7 Perioden fra 1976 til 1992

7.1 Innledning

Dette kapittel omhandler perioden fra den første gjenopptakelsessaken var avsluttet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 1976 og frem til starten på den andre gjenopptakelsessaken, med andre ord fra 1976 til 1992. I løpet av disse årene fullførte Liland soningen av fengselsstraffen. Han ble løslatt sommeren 1983 og var deretter undergitt sikring i 10 år. En nærmere gjennomgåelse av myndighetenes håndtering av fengselsstraffen og sikringen overfor Liland faller utenfor utvalgets mandat.

Selv om den første begjæringen om gjenopptakelse ikke førte frem, arbeidet Ekroth og periodevis også flere andre personer videre med spørsmålet om å få Liland-saken gjenopptatt. Utvalget vil i det følgende gå nærmere inn på spørsmålet om det i denne perioden fremkom opplysninger som burde fått politi/påtalemyndighet til på egen hånd å ta frem Liland-saken med henblikk på en eventuell ny gjenopptakelse. Selv om domstolene allerede hadde avslått en begjæring om gjenopptakelse, betød ikke det at adgangen til på ny å fremsette en slik begjæring var stengt. Om plikten til aktivitet i den forbindelse, vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt 6.6.1.

7.2 Erklæringene i 1976 fra rättsläkare S.O. Lidholm og professor Bo Thorell.

I 1976 innhentet Ekroth etter eget initiativ en uttalelse om de rettsmedisinske spørsmål hos rättsläkare S.O. Lidholm ved Statens Rättsläkarstation i Stockholm. Uttalelsen har overskriften «Intyg rörande fallet Peter Liland» og lyder slik:

«Undertecknad har tagit del av obduktionsprotokoll med utlåtanden utfärdade av professor Jon Lundevall och doktor Per Teisberg efter rättsmedicinsk undersökning av de döda kropparna efter John Olav Larsen och Hakon Johansen. Vidare har delar av åklagarens slutplädering och expertuttalanden i domstol stått til mitt förfogande.

Beträffande obduktionsprotokollen kan sägas at klart framgår att de båda dödade männen företett allvarliga skallskador som väl stämmar med yxhugg. Evad gäller Hakon Johansen har angivits att under hårda hjärnhinnan förelåg blödning som utan färgförändringar lätt häftat vid hjärnhinnan. I utlåtandet uttalas likaledes att blodet delvis häftar vid hjärnhinnan.

I domstolen har såväl professor Jon Lundevall som ytterligare en rättsmedicinsk expert uttalat att fyndet av vidhäftning vid hjärnhinnan evad gäller blödningen under densamma anger att den skulle vara en följd av en cellinväxt som tidigast kunde inträda efter 12 timmar.

Åklagaren har tagit fasta på dessa uppgifter och dessutom blandat in likstelheten för sin beräkning av tidpunkten för dödsmisshandeln.

Jag har fått den uppfatningen att just tidpunkten för misshandeln varit av avgörande betydelse när det gäller att avgöra huruvida Liland var gärningsmannen eller inte. Om så är fallet finner jag det upprörande att man överhuvudtaget försökt använda sig av likstelhet, påstådd cellinväxt och alkoholkoncentration i blod och urin som intäkt för en bestämning av dödens inträde och tidpunkt för misshandel. Här måste särskilt påpekas att vid obduktionen någon mikroskopisk undersökning av blödningen under den hårda hjärnhinnan icke företogs vilket måste anses vara ett självklart krav vid en obduktion med så stor betydelse.

Det är viktigt att klargöra att någon som helst tillförlitlig eller ens antaglig tillbakaräkning på grundval av obduktionsfynden ej är möjlig. När det gäller en blödnings vidhäftning vid hårda hjärnhinnan föreliggar följande fakta: Efter 36 timmar kan s.k. fibroblaster utvecklas. Efter 4 dygn kan man mikroskopiskt se utvecklandet av en s.k. neomembran där cellagrets tjocklek är 2-3 celler. Efter 8 dygn då tydlig vidhäftning kan iakttagas är membranens celltjocklek ca 12-14 celler. Det är därfor uteslutet att vidhäftning på grund av fibroblastutveckling kunnat ske på så kort tid som 12 timmar,

vilket allt härmed på heder och samvete intygas.»

Lidholms uttalelse er udatert, men ble ifølge Ekroth avgitt den 6. august 1976.

Uttalelsen ble forelagt professor Bo Thorell ved Karolinska institutets patologiska institution i Stockholm. Det fremgår av de dokumenter som utvalget har fått overlevert, at professor Lundevall under en telefonsamtale med Ekroth høsten 1971 hadde oppgitt Thorell som en anerkjent svensk sakkyndig hva angår de rettsmedisinske spørsmål som Liland-saken reiste. Også Thorell avga en uttalelse datert 26. oktober 1976 som er stilet til «whom it may concern» og lyder slik:

«I have read the testimony by Dr. S.O. Lidholm concerning the case of Peter Liland and I agree completely with respect to Dr. Lidholms comments about the interpretation of the autopsy findings. Moreover, concerning the so-called «cellinväxt» and its time course I refer to the fundamental research published by Ross and Benditt in the Journal of Biophysical and Biochemical Cytology, vol. 11, 1961, p. 677-684.»

Det kan her bemerkes at den fagartikkel som professor Thorell nevner, er den samme som var inntatt som bilag til «Pusselspel», jf foran under pkt 6.3 og 6.6.5.

De to svenske uttalelsene ble omtalt i en artikkel i VG den 8. oktober 1976. Uttalelsene var på forhånd av avisen gjort kjent for Håkon Wiker som i egenskap av statsadvokat behandlet Liland-saken både i 1970 (se kapittel 5) og i forbindelse med den første gjenopptagelsesbegjæringen (se kapittel 6). Oppslaget i VG inneholdt også et intervju med Wiker som bl.a. uttalte at Liland hadde krav på gjenopptakelse hvis det var «fremkommet nye bevis som kan rokke ved riktigheten av Lilands dom.» Men forutsetningen måtte være at det nye beviset, enten alene eller sammen med de tidligere bevis gjorde at dommen var tvilsom. I intervjuet heter det videre:

«Per Liland søkte i sin tid om gjenopptakelse. Dette ble avslått i Høyesterett. Men poenget her og som gir grunnlag for gjenopptakelse, er at det den gang Liland søkte, ikke ble lagt fram tilsvarende angrep på norske rettsmedisinere. Det forelå ingen nye bevis den gang. Det er riktig at dette med celleinvekster var et av bevismomentene. Dette var også ett av de momentene som talte for at drapet var begått på et tidligere tidspunkt enn først antatt. Imidlertid var det en rekke indisier som pekte i retning av en tidligere draps-dato. Så momentet med celleinvekster var bare et ledd i en indisiekjede. Hevdes det nå at grunnlaget for dette beviset bygger på sviktende primærmateriale, vil Liland fortsatt ha grunnlag for gjenopptakelse av saken, etter norsk lov.

Jeg vil utover dette ikke ta standpunkt til den svenske rettsmedisiners kommentar. Begge de norske rettsmedisinerne under Liland-saken avga muntlige forklaringer. Det er vel derfor noe dristig av den svenske rettsmedisineren bare å holde seg til det skriftlige materiale.»

Wiker har overfor utvalget gitt uttrykk for at han selv på dette tidspunkt ikke hadde noen foranledning til å foreta seg noe ytterligere. For det første hadde han for vel to år tilbake avsluttet sitt arbeide i påtalemyndigheten og gått over i ny stilling som generaladvokat. Dernest var de korte uttalelser som han fikk seg foreholdt, heller ikke av en slik art at de umiddelbart ga grunn til å reise alvorlig tvil ved bevisbedømmelsen i Liland-saken. Utvalget har ingen bemerkninger til dette.

Det kan tilføyes at oppslaget i VG også inneholdt et meget kort intervju med professor Lundevall, som ble spurt hvilke kommentarer han hadde til den svenske kritikken. Til dette svarer Lundevall:

«Jeg vil ikke si ett ord om denne saken, eller kommentere den. Jeg har ikke fått meg den forelagt. Ei heller kjenner jeg til den svenske rettsmedisiners engasjement i saken, eller hans kommentarer.»

Ekroth har overfor utvalget opplyst at han var i kontakt med Wiker pr telefon få dager senere for å be om at påtalemyndigheten selv begjærte Liland-saken gjenopptatt. Ifølge Ekroth ga da Wiker uttrykk for at saken ikke kunne gjenopptas ut fra de svenske erklæringene, og at den norske påtalemyndigheten - statsadvokatene i Eidsivating - «selvfølgelig hadde samme oppfatning.»

Til innholdet i Lidholms uttalelse bemerker utvalget at den angir å bygge på de to obduksjonsrapportene samt Ekroths skriftlige referat av statsadvokat Wikers prosedyreinnlegg under hovedforhandlingen under straffesaken mot Liland i 1970. Videre opplyses at også «expertuttalanden i domstol» har stått til Lidholms disposisjon. Utvalget har ikke klart for seg om det er Ekroths referat av de rettsmedisinske sakkyndiges muntlige forklaringer under hovedforhandlingen (på et tidspunkt da han selv ikke var til stede), eller om det er de skriftlige uttalelsene fra 1972 som det her er tale om. Når Lidholm skriver at Lundevall og Giertsen i domstolen hadde uttalt at funnet av blod heftet til den hårde hjernehinnen skulle være en følge av en celleinvekst som tidligst kunne inntre etter 12 timer, synes dette å være en åpenbar misforståelse som tyder på at Lidholm neppe hadde lest Lundevalls og Giertsens erklæringer fra 1972. Dette forhindrer likevel ikke at Lidholm i sin erklæring fremhever et poeng som også sto sentralt i de rettsmedisinske uttalelser som fikk avgjørende betydning under den andre gjenopptakelsessaken først på 1990-tallet: Uten mikroskopisk undersøkelse var det ikke mulig med noen sikkerhet å angi alderen på de to blødningene som ble funnet under Johansens hårde hjernehinne. Med alderen menes her tidsintervallet fra blødningen fant sted og til vedkommende avgikk ved døden.

Politi/påtalemyndighet var på dette tidspunkt klar over at domstolene kort tid i forveien hadde avslått Lilands gjenopptakelsesbegjæring og lagt avgjørende vekt på de konklusjoner som man oppfattet at de rettsmedisinske sakkyndige hadde trukket. Det kan på den bakgrunn reises spørsmål om disse myndigheter allerede ut fra avisoppslaget i VG på ny burde ha tatt frem saken for å få klarlagt på hvilket grunnlag Lidholms uttalelse var avgitt, og i hvilken grad den reiste tvil om holdbarheten i de konklusjoner som retten hadde bygget på.

Sett i ettertid er det ytterst beklagelig at man med utgangspunkt i de svenske uttalelsene ikke fikk utdypet de rettsmedisinske spørsmål nærmere. Det er vel i så fall grunn til å gå ut fra at konklusjonene kunne ha blitt de samme som i de uttalelser som senere førte til at Liland-saken ble tillatt gjenopptatt. I alle fall ville man formentlig ha fått klarlagt i hvilken grad også Lundevall gikk god for at tilheftingen av blod til Johansens hårde hjernehinne nødvendigvis tilsa at han minst hadde vært i live i 12 timer etter at blødningen hadde inntruffet.

Politi/påtalemyndighet må likevel nødvendigvis vurderes ut fra den situasjon som forelå i 1976. Etter utvalgets oppfatning kan det vanskelig kritiseres at ikke oppslaget i VG fikk disse myndigheter til å reagere av eget tiltak. Her må også erindres at Lilands interesser i høyeste grad i praksis fortsatt var ivaretatt av Ekroth, som i alle fall frem til dette tidspunkt ikke hadde vist noen tilbakeholdenhet med å rette henvendelser til norske myndigheter. I den forbindelse kan nevnes at det av oppslaget av VG fremgikk at Liland-saken skulle opp for Europarådets domstol i Strasbourg, og at Lidholms rapport var sendt dit. For fullstendighets skyld kan tilføyes at begjæringen om å få prøvet saken i Strasbourg ble avvist av formelle årsaker høsten 1977.

7.3 Erklæringen i 1982 fra professor Ansgar Torvik og spesiallege Christian F. Lindboe

Under sitt fengselsopphold på Ullersmo kom Liland via en annen innsatt i kontakt med advokat Fridtjof Feydt. Feydt kjente Liland-saken tilbake fra 1974 da han bisto advokat Nordhus i den første gjenopptakelsessaken, se foran under pkt 6.3. Advokat Feydt fattet i 1981 ny interesse for saken, og han fikk av Ekroth oversendt alle saksdokumenter av betydning, derunder de svenske uttalelser nevnt under pkt. 7.2.

Advokat Feydt har overfor utvalget opplyst at han deretter skrev et kort brev til professor Lundevall og la ved Lidholms erklæring for eventuelle kommentarer. Lundevall svarte tilbake og ga uttrykk for at han reagerte sterkt på form og innhold i Lidholms uttalelse. Feydt oppfattet Lundevall som en stor autoritet i norsk rettsmedisin, og han ble sittende tilbake med inntrykk av at Lidholms erklæring ikke var seriøs nok.

Feydt kom noe senere via en felles bekjent i kontakt med Ansgar Torvik som var overlege i nevropatologi ved Ullevål sykehus og samtidig professor II innen det samme fagområde ved Universitetet i Oslo. Torvik har overfor utvalget redegjort for at nevropatologien omfatter sykdommer i nervesystemet, derunder i hjernen. Nevropatologens arbeidsoppgaver knytter seg bl.a. til obduksjoner samt etterfølgende undersøkelser av prøver tatt av døde mennesker. Torvik ble etter hvert interessert i saken. Han kontaktet professor Lundevall og fikk dokumentene vedrørende de rettsmedisinske spørsmål av ham. Overfor advokat Feydt sa Torvik seg deretter villig til å se nærmere på disse spørsmålene.

Torvik har opplyst at han forut for den skriftlige erklæring som senere ble utarbeidet, stilte to spørsmål til Lundevall. For det første spurte han om hvordan man kunne vite at begge de to ofrene var like beruset på skadetidspunktet. Lundevalls svar var at når den ene var full, så var den annen også vanligvis det. Det annet spørsmål var hvorfor Johansen ikke hadde oppsvulming av hjernen. Til dette bemerket Lundevall at han ikke kunne svare på spørsmålet. Torvik oppfattet Lundevalls svar dithen at Johansens hjerne ikke hadde vært oppsvulmet, og at Lundevall ikke kunne gi noen årsak til at slik oppsvulming ikke forelå.

Den skriftlige erklæringen som Torvik utarbeidet sammen med sin kollega, nevropatolog/spesiallege (senere professor) Christian F. Lindboe, er datert 2. november 1982. Utvalget finner det naturlig å gi en kort redegjørelse for innholdet i erklæringen.

Innledningsvis blir gitt et kort resymé av hendelsesforløpet og av de to obduksjonsrapportene. Deretter gis et resymé av Lundevalls og Giertsens skriftlige erklæringer av henholdsvis 20. april og 9. juni 1972.

Torvik og Lindboe sier seg enig i at Larsen ikke kunne ha overlevet i skadet tilstand i mer enn opp til et par timer.

Dersom det var riktig at Johansen i skadet tilstand levet minst 12 timer, var det to forhold ved obduksjonsfunnene som var påfallende:

(1) Erfaring viste at pasienter som døde av hodeskader med hjerneknusning fra noen timer til noen dager etter skaden, nesten alltid hadde oppsvulmet hjerne, noe som økte vekten av hjernen påtagelig. Johansens hjernevekt var i underkant av det normale, og var henimot uforenelig med en oppsvulming av noen betydning. En rettsmedisiner med Lundevalls erfaring ville ha registrert en eventuell oppsvulming.

(2) I de ytterst få tilfellene hvor hjernen ikke er oppsvulmet, måtte det andre tilleggsfaktorer til hvis pasienten skulle dø såpass lenge etter skaden. Blant de viktigste var bronkittlungebetennelse, kvelning og forblødning. Ingen av disse faktorer så ut til å ha vært til stede for Johansens vedkommende. Spesielt ble nevnt at mennesker som har ligget bevisstløs noen timer, omtrent alltid vil få røde og litt oppsvulmete slimhinner i luftveiene pga dårlig hosterefleks med slimansamling. Hos Johansen var slimhinnene bleke. Hvis man således forutsatte at han levet atskillige timer etter skaden, sto man overfor et høyst uvanlig og vanskelig forklarlig obduksjonsfunn. Funnene var såpass entydige at det var mer sannsynlig at Johansen døde kort etter skadene.

Etter litteraturen gikk det to døgn eller mer før blodet ville hefte til den hårde hjernehinnen. Egne erfaringer tilsa at blodet sitter helt løst i ett døgn, mens det begynner å feste seg etter to. Enten måtte man derfor si at Johansen hadde levet i minst to døgn med skadene, eller man måtte se helt bort fra dette punktet. Her ville man hatt et betydelig mer sikkert grunnlag hvis det hadde vært tatt snitt til mikroskopi.

Dødsstivhet var et meget usikkert kriterium for bestemmelse av den tid som er gått siden døden inntrådte. Av de aktuelle funn kunne bare sluttes at døden hadde inntrådt minst seks timer før dr. Frestad undersøkte likene. Når Lundevall 25. desember 1969 konstaterte ikke særlig utviklet dødsstivhet hos Larsen, kunne dette bl.a. skyldes at dødsstivheten hos ham ble brutt ved dr. Frestads undersøkelse dagen i forveien.

Erklæringen konkluderte med at man anså det lite sannsynlig at Johansen hadde levet flere timer etter skaden. Det mest sannsynlige var at både Johansen og Larsen døde i løpet av minutter til et par timer etter skaden, og at døden måtte ha inntrådt minst seks timer før dr. Frestad undersøkte likene om formiddagen den 24. desember 1969. Torvik har opplyst at han sendte en kopi av uttalelsen til professor Lundevall, som på det tidspunkt var formann i Den Rettsmedisinske Kommisjon.

Advokat Feydt har overfor utvalget opplyst at han gjorde en del undersøkelser med henblikk på å supplere Torviks og Lindboes erklæring med uttalelser fra utenlandske rettsmedisinske kapasiteter. Dette resulterte imidlertid ikke i noen konkrete tilbakemeldinger. Liland hadde fått lese Torviks og Lindboes erklæring på advokat Feydts kontor, og han var følgelig både kjent med innholdet og med hvem som hadde avgitt erklæringen.

Det som videre skjedde var iflg. Feydt at Liland og Ekroth sommeren 1984 møtte opp hjemme hos ham og ba ham gjøre ferdig en begjæring om gjenopptakelse. Selv mente han at man burde ha ytterligere rettsmedisinsk støtte før en slik begjæring kunne settes frem. Dette møtte han ingen forståelse for, og han fikk klar beskjed om at han dermed var «tatt av saken». Han ga for sin egen del uttrykk for at han ikke var villig til å overlate saksdokumentene til Ekroth, men at han derimot ville oversende dem til en annen advokat dersom han fikk anmodning om det. Senere fikk han ikke noen henvendelse om Torviks og Lindboes erklæring før Sandberg tok kontakt med ham høsten 1992.

Det foreligger sterkt motstridende opplysninger om denne episoden sommeren 1984. Ekroth har opplyst at han på dette tidspunkt ved flere anledninger hadde forsøkt å få en samtale med advokat Feydt, men at denne ved to anledninger ikke var til stede da Ekroth møtte opp i samsvar med forutgående avtale. Da de møttes hjemme hos Feydt, opplyste denne uten begrunnelse at han ikke lengre kunne arbeide med saken. Feydt var ikke villig til å gi Ekroth og Liland kopi av erklæringen og han var heller ikke villig til å oppgi Torviks og Lindboes navn.

Nå viste det seg senere at Liland likevel hadde notert disse to navnene ved tidligere besøk på advokat Feydts kontor, og dette resulterte i at advokat Bae fikk kjennskap til erklæringen vinteren/våren 1993. På dette tidspunkt forelå allerede professor Simonsens erklæring av 14. desember 1992.

Utvalgetkonstaterer at Torviks og Lindboes erklæring har et innhold som harmonerer med de erklæringer fra professorene Simonsen og Haugen som senere ble fremskaffet, og som ledet til at Liland-saken ble tillatt gjenopptatt ved annen gangs begjæring, se senere under kapittel 8. I ettertid kan man bare beklage at det ikke ble arbeidet videre med saken etter at Torviks og Lindboes erklæring forelå.

Utvalget finner det ikke nødvendig å søke å ta stilling til hva som ble uttalt under det møte mellom Liland, Ekroth og advokat Feydt som fant sted sommeren 1984. Da møtet var avsluttet, var i alle fall alle de tilstedeværende klar over at advokat Feydt for fremtiden ikke kom til å arbeide mere med Lilands sak. Selv om Ekroth fortsatte sitt arbeide, synes det å være et faktum at det ikke skjedde noe særlig av betydning for gjenopptakelsesspørsmålet i løpet av de sju nærmeste årene.

Vi vet i ettertid at Lilands sak ble tillatt gjenopptatt nettopp som følge av nye rettsmedisinske vurderinger. Som nevnt var disse vurderingene i stor grad overensstemmende med Torviks og Lindboes erklæring fra 1982. Ekroth har gjennom alle år siden 1970 utvist stor energi og oppfinnsomhet i sin kamp for Lilands sak. At mange av de veier som han har gått skulle vise seg å være omveier som aldri ville kunne føre til målet, er et forhold som i hvert fall ikke kan belastes Ekroth. Det fremstår nærmest som et paradoks at når det tilsynelatende avgjørende bevis til slutt kom på bordet i 1982, så fikk man likevel ikke nyttiggjort seg dette. I den forbindelse vil det være helt urimelig å rette noen bebreidelser mot Ekroth, som gjennom en årrekke av eget initiativ og uten noen formell forpliktelse overfor Liland hadde nedlagt et usedvanlig omfattende arbeide for å få saken gjenopptatt.

Utvalget kan likevel vanskelig unnlate å bemerke at det fremstår som bemerkelsesverdig at advokat Feydt ikke foretok seg noe ytterligere, ikke minst fordi Torviks og Lindboes erklæring rettet søkelyset mot forhold som iflg ham selv kunne være «et viktig kort i gjenopptakelsessaken». All den stund det var han som hadde erklæringen i sin besittelse, måtte han etter utvalgets oppfatning ha en særlig oppfordring til å sørge for at Liland ble gitt mulighet til å nyttiggjøre seg erklæringen i forbindelse med en eventuell begjæring om gjenopptakelse. Den omstendighet at Feydt ikke var offentlig oppnevnt som Lilands forsvarer, og at han heller ikke hadde krevet eller mottatt noe vederlag for sitt arbeide, kan vanskelig frita ham for en yrkesetisk plikt til å videreformidle sin kunnskap.

Det synes på det rene at Torviks og Lindboes erklæring ikke var kjent for påtalemyndigheten før den ble fremlagt av advokt Bae i forbindelse med Lilands gjenopptakelsesbegjæring av 23. juni 1993, jf nedenfor under kapittel 8. Det er således på det rene at det ikke kan rettes noen kritikk mot påtalemyndigheten i denne forbindelse. Med den utforming som utvalgets mandat har, finner utvalget ingen grunn til å gå nærmere inn på og vurdere det som skjedde rundt Torviks og Lindboes erklæring i 1982 til 1984.