi har fått utlånt.

Det er vår erfaring at pasienter som dør av hodeskader med hjerneknusning fra noen timer til noen dager etter skaden, nesten alltid har oppsvulmet hjerne og at dette faktisk er den utløsende dødsårsak i slike tilfeller. Vi har diskutert dette med fremtredende nevrokirurger som er enige i et slikt syn. Vi har blant andre kontaktet dr. Nordby ved avd. 14, Ullevål sykehus, som igjennom en årrekke har interessert seg for trykkforholdene i hjernen etter hodeskader. Han opplyser at blant 22 pasienter som døde 1 dag eller mer etter skader, var trykket meget sterkt forhøyet hos alle, dvs. at alle hadde en betydelig hjerneoppsvulming.

I de ytterst få tilfeller hvor hjernen ikke er oppsvulmet, må det andre tilleggsfaktorer til hvis pasienten skal dø såpass lenge etter skaden. Blant de viktigste tilleggsfaktorer er følgende:

1. Bronkittlungebestennelse,

2. Kvelning på grunn av aspirasjon av mageinnhold til luftveiene eller hindret respirasjon på grunn av feilstilling, og

3. Forblødning

Ad a) Luftrør og luftrørsgrener er beskrevet som bleke, og lungene var normale, noe som utelukker bronkittlungebetennelse. I det hele er det vår erfaring at mennesker som har ligget bevisstløse i noen timer omtrent alltid vil få røde og litt oppsvulmete slimhinner i luftveiene på grunn av dårlig hosterefleks med slimansamling. Hos C var altså slimhinnene bleke.

Ad b) Igjen vil vi påpeke at luftrørsgrenene var tomme. Muligheten for hindret respirasjon på grunn av feilstilling eller på grunn av at tungen falt bakover foreligger, men de vanlige kvelningstegn (småblødninger i brysthinne og i hjertets hinner) var ikke til stede. Det kan også nevnes at C lå på siden på divanen og således hadde en forholdsvis gunstig stilling for respirasjon.

Ad c) C hadde åpenbart mistet en god del blod etter de beskrivelser som foreligger på skadestedet, men så vidt det kan bedømmes ut fra de opplysninger som foreligger, neppe så meget at han hadde blødd seg helt tom slik at dette forårsaket døden atskillige timer etter skaden.

Hvis man forutsetter at C levde atskillige timer etter skaden, står man således overfor et høyst uvanlig og vanskelig forklarlig obduksjonsfunn. Etter vårt skjønn er de av oss påpekte obduksjonsfunn såpass entydige at det er mer sannsynlig at C døde kort tid etter skaden.

Som nevnt foran, ble det gjort flere funn som alle ble tolket slik at C levde en tid etter skaden, nemlig

1. Tilheftning av blodet til den hårde hjernehinne,

2. forskjell i dødsstivhet mellom C og B,3)forskjellig alkoholkonstrasjon i blod og urin mellom de to.

Ad 1) Tilheftning av blod til dura. Det eneste holdepunkt vi her har, er beskrivelsen av at blodet var «lett festet» til dura, 3 år senere presisert muntlig til at blodlevrene måtte skrapes av dura med en pinsett. Både Lundevall og Giertsen er enige i at dette er et usikkert tegn og at det må vurderes med stor varsomhet, men at det i alle tilfelle må ha gått en tid fra skaden og til tilheftingen fant sted.Giertsen siterer litteraturen på dette felt som angir at blodet kan spyles av i 2-4 dager etter skaden, og han mener at 12 timer derfor må være et rimelig anslag. Lundevall siterer et arbeide som angir fibroblastinnvekst et sted mellom 24 og 36 timer etter skaden, men trekker ingen presise konklusjoner av dette.

Vi er enige i at dette er et vanskelig punkt å vurdere, både fordi observasjonene er vage i fravær av mikroskopisk undersøkelse, og fordi at vi ikke har noen klar oppfatning av hvor lang tid det tar før blodet kan feste seg til dura.Litteraturen angir som nevnt 2 døgn eller mer før tilheftning finner sted, og vi kan ikke se at man er på tryggere grunn ved å slå av til 12 timer eller til noen timer. Vi har selv sett spesielt etter dette i de obduksjonskasus vi har hatt i den senere tid og observert at blodet sitter helt løst i ett døgn, mens det begynner å feste seg til dura etter to. Disse observasjoner stemmer altså med litteraturen.

Etter vårt skjønn må man enten ta litteraturen seriøst og si at C levde i minst 2 døgn, eller så må man se helt bort fra dette punktet. Vi vil peke på at man ville vært betydelig sikrere hvis man hadde tatt snitt til mikroskopi fra hjernelesjonene og fra sårene i huden samt fra dura. Dette ble ikke gjort, og dermed blir det hele uhyre usikkert.

Ad 2) Dødsstivhet. Observasjonene her er at begge er stive og kalde den 24/12. Den 25/12 hadde C «tydelig dødsstivhet» mens den hos B «ikke var særlig utviklet». Av grunner som er nevnt tidligere, ble dette av Lundevall tolket slik at C døde noe senere enn B. Lundevall presiserer imidlertid at «denne slutning i høy grad beror på subjektiv vurdering». Giertsen diskuterer også dette punkt og trekker atskillig mer presise konklusjoner. Han bruker det ikke til å bestemme tidsforskjellen mellom Cs og Bs død, men konkluderer ut fra den «ikke særlig utviklete» dødsstivhet hos B at det er overveiende sannsynlig at han har vært død i 2, sannsynligvis 2 1/2 døgn da han ble synet den 25. desember.

Vi er enige med Lundevall i at dette i høy grad er gjenstand for subjektiv vurdering. I følge litteraturen er det store variasjoner i tid for opptreden og opphør av dødsstivheten. Disse variasjoner skyldes dels forhold ved liket (f.eks. graden av fysisk aktivitet umiddelbart før døden og mengden av fettvev), dels forhold ved likets omgivelser (fremfor alt temperaturen). Lav temperatur i omgivelsene vil således forsinke inntreden av og forlenge varigheten av dødsstivheten. I alminnelighet begynner dødsstivheten 2-5 timer etter døden og er fullt utviklet etter 6-12 timer. Dødsstivheten oppløses vanligvis etter 12 døgn, men den kan i enkelte tilfelle vedvare vesentlig lenger. Det er utbredt enighet om at dødsstivheten er et meget usikkert kriterium for bestemmelse av den postmortale intervall og at den i høyden tillater et relativt grovt anslag. Dersom dødsstivheten i tidlig utviklingsfase blir brutt ved mekanisk bevegelse av lemmene, kan den i større eller mindre grad inntre på nytt, mens fullt utviklet dødsstivhet som brytes ikke vil komme tilbake. Vi vet at dr. Frestad undersøkte på dødsstivhet dagen før Lundevall, og det kan nok være mulighet for at han herunder har testet B mer inngående enn C. Såvidt vi kan se, foreligger det ingen opplysninger om hvordan og hvor inngående Frestad testet på dødsstivhet.

Av vedlagte situasjonsskisse fra åstedet fremgår det at det nær liket av B sto en elektrisk ovn. Dersom denne ovnen var skrudd på, er det ikke utenkelig at romtemperaturen rundt liket av B var vesentlig høyere enn rundt liket av C som lå på motsatt side av rommet. Dette kan i såfall forklare den påviste forskjell i dødsstivhet mellom B og C den 25/12.69, idet høyere lufttemperatur betinger raskere inntreden og raskere løsning av dødsstivheten.

Siden det foreligger så mange usikre momenter mener vi at man bare kan slutte at det forelå dødsstivhet hos begge to den 24/12 kl. 12.00, og at døden derfor må ha inntrådt minst 6 timer før dette.

Ad 3) Alkoholkonsentrasjonen. Vi er enige i at hvis C var like beruset som B i skadeøyeblikket, så må C ha levet i minst 12-13 timer lenger enn B, selvsagt under forutsetning av at begge ble påført skadene samtidig.

Alternativet er at C var edru i skadeøyeblikket ved at han hadde sovet rusen av seg på forhånd. Det må derfor være avgjørende om man kan utelukke dette eller ikke. I de dokumenter vi har sett, foreligger det ingen pålitelige opplysninger i så måte.

Sammenfatning og konklusjonSom det vil fremgå av det foregående, har spørsmålet om C har levd lenger enn B vært det primære for oss under analysen av denne sak. Det forhold at Cs hjerne ikke var oppsvulmet, og at det heller ikke ble påvist andre åpenbare tilleggsfaktorer (bronkittlungebetennelse, kvelningstegn, dødbringende blodtap, eller i det minste rødhet av luftveienes slimhinner), gjør at vi vil anse det lite sannsynlig at C har levet flere timer etter skaden. Vi vil anse det mest sannsynlig at begge er døde fra noen minutter til et par timer etter skaden. Dette forhold (at både hjerneoppsvulming og tilleggsfaktorer manglet) er ikke diskutert i de tidligere skriftlige erklæringer.

Betydningen av blodlevrene som var «lett festet» til dura mener vi er meget uviss i fravær av mikroskopiske snitt fra hjerne, dura eller sårkanter. Videre vil vi anse betydningen av en viss forskjell i dødsstivhet mellom C og B som usikker av grunner som er nevnt ovenfor. Man kan heller ikke legge vekt på at C ikke hadde alkohol i blod eller urin hvis det ikke kan dokumenteres at han var sterkt beruset på det tidspunkt skadene inntraff.

Vår konklusjon må derfor bli at vi anser det sannsynlig at både C og B døde i løpet av minutter til et par timer etter skaden, og at døden må ha inntrådt minst 6 timer før kl. 12.00 den 24/12.1969.»

4. Erklæring av 14. desember 1992 fra professor Jørn Simonsen:

«Innledningsvis skal anføres, at dødstidsbestemmelse er behæftet med overordentlig stor usikkerhed. Der er i tidens løb udarbejdet mange metoder i forsøg på at forbedre dødstidsbestemmelse, men de forskellige undersøgelser har kun været med til at understrege, at disse bestemmelser er behæftet med overordentlig stor usikkerhed. I praksis baseres dødstidsbestemmelse på temperaturmålinger, idet det optimale er, at der er foretaget flere målinger af liget, ligesom omgivelsernes temperatur er registreret, samt en nøje beskrivelse af dødstegnenes opståelse og udbredelse; her tænkes først og fremmest på dødsstivhed og dødspletter og i mindre grad på forrådnelsesforandringer, når det drejer sig om relativt vedbevarede lig. I den aktuelle sag fremgår det kun, at den først tilkaldte læge, dr. Frestad fandt ligene kolde og stive den 24. desember 69 kl. 12.00. Der er på dette tidspunkt ingen eksakt beskrivelse af dødsstivhedens udbredelse, eller hvor stærkt den var udviklet. Dødspletterne er slet ikke omtalt, og der er ikke foretaget temperaturmålinger.

Vedrørende blødningen under den hårde hjernehinde hos den ene af de afdøde, C, skal anføres, at den typisk fandtes på både højre og venstre side. Blødningens størrelse er ikke nøjere beskrevet, men ud fra beskrivelsen er det rimeligt at antage, at det drejer sig om en relativ frisk blødning, idet der ikke er brunlige eller gullige misfarvninger af blodet. Det synes rimeligt at gå ud fra, at den nævnte blødning ikke har været særlig stor. Det er en retsmedicinsk erfaring, at kroniske alkoholmisbrugere under akut rus kan få hovedtraumer, som bevirker mindre blødninger under den hårde hjernehinde, men som ikke registreres af de pågældende selv på grund af russituationen. Blødninger af denne art skyldes stumpe traumer mod hovedet, som bevirker overrivning af blodårer, som løber fra hjernens overflade til en blodåre i den hårde hjernehinde (sinus). Forekomst af sådanne blødninger ses hyppigt hos kroniske alkoholister, hvor der er et vist hjernesvind, således at karrene fra hjernens overflade til den hårde hjernehinde bliver strakt på grund af hjernens skrumpning. Cs hjerne vejede kun 1260 g, så der kan meget vel have været tale om hjerneskrumpning hos denne person. I sagen er det lagt til grund, at blødningen er opstået som følge af et af øksehuggene, hvilket også kan være tilfældet, men blødningen kan lige såvel være opstået en eller nogle få dage før øksehuggene ved en eller anden tilfældig traumatisk påvirkning af hovedet.Aldersbestemmelse af sådanne blodansamlinger er overordentlig vanskelig, og uden mikroskopisk undersøgelse er det efter undertegnedes opfattelse helt umuligt inden for de første døgn efter en sådan blødnings opståen med rimelig sikkerhed at vurdere alderen alene med det blotte øje.

I den aktuelle sag er der foretaget beregninger vedrørende alkoholforbrænding, og disse beregninger i overensstemmelse med almindelig praksis, idet det altid skal anføres, at sådanne beregninger er behæftet med overordentlig stor usikkerhed. Beregningerne er foretaget ud fra den betragtning, at de to afdøde havde omtrentlig samme alkoholkoncentration på skadestidspunktet. Såvidt undertegnede kan se af det fremsendte materiale, er der ingen konkret dokumentation for, at dette har været tilfældet. Såfremt de to personer har indtaget lige meget alkohol, må man have forventet en lavere koncentration hos C end hos B, idet Cs legemsvægt - alt efter beregningsmåde - var mellem 16 og 19% højere enn Bs.

Heretter skal de stillede spørgsmål besvares:

Spørgsmål 1:

Går det an at forudsætte, at B og C havde omtrent samme alkoholkoncentration i blodet ved skadetilføjelsen uden at vide, hvor meget alkohol hver af dem har konsumeret?

Svar: Nej.

Spørgsmål 2:

Er det tænkeligt, at C kan have levet i 13 timer, eventuelt 20 timer med de skader, han er påført efter 9 øksehug mod hovedet - særlig efter hug nr. 9, jvnf. obduktionsbillederne 54, 55, 58, 61 og 62?

Svar: Det er næppe sandsynligt, men det skal understreges, at de fremsendte billeder er fotokopier i sort/hvid, som ikke tillader en eksakt vurdering af skaderne.

Spørgsmål 3:

Er det tænkeligt, at C kan have konsumeret alkohol efter, at han er påført de 9 øksehug mod hovedet - jvnf. obduktionsbillederne?

Svar: Nej.

Spørgsmål 4:

Kan der drages nogen sikker konklusion om, hvor længe C har levet efter Bs død udfra den påviste forskel i alkoholkoncentration i blodet hos de to ofre?

Svar: Nej.

Spørgsmål 5:

Er det muligt at drage sikre celleindvækstkonklusioner om blødning under den hårde hjernehinde uden at bruge mikroskop?

Svar: Nej, det er ikke muligt at drage sikre konklusioner på det foreliggende.

Spørgsmål 6:

Er det muligt med sikkerhed at foretage en sådan tidsberegning i forhold til drabstidspunkterne, som aktor har gjort - og som dommen bygger på - ud fra de fund, som er gjort ved obduktionerne?

Svar: Under henvisning til de indledende bemærkninger må spørgsmålet besvares benægtende.

Spørgsmål 7:

Er der ud fra et retsmedicinsk synspunkt noget til hinder for, at dødstidspunkterne (23. eller 24. desember 69) som er angivet i professor Lundevalls obduktionsrapporter, er rigtige?

Svar: Nej.

Spørgsmål 8:

Er der fra et retsmedicinsk synspunkt noget til hinder for, at den lokale læges vurdering af dødstidspunktet er korrekt opgivet til 6 - 8 timer før, han kom til åstedet?

Svar: Idet der henvises til de indledende bemærkninger, må svaret være benægtende.

Det skal understreges, at de foranstående betragtninger er baseret på det materiale, som er fremsendt fra høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae, den 07. desember 92 (jvnf. vedlagte kopi af indholdsfortegnelse)».

I påtegning av 2. juli 1993 skrev statsadvokat Bjone blant annet følgende til Fredrikstad politikammer:

«Jeg ber om at saken sendes Rettsmedisinsk Institutt slik at man derfra kan få en uttalelse om de medisinske spørsmål det hersker uenighet om.

Det er på det rene at B hadde en promille på 2,3 da han ble funnet mens C var så å si edru. Spørsmålet blir da om C har levet lenger enn B (dersom man forutsetter at begge var like beruset og ble tilført skadene samtidig). (Understreket av retten.)

På denne bakgrunn ber jeg om at Rettsmedisinsk Institutt bl.a. vurderer:

1. Vil hjernen være oppsvulmet dersom man lever i lenger tid etter å ha blitt tilført alvorlige hodeskader?

2. Vil dødsstivhet, og forskjell i dødsstivhet si noe om når døden inntrådte?

3. Vil tilhefting av blod til den hårde hjernehinne si noe om hvorvidt man har levet etter å ha blitt tilført hodeskader? Er en sådan undersøkelse uten verdi dersom det ikke brukes mikroskopi?

4. Om det skulle være slik at konklusjonene under pkt b) og c) er usikre; Vil det forhold at de to momenter trekker i samme retning bidra til å gjøre hovedkonklusjonene sikrere?

Vi vet at C - som var edru da han ble funnet - hadde tydelig dødsstivhet ved obduksjonen, mens B - som hadde en promille på 2,3 ikke hadde særlig utviklet dødsstivhet.

Vi vet også at hos C var det tilhefting av blod til den hårde hjernehinne.

Kan dette tyde på at dødsstivheten hos B var avtagende og kan man av dette fastslå at C har levet lenger enn B, og i så tilfelle hvor lenge?

Forsvarerne svarte på dette med å fremheve som sin mening at man med fordel kunne presisert det som er sakens springende punkt på en bedre måte: Hva kan man idag si om dødstidspunktet på grunnlag av sakens dokumenter? De anførte at man ikke kan legge inn som en gitt forutsetning at B og C var like beruset og ble tilført skadene samtidig.

5. Brev av 15. juli 1993 fra professor Torvik til advokat Schiøtz:

«Takk for brev av 12. juli med gjenpart av oversendelsespåtegning fra Eidsivating Statsadvokatembeter.

Spørsmålene til Rettsmedisinsk institutt i vedlagte dokument har en forutsetning som neppe er dokumentert i det tilgjengelige materiale, men som vil ha en avgjørende betydning for hvordan alle svar formuleres. Denne forutsetning er at «begge var like beruset og ble tildelt skadene samtidig». Etter en slik forutsetning må C (som var edru) ha levd mange timer lenger enn B, og alle andre observasjoner må da fortolkes i henhold til dette. Skal de angitte spørsmål besvares nøytralt, må derfor denne forutsetning bortfalle.

Hvis den angitte forutsetning frafalles, er det etter mitt skjønn to tilleggsspørsmål som bør besvares av Rettsmedisinsk institutt:

1. Vil huden rundt øynene og i hodet hovne opp hvis man lever i lengre tid etter å ha blitt påført store sår i hodet med brudd i kraniet?

2. Hvis man skal tillegge den beskrevne tilheftning av blod til den hårde hjernehinne noen betydning, burde man ikke da konkludere med at C må ha levd minst to døgn etter skaden og ikke 12 timer (som antatt av Giertsen) eller «en del timer» (som angitt av Lundevall)? Giertsens referater fra litteraturen angir to dager eller lenger før blodet tilheftes.»

6. Brev av 15. juli 1993 fra professor Torvik til advokat Schiøtz:

«Vedlagt oversendes en formell kommentar til saken om A.

Forutsetningen om at «begge var like beruset....» er nesten uhørt. Alle svar må nødvendigvis tilpasses denne. Jeg håper at de endelige spørsmål til Rettsmedisinsk institutt kan reformuleres i henhold til dette. Hvis ikke, blir det hele nesten meningsløst.

Norge er for øvrig et for lite land. Nå skal altså spørsmålene tilbake til Rettsmedisinsk institutt (Lundevall fikk kopi av vår uttalelse i 1982), og man vil klemmes mellom sakens alvor og lojalitet mot Lundevalls minne. Tradisjonelt har rettsmedisinerne oversendt spørsmål av ren nevropatologisk art til min tidligere elev på Rikshospitalet, dr. Kari Skullerud, eller til meg. Formodentlig vil saken nå bli forelagt Kari Skullerud, og vi får en underlig personlig situasjon.

Under enhver omstendighet håper jeg at svaret fra Rettsmedisinsk institutt ikke blir den endelige dom, men at vi får anledning til å kommentere den.

—

Hvis mitt spørsmål nr. 2 besvares med Ja (hvilket det nok bør i følge litteraturen), bør dødsdatoen i henhold til Lundevalls og Giertsens øvrige beregninger skyves tilbake til 21. desember.

I følge Giertsens erklæring var det dokumentert at både B og C var betydelig beruset om ettermiddagen eller kvelden den 22. desember. Hvis C døde kort tid etter skaden - slik vi mener - må han ha levd til han ble edru før han ble skadet. Dødsdagen blir dermed tidligst 23. desember. Spørsmålet om begge var like beruset og ble tildelt skadene samtidig blir dermed helt avgjørende.

—

Professor Lindboe ble orientert om oversendelsen av vår erklæring til advokat Bae for noen uker siden. Han er for tiden på ferie, og jeg har derfor ikke kunnet orientere ham om den siste utvikling. Jeg sender kopier av de siste dokumenter og mitt svar til ham.»

7. Brev av 16. juli 93 fra professor Simonsen til advokat Schiøtz:

«Ved skrivelse af 12. juli 93 har De anmodet mig om at kommentere afsnit III i statsadvokat Morten Bjones skrivelse af 02. juli 93 vedrørende retsmedicinske spørgsmål i forbindelse med ovennævnte sag.

Ad III:

En del af kritikken mod dødstidsbestemmelserne er i virkeligheden ikke rettet mod de retsmedicinske erklæringer som sådan, men snarere mod det grundlag, som spørgeren ønskede taget i betragtning ved besvarelsen, nemlig 1) at alkoholkoncentrationen i blodet var nogenlunde ens hos de to skadelidte på skadestidspunktet, og 2) at skaderne i alt væsentligt var tilføjet på samme tidspunkt.

Jeg synes, at Lundevall og Giertsen har taget rimelige forbehold i deres vurdering på denne baggrund, men det kunne måske have være præciseret stærkere, at udtalelserne var afgivet på basis af disse præmisser, som anklageren havde opstillet.

Aldersbestemmelsen af det subdurale hæmatom uden mikroskopisk undersøgelse lever derimod ikke op til almindelig accepteret standard. Det må konkluderes, at indvækst af bindevævsceller og organisering af hæmatomet ikke kan bedømmes i det foreliggende tilfælde med det blotte øje. Ligeledes har man tilsyneladende ikke overvejet, hvis man ville acceptere, at hæmatomet ikke var helt frisk, at det kunne skyldes anden (stump) vold mod hovedet end de påviste økselæsioner; læsioner som måske kunne være opstået en eller nogle få dager før dødstidspunktet. En sådan intrakraniel blødning kan iøvrigt lejlighedsvis give anledning til en afvigende adfærd, som udmærket af lægfolk kan forveksles med beruselse.

I statsadvokatens skrivelse af 02. juli 93 synes man atter at ønske en besvarelse, hvor det er forudsat, at de to personer har været lige berusede (der menes formentlig, at de har haft lige høj alkoholkoncentration i blodet, hvilket iøvrigt ikke behøver at medføre samme tilstand af alkoholpåvirkethed hos forskellige personer), og at volden er påført dem på samme tidspunkt.

Ad spm. a: Det er ikke helt klart, hvilken relevans det spørgsmål har til sagen. Der er ikke beskrevet væskeoverfyldning (opsvulming) ved beskrivelsen af nogen af hjernerne. Væskeoverfyldning giver blandt andet anledning til vægtøgning af hjernen, og der er ikke noget, der tyder på væskeoverfyldning af Cs hjerne, som vejede mindst både absolut og specielt i forhold til legemsvægten.

(B: Legemsvægt: 63,5 kg., hjernevægt: 1500 g;

C: Legemsvægt: 76 kg, hjernevægt: 1260 g).

Ad spm. b: Det burde klarificeres om statsadvokaten med dette spørgsmål tænker på en og samme person, eller om han tænker på to forskellige personer. I det første tilfælde kan en nøjagtig undersøgelse og beskrivelse af ændringer i en persons dødsstivhed nok alene give begrænset information om dødstidspunktet, medens de interindividuelle forskelle i udvikling af dødsstivhed varierer så meget, at sammenligning mellem forholdene hos to forskellige personer næppe kan anvendes til at afgøre forskel i dødstidspunkter hos disse. Det forudsættes naturligvis, at observationerne er foretaget at den samme undersøger, idet såvel graden af dødsstivhedens udvikling, som ændringer i dennes udviklingsgrad er en subjektiv vurdering (med mindre det med et måleapparat er undersøgt, hvilken kraft, der skal til for at bryde dødsstivheden, således at man har et objektivt mål herfor).

Ad spm. c: Spørgsmålet forekommer uklart, og det er kommenteret såvel ovenfor som i min skrivelse af 14. desember 92.

Ad spm. d: Er kommenteret ovenfor og kan næppe besvares meningsfyldt.

Spørgsmål, som med rimelighed kunne være stillet:

1. Kan et subduralt hæmatom, som det i den aktuelle sag påviste uden brunlig eller gullig farveændring og uden organisering i form af bindevævsdannelse aldersbestemmes med nogen grad af sikkerhed uden brug af mikroskop?

2. Opstår subdurale hæmatomer lettere hos kroniske alkoholister med hjernesvind end hos ikke alkoholikere uden hjernesvind?

3. Kunne det subdurale hæmatom skyldes anden form for vold mod hovedet end de påviste huglæsioner, f.eks. stump vold mod hovedet, opstået kortere tid før øksehuggene?

4. Kan to personer frembyde samme tegn på alkoholpåvirkethed uagtet, at de har forskellig alkoholkoncentration i blodet?

5. Kan to personer, der indtager lige meget alkohol, have forskellig blodalkoholkoncentration, specielt hvis de er af forskellig størrelse (forskellig vægt, forskelligt huld, mv.)?»

8. I et ikke fremlagt oversendelsesbrev til advokat Schiøtz har professor Simonsen, ifølge advokatens brev av 20. juli 93, understreket blant annet følgende:

«Det centrale i sagen er efter min mening, at man har forudsat, at de to personer på gerningstidspunktet har haft samme blodalkoholkoncentration, at man har anvendt nogle usikre angivelser om om dødsstivhed, beskrevet af forskellige undersøgere, til dødstidsbestemmelse, og at man har aldersvurderet et subduralt hæmatom på et insufficient grundlag.»

9. Rettsmedisinsk sakkyndig erklæring av 14. september 93 fra professor dr.med. Olav A. Haugen:«Bakgrunnen for oppdraget:

A, f. 19. april 31 ble i 1970 dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for dobbeltdrap på B og C. Domfelte har sonet ferdig sin straff, men det er nå fremmet ny begjæring om gjenopptakelse av saken, hovedsakelig basert på de rettsmedisinske spørsmål som var sentrale ved fastsettelse av drapstidspunktet.

Fra Fredrikstad Politikammer har jeg den 15. august 93 fått oversendt alle dokumenter i «Øksedrapsaken» fra Fredrikstad i 1969, vedlagt anmodning fra statsadvokat Morten Bjone, Eidsivating statsadvokatembeter, om medisinsk sakkyndig bistand i forbindelse med begjæring om gjenopptakelse av saken. Frist for uttalelse er satt til 1. september 1993. På grunn av feriefravær og sakens betydelige omfang, har det ikke vært mulig for meg å overholde tidsfristen. Påtalemyndigheten er gjort kjent med dette.

I statsadvokatens notat av 06. august 93 er det formulert noen spørsmål som ønskes besvart, men det er presisert at disse ikke er ment å være uttømmende slik at også andre mulige relevante medisinske spørsmål knyttet til saken søkes besvart (jfr. også notat av 02. juli 93). Videre er det i egen ekspedisjon mottatt brev fra høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae, der han blant annet ber om at de spørsmål som tidligere er stilt professor Jørn Simonsen også blir vurdert av meg.

Siden betydning av dødsstivhet og forhold knyttet til blødning i hjernehinnene, er de sentrale medisinske tema i saken, finner jeg grunn til innledningsvis å gi noen generelle kommentarer vedrørende dette.

I: Dødstegn og bestemmelse av dødstidspunkt.Dødsstivhet er et sikkert dødstegn som skyldes biokjemiske endringer i muskulaturen. Såvel inntreden av dødsstivhet, som varighet og fullstendig løsning av denne, viser en meget stor variasjonsbredde. Noe av forklaringen til dette kan skyldes temperaturforhold i omgivelsene og ulikt aktivitetsnivå før dødens inntreden. Disse forhold vil henholdsvis kunne forsinke eller fremskynde dødsstivheten og også påvirke varigheten av denne. Lave temperaturer vil tendere til å forsinke inntreden og forlenge varigheten av dødsstivheten, mens høyt aktivitetsnivå og høye temperaturer vil fremskynde prosessen. Trolig er det også individuelle variasjoner som skyldes andre og ukjente forhold. Vanligvis blir dødsstivhet vurdert manuelt og angivelse av grader av dødsstivhet blir derfor et utpreget subjektivt mål.

Dødsstivhet hos voksne i forhold til tidspunkt for dødens inntreden (etter Mueller, Berthold: Gerichtlige Medizin 1975, Springer Verlag).

Dødsflekker er også et sikkert dødstegn som skyldes rent fysikalske forhold idet blodet samler seg i de lavest beliggende partier av organismen ved sirkulasjonsstans.Dødsflekker inntrer gjerne i løpet av 30 minutter, kan forflyttes ved endring av likets leie i løpet av de første timer, men kan bare i begrenset grad benyttes i vurdering av tidspunkt for dødens inntreden.

Avkjøling av kroppen er i seg selv ikke sikkert dødstegn, men gjentatte målinger av kroppstemperatur (endetarm eller hjernetemperatur) er ved klinisk død for øvrig den beste måte å beregne tidspunkt for dødens inntreden. Men kroppstemperatur er også påvirkelig av en lang rekke ytre faktorer og kan derfor heller ikke sies å være et tilstrekkelig pålitelig eller eksakt metode for dødstidsbestemmelse utover de første timer etter dødens inntreden.

Selv ved å kombinere flere dødstegn, vil usikkerheten ved fastsettelse av dødstidspunktet øke med økende tid etter dødens inntreden.II: Blødning under den hårde hjernehinne/subduralt hematom.

Akutt blødning under den hårde hjernehinne skyldes alltid virkningen av en ytre kraft mot hodet; fall, støt, slag osv. og kan være ledsaget av brudd- og hjerneskade, avhengig av oppståelsesmåte. Blødningen skyldes overrivning av såkalte brovener som blir overstrukket når aksellerende krefter virker på hodet eller samtidig blødning fra andre karskader.

Blodet under hjernehinnen vil levre seg meget raskt og vil kunne skylles bort og lett løsne fra overflaten ved obduksjonen eller eventuelt under operativ behandling dersom døden inntrer kort tid (timer) etter skaden eller operasjonen blir foretatt i den akutte fasen. I løpet av dager vil blodansamlingen feste seg til hinnen med dannelse av en avgrenset membran og endre farge. Aldersbestemmelse av det akutte subdurale hematom er meget vanskelig og krever mikroskopisk undersøkelse. Det er angitt i litteraturen at den tidligste påviselige innvekst av bindevevsceller fra hjernehinnen mot hematomet finner sted 24-36 timer etter blødningsstart, forutsatt at den skadede har overlevet dette tidsrommet. Først etter 7-8 dager kan deler av en nydannet membran være synlig med det blotte øye.

Blodmengden kan variere og små menger behøver i seg selv ikke føre til vesentlige symptomer eller alvorlige komplikasjoner, mens mengder over 100 ml er antatt alltid å være livstruende. Siden hjernen befinner seg i en lukket kasse, vil blødning og patologisk væskeansamling føre til rask trykkstigning med fare for livstruende komplikasjoner i form av sirkulasjonsforstyrrelser og blødninger i hjernestammen som blir presset mot det store bakhodehullet (foramen magnum). Oppsvulming (hjerneødem) vil alltid oppstå i områder med vevsskade og kan ved større skader ofte omfatte hele hjernen. Utvikling av hjerneødem fører til økt hjernevekt, avflatning av hjernevindingene og på hjernebasis vil man kunne se trykkfurer som uttrykk for fortrengning av hjernen.

For øvrig gjelder også for andre skader (sår) i hodets bedekninger og bløtdeler at et skadet område vil vise varierende grad av hevelse pga blødning og væskeutsiving.Som hovedregel gjelder at både blødning og væskeutsiving opphører når sirkulasjonen stanser. Aldersbestemmelse av ferske sårskader er også problematisk og kan ikke alene baseres på makroskopiske forandringer, men vurderingen kan forbedres vesentlig ved mikroskopisk undersøkelse. Selv ved en slik undersøkelse vil imidlertid muligheten for å atskille lesjoner som er avsatt til ulikt tidspunkt med forholdsvis korte tidsmarginer, likevel være meget små.

III: Kommentarer til de medisinske undersøkelser av ofrene:Lege Mikal Frestad som synet likene av de avdøde B og C ca kl. 12.00 den 24. desember 69 konstaterte at begge var «kalde og stive» og mente disse hadde vært døde i minst 6-8 timer. Senere ble likene overført Rettsmedisinsk Institutt der professor Jon Lundevall synet likene den 25. desember 69: For Bs vedkommende var dødsstivheten «ikke særlig sterkt utviklet». For Cs vedkommende var dødsstivheten «tydelig d.e. noe mer uttalt enn for Bs vedkommende».

Verken dr. Frestad eller professor Lundevall har nærmere beskrevet utbredelse av dødsstivheten. Utbredelse av dødsflekkene er ikke beskrevet før obduksjonen fant sted den 27. desember 69. Temperaturmåling av likene ble ikke utført på åstedet den 24. desember 69.

Obduksjonen ble utført ved Rettsmedisinsk Institutt av professor dr. med. Jon Lundevall og lege Per Teisberg.

Obduksjonsrapportene (RM 397/69 vedrørende B, f. 28. august 15 og RM 398/69 vedrørende C, f. 19. september 14) gir en forholdsvis detaljert makroskopisk beskrivelse av huggskadene, deres lokalisasjon og utbredelse i hodehuden, bruddlinjer i kraniet og skader i selve hjernevevet. De ytre skader og bruddskadene er også avfotografert (i sort/hvitt), mens bilder av selve hjernen ikke foreligger. I tillegg til hjerneskadene ble det hos C i den hårde hjernehinne svarende til en av huggskadene påvist en 5 cm lang rift. På innsiden av den hårde hjernehinne svarende til venstre, delvis også høyre tinningregion ble det påvist «blodlevrer som sitter lett festet til hinnen». Det er ikke mulig med noen grad av sikkerhet å gjenkjenne området på fotografi der blodlevrer kan gjenkjennes slik dette er beskrevet i rapporten.Angivelse av mengden blod er for øvrig begrenset til «en del blod mellom hjernehinnene».

I begge tilfellene er hjernen undersøkt i fersk tilstand.De forandringer som er beskrevet, dreier seg utelukkende om storehjernen og hjernens hulrom, mens det ikke er spesielt nevnt noe om hjernebroen, lillehjerne eller forlengede marg. Det er ikke foretatt mikroskopiske undersøkelser av noen del av hjernen eller hinnene. Det er imidlertid hos C ellers bemerket at «det er ingen brunlige eller gulige fargeforandringer av disse blodlevrer og ingen tegn til organisering i form av bindevevsdannelse svarende til blodlevrene».

Hos B ble det ved undersøkelse av hjernen «påvist en sparsom blodansamling mellom den hårde og de bløte hjernehinner, blodet er dels flytende, dels løst levret. Videre ble det funnet rikelig med flytende blod i hjernens naturlige hulrom.»

Det er ikke beskrevet tegn til avflatning av hjernen i området med blodansamling, og det er ikke gjort spesielle anmerkninger om tegn til trykkstigning/inneklemning i hjernen hos noen av de avdøde. Cs hjerne var meget liten, bedømt ut fra vekten (1260 g), men viste flere knusninger i både panne- og tinninglappene og endel blod i hjernehinnene.

Dersom C virkelig hadde levet i mange timer, inntil ett døgn etter at B døde og etter å ha blitt påført så store hodeskader, ville man forventet en oppsvulming av hjernen med avflatning av hjernevindingene og tegn til trykkfurer på hjernens underside. Selv om det unntaksvis ikke skjer, er hovedregelen at hjernen etter større hodeskader, regelmessig viser oppsvulming som kan være behandlingsmessig et problem og ofte være dødelig, selv i tilfeller der selve hjerneskaden ikke behøver å være dominerende. Slik hjerneopsvulming utvikles i løpet av få timer etter skaden.

Av sykelige forandringer ble det hos C påvist «en lett forstørrelse av hjertet» (570 g), men det ble ikke ut utført mikroskopisk undersøkelse av hjertet, lunger, lever eller nyrer. Hos B var leveren forstørret (1920 g), snittflaten gulbrun og konsistensen fastere enn vanlig, men mikroskopisk undersøkelse er ikke gjennomført.

Hos begge ofrene er «slimhinnen i luftveiene bleke og lungene viser vanlig luftfylde». Det er påfallende at man ved antatt bevisstløshet over mange timer, ikke finner tegn til opphopning av sekret i luftveiene eller misfarging av slimhinnene i de store luftrørsgrenene. Dette og utvikling av bronkittlungebetennelse (bronchopneumoni) skjer ofte meget raskt hos bevisstløse og kan også være umiddelbar dødsårsak. Spesielt hos kroniske alkoholmisbrukere kan lungebetennelse utvikle seg raskt på grunnlag av en generell svekkelse av immunforsvaret. Riktignok kan påvisning av bronkittlungebetennelse og annen lungebetennelse i tidlig fase, være vanskelig å fastslå makroskopisk, og krever mikroskopisk undersøkelse, mens eventuelle slimhinneforandringer som regel er synlige og kan vurderes med blotte øye. Sammen med den betydelige usikkerhet som er knyttet til vurderingen av blodlevren i hjernehinnen, svekker dette ytterligere sannsynligheten for at C har levet mange timer etter at han ble skadet.Snarere passer det langt bedre med at også han har dødd kort etter at hodeskaden ble påført.Muligheten for at blodansamlingen kan ha vært til stede i/på hjernehinnen fra et tidligere tidspunkt, før huggsårene oppsto i hodet og hjernen, kan ikke utelukkes ut fra en ren medisinsk vurdering. Siden denne blødning ikke var av betydelig størrelse, er det heller ingen ting i veien for at C kan ha vært oppegående, men muligens vist symptomer eller vært omtåket, og på den måten kunne fremstå som «beruset». Det er flere eksempler på at personer som har vært anbrakt i fyllearrest med tegn til «beruselse», ved operasjon eller senere har vist at det har foreligget en blodansamling under den hårde hjernehinne.Statistisk opptrer subdurale hematomer hyppigere hos alkoholmisbrukere enn andre. Årsakene til dette er trolig flere, hjernesvinn som følge av langvarig alkoholmisbruk, hyppigere hodeskader hos berusede personer, og muligens et generelt økt blødningsberedeskap ved kronisk alkoholmisbruk.

IV: Avsluttende vurdering av de medisinske undersøkelser.Obduksjonsrapportene og den fotografiske dokumentasjon av skadene har i særlig grad vært konsentrert om de ytre skader, i mindre grad av de indre, og fremfor alt utelukkende på det makroskopisk synlige. Undersøkelse av hjernen er ikke adekvat og burde vært foretatt etter formalinfiksasjon. Mikroskopisk undersøkelse av hjernevev, hinner (med blødning/blodlevrer) og av andre organer er helt neglisjert. Dette har særlig betydning for nærmere aldersbestemmelse av lesjonene.

Den sammenfatning og konklusjon som professor Lundevall og dr. Teisberg har gitt av den rettsmedisinske undersøkelse av B er det ut fra de medisinske funn rimelig dekning for, muligens med unntak av fettinfiltrasjon av leveren som ikke ble mikroskopisk dokumentert.

Den sammenfatning og konklusjon som er gjort vedrørende C, er det knyttet en vesentlig grad av usikkerhet til, spesielt forsåvidt gjelder konklusjonen om at «obduksjonsfunnet taler for at avdøde har levet en del timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham».Manglende mikroskopisk undersøkelse av hjernehinnen og blodansamlingen utelukker nærmere aldersbestemmelse. Det er derfor ingen ting i veien for at C også kan ha dødd umiddelbart etter kort etter at skadene ble påført ham.Manglende utvikling av hjerneoppsvulming og fravær av tegn til slimhinneforandringer i luftveiene, svekker ytterligere sannsynligheten for at C har levet i flere timer.

En alternativ tolkning av «løst festet blodlevrer til hjernehinnen» er at denne kan være flere dager gammel og således følge av annen stump vold mot hodet.

V: Kommentar til Lundevall og Giertsens medisinske vurderinger (henholdsvis 20. april 72 og 09. juni 72).Spørsmålene fra statsadvokat Håkon Wiker til begge oppnevnte sakkyndige (professor dr.med. Jon Lundevall og prof.dr.med. J. Chr. Giertsen) fremgår av den skriftlige korrespondanse og omfatter spesielt:

A: Dødstidspunktet.Lundevall understreker klart at det med hensyn til dødstidspunktet for B vurdert ut fra opplysninger om likets tilstand da det ble funnet, «tillater ikke denne observasjon noe mer presis slutning enn at døden antakelig var inntrådt minst 68 timer tidligere, men at døden kan være inntrådt ennå tidligere, og det er mulig at døden inntrådte allerede 22.12».

Denne formulering og vurdering er det ut fra dr. Frestads observasjon om at «liket var kaldt og stivt da han så det 24. desember kl. 12.» ingen grunn til å bestride ut fra den store variasjonsbredde som utvikling og opprettholdelse av dødsstivhet kan vise (OAH).

Giertsen påpeker også de normale variasjoner, men konkluderer likevel langt mer kategorisk med at «det må anses overveiende sannsynlig at B hadde vært død i minimum 2, sannsynligvis 2 1/2 døgn da han ble synet den 25. desember kl. 11.00 slik at B må antas å ha avgått ved døden senest kl. 11.00, sannsynligvis ikke senere enn kl. 05.00 den 23. desember 1969.

Etter mitt skjønn er det ut fra de medisinske funn ikke grunnlag for en så klar konklusjon, igjen med henvisning til den store variasjonsbredde som inntreden og varighet av dødsstivhet har (OAH).

B: Hvor lenge har de skadede levet?Begge de sakkyndige var enige om at Bs hodeskader var så store at han trolig døde enten umiddelbart eller kort tid (1-2 timer) etter at han fikk skadene. Lundevall presiserer imidlertid at «obduksjonsfunnet ikke tillater noen sikker slutning om hvorvidt alle skader ble tilføyet i en seanse, men at døden antas å ha inntrådt i umiddelbar tilslutning til at de store hjerneskader oppsto».

Jeg deler helt denne oppfatning (OAH).

Hvor lenge har C levet etter skadetilføyelsen?Lundevall mener at funnet ved obduksjonen av C taler for at subduralhematomet oppsto «noen timer før døden» med bakgrunn i de blodlevrer som satt «lett festet til hinnen» og med henvisning til en dansk doktoravhandling over temaet der det heter: «Fra 2-24 timer etter traumet eller blødningens inntreden ses som den tidligste forandring fibrinutfelning om blodlegemerne, der er velbevarede. Derefter iaktages begynnende innvekst i hematomet av fibroblaster fra dura, mens der ikke iaktages reaksjon fra pias og arachnoideas side» (Erna Christensen 1941).

Giertsen presiserer at en tidsbestemmelse ut fra opplysningene om at blodlevrene var «lett festet» til den hårde hjernehinne når mikroskopisk undersøkelse ikke foreligger, må foretas med stor forsiktighet og synes at 12 timer må være et meget forsiktig anslag.

Det synes å være enighet om at «celleinnvekst» i hematomet først skjer etter 24-36 timer etter skadens oppståelse og økning av dette cellelaget vil i løpet av flere dager føre til ytterligere «forankring» og utvikling av en egentlig membran som senere (8-10 dager?) kan ses makroskopisk. Uten mikroskopisk undersøkelse blir forsøk på aldersbestemmelse av en blødning under den hårde hjernehinne ikke mulig, og anslagene fra de sakkyndige må derfor betraktes som langt på vei verdiløse. Det er derfor heller ikke grunnlag for å akseptere Giertsens forslag om 12 timer som et «forsiktig anslag», tilheftningen må i tilfelle være minst 24 timer, trolig eldre (OAH).

Spørsmålet om når C var avgått ved døden, besvarte Lundevall som for B dersom man la opplysningene om likets tilstand da det ble funnet til grunn. I de vurderinger som er gitt av begge de sakkyndige med henblikk på ulikheter i dødstidspunkt for de to drepte, har statsadvokaten lagt inn forutsetninger om at begge skulle ha hatt samme alkoholnivå på skadetidspunktet. Ved obduksjonen var det bare hos B at det ble påvist alkohol i blod og urin, henholdsvis 2,3o/oo og 3,3o/oo.

De generelle vurderinger som de sakkyndige har foretatt over nedbrytning og utskillelse av alkohol er helt i tråd med standardoppfatninger. Siden det ikke var spor av alkohol i blodet hos C og heller ikke i de 60 ml urin som ble påvist i urinen på obduksjonstidspunktet, er det medisinsk sett intet grunnlag for å bruke et hypotetisk alkoholnivå hos C som grunnlag for beregning av overlevelse (OAH).

VI: Statsadvokat Bjone har til undertegnede den 06. august 93 formulert følgende spørsmål:A: Hva tyder tilhefting av blod til den hårde hjernehinne på? Kreves det at det her har gått en viss tid etter den omstendighet som utløste blødning før tilhefting av blod kan påvises? Er en sådan undersøkelse uten verdi dersom det ikke brukes mikroskop?

Svar (OAH): «Tilhefting» er svært upresist og vanskelig tolkbart. Den må her imidlertid oppfattes som om det «hefter», altså sitter fast til hinnen, ellers blir videre resonnement fra de sakkyndiges side helt galt. For øvrig er det i det foregående gjort rede for andre sider av spørsmålet samt betydningen av mikroskopisk undersøkelse.

B: Vil dødsstivhet si noe om når døden inntrådte? Vil forskjellen i dødsstivhet for B og C si noe om hvem av disse som levet lengst, samt hvor lenge? (Spørsmålet bes vurdert blant annet under den forutsetning at B og C ble tilføyet skadene samtidig.)

Svar (OAH): Dødsstivhet viser at døden er inntrådt.Inntreden, varighet og løsning av dødsstivhet viser stor variasjonsbredde og er influert av flere ytre og indre faktorer. Vurdering av dødsstivhet er derfor uegnet som metode for en nærmere fastsettelse av dødstidspunktet.

Av samme grunn kan man ut fra forskjeller i dødsstivhet hos to personer på et gitt tidspunkt, ikke si noe sikkert om hvem som har levet lengst eller noe om lengden av eventuell overlevelse.

C: Vil det som er nevnt under A (og B) sett i sammenheng ha noe å si for hvilke (hvilken) konklusjon(e) som trekkes?

Svar: Spørsmålet er for meg litt uklart, men både spørsmål A og B kan besvares helt uavhengig av hverandre. Siden min oppfatning er at dødsstivhet ikke kan brukes for å bestemme hvem av ofrene som har levet lengst eller hvor lenge, får det heller ingen innflytelse på besvarelsen av spørsmål A.

VII: Spørsmål fra høysterettsadvokat Ola Jakob Bae til professor Jørn Simonsen. Retspatologisk Institut, København (korrespondanse datert 07. desember 92).Spørsmål 1:Går det an å forutsette at B og C hadde omtrent samme alkoholkonsentrasjon i blodet ved adetilføyelsen uten å vite hvor meget alkohol hver av dem har konsumert?

Svar (OAH): Nei.

Spørsmål 2:Er det tenkelig at C kan ha levet i 13 timer, eventuelt 20 timer, med de skader han er påført etter 9 øksehugg mot hodet - særlig etter hugg nr. 9, jfr. obduksjonsbildene 54, 55, 58, 61 og 62?

Svar (OAH): Det er lite sannsynlig, både med tanke på de hjerneskader som forelå, men også utifra den manglende oppsvulming av hjernen og mangel på reaksjon i slimhinnen i luftveiene. De negative observasjoner kan snarere tyde på at C også har dødd umiddelbart eller nær til å være påført huggskaden.

Spørsmål 3:Er det tenkelig at C kan ha konsumert alkohol etter at han var påført de 9 øksehugg mot hodet, jfr. obduksjonsbildene?

Svar (OAH): Nei.

Spørsmål 4:Kan det trekkes noen sikker konklusjon om hvor lenge C har levet etter Bs død ut fra den påviste forskjell i alkoholkonsentrasjon i blodet hos de to ofrene?

Svar (OAH): Nei.

Spørsmål 5:Er det mulig å trekke sikre celleinnvekstkonklusjoner om blødningen under den hårde hjernehinne uten å bruke mikroskop?

Svar( OAH): Nei.

Spørsmål 6:Er det mulig med sikkerhet å foreta en slik tidsberegning i forhold til drapstidspunktene som aktor har gjort - og som dommen bygger på - ut fra de funn som er gjort ved obduksjonene?

Svar (OAH): Ut fra de medisinske funn er det ikke med noen grad av sikkerhet mulig å fastslå drapstidspunktet til den 22. desember 69.

Spørsmål 7:Er det fra rettsmedisinsk synspunkt noe til hinder for at dødstidspunktene (23. eller 24. desember 69) som er angitt i professor Lundevalls obduksjonsrapporter er riktige?

Svar (OAH): Nei.

Spørsmål 8:Er det fra rettsmedisinsk synspunkt noe til hinder til at den lokale leges vurdering av dødstidspunkt er korrekt oppgitt til 6-8 timer før han kom til åstedet?

Svar (OAH): Nei.

Ytterligere spørsmål som er reist ovenfor professor Jørn Simonsen fra forsvarerhold dreier seg spesielt om det ut fra det foreliggende materialet er noe til hinder for at blødning under den hårde hjernehinne hos C kunne skyldes en eller annen tilfeldig traumatisk påvirkning av hodet i dagene før øksedrapene, og om det ut fra de foreliggende medisinske funn kan gjøres noen holdbar beregning om dødstidspunktet med hensyn til forskjell i dødsstivhet som ble bemerket ved obduksjonen 27. desember 69 - om døden har inntrådt tidligere enn på morgenen julaften.

Disse spørsmål har jeg allerede tatt standpunkt til jfr. mine kommentarer på sidene 8 og 9».

10. Brev av 5. oktober 1993 fra professor Giertsen til statsadvokaten:

«Jeg viser til Deres brev av 29. september 1993 med fire spørsmål. Jeg kan besvare dem som følger:

1. Dødsstivheten.

Som det fremgår av min erklæring av 9. juni 1972 er det forholdene omkring dødsstivheten som har vært avgjørende for min vurdering av dødstidspunktet for B. Det er åpenbart at begge har vært døde i adskillige timer da Dr. Frestad synet likene 24. desember. Da de så ble synet 23 timer senere av Professor Lundevall var dødsstivheten hos B ikke særlig sterkt utviklet. Dette kan ikke tolkes på annen måte enn at dødsstivheten var i ferd med å avta.Beregningen av dødstidspunktet er dog basert på et rent skjønn med følgende rom for variasjoner.

2. Blødningen under den hårde hjernehinne hos C.

Jeg viser igjen til min erklæring. Jeg vil understreke at Professor Lundevall, som nevnt i min tidligere erklæring, muntlig opplyste til meg at uttrykket «lett festet til hinnen» ble brukt fordi blodlevrene måtte skrapes av hinnen med en pinsett. Dette faktum taler for at det har vært en del fibrinutfelling hvilket igjen taler for at C må ha levet en del timer efter at blødningen oppsto. Jeg har selv anslått 12 timer, men dette er igjen basert på et skjønn. For ordens skyld vil jeg gjerne nevne at jeg aldri har påstått at der var såkalt celleinnvekst.

3. Alkoholkonsentrasjonens betydning.

Jeg har i min erklæring gått ut fra at begge var alkoholpåvirket da de ble skadet. Ut fra dette ble overlevelsestiden for C beregnet. Til grunn for beregningen ble det tatt som eksempel en alkoholpromille av samme størrelse som hos B.Cs alkoholpromille kan selvfølgelig ha vært lavere eller høyere enn Bs. De antydete tidsrammer vil i så fall måtte justeres.

4. A. Oppsvulming av hjernen.

Dessverre er det generelle utseendet av hjernens overflate ikke nevnt i obduksjonserklæringene for B eller C. Vi vet derfor ikke om der har vært oppsvulming av hjernen. Hos voksne menn er hjernevekten gjennomsnittlig 1400 gram med variasjon fra 1100 til 1700 gram. Det er vel kjent at alkoholikere gjennomsnittlig har en lavere hjernevekt enn vanlig pga alkoholisk hjernesvinn. Man kan derfor ikke ut fra den lave hjernevekten hos C slutte at der ikke fantes oppsvulming av hjernen.

B. Sekretopphopning i luftveiene.

Dette er ikke obligat funn ved en overlevelsestid som er antydet for C. Man kan således ikke slutte noget om overlevelsestid ut fra det faktum at luftveiene var tomme.»

11. Brev av 15. november 1993 fra professor Torvik til advokat Cato Schiøtz:

«Professor Giertsens svar på advokat Bjones brev av 29. september bringer ingen nye momenter av betydning i saken.

Det gir ingen drøftelse av de argumenter som er kommet til fra andre sakkyndige etter hans egen erklæring fra 1972, men det åpner for en viss retrett fra Giertsens side på de fleste punkter.

Giertsens svarer i 4 punkter som jeg skal kommentere i det følgende.

1. Dødsstivheten.

Giertsen konkluderer i 1972 på grunnlag av dødsstivheten at «det må ansees overveiende sannsynlig at B må ha vært død i 2, sannsynligvis 2.5 døgn da han ble synet den 25. desember kl. 11.00».

I sitt brev av 5. oktober i år sier Giertsen at det var forholdene ved dødsstivheten som var avgjørende for hans vurdering av dødstidspunktet. Dette er en ny opplysning som man bør merke seg. Han drøfter ikke de senere rettsmedisinske uttalelser som alle hevder at graden av dødsstivhet nærmest er verdiløs for bestemmelse av dødstidspunktet innen de tidsintervaller der her er tale om. Giertsen avslutter imidlertid dette punktet med å si at «beregningen av dødstidspunktet er dog basert på rent skjønn med følgende rom for variasjoner». Dette er en betydelig reservasjon i forhold til den bastante konklusjon fra 1972, spesielt når dette var Giertsens viktigste punkt for bestemmelse av dødstidspunktet.

2. Blødning under den hårde hjernehinne hos C

Giertsen gjentar i sitt siste brev Lundevalls presisering at blodlevrene måtte skrapes av hinnen. Han sier videre at «dette faktum taler for at det har vært en del fibrinutfelling hvilket igjen taler for at han har levd i en del timer etter at blødningen oppstod. Jeg har selv anslått 12 timer, men dette er igjen basert på skjønn».Igjen en liten moderasjon fra 1972 hvor Giertsen sier at «12 timer må være et forsiktig anslag».

Min hovedinnvending er imidlertid at Giertsen fremdeles ikke trekker konklusjonen av den litteratur han selv siterte i 1972, nemlig at det tar minst 2-3 dager før blodet fester seg til hinnene. Tilheftningen begynner altså etter 2-3 dager og ikke etter noen timer slik Giertsen (og Lundevall) synes å tro. Det er en direkte feil når Giertsen både i 1972 og i år skriver at fibrinutfelling «limer» blodet til hinnene. Fibrin i levret blod vil tvert i mot skille blodlevrene fra glatte flater, som den hårde hjernehinne. Tilheftningen kommer ikke før bindevevsinnveksten er kommet så godt i gang at det er hold i den, og det tar altså minst 2-3 dager før dette vil oppleves som «lett tilheftning». Dette har vi også selv testet ut (se Torvik og Lindboe, 1982).

Hvis Lundevalls beskrivelse skal tas bokstavelig, må man altså konkludere med at blødningen inntraff minst 2-3 dager før C døde. Alternativt kan Lundevalls beskrivelse av «lett tilheftning» skyldes en feilobservasjon.

3. Alkoholkonsentrasjonens betydning.I sin erklæring av 1972 gikk Giertsen ut fra vitneutsagn som angav at både B og C var betydelig beruset kl. 20.00 den 22/12. Ut fra dette konkluderer han i 1972:«Hvis man antar at C (på samme måte som B) hadde en alkoholkonsentrasjon på 2.5 promille kl 20 den 22/12, må han ha levet ytterligere mellom 13 og 28 timer».

I sitt svar av 5. oktober sier Giertsen at «jeg har i min erklæring gått ut fra at begge var alkoholpåvirket da de ble skadet .... Cs alkoholpromille kan selvsagt ha vært lavere eller høyere enn Bs. De antydede tidsrammer må i så fall måtte justeres». Dette er igjen et langt mer nyansert utsagn enn i erklæringen fra 1972.

I 1972 fikk de sakkyndige visstnok oppgitt fra påtalemyndigheten at B og C måtte antas å være like beruset i skadeøyeblikket. Det må imidlertid være åpenbart for alle at ingen kunne vite noe om dette. Etter mitt skjønn burde det være de sakkyndiges plikt å kommentere dette i stedet for slavisk å følge påtalemyndighetens antagelse. Det er således intet i veien for at C kan ha vært edru i skadeøyeblikket. Med litt velvilje kan man kanskje tolke Giertsens siste svar som en innrømmelse i denne retning.

4 A. Oppsvulming av hjernen.Giertsens svar på dette punktet må tolkes slik at han godtar at Cs hjerne burde være oppsvulmet hvis han levet i adskillige timer etter skaden. Han lufter imidlertid den mulighet at C kan ha hatt redusert hjernevekt på grunn av alkoholmisbruk og at han av den grunn kunne ha en oppsvulmet hjerne på tross av lav hjernevekt.

Giertsen ser her ut til å ha glemt at det bare er hjernen og ikke kraniet som skrumper hos alkoholikere. Min egen erfaring er at hjernen hos alkoholikere svulmer til den når det opprinnelige kranievolum. Oppsvulmede hjerner fra alkoholikere og ikke-alkoholikere vil derfor være omtrent like tunge. Giertsen påpeker at hjernens utseende ikke var kommentert av Lundevall. Jeg kjente personlig Lundevall meget godt og føler meg overbevist om at han ville ha registrert og kommentert en sterkt oppsvulmet hjerne. Han kunne (som andre) ha oversett en meget lett oppsvulming, men dette er uten praktisk betydning. Giertsens siste setning, «man kan derfor ikke ut fra den lave hjernevekt hos C slutte at det ikke fantes oppsvulming av hjernen», er for meg uten praktisk betydning.

4 B. Sekretopphopning i luftveiene.Poenget i de to sakkyndig-erklæringer som berører dette punkt (Torviks og Lindboes fra 1982 og Haugens fra 1993) er ikke mengden av sekret som opphopes, men at luftveislimhinnene blir oppsvulmet, røde og hissige hvis man ligger bevisstløs i adskillig timer. I obduksjonsberetningen er slimhinnene angitt å være bleke, noe som ville vært høyst uventet etter langvarig overlevning i bevisstløs tilstand. Egentlig kommenterer ikke Giertsen dette punktet.

-

Som nevnt innledningsvis, er det ikke kommet frem nye argumenter i Giertsens svar som forandrer det syn vi tidligere har hevdet. Det gjelder spesielt vår hovedkonklusjon at både B og C døde kort tid etter skadene.

Generelt må Giertsens svar oppfattes som et vikende forsvarsskriv som åpner for retrett på alle hans tidligere faste konklusjoner. Giertsens kommentarer til punkt 2 om blødningens varighet og til punkt 4 A og B om hjerneoppsvulming og sekretopphopning er faktisk direkte villedende.»

12. Brev av 25. november 93 fra professor Simonsen til advokat Schiøtz:

«Jeg mener ikke, at jeg på nuværende tidspunkt kan føje mere til rent retsmedicinsk, og jeg er forståeligt nok helt enig i professor Haugens erklæring, som jeg synes er overordentlig uddybende.»

13. Brev av 21. februar 94 fra professor Simonsen til advokat Schiøtz:

«Takk for Deres seneste brev af 01. desember 93, hvori var vedlagt professor Giertsens udtalelse af 05. oktober 93 og professor Torviks kommentarer til Giertsens skrivelse af 15. november 93.Jeg følte ikke, at jeg kunne føje noget nyt til, idet jeg var helt enig i professor Torviks kommentarer.

Jeg har for kort tid siden af Sten Ekroth fået tilsendt hans bog «Julmorden i Z», som jeg har læst med stor interesse. Da jeg forstår på advokat Ole Jakob Baes skrivelse til Eidsivating Lagmannsrett af 25. november 93, at bogen som sådan indgår i baggrundsmaterialet for genoptagelsessagen, vil jeg benytte leijligheden til at knytte et par kommentarer til professor Giertsens svar på de fire spørgsmål.

Ad pkt 1: Dødsstivheden.Jeg kan helt tiltræde professor Giertsens udtalelse om, at beregningen af dødstidspunktet på basis af dødsstivheden er baseret på et rent skøn med store variationsmuligheder.Dødsstivheden hos de to dræbte er først blevet vurderet af dr. Frestad 24. desember 69, og hans udtalelse om dødsstivhedens «styrke» er meget upræcis. Det fremgår af obduktionserklæringerne, at professor Lundevall efter, at ligene er transporteret til Oslo, har synet dem 24. desember 69 (tidspunkt?). Professor Lundevall har da ved undersøgelsen af C fundet «tydelig dødsstivhet til stede overalt» og ved undersøgelse af B «dødsstivhet som ikke er særlig stærkt utviklet». Det er tidligere nævnt, at der er store interindividuelle forskelle i vurderingen af graden af dødsstivhed. Dertil kommer, at graden af dødsstivhed kan påvirkes af forskellige ydre omstændigheder. Der kan have været forskel i den måde, hvorpå dr. Frestad har undersøgt de to lig 24. desember 69, og dødsstivheden kan også være påvirket af transporten fra findestedet til Retsmedicinsk Institut i Oslo. Dertil kommer den usikkerhed, som ligger i, at både dr. Frestads undersøgelse og professor Lundevalls primære undersøgelse af dødsstivheden er foretaget, medens ligene var fuldt påklædte (jvnf. obduktionserklæringerne). Jeg synes derfor, at man må konkludere, at dødsstivhedsundersøgelserne i den foreliggende sag ikke tillader nogen som helst slutning med hensyn til dødstidspunkter for de to dræbte.

Ad pkt 2: Blødningen under den hårde hjernehinde hos C.Her er der heller ikke meget nyt at tilføje, men man må give professor Giertsen ret i, at han intet har skrevet om celleindvækst. Nyproduktion af celler nævnes, så vidt jeg kan se, første gang ved afhøringen af professor Lundevall den 23. juni 70 (Sten Ekroth, side 152). På den anden side erklærer professor Giertsen sig ved afhøringen den 24. juni 70 enig i alt, som professor Lundevall har anført under den foregående dags retsforhandling (Sten Ekroth, side 157).Professor Giertsen har således ikke været afvisende overfor tanken om nyproduktion af celler. Blødningen under den hårde hjernehinde er i øvrigt indgående kommenteret af professor Torvik i skrivelsen af 15. november 93, som jeg helt tilslutter mig. Jeg er naturligvis også enig i, hvilket jeg tidligere har anført, at hvis man accepterer obducenternes beskrivelse af blødningen som værende udtryk for, at der har været celleindvækst, må blødningen være indtruffet mindst 2-3 dage før Cs død.

Ad punkt 3: Alkoholkoncentrationens betydning.Ingen yderligere kommentarer.

Ad pkt. 4a: Opsvulming af hjernen.Jeg kan helt tilslutte mig professor Torviks kommentarer af 15. november 93.

Ad pkt. 4b: Sekretophobning i luftvejene.Også her kan jeg fuldt ud tilslutte mig bemærkningerne i professor Torviks kommentarer af 15. november 93.

Sammenfattende må jeg sige, at der efter min opfattelse ikke er fremkommet noget, som rykker ved de vurderinger, som er foretaget af professor Ansgar Torvik, professor Olav Anton Haugen og undertegnede».

A ble dømt for å ha drept B om ettermiddagen den 22. desember 1969 i ...gaten 73 i Fredrikstad, - og for å ha drept C samme dag «om ettermiddagen og/eller kvelden» samme sted. Det forelå en rekke forklaringer om at de avdøde var sett eller hørt på senere tidspunkter. Ytterligere forklaringer er innhentet i forbindelse med nærværende sak. Forsvarerne har utarbeidet lister over vitneobservasjoner 23. og 24. desember 1969 og har fremlagt sammendrag av gamle og nye vitneforklaringer. Retten har ikke funnet det nødvendig å ta noe av dette materiale inn i nærværende kjennelse.

I Bs baklomme ble det funnet en matrekvisisjon som var datert 23. desember 1969. Den er ikke kommet til rette under saken her.

Forsvarerne har under påberopelse av straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd i det vesentlige anført:

Man kan ikke legge inn som en gitt forutsetning at B og C var like beruset og ble tilført skadene samtidig. I denne sammenheng har en sondring mellom bevisspørsmål og medisinske vurderinger neppe hatt noen praktisk betydning i den opprinnelige sak eller i den første gjenopptakelsessaken.

Under det meste av etterforskningstiden frem til hovedforhandlingen i juni 1970, arbeidet man ut fra at drapene var skjedd 23. eller 24. desember - dette på grunnlag av de første legeundersøkelsene - dr. Frestad, professor Lundevall og dr. Teisberg. En måneds tid før hovedforhandlingen ble det antatte drapstidspunkt endret ved at det ble flyttet til 22. desember. Det var uomtvistet at A hadde alibi for tiden etter dette tidspunkt, hvilket er også uttrykkelig nedfelt i lagmannsrettens beslutning i 1975, s. 76. Når A ble dømt for å ha begått drapene 22. desember, skyldtes det at de rettsmedisinsk sakkyndige, Lundevall og Giertsen, ga støtte til dette.

Grunnlaget for de opprinnelige rettsmedisinsk sakkyndiges konklusjoner om dødstidspunktet er sviktende. Det fremgår av de senere rettsmedisinske uttalelser, jf. ovenfor. De sannsynliggjør at B og C døde i løpet av minutter til et par timer etter skaden, og at døden må ha inntrådt minst 6 timer før kl. 12.00 julaften. Disse sakkyndige gir sterk støtte for at det ikke er mulig å foreta en slik tilbakeregning til 22. desember som sakens aktor og de opprinnelige sakkyndige gjorde.

Hvis de nye rettsmedisinske vurderinger legges til grunn oppstår det ikke noen motstrid mellom de nye konklusjoner og det meget betydelige antall vitneprov om at de avdøde var sett eller hørt gjentatte ganger i tiden frem til natten til julaften. Da blir det heller ikke noen motstrid i forhold til matrekvisisjonen av 23. desember 1969. Konklusjonen er således at det totalt sett foreligger et meget omfattende og sterkt bevismateriale som er uforenelig med den fellende dom over A.

Gjenopptakelse av straffesaken er ikke betinget av et postivit bevis for uskyld. En rimelig mulighet er tilstrekkelig, idet sannsynlighetsovervekt ikke er nødvendig, jf. Rt 1992 s. 1683. Den påståtte drapsdato 22. desember fremstår idag som lite sannsynlig. Det må tvert imot anses som sannsynliggjort at 22. desember er utelukket som drapsdato. Det følger av Tore Sandbergs bok at en annen person fremtrer som en alternativ gjerningsmann. Forholdet til vedkommende var oppe i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken, men ble direkte avfeiet under henvisning til at hans bevegelsesmønster natt til 24. desember var uten interesse, da dette tidspunktet ble ansett utelukket ut fra en ren rettsmedisinsk vurdering, jf. 70 i lagmannsrettens beslutning av 7.5.1975.

Før hovedforhandlingen i 1970 forelå det sterke holdepunkter for å anse at drapene var begått natt til julaften, jf. Sten Ekroths bok «Julmorden i Z». Det vises til dr. von Klemms omtale av As forklaringer, bokens s. 299. Vitneprovet under hovedforhandlingen fra politibetjent Tore Almeli, Kripos, summerte opp en rekke omtaler av vitner med opplysninger om observasjoner i løpet av lille julaften, - bokens s. 267. Politibetjent Roar D, Kripos, bekreftet Almelies uttalelser, bokens s. 268-270. Det er allerede nevnt at også av første lege på åstedet, dr. Frestad (24. desember ) og av obdusentene, blant annet professor Lundevall (27. desember ), er antatt dødsdato oppgitt til 23.-24. desember.

På denne sterke bakgrunn må det antas at de rettsmedisinske uttalelser om handlings- og dødstidspunkter har hatt en fullstendig avgjørende betydning. Denne antakelse bestyrkes av det som fremgår om dette i det foreliggende skriftlige materialet, nemlig følgende (som siteres fra forsvarernes innlegg av 25. november 1993):

«I hovedforhandlingen i 1970 fremholdt de sakkyndige at det hos C var konstatert nydannelse av celler i sårskader, videre at dette påbegynnes tidligst 12 timer etter skaden, og dessuten var det konstatert en dødsstivhet som ble ansett inntrådt 6-8 timer etter døden. Ved tilbakeregning kommer man dermed til tidlig ettermiddag lille julaften, som det seneste tidspunkt skaden var påført.

De sakkyndige mente at B og C godt kunne være påført de dødelige skader om kvelden 22. desember.

I aktors skyldprosedyre poengterer han først hva angår de sakkyndige at konstatert dødsstivhet tilsa at det iallfall var gått 6 timer siden dødsfallet da de ble funnet, og deretter at det var konstatert celleinnvekst, med de ytterligere 12 timer som dette krever - boken side 310-311. Aktor fremholdt at juryen hadde «overhodet ingen mulighet for å gå under» det timetall som fulgte herav som seneste dødstidspunkt. Han «konstaterer» videre ( side 311, midten) som «alldeles åpenbart» å kunne utelukke alle vitneforklaringer som går ut på at noen av disse to, eller begge, skulle ha blitt sett utenfor eller inne i Z etter dette tidspunkt (kl. 18.00 den 23. desember).I en kort omtale av disse vitneprov forsterkes avvisningen av dem - på rettsmedisinsk grunnlag - ytterligere, med formuleringen at «disse vitner ikke har noen forankring for sine forklaringer i mulighetenes verden. Dere kan se bort fra dem - uten skrupler». Senere i prosedyren ( side 313, oppe på siden), bruker aktor betegnelsen «rettsmedisinske uomtvistelige bevis» som grunnlag for at etter kl. 18.00 lå C og B myrdet i Z.

Et stort antall av vitneobservasjonene fra 23. desember gjelder tiden etter kl. 18.00, og aktor er altså meget sterk i sin påberoping av de rettsmedisinsk sakkyndige som grunnlag for at disse må settes til side som feilobservasjoner.

I lagmannens rettsbelæring finner vi ( side 380-81) ytterligere opplysninger om betydningen av de rettsmedisinsk sakkyndiges vurderinger. Lagmannen gjennomgår betydningen av alkoholkonsentrasjonen hos de døde, nydannelsen av celler og den antatte dødsstivhet, og avslutter sin omtale av professor Lundevalls forklaring med at Lundevall «nevnte på grunnlag av dette at B hadde vært død i hvert fall i et døgn, men han kunne også ha vært død to-tre døgn før C». Rettsbelæringen går altså enda lenger i tilbakeregning av dødstidspunkt, åpenbart på grunnlag av de rettsmedisinske uttalelsene, enn hva aktor gjør i prosedyren. Lagmannen omtaler deretter dosent Giertsens sakkyndigforklaring, og gjengir avslutningsvis ( side 381, nederst) som Giertsens mening at det er mer sannsynlig at B har dødd 2-3 døgn før C, og at det ikke var noe i veien for at de to kunne ha blitt slått ned 22. desember.

Vi skal her innskyte at vi i mangel av lydbåndopptak fra rettsmedisinernes forklaringer (sakens 2. og 3. dag) ikke vet presist hva disse sa om skade- og dødstidspunkt, men ut fra omtalen i lagmannens rettsbelæring kan det sikkert legges til grunn at de muntlige uttrykte det samme som de skriftlig formulerte i 1972, se påfølgende punkt.

Det er etter dette ganske åpenbart at det er de rettsmedisinsk sakkyndiges synspunkter som har gitt grunnlag for at juryen la til grunn at dødstidspunktet var allerede 22. desember, og at en rekke vitneforklaringer om observasjoner/aktiviteter den påfølgende dag i motsatt retning måtte tilsidesettes.

Går vi så til den forrige gjenopptakelsessaken, som ble avgjort ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse 7. mai 1975, og som er tidligere fremlagt av statsadvokaten i vår sak, finner vi det samme om de rettsmedisinsk sakkyndiges betydning.

I aktors hovedredegjørelse av 21. september 72 til lagmannsretten om gjenopptagelsesbegjæringen, heter det bl.a. (kjennelsen side 14, midt i det siterte avsnitt):

«Handlingstiden var et meget sentralt punkt i bevisførselen under hovedforhandlingen, og de avgjørende opplysninger for lagretten i denne forbindelse må antas å ha vært de rettsmedisinsk sakkyndiges erklæring.»

Videre fremholdt aktor i samme uttalelse (kjennelsen side 21, siste avsnitt) i forhold til vitneforklaringene:

«Under hovedforhandlingen falt det naturlig å bedømme disse forklaringer på bakgrunn av de rettsmedisinsk sakkyndiges opplysninger om når B og C måtte være skadet og/eller drept.»

I lagmannsrettens kjennelse side 22 flg. gjengis de nye (og for første gang skriftlige) erklæringer som var blitt innhentet fra rettsmedisinsk sakkyndige. Begge de sakkyndige uttaler at seneste skadetidspunkt er tidlig på dagen 23. desember, kjennelsen side 30 (professor Lundevalls oppsummering):

«Jeg tror Giertsen og mitt syn kan sammenfattes i den slutning at B og C ble skadet enten om kvelden 22. desember , om natten eller - senest - tidlig på dagen 23. desember».

Umiddelbart deretter gjengir kjennelsen (side 30) statsadvokatens uttalelse på bakgrunn av de sakkyndiges erklæringer:

«Etter disse erklæringer må det være åpenbart at forklaringene fra de vitner som hevder å ha sett eller hørt B eller C senere enn «tidlig på dagen» tirsdag 23. desember 1969 nå uten videre må settes ut av betraktning.»

Uttrykket «tidlig på dagen» (23. desember) ligger fra Giertsens kl. 11.00 - 12.00 som seneste skadetidspunkt (side 28), mens Lundevall åpner opp for et par timer ytterligere som seneste tidspunkt.

Vi understreker de forsterkende formuleringer «åpenbart» og «uten videre» fra statsadvokatens side.

Det er utvilsomt riktig når forsvareren, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, i sine sluttbemerkninger (kjennelsen side 39, pkt. 2) avslutter med at «.....straffedommen over A hviler på de to legenes utsagn. Uten de to legenes utsagn ville straffellelse av A vært umulig.»

Lagmannsrettens standpunkt til de rettsmedisinsk sakkyndiges erklæringer bekrefter til fulle den avgjørende betydning disse har hatt.

Først fremgår dette i omtalen av Ds forhold, kjennelsens side 70. Han antas å ha kommet fra Moss ca kl. 17.30 23. desember (jfr. side 67) og om tidsrommet derfra og til han ble pågrepet om formiddagen julaften, heter det side 70:

«At drapene skal være begått i den tiden det her kan være spørsmål om er helt uforenlig med de rettsmedisinsk sakkyndiges erklæringer, slik at det også av den grunn må anses utelukket at D kan ha begått drapene ....»

Tilsvarende formulering bruker retten side 75, midten, i forhold til vitneprov fra ektefellene - som forklarte at de nesten kjørte på B i bil mellom kl. 18.30 og kl. 19.00 lille julaften.

Lagmannsretten gjør det også helt klart, side 72 nederst og side 73, at helt generelt må retten i forhold til opplysninger «som går ut på at B og/eller C skal være sett i live etter 22. desember 69, eller at det etter dette tidspunkt er gjort iakttagelser som tyder på at det var folk tilstede hos B, ta .... utgangspunkt i de rettsmedisinsk sakkyndige» hvoretter retten henviser til de i gjenopptagelsessaken innhentede erklæringer fra de medisinske sakkyndige, idet retten deretter også gjengir at ifølge professor Giertsen er det sannsynlige dødstidspunkt ikke senere enn kl. 05.00 23. desember 69.

Deretter fastslår retten at «Etter dette» faller opplysninger fra en rekke vitner utenfor hva de sakkyndige har regnet som «seneste tidspunkt for skadetilføyelsene», og disse forklaringer bortser derfor retten fra - altså på grunn av kollisjonen med de rettssakkyndiges syn på skade- og dødstidspunkt.

For fullstendighets skyld skal nevnes at Høyesteretts kjæremålsutvalg i den avsluttende kjennelsen av 5. mars 76, som også tidligere er fremlagt, poengterer (kjennelsen side 4) at de sakkyndige er «samstemmig om at skadene må antas å være påført B og C senest tirsdag 23. desember 1969 tidlig på dagen», og det er åpenbart at også Høyesterett tillegger dette stor vekt, og kjæremålsutvalget «kan i det alt vesentlige slutte seg til» lagmannsrettens begrunnelse.

Det er etter dette vår konklusjon at de rettsmedisinsk sakkyndiges uttalelse om «tidlig på dagen» som seneste skade- og dødstidspunkt har hatt en fullstendig avgjørende betydning for domfellelsen av A. Det er det eneste grunnlag for tilsidesettelsen av det meste av den store mengde vitneopplysninger - fra et 20-talls personer - om at B og C var i live gjennom hele dagen den 23. desember.

Etter dette kan det ikke være tvilsomt at de nye sakkyndigerklæringer som nå er fremlagt fra vår side på vegne av A på en like avgjørende måte må gi grunnlag for gjenopptagelse av saken. Alle de nye sakkyndige, altså først i 1976 de svenske eksperter, Lidholm og Thorell, jfr. gjenopptagelsesbegjæringen, dernest i 1982, men «kommet for dagen» først nå de to norske professorene, Torvik og Lindboe, jfr. gjenopptagelsesbegjæringen, dernest i 1992 Danmarks ledende ekspert, professor Simonsen og endelig i høst påtalemyndighetens sakkyndige, professor Haugen - alle disse har samstemmig tatt avstand fra at det er faglig forsvarlig å foreta slike tidsmessige tilbakeregninger som de sakkyndige gjorde i 1970/1972, og de nye sakkyndigerklæringene er også samstemmige i at det ikke er mulig å si mer enn at drapene senest er skjedd i løpet av natten til julaften, eventuelt ut mot morgenen (de svenske uttalelsene fra 1976 berører ikke dette).

.....

Det er mange stener som kan vendes i saken. Det kan fortsatt diskuteres når naboen E hørte bråket gjennom veggen, det kan stadig diskuteres hvem vitnet E så gå inn i Z om kvelden lille julaften, det kan reises tvil om sikkerheten av andre observasjoner, herunder om mannen som ble sett på vei bort fra Z kl. 06.45 julaftens morgen, en mann som kanskje var morderen. Men det er så altfor mange vitneprov om at B og C åpenbart var på farten 23. desember til at det lar seg avvise som feilobservasjoner - de avdøde er gjennom dagen sett av mange, samtaler, bråk og skrik er hørt fra Z av mange, lys er observert slått av og på i løpet av dagen. Det må være utelukket å bestride på et saklig grunnlag at vitneforklaringene godtgjør at B og C levet 23. desember, når det ikke lenger er noe rettsmedisinsk hinder for det.Statsadvokaten kan jo også trekke frem et vitneprov om at trappen kl. 16.30 på ettermiddagen var dekket av nysnø og hevde at det derfor ikke kunne ha gått folk inn og ut 23. desember, men til det er jo bare å si at det snødde over et lenger tidsrom, og hvor fort viskes ikke fotspor ut av fallende snø? Dessuten var det jo adkomstmulighet gjennom det ødelagte vinduet, og hva med alle observasjoner fra tiden etter kl. 16.30?

Enkeltheter kan diskuteres, i det «puslespill» aktor snakket adskillig om i sin prosedyre i 1970. Men intet kan rokke ved den avgjørende betydning de nye erklæringene fra rettsmedisinsk sakkyndige har for gjenopptagelsesspørsmålet.

Det er forsvarernes syn at vi gjennom det nye materialet som er fremlagt i gjenopptagelsessaken positivt har motbevist at drapene er begått 22. desember, og at A derfor nødvendigvis er uskyldig. Under enhver omstendighet må det imidlertid være helt udiskutabelt at de nye opplysninger (som selvsagt er nye bevis i loven forstand) reiser en så eksepsjonelt stor grad av tvil om As skyld at grunnlaget for gjenopptagelse er tilstede.»

I et senere innlegg av 11. februar 94 har forsvarerne fremhevet at det ut fra de nye rettsmedisinsk sakkyndige erklæringer med en stor grad av sikkerhet kan konstateres at de opprinnelige sakkyndige tok feil. Det avgjørende nye bidrag i de nye rettsmedisinske uttalelsene, er at de nye sakkyndige samstemmig tar avstand fra en slik ytterligere tilbakeregning av skade-/dødstidspunktet som de opprinnelig sakkyndige foretok på grunnlag av dødsstivhet, celleinnvekst (ny celledannelse) og alkoholpromille.

Er det da trolig at også C døde i løpet av kort tid? - spør forsvarerne. Ja, det er nettopp det de nye sakkyndige antar. Det er på det rene (og uomtvistet) at også C var sterkt beruset om ettermiddagen 22. desember - det ble lagt til grunn av både statsadvokat Wiker og av de sakkyndige den gangen at B og C var omtrent like beruset. Etter dette kan ikke drapene være skjedd 22. desember fordi C i så fall fortsatt ville ha hatt en relativt høy promille ca kl. 22.00, som de nye sakkyndige antar er seneste sannsynlige dødstidspunkt i forhold til at han senest er huggskadet et par timer før. Noen tilsvarende problemer foreligger ikke i forhold til kvelden 23. desember og natt til 24. desember som handlingstidspunkt. Tvert imot er det forhold som taler for at C ikke beruset seg da, fordi han etter de foreliggende uttalelser utviklet en kraftig influensa i løpet av kvelden 22. desember (Hong-Konginfluensaen).

Statsadvokat Bjone har anført at det forelå «helt andre bevis for å kunne legge til grunn det drapstidspunkt som er angitt i spørsmålene til lagretten». Hans kortfattede oversikt over disse angivelige bevis kan imidlertid ikke tas til inntekt for hans syn på gjenopptakelsesspørsmålet. Forsvarernes gjennomgåelse av bevisene viser noe annet, jf. forsvarernes brev av 11. februar 94 til retten. Ingen av de av statsadvokatens anførte vitneobservasjoner kan på noen måte reise noen rimelig tvil om den mengde av observasjoner som foreligger til støtte for at B og C levet 23. desember.

Statsadvokaten har også berørt spørsmålet om en alternativ gjerningsmann, men fant «ikke grunn til å gå inn på disse påstander», idet det er på det rene at «D» (D) hadde alibi for den 22. desember 1969 kl. 15.00-kl. 23.00. Denne begrunnelse er irrelevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen, som jo bygger på at begge var i live 23. desember og at drapene først ble begått om kvelden 23. desember og natten til 24. desember. Det er på det rene at D ikke hadde alibi for det drapstidspunkt som er aktuelt når det legges til grunn at B og C levet 23. desember.

I innlegget av 11. februar 94 har forsvarerne foretatt følgende oppsummering av de nye bevis i gjenopptakelsessaken:

«1) De nye rettsmedisinske uttalelser om at også C må ha avgått ved døden ganske kort etter seneste skadetilføyelse, maksimalt 2 timer. De opprinnelige sakkyndige antok at C kunne ha levet i et større antall timer etter siste skadetilføyelse. De nye rettsmedisinske vurderinger på dette punkt innebærer at Cs promille ikke kunne ha gått ned til 0 før dødstidspunkt 22. desember hvis han var sterkt beruset/like beruset som B, hvilket alle parter og de rettsmedisinsk sakkyndige la til grunn i 70-tallets avgjørelser. Dermed utelukkes 22. desember som handlingsdag ut fra de nye rettsmedisinske vurderinger.

2) De nye rettsmedisinske erklæringer fastslår at seneste dødstidspunkt kan settes til ca kl. 06.00 24. desember, idet man ikke har grunnlag for noen ytterligere tilbakeregning av dødstidspunktet ut fra dødsstivhet, celleinnvekst eller alkoholpromille, slik de opprinnelig sakkyndige antok, til før kl. 11 - 12.00 23. desember som seneste dødstidspunkt.

3) De foran nevnte fire nye politiforklaringer fra de nye vitner F, G, H og I er endelig også uvilsomt nye bevis i loven forstand.

4) Dertil kommer altså det svært viktige forhold - som kanskje språklig i loven forstand heller er ny omstendighet enn nytt bevis - at de mange tidligere vitneobservasjoner fra 23. og 24. desember kommer i et helt nytt lys når det rettsmedisinsk begrunnede senest skade/dødstidspunkt flyttes fra «tidlig på dagen» lille julaften til ca kl. 06.00 julaften.»

Påtalemyndigheten v/statsadvokat Morten Bjone, har i det vesentlige anført:

Forsvarerne har anført at slik saken nå fremstår er det ikke bevismessig grunnlag for å knytte A til drapene dersom disse ble begått senere enn 22. desember 1969 ca kl. 20.00. I lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975 s. 76 er det uttalt at det aldri har vært omstridt at A har alibi etter dette tidspunkt. Det er mer treffende å si at man ikke har bevis for at A er gjerningsmannen dersom drapene ble begått etter nevnte tidspunkt. For øvrig syntes følgende ikke å være bestridt fra As side:

1. B og C ble tilføyet skadene noenlunde samtidig. (En annen sak er at påtalemyndigheten er av den oppfatning at C ble tilføyet nye skader ca 3-4 timer etter første skadetilføyelse.)

2. Det seneste døds- (og skade) tidspunkt er 24. desember 1969 ca kl 06.00. Dette baserer seg på legeundersøkelsen foretatt av dr. Frestad den 24. desember kl. 12.00. At ofrene da hadde vært døde i minst 6 timer har fått full tilslutning fra rettsmedisinsk hold, se f.eks. professor Haugens erklæring.

3. Det er medisinsk sett intet i veien for at drapene kan ha skjedd om ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969. Det vises igjen til professor Haugens erklæring.

4. B døde umiddelbart eller kort tid (1-2 timer) av de skadene han ble påført i forbindelse med drapshandlingene (se professor Haugens erklæring).

Det må anses som gjeldende rett at nye sakkyndige vurderinger kan være nye bevis i en sak. Likeså er det på det rene at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at de nye bevis skal føre til frifinnelse. En rimelig mulighet for frifinnelse er tilstrekkelig, jf. Rt 1992 s. 1683. Dog må samtlige bevis vurderes samlet. Selv om et bevis er fremhevet sterkt under aktors eller forsvarers prosedyrer eller under lagmannens rettsbelæring, binder selvsagt ikke dette rettens vurderinger. Det er påtalemyndighetens oppfatning at det ikke foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til frifinnelse. Det nye som har kommet frem, innebærer ingen rimelig mulighet for å betvile riktigheten av at ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969 var tidspunktet for drapshandlingene.

Under hovedforhandlingen i 1970 konkluderte de sakkyndige med at ofrene ble tilføyet huggene og/eller slagene med øksen senest om ettermiddagen 23. desember 1969. I forbindelse med forrige gjenopptakelsesbegjæring ble det innhentet skriftlige redegjørelser. Der konkluderes det med at skadetilføyelsen skjedde senest 23. desember 1969 «tidlig på dagen». I lagmannsrettens beslutning av 7.5.75 presiseres dette til 23. desember 1969 senest kl. 13.00-kl. 15.00.

Når det gjelder Lundevall og Giertsens begrunnelse for deres fastsettelse av draps(skade)tidspunktet fremgår det tydelig av deres erklæringer at når det gjelder de medisinske vurderinger, foreligger det stor usikkerhet og stort spillerom for skjønn. For å komme frem til et noenlunde presist svar måtte de bygge på forutsetninger av ikke-medisinsk karakter (se Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mars 1976). Det var Lundevall som foretok både liksyningen 25. desember 69 og obduksjonen 27. desember 69, og derfor skulle ha de beste forutsetninger for å avgi uttalelse.

De faktorer som ble brukt for den rettsmedisinske fastsettelse av tidspunktet var:

1. Forskjellig dødsstivhet hos ofrene.

2. Hos C ble det påvist en blødning på innsiden av den hårde hjernehinne. Blodlevrene satt lett festet til hinnen.

3. Ved obduksjonen ble det hos B påvist 2,3 promille alkohol i blodet og 3,3 promille i urinen. C hadde ikke alkohol i blodet eller i urinen.

Rettsmedisinske erklæringer avgitt etter Lundevall og Giertsens erklæringer har hevdet at det ikke er mulig å foreta noen beregning av dødstidspunktene på grunnlag av dødsstivhet og forskjell i dødsstivhet. Det fremgår imidlertid av både Lundevall og Giertsens erklæringer at fastsettelsen av dødstidspunktet på grunnlag av dødsstivhet er beheftet med usikkerhet og basert på skjønn. Forskjellen i dødsstivhet synes heller ikke å ha hatt noen betydning for Lundevalls fastsettelse av draps (skade) tidspunktet, og det er hans konklusjon lagmannsretten syntes å ha lagt til grunn, jf. s. 73 i beslutningen av 7.5.75.

Også når det gjelder alderen av hjernehinneblødningen hos C har det vært reist kritikk mot Lundevalls og Giertsens erklæringer. De viser imidlertid at deres vurderinger av hvor lenge C hadde levet basert på blødningene på innsiden av den hårde hjernehinne, var temmelige vage og upresise. De kunne derfor ikke brukes som noen sikker faktor i deres endelige konklusjon. For øvrig bemerkes at den minimumsalder vedrørende tilheftningen som professor Haugen angir i sin erklæring, er når det tidligst kan påvises såkalt celleinnvekst. Som det fremgår av både Lundevalls og Giertsens erklæringer starter celleinnveksten først 24-36 timer etter at blødningen oppsto. Før den tid levrer blodet seg og utskiller fibriner som «limer» blodlevrene fast til innsiden av den hårde hjernehinnen. Det fremgår således klart at verken Lundevall eller Giertsen har påstått såkalt celleinnvekst, se også Giertsens erklæring fra 5. oktober 1993.

Professor Lundevall har i sin erklæring lagt til grunn at alkohol i kroppen elimineres med 0,15 promille pr. time. Dette er tiltrådt av professor Giertsen, og likeledes av professor Haugen. Hvis man forutsetter at C, som ikke hadde alkohol i kroppen da han ble obdusert, hadde samme alkoholmengde i kroppen som B da han ble skadet, så må C ha levet minst 15 timer lenger enn B. Som foran nevnt er det enighet om at C og B ble skadet noenlunde samtidig, og at B døde så og si umiddelbart av de skader han ble tilføyet. Hvis man også forutsetter at C døde senest 24. desember ca kl. 06.00 (hvilket heller ikke er bestridt), så må B og C ha blitt tilføyet skadene senest 23. desember kl. 15.00. Dette er i tråd med den konklusjon professor Lundevall kom til og som ble lagt til grunn av lagmannsretten forrige gang saken ble begjært gjenopptatt.

Det har imidlertid blitt rettet sterk kritikk - herunder fra andre medisinsk sakkyndige - mot Lundevalls forutsetning om at C og B hadde samme alkoholmengde i kroppen da de ble skadet. Til dette er det å si at spørsmålet om ofrene hadde samme alkoholmengde i kroppen, er et ordinært bevisspørsmål. Det var således ikke de rettsmedisinske erklæringer, men andre bevis som gjorde det mulig å legge til grunn dette faktum. Et av disse bevis var As egne forklaringer.

Senere sakkyndige erklæringer har også funnet det påfallende at C kan ha levet i flere timer etter at han ble påført skadene, når det ikke er påvist hjerneoppsvulming eller opphopning av sekret i luftveiene eller misfarging av slimhinnene i de store luftrørsgrenene, se særlig professor Haugens erklæring og professor Giertsens erklæring i brev av 5. oktober 1993.

Haugens erklæring er utelukkende basert på gjennomgang av saksdokumenter. Det var Lundevall som foretok obduksjonen. Det ga et atskillig bedre grunnlag for å trekke medisinske slutninger.

Anførselen om manglende hjerneoppsvulming hos C kan ikke tillegges betydning idet man ikke vet om så var tilfelle. I sin erklæring sier ikke professor Haugen at store hodeskader alltid medfører hjerneoppsvulming.

Ifølge professor Giertsen er fravær av sekretopphopning i luftveiene ikke et obligat funn ved en overlevelsestid som antydet for C. Heller ikke professor Haugen uttaler at dette er noen unntaksfri regel. Haugen synes også å legge inn som en forutsetning at hos en kronisk alkoholmisbruker, som C, kan lungebetennelse utvikle seg raskt på grunnlag av en generell svekkelse av immunforsvaret. Vi vet imidlertid ingenting om hvorvidt Cs immunforsvar var svekket. Spekulasjonene omkring manglende hjerneoppsvulming og manglende sekretopphopning i luftveiene savner derfor et realistisk grunnlag.

Uansett sier Lundevalls og Giertsens erklæringer ikke mer enn at drapene kan ha skjedd så sent som 23. desember kl. 13.-15.00. Det fantes således helt andre bevis for å kunne legge til grunn det drapstidspunkt som ble angitt i spørsmålene til lagretten, og i den forbindelse sette til side vitneforklaringene fra J, K og L (se lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975 53-54 og 7374). Lagretten har selvsagt også her latt eventuell berettiget tvil om handlingstidspunktet slå ut i tiltaltes favør, jf. lagmannens rettsbelæring.

Når det gjelder de bevis som ble ført for at 22. desember var drapsdatoen, fremgår dette av rettsboken. Det vises også til sakens dokumenter og Wikers uttalelse av 21. september 1972. De faktiske opplysninger som denne uttalelse ga, er ikke bestridt. Se også lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975. Vitneforklaringene og hendelsesforløpet med diverse funn og observasjoner på og omkring åstedet, viser at det ikke kan ha vært noen aktivitet i Bs leilighet, verken den 23. eller natten til den 24. desember 1969. Samtidig tyder alt på at ofrene har befunnet seg der inne siden ytterdøren var låst innenfra. I tillegg påpekes at ut fra de blodspor som ble funnet på åstedet, tydet alt på at C var blitt tilføyet skadene ved to anledninger med minst en times mellomrom. A forlot ...gaten 73 ca kl. 16.30 den 22. desember, men vendte tilbake til stedet samme kveld ca kl. 20.00.

Det vises også til As uttalelse til M da de gikk fra ...gaten 73 til Æ ca kl. 20.00 den 22. desember. Da M spurte om det var «noe gæli» med B og C, svart A «hysj, ikke gjør meg nervøs». Videre så As nabo, N, at A vasket en bukse ca kl. 17.00 eller noe senere den 22. desember.

Da A og M kom til ...gaten 73 ca kl. 10.00 den 24. desember fikk de ikke svar da de banket på døren. A hadde da kikket gjennom en sprekk i døren og uttalt «det ligger en på gulvet». Det ble senere fastslått at det ikke var mulig å se noen av ofrene gjennom denne sprekken i døren.

Endelig vises det til at A, som tidligere var straffet for vold og trusler, var nokså aggresiv under «kvistlakkfesten» den 22. desember.

Nå finnes det imidlertid flere vitner som påstår å ha sett ofrene og/eller observert aktivitet på åstedet både den 23. og natten til den 24. desember. De fleste av disse vitners forklaringer er vedlagt saken. Dessuten er det i et supplement av 1. juli 1993 til gjenopptakelsesbegjæringen gitt et referat av forklaringene. Påtalemyndigheten godtar de faktiske opplysningersom er gitt i dette supplement. Når det gjelder de nye vitner, F og O, er disse politiavhørt i 1993.

I sitt hovedinnlegg av 22. desember 1993 har statsadvokat Bjone videre anført følgende:

«Generelt kan sies at når vitner avgir forklaringer først over tyve år etter deres observasjoner, svekkes selvsagt holdbarheten av forklaringene. Muligheten for feilvurdering er så absolutt til stede. Dessuten kommer ikke disse vitner med kvalitativt nye opplysninger. Observasjonene «kommer bare som tillegg til prov også fra andre som mente å ha gjort lignende iakttagelser uten at lagretten under hovedforhandlingen festet lit til dem» (jfr. Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mars 1976 s. 4 nederst).

Når det gjelder de vitner som påstår å ha sett ofrene eller gjort andre iakttagelser på og omkring åstedet, har disse ikke blitt trodd hverken av lagretten under hovedforhandlingen eller av lagmannsretten eller Høyesterett Kjæremålsutvalg forrige gang saken ble begjært gjenopptatt. Jeg viser til den begrunnelse som tidligere er gitt (se særlig Wikers uttalelse s. 25 - 45 og Eidsivating lagmannsretts beslutning av 7. mai 1975 s. 47 - 77). De nye medisinske erklæringer eller nye vitneforklaringer har ikke satt saken i noe annet lys.

Sammenfatningsvis når det gjelder de nevnte vitneobservasjoner den 23. desember og natt til 24. desember 1969 kan sies at for det første stemmer disse ikke med andre vitneobservasjoner. Det vises særskilt til dr. Ferstads forklaring i bilag 16, A-dok IV/1 hvor han opplyste at det mellom kl. 2100 og kl. 2130 den 23. desember 1969 var mørkt og stille i første etasje i ...gaten 73. I tillegg vises til forklaringen fra P som observerte nysne på trappen og forøvrig ingen aktivitet da han var utenfor åstedet den 23. desember 1969 ca kl. 1640. Det vises også til forklaring fra Q hvor han opplyste at han hadde vært innom sine besteforeldre - - og .. - flere ganger den 23. desember. Han hadde ikke lagt merke til at noen hadde kommet eller gått hos B.Ekteparet .. bodde i naboleiligheten i ...gaten 73. Det vises til Wikers uttalelse s. 29 og Eidsivating lagmannsretts beslutning av 7. mai 1975 s. 73.

Heller ikke A registrerte noen aktivitet da han var på åstedet den 23. desember 1969 på formiddagen/dagen og om kvelden (kl. 1800 - 1830). Og ytterdøren var som sagt låst innenfra.

Hvis drapsofrene skulle vært i live den 23. desember 1969, og vært utendørs, er det merkelig at ingen har vært i kontakt med dem. I sakens dokumenter foreligger ingen opplysninger om dette. Jeg minner i den forbindelse om at matrekvisisjon som ble funnet i Bs lomme var utstedt den 22. og ikke 23. desember 1969 (se foran).

Forsåvidt gjelder de vitner som påstår å ha hørt fest og bråk fra Bs husvære om kvelden den 23. desember og natten til 24. desember er det å si at hvis så er tilfelle er det meget påfallende at de matvarer som ble innkjøpt den 22. desember 1969 skulle stå urørte og at fingeravtrykk som ble funnet stammet fra «kvistlakkfesten» samme dag (se Wikers uttalelse s. 45). Dessuten var det bare B - og ikke C - som hadde alkohol i blodet da de ble obdusert. Ut fra de opplysninger som foreligger i saken var også C alkoholiker. Det ville derfor vært helt usannsynlig at bare B skulle drikke alkohol dersom det hadde vært fest og bråk i hans husvære om kvelden den 23. desember og natten til den 24. desember 1969.

Som det fremgår av sakens dokumenter - se særlig adv. Ole Jakob Bae og adv. Cato Schiøtzæ brev til lagmannsretten av 1. oktober 1993 (bilag 21, nye dok 22) - har det blitt utpekt en alternativ gjerningsmann. Denne person som ble kalt «-» døde i 1982. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på disse påstander, idet det er på det rene at «-» (—) hadde alibi for den 22. desember 1969 kl. 1500 - 2300, se Eidsivating lagmannsretts beslutning av 7. mai 1975 s. 66 nest siste avsnitt. Som det fremgår av det forannevnte har det ikke fremkommet nye opplysninger som synes egnet til å betvile riktigheten av at ettermiddagen/kvelden 22. desember 1969 var tidspunktet for drapshandlingene. Forøvrig har lagmannsretten i sin beslutning ikke funnet holdepunkter for at «-» skal ha vært i ...gaten 73 kvelden den 23. desember eller natten til 24. desember 1969 (se s. 66 - 70).

Konklusjonen er derfor at det ikke foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som synes egnet til frifinnelse. I den forbindelse vil jeg også poengtere at når det gjelder en sak som denne - hvor vekten av de bevis som ble ført i stor utstrekning bygget på de umiddelbare inntrykk under hovedforhandlingen - må de nye opplysninger vurderes kritisk og ikke gis en overdreven betydning.

Vilkåret for gjenopptagelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd er at «særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny».

Straffeprosessloven § 392, annet ledd ble endret ved lov av 11. juni 1993 nr. 80, men endringen gjelder ikke avgjørelser som ble rettskraftige før 1. januar 1980. Dommen mot A ble som kjent rettskraftig ved Høyesteretts kjennelse av 28. november 1970.

Jeg kan ikke se at bestemmelsen i straffeprosessloven § 392 annet ledd kan få noen betydning i nærværende sak. Det forhold at det har vært vist stor interesse for saken i media kan ikke tillegges vekt, jfr. Andenæs: Norsk straffeprosess, bind II hefte 1 1985 s. 89.

Det må forøvrig utvises særlig varsomhet når det gjelder anvendelsen av denne bestemmelse. Særlig gjelder dette når det dreier seg om en meget gammel sak hvor avgjørelsen ble truffet på grunnlag av en helhetsvurdering av de foreliggende bevis. Etter en tid vil det ofte være lett å kritisere de enkelte momenter i bevisbedømmelsen uten at den annen part har mulighet til å ta til motmæle. Dette kan skyldes at vitner eller sakkyndige er døde, at de ikke lenger husker hva som foregikk etc. Jeg viser forøvrig til Andenæs s. 83. I denne forbindelse vises særskilt til at allerede i 1976 ble det rettet kritikk mot Lundevall og Giertsens erklæringer (se bilag 3 og 4 til gjenopptagelsesbegjæringen av 23. juni 1993). Sakens aktor, Håkon Wiker, uttalte da i intervju med Verdens Gang at dersom dette var nye opplysninger kunne det gi grunnlag for gjenopptagelse. Til tross for dette kom ingen slik begjæring. Begjæringen kommer først nå, etter at den person som kunne bidra mest til sakens opplysning forsåvidt gjelder de medisinske spørsmål - nemlig professor Jon Lundevall - er død.

Konklusjonen må derfor bli at saken heller ikke kan gjenopptas med hjemmel i straffeprosessloven § 392, annet ledd.»

I to avsluttende innlegg av henholdsvis 23. og 24. februar 1994 har statsadvokaten bl.a. funnet grunn til nok en gang å presisere at det som ble sagt om Lundevalls og Giertsens erklæringer av aktor og forsvarer i deres prosedyrer og av lagmannen i rettsbelæringen ikke er bevis i nærværende sak. Foruten de uomtvistede medisinske konklusjoner om at B døde umiddelbart eller kort tid etter skadetilføyelsen, og om at det seneste dødstidspunkt for C var 24. desember ca kl. 06.00, var det i første rekke ikke-medisinske forutsetninger de sakkyndige begrunnet sitt standpunkt med, nemlig at ofrene ble skadet noenlunde samtidig (ikke bestridt av A) og at ofrene hadde samme alkoholmengde i kroppen da de ble tilføyet skadene, hvilket etter hva som forstås ikke er bestridt av forsvarerne dersom det legges til grunn at drapet (skadetilføyelsen) skjedde 22. desember 1969. På bakgrunn av dette blir det seneste skadetidspunkt 23. desember ca kl. 15.00, hvilket også lagmannsretten la til grunn forrige gang saken ble begjært gjenopptatt.

Det forhold at det var forskjellig dødsstivhet hos ofrene, og at det hos C kunne påvises blødning på innsiden av den hårde hjernhinne, ga ikke sikre holdepunkter for en nøyaktig fastsettelse av skade- og dødstidspunktet. Disse fenomener var bare faktorer som understøttet det Lundevall og Giertsen kom frem til på grunnlag av forskjellene i alkoholpromille, nemlig at C hadde levet lengre enn B.

Som sagt synes ikke forsvarerne å bestride forutsetningen om at C var like beruset som B da skadetilføyelsen fant sted, dersom det var 22. desember som var drapsdato. De hevder imidlertid at det er forhold som tyder på at C ikke har levet i flere timer etter at han ble skadet, og på grunn av dette hevder de at 22. desember utelukkes som drapsdato fordi i så fall ville C hatt alkohol i kroppen.

Det forhold at C hadde store hodeskader utelukker ikke ifølge Lundevall og Giertsen at han kunne ha levet i flere timer etter de to skadetilføyelsene han ble påført. Det vises her til Sten Ekroths bok «Julmorden i Z» hvor det på s. 380-381 fremkommer hvordan lagmannen i sin rettsbelæring gjengir de sakkyndiges syn på dette spørsmål.

Alt pekte i retning av 22. desember. Funnene på åstedet var blant de viktigste bevis i så måte. Når dette er sagt er det også på det rene at Lundevalls og Giertsens fastsettelse av det seneste skadetidspunkt ikke hadde avgjørende betydning for rettens (og lagrettens) fastsettelse av gjerningstidspunktet, idet de sakkyndiges erklæringer ikke sa mer enn at drapene kunne ha skjedd så sent som 23. desember 1969 tidlig på dagen. De vitneforklaringer som kunne tilsidesettes på grunn av de rettsmedisinske erklæringer, som i det vesentlige bygget på ikke-medisinske forutsetninger, kom bare i tillegg til vitneforklaringene som ble tilsidesatt på annet grunnlag, nemlig forklaringene fra J, K og L.

Anførselen om at C utviklet influensa i løpet av kvelden 22. desember, er en opplysning som utelukkende stammer fra A selv. Det er ingen andre som kan bekrefte dette. Jeg gjentar derfor det jeg hevdet i tilsvaret på s. 24 at det ville vært helt usannsynlig at bare B skulle drukket alkohol dersom det hadde vært fest og bråk i hans husvære om kvelden den 23. desember og natten til 24. desember 1969.

Forsvarerne har hevdet at det neppe kan betviles at E så en person gå inn i «Z» om kvelden lille julaften. Til dette er å si at det tidligere er klarlagt at E gjorde nevnte observasjon om kvelden 22. desember 1969. Den person han så, M, var utenfor ...gaten 73 om kvelden 22. desember. Om kvelden lille julaften satt han i fyllearresten.

«Jeg fastholder det jeg hevdet i tilsvaret 19 om at spekulasjonene omkring manglende hjerneoppsvulming og manglende sekretopphoping i luftveiene savner et realistisk grunnlag.

Som tidligere fremhevet var det professor Lundevall som foretok obduksjonen, noe som gir det beste grunnlag for å trekke medisinske slutninger. Det må legges til grunn at Lundevall da han obduserte ofrene den 27. desember 1969, visste hva som kjennetegner en person som har levet 15-20 timer etter å ha blitt tilføyet store hodeskader. Jeg viser til Lundevall: Rettsmedisin 1966 s. 109-115. Når det gjelder hjerneoppsvulming (hjerneødem) er dette noe som i følge Lundevall korresponderer med ingen eller ubetydelige hjernelesjoner, se s. 114-115. C hadde imidlertid flere hjerneknusninger, se obduksjonsrapporten. Symptomene i forbindelse med hjerneknusning er beskrevet av Lundevall på s. 113-114.

Jeg går ikke nærmere inn på dette idet det dreier seg om sakkyndige spørsmål. Mitt poeng er imidlertid å påvise at det som er påpekt i senere medisinske erklæringer også var kjent for professor Lundevall da han foretok obduksjonen.Det forhold at obduksjonsrapporten ikke sier noe om disse forhold betyr ikke at de var ukjente og dermed ikke vurdert. Jeg viser forøvrig til tilsvaret s. 18 - 19.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Både B og C var sterkt beruset om ettermiddagen/kvelden den 22. desember 1969. Da B døde, var han fortsatt full. Da C døde, hadde han ikke alkohol i kroppen. Forklaringen kan være at B hadde drukket også etter den 22. desember, mens C ganske uskadd hadde latt være å drikke de siste ca 15-25 timer av sitt liv.

I sin erklæring av 20. april 1972 har professor Lundevall blant annet foretatt en vurdering på bakgrunn av opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin - «under forutsetning av at begge de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen». Om grunnlaget for og holdbarheten av denne forutsetning foreligger det nærmest intet. Det er likevel den som danner den viktigste basis for Lundevalls konklusjon om at C senest ble skadet omkring kl. 13.00-15.00 den 23. desember, og for hans følgende uttalelse: «Skadene ble etter dette tilføyet en gang mellom 22. desember kl. 16.00 og 23. desember kl. 13.00-15.00». Hvis den nevnte forutsetning ikke er holdbar, er konklusjonen isolert sett verdiløs som grunnlag for fastsettelse av skade- og dødstidspunktene.

Lundevall og Giertsen har naturlig nok ikke gitt seg inn på å vurdere de eventuelle bevis for forutsetningens holdbarhet, men kan meget vel ha blitt misforstått. Både daværende statsadvokat Wikers og lagmann Østgaards henvisninger til de sakkyndiges uttalelser, jf. nedenfor, kan tyde på at deres muntlige uttalelser var mindre nyanserte enn deres senere skriftlige erklæringer. Det er ikke noen grunn til å sette spørsmålstegn ved Wikers velkjente saklighet og integritet. Misforståelser er det for øvrig blitt også i nærværende sak, jf. f.eks. statsadvokat Bjones nylig siterte anførsel om visse fenomener, at de «var bare faktorer som understøttet det Lundevall og Giertsen kom frem til på grunnlag av forskjellen i alkoholpromille, nemlig at C hadde levet lenger enn B».

I forbindelse med det som nettopp er nevnt, må det tillegges stor betydning at de nye rettsmedisinske uttalelsene må anses for å godtgjøre at C mest sannsynlig døde meget kort tid etter skadetilføyelsene. Den manglende oppsvulming av hjernen og mangelen på reaksjon i slimhinnen i luftveiene er blant de viktigste faktorene, jf. f.eks. Haugens svar på side 24 foran. Etter de opplysninger som foreligger må retten legge til grunn at B og C ble tilføyet skadene samtidig. En meget kort overlevelsestid for C er da bare forenelig med at skadetilføyelsene mot ham skjedde etter at han hadde blitt edru eller bare hadde meget lav promille, hvilket videre bare er forenelig med skadetilføyelser på et meget senere tidspunkt enn antatt av Lundevall og Giertsen. Et slikt meget senere dødstidspunkt vil videre være forenelig med en rekke vitneprov som ikke er forenlige med 23. desember kl. 13.00-15.00 som seneste skadetidspunkt. Den forutsetning som Lundevall og Giertsen bygget på, var ikke holdbar.

I september 1993 understreket påtalemyndigheten at det måtte undersøkes hvordan Lundevall og Giertsen begrunnet sine fastsettelser av skade- og dødstidspunktet. Begrunnelsene fremgår imidlertid allerede av deres skriftlige erklæringer fra 1972. De senere erklæringer og uttalelser fra andre sakkyndige avviker så sterkt fra Lundevalls og Giertsens vurderinger av de rettsmedisinske forhold at de må anses for å være nye bevis i saken. En samlet vurdering av disse nye bevis og vitneprovene godtgjør etter rettens mening at det foreligger en rimelig mulighet for frifinnelse av A.

Påtalemyndigheten har også understreket at det må undersøkes hvor avgjørende de rettsmedisinske erklæringer fra Lundevall og Giertsen var som bevis i saken i 1970. Etter rettens mening er det åpenbart at erklæringene var av avgjørende betydning, jf. statsadvokat Wikers prosedyre og lagmannens rettsbelæring. Begge deler fremgår av Sten Ekroths bok «Julmorden i Z» som inneholder uomtvistede referater. For Wikers vedkommende sikter lagmannsretten til s. 310-313, f.eks. følgende (i norsk oversettelse): «Ingen kan ha sett eller hørt (B) eller (C) etter kl. 18.00 den 23. desember. Da lå de myrdet innenfor døren i Z! Det har vi rettsmedisinske uomtvistelige bevis for!» For rettsbelæringens vedkommende sikter retten til s. 380, 381 og 384. Som eksempel oversettes fra s. 384: «I forbindelse med spørsmålene husker dere at det fra påtalemyndighetens side er beregnet at de ikke kan ha vært i live etter den 23. desember kl. 18.00. Det får dere også undersøke, og det bygges da på dødsstivheten og den tid som går med for kroppen til å lage nye celler i sårene.» Retten viser ellers til de sitater som er presentert av forsvarerne, jf. referatet av forsvarernes anførsler.

Til illustrasjon av den bevismessige betydning av Lundevalls og Giertsens uttalelser vil retten også peke på Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i kjennelsen av 5. mars 1976 vedrørende en opplysning fra et vitne: «Opplysningen kan ikke være objektivt riktig om den vurderes på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser om seneste tidspunkt for skadetilføyelsene.»

Etter dette er retten enstemmig kommet til at de nye sakkyndige uttalelser er nye bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse av A. Straffesaken mot ham blir å gjenoppta, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Slutning:

Straffesaken mot A gjenopptas.

LOV 1981-05-22 25 § 392.