2 Kjennelse Høyesteretts kjæremålsutvalg 02.09.94
INSTANS: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse.
DATO: 1994-09-02.
PUBLISERT: Rt 1994 s. 1149 (358-94).
STIKKORD: Straffeprosess. Gjenopptagelse.
SAMMENDRAG: En nå 63-årig mann ble i 1970 dømt for to drap (straffeloven § 233 første og annet ledd) til fengsel på livstid samt sikring etter straffeloven § 39 nr. 1 a-f i et tidsrom av inntil 10 år, se Rt 1970 1378. Hans begjæring om gjenopptagelse ble tatt til følge. Gjenopptagelse var prinsipalt krevet med hjemmel i straffeprosessloven § 391 nr. 3 og særlig under henvisning til nye sakkyndige erklæringer. Uttalt at det ikke er tvilsomt at nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptagelse selv om de ikke bygger på nytt materiale.
SAKSGANG: Høyesterett HR-1994-01721 S.
RETTENS MEDLEMMER: Holmøy, Sinding-Larsen og Gussgard.
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om tillate gjenopptakelse av en straffesak.
A, født 19. april 1931, ble ved tiltalebeslutning av 4. juni 1970 satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter:
«I. straffeloven § 233, første og annet ledd,
for å ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, hvor forøvrig særdeles skjerpende omstendigheter forelå,
ved mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen i ---gaten 73 i X, ha tildelt B hugg og/eller slag i hodet med en øks, slik at det oppsto hjerneknusning, som umiddelbart medførte døden,
II. straffeloven § 233,
første og annet ledd, for med overlegg ha forvoldt en annens død, eller å ha medvirket hertil, idet drapet er forøvet for å lette eller skjule en annen forbrytelse, eller unndra seg straffen for en sådan, og det forøvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter,
ved mandag 22. desember 1969 om ettermiddagen og/eller kvelden i ---gaten 73 i X, med overlegg å ha tildelt C hugg og/eller slag i hodet med en øks, slik at det oppsto betydelige hjerneskader og blødning som medførte døden, og/eller forøvet drapet, for å skjule eller unndra seg straffen for skader han tidligere hadde påført ham på legeme og/eller for det forhold som er beskrevet under i post I.»
Eidsivating lagmannsrett avsa 3. juli 1970 dom med slik domsslutning:
«A født 19. april 1931, dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233, første ledd, jfr. annet ledd siste punktum og forbrytelse mot straffeloven § 233, første og annet ledd alt sammenholdt med straffeloven § 62 til fengsel på livstid.
Påtalemyndigheten bemyndiges til overfor A å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven § 39 nr. 1 a-f i et tidsrom av inntil 10 - ti - år.»
As anke over saksbehandlingen og straffutmålingen ble forkastet ved Høyesteretts kjennelse av 28. november 1970, inntatt i Rt 1970 s. 1378.
A begjærte 27. desember 1971 straffesaken gjenopptatt. Det sentrale tema for begjæringen var å påvise at A ikke kunne ha begått noe på det tidspunkt - den 22. desember 1969 - som var angitt i tiltalebeslutningen og i spørsmålsskriftet til lagretten. Det ble bl.a. vist til forklaring fra et vitne som mente å ha sett B den 23. desember 1969, og fra en rekke andre vitner som hadde hørt lyder, bråk og ynking fra åstedsleiligheten samme dato.
Professsor dr. med. Jon Lundevall og den gang docent, nprofessor dr. med Johan Chr. Giertsen var oppnevnt som medisinsk sakkyndige i forbindelse med straffesaken mot A. De avga forklaringer under hovedforhandlingen, men hadde ikke fremlagt skriftlige uttalelser på forhånd. I forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen avga de skriftlige uttalelser datert henholdsvis 20. april og 9. juni 1972.
Eidsivating lagmannsrett forkastet gjenopptakelsesbegjæringen ved beslutning av 7. mai 1975. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet As kjæremål ved kjennelse av 5. mars 1976.
A har sonet dommen. Sikringstiden utløp 22. juni 1993.
Den 23. juni 1993 fremsatte A ny begjæring om gjenopptakelse med hjemmel i straffeprosessloven § 391 nr. 3 og § 392 annet ledd. Grunnlaget for begjæringen var primært uttalelser fra nye rettsmedisinsk sakkyndige om skade- og dødstidspunktene.
Eidsivating lagmannsrett avsa 29. april 1994 kjennelse med slik slutning:
«Straffesaken mot A gjenopptas.»
Lagmannsrettens avgjørelse bygger i hovedsak på de nye medisinske erklæringene, som i det vesentlige er inntatt i lagmannsrettens kjennelse. Lagmannsretten uttaler bl.a.:
«I sin erklæring av 20. april 1972 har professor Lundevall blant annet foretatt en vurdering på bakgrunn av opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin - «under forutsetning av at begge de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen». Om grunnlaget for og holdbarheten av denne forutsetning foreligger det nærmest intet. Det er likevel den som danner den viktigste basis for Lundevalls konklusjon om at C senest ble skadet omkring kl. 13.00-15.00 den 23. desember, og for hans følgende uttalelse: «Skadene ble etter dette tilføyet en gang mellom 22.12. kl. 16.00 og 23.12. kl. 13.00-15.00.» Hvis den nevnte forutsetning ikke er holdbar, er konklusjonen isolert sett verdiløs som grunnlag for fastsettelse av skade- og dødstidspunktene.»
Lagmannsretten fant at uttalelsene fra de nye sakkyndige avvek så sterkt fra Lundevalls og Giertsens vurderinger at uttalelsene måtte anses som nye bevis i saken. Retten la til grunn at uttalelsene fra de rettsmedisinske sakkyndige hadde vært av avgjørende betydning for utfallet av straffesaken. Etter en samlet vurdering av de nye bevisene og vitneprovene i saken fant lagmannsretten at «det foreligger en rimelig mulighet for frifinnelse av A».
Påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålserklæringen er utdypet i prosesskriv av 27. juni 1994, og det er henvist til tidligere uttalelser. Om påtalemyndighetens anførsler for lagmannsretten viser kjæremålsutvalget til kjennelsen.
Påtalemyndigheten vil ikke bestride at endrede vurderinger fra sakkyndige kan danne grunnlag for gjenopptakelse, men hevder at de nye legeerklæringene som er fremlagt i denne sak, ikke kan anses som nye bevis eller nye omstendigheter. Det hevdes videre at lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig forståelse av straffeprosessloven § 391 nr. 3 når det gjelder hva som ligger i uttrykket «synes egnet til å føre til frifinnelse».
Bevisbedømmelsen:
Når det gjelder den bevismessige betydning av de nye erklæringene, har påtalemyndigheten i hovedsak gjort gjeldende:
A er dømt for å ha begått drapshandlingene 22. desember 1969. Dersom drapene skjedde senere enn 22. desember 1969 ca kl. 20, er det, slik saken fremstår, ikke grunnlag for å domfelle A.
Det er ikke bestridt at begge de drepte var sterkt beruset av alkohol om ettermiddagen/kvelden den 22. desember 1969. Obduksjonen viste at B hadde en promille på 2,3 da han døde, mens det for Cs vedkommende verken ble funnet alkohol i blod eller urin. Under forutsetning av at de hadde hatt omtrent samme alkoholkonsentrasjon i blodet da drapshandlingene ble begått, kom Lundevall og Giertsen til at Jahansen måtte ha levet minst 15 timer lenger enn B. I forbindelse med den forrige gjenopptakelsesbegjæringen ble seneste skadetidspunkt fastsatt til kl. 1500 den 23. desember 1969. Det må imidlertid legges til grunn at de sakkyndige under hovedforhandlingen uttalte at seneste mulige drapstidspunkt var 23. desember kl.1800.
Forutsetningen om tilnærmet samme beruselsesgrad er et ordinært bevisspørsmål som det var omfattende bevisførsel omkring under straffesaken. De nye sakkyndige erklæringer representerer derfor ikke noe nytt på dette punkt.
Lagmannsretten uttaler at det ikke er grunnlag for forutsetningen om tilnærmet lik beruselsesgrad hos ofrene på tiden for skadetilføyelsen. Dette er en uriktig bevisvurdering. Det vises til de opplysninger som finnes om det antatte hendelsesforløpet i forbindelse med drapshandlingene, og til at funnene på åstedet viste at det ikke kunne vært noen aktivitet der verken 23. desember eller natt til 24. desember. Åstedet ga sikre holdepunkter for å konkludere med at drapene skjedde i forbindelse med et drikkelag 22. desember. Når det gjelder forklaringer fra vitner som hevder å ha sett B og/eller C den 23. desember, vises til at de vesentligste av disse forklaringene forelå i forbindelse med den tidligere begjæring om gjenopptakelse. Forklaringene gir til dels dårlig tidsmessig sammenheng og stemmer dårlig med funnene på åstedet.
Det ville videre vært helt usannsynlig at bare B, og ikke C, slik lagmannsretten antar, skulle ha drukket alkohol dersom de hadde vært i live etter den 22. desember, idet de begge var sterkt alkoholiserte personer. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse av 5. mars 1976 sagt at forutsetningen har «høy grad av sannsynlighet for seg». Det er ikke fremkommet noe nytt som endrer denne forutsetning.
Lagmannsretten har lagt stor vekt på at de senere sakkyndige erklæringer mener å godtgjøre at C mest sannsynlig døde meget kort tid etter skadetilføyelsen. Det er vist til manglende oppsvulming av hjernen og mangelen på reaksjon i luftveiene. Disse vurderinger baserer seg utelukkende på en gjennomgang av saksdokumentene (herunder sort/hvitt fotos). Lundevall foretok obduksjonen, og dette ga ham et adskillig bedre grunnlag for å trekke medisinske slutninger. Det er helt usannsynlig at han ikke var klar over de fenomener som er påpekt av de senere sakkyndige.
Påtalemyndigheten er uenig med lagmannsretten i at uttalelsene fra de nye sakkyndige avviker så sterkt fra Lundevalls og Giertsens vurderinger at de må anses som nye bevis i saken. Det er påtalemyndighetens prinsipale oppfatning at disse ikke representerer noe nytt.
Påtalemyndigheten er videre uenig med lagmannsretten i at de rettsmedisinske erklæringer var av avgjørende betydning i saken. De nye sakkyndige erklæringene forskyver senest tidspunkt for drapene til 24. desember kl. 0600. Ingen av de sakkyndige har uttalt seg om når drapene tidligst kan ha skjedd, og ingen utelukker at de kan ha skjedd den 22. desember 1969. Det sier derfor seg selv at de rettsmedisinske erklæringene ikke var av avgjørende betydning for utfallet av straffesaken.
Funnene og observasjonene på og omkring åstedet ga som nevnt grunnlag for en rekke slutninger om såvel hendelsesforløpet som tidspunktet for drapene. Lagretten har bygget også på andre bevis enn de rettsmedisinske.
Det nye i saken må åpenbart være at det i de nye erklæringene gjøres gjeldende at det er lite trolig at C har levet lenger enn noen få timer etter skadetilføyelsen. Dette er basert på at obduksjonsrapporten ikke omtaler hjerneoppsvulming, og at det ikke var noe påfallende ved slimhinnene i luftveiene. Dette reiser spørsmål om hvor ofte unntak fra «normalsituasjonen» oppstår. Slik påtalemyndigheten oppfatter de sakkyndige, «vil påfallenheten av manglende hjerneoppsvulming og normale slimhinner øke med lengden av den forutsatte overlevelsestid». De nye erklæringene anses ikke presise nok når det gjelder dette helt sentrale spørsmål.
Det må legges til grunn at C var beruset den 22. desember, men det finnes ingen sikre holdepunkter for beruselsesgraden, noe som må være helt avgjørende dersom man med dette som utgangspunkt skal endre drapstidspunktet. Det man har å bygge på, er utsagn fra vitner som selv var beruset. C ble tilføyet skadene ved to adskilte hendelser. Antagelig er den første hendelsen skjedd noe før kl. 1630, og dette tidspunktet må danne utgangspunktet for beregning av alkoholforbrenningen. Beruselsesgradens betydning illustreres ved at dersom man forutsetter at C hadde en promille på ca 1,5 ca kl. 1630, ville alkoholen være forbrent ca kl. 0130-0230 den påfølgende natt. Ved å variere promillen, vil overlevelsestiden kunne varieres tilsvarende. Hensett til tidsfaktorens kritiske betydning i forhold til den manglende hjerneoppsvulming og slimhinnenes tilstand, vil små endringer kunne gi avgjørende utslag.
Etter påtalemyndighetens syn er det nødvendig med ytterligere spørsmål til de rettsmedisinere som har avgitt uttalelse i saken, og det reises spørsmål om oppnevnelse av sakkyndige i forbindelse med kjæremålsbehandlingen.
Rettsanvendelsen:Lagmannsretten har ikke presisert hva den legger i uttrykket «synes egnet til å føre til frifinnelse», jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Retten sier at det foreligger en «rimelig mulighet» for frifinnelse av A. Formuleringen kan tyde på at lagmannsretten har misforstått Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt 1992 s. 1683, der det sies at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for frifinnelse for at gjenopptakelse skal kunne kreves.
Sakens alder må få avgjørende betydning for hvordan uttrykket «synes egnet» skal forstås. Det er vist til Andenæs, Norsk straffeprosess II side 81 og til straffeprosesslovkomiteens innstilling fra 1969 s. 339. For en 24 år gammel sak må det stilles vesentlig strengere krav for å tillate gjenopptakelse enn det som synes fremkomme i lagmannsrettens kjennelse. Gjenopptakelse av så gamle saker bør bare tillates dersom man står overfor ugjendrivelige bevis som utelukker at den opprinnelige avgjørelse kan bli stående. Dette er overhodet ikke tilfelle i denne saken.
Lagmannsretten har ikke vurdert de nye legeerklæringene i forhold det øvrige bevismaterialet. Kjennelsen svikter her på et avgjørende punkt.
Alle de forhold som nå påberopes, var kjent av A og hans daværende forsvarer allerede i 1982. Noen gjenopptakelsesbegjæring ble ikke fremsatt da. Dette bør ha betydning ved vurdering av sakens rettslige sider.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1970 i straffesak mot A tillates ikke gjenopptatt.»
Eidsivating lagmannsrett har i sitt oversendelsesbrev til Høyesteretts kjæremålsutvalg avgitt uttalelse i henhold til straffeprosessloven § 383.
A har ved sine forsvarere avgitt tilsvar og et prosesskrift av 22. juli 1994. Det er dels vist til anførslene for lagmannsretten. Om disse viser kjæremålsutvalget til lagmannsrettens kjennelse. A har selv tilskrevet kjæremålsutvalget i prosesskrift av 27. juli 1994.
A hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig og har i hovedsak anført:
De nye rettsmedisinske konklusjoner har sentral betydning for gjenopptagelsesspørsmålet på to måter. For det første er det nå slått fast at den fellende dommen ble avsagt på et uriktig grunnlag for så vidt gjelder tidspunktet for når drapene kunne ha funnet sted, ut fra en isolert vurdering av de rettsmedisinske funn. Den eneste konklusjon det synes mulig å trekke av disse, er at drapene ble begått før kl. 0600 den 24. desember 1969. For det annet er de nye konklusjonene av helt sentral betydning for spørsmålet om når de to drapsofrene døde. Det fremstår i dag som overveiende sannsynlig at døden inntraff med meget kort mellomrom. Sammenholdt med det faktum påtalemyndigheten hele tiden har lagt til grunn - at begge var sterkt beruset om ettermiddagen den 22. desember - er denne konklusjon uforenlig med 22. desember som drapsdato. Hvis døden inntrådte med kort mellomrom, er Cs manglende promille uforklarlig.
Det er ikke riktig at de nye sakkyndige har hatt et dårligere grunnlag for å uttale seg enn de opprinnelige. Det vises bl.a. til at Lundevall i forbindelse med obduksjonen la til grunn at drapene var begått 23. eller 24. desember.
Det kan ikke uten videre forutsettes at C ville drukket alkohol dersom han hadde levet etter den 22. desember. Ved juletider i 1969 herjet Hong-Kong-influensaen i X. Politiavhørene viser at C hadde fått influensa den 22. desember.
Det er ikke tvil om at det rettsmedisinske bildet er helt annerledes enn det lagretten ble forelagt under hovedforhandlingen i 1970. Muligheten for at drapsofrene døde med relativt kort mellomrom, ble overhodet ikke berørt. Videre må det være på det rene at de rettsmedisinske konklusjoner hadde en helt avgjørende betydning. De nye sakkyndige erklæringene representerer derfor nye bevis.
Når man i tillegg til de nye erklæringene, tar i betraktning de øvrige bevisene i saken, særlig det eksepsjonelt høye antall vitner som har sett eller hørt aktivitet på drapsstedet 23.-24. desember kan det etter forsvarernes mening ikke herske tvil om at A er uskyldig dømt. Subsidiært anføres at de nye rettsmedisinske uttalelsene om når drapene kunne være begått, i seg selv er tilstrekkelige for gjenopptakelse, uavhengig av sakens øvrige bevis.
Bakgrunnen for dette er at Lundevalls og Giertsens tidfestelse av dødsfallstidspunktet var av helt avgjørende betydning for at aktor og lagmannen i sin rettsbelæring anmodet lagretten om å sette ut av betraktning uttalelser fra en rekke vitner som hadde sett eller hørt aktivitet på drapsstedet 23. desember eller natt til 24. desember.
De nye sakkyndige har rettet en massiv kritikk mot Lundevall og Giertsens tidsangivelser. Man står her overfor en entydig faglig underkjennelse som fremstår som oppsiktsvekkende.
Ut fra en isolert rettsmedisinsk vurdering kan man nå bare konkludere med det negative: Drapene må være begått før kl. 0600 om morgenen den 24. desember 1969. Det kan ikke på et forsvarlig medisinsk grunnlag foretas en tilbakeregning til «tidlig på dagen» 23. desember, slik som lagt til grunn av lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg ved avgjørelsen av den tidligere gjenopptakelsesbegjæringen. De nevnte vitneprov fremstår da i et helt annet lys.
Atter subsidiært er det anført at nye vitnebevis må medføre at gjenopptakelse tillates. Det vises til politiforklaringer fra fem nye vitner, herav ett som har meldt seg etter at lagmannsrettens avgjørelse forelå. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å referere nærmere hva som sies i denne forbindelse.
A mener det er åpenbart at vilkårene for gjenopptakelse foreligger. Det er intet grunnlag for anførselen om at lagmannsretten kan ha misforstått kjennelsen i Rt 1992 side 1683, og det kan ikke anses som noen feil at lagmannsretten i kjennelsen ikke har gått inn på de øvrige bevis i saken. Sakens alder har etter hans mening liten betydning i forhold til det som er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse. Det er vist til at det faktiske grunnlaget er svært godt fordi man i Sten Ekroths bok «Julmorden i Lille Helvete» har referat fra rettsforhandlingene, basert på lydbåndopptak.
A har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, skal bemerke:
Gjenopptakelse er prinsipalt krevet med hjemmel i straffeprosessloven § 391 nr 3. Etter denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves dersom det opplyses en ny omstendighet eller fremskaffes et nytt bevis som «synes egnet til å føre til frifinnelse». At nye sakkyndige erklæringer kan danne grunnlag for gjenopptakelse selv om de ikke bygger på nytt materiale, er ikke tvilsomt og heller ikke bestridt av påtalemyndigheten. Det kan her vises til Rt 1964 side 1426.
Påtalemyndigheten hevder at de nye sakkyndige erklæringene vedrørende tidspunktene for skadetilføyelsene og ofrenes død, ikke tilfører saken noe nytt i forhold til det som forelå under sakens behandling i 1970, og at de derfor ikke kan anses som nye bevis. Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette.
Påtalemyndigheten mener at det i tilfelle vil være nødvendig med ytterligere spørsmål til de sakkyndige før gjenopptakelse eventuelt besluttes. Utvalget har ikke funnet grunn til å innhente ytterligere uttalelser eller å oppnevne nye medisinsk sakkyndige i forbindelse med behandlingen av kjæremålet.
Det er ingen uenighet mellom partene om at det ved domfellelsen er lagt til grunn at A har begått drapshandlingene den 22. desember 1969. Dersom drapene skjedde senere, er det etter påtalemyndighetens syn ikke bevismessig grunnlag for at A var gjerningsmannen. Kjæremålsutvalget forstår det slik at påtalemyndigheten hadde samme oppfatning under hovedforhandlingen.
Påtalemyndighetens standpunkt er at drapene skjedde i forbindelse med en fest i ---gaten 73 om ettermiddagen/kvelden den 22. desember, og at begge ofrene var beruset da de ble skadet. Selv om det nå anføres at det kan hefte usikkerhet ved graden av beruselse for Cs vedkommende, synes det i saken gjennomgående å være lagt til grunn at ofrene hadde omtrent samme alkoholkonsentrasjon i blodet da de ble skadet. Dette har således vært utgangspunkt for vurderinger foretatt av de sakkyndige Lundevall og Giertsen. Ved obduksjonen fant man at B hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,3 promille, mens C ikke hadde alkohol i blodet.
Når det må legges til grunn at C hadde en betydelig alkoholkonsentrasjon i blodet ca kl. 1600 den 22. desember og at alkoholen var forbrent da han døde, må forklaringen være enten at han levet i mange timer etter skadene ble tilføyet ham, eller at skadene ble tilføyet ham på et senere tidspunkt enn ettermiddagen og kvelden den 22. desember. Sannsynligheten for at C har eller kan ha levet i lenger tid etter skadetilføyelsen, blir derfor et sentralt spørsmål.
I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 5. mars 1976 i den forrige gjenopptakelsessaken er det lagt til grunn at Lundevall og Giertsen i sine skriftlige uttalelser fra 1972 i hovedsak har gjengitt det de muntlig ga uttrykk for under hovedforhandlingen. Uttalelsene er inntatt i lagmannsrettens kjennelse av 7. mai 1975. Som lagmannsretten i kjennelsen av 29. april 1994 er inne på, er det bevismateriale i saken som kan tyde på at deres muntlige uttalelser var mindre nyanserte enn de senere skriftlige erklæringene.
Av Lundevalls skriftlige uttalelse fremgår at han på bakgrunn av funnene ved obduksjonen, antok at C levet noen timer etter skadetilføyelsen - men at nærmere tidsfestelse er svært usikker. Vurdert under forutsetning av at de avdøde hadde omtrent samme alkoholkonsentrasjon i blodet da de ble skadet, mener han alkoholanalysetallene taler for at C har levet minst 15 timer - kanskje enda lenger enn B.
Giertsen anfører at obduksjonsfunnene tyder på at C har levet ca 12 timer etter skaden, forsiktig anslått, men han understreker usikkerheten ved tidsangivelsen. Under den gitte forutsetning om beruselsesgrad må C, avhengig av hvilken hastighet man regner med for omsetningen av alkoholmengden, ha levet minimum 13, 20 eller 28 timer etter at han ble sett av A kl. 2000 den 22.12.
Når det gjelder B, har de to sakkyndige antatt at døden inntrådte i umiddelbar tilslutning til de store hjerneskader han ble påført. For C foreligger ikke noen tilsvarende vurdering i tilknytning til de påviste skader, men uttalelsene må forutsette at det ikke er ansett uforenlig med de skadene C ble påført, at han kan ha levet minst 15-20 timer etter dette.
De nye sakkyndige har behandlet spørsmålet om hvor lenge C kan antas å ha levet etter skadene, vurdert på bakgrunn av obduksjonsmaterialet. Som nevnt er uttalelsene fra de nye sakkyndige i det vesentlige gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålsutvalget vil bare summarisk gjengi noen av deres konklusjoner.
Rettsmedisineren S.O. Lidholm kritiserer i en uttalelse fra 1976, med tilslutning fra professor Bo Thorell, at det trekkes den slutning fra funn ved den harde hjernehinnen at C må ha levet minst 12 timer etter skaden.
I en erklæring av 2. november 1982 fra professor Ansgar Torvik og daværende konstituert spesiallege, nå professor Christian Fredrik Lindboe konkluderer disse med at de anser det sannsynlig at både C og B døde i løpet av minutter til et par timer etter skaden.
Professor Jørn Simonsen har i erklæring av 14. desember 1992 uttalt at det neppe er sannsynlig at C kan ha levet i 13, eventuelt 20 timer etter skadene, mens han understreker at fotografiene ikke tillater noen eksakt vurdering av skadene.
Professor Olav Anton Haugen sier i erklæring av 14. september 1993 at det hefter stor usikkerhet til konklusjonen om at «obduksjonsfunnene taler for at avdøde har levet noen timer etter at noen av lesjonene ble tilføyet ham». Det antas ikke å være noe i veien for at C kan ha dødd umiddelbart eller kort tid etter skadetilføyelsen. Manglende utvikling av hjerneoppsvulming og fravær av tegn til slimhinneforandring i luftveiene anses å svekke sannsynligheten for at C har levet i flere timer.
De nye sakkyndige erklæringer synes alle å trekke i samme retning når det gjelder spørsmålet om hvor lenge C levet etter at skadene var påført ham. Deres begrunnelse er også i hovedsak sammenfallende. Ingen av dem gir positiv støtte til de tidligere sakkyndiges syn på hvor lenge C kunne ha vært i live.
Heller ikke når det gjelder vurderingen av dødstidspunktene, er det samstemmighet mellom de tidligere og de nye sakkyndige.
Som det fremgår av sitatet fra lagmannsrettens kjennelse inntatt ovenfor, var Lundevalls konklusjon at skadene mest sannsynlig var inntruffet mellom den 22. desember 1969 kl. 1600 og 23. desember kl. 1300-1500. I et brev av 18. august 1972 til statsadvokatene uttalte Lundevall bl.a.:
«Jeg tror Giertsen og mitt syn kan sammenfattes i den slutning at B og C ble skadet enten om kvelden 22/12, om natten, eller senest - tidlig på dagen 23/12.»
Disse slutningene er trukket på grunnlag av de opplysninger obduksjonsrapporten ga, men det kan synes som om den forutsetning om alkoholpåvirkning som de sakkyndige ble bedt om å legge til grunn, har hatt vel så stor betydning for deres endelige konklusjoner.
De nye sakkyndige retter kritikk mot Lundevall og Giertsen for de konklusjoner som er trukket ut fra obduksjonsrapporten. Denne anses til dels mangelfull. Kjæremålsutvalget viser til uttalelsene slik de er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. Torvik og Lindboe konkluderer med at døden må ha inntrådt senest 6 timer før kl. 1200 den 24. desember. I et brev av 26. mai 1994 til forsvarerne uttaler Torvik bl.a.:
«Hvis både C og B døde kort tid etter skadene, slik vi mener å ha dokumentert i vår erklæring av 2/11-82, og C var tydelig beruset kl. 20.00 den 22. desember, vil jeg fastholde at drapene tidligst kan ha skjedd ut på dagen den 23. desember.»
Hovedinnholdet i de nye medisinske erklæringer kan oppsummeres slik:
Det bestrides at det som foreligger om dødsstivhet og blodlevring under hjernehinnen gir grunnlag for å anta at C har levet flere timer etter skadene. Det er på den annen side fremhevet forhold som taler for at C ikke har levet lenger tid etter skadetilføyelsen, således manglende oppsvulming av hjernen, og manglende reaksjon i luftveien.
Professorene Torvik og Lindboe har uttrykkelig uttalt at det må anses sannsynlig at også C døde senest et par timer etter at han ble påført skader.
Det bildet de nye sakkyndige gir av den rettsmedisinske situasjon, fremstår på vesentlige punkter som forskjellig fra det de tidligere sakkyndige har gitt. Selv om også disse ga uttrykk for tvil og forbehold, blir forskjellen så stor at kjæremålsutvalget ikke finner det tvilsomt at de nye erklæringene må anses som nye bevis i saken. Bevisene har utvilsomt stor tyngde. Det er ikke omstridt at erklæringene er avgitt av anerkjente rettsmedisinere.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at lagmannsretten har misforstått avgjørelsen inntatt i Rt 1992 side 1683. Det heter her at formuleringen «synes egnet til» betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig. Sannsynlighetsovervekt for at domfelte vil bli frifunnet ved en ny behandling av saken, kreves ikke. Påtalemyndigheten har med styrke anført at det må stilles særlig sterke krav til de nye bevis når det som her dreier seg om en meget gammel dom. I dette tilfelle dreier det seg imidlertid om en dom for meget alvorlige forhold, og de hensyn som er fremhevet av påtalemyndigheten, kan i alle fall ikke ha mer enn en meget begrenset vekt.
I forbindelse med den forrige gjenopptakelsessaken ga påtalemyndigheten uttalelser ved daværende statsadvokat Håkon Wiker, som også var aktor under hovedforhandlingen i 1970. Uttalelsene er datert 21. september og 25. oktober 1972 og er i hovedsak gjengitt i lagmannsrettens kjennelse av 7. mai 1975. Wiker skriver bl.a.:
«Handlingstiden var et meget sentralt punkt i bevisførselen under hovedforhandlingen, og de avgjørende opplysninger for lagretten i denne forbindelse må antas å ha vært de rettsmedisinske sakkyndiges erklæring.»
Når de nye sakkyndige erklæringene settes opp mot de tidligere, kan det ikke sies å foreligge noen slik støtte fra medisinsk sakkyndige for at skadetilføyelsene skjedde den 22. desember, som synes forutsatt under behandlingen av straffesaken. Bevissituasjonen blir på dette punkt en vesentlig annen.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning foreligger en rimelig mulighet for at A kan bli frifunnet ved en ny behandling av saken.
Etter dette må kjæremålet forkastes.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:Kjæremålet forkastes.