5 Straffesaken i 1970

5.1 Oversikt

Tiltalebeslutningen mot Liland ble tatt ut den 4. juni 1970. Dermed kom saken mot ham over i en ny fase: Etterforskningen var i det alt vesentlige over, og straffesak mot Liland for Eidsivating lagmannsrett var berammet.

Dette kapittel inneholder i pkt. 5.2 en redegjørelse for de enkelte punkter i den saksforberedelse som fant sted forut for hovedforhandlingen. Deretter blir under pkt. 5.3 redegjort for selve hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett fra 22. juni 1970 til 3. juli s.å.

Avslutningsvis under pkt. 5.4 og 5.5 vil utvalget så vurdere nærmere både om saksbehandlingsreglene i straffeprosessloven av 1887 ble fulgt og om saksbehandlingen ellers var betryggende under denne avgjørende delen av Liland-saken.

5.2 Saksforberedelsen

5.2.1 Rettslig forundersøkelse

Straffeprosessloven av 1887 hadde i § 271 flg. bestemmelser om rettslig forundersøkelse. Formålet med en slik undersøkelse var å «tilveiebringe de fornødne Oplysninger til Afgjørelse af, om Tiltale bør reises», se § 274 første ledd. I praksis skjedde en slik forundersøkelse gjerne ved at det ble gjennomført rettslige avhør av vitner. Rettslig forundersøkelse var obligatorisk i en drapssak, så lenge siktede ikke samtykket i at man lot være.

Den 7. april 1970 fremsatte politiet overfor Fredrikstad forhørsrett begjæring om at det ble åpnet rettslig forundersøkelse. Forhørsretten tok den 17. april s.å begjæringen til følge. Liland hadde i skriftlig erklæring av 14. april s.å. bedt om å få h.r. advokat Alf Nordhus oppnevnt som sin forsvarer. Det fremgår av forhørsrettens påtegning at Nordhus hadde erklært seg villig til å påta seg vervet. Advokat Nordhus ble deretter oppnevnt som ny forsvarer, samtidig som advokat Mordt ble løst fra sitt verv. Gjenpart av saksdokumentene ble sendt advokat Nordhus.

Advokat Nordhus meddelte senere i brev av 13. mai 1970 at man frafalt rettslig forundersøkelse. Liland hadde i avhør den forutgående dag sagt seg enig i dette. Dette ledet til at politiet sluttet seg til forsvarerens standpunkt. Forundersøkelsen ble følgelig ikke gjennomført.

5.2.2 Tiltalebeslutningen

Etter at forsvareren hadde frafalt rettslig forundersøkelse, konstaterte politimesteren i Fredrikstad i påtegning av 21. mai 1970 at etterforskningen kunne anses som avsluttet. Saksdokumentene ble oversendt Eidsivating statsadvokatembeter som den 3. juni s.å. overfor Riksadvokaten foreslo at det ble reist tiltale med slik ordlyd som fremgår foran under pkt. 3.6.5. I tillegg ble foreslått at det i tiltalebeslutningen skulle tilkjennegis at det ville bli påstått sikring av Liland. Riksadvokaten returnerte saksdokumentene til statsadvokaten samme dag og sa seg enig i forslaget til tiltalebeslutning. Tiltalebeslutningen ble deretter utferdiget den påfølgende dag, den 4. juni 1970.

Tiltalebeslutningen ble samme dag oversendt advokat Nordhus til orientering og den ble forkynt for Liland den 8. juni 1970.

5.2.3 Bevisoppgaven

Samme dag som tiltalebeslutningen ble skrevet, utarbeidet statsadvokaten også en bevisoppgave. Det fremgår av oversendelsesbrevet til forsvareren at denne ble oversendt ham sammen med et eksemplar av tiltalebeslutningen.

Denne bevisoppgaven ligger ikke blant de saksdokumenter som er oversendt utvalget. Utvalget har forgjeves undersøkt om bevisoppgaven ligger i lagmannsrettens arkiv, blant statsadvokatens gjenparter og hos forsvareren.

Det er imidlertid helt på det rene at statsadvokaten i denne bevisoppgaven påberopte som bevis vitneforklaringer fra en rekke navngitte vitner. Enkelte av disse er nevnt ved navn i statsadvokatens skriftlige redegjørelse til lagmannen av 4. juni 1970, jf nedenfor under pkt. 5.2.5.

De rettspsykiatrisk sakkyndige var allerede oppnevnt av forhørsretten under etterforskningen. Det må anses på det rene at disse to sakkyndige ble påberopt i bevisoppgaven. Det samme gjelder professor Lundevall som hadde forestått liksyning og obduksjoner den 25. og 27. desember 1969, jf foran under pkt. 4.4 og 4.5. I motsetning til de rettspsykiatrisk sakkyndige, var Lundevall ikke på forhånd av retten oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig. Bortsett fra obduksjonsrapportene hadde han heller ikke på forhånd utarbeidet noen skriftlig sakkyndig erklæring.

Man kan trygt se bort fra at dosent J. Chr. Giertsen, som i likhet med Lundevall ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig under hovedforhandlingen, var påberopt som sakkyndig allerede i statsadvokatens bevisoppgave.

Det foreligger i saksdokumentene ingen bevisoppgave fra forsvarerens side, og det fremgår heller ikke av dokumentene at forsvareren noen gang innga slik oppgave. Det referat av hovedforhandlingen som er gitt i Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete», kan likevel tyde på at enkelte av de vitner som ble avhørt, møtte etter forsvarerens ønske. Utvalget kommer tilbake til dette nedenfor under pkt. 5.4.3.

5.2.4 Sakkyndige

Fredrikstad forhørsrett oppnevnte den 17. januar 1970 på politiets anmodning overlege Jon Leikvam og overlege Friedrich von Clemm til å forestå judisiell observasjon av Liland. Forsvareren - som på dette tidspunkt var advokat Mordt - var på forhånd blitt forelagt anmodningene.

Disse to oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige avga den 17. april 1970 en rettspsykiatrisk erklæring som konkluderte med at Liland ikke var sinnssyk, og at han heller ikke var det på tiden for de påklagede handlinger. Videre ble konkludert med at Liland led av mangelfullt utviklede sjelsevner.

Det var forut for hovedforhandlingen ikke oppnevnt rettsmedisinsk sakkyndige. Professor Lundevall hadde etter anmodning fra politiet foretatt liksyning og obduksjon. Han hadde i obduksjonsrapportene av 27. desember 1969 sammen med lege Per Teisberg gitt en skriftlig redegjørelse for de observasjoner og de funn som i den forbindelse var gjort. Det er på det rene at det deretter var atskillig muntlig kontakt mellom politiet og Lundevall, ikke minst med henblikk på en nærmere klarlegging av det sannsynlige tidspunkt for ugjerningene, og derunder også det sannsynlige dødstidspunkt og overlevelsestiden (se se pkt 4.2.3.). Noen skriftlig redegjørelse rundt disse spørsmål fra professor Lundevalls side forelå imidlertid ikke i forbindelse med straffesaken mot Liland i 1970.

Den annen rettsmedisinsk sakkyndige som ble oppnevnt under hovedforhandlingen, dosent (senere professor) J. Chr. Giertsen, har overfor utvalget opplyst at han fredag den 19. juni 1970 ble oppsøkt i Bergen av statsadvokat Wiker og av politiavdelingssjef Jahrmann. Besøket skjedde sannsynligvis etter avtale pr. telefon kort tid i forveien. Han ble forelagt en del dokumenter i saken, og derunder de to obduksjonsrapportene, og ble spurt om han hadde anledning til å være med som sakkyndig under lagmannsrettens behandling av saken, noe han bekreftet.

Dette var bakgrunnen for at Giertsen var til stede ved hovedforhandlingens begynnelse i Sarpsborg mandag 22. juni 1970. Han hadde frem til da verken vært i kontakt med professor Lundevall, forsvareren eller retten om saken.

5.2.5 Statsadvokatens redegjørelse til lagmannen

Straffeprosessloven av 1887 bestemte i § 292 fjerde ledd at «en Gjenpart af Tiltalebeslutningen tillige med en kort Redegjørelse for Sagen og dens Beviser tilstilles Lagmanden».

Den redegjørelse som statsadvokat Wiker den 4. juni 1970 sendte den dommer i Eidsivating lagmannsrett som skulle administrere behandlingen av straffesaken mot Liland, lagdommer Hans Østgaard, fylte i alt 18 maskinskrevne sider. Utvalget finner det riktig å nevne hovedtrekkene i redegjørelsen.

Innledningsvis (side 1) gis en kort omtale av tiltalebeslutningen, av Larsens leilighet og det løsgjengermiljø som vanket der. Deretter (side 2) nevnes at Liland tidligere var straffet og sikringsdømt. Det gis også enkelte opplysninger om hans havarerte ekteskap, om uttalelser som ektefellen hadde kommet med om ham og at Liland tidligere hadde oppført seg aggressivt og brutalt, og ved en anledning endog skulle ha truet Larsen med øks. Deretter følger (side 3-7) en redegjørelse for politiets etterforskning etter at man mottok melding om drapet den 24. desember 1969 kl. 10.45, med hovedvekt på en beskrivelse av åstedet og de funn som der ble gjort.

På side 7-9 beskrives pågripelsen av Liland og innholdet i den forklaring han deretter avga. Så følger (side 9-12) en redegjørelse om de forklaringer som tre av festdeltakerne i kvistlakkfesten den 22. desember 1969 ga til politiet og (side 12-13) hovedtrekkene i innholdet i de forklaringer som Willy (som møtte Liland i døren til Larsens bopel litt over kl. 20.00 den 22. desember) hadde gitt til politiet.

Deretter følger (side 13-15) en fremstilling av de opplysninger av medisinsk art som ble gitt i obduksjonsrapportene og opplysninger om blodtype og alkoholkonsentrasjon i blodet.

Avslutningsvis gis (side 15-18) en redegjørelse for at etterforskningen hadde gitt «nokså uklare resultater» mht. når de døde sist var sett. Under dette gjengis hovedtrekkene i forklaringer avgitt av naboen vegg i vegg med Larsens rom (vitne nr. 7 i den gjennomgåelse som er foretatt foran under pkt. 3.3.1 og 3.3.2), av avisbudet (vitne nr. 4 foran), av det vitne som er benevnt nr. 8 i utvalgets tidligere gjennomgåelse og ytterligere en forklaring.

Endelig (side 18-19) gis noen korte opplysninger om de rettspsykiatrisk sakkyndiges konklusjoner i forbindelse med kravet om sikring.

5.3 Hovedforhandlingen

Det var opprinnelig satt av en uke til hovedforhandlingen. Da dommen ble avsagt den 3. juli 1970 hadde imidlertid forhandlingene vart i to fulle uker.

Saken var omfattet av usedvanlig stor interesse og ble daglig dekket med omfangsrike omtaler både i den lokale presse i Østfold og i Osloavisene. I tillegg har man i ettertid hatt ytterligere en kilde til informasjon om det som skjedde under hovedforhandlingen: Fra formiddagen fredag den 26. juni 1970 og frem til lagretten hadde avsagt sin kjennelse den 2. juli ble rettsforhandlingene tatt opp på lydbånd av Ekroth. Opptakene skjedde uten at noen av de øvrige tilstedeværende var oppmerksom på det. Ekroth har senere utarbeidet skriftlige referater av opptakene. Deler av utskriftene er opprinnelig tatt inn i dokumentsamlingen «Pusselspel». En redigert versjon i svensk oversettelse utgjør ca 2/3 deler av Sten Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» (se foran under pkt. 1.2.3).

Den bevisførsel som fant sted under hovedforhandlingen, falt grovt regnet i fire deler. For det første ble det gitt forklaringer av vitner og oppnevnte sakkyndige om de funn som ble gjort på åstedet og den nærmere undersøkelse av disse funnene. I denne kategori finner vi således kriminalpolitisentralens åstedsgranskere, den lege som ble tilkalt til åstedet, de to oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige samt oppnevnt sakkyndig i forbindelse med diverse undersøkelser av blodtyper og hår. For det annet ble det avgitt forklaring av enkelte av politiets taktiske etterforskere. For det tredje ble det gitt vitneforklaringer fra personer i miljøet rundt de avdøde samt andre - i det vesentlige fra nærmiljøet i Fredrikstad - som hadde opplysninger om tiltalte og de to fornærmede samt om aktivitet på åstedet i tidsrommet fra 22. til 24. desember 1969. Til sammen avga 17 vitner i denne kategori forklaring. For det fjerde ble det avgitt forklaring av de to oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige.

Noen av vitnene ble avhørt flere ganger. Dette gjaldt i særdeleshet politiavdelingssjef Jahrmann, som forklarte seg ved tre forskjellige anledninger.

På forhandlingenes tredje dag foretok retten og lagretten åstedsbefaring til Glemmengt. 73 i Fredrikstad. Under forhandlingene ble bl. a. dokumentert diverse bilder og tekniske rapporter, rapporter fra avholdte konfrontasjoner samt klær og andre gjenstander som var funnet på åstedet.

Bevisførselen ble avsluttet etter 7 1/2 rettsdag. Det forelå et betydelig bevisstoff som lagretten skulle forholde seg til. Prosedyrene ble ganske omfangsrike, ca 3 timer for statsadvokaten og ca 5 timer for forsvareren, hvorav de to siste timer om morgenen torsdag den 2. juli 1970.

5.4 Utvalgets bemerkninger til saksforberedelsen

5.4.1 Rettslig forundersøkelse

Det var på den tid ikke uvanlig at forsvareren på vegne av siktede frafalt rettslig forundersøkelse. Ordningen med rettslig forundersøkelse var på dette tidspunkt foreslått avskaffet (se Innstilling fra straffeprosesslov- komitéen avgitt i juni 1969 side 95), og den ble ikke opprettholdt i straffeprosessloven av 1981. Det er ingen grunn til å kritisere at politiet ikke gjennomførte en slik forundersøkelse i Liland-saken.

5.4.2 Tiltalebeslutningen

Utvalget har allerede under den drøftelse som er foretatt foran under pkt. 3.6.4 og 3.6.5, konkludert med at påtalemyndigheten ikke kan kritiseres for den tiltale som ble tatt ut mot Liland den 4. juni 1970. Det vises til fremstillingen foran under disse punkter.

Siden tiltalen mot Liland gjaldt forhold som kunne straffes med fengsel inntil 21 år, måtte spørsmålet om tiltale avgjøres av Riksadvokaten. Dette fulgte den gang av § 89 i straffeprosessloven av 1887 og i dag av § 65 i straffeprosessloven av 1981. Riksadvokaten fikk som nevnt foran under pkt. 5.2.2 saksdokumentene overlevert den 3. juni 1970 til vurdering av den tiltale som statsadvokaten da hadde foreslått. Når dokumentene returneres statsadvokaten allerede samme dag, viser dette etter utvalgets oppfatning en helt uforståelig kort saksbehandlingstid, ikke minst når man tar sakens alvor og vanskelighetsgrad i betraktning. Utvalget sikter her særlig til den uklarhet som forelå med hensyn til gjerningstidspunkt/dødstidspunkt og den manglende skriftlige rettsmedisinske dokumentasjon på dette punkt. Det skal tilføyes at det ikke er noe i påtegningsdokumentene som tyder på at Riksadvokaten hadde gjennomgått saksdokumentene allerede på et tidligere tidspunkt.

5.4.3 Bevisoppgaven- særlig om påtalemyndighetens plikt til å påberope bevis i tiltaltes favør

Utvalget har tidligere under pkt. 3.6.1 redegjort nærmere for de krav til objektivitet som gjelder for det arbeide som politiet utfører under etterforskningen av en straffesak. Med de modifikasjoner som er nevnt nedenfor under pkt. 5.5.9, gjelder objektivitetskravet også etter at etterforskningen er avsluttet.

I forbindelse med at saken bringes inn for retten, møter påtalemyndigheten dette kravet til objektivitet når man overfor retten skal inngi bevisoppgave. Denne oppgaven gir uttrykk for hvilke bevis påtalemyndigheten ønsker å føre under den forestående straffesaken mot tiltalte.

Det sier seg selv at påtalemyndigheten i bevisoppgaven vil sørge for å påberope de bevis som etter deres oppfatning danner grunnlaget for beslutningen om å reise tiltale. Overført på Liland-saken betyr dette at påtalemyndigheten, ved siden av å påberope rettspsykiatrisk og rettsmedisinsk sakkyndige, også naturlig måtte påberope som vitner eller sakkyndige, polititjenestemenn som hadde hatt med etterforskningen å gjøre, og som kunne gi retten nødvendig informasjon, ikke minst om den tekniske side av etterforskningen. I og med at tiltalen gjaldt drapshandlinger begått den 22. desember 1969, ville det også være av betydning for påtalemyndigheten å få avhørt vitner som hadde befunnet seg på eller ved åstedet denne dagen. Dette gjaldt i særdeleshet i den grad noen av vitnene da også hadde observert Liland.

En av de særegne sider ved bevisene i Liland-saken var at en rekke vitner under etterforskningen enten hadde gitt uttrykk for å ha observert ett eller begge ofrene i live også den 23. desember 1969, eller hadde gjort iakttakelser som mer indirekte klart tydet på at det denne dagen i alle fall ikke kunne ha ligget to ihjelslåtte personer inne på Larsens rom i Glemmengt. 73. Hvert enkelt av disse vitneprovene var uforenelig med det hendelsesforløp som måtte bevises for at Liland skulle bli kjent skyldig. Det følger av kravet til objektivitet at påtalemyndigheten også har plikt til å påberope seg bevis som taler for at tiltalte er uskyldig, eller som i det minste bidrar til å svekke verdien av de bevis som taler for det motsatte. I utgangspunktet hadde således påtalemyndigheten plikt til å påberope seg forklaringer i alle fall av et nærmere antall av de vitner som befant seg i den foran nevnte kategori.

Man vil likevel nokså snart nå en grense for hvilke bevis av denne art som påtalemyndigheten vil være forpliktet til å påberope seg. For det første bør jo selve den omstendighet at det er besluttet å ta ut tiltale, tale for at det normalt neppe kan være noen betydelig bevisførsel som her naturlig fremstår som relevant. Viktigere er det likevel å påpeke at tiltalte på dette stadium av saken selv er gitt rettigheter med hensyn til det videre forløp av saksbehandlingen. Blant disse står sentralt hans rett til selv å påberope seg bevis under straffesaken. I straffeprosessloven av 1887 kom dette til uttrykk i § 293, hvor det bl.a. ble bestemt at forsvareren innen en nærmere angitt frist bl.a. skulle angi «hvilke Vidner han paa sin Side agter at indstævne eller ønsker indstævnt». Påtalemyndighetens plikt til objektivitet må naturlig ses på bakgrunn av tiltaltes rett til selv å påberope de bevis han ønsker. Dette må i alle fall gjelde i en sak som Liland-saken, der tiltalte etter loven hadde krav på å få oppnevnt en forsvarer til å ivareta sine interesser.

Det har fra enkelte hold vært gitt uttrykk for at påtalemyndigheten ikke i tilstrekkelig grad hadde sørget for å påberope vitner som under etterforskningen hadde forklart seg om observasjoner tirsdag den 23. desember som var uforenelige med at drapene var begått allerede den foregående dag («tirsdagsvitnene»). Etter utvalgets oppfatning er denne kritikken ikke berettiget. Rettsboken fra hovedforhandlingen viser at følgende av «tirsdagsvitnene» som er omtalt nærmere under pkt. 3.3.1 og 3.3.2 avga vitneforklaringer under hovedforhandlingen: Vitne nr. 4, nr. 7, nr. 8, nr. 12 og nr. 13. Her må dog tilføyes at vitne nr. 7 - naboen på den andre siden av veggen - i senere forklaringer hadde fremhevet at det var et voldsomt bråk hos Larsen den 22. desember om ettermiddagen, jf foran under pkt. 3.3.1. I tillegg ble vitne nr. 6 avhørt ved bevisopptak, og den protokollerte forklaringen ble deretter lest opp under hovedforhandlingen. Dette vitnet hadde på grunn av nært forestående reisefravær ikke anledning til selv å møte for lagmannsretten.

Referat i Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» inneholder for vitnene nr. 12 og nr. 13 eksaminasjon fra advokat Nordhus før statsadvokaten stilte sine spørsmål. Dette skulle i så fall bety at begge disse vitner ble avhørt etter å ha blitt påberopt av forsvareren. Dette bekreftes på s. 202 i Ekroths bok, hvor advokat Nordhus under det første avhøret av Jahrmann opplyser at han ønsker innkalt disse to vitnene pluss vitne nr. 6 for avhør under hovedforhandlingen.

Utvalget poengterer at det sto fritt for forsvareren å be om å få avhørt ytterligere «tirsdagsvitner», men dette skjedde altså ikke.

Det skal for fullstendighets skyld tilføyes at det ble avhørt ytterligere to «tirsdagsvitner». Dette var mor og datter som i følge de forklaringer som er inntatt i Ekroths bok, hadde kommet i kontakt med politiet etter at hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett hadde startet. Datteren forklarte at hun om morgenen den 23. desember 1969 ca 08.15, på vei til sitt arbeide, hadde sett Willy stå på trappen utenfor Larsens dør i Glemmengt. 73. Moren bekreftet i sin forklaring at datteren samme aften hadde fortalt henne om den iakttakelsen, og at dette var den 23. desember.

Det synes på det rene at disse to vitnene kom i tillegg til de vitner som sto oppført på statsadvokatens bevisoppgave av 4. juni 1970. Det fremgår videre av referatet i Ekroths bok at Jahrmann deretter opplyste at disse to vitnene ble bedt avhørt i retten fordi de begge på en slående måte illustrerte hvor lett det var å forveksle dagene. Willy hadde etter sin egen forklaring overnattet hos Larsen natt til den 22. desember og hadde forlatt rommet ved 08.00-tiden om morgenen. Den 23. desember til samme tid var han hos Liland på dennes hybel.

Dette får advokat Nordhus til å gripe ordet. Han peker først på muligheten for at Willy om morgenen den 23. desember hadde vært en tur bort til Glemmengt. 73, og deretter vendt tilbake igjen til Lilands hybel. Deretter bemerker han at politiet - om man hadde vært opptatt av å få avhørt tilforlatelige vitner - bare kunne ha sett gjennom de politiforklaringene som forelå i saken. Da hadde man kunnet plukke ut flere - av hvilke ennå ingen var blitt avhørt i retten - som hadde sett og hørt saker foregå både inne i og utenfor «Lille Helvete» den 23. desember.

5.4.4 Sakkyndige

Som tidligere nevnt, sørget politiet for at likene av ofrene ble brakt til Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo. Der ble de synet av professor Lundevall den 25. desember 1969 og obdusert av Lundevall og vit. ass. Per Teisberg den 27. desember. Fra obduksjonene foreligger en skriftlig rapport av samme dato.

Selv om det allerede på dette tidspunkt var rimelig klart at de to ofrene var tatt av dage av en eller flere utenforstående gjerningsmenn, var det langt frem til en eventuell straffesak. Når de to nevnte legene gjorde sine undersøkelser og deretter trakk sine slutninger om dødsårsak, dødstidspunkt osv., skjedde dette i tråd med vanlig praksis etter oppdrag fra politiet. Obduksjonsrapportene inngikk som en del av saksdokumentene i saken, og ble således tilgjengelige for forsvareren til den som senere måtte bli siktet/tiltalt for drapene.

Det særegne i øksedrapsaken var imidlertid at politiet fortsatte en dialog med professor Lundevall for å få en mer nøyaktig angivelse av tidspunktene for skade og død. Således har daværende vit.ass. - nå professor - Per Teisberg overfor utvalget forklart at det etter at obduksjonsrapportene var avgitt, ble holdt mange møter på instituttet hvor Kripos' etterforskere var til stede. En mest mulig nøyaktig fastsettelse av gjerningstidspunktet var som tidligere påpekt (se pkt. 4.7.1) av den største betydning for etterforskningen. Det foreligger ikke i saken noen referater fra de mange møter som ble avholdt. Jahrmann har overfor utvalget opplyst at han tok sine private notater, men at disse senere er blitt kastet etter at straffesaken mot Liland var avsluttet.

Når etterforskningen helt frem til mars 1970 primært konsentrerte seg om den 23. og 24. desember 1969 som aktuelle dager for ugjerningene, kan dette i ettertid vanskelig oppfattes på noen annen måte enn at det skjedde med støtte i de rettsmedisinske vurderinger rundt gjernings- og dødstidspunktet som professor Lundevall frem til da hadde gjort. Og da man så medio mars 1970 gikk over til å konsentrere seg om den forutgående dag - 22. desember 1969 - som den aktuelle gjerningsdag, kan det vanskelig tenkes at dette skjedde uten en bekreftelse fra Lundevalls side på at de rettsmedisinske funn heller ikke utelukket denne dagen.

Så langt hadde det bare funnet sted drøftelser mellom professor Lundevall og representanter for politiet, uten at forsvareren var blitt orientert. Som tidligere nevnt, er det all grunn til å gå ut fra at professor Lundevall ble begjært oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig i påtalemyndighetens bevisoppgave av 4. juni 1970. Når man ser hen til det relativt nære samarbeide som på forhånd hadde funnet sted mellom Lundevall og politiet, kan det nok i det minste reises spørsmål om det var riktig å benytte Lundevall som sakkyndig i denne konkrete saken. Den omstendighet at daværende dosent J. Chr. Giertsen ble oppnevnt som rettsmedisinsk sakkyndig ved siden av Lundevall, medfører ikke at spørsmålet mistet sin interesse.

Det er imidlertid et annet forhold rundt de rettsmedisinsk sakkyndige som er mer iøyenfallende: Utvalget sikter til den fullstendige mangel på skriftlige utsagn om sannsynlig gjerningstidspunkt og dødstidspunkt. På dette punkt hadde man da hovedforhandlingen startet fortsatt bare de nokså grove angivelsene i obduksjonsrapportene om «Død 23.-24. des. 1969», og om at obduksjonsfunnet for Johansens del talte for at «avdøde har levet endel timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham».

Disse bemerkningene kunne vel for Johansens del knapt sies å gi særlig støtte til at ugjerningene skulle ha startet til den tid som var angitt i tiltalebeslutningen, altså allerede om ettermiddagen den 22. desember 1969. Og for Larsen - som jo døde nokså momentant - ga de overhodet ingen støtte for at han skulle ha mistet livet på dette tidlige tidspunkt. I og med at tiltalen var begrenset til 22. desember 1969 (jf nærmere om dette foran under pkt 3.6.5), ville spørsmålet om tidspunktet for ugjerningene også bli et helt sentralt bevisspørsmål under hovedforhandlingen. Dertil kommer så at det - slik professor Teisberg har fremhevet overfor utvalget - neppe kan være tvilsomt at man allerede den gang var på det rene med at man sto ovenfor en særegen sak som reiste meget vanskelige rettsmedisinske spørsmål.

Alene disse omstendigheter burde derfor ha tilsagt at man forut for hovedforhandlingen fikk utarbeidet en skriftlig rettsmedisinsk redegjørelse fra den oppnevnte sakkyndige om spørsmålene rundt gjernings- og dødstidspunktet. Utvalget er av den oppfatning at man her står overfor en vesentlig svikt som kan ha hatt betydning for utfallet av straffesaken i 1970.

En slik skriftlig erklæring ville ha tjent flere formål: I og med at man allerede forut for hovedforhandlingen hadde fått på papiret de rettsmedisinske vurderingene, ville partene - og ikke minst forsvareren - hatt et bedre grunnlag ved vurdering av de bevis som man ønsket å føre under hovedforhandlingen. En slik erklæring ville således bl.a. gitt forsvareren - og også retten og påtalemyndigheten - foranledning til å vurdere om det burde oppnevnes ytterligere sakkyndige eller innhentes uttalelser fra annet rettsmedisinsk hold. Dernest ville en forutgående skriftlig sakkyndig rettsmedisinsk erklæring ha medført at aktørene i retten - statsadvokat, forsvarer og eventuelt rettens juridiske dommere - på forhånd hadde fått adgang til å sette seg inn i de aktuelle problemstillingene. Dermed ville de rettsmedisinske spørsmål blitt undergitt en klarere og mer betryggende behandling under hovedforhandlingen. I stedet fikk man en ren muntlig behandling av vanskelige rettsmedisinske spørsmål ispedd sammensatte bevisvurderinger som neppe var egnet til å skape den nødvendige klarhet. Om dette vises til redegjørelsen nedenfor under pkt. 5.5.4.

Det er imidlertid en ytterligere omstendighet som gjør at fraværet av en forutgående rettsmedisinsk redegjørelse i Liland-saken fremstår som nærmest oppsiktsvekkende: Når de sakkyndige slipper til med sitt syn under hovedforhandlingens annen og tredje dag, kan det se ut til at de ikke bare bekrefter at ugjerningene kunne ha skjedd så tidlig som den 22. desember 1969, men at de også utelukker at øksehuggene kan ha falt senere enn ut på dagen den 23. desember. Utvalget må her presisere at det ikke foreligger noen referat fra de sakkyndiges forklaringer i retten, og at den ene av de to sakkyndige, professor Lundevall, på dette punkt kan ha uttalt seg under en bestemt forutsetning. Nærmere om dette, se nedenfor under pkt. 5.5.4.

Det er ikke vanskelig å se at disse uttalelser måtte ha vært av største interesse for spørsmålet om Liland var skyldig. Et av forsvarets store poenger var jo nettopp at diverse vitneforklaringer viste at ugjerningene ikke kunne være begått før tidligst langt ut på dagen den 23. desember, og dermed innenfor det tidsintervall som de sakkyndige utelukket ved sine forklaringer under hovedforhandlingen. I så fall ville jo Liland uansett blitt frifunnet, idet tiltalen mot ham var begrenset til drap begått den 22. desember 1969 (se foran under pkt. 3.6.5).

Det er nærliggende å reise spørsmålet om statsadvokaten allerede da tiltalen ble uttatt den 4. juni 1970 var klar over at Lundevall ville forklare seg slik. I så fall var det etter utvalgets oppfatning en klar forsømmelse ikke å sørge for at Lundevalls oppfatning hurtigst mulig kom skriftlig til uttrykk gjennom en sakkyndig erklæring. Statsadvokat Wiker har overfor utvalget opplyst at påtalemyndigheten på forhånd ikke var kjent med at professor Lundevall på dette punkt ville komme til å forklare seg slik som det foran er redegjort for. Derimot var man selvfølgelig klar over at det etter Lundevalls oppfatning ikke var noe til hinder for at drapene kunne vært utført så tidlig som til den tid på dagen den 22. desember 1969 som var nevnt i tiltalebeslutningen. Wikers forklaring til utvalget støttes av innholdet i den redegjørelse til lagmannen som han samtidig avga (jf pkt. 5.2.5 ovenfor). I denne redegjørelsen nevnes med hensyn til tidspunktet for skade/død kun at obduksjonen av Johansen talte «for at avdøde hadde levet en del timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham». Samtidig gjengis som nevnt under pkt. 5.2.5 hovedtrekkene i en del vitneprov som tydet på at ofrene også hadde vært i live den 23. desember. Dette utelukker i og for seg ikke at påtalemyndigheten da redegjørelsen ble skrevet eller senere forut for hovedforhandlingen, hadde kunnskap om at Lundevall ville komme til å utelukke tiden fra ut på dagen den 23. desember som aktuelt tidsrom for ugjerningene. Utvalget nevner i den forbindelse at det under den åstedsbefaring som ble avholdt i Glemmengt. 73 kort tid før hovedforhandlingen, må ha vært kontakt mellom statsadvokaten og bl.a. professor Lundevall.

Dersom påtalemyndigheten allerede før hovedforhandlingen hadde hatt kunnskap om det resonnement som er uthevet i det foregående, ville det vært en åpenbar plikt å formidle dette videre, i alle fall til forsvareren. Utvalget finner det imidlertid ikke bevist at påtalemyndigheten hadde slik kunnskap. Den omstendighet at det for utvalget i det hele tatt fremstår som usikkert om Lundevall forbeholdsløst utelukket at drapene kunne ha skjedd senere enn ut på dagen den 23. desember (jf nedenfor under pkt 5.5.4), støtter utvalgets konklusjon på dette punkt.

Utvalget vil avslutningsvis under dette punkt gå nærmere inn på omstendighetene rundt engasjementet av daværende dosent J. Chr. Giertsen som rettsmedisinsk sakkyndig.

Det er lett å forstå at påtalemyndigheten forut for hovedforhandlingen har følt at det var behov for å få oppnevnt ytterligere en rettsmedisinsk sakkyndig i tillegg til professor Lundevall. Ved å sammenholde uttalelsene om dødstidspunkt i obduksjonsrapporten med det gjerningstidspunkt (22. desember 1969) som var angitt i tiltalebeslutningen, er det egnet til å overraske at heller ikke forsvareren hadde reist spørsmålet om ytterligere sakkyndighet før dosent Giertsen ble kontaktet.

Etter utvalgets oppfatning burde behovet for nok en rettsmedisinsk sakkyndig ha stått klart for påtalemyndigheten allerede på det tidspunkt bevisoppgaven ble skrevet, og for så vidt også forut for dette tidspunkt. Når påtalemyndigheten først tar spørsmålet opp like før hovedforhandlingen, skjer dette på en måte som fremstår som uforståelig. På dette punkt vises til den nærmere redegjørelse foran under pkt.5.2.4. Daværende statsadvokat Wiker har begrunnet denne fremgangsmåten med at han selv, etter at tiltalebeslutningen ble tatt ut den 4. juni 1970, var opptatt i en straffesak som ble behandlet av Høyesterett i plenum, og som følgelig var ekstra tidkrevende. Når han endelig tok fatt i spørsmålet om å få oppnevnt nok en sakkyndig i Liland-saken, var tiden for hovedforhandlingen så nært fremskreden at man valgte å ta direkte kontakt med dosent Giertsen på den måte som er beskrevet foran.

Wiker har overfor utvalget gitt uttrykk for at forsvareren, advokat Nordhus, var varslet om henvendelsen overfor Giertsen, og at Nordhus ikke hadde noe å bemerke til at Giertsen ble begjært oppnevnt som sakkyndig. Det foreligger imidlertid intet skriftlig om dette i saksdokumentene. Av rettsboken fra hovedforhandlingens første dag fremgår det at Nordhus ikke hadde bemerkninger til oppnevnelsen av Giertsen som rettsmedisinsk sakkyndig.

Utvalget vil påpeke at påtalemyndigheten ved denne direkte henvendelse til Giertsen gikk frem på en kritikkverdig måte. Fremgangsmåten gir grunn til senere å reise spørsmål om påtalemyndigheten på forhånd ønsket å høre Giertsens syn på de rettsmedisinsk spørsmål som var aktuelle i saken. Alene av den grunn burde en slik henvendelse uten forsvarerens tilstedeværelse eller annen medvirkning ha vært unngått.

Utvalget er som tidligere nevnt også av den oppfatning at det i dette tilfelle burde vært utarbeidet en skriftlig sakkyndig redegjørelse, på tilsvarende måte som for de rettspsykiatrisk sakkyndiges vedkommende. Påtalemyndigheten burde således i rimelig tid forut for hovedforhandlingen ha fremsatt begjæring overfor retten om oppnevnelse av ytterligere rettsmedisinsk sakkyndig, samtidig som det ble bedt om at de sakkyndige ble pålagt å utarbeide en skriftlig redegjørelse. I tilfelle dette ikke lot seg gjøre innen det tidspunkt hovedforhandlingen var berammet til, skulle saken vært begjært utsatt.

Utvalget finner grunn til å fremheve at man på dette punkt står overfor en vesentlig svikt ved saksbehandlingen som kan ha hatt avgjørende betydning for utfallet av straffesaken i 1970. Det må avslutningsvis tilføyes at statsadvokat Wiker hadde overtatt straffesaken mot Liland bare noen få dager før tiltalebeslutningen ble utferdiget den 4. juni 1970. Wiker kan således ikke personlig kritiseres for påtalemyndighetens unnlatelser forut for dette tidspunkt. Men også etter at Wiker overtok ansvaret for saken ca tre uker før hovedforhandlingen, var det all foranledning til å sørge for at det ble utarbeidet skriftlige erklæringer om de rettsmedisinske spørsmål. Dette ville åpenbart ha medført at saken hadde blitt bedre forberedt og belyst.

5.4.5 Statsadvokatens redegjørelse til lagmannen

Som nevnt fyller statsadvokat Wikers redegjørelse av 4. juni 1970 18 sider. Den er stilet til rettens administrator, lagdommer Hans Østgaard. Etter utvalgets oppfatning gir redegjørelsen en mer vidtfavnende innføring i saksforholdet enn det som den gang var lovens formål med en slik saksfremstilling. Bl. a gjengis hovedtrekkene i politiforklaringene fra atskillige av de sentrale vitnene i saken. Wiker har overfor utvalget gitt uttrykk for at omfanget til en viss grad var tilpasset det han ut fra erfaring i andre saker visste var den aktuelle rettsformannens - lagdommer Østgaards - ønske. Hensett til at saksforholdet i den omfattende saken unektelig fremsto som meget komplisert, er det på dette punkt ikke grunn til å komme med ytterligere bemerkninger til redegjørelsen.

Innledningsvis i redegjørelsen gis det en del opplysninger om Lilands tidligere straffer og om sikringsdommen fra 1959. Disse opplysningene må ses i lys av den adgang som straffeprosessloven av 1887 ga til å gi opplysninger under hovedforhandlingen om tiltaltes tidligere straffbare handlinger. Denne adgangen er blitt innskrenket i straffeprosessloven av 1981. Utvalget kommer nærmere tilbake til spørsmålet nedenfor under pkt. 5.5.8.

I samme avsnitt siteres de meget belastende opplysninger fra de rettspsykiatriske erklæringer i forbindelse med saken fra 1959 som er nevnt foran under pkt. 3.6.2. På dette tidspunkt forelå den erklæring datert 17. april 1970 som de oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige hadde utarbeidet. På den bakgrunn virket det unødvendig - og bare egnet til å skape en negativ og forutinntatt holdning mot Liland - når disse eldre uttalelsene ble trukket frem.

På dette punkt i redegjørelsen er føyet til enkelte opplysninger hentet fra de politiforklaringer som Lilands ektefelle hadde gitt, om at ektemannen var trolig til litt av hvert når han hadde drukket osv. Det må vel kunne stilles spørsmål ved om disse opplysningene naturlig hørte hjemme i redegjørelsen, ikke minst fordi man her hadde å gjøre med et vitne som neppe var i stand til å gi en objektiv fremstilling, og som hadde et motiv for å sverte Lilands omdømme.

Det er intet i saksdokumentene som tyder på at advokat Nordhus ble oversendt noen gjenpart av redegjørelsen. Noen plikt til dette forelå heller ikke etter loven. Redegjørelsen inneholdt da heller intet ut over det som forsvareren kunne lese seg til ved gjennomgåelse av etterforskningsdokumentene. En annen sak er at det ut fra grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ville vært naturlig at forsvareren hadde fått kopi av en såvidt omfattende og på flere punkter ikke særlig objektiv redegjørelse.

5.5 Utvalgets bemerkninger til hovedforhandlingen

5.5.1 Utvalgets kilder

Det utarbeides ikke fra domstolens side noe referat av det som blir sagt under en hovedforhandling, verken i sivile saker eller i straffesaker. Ordningen var ikke annerledes etter straffeprosessloven av 1887. Spørsmålet om i hvilken grad man bør ha regler som sikrer ettertiden kunnskap på dette punkt, vil utvalget komme tilbake til senere under pkt. 10.6. Normalt ville man således ikke hatt opplysninger om innholdet i de innlegg og forklaringer som ble gitt under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland i 1970, ut over de avisreferater som forelå og det man kunne skaffe seg fra andre, mer tilfeldige kilder.

Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» inneholder fra side 134 til side 390 en til dels nøyaktig informasjon på dette punkt. Som tidligere nevnt var Ekroth til stede i rettssalen fra kort tid etter starten på den femte rettsdagen, fredag 26. juni 1970, og frem til avslutningen en uke senere. Referatene i boken for denne perioden - fra omkring side 199 til side 390 - bygger på de lydbåndopptak som han tok fra forhandlingene. Som det også fremgår av referatet, er det ikke over alt tale om noen ordrett gjengivelse av det som ble sagt. Ekroth har overfor utvalget opplyst at noe av stoffet er redigert, og sekvenser uten betydning er utelatt. Med ett enkelt unntak (se nedenfor under pkt. 5.5.9) har utvalget ikke foretatt noen kontroll av Ekroths fremstilling mot lydbåndopptakene.

Ekroths kilder er forståelig nok vesentlig mindre pålitelige når det gjelder hovedforhandlingen frem til det tidspunkt da lydbåndopptakene startet. Han har selv opplyst at denne delen av fremstillingen i boken i det vesentlige bygger på politidokumentene, avisreferater samt Nordhus' og Lilands notater. I tillegg har han bygget på uttalelser gitt senere under prosedyreinnleggene og i rettsbelæringen om innholdet i det som tidligere var forklart. Dette gjelder antakelig særlig forklaringene fra de to rettsmedisinsk sakkyndige.

5.5.2 Statsadvokatens innledningsforedrag

Etter at de nødvendige formaliteter var gjennomført i forbindelse med at retten ble satt og lagretten etter utskytning hadde inntatt sine plasser, holdt statsadvokaten sitt innledningsforedrag. Rammen om dette var i straffeprosessloven av 1887 regulert i § 329, hvoretter påtalemyndigheten skulle utvikle «hvad der er tiltalens gjenstand og kortelig angive(t), hvilke Beviser den formener at kunne føre for sin Paastand». I nødvendig grad kunne det foretas en «Paavisning af Forbindelsen mellom Paastanden og de Beviser, som agdes førte.»

Det var ikke uvanlig at den skriftlige redegjørelsen til lagmannen (jf foran under pkt. 5.2.5 og 5.4.5) i det minste tjente som utgangspunkt for aktors innledningsforedrag. Det er sannsynlig at det også gjorde det i Liland-saken. Wiker har i sin samtale med utvalget imidlertid poengtert at han ikke fra denne skriftlige redegjørelsen tok med opplysningene om Lilands bakgrunn i sitt innledningsforedrag. Disse opplysningene ble dokumentert på et senere tidspunkt under hovedforhandlingen.

Det foreligger intet referat fra statsadvokat Wikers innledningsforedrag. Dette ble holdt i løpet av den første dag under hovedforhandlingen, og omfattes følgelig ikke av det lydbåndopptak som ble tatt etter at Ekroth kom til stede like etter starten på forhandlingenes femte dag. Ikke minst ut fra det innhold som statsadvokatens skriftlige redegjørelse har, er det liten grunn til å anta at den fremstilling som man finner i Ekroths bok (side 137-143) - og som i sin form tilsynelatende utgir seg for å være et direkte referat av det som ble sagt - er særlig dekkende for innholdet i innledningsforedraget. Ekroth har overfor utvalget opplyst at den skriftlige fremstilling av innledningsforedraget er bygget på opplysninger i ettertid fra Nordhus og Liland. Videre er den bygget på referatene fra Wikers prosedyre og diverse avisreferater den påfølgende dag. Ekroth opplyser at han ikke har hatt tilgang til statsadvokatens skriftlige redegjørelse av 4. juni 1970, idet denne redegjørelsen ikke lå blant de saksdokumenter som Ekroth ellers har benyttet som grunnlag for sine arbeider.

Slik innledningsforedraget er fremstilt i Ekroths bok, virker foredraget lite profesjonelt og på enkelte punkter kritikkverdig i sitt innhold. Utvalget har ved å sammenholde Ekroths bok med de foreliggende avisreferater ikke kunnet finne belegg for at statsadvokaten i innledningsforedraget skal ha fremstilt saken slik som man kan lese i boken. På den bakgrunn finner ikke utvalget ytterligere grunn til å gå inn på denne delen av hovedforhandlingen.

5.5.3 Lilands forklaring

Deretter fulgte Lilands forklaring. Denne er i Ekroths bok gjengitt fra side 144 til side 148. Ekroth har overfor utvalget opplyst at hans fremstilling av forklaringen bygger på Lilands politiforklaringer og Ekroths samtaler med Liland og advokat Nordhus. Kilde har også vært en skriftlig redegjørelse som Liland etter oppfordring fra Ekroth utarbeidet kort tid etter at hovedforhandlingen var avsluttet.

Referatet av Lilands forklaring er i Ekroths bok holdt i direkte tale, ispedd spørsmål fra forsvareren og lagmannen. Utvalget nøyer seg med å bemerke at Lilands politiforklaringer tildels var mer detaljerte, og at Ekroths forsøk på å redigere disse til en sammenhengende forklaring neppe gir et fyldesgjørende bilde av Lilands rettslige forklaring.

5.5.4 Forklaringene fra de rettsmedisinsk sakkyndige

Rettsforhandlingenes annen dag ble i stor grad viet forklaringen fra professor Jon Lundevall som en av de oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige. Fremstillingen av Lundevalls sakkyndige forklaring i Ekroths bok bygger etter Ekroths opplysninger på obduksjonserklæringene og avisreferater samt opplysninger hentet fra prosedyreinnleggene og lagmannens rettsbelæring.

Fremstillingen er åpenbart ufullstendig. For å finne de mest korrekte informasjoner om hva Lundevall ga uttrykk for i retten, må man antakelig gå to år frem i tid, til den skriftlige redegjørelse som Lundevall på statsadvokatens forespørsel ga i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken. Redegjørelsen er datert 20. april 1972 og ble supplert med noen korte bemerkninger den 18. august s.å., etter at professor Giertsen i mellomtiden hadde gitt en omfattende skriftlig uttalelse. Det er redegjort nærmere for innholdet i disse uttalelsene nedenfor under pkt. 6.6.4.

Av de foreliggende kilder ser det ut til at konklusjonene i Lundevalls muntlige redegjørelse i hovedsak må ha vært:

1. Larsen ble påført slike skader at han bare kan ha levet meget kort tid før han døde, kanskje inntil en halv times tid.

2. Man måtte kunne se bort fra at Larsen og Johansen gjensidig hadde hugget hverandre til døde.

3. Som følge av resultatet av blodprøveanalysen, var det på det rene at Larsen var meget beruset da han døde.

4. Dersom man forutsatte at Larsen og Johansen var like beruset da slagene falt, hadde Johansen overlevet så lenge at alkoholen hos ham var forbrent. Ved normal gjennomsnittlig forbrenning på ca 0,15 promille pr. time ble dette minst 15 timer.

5. Det niende øksehugget var med stor sannsynlighet påført Johansen etter at han hadde lagt seg på divanen. Dette måtte ha skjedd minst et par timer etter at han ble påført de første huggene.

Når det gjelder spørsmålet om hvor lenge Johansen måtte ha levet for at blodlevrene kunne bli «lett festet» til den hårde hjernehinnen, er utvalget i tvil om hva Lundevall forklarte under hovedforhandlingen i 1970. Iflg Ekroths bok skal han ha gitt uttrykk for at det minst måtte ha gått 12 timer fra blødningen fant sted og til døden inntraff. Ekroths kilde har her formentlig vært referatet fra statsadvokatens prosedyreinnlegg, hvor det ble uttalt at Lundevall med støtte av Giertsen hadde gitt uttrykk for en nedre grense på 12 timer. Dette blir også nevnt av lagmannen i rettsbelæringen.

Det er imidlertid påfallende at denne viktige opplysning ikke er nevnt i de avisreferater som utvalget har hatt tilgjengelige fra denne rettsdagen. Enda mer påfallende blir dette når man kan konstatere at de 12 timene heller ikke er nevnt i Lundevalls senere skriftlige uttalelse av 20. april 1972, hvor han nøyer seg med å antyde «noen timer». Det vises til utvalgets bemerkninger om dette senere under pkt 6.6.4 og 6.6.6. Det er ingen opplysninger i saken som tyder på at Lundevall i denne skriftlige erklæringen hadde skiftet oppfatning, og dermed ga uttrykk for et annet syn enn det han hevdet under hovedforhandlingen. Utvalget har tatt dette spørsmål opp med professor Giertsen, som bekrefter at Lundevall i sin erklæring av 1972 holdt fast ved sitt syn fra hovedforhandlingen to år tidligere. Det er etter dette grunn til å tro at det måtte bero på en misforståelse av Lundevalls sakkyndige forklaring når det i prosedyreinnlegg og rettsbelæring ble uttalt at de to rettsmedisinsk sakkyndige var samstemmige i sin oppfatning om at «celleinveksten» nødvendiggjorde en overlevelsestid på minst 12 timer for Johansen.Av de foreliggende kilder ser det videre ut til at dosent Giertsen under sin forklaring den påfølgende dag sluttet seg til det som Lundevall hadde gitt uttrykk for. Dersom utvalgets antagelse foran mht Lundevalls oppfatning er riktig, supplerte Giertsen Lundevalls redegjørelse med teorien om at blodkoaglene «lett tilheftet» den hårde hjernehinnen hos Johansen («celleinveksten») nødvendiggjorde en overlevelsestid for ham på minst 12 timer.

Utvalget har tidligere påpekt at saken bød på rettsmedisinske spørsmål av stor vanskelighetsgrad, og at de svar som ble gitt fra de rettsmedisinsk sakkyndige, kunne få stor betydning for utfallet. På denne bakgrunn er det egnet til å forbause at professor Lundevall ikke var til stede under hovedforhandlingens tredje dag da hans kollega dosent Giertsen avga sin forklaring. I og med at heller ikke Giertsen hadde gitt uttrykk for sitt syn på forhånd, kunne man vanskelig forutsi at han ikke hadde synspunkter som avvek fra Lundevalls. Rettsboken inneholder intet om at dette ble klarlagt den foregående dag, før Lundevall ble dimittert etter selv å ha avgitt sin redegjørelse. Den inneholder heller ikke noen forklaring på hvorfor dette skjedde. I den grad Giertsen ga uttrykk for oppfatninger som i vesentlig grad avvek fra Lundevalls, jf ovenfor, kan det ikke ses bort fra at det kunne hatt innvirkning på utfallet av saken hvis Lundevall hadde vært til stede under Giertsens forklaring.

Det kan tilføyes at straffeprosessloven av 1887 i § 196 forutsatte at de sakkyndige - i motsetning til vitnene - «i Almindelighed» kunne være til stede «ved hverandres Afhørelse». Etter denne bestemmelsen hadde de også en viss adgang til å rådføre seg med hverandre før de svarte. Noen plikt til å være til stede under den annens forklaring fulgte imidlertid ikke av loven.

5.5.5 Betydningen av å skille mellom sakkyndige vurderinger og alminnelig bevisbedømmelse

Utvalget finner grunn til på dette punkt til å komme nærmere inn på et annet forhold i tilknytning til de rettsmedisinsk sakkyndiges muntlige redegjørelse i retten. Problemstillingen er tidligere presentert under pkt. 4.2.5.

Som tidligere nevnt viste blodprøver tatt av Larsen under obduksjonen stor alkoholkonsentrasjon, mens tilsvarende prøver tatt av Johansen viste null i promille. Det ble under den siste gjenopptakelsessaken anført at de rettsmedisinsk sakkyndige var blitt misoppfattet når det gjaldt de slutninger som kunne trekkes ut fra dette faktum med hensyn til Johansens overlevelsestid (tidsrommet mellom påført skade og død): DersomJohansen var alkoholpåvirket da han ble skadet, måtte han i det minste ha hatt en så lang overlevelsestid at han rakk å forbrenne alkoholen før han døde. Som tidligere nevnt fortsetter alkoholforbrenningen i kroppen utforandret, selv om den alkolpåvirkede påføres store skader i hodet. Derimot stopper forbrenningen nærmest totalt når det ikke er liv.

Selv om dette i og for seg er medisinske prosesser, er det tale om prosesser som de fleste legfolk kjenner til, og de fleste oppfatter det i alle fall uten vanskelighet når de får det forklart.

Det er heller ikke vanskelig å oppfatte at forbrenningen skjer med en tilnærmet konstant hastighet som innenfor visse variasjoner er felles for alle mennesker, med et tilnærmet gjennomsnitt på rundt regnet 0,15 promille i timen. Dermed kan man regne ut hva som har vært minsteoverlevelsestid. (Avdøde kan i prinsippet ha levet videre i edru tilstand etter at alkoholen er blitt forbrent). Men dette forutsetter selvfølgelig at man vet eller med en viss grad av sikkerhet kan anslå beruselsen i skadeøyeblikket.

I Lilandsaken var begge disse faktorer - skadetidspunktet og eventuell beruselse - åpne for Johansens vedkommende, mens man tilnærmet kjente beruselsen for Larsens vedkommende. I tillegg ble det uten forbehold forutsatt at

1. Larsen og Johansen var blitt påført øksehuggene ved samme anledning, og skadetidspunktet var således det samme for disse to. Dette var en vurdering som neppe hadde noe innslag av rettsmedisinsk sakkyndighet. Som tidligere nevnt under dette punkt tok de rettsmedisinsk sakkyndige dog en reservasjon for det niende hugget som Johansen var blitt påført i hodet. Dette spiller imidlertid ingen rolle i denne sammenheng.

2. Skadene var av en slik karakter at man kunne se bort fra at ofrene hadde drukket alkohol etterskadetidspunktet. Denne forutsetningen var forankret i rettsmedisinske vurderinger, men lå vel i dagen også for personer uten medisinsk utdannelse.

De sakkyndige ble på denne bakgrunn stilt spørsmål om nødvendig overlevelsestid for Johansen, forutsatt at han påskadetidspunktet hadde tilsvarende promille som Larsen. Dette spørsmål ble også stilt i 1972 i forbindelse med den første gjenopptakelsessaken. Utvalget har enkelte bemerkninger til selve spørsmålsstillingen. Om dette vises til pkt 6.6.4. Dette var i og for seg intet vanskelig spørsmål når man hadde kunnskap om antatt forbrenningshastighet. De sakkyndige kunne således på dette punkt - antakelig relativt enkelt - slå fast at nødvendig forbrenningstid og dermed også overlevelsestid for Johansen under denne forutsetning minst måtte ha vært 13 timer. (Også 15 timer ble nevnt, se foran under pkt. 5.5.4.)

Så langt var dette et sakkyndig spørsmål som naturlig falt inn under det oppdrag som Lundevall og Giertsen hadde som oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige.

Under den andre gjenopptakelsessaken ble det antydet at de sakkyndige under rettssaken i 1970 også skulle ha uttalt seg om sannsynligheten for at denne forutsetningen om lik promille var korrekt. Om dette heter det således i Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 29. juni 1994:

«Lundevall og Giertsen har naturlig nok ikke gitt seg inn på å vurdere de eventuelle bevis for forutsetningens holdbarhet, men kan meget vel ha blitt misforstått. Både daværende statsadvokat Wikers og lagmann Østgaards henvisninger til de sakkyndiges uttalelser, jf. nedenfor, kan tyde på at deres muntlige uttalelser var mindre nyanserte enn deres senere skriftlige erklæringer.»

Dette ville i tilfelle være et rent bevisspørsmål som kunne besvares uten rettsmedisinske kunnskaper, og således et spørsmål som det fullt og helt hørte under lagretten (juryen) å ta stilling til.

Forholdet var jo her for det første at det var mye som talte for at de to ofrene begge var godt beruset om ettermiddagen den 22. desember. Var det på det tidspunkt at øksehuggene falt, måtte Johansen ha hatt en overlevelsestid på minst ca 13 timer for å bli kvitt promillen. Men om dette var et sannsynlig skadetidspunkt, var jo nettopp det sentrale bevisspørsmål som lagretten skulle ta stilling til. For det annet hadde jo Johansen etter dette tidspunkt hatt mulighet for i uskadet tilstand å bli mer eller mindre edru. Dersom huggene hadde blitt tilført ham om formiddagen den 23. desember eller senere, ville han således ha vært edru dersom han hadde avsluttet drikkingen til tilstrekkelig tid den forutgående dagen. Hans promille på dødstidspunktet kunne i seg selv ikke gi noe svar på hvilket av disse to alternative skadetidspunkter som var det mest sannsynlige.

Sannsynligheten for at Johansen hadde levet videre i uskadet tilstand og forbrent den alkohol som han hadde konsumert under kvistlakkfesten den 22. desember (og eventuelt også senere utover ettermiddagen/aftenen), måtte jo bero på en alminnelig bevisvurdering uten rettsmedisinske innslag. Var det sannsynlig at Johansen den 23. desember i tilfelle holdt seg unna alkohol, samtidig som Larsen på nytt drakk seg full? Kunne det tenkes at Larsen og Johansen på forhånd denne dagen hadde skilt lag? Var Johansen - men ikke Larsen - blitt så influensasyk at han hadde holdt sengen den 23. desember? Var det i det hele tatt drikkevarer tilgjengelig for Larsen og Johansen denne dagen?

Det er alminnelig antatt at folk flest har relativt stor respekt for legers autoritet. Dette gjelder fortsatt i dagens samfunn, hvor respekten for autoriteter ellers synes å være avtagende. Når en lege opptrer som sakkyndig i retten, vil både jurister og legdommere normalt legge stor vekt på det som vedkommende gir uttrykk for. Dette vil særlig være tilfelle dersom legen nyter stor faglig anseelse, slik som tilfellet var i Liland-saken. I en slik situasjon er det av stor viktighet at den sakkyndige nøye poengterer hvor han uttaler seg som fagmann og hvor hans uttalelse i tillegg bygger på betraktninger - bevisvurderinger - av ikke medisinsk faglig art. Dette gjelder særlig i de tilfeller hvor den sakkyndige uttaler seg muntlig i retten.

Som nevnt foran under pkt. 5.5.4, er det grunn til å frykte for at professor Lundevalls forklaring under hovedforhandlingen i 1970 er blitt misforstått av de tilstedeværende jurister. Og i denne misforståelsen spiller i tilfelle Johansens manglende promille en sentral rolle: Når også Lundevall snakker om en overlevelsestid for Johansen på ca 12 timer (eller litt mer), så gjelder det nettopp under forutsetning av at Johansen i skadeøyeblikket hadde en promille som var tilnærmet lik Larsens. På samme måte som denne forutsetningen ble oversett under den første gjenopptakelsessaken (se nedenfor under pkt. 6.6.6), ser det ut til at den kan ha blitt forbigått av lagretten også i 1970. I så fall skjedde det med støtte i uttalelser både i statsadvokatens prosedyreinnlegg og i lagmannens rettsbelæring.

5.5.6 Indirekte bevisførsel om uttalelser fra «tirsdagsvitner»

Foran under pkt. 5.4.3 er redegjort for bevisførselen rundt spørsmålet om de to ofrene også hadde vært i live den 23. desember 1969. Utvalget finner her grunn til å nevne at referatet i Ekroths bok viser at det gjennom avhørene av Kripos-etterforskerne Jahrmann, Martinsen og Almeli fant sted en ytterligere bevisførsel på dette punkt. Disse avhørene skriver seg fra avslutningen av vitneførselen. Forklaringene ble dermed gitt på et tidspunkt da det som ble sagt i retten ble tatt opp på lydbånd av Ekroth. Kilde for det følgende er Ekroths bok side 264 - 270 og side 272 - 273.

Referatet fra forklaringene viser at det ble stilt en rekke spørsmål om innholdet i de avhør som vedkommende polititjenestemann hadde tatt, bl. a. av en rekke av de «tirsdagsvitner» som ikke var innkalt til avhør under hovedforhandlingen. Gjennom polititjenestemennenes forklaringer kom det således frem at i alt ni navngitte personer ut over de som hadde avgitt forklaringer i retten, på en eller annen måte hadde gitt politiforklaring om iakttakelser/aktivitet på åstedet også den 23./24. desember, som i tilfelle gjorde det usannsynlig at de to ofrene skulle ha vært hugget ned allerede den 22. desember. Polititjenestemennenes forklaringer inneholdt samtidig også enkelte svar på spørsmål om hvorfor man ikke hadde festet lit til disse vitneuttalelsene, og hva som var grunnen til at man etter hvert så bort fra den 23./24. desember som aktuelt tidsrom for ugjerningene.

Utvalget konstaterer at en slik bevisførsel ikke var i strid med reglene i straffeprosessloven av 1887. På samme måte som straffeprosessloven av 1981, ga loven av 1887 i § 332 fjerde ledd liten adgang til under hovedforhandlingen å lese opp forklaringer avgitt av et vitne som selv ikke var til stede i retten. Loven bygget imidlertid på den oppfatning at en politirapport nedtegnet av en polititjenestemann i forbindelse med avhør av et vitne, var tjenestemannens egen erklæring om de forklaringer han selv hadde mottatt (jf Andenæs: Straffeprosessen 1962 side 326). Og det var intet i veien for at polititjenestemannen kunne innkalles som vitne for å avgi forklaring om de avhør som han hadde tatt i saken, både hva gjaldt omstendighetene rundt avhøret, hva vedkommende vitne hadde forklart, hvilke tanker polititjenestemannen gjorde seg både om vitnet og det som ble forklart osv. Under et slikt avhør ga loven adgang for polititjenestemannen til å støtte seg til den skrevne rapporten.

I den grad Ekroths referat er holdt i direkte tale, er det stort sett forsvareren som stiller spørsmål om disse forhold. Både forsvareren og aktor - men ikke rettens juridiske dommere og lagretten - hadde under forhandlingene i retten for hånden alle etterforskningsdokumentene. Dermed hadde de lett adgang til å korrigere eller komme med supplerende spørsmål, dersom polititjenestemannens svar ga grunn til det. For forsvareren vil det i et slikt tilfelle alltid være et skjønnsspørsmål hvor mange vitner rundt det samme bevistema som han ønsker å få avhørt i retten. I Liland-saken valgte man å avhøre et begrenset antall av «tirsdagsvitnene» samt å få frem det supplement som de foran nevnte avhørene av Kripos' etterforskere representerte.

Straffeprosessloven av 1887 § 331 femte ledd bestemte at «Retten vaager paa Embets Vegne over Sagens fuldstændige Oplysning og kan Opnaaelse heraf beslutte at indhente nye Beviser og at udsætte Behandlingen». Dette innebar at retten hadde plikt til å sørge for at ytterligere vitner ble innkalt til avhør, dersom det var nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. En slik beslutning ville i tilfelle være basert på det samlede inntrykk som retten hadde fått av bevisførselen, samt på en vurdering av muligheten for at et vitneavhør i retten kunne tilføre saken ytterligere opplysninger av interesse.

Utvalget må på dette punkt nøye seg med å bemerke at det ikke er grunnlag for å rette kritikk mot noen av aktørene i saken.

5.5.7 Etterforskernes vitneforklaringer

Det har vært reist kritikk mot enkelte deler av innholdet i de taktiske etterforskernes vitneforklaringer, slik disse er gjengitt i Ekroths bok.

Jahrmann opplyste under sin første forklaring (side 201-202) at det var forklaringen fra Larsens svoger som fikk politiet til å forlate arbeidshypotesen om at ugjerningene var begått den 23. desember 1969 og deretter konsentrere seg om den forutgående dag. Denne svogeren hadde i begynnelsen av mars 1970 overfor politiet forklart at det lå snø på trappen uten fotspor da han den 23. desember ca kl 16.30 ble møtt av en låst dør da han forsøkte å komme inn til Larsen. Av dette trakk politiet den slutning at ingen kunne ha blitt kastet ut eller ha gått på trappen denne dagen.

Jarhmann har overfor utvalget bekreftet at politiet trakk slike slutninger av denne svogerens forklaring. Det vises til bemerkningene foran under pkt 3.3.2.

Selv om det ikke var denne forklaringen alenesom var årsak til at arbeidshypotesen ble endret, og selv om man skulle bestride at det kunne trekkes slike slutninger av svogerens vitneprov som politiet gjorde, er det ikke holdepunkter for at Jahrmann har forklart seg uriktig på dette punkt under hovedforhandlingen. I høyden har han forklart seg ufullstendig.

På spørsmål fra forsvareren forklarte politibetjent Almeli avslutningsvis i sin vitneforklaring at han ikke kjente til at det hadde vært noen annen mistenkt i saken enn Liland. Vurdert i ettertid kan ikke utvalget se noe galt i at Almeli unnlot å nevne «Stepper'n». Selv om utvalget er av den oppfatning at politiet burde ha gjort ytterligere undersøkelser rundt «Stepper'n», jf bemerkningene foran under pkt 3.4.6, er det på det rene at «Stepper'n» etter kort tid av politiet ikke ble oppfattet som noen interessant person ved etterforskningen av øksedrapsaken. Forsvareren var forut for hovedforhandlingen kjent med innholdet i alle politidokumentene, og han hadde disse dokumentene til stede under rettsmøtet. Dersom han hadde funnet Almelis svar uriktig eller utilfredsstillende, går utvalget ut fra at det ville blitt stilt ytterligere spørsmål hvor dette ville blitt nærmere belyst.

Også politibetjent Martinsen ble av forsvareren spurt om det hadde vært noen annen mistenkt i saken. Martinsen svarte da at det ikke hadde vært noen annen enn Liland som var mistenkt, men politiet hadde kontrollert to personers alibi. Martinsen forklarer videre at han selv kontrollerte alibiet til den ene av disse to, uten å nevne navn. Etterforskningsdokumentene viser at Martinsen kontrollerte «Stepper'ns» alibi. Martinsen forklarte at alibiet var helt i orden og vedkommende person ble løslatt. Kontrollen gjaldt den 23. og ikke den 22. desember.

Utvalget har tidligere gitt uttrykk for at kontrollen av «Stepper'ns» alibi langt fra var tilstrekkelig, se bemerkningene foran under pkt 3.4.6. Det er likevel ingen holdepunkter for at Martinsen var av den oppfatning at «Stepper'n» manglet alibi for denne dagen. Også her finner utvalget grunn til å bemerke at forsvareren gjennom saksdokumentene var fullt orientert om forklaringene rundt «Stepper'ns» bevegelser den 23. desember, og at advokat Nordhus derfor hadde hatt full anledning til å stille supplerende spørsmål dersom han hadde funnet Martinsens forklaring uriktig eller utilfredsstillende.

Endelig blir også Jahrmann av forsvareren stilt spørsmål om andre enn Liland er avhørt som mistenkt i saken. Også Jahrmann svarer at ingen andre enn Liland har vært mistenkt, men at man har kontrollert alibiet til to personer. Kontrollene viste at alibiene var helt i orden. Jahrmann har overfor utvalget opplyst at han var til stede under hele hovedforhandlingen. Han var således på forhånd informert om hva hans kolleger hadde svart og også om de øvrige forklaringer.

Jahrmann ble i sin avsluttende forklaring av forsvareren også spurt om man hadde avhørt «noen annen person som hadde sagt at det hadde forekommet aktiviteter i Lille Helvete etter den 22. desember» («Julmorden i Lille Helvete» side 273, i norsk oversettelse). Jahrmanns svar var at man ikke hadde avhørt noen utover de som hans kolleger tidligere hadde redegjort for. En gjennomgang av referatet i Ekroths bok fra disse kollegenes forklaringer viser at det blant de skriftlige politiforklaringene nok finnes enkelte i denne kategori som ikke var nevnt under etterforskernes forklaringer i retten, selv om alle sentrale «tirsdagsvitner» enten selv hadde gitt forklaring eller var blitt referert av etterforskerne. Det kan synes ubetenksomt av Jahrmann på stående fot å besvare spørsmålet, uten å sammenholde bunken av politiforklaringer med de navn som allerede hadde vært fremme. Også her satt imidlertid forsvareren med alle de aktuelle politiforklaringene og dermed med muligheten for å trekke frem noen av disse dersom han ønsket det. Utvalget kan vanskelig se at det kan rettes noen nevneverdige bebreidelser mot Jahrmann for det svar som han ga.

5.5.8 Statsadvokatens redegjørelse for Lilands tidligere straffbare forhold

Forut for at de rettspsykiatrisk sakkyndige avga sin forklaring, gjennomgikk statsadvokaten de straffedommer som Liland tidligere hadde fått, samt de forelegg som han hadde vedtatt for straffbare forhold som ble straffet med bøter. De aktuelle dommer gjaldt voldsforbrytelser og overtredelser av drukkenskapsloven. Det ble poengtert at dommer og forelegg for andre forhold ikke ble gjennomgått.

Først ble gjennomgått to dommer fra 1952 og fra 1957, hvorav den siste ga påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor Liland. Ved gjennomgåelse av denne dommen ble sitert fra rettspsykiatriske uttalelser og fra domspremissene, hvor fremtidsutsiktene for Liland ble beskrevet som dystre og mørke. Statsadvokaten fremhevet at den utmålte fengselsstraff - henholdsvis 8 og 4 måneder - representerte en meget mild reaksjon på de forhold som dommen gjaldt. Ved den påfølgende gjennomgang av diverse forelegg ble fremholdt at Liland ved tre anledninger etter vanlig rettspraksis burde ha fått fengselsstraff i stedet for bot. Bøtleggelsene illustrerte således at politiet i Fredrikstad etter statsadvokatens oppfatning ved disse anledninger hadde behandlet Liland på en altfor lemfeldig måte. Statsadvokaten ga uttrykk for at han i høyeste grad var opprørt over et tilfelle hvor stort skadeverk begått i en naboleilighet kun resulterte i en bot på kr. 75,-. Ved en annen anledning, ca tre måneder før øksedrapene, hadde trusler med kniv overfor husverten resultert i en bot på kr. 100,-.

Forsvareren tok til motmæle mot denne gjennomgåelsen og ga uttrykk for at det her var tale om en «skittkasting» mot en tiltalt som overgikk det han hadde hørt i noen tidligere sak. Forsvareren stilte samtidig spørsmål om statsadvokaten gikk frem på denne uvanlige måten fordi saken så totalt var uten bevis mot Liland.

Straffeprosessloven av 1887 bestemte i § 337 annet ledd at det var retten som avgjorde hvorvidt og i hvilken utstrekning det skulle tillates bevisførsel for tiltaltes «slette vandel». I tredje ledd tredje punktum ble likevel bestemt at bevis for tidligere domfellelse ikke kunne nektes ført. Vedtatt forelegg ble i denne sammenheng jevnstilt med domfellelse. Utvalget konstaterer at statsadvokatens dokumentasjon på dette punkt var preget av en subjektiv fremstilling med en rekke personlige kommentarer. Den synes klart å ha gått langt ut over den objektive redegjørelse for tidligere straffbare forhold som loven forutsatte.

Statsadvokatens måte å redegjøre for Lilands tidligere straffbare forhold var etter utvalgets oppfatning klart kritikkverdig. Forsvarerens reaksjon var således meget betimelig. Hvis Ekroths referat er riktig, skjedde statsadvokatens redegjørelse uten at lagmannen grep inn. Da referatet ikke er fullstendig i detaljene, nøyer utvalget seg med å bemerke at en slik reaksjon fra lagmannens side ville ha vært på sin plass.

Den ordning som straffeprosessloven av 1887 etablerte på dette punkt, var omdiskutert. I straffeprosessloven av 1981 er adgangen til å føre bevis for tidligere domfellelser blitt noe innskrenket. Lovens § 301 annet ledd bestemmer at slikt bevis bare kan nektes ført når beviset er uten betydning for saken.

5.5.9 Prosedyreinnleggene

Referatet i Ekroths bok (side 276 - 282) viser at statsadvokaten umiddelbart etter at det siste vitnet var blitt avhørt, foretok en gjennomgåelse av de punkter i Lilands forklaring som ikke stemte med vitneforklaringene. Dette skjedde før den gjennomgåelse av tidligere straffer som er nevnt i det foregående og også før selve prosedyren. Dette innlegget førte til at forsvareren punkt for punkt imøtegikk statsadvokatens synspunkter. Disse to intermessoer var i realiteten en del av prosedyren, og det fremstår som uforklarlig og uten hjemmel i loven at disse innleggene ble fremført i en egen sekvens.

Referatet av statsadvokat Wikers prosedyreinnlegg fyller 25 sider i Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» (side 308-333). Det foreligger i tillegg et referat på norsk fra det samme innlegget i» Pusselspel» (side 150 til 181). Selv om man ser bort fra de språklige ulikheter mellom norsk og svensk, er referatene ikke like idet fremstillingen i Ekroths bok er forkortet i forhold til den norske versjonen.

Granskningen har brakt for dagen at det ble tatt nok et lydbåndopptak av statsadvokat Wikers prosedyreinnlegg. Jahrmann har overfor utvalget opplyst at dette skjedde ved hjelp av en lydbåndopptaker som han selv la åpent frem på bordet der han satt ved siden av statsadvokat Wiker. Tanken var den gang eventuelt å benytte lydbåndet senere i undervisningsøyemed, eventuelt ved at prosedyren ble skrevet ut. Dette skjedde imidlertid ikke. Men de to lydbåndkassettene er bevart og har vært utlånt til utvalget i forbindelse med granskningsarbeidet.

Utvalget finner det riktig i det følgende å gi et kort sammendrag av de vesentlige punkter i statsadvokat Wikers prosedyre.

Innledningsvis bemerkes at pressen i sjelden grad hadde kommentert bevisførselen, og at lagretten bare måtte ta hensyn til de bevis som var fremført i retten under hovedforhandlingen.

Videre ble fremhevet at loven ikke skilte mellom indisiebevis og andre bevis. En bevisføring som bygget på indisier, kunne sammenlignes med et puslespill. Hver enkelt bit kunne isolert sett ikke fortelle noe som helst, og den kunne lett plasseres opp/ned. Men samlet kunne bitene danne et entydig bilde.

I selve hendelsesforløpet ble tatt utgangspunkt i situasjonen kl. 12.00 den 24. desember 1969, da lege Frestad konstaterte at likene var kolde og at det hadde inntrådt full dødsstivhet. Den teoretisk korteste tid som kunne ha gått fra ofrene døde, var 6 timer. Sannsynligvis var det gått lengre tid. For å avskjære diskusjon ble regnet med 6 timer. Da var man tilbake til klokken 06.00 samme morgen.

Det ble konstatert «celleinnvekst» i Johansens hjerne. Denne inntrådte ifølge Lundevall og Giertsen tidligst etter 12 timer. Skadene måtte med andre ord være påført ofrene senest 18 timer i forveien. Johansen måtte følgelig ha blitt hugget ned innen kl. 18.00 den 23. desember. Dette var det tidligst tenkbare tidspunkt som det var mulig å operere med. Var dette riktig, kunne ingen vitner ha observert Larsen eller Johansen utenfor Glemmengt. 73 etter dette tidspunkt. Vitneprov om slike observasjoner måtte man helt åpenbart kunne se bort fra.

Deretter ble kommentert en del vitneprov om aktivitet på eller ved åstedet den 23. desember 1969. Det ble anført at en del av disse forklaringer var i strid med de rettsmedisinske uomtvistelige bevis som man hadde, mens observasjoner før kl. 18.00 denne dagen av forskjellige grunner heller ikke kunne være riktige. Det ble konkludert med at tirsdag 23. desember var en hendelsesløs dag.

Statsadvokaten gikk deretter over til å gjennomgå det som hadde skjedd den forutgående dagen, den 22. desember, da det ut over formiddagen var et drikkelag hjemme hos Larsen i Glemmengt. 73. Under dette laget hadde det bl.a. vært en diskusjon om Liland skulle få flytte tilbake til Larsen, noe denne hadde en noe blandet oppfatning om. Det hadde også vært snakk om at Liland ved en tidligere anledning skulle ha truet Larsen med øksen. I denne forbindelse nevnte statsadvokaten vitneprovet fra vitne nr. 8 (nevnt foran under pkt. 3.3.1), som hadde fortalt at Liland hadde havnet ute på gaten, hvor han falt overende, og at han deretter hadde hyttet med neven mot en person som sto i døren til Larsens hybel. Samtidig ble også nevnt avisbudets iakttagelser (vitne nr. 4 foran under pkt. 3.3.1) og at dette vitnet ved senere konfrontasjoner hadde gjenkjent Liland og en av de øvrige festdeltakerne. Endelig ble nevnt vitneprovet i retten fra naboen som lå i sin seng på den andre siden av veggen. Vitnet trodde at veggen skulle bli slått inn rundt kl. 16.30-17.00 på ettermiddagen, og hadde fortalt at alt ble helt stille kort tid senere.

Deretter fulgte en redegjørelse for Lilands handlinger den 22. desember. Det ble påpekt at han var tilbake på sin hybel ca kl. 17.30, at han deretter vasket sin bukse, angivelig fordi den var blitt skitten som følge av at han hadde flyttet på en sekk koks, at han deretter spilte sjakk med sin nabo frem til ca kl. 19.45, at Liland så var en tur innom en kafé og at det også var Liland som åpnet døren i Glemmengt. 73 da Willy en gang mellom kl. 20.15 og 20.30 kom for å levere en sykkel. På dette punkt i hendelsesforløpet ble fremhevet Lilands påpekning av at Larsen ropte til Willy, men at denne verken hørte Larsen rope eller overhørte noen del av en samtale mellom Liland og Larsen. Videre ble påpekt Lilands ord til Willy om at han ikke kunne komme inn fordi «det er sykdom her». Avslutningsvis ble nevnt at Liland, da Willy senere på Lilands hybel brakte temaet om sykdom hos beboerne i Glemmengt. 73 på bane, sa «hysj, gjør meg ikke nervøs». Endelig ble fremhevet at Liland under sitt besøk sammen med Willy utenfor Larsens hybel julaftens morgen, ifølge Willy skulle ha tittet inn gjennom en sprekk i den låste døren og latt falle en bemerkning om at det lå en full mann på gulvet. Dette til tross for at senere undersøkelser hadde brakt på det rene at det ikke var mulig å se noen av de to døde gjennom denne sprekken.

Deretter gikk statsadvokaten nærmere inn på hva åstedet kunne berette om de to drapene. Funnene - derunder fingeravtrykkene - viste Larsens hybel slik den også måtte ha vært etter at festen den 22. desember var slutt. Hadde det vært drikking der senere, hvor var det da blitt av flaskene og sporene etter de personer som i så fall eventuelt skulle ha vært hos Larsen? Særskilt ble fremhevet en taburett som ble funnet stående opp ned på gulvet, hvor det på diagonalt motstående ben var blitt avsatt fingeravtrykk fra hhv. Larsen og Liland (jf foran under pkt. 3.2.7). Det ble vist til fotografier fra en rekonstruksjon, hvor to personer fra hver side holdt om hvert sitt ben. Statsadvokaten uttalte at man kunne se at det ikke var mulig å avsette disse gripetak med mindre man holdt taburetten omvendt.

Om de to ofrene bemerket statsadvokaten at Larsen måtte ha blitt liggende på det sted der han sto da han ble truffet av øksen, og blodet rundt ham var hans eget. Deretter ble nevnt alle de steder i rommet hvor det ble funnet blodspor etter Johansen. Dette offeret hadde ikke hatt sko på bena da øksehuggene falt. Han hadde tråkket i sitt eget blod idet fotsålen på strømpene hadde vært gjennomvåte av blod. Han hadde ligget så lenge på gulvet der det ble funnet store mengder blod fra ham, at blodet under fotsålene hadde tørket. Deretter hadde han kommet seg bort til divanen der han senere ble funnet, uten å sette blodige fotspor. Blodsprut på veggen over Johansens hode viste at han på dette sted måtte ha blitt tilføyet det siste hugget. Dette måtte nødvendigvis ha skjedd en tid - minst en time - etter at han fikk de første huggene. Statsadvokaten minnet om at Liland jo hadde vært tilbake på Larsens rom i 20 - 20.30-tiden, etter at han hadde forlatt rommet 3 - 4 timer i forvegen.

Larsen hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på minst 2,3 promille da han ble hugget ned. Dersom dette skulle ha skjedd etter at Liland forlot Glemmengt. 73 den 22. desember ca kl. 20.30, hvor var da sporene etter et fortsatt drikkegilde? Det var ikke funnet et eneste slikt spor. I følge Liland var begge de to ofrene syke og skulle legge seg. At det ikke var alkohol i Johansens blod, stemte med den overlevelsestid som de sakkyndige hadde gitt uttrykk for på bakgrunn av celleinnveksten hos ham.

Dermed var puslespillet lagt på plass. Bildet var sammensatt av mange små momenter. Ut fra dette bildet trådte Liland frem. Tidligere straffer viste en tendens til tilbakefall til voldshandlinger som etter statsadvokatens mening var svært skremmende. Dette var av betydning fordi det ikke forelå noe synlig motiv for drapshandlingene. Motivet måtte finnes i gjerningsmannens indre. Han måtte ha hatt en eksplosiv karakter.

Avslutningsvis ble omtalt diverse uoverenstemmelser som man kunne finne i Lilands forklaring. Helt til slutt ble knyttet noen kommentarer til de ulike spørsmål som lagretten hadde fått seg forelagt, bl.a. kravet til overlegg.

Straffeprosessloven av 1887 inneholdt ikke nærmere bestemmelser om krav til innholdet i statsadvokatens prosedyreinnlegg under hovedforhandlingen i straffesaker for lagmannsretten. Loven nøyet seg med i § 339 første ledd å bestemme at påtalemyndigheten og deretter forsvareren skulle få ordet etter at bevisførselen var avsluttet. Mer utførlige bestemmelser på dette punkt er heller ikke tatt inn i den nåværende lov av 1981.

Et prosedyreinnlegg om skyldspørsmålet vil regelmessig i all hovedsak inneholde en redegjørelse for sakens faktiske side, slik denne fremstår etter den bevisførsel som har funnet sted. Dernest vil i nødvendig grad bli behandlet hvorvidt de handlinger som tiltalte eventuelt har begått, rammes av de straffebestemmelser som han er tiltalt for.

Til statsadvokatens prosedyreinnlegg må man stille det krav at bevisførselen blir referert på en objektiv og redelig måte. Vitner må således f.eks. ikke tillegges uttalelser i retten som de ikke har kommet med. I så fall vil det være på sin plass om lagmannen - eller eventuelt forsvareren - griper inn. Selv om utvalget ikke har materiale som gir fullstendig kunnskap om de forklaringer som ble gitt under hovedforhandlingen i Liland-saken, er det intet som tyder på at statsadvokaten i sitt prosedyreinnlegg refererte vitners eller sakkyndiges forklaringer på en kritikkverdig måte. Dersom statsadvokat Wiker skulle ha misforstått professor Lundevall, jf foran under pkt 5.5.4, var han i så fall ikke den eneste.

Om kravene til aktors prosedyre skriver professor Johs. Andenæs (Forhandlingene ved det 31. nordiske juristmøte i 1987, del I side 68):

«Når man kommer til prosedyren, vil det være naturlig at det finner sted en rollefordeling mellom aktor og forsvarer. Man kan ikke av aktor kreve en slik objektiv oppsummering av bevisførselen som man i jurysaker venter av rettens formann. Aktor må stort sett kunne konsentrere seg om det som han mener tilsier fellelse, og overlate til forsvareren å trekke frem argumenter for frifinnelse. Men det regnes som et godt prinsipp at aktor ikke påberoper seg sin egen, personlige overbevisning om at tiltalte er skyldig. Det er vekten av bevisene han skal prosedere på, ikke sin egen intuisjon. Er aktor på enkelte punkter i tvil om beviset er tilstrekkelig, bør han ikke legge skjul på det. Finner han at det ville være uforsvarlig å domfelle på det bevis som er kommet frem, bør han nedlegge påstand om frifinnelse.»

På dette stadium av saken er således ikke kravet til objektivitet det samme som på tidligere stadier i saksbehandlingen. Påtalemyndigheten må nå ha en viss adgang til å fremheve den del av bevisførselen som styrker oppfatningen om at tiltalte er skyldig og gi en nærmere redegjørelse for de resonnementer som bygger opp under dette. Utvalget ser her bort fra de tilfeller hvor saken ligger slik an at det vil være naturlig - og av og til også påkrevet - at påtalemyndigheten selv nedlegger påstand om frifinnelse.

Det har vært reist kritikk mot statsadvokaten for hans uttalelser vedrørende fingeravtrykkene på taburetten. Disse er nærmere omtalt foran under pkt 3.2.7. Som det fremgår av referatet foran, ga statsadvokaten i prosedyren uttrykk for at «det ikke var mulig å avsette disse gripetak med mindre man holdt taburetten omvendt». Også det gripetak som senere er lansert som en mulig forklaring, og som er beskrevet foran under pkt 3.2.7, er et «omvendt» tak. I hvilken grad et slikt gripetak likevel faller utenfor statsadvokatens beskrivelse, vil bli et spørsmål om fortolkning. Statsadvokatens poeng var selvfølgelig at avtrykkene fra de omvendte diagonale gripetakene fra henholdsvis Larsen og Liland meget vel kunne ha vært avsatt samtidig i en situasjon hvor begge holdt i taburetten. At avtrykkene også kunne vært avsatt til forskjellig tid var en annen mulig forklaring. Statsadvokaten kan ikke kritiseres for ikke å ha gått nærmere inn på dette.

Utvalgets inntrykk av statsadvokat Wikers avsluttende prosedyreinnlegg er at det inneholder en strukturert oppsummering av det store bevisstoff som forelå, og at det syn som påtalemyndigheten hadde på bevisene i saken, kom frem på en - så langt det var mulig - forståelig måte.

Utvalget har ikke på samme måte funnet det nødvendig å studere det prosedyreinnlegg som advokat Nordhus holdt. Materialet til bedømmelse til dette innlegget er heller ikke like godt som for statsadvokatens vedkommende, i og med at Ekroths lydbåndopptak som følge av en teknisk feil ikke er fullstendig. Referatet av innlegget i Ekroths bok bygger således i en kortere sekvens på andre kilder. Referatet fyller 43 sider (side 334-377). Forsvarerens prosedyre varte i ca fem timer, hvorav de to siste fra morgenen av den 2. juli 1970. Utvalget finner det riktig i det følgende å gjengi hovedtrekkene i innlegget, slik det er referert i Ekroths bok.

Innledningsvis ble knyttet noen bemerkninger til det puslespillet som statsadvokaten hadde omtalt i sitt innlegg. Det ble fremhevet at man ikke kunne se bort fra de brikker som ikke passet inn i spillet. Det var dette statsadvokaten hadde gjort ved vurderingen av vitneprovene fra «tirsdagsvitnene». Forsvareren nevnte så et par eksempler på at statsadvokaten hadde forsøkt å tilpasse brikkene til det bilde som han ønsket å få frem. I den forbindelse ble fremhevet at Liland selv i en av sine senere politiforklaringer uoppfordret hadde fortalt om buksevasken den 22. desember, og at han tidligere ikke var blitt spurt om den og heller ikke hadde hatt noen foranledning til selv å nevne dette punkt. Det ble fremhevet at lagrettens oppgave ikke var å løse mordgåten, men å ta stilling til om Liland hadde begått drapene. Fant man rimelig tvil her, måtte lagrettens svar bli «nei». Det ble poengtert at lagretten bare kunne svare «ja» dersom man fant det bevist at Liland hadde begått ugjerningene den 22. desember. Dersom tidspunktet var et annet, f.eks. 23. desember, var lagretten forpliktet til å svare «nei».

Ingen skulle dømmes som følge av sin fortid og på et bilde bygget på antakelser. Alle i rettssaken hadde et meget stort ansvar. Selv følte forsvareren at han ikke i noen tidligere sak hadde hatt et så stort personlig ansvar som i denne saken. Indisiebevis var - i motsetning til i enkelte andre land - ikke forbudt i Norge. Men det måtte i så fall utvises den største forsiktighet. De fleste justismord hadde skjedd nettopp fordi man hadde holdt seg til indisier.

Mistanken hadde hele tiden vært rettet mot Liland. To andre personers alibi var blitt kontrollert, men bare for den 23. desember og ikke for dagen i forvegen. Alt for meget av etterforskningen hadde vært konsentrert om Liland. Og meget av det han hadde sagt og gjort var blitt oppfattet i verste mening. Hvorfor skulle f.eks en intelligent mann som Liland ha oppsøkt Glemmengt. 73 den 23. og 24. desember hvis han på forhånd hadde tatt livet av Larsen og Johansen? Og hvorfor skulle han i så fall helt åpent overfor sin hybelnabo ha vasket sine bukser? Og hvorledes var det mulig helt uberørt å gjennomføre et parti sjakk umiddelbart etter at ugjerningene skulle ha vært begått?

At drapene skjedde den 22. desember, bygget påtalemyndigheten i det vesentlige på et hovedresonnement i forklaringene fra de to rettsmedisinsk sakkyndige. Dette resonnementet bygget på det faktum at Larsen hadde høy promille da han ble funnet, mens Johansen på det tidspunkt ikke hadde alkohol i blodet. Men dette resonnement bygget på den forutsetning at de to hadde drukket eksakt like meget og deretter sluttet å drikke på det samme tidspunkt. Men om dette visste man intet. Johansen kunne av forskjellige grunner ha sluttet å drikke lenge før Larsen, slik at han var edru da huggene falt.

Også de rettsmedisinske sakkkyndige måtte bygge på visse forutsetninger, og også slike sakkyndige kunne ta feil. Det ble nevnt eksempler på dette fra tidligere saker. Den beregning som statsadvokaten hadde gjort med utgangspunkt i en form for «celleinnvekst» i Johansens hode, viste vel bare at Johansen ikke døde den 22. desember, men langt senere. Og dette ble støttet av en mengde opplysninger om at både Larsen og Johansen hadde vært i live etter den 22. desember om aftenen. Dette var fakta som man ikke kunne komme forbi. Det var ikke lagrettens oppgave å skille mellom de teorier som rettsmedisinerne hadde fremlagt og opplysningene fra disse vitnene. Det ville være tilstrekkelig til å svare «nei» at vitneopplysningene i det minste berettiget til en slik tvil at man kunne anta som en mulighet at de to hadde vært i live den 23. desember. Deretter ble gjennomgått et titalls forklaringer - avgitt direkte i retten eller redegjort for av etterforskerne - fra vitner som hadde sett ofrene i live eller i det minste registrert aktivitet på åstedet den 23. eller 24. desember 1969.

Forsvareren kom deretter inn på de tekniske undersøkelser som var gjort på åstedet. Det var forsøkt rengjort og ordnet på Larsens rom, og dette måtte ha vært gjort av drapsmannen. Den omstendighet at de fleste fingeravtrykk som ble funnet stammet fra Liland, gjorde det dermed usannsynlig at det var han som hadde tatt livet av de to ofrene. Den avfotograferte rekonstruksjonen av Liland og Larsen som holdt rundt hvert sitt ben på en taburett i opp/ned stilling, viste et helt konstruert hendelsesforløp. Her var det kun tale om dulgte insinuasjoner uten noen bevisverdi. At det ble funnet en blodig hanske på åstedet som intet hadde med Liland å gjøre, var helt glemt i statsadvokatens puslespillteori.

Da forsvareren fortsatte sin prosedyre den påfølgende morgen, startet han med å ta for seg kvistlakkfesten hos Larsen om formiddagen den 22. desember 1969. Det eneste av vitnene som hadde vært edru under dette drikkelaget, hadde forklart at det ikke hadde vært uoverenstemmelser mellom Liland og Larsen, og at Liland alltid hadde vært snill mot Larsen. Når Liland ved en tidligere anledning hadde viftet med øksen mot Larsen, lå det ikke noen trussel i dette.

Deretter ble fremhevet det utrolige i at Liland, etter å skulle ha tatt livet av to mennesker, hadde åpnet døren i Glemmengt. 73 da Willy banket på om kvelden den 22. desember. Hvorfor ta en slik stor risiko for å bli oppdaget? Hvorfor ikke i stedet holde seg i ro, slik at Willy forlot stedet? Og deretter: Hvis det var mørkt inne hos Larsen, slik Willy hadde gitt uttrykk for, hvorledes kunne Liland da ha beveget seg der inne uten å få blodflekker på kappen, eller i det minste blod under skoene? Og hvorfor ble ikke naboene alarmert, i det minste av et av de to ofrene, hvis ugjerningene hadde skjedd på dagtid?

Forsvareren fremhevet så at Larsens rom i Glemmengt. 73 var et sted hvor både kjente og fremmede mennesker kunne komme til alle tider på døgnet. Og det var ikke bare Guds beste barn som kom og gikk i dette alkoholikernes paradis. Larsen var så vidt labil at han kunne tenkes å ha avvist besøkende i meget hårde ordlag, og dette kunne ha utløst en situasjon som ledet til øksehuggene. Når et av «tirsdagsvitnene» med bestemthet hevdet å ha sett Willy gå inn døren hos Larsen den 23. desember ca kl.20.40, ga dette støtte for at en ukjent gjerningsmann på dette tidspunkt ankom Glemmengt. 73. Willy var jo på dette tidspunkt beviselig i politiets fyllearrest, og vitnet tok derfor feil av personen. At vitnet senere pekte ut Willy fra politiets fotoregister, skyltes selvfølgelig at han kjente Willy fra tidligere, og at han på forhånd trodde at det nettopp var Willy han hadde sett. Avslutningsvis ble fremhevet at det ikke var noe som bandt Liland til drapene, og at han derfor måtte frifinnes.

Slik advokat Nordhus' prosedyreinnlegg er referert i Ekroths bok, fremstår det etter utvalgets bedømmelse som en meget omfattende og god redegjørelse, fremført både med engasjement og med veltalenhet, for de manglende bevis i saken. Prosedyreinnlegget viser at forsvareren fullt ut var orientert om alle sider av denne omfattende saken. Lest i ettertid kunne man kanskje likevel ha ventet en noe fyldigere fremstilling rundt de rettsmedisinske problemstillingene, de ulike forutsetninger som disse bygget på og den usikkerhet som alltid vil være tilstede ved medisinske iakttakelser og slutninger på dette området. I og med at Ekroths referat som nevnt ikke fullstendig bygger på lydbåndopptak, må her tas det forbehold at forsvareren kan ha vært mer fullstendig på dette punkt enn det som fremgår av Ekroths bok.

5.5.10 Lagmannens rettsbelæring

Straffeprosessloven av 1887 bestemte i § 347 annet ledd at lagmannen i et kort foredrag skulle gjennomgå «Sagen og dens Bevisligheder». I tillegg skulle han i nødvendig grad forklare «Spørgsmaalene og de Retssætninger, som skal lægges til grund for deres Besvarelse». I en sak som den foreliggende, med en omfattende bevisførsel av ulike karakter rundt et relativt sammensatt og uryddig saksforhold, ville det være rimelig om lagmannen i sitt foredrag - rettsbelæringen - først og fremst konsentrerte seg om de litt større linjer i bevisførselen. Referatet av lagmannens rettsbelæring fyller 13 sider i Ekroths bok (side 377 til 389). Utvalget finner det i det følgende riktig å gi et sammendrag.

Innledningsvis ble poengtert at lagretten selv måtte vurdere bevisene, og at lagmannens ord på dette punkt bare var til veiledning. Ved bevisvurderingen måtte bare tas hensyn til de bevis som hadde kommet frem i retten under hovedforhandlingen, og ikke hva det enkelte lagrettemedlem eventuelt måtte ha hørt på forhånd eller lest i avisene under sakens gang. Deretter ble nevnt de rettslige vilkår for at noen kunne dømmes for et forsettlig drap, slik som det ble spurt om i de to hovedspørsmålene.

Det ble så poengtert at lagretten for det førstemåtte ta stilling til om handlingene ble utført den 22. desember 1969. Deretter ble gjennomgått en del bevisførsel rundt dette spørsmålet. Lagmannen tok utgangspunkt i at likene var kalde og stive da de ble undersøkt av legen på åstedet den 24. desember før kl. 15.00, og at legen antok at ofrene hadde vært døde i 8 til 12 timer. For Larsens vedkommende hadde professor Lundevall gitt uttrykk for at han døde temmelig momentant av de skader som han var blitt påført. Alle Johansens skader hadde ikke blitt tilføyet ham i rask rekkefølge, slik som tilfellet var med Larsen. Lundevall hadde ikke utelukket at Johansen etter å ha ligget på gulvet så lenge at blodet på strømpene hadde tørket, senere hadde kommet seg til divanen uten å sette blodspor på gulvet. Og som følge av spor av blodsprut på veggen over divanen, ville man helst tro at han da ble tilføyet nok et hugg i hodet.

Om betydningen av ulikhet i alkoholkonsentrasjon i blodet hos de to døde, ble bemerket at det var unødvendig å komme nærmere inn på årsaken. Men man husket fra Lundevalls forklaring at han antok at Johansen hadde levet minst 13 timer mer enn Larsen.

I denne sammenheng hadde Lundevall også kommet inn på en annen omstendighet, nemlig nydannelse av celler i Johansens hjerne. Slike nydannelser inntrådte minst 12 timer etter at skaden hadde skjedd. Og dette stemte jo noenlunde med det som Lundevall hadde kommet frem til i forbindelse med alkoholkonsentrasjonen i blodet.

Videre hadde Lundevall som følge av ulikhet i utviklingen av dødsstivhet nevnt at Larsen i alle fall hadde vært død i et døgn, men at han også kunne ha vært død i to til tre døgn.

Når det gjaldt den andre rettsmedisinsk sakkyndig, dosent Giertsen, hadde han gitt uttrykk for at Johansens hjerneskader ikke hadde vært så store at det hindret at han fortsatt hadde vært i live. Giertsen hadde antatt som mest sannsynlig at Johansen som følge av blodsporene på veggen, var blitt tilført det siste hugget mens han lå på divanen. Som følge av forskjell i dødsstivhet var det mer sannsynlig at Larsen var død to til tre døgn før Johansen enn ett døgn. Og det var intet i veien for at de to kunne ha blitt slått ned den 22. desember.

Deretter fulgte en kort gjennomgang - av og til nærmest bare en oppramsing - av diverse vitneprov, stort sett fra de vitner som mente å ha sett ofrene eller registrert aktivitet på åstedet også den 23./24. desember.

Lagmannen minnet om at påtalemyndigheten hadde beregnet at ofrene ikke kunne ha vært i live etter den 23. desember kl. 18.00. Dette måtte lagretten vurdere, og man måtte da bygge på dødsstivheten og den tid som går med for kroppen til å lage nye celler i sårene.

Rimelig og fornuftig tvil om drapene var begått den 22. desember måtte her slå ut i tiltaltes favør. Hvis lagretten fant at drapene var begått på et annet tidspunkt, var det mulighet for å få forandret spørsmålene. I så fall måtte lagretten gi beskjed til retten.

For det annetmåtte lagretten ta standpunkt til om det var Liland som hadde begått drapene. Lagmannen gikk deretter kort gjennom Lilands forklaring om sine bevegelser fra 20. til 24. desember, og deretter enkelte av forklaringene rundt drikkegildet hos Larsen den 22. desember. På samme måte som når det gjaldt tidspunktet for drapene, måtte lagretten vurdere de opplysninger som forelå. Rimelig og fornuftig tvil om det var Liland som hadde begått drapene, måtte slå ut til hans fordel.

Deretter gikk lagmannen over til å orientere litt om de fem spørsmålene i spørsmålsskriftet, og særlig om hva som lå i tilleggsspørsmålene om at drapene var begått under særdeles skjerpende omstendigheter og om drapet av Johansen var begått med overlegg.

Helt avslutningsvis kom lagmannen inn på spørsmålet om det kunne være en annen, ikke kjent person, som hadde begått drapene. Han minnet om at det på åstedet var funnet to uidentifiserte fingeravtrykk samt en blodig hanske og andre klesplagg som man ikke visste hvem som var eier til. Lagretten måtte vurdere om disse funn skapte fornuftig og rimelig tvil om det var Liland som hadde begått drapene.

Dersom lagmannens rettsbelæring hadde et slikt innhold som referatet i Ekroths bok viser, kan det være grunn til å stille spørsmål ved om den ga lagretten den klargjøring av hovedlinjene i bevisførselen som det var mulig å gi. Utvalget nøyer seg med å bemerke at gjennomgåelsen av de konklusjoner som de rettsmedisinsk sakkyndige sannsynligvis hadde gitt, virker unyansert og forenklet i en slik grad at man sitter tilbake med en tvil om lagretten i nødvendig utstrekning hadde fått med seg de avgjørende resonnementer. Bl.a. ser det ut til at ulikheten i promille hos de to ofrene uforbeholdent tas til inntekt for det syn at Johansen måtte ha overlevet Larsen så lenge at han rakk å bli edru. Muligheten for at Johansen var edru allerede da han ble påført øksehuggene nevnes ikke.

Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved lagmannens opplysning om at spørsmålene til lagretten kunne endres - og da formentlig ved å flytte gjerningstidspunktet frem til den 23. desember 1969 - dersom lagretten under sin rådslagning kom til at dette var den aktuelle dag for ugjerningene. Utvalget har tidligere under pkt. 3.6.5 gitt uttrykk for at dette i så fall ville være et annet straffbart forhold, som lå utenfor den ramme som ble trukket opp i tiltalebeslutningen. I så fall ville det ikke vært adgang til å endre spørsmålene på denne måten. I og med at problemstillingen ikke ble aktuell, finner utvalget det unødvendig å gå nærmere inn på dette punkt.

Det fremgår av rettsboken at retten godtok de fem «ja»-svar som lagretten deretter ga. Dette har sin bakgrunn i bestemmelsen i straffeprosessloven av 1887 § 358 første ledd. Etter denne bestemmelsen kunne retten - de tre juridiske dommerne - sette lagrettens kjennelse til side og beslutte at saken skulle behandles på ny, og da for andre dommere og andre lagrettemed- lemmer. Vilkåret for å kunne treffe en slik beslutning var at retten for sin del hadde kommet «til den overbevisning at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at tiltalte er skyldig». I juridisk teori var diskutert om retten på denne måten hadde plikt til å sette lagrettens kjennelse til side i et hvert tilfelle hvor den for sin egen del ville ha stemt for frifinnelse. Andenæs ga i Straffeprosessen (1962) side 374 uttrykk for at «ikke enhver tvil som ville ha avholdt en dommer fra selv å votere for fellelse er grunnlag for å sette kjennelsen til side». Utvalget antar likevel at de juridiske dommere ville ha satt lagrettens kjennelse til side i Liland-saken dersom de selv hadde vært av den oppfatning at bevisene ikke strakk til for fellelse. Det må her erindres at det var tale om en særdeles alvorlig sak, hvor en domfellelse fikk meget alvorlige konsekvenser for Liland. Dersom denne antagelsen er riktig, betyr det at såvel lagretten som rettens juridiske dommere under hovedforhandlingen i straffesaken sommeren 1970 fant at det ble ført tilstrekkelig bevis for at Liland var skyldig.

5.6 Anken til Høyesterett

Umiddelbart etter at dommen var opplest, fremsatte Liland ved sin forsvarer anke til Høyesterett. Ankegrunnene ble protokollert i rettsboken. Det ble for det første anket over lagmannsrettens saksbehandling. I den forbindelse ble påpekt som saksbehandlingsfeil at lagrettens ordfører ba om å få - og også fikk - fremlagt minst en lokalavis for den 27. desember 1969, hvor nyheten om øksedrapene var stort slått opp. Videre ble anført at lagretten allerede før prosedyreinnleggene hadde drøftet saken så vidt meget at det var tilflytt utenforstående opplysninger om at lagretten - «muligens nærmest» - var kommet til fellende resultat i saken. Det ble samtidig begjært nærmere etterforskning rundt disse forhold. For det annet ble det anket over straffeutmålingen.

Begjæringen om etterforskning ble etterkommet idet det deretter ble foretatt politiavhør av lagrettens medlemmer og diverse representanter for pressen.

Anken ble forkastet ved Høyesteretts dom av 28. november 1970.

Etter daværende straffeprosesslov var det ikke adgang til å påanke bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Den omstendighet at Liland mente seg uskyldig dømt fordi han ikke hadde begått øksedrapene, ga således ingen mulighet for anke. Som utvalget kommer tilbake til senere under pkt. 10.3, er det i norsk strafferettspleie i 1995 gjennomført en endring som innebærer at alvorlige straffesaker kan behandles fullt ut i to rettsinstanser.