6 Den første gjenopptakelsessaken

6.1 Oversikt

Liland fremsatte den 27. desember 1971 begjæring om gjenopptakelse av straffesaken mot ham. Før dette tidspunkt hadde Ekroth gjort et stort forarbeide. Dette kommer skriftlig til uttrykk i den omfangsrike dokumentsamlingen «Pusselspel» (jf foran under pkt. 1.2.3).

Innholdet i dette arbeide og det forhold som etter hvert utviklet seg mellom Ekroth og norske myndigheter vil bli gjennomgått nedenfor under pkt. 6.2. Under pkt 6.3 vil videre bli gitt en redegjørelse for den behandling som gjenopptakelsesbegjæringen ble gitt forut for lagmannsrettens avgjørelse. Denne avgjørelsen blir så gjenomgått under pkt. 6.4, mens Lilands kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg og kjæremålsutvalgets avgjørelse blir omtalt under pkt. 6.5. Endelig vil utvalget i pkt. 6.6 komme med sine bemerkninger til behandlingen av denne delen av Liland-saken.

6.2 Ekroths forarbeide - «Pusselspel»

Umiddelbart etter at hovedforhandlingen for Eidsivating lagmannsrett var avsluttet den 3. juli 1970, startet Ekroth innsamlingen av det dokumentmaterialet som senere kom til å utgjøre «Pusselspel», en dokumentsamling på i alt ca 1730 sider. Dokumentsamlingen så offentlighetens lys første gang den 26. november 1971 da den ble overlevert til Kronprins Harald, Statsministeren, Justisministeren og Riksadvokaten. Samtidig ble den også overlevert advokat Nordhus. I Lilands gjenopptakelsesbegjæring av 27. desember s.å. vises det til særskilt «innringede momenter» i innholdsfortegnelsen til «Pusselspel». Utvalget finner det i det følgende nødvendig å gi en konsentrert fremstilling av hva «Pusselspel» inneholder. Dermed får man også et bilde av det arbeide som Ekroth utførte fra sommeren 1970 og ut dette året.

De første vel 40 sidene inneholder diverse avisutklipp og annet stoff rundt Ekroths bok «Strengelek» utgitt i 1967, og fra den ærekrenkelsessaken som fulgte i kjølvannet av boken. Det falt dom i denne saken i mars 1970 hvor Ekroth ble dømt til å betale kr. 10.000,- til to medarbeidere i NRK (til sammen kr. 20.000,-). En del påstander fremsatt i boken mot disse to medarbeiderne ble mortifisert.

Fra side 43 til 276 finner man atskillig stoff rundt og fra rettssaken mot Liland i juni/juli 1970. Det hele starter med diverse avisutklipp. Deretter kommer en direkte gjengivelse av noen vitneavhør, en fremlagt værrapport for tiden fra 22. - 25. desember 1969, spørsmålsskriftet til lagretten, statsadvokatens og forsvarerens prosedyreinnlegg, lagmannens rettsbelæring, lagrettens svar, de rettspsykiatrisk sakkyndiges forklaringer, prosedyreinnlegg og rettsbelæring vedrørende sikring samt lagmannsrettens dom av 3. juli 1970. Referatene av forklaringer og andre muntlige innlegg i retten var skrevet ut fra de lydbåndopptak som Ekroth hadde gjort. Underveis flettet Ekroth inn beskrivelser av egne inntrykk og opplevelser under hovedforhandlingen. Deretter følger diverse avisomtaler fra dagene etter at dommen falt.

Ekroths første samtale med et vitne finner sted allerede den 4. juli 1970. Samtalen gjengis i direkte tale, skrevet ned etter lydbåndopptak og med Ekroths egne beskrivelser innledningsvis, underveis og til avslutning. Deretter gjengis ytterligere et ti-talls samtaler fra 27. juli 1970 og utover, bl.a. med «Stepper'n» og med Liland (side 277-351).

Deretter følger (side 352-505) en rekke kopierte politidokumenter, bl.a. diverse avhør av Liland, rettsbøker fra fengslingsmøter, «Stepper'ns» politiforklaringer, politiforklaringer fra personer som «Stepper'n» hadde vært sammen med den 23. og 24. desember 1969 og politiforklaringer fra enkelte av naboene til Glemmengt. 73. Også i dette materialet er delvis innarbeidet Ekroths egne korte bemerkninger og referat fra korte intervjuer som han hadde hatt med andre personer og som var tatt opp på lydbånd.

Så gjengis (side 506-519) Ekroths samtale med vitne Ole (se foran under pkt. 3.4.2 og 3.4.6) som «Stepper'n» angivelig skulle ha vært sammen med den 23. desember 1969 utover ettermiddagen og kvelden. Dette vitnet var på det tidspunkt Ekroth snakket med ham ikke avhørt av politiet. Vitnet kunne ikke erindre at han hadde vært sammen med «Stepper'n» denne dagen.

Fra side 520 til side 1110 følger et nokså sammensatt stoff. Dette inneholder kopier av politiforklaringer, dels i sin helhet og dels enkelte utsnitt, og utskrift av lydbåndreferat fra Ekroths egne samtaler med noen av de samme vitnene. Etter hvert kommer også en god del annet dokumentmateriale, bl.a. politiets fotografier fra åstedet og av ofrene, rapporter fra politiets tekniske undersøkelser, dokumenter vedrørende de medisinske undersøkelsene av likene og utdrag av professor Lundevalls lærebok i rettsmedisin. I en sekvens (side 791-802) beskrives et besøk ved brannruinene etter et bolighus hvor Liland tidligere hadde bodd sammen med ektefelle og barn. I ruinene finner Ekroth enkelte personlige papirer. Noe av dette kopieres og tas inn i «Pusselspel», f. eks. en skilsmissedom vedrørende ektefellen for noen år tilbake med opplysninger som var belastende for henne og et arbeidsbevis som inneholdt en anbefaling av Liland som arbeidstaker. Også denne delen av «Pusselspel» er ispedd diverse kommentarer fra Ekroths side.

Deretter (side 1113-1151) følger et referat fra rettsforhandlingene i Høyesterett den 27. november 1970, da Lilands anke over saksbehandlingen og straffeutmålingen ble behandlet. Forhandlingene ble tatt opp på lydbånd av Ekroth, og referatet baserer seg på dette opptaket. De neste 250 sidene inneholder fotokopi av et dokumentutdrag som var utarbeidet for Høyesteretts behandling av ankesaken. Deretter følger bl.a. Høyesteretts dom samt avisomtale av saken for Høyesterett.

Den siste delen inneholder i det vesentlige flere nye referater fra samtaler som Ekroth hadde med diverse vitner fram til julen 1970. I tillegg er i stor grad tatt inn politiavhørene av de samme personene.

I innbundet stand er «Pusselspel» en bok med meget betydelige, men dog uhåndterlige dimensjoner. Sidene er i A-4 format og har bare trykk på den ene siden. Når antallet trykte sider er ca 1730, er således det egentlige sidetallet det dobbelte. Så vidt utvalget har forstått, er en del av de eksemplarer som ble produsert delt opp i seks bind. I en slik utgave vil boken formentlig være noe lettere lesbar.

I forbindelse med overleveringen til norske myndigheter i slutten av november 1971, var det en del presseomtale. Det er liten grunn til å gå ut fra at innholdet i «Pusselspel» ble viet noen særlig oppmerksomhet fra norske myndigheters side i løpet av den påfølgende måneden frem til 27. desember, da Liland selv krevet gjenopptakelse.

På dette tidspunkt hadde Ekroth allerede i over et år på forskjellig vis forsøkt å henlede offentlighetens oppmerksomhet både på det justismord som han mente at Liland hadde vært utsatt for, det arbeide som han selv gjorde for at Liland skulle bli frifunnet og på den negative holdning som han mente at han ble møtt med fra myndighetenes side. Utvalget finner grunn til ytterligere å nevne Ekroths forhold til norske myndigheter i forbindelse med to politianmeldelser knyttet til leie av butikklokale og leilighet i Holtegt. 30 i Oslo. Noe av årsaken til dette er at Ekroth selv setter den holdning som han møtte hos politiet, i nøye sammenheng med hans egen forutgående aktivitet i Liland-saken.

Om aftenen den 30. juni 1971 politianmeldte Ekroth et tyveri begått fra hans leilighet. Han opplyste å ha oppholdt seg utenlands fra begynnelsen av mars samme år til noen få dager i forvegen. Umiddelbart før Ekroth ankom politivakta hadde han selv sett at huseieren og ektefellen hadde pakket ned en del gjenstander. Den påfølgende dag innga Ekroth ved personlig oppmøte en ny politianmeldelse rettet mot to navngitte menn som han samme formiddag hadde oppdaget inne i leiligheten. Anmeldelsen gjaldt innbrudd, eventuelt grovt tyveri.

Den 7. juli 1971 utarbeider politiet et notat om at Ekroth ved en rekke anledninger hadde henvendt seg til kriminalvakta hvor han ba om å få snakke med øverste sjef, eventuelt kriminalsjefen. Politiet mente at de spørsmål han tok opp var av sivilrettslig art og henviste ham derfor hver gang videre til byfogden/namsmyndighetene. Ekroth ble gjentagende ganger anmodet om å forlate politivakta, noe han ikke etterkom. Tjenestemennene ble etter hvert oppmerksom på at Ekroth hadde med seg lydbåndopptaker og gjorde opptak. På forespørsel nektet han å innlevere lydbåndet. Til slutt forlot han vakta i sinne.

Ved avhør den 13. juli 1971 opplyser huseieren at Ekroth på grunn av mislighold av leiekontrakten ble sagt opp den 27. januar s.å. I politidokumentene finner man kopi av påkrav og oppsigelse av denne dato, dokumenter vedrørende utkastelse, arrestbeslutning fra Oslo namsrett datert 14. juni 1971 for et krav om erstatning for diverse skader på lokalene, stort kr. 6.000,-, protokoll for senere avholdt arrestforretning hvor arrest ble tatt i løsøregjenstander og innbo til en samlet beregnet verdi av kr. 5.270,- og forliksklage av 2. juli 1971 fra gårdeieren mot AS Gullgruben og Ekroth for et samlet krav på kr. 8.600,-, i det vesentlige som følge av leieboerens behandling av lokalene.

Den 19. september 1971 sendes Ekroth skriftlig meddelelse fra Oslo politikammer om at de to anmeldelsene var henlagt etter bevisets stilling. Ekroth klager den 24. september 1971 til statsadvokaten, med gjenpart til riksadvokaten. Som vedlegg til klagen følger et relativt omfattende dokumentmateriale, bl.a. vedrørende «överklagande av tre justitiemord». Dette gjaldt tre kjennelser av Oslo namsrett, avsagt h.h.v. 29. juli, 4. august og 5. august 1971. Det fremgikk at dette «överklagande» også var sendt statsministeren, justisministeren, sivilombudsmannen, politimesteren og kriminalsjefen. Det fremgikk videre at det i forbindelse med namsrettsakene på forhånd hadde vært en omfattende skriftveksling hvor også Justisdepartementet var blitt involvert fra Ekroths side. Den 22. oktober 1971 meddeler Oslo politikammer at saken var henlagt etter ordre fra statsadvokat Wiker, som hadde bedt om at Ekroth ble underrettet om at han ikke hadde funnet grunnlag for å omgjøre politiets avgjørelse om å henlegge saken etter bevisets stilling.

Ekroth ser som nevnt henleggelsen som en reaksjon fra politiets/påtalemyndighetens side på hans forutgående engasjement i Liland-saken. På bakgrunn av det til dels kompliserte rettsforhold som besto mellom huseier og leieboer, med diverse namsrettskjennelser og senere kjæremål til lagmannsretten, fremstår påtalemyndighetens beslutning om henleggelse som en avgjørelse uten påviselig sammenheng med Ekroths tidligere aktivitet til fordel for Liland. Som det fremgår av redegjørelsen foran, skjedde henleggelsen ikke uten en forutgående etterforskning, bl.a. med utrykning av politi til åstedet etter Ekroths anmodning.

Ekroth fortsatte sine henvendelser til ulike norske myndigheter også etter at «Pusselspel» var overlevert. Ut på vinteren 1972 oversendes en del av «Pusselspel» (del 2 fra side 254 til ca side 500, samt de siste 15 sidene) til Kong Olav, Kronprins Harald, statsministeren, samtlige statsråder, stortingspresidenten m. fl.

I forbindelse med statsråd på Slottet den 12. mai 1972 overleverte Ekroth et lydbånd til statsminister Bratteli inne i slottsgården. Lydbåndet inneholdt bl.a. klipp fra prosedyreinnleggene og lagmannens rettsbelæring under hovedforhandlingen sommeren 1970 samt fra Ekroths intervjuer med en del av vitnene i Liland-saken. I følge avisreferat den påfølgende dag hadde Ekroth ved anledningen klart å trenge seg forbi de to gardistene som sto vakt utenfor inngangen. Få dager senere ble tilsvarende lydbånd også overlevert Riksadvokatens og statsadvokatens kontorer.

Den 19. mai 1972 ble Ekroth besluttet bortvist fra Norge i medhold av fremmedlovens § 11 annet ledd jf § 12. Beslutningen var begrunnet med at han ved flere anledninger hadde oppsøkt en rekke offentlige kontorer, bl. a kontorene til riksadvokat Dorenfeldt, førstestatsadvokat Elgesem og statsadvokat Wiker, og «der forstyrret arbeidsfreden ved sin provoserende framferd, bl.a. ved bruk av lydbåndopptaker». Ekroth påklaget utvisningsbeslutningen. I den forbindelse ble sendt telegram til Kongen, Statsministeren, samtlige statsråder, Høyesterettsjustitiarius, Sivilombudsmannen m.fl. Statens utlendingskontor forkastet klagen over utvisningsbeslutningen den 31. mai s.å. I brev til Kong Olav av 22. juni 1972 ba Ekroth om at dette vedtaket ble overprøvet. Samtidig ble oversendt et lydbånd med diverse intervjuer av vitner. Lydbåndet var samme dag også oversendt til justisministeren.

Den 25. august 1972 opphevet Justisdepartementet den vel to måneder gamle beslutningen om bortvisning av Ekroth. I departementets avgjørelse ble gitt uttrykk for at Ekroths «plagsomme og provoserende opptreden mot offentlige myndigheter» ikke var av så alvorlig art at den kunne begrunne bortvisning fra riket med hjemmel i fremmedlovens § 11 annet ledd jf § 12. Det måtte kunne finnes andre midler til å få ham til å opphøre med sin plagsomme opptreden.

6.3 Gjenopptakelsesbegjæringen og behandlingen av den

Lilands håndskrevne gjenopptakelsesbegjæring av 27. desember 1971 har slik ordlyd:

«På grunn av vedlagte innholdsfortegnelses innringede momenter ber undertegnede sak 86/1970 omgående gjenopptatt.»

Som vedlegg fulgte en 10-siders innholdsfortegnelse til «Pusselspel». I denne var «innringet» i alt 54 dokumenter. Disse dokumentene utgjorde til sammen noe over 200 av de i alt ca 1730 sidene. I det vesentlige var det tale om diverse politiforklaringer fra vitner samt referater fra en del av de samtaler som Ekroth i annet halvår 1970 hadde hatt med noen av de samme vitnene og også med enkelte vitner som ikke var blitt avhørt av politiet. I tillegg var bl.a. «innringet» et dokument som inneholdt en beskrivelse av «antaglikt händelsesförlopp», referat av den del av statsadvokat Wikers prosedyreinnlegg og lagmannens rettsbelæring som gjaldt «celleinnvekst» samt en medisinsk fagartikkel med overskriften «Wound healing and collagen formation».

Begjæringen ble av lagmannsretten den 6. januar 1972 oversendt statsadvokatene i Eidsivating v/statsadvokat Wiker. Samtidig ble det bedt om påtalemyndighetens uttalelse i saken.

Under forberedelsen til denne uttalelsen stilte statsadvokaten endel spørsmål til de to som hadde vært rettsmedisinsk sakkyndige under hovedforhandlingen i 1970, professor Lundevall og dosent Giertsen. (Sistnevnte var i mellomtiden blitt professor.) Det fremgår av etterforskningsdokumentene at i alle fall Giertsen i forbindelse med denne forespørselen ble oversendt et kopisett av disse dokumentene. I et oversendelsesbrev til ham fra Jahrmann av 26. april 1972 vedlegges også et notat «med henvisning til opplysninger som kan ha betydning for besvarelse av spørsmålene». Dette notatet inneholder en opplisting av en del saksdokumenter, bl.a. obduksjonsrapportene, rapport og fotografier fra åstedsundersøkelsen og henvisning til i alt fem dokumenter vedrørende «forklaringer om alkoholkonsum». Spørsmålene fremgår av pkt. 6.6.4 nedenfor. Et av dem gjaldt Johansens overlevelsestid «vurdert på bakgrunn av opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin, - under forutsetning av at begge de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen.»

Lundevall besvarte henvendelsen i et brev av 20. april 1972. Gruppert etter spørsmålene i statsadvokatens brev kan Lundevalls uttalelser i korthet gjengis slik:

(1) Larsen antas å ha avgått ved døden få minutter etter at han var blitt tilføyd de store hjerneskadene.

(2) Ut fra vurdering av dødsstivhet må Larsen ha vært død minst 6-8 timer før liket ble undersøkt av lege Frestad. Sannsynligvis var han død forut for den 24. desember. Det var mulig at Larsen hadde vært død allerede fra den 22. desember. Den alkoholkonsentrasjon som ble funnet ved undersøkelse av Larsens blod kunne i seg selv si lite om dødstidspunktet.

(3) Forholdene på åstedet talte for at Johansenfikk blødende lesjoner på minst to forskjellige tidspunkter. I og med at blodlevrene fra en blødning under den hårde hjernehinnen satt lett festet til hinnen, hadde det gått noen timer fra denne skaden ble påført Johansen til døden inntrådte. Et mere presist svar kunne ikke gis. Forutsatt at Johansen hadde hatt samme alkoholkonsentrasjon i blodet som Larsen da de tilnærmet samtidig ble påført skadene, hadde Johansen levet minst omkring 15 timer lenger enn Larsen, kanskje enda lenger, uten å drikke alkohol.

(4) Også Johansen måtte ha vært død 6-8 timer før liket ble undersøkt av lege Frestad. Ulikhet i likstivhet ved syningen den 25. desember tydet på at han døde noe senere enn Larsen.

(5) På grunn av dødsstivhet da likene ble funnet måtte både Larsen og Johansen ha vært døde i minst6-8 timer og dermed tidligere enn «på etternatten 24/12». Forutsatt at Johansen hadde samme alkoholnivå i kroppen som Larsen da han ble skadet, kunne han ikke blitt skadet senere enn kl. 13-15 den 23. desember.

Professor Giertsens svar datert 9. juni 1972 kan oppsummeres slik:

Ut fra de opplysninger som forelå om dødsstivhet, var det et forsiktig anslag at Larsenog Johansenhadde vært døde i minst 12 timer da lege Frestad synet likene. Giertsen anså det som overveiende sannsynlig at Larsen hadde vært død i minimum to, sannsynligvis to og et halvt døgn da han ble synet den 25. desember kl. 11.00. Selv med de store hjerneskader kunne det ikke utelukkes at han kunne ha levet 1 til 2 timer etter at han fikk skadene. De blodlevrer som under obduksjonen ble funnet å sitte lett festet til den hårde hjernehinnen hos Johansen,innebar etter et forsiktig anslag at han i alle fall hadde overlevet blødningen med minst 12 timer. Dermed måtte det antas at Johansen hadde fått skaden som førte til blødningen senest ett døgn før lege Frestad undersøkte likene (altså senest om formiddagen den 23. desember).

Det faktum at Johansen var edru ved dødens inntreden, fortalte kun at han måtte ha levet omkring 20 timer etter at han sist ble sett - like full som Larsen - av Liland den 22. desember kl. 20.00.

Giertsen bemerket avslutningsvis at den fagartikkel som var inntatt i Ekroths dokumentsamling «Pusselspel», «Wound healing and collagen formation», ikke kunne ses å ha relevans til de problemer som han hadde diskutert i erklæringen.

Giertsens erklæring ble forelagt professor Lundevall som den 18. august 1972 bl.a. ga følgende supplerende uttalelse:

«Som det fremgår, er der liten forskjell mellom Giertsens og mine konklusjoner. Den lille divergens beror på forskjeller i skjønnsmessig vurdering.

Når det gjelder dødsstivheten og likenes temperatur er jeg enig i den teoretiske del av Giertsens vurdering. Derimot føler jeg meg ikke helt sikker på om dødsstivheten var heltutviklet og hvor lavt ned likenes temperatur var sunket ved dr. Frestads undersøkelse 24/12.

Når det gjelder vurderingen av alkoholkonsentrasjonene, er jeg enig i Giertsens syn.

Når det gjelder alderen av hjernehinneblødningen hos Johansen, er jeg litt mere forsiktig enn Giertsen i min slutning. Min forsiktighet skyldes at der ikke ble utført mikroskopi av blødningen med omgivelser, og at der derfor ikke er et helt presist grunnlag for bestemmelse av blødningens alder. (Forklaringen på at det ikke ble utført mikroskopi er at den aktuelle problemstilling ikke forelå da vi utførte obduksjonen).

Når det gjelder spørsmålet om hvor lenge Larsen levde etter å være blitt skadet, bygger jeg min slutning på vår erfaring fra de tallrike trafikkskadede vi undersøker her på instituttet. Man skal vel ikke uttrykke seg for kategorisk i et så vanskelig spørsmål, men jeg har vanskelig for å tro at Larsen kunne ha levet opp til et par timer etter beskadigelsen.

Jeg tror Giertsen og mitt syn kan sammenfattes i den slutning at Larsen og Johansen ble skadet enten om kvelden 22/12, om natten, eller - senest - tidlig på dagen 23/12.»

I brev fra Ekroth til lagmannsretten datert 22. juni 1972 ble søkt gitt en nærmere begrunnelse for gjenopptakelsesbegjæringen. Det ble i brevet påpekt at det forelå vitnebevis for at ofrene var i live også den 23. desember 1969. I den forbindelse ble bl.a. vist til en del av de intervjuer som Ekroth selv hadde hatt med vitnene. I brevet ble også argumentert for at «Stepper'n» var den riktige gjerningsmannen. Det ble opplyst at Ekroth selv hadde tatt hårprøver av ham, og det ble bedt om en vitenskapelig undersøkelse av det hår som man i sin tid fant i Larsens hender og i en kam på åstedet, for sammenligning med «Stepper'ns» hår. I særskilt brev til retten av samme dag ble bedt om at det ble tatt ut tiltale mot «Stepper'n» for å ha begått drapene mot Larsen og Johansen.

Den sistnevnte anmodning ble besvart i brev fra statsadvokatene i Eidsivating til Liland av 3. juli 1972. Der ble det kort gitt uttrykk for at det ikke var grunnlag for å mistenke «Stepper'n», og at det derfor ikke ville bli iverksatt noen forfølgning mot ham. Samtidig ble minnet om det straffeansvar som var forbundet med uten grunn eller mot bedre vitende å søke å påføre en annen siktelse for et straffbart forhold. I brev til lagmannsretten den påfølgende dag fremholdt statsadvokaten at gjenopptakelsesbegjæringen viste til et meget uordnet og uoversiktlig materiale som det var uhyre tidkrevende å komme igjennom. Det var heller ikke lett å få tak i grunnlaget for begjæringen. I brevet ble annonsert at statsadvokaten noe senere ville avgi en utførlig uttalelse.

Straffeprosessloven av 1887 § 420 første ledd ga adgang for retten til å stanse fullbyrdelsen av en dom når det var fremsatt begjæring om gjenopptakelse av saken. Bl. a. under henvisning til denne bestemmelsen hadde Ekroth i brev til lagmannsretten av 22. juni 1972 på vegne av Liland fremsatt begjæring om at han ble løslatt. Lagmannsretten tok stilling til begjæringen i beslutning av 6. juli s.å., hvor det ble bestemt at fullbyrdelsen av straffen ikke skulle stanses.

Påtalemyndighetens uttalelse til lagmannsretten i anledning gjenopptakelsesbegjæringen ble avgitt den 21. september 1972. Uttalelsen er på 51 sider og er utarbeidet og underskrevet av statsadvokat Wiker. Utvalget finner det riktig å gjengi hovedtrekkene.

Innledningsvis redegjøres for Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1970 og for Ekroths tilstedeværelse under hovedforhandlingen. Deretter opplyses om et vitne som i oktober 1970 tok kontakt med statsadvokat Wiker og fortalte at han hadde opplysninger som viste at det var «Stepper'n» som hadde tatt livet av Larsen og Johansen. Dette førte til at vitnet ble avhørt av politiet. Vitnets senere politiforklaring ga en sterk indikasjon på at hans forklaring var uten enhver realitet.

Deretter nevnes Lilands gjenopptakelsesbegjæring av 27. desember 1971 som viste til «Pusselspel», en 1726 siders dokumentsamling, og Ekroths senere presisering av 22. juni 1972 av grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen. Etter kort å ha avvist at bestemmelsene i straffeprosessloven av 1887 §§ 414 nr. 1 og nr. 3 kunne danne grunnlag for gjenopptakelse, gikk statsadvokaten nærmere inn på lovens § 414 nr. 2. Generelt ble anført at det materialet som var påberopt i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen, ikke inneholdt «nye kjensgjerninger eller bevis som hverken alene eller i forbindelse med tidligere fremførte beviser er eller kan være egnet til å endre den rettslige avgjørelse som er truffet». Materialet inneholdt etter statsadvokatens oppfatning bare en bestridelse av lagrettens bevisbedømmelse, særlig hva angikk spørsmålet om nårLarsen og Johansen ble tilføyet de dødelige skadene. Handlingstiden var et meget sentralt punkt i bevisførselen under hovedforhandlingen, og de avgjørende opplysninger måtte antas å ha vært de rettsmedisinsk sakkyndiges erklæring. Disse ble avgitt på et tidspunkt da Ekroth ennå ikke hadde innfunnet seg i rettslokalet.

I det følgende ble så referert hovedtrekkene i det bevisstoff som var grunnlaget for de spørsmål som lagretten ble stillet under hovedforhandlingen. Det ble bl.a. redegjort for kvistlakkfesten hos Larsen i Glemmengt. 73 den 22. desember 1969. Deretter ble nevnt forklaringene fra noen av «tirsdagsvitnene» om aktivitet på åstedet den 23. desember, men med påpekning av at de etter hvert hadde blitt usikre på om det de hadde iakttatt skjedde dagen i forveien, og således på det tidspunkt da drikkegildet hos Larsen var i full gang. Særskilt ble nevnt forklaringen fra naboen på den andre siden av veggen, som under etterforskningen korrigerte sin forklaring til at det voldsomme bråket inne hos Larsen skjedde den 22. desember.

Det ble deretter påpekt at Liland den 22. desember i alle fall fra ca kl. 17.00 hadde vært hjemme hos seg selv på sin egen hybel, hvor han hadde vasket et par bukser og deretter spilt sjakk med sin nabo. Deretter hadde han etter hvert gått tilbake til Glemmengt. 73, etter sin egen forklaring for å hente noen tabletter. Så ble referert fra Willys forklaring om at det var Liland som åpnet døren i Glemmengt. 73 da han noe etter kl. 20.00 denne dagen banket på der, at det var mørkt innenfor og at Liland ga uttrykk for at Willy ikke kunne komme inn fordi det var sykdom der. Liland avfeiet ham senere med «Hysj, ikke gjør meg nervøs» da Willy samme aften på Lilands hybel brakte spørsmålet om sykdom i Glemmengt. 73 på bane. Den påfølgende dag hadde Liland minst et par ganger vært på døren til Larsens rom, men den var låst. Ved en av disse anledninger hadde han sett inn gjennom en sprekk i døren og overfor Willy bemerket at det lå en person på gulvet. Senere undersøkelser hadde imidlertid vist at det utenfra gjennom sprekken ikke ville vært mulig å se om noen lå på gulvet.

Deretter ble redegjort for resultatene av åstedsundersøkelsen og ikke minst for funn av blod og blodspor, fingeravtrykk og gjenstander. Obduksjonsrapportene og åstedsrapporten inneholdt opplysninger av særlig interesse for tre spørsmål:

(1) Det kunne med sikkerhet trekkes den slutning at Larsen og Johansen senest om ettermiddagen den 23. desember var blitt tilføyet skadene, mens det intet var i veien for at dette hadde skjedd et døgn tidligere.

(2) Slik åstedet ble funnet den 24. desember, passet det helt til det som måtte ha vært situasjonen ved avslutningen av kvistlakkfesten den 22. desember. Bl.a. fant man urørte matvarer i en plastpose innkjøpt denne dag.

(3) Johansen var påført skader både mens han befant seg på gulvet og mens han lå på den divanen der han ble funnet. Det måtte minst ha gått 1 time - men like gjerne 3-4 timer - mellom disse to skadetilføyelsene, noe som helt passet med Lilands siste besøk i Glemmengt. 73 den 22. desember ca kl. 20.00.

Deretter ble foretatt en gjennomgang av de 21 punkter som var påberopt i Ekroths supplement til gjenopptakelsesbegjæringen, datert 22. juni 1972. Det ble for hvert enkelt av de punkter som i det hele tatt kunne sies å ha noen rimelig tilknytning til gjenopptakelsesspørsmålet, konkludert med at de ikke ga noen grunn til å tillate gjenopptakelse. I den grad det ble påberopt opplysninger fra vitner - for en stor del avhørt av Ekroth etter at hovedforhandlingen hadde funnet sted - var disse ikke nye i forhold til det bevisstoff som den gang ble forelagt lagretten. Dette gjaldt både for de vitner som hadde avgitt forklaring under hovedforhandlingen, de vitner som på dette tidspunkt var avhørt av politiet, men ikke var påberopt som bevis under hovedforhandlingen og for de vitner som først senere hadde gitt sine opplysninger til Ekroth.

Deretter ble gjengitt i fullstendige sitater de foran nevnte brever fra professorene Lundevall og Giertsen til påtalemyndigheten, datert h.h.v 20. april, 9. juni og 18. august 1972. Etter disse skriftlige uttalelser måtte det være åpenbart at «forklaringene fra de vitner som hevder å ha sett eller hørt John Larsen eller Håkon Johansen senere enn «tidlig på dagen» tirsdag 23. desember 1969 uten videre må settes ut av betraktning».

Statsadvokaten gikk deretter over til å omtale de sterke beskyldninger som var fremsatt mot «Stepper'n» om at det var han som var gjerningsmannen. Politiet hadde ved kontakt med «Stepper'ns» arbeidsgiver fått bekreftet at «Stepper'n» den 22. desember 1969 hadde vært på sitt arbeide fra kl. 15.00 til kl. 23.00. Ingen hadde antydet at han skulle ha vært i Glemmengt. 73 etter arbeidstidens slutt denne dagen eller på annen måte hatt kontakt med de drepte. Det samme gjaldt den påfølgende dag frem til kl. 16.00, da «Stepper'n» forlot sitt arbeidssted. I følge de rettsmedisinske erklæringene var drapshandlingene da allerede utført. For gjenopptakelsesspørsmålet hadde det således liten interesse å søke nærmere klarlagt hva «Stepper'n» foretok seg denne kvelden og natten til julaften. I «Stepper'ns» forklaringer for politiet julaften og 1. juledag var det en del detaljer som ikke helt stemte med andre vitneforklaringer. Hensett til at han under det første avhøret var i bakrus, divergerte ikke forklaringene uventet meget. Under enhver omstendighet måtte dette være uten betydning for gjenopptakelsesspørsmålet. Politiet hadde i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsessaken med samtykke av «Stepper'n» innhentet hårprøver av ham. Disse hadde vært forelagt Rettsmedisinsk Institutt for sammenligning med det hår som på åstedet dels ble funnet i Larsens hender og dels i en kam, og som tidligere var analysert. Bakgrunnen for dette var at Ekroth hadde opplyst at man på egen hånd hadde tatt slike prøver av «Stepper'n», og at disse ved analyse hadde vist en påfallende likhet med det hår som Rettsmedisinsk Institutt tidligere hadde analysert. Rettsmedisinsk Institutts nye undersøkelse viste at det ikke var sannsynlig at det hår som ble funnet på åstedet stammet fra «Stepper'n».

Etter dette konkluderte statsadvokatens uttalelse med at «intet av det materiale domfelte har lagt frem, setter de bevis som er fremført tidligere i noe nytt lys». De foretatte tilleggsundersøkelser hadde tvert i mot bestyrket det avgjørende og relevante bevisstoff som tiltalebeslutningen og spørsmålene til lagretten bygget på. Begjæringen om gjenopptakelse kunne derfor ikke tas til følge.

Liland hadde frem til dette tidspunkt ikke hatt noen juridisk bistand i gjenopptakelsessaken. Han var allerede våren 1972 av lagmannsretten gjort kjent med at han på begjæring kunne få oppnevnt en offentlig forsvarer. Dette ble på ny fremholdt i brev til ham av 12. desember 1972. I brev av 16. desember s.å. ba så Liland om at advokat Nordhus ble oppnevnt som hans forsvarer i gjenopptakelsessaken. Han ga samtidig uttrykk for at han anså de norske myndigheters behandling av Ekroth for å være høyst klanderverdig. Advokat Nordhus ble den 20. desember 1972 tilskrevet av retten med forespørsel om han kunne påta seg vervet som forsvarer. Han ble senere oppnevnt som forsvarer og ble den 20. mars 1973 oversendt saksdokumentene.

Advokat Nordhus' hovedinnlegg i gjenopptakelsessaken er datert 26. juni 1974. Advokatfullmektig Fridtjof Feydt hadde medvirket ved utarbeidelsen og han hadde derfor medundertegnet innlegget.

I innlegget blir innledningsvis påpekt at rimelig tvil ikke kom Liland til gode under straffesaken i 1970. Liland ble dømt på indisier. På grunn av stemningen i distriktet var ikke forholdene de beste for at man den gang kunne oppnå et «tilnærmet objektivt resultat».

Som vedlegg til innlegget fulgte et tidsskjema som viste at Liland ikke kunne ha begått drapene slik som angitt i tiltalebeslutningen og i spørsmålsskriftet til lagretten. Innlegget hadde følgende konklusjon:

1. Som en ser avviker de sakkyndiges erklæringer i høyeste grad fra vitnefaste forklaringer fra en rekke personer. Disse har avgitt sine prov uavhengig av hverandre. Deres vilje til å fortelle sannheten er ikke dradd i tvil. Vitneforklaringene er også for en stor del støttet til andre momenter som står fast i vitnenes hukommelse.

2. De mange vitneforklaringer står i sterkeste motstrid til innholdet i tiltalebeslutningen, spørsmålsskriftet som lagretten besvarte bekreftende til og den dom som foreligger. Noen av disse vitner er avhørt av politet, andre er nye vitner og er ikke avhørt.

3. Med de forklaringer som foreligger må det nødvendigvis være sterkeste tvil til stede om kjennelsen lagretten kom til den 2. juli 1970. Det prinsipp at rimelig tvil skal komme en tiltalt til gode må være inkorporert i norsk straffeprosessrett. Prinsippet må få anvendelse i denne sak ved avgjørelse av spørsmålet om gjenopptakelse idet også lovens krav om nye bevis også er oppfyllt.»

Avslutningsvis ble bedt om at i alt 16 vitner ble avhørt ved bevisopptak. Dette gjaldt både vitner som var blitt avhørt under hovedforhandlingen i 1970, vitner som var avhørt av politiet, men som ikke ga forklaring i retten og vitner som var kommet til senere. Lagmannsretten besluttet den 11. oktober 1974 at fire av disse vitnene skulle avhøres av politiet. Avhørene ble oversendt lagmannsretten sammen med statsadvokatens bemerkninger i brev av 28. januar 1975.

I advokat Nordhus' sluttinnlegg av 16. februar 1975 går han nærmere inn på de rettslige vilkår som var oppstilt i straffeprosessloven av 1887 § 414 første ledd nr. 2 for å kunne tillate gjenopptakelse. Det ble bl.a. fremhevet at jo mer skjebnetung den avsagte dom var, «jo større sjanse for gjenopptakelse er hjemlet ved bestemmelsen». En berettiget mulighet for et annet resultat enn den tidligere dom burde i en så alvorlig sak føre til gjenopptakelse. Oppsummert var de omstendigheter som ledet til tvil om Liland var skyldig følgende:

1. Det forelå ingen tilståelse.

2. Etterforskningen var i alt vesentlig konsentrert om Liland.

3. Miljøet i forbindelse med rommet i Glemmengata 73 ga vide grenser for at annen person, ukjent for politiet, kunne være gjerningsmann.

4. Tidspunkt for handlingen, eventuelt handlingene, var usikkert. Det forelå spesiell usikkerhet om dette fordi så mange vitner (se tidligere oppstilling) spontant og ved sine første forklaringer overfor politiet ga opplysninger som ikke samsvarer med de tidspunkter man bygger på i tiltalen og dommen.

5. De to legers slutninger er etterfølgende, bygger på tidsmarginer og hviler også i noen grad på vurdering av faktorer som dødsstivhet, temperaturforhold o.s.v. som de ikke vet noe sikkert om.

6. Påtalemyndighetens representant så seg åpenbart nødsaget til å gripe til påstander om og henvisning til episoder i tilknytning til Lilands tidligere livsførsel uten at dette reelt kunne gi noe svar på om Liland var gjerningsmann fra Glemmengata 73. Statsadvokaten ga endog tilkjenne at det ville komme på tale å gi lokale politiembetsmenn «korreks» fordi man lokalt tydelig ikke hadde vurdert episodene så alvorlig som statsadvokaten nå, under hovedforhandlingen for lagmannsrett og med et helt annet saksforhold, fant å ville vurdere dem.

7. Prinsippet om at berettiget tvil skal komme en tiltalt til gode må ha blitt borte ved lagrettens vurdering, til trods for at lagmannens prosessledelse og rettsbelæring helt og fullt var korrekt. Om lagrettens forhold - se anke til Høyesterett.»

I forbindelse med gjenopptakelsen forelå en ytterligere styrket tvil. Om dette anførte forsvareren:

1. Rapport av 20. april 1972 fra dr. med. Jon Lundevall angir nå ikke noen eksakte dødstidspunkter. Med reservasjoner og forbehold er konklusjonen følgende: «Skadene ble etter dette tilføyet en gang mellom 22/12 kl. 16 og 23/12 kl. 13 - 15. Ut fra medisinske observasjoner er det etter mitt skjønn ikke noenlunde sikre holdepunkter for å fiksere skadetidspunktet nærmere.» (Dok. XV/3.) Også rapport (erklæring) av 9. juni 1972 fra dr. med. J. Chr. Giertsen holder spørsmålet om eksakte tidspunkter for skadetilføyelse åpent. Også denne rapport gir bemerkninger om forbehold. Konklusjonen fremgår av rapporten s. 10 (Dok. XV/4.). For fullstendighets skyld vises også til dr. med. Lundevalls tilleggsuttalelse av 18. august 1972. (Dok XV/6.).

2. Politiforklaringer opptatt av Fredrikstad politikammer av spesielt William Olsen og som støtte også det hans kone sier i forklaring opptatt av henne om det som er relevant vedrørende gjenopptagelse. William Olsen gjentar sine opplysninger flere ganger i rapporten med utsagn om at han er sikker på sin hukommelse og tidsangivelse (se dok. 98, bilag 2, s. 4 - 8).»

6.4 Lagmannsrettens avgjørelse av 7. mai 1975

Lagmannsrettens avgjørelse er datert 7. mai 1975. Utvalget finner det riktig å gjengi hovedtrekkene i avgjørelsen.

Innledningsvis (side 1-3) nevnes straffedommen mot Liland fra 1970, anken til Høyesterett, Lilands gjenopptakelsesbegjæring og supplementet til begjæringen av 22. juni 1972. Deretter (side 3-7) siteres fra brevet av 22. juni 1972, bl. a. 21 særskilt nummererte punkter, som lagmannsretten oppfatter som «en nærmere presisering av de grunner gjennopptakelsesbegjæringen bygges på og de beviser som anføres å foreligge for gjenopptakelse». Deretter (side 8-12) nevnes kort det bevisstoff som er påberopt som nye bevis (straffeprosessloven av 1887 § 414 første ledd nr. 2). Bevisene grupperes slik:

(1) Ekroths samtaler med fem av de vitner som avga forklaring under hovedforhandlingen og med det ene vitnet som avga forklaring ved bevisopptak.

(2) Politiforklaringer og Ekroths samtaler med personer som ikke avga vitneforklaring under hovedforhandlingen, og som mente å ha sett Larsen og/eller Johansen senere enn 22. desember 1969 eller hadde gjort iakttagelser ved Glemmengt. 73 som tydet på at Larsen/Johansen var i live den 23. desember. Denne gruppen omfattet åtte personer.

(3) Politiforklaringer og Ekroths samtaler med personer som ikke avga vitneforklaring under hovedforhandlingen, og som ga opplysninger om «Stepper'ns» forhold og bevegelser fra 23. desember kl. 15.00 til han ble innbrakt til avhør hos politiet den 24. desember kl. 11.45. Denne gruppen omfattet 16 personer.

(4) Ytterligere bevis med annet innhold, bl.a. oppstillinger vedrørende «Stepper'ns» påkledning og tidsangivelser, deler av statsadvokat Wikers prosedyre og en del av lagmannens rettsbelæring som gjaldt «celleinnvekst», artikkelen «Wound healing and collagen formation» m.m.

Så følger (side 13-35) en gjengivelse av statsadvokatens uttalelse til gjenopptakelsesbegjæringen - dels i sitat og dels i referat - hovedsakelig hentet fra det brev av 21. september 1972 som utvalget i det foregående har gjengitt i konsentrert form.

Deretter (side 36-42) gjøres rede for de videre innlegg fra statsadvokatens og forsvarerens side. Dette gjelder forsvarerens innlegg av 26. juni 1974 og 16. februar 1975 som utvalget tidligere under dette punkt har gjengitt hovedtrekkene i. Fra statsadvokatens side er det tale om et innlegg datert 28. januar 1975.

Lagmannsrettens beslutning avsluttes på vanlig måte med rettens egne bemerkninger (side 42-77). Innledningsvis (side 42-45) bemerkes at det ikke foreligger opplysninger som gjør det nødvendig å foreta videre avhør i saken. Dernest gjengis supplerende uttalelser om fingeravtrykk og undersøkelse av det hår som ble funnet i Larsens hender. Det uttales videre at retten for sitt vedkommende ikke finner grunn til å oppnevne nye rettsmedisinsk sakkyndige. Til spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven av 1887 § 414 første ledd nr. 1 (side 46-47), blir påpekt at vilkåret her var at det under hovedforhandlingen enten var avgitt en falsk vitneforklaring, eller at en slik forklaring da var blitt opplest, og dette var ikke tilfelle i saken. Det måtte videre være åpenbart at det heller ikke forelå noen gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosessloven av 1887 § 414 første ledd nr. 3.

Deretter gjensto å ta stilling til spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven av 1887 § 414 første ledd nr. 2, og den gjenværende del av beslutningen (side 47-77) gjelder drøftelsen av dette spørsmålet. Retten går her relativt utførlig gjennom de forklaringer som er påberopt. Om påstandene om at «Stepper'n» skulle være gjerningsmannen, konkluderer retten (side 70) med at det ikke var noe holdepunkt for at denne personen, fra han dro fra sitt arbeidssted i Moss om ettermiddagen den 23. desember og frem til formiddagen den påfølgende dag, hadde vært i Glemmengt. 73. I tillegg ble her bemerket at det etter de rettsmedisinsk sakkyndiges erklæring måtte anses utelukket at drapene kunne ha vært begått i dette tidsrommet.

I tilknytning til de vitneuttalelser som ellers skrev seg fra dette tidsrommet, ble uttalt at det ikke var noe grunnlag for å anta at noen hadde forklart seg subjektivt uriktig. I tillegg til de rettsmedisinsk sakkyndiges konklusjoner, forelå det imidlertid også andre opplysninger i saken som viste at de drepte ikke kunne ha vært i live på et så sent tidspunkt. I den forbindelse ble påpekt omstendigheter som ulikhet i snøforholdene den 22. og 23. desember, at forklaringene ellers kunne passe med det som skjedde den 22. desember og ikke den 23. desember og at de derfor skyldtes en sammenblanding av disse to dagene, at politiets opprinnelige oppfatning av at drapsdagen var den 23. desember kunne ha hatt betydning for publikums tidfestelse av begivenhetene og endelig at det hadde skjedd en forveksling av personer.

Det ble etter dette konkludert med at de påberopte nye bevis verken isolert sett eller samlet var egnet til å «bevirke en annen bevisbedømmelse enn den lagretten må ha lagt til grunn ved sin avgjørelse» (side 77). Gjenopptakelsesbegjæringen ble derfor forkastet.

6.5 Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg

Liland påkjærte lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet ble begrunnet nærmere ved advokat Nordhus' brev til Høyesterett av 6. august 1975. Innholdet i brevet var stort sett knyttet til lagmannsrettens fortolkning av det aktuelle vilkår om gjenopptakelse i straffeprosessloven av 1887 § 414 nr. 2. I brevet ble som et hovedsynspunkt gjort gjeldende at lagmannsretten hadde fortolket bestemmelsen på en altfor restriktiv måte. I den forbindelse ble påpekt at drapssaker ble etterforsket i stadig større bredde og med stadig større bruk av ressurser. Dette burde tilsi at man var villig til å gi domfelte i en drapssak en optimal sjanse til å få prøvet saken på ny ved gjenopptakelse. Prosessøkonomiske hensyn måtte telle mindre fordi skadevirkningene ved en eventuell fellende dom var så store og skremmende. Det ble også påpekt at en lagrett ved en ny behandling av saken ikke i samme grad som lagmannsretten ville driste seg til å stole på de rettsmedisinsk sakkyndiges ufeilbarlighet. Dette så meget mer som de sakkyndige hadde tatt visse reservasjoner. Etter at Liland av Høyesteretts kontor på forespørsel var gitt frist for egne bemerkninger til 15. oktober 1975, ble denne dag sendt Høyesterett et brev. I mellomtiden hadde statsadvokaten avgitt uttalelse til kjæremålsutvalget. I brevet ble bl.a. uttrykt ønske om uttalelse fra «nye, tidligere ikke involverte sakkyndige». Som vedlegg til brevet fulgte en oppstilling som inneholdt 25 utklipp av kortere uttalelser fra lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975. Hvert enkelt sitat var ledsaget av Ekroths korte bemerkninger. I tillegg fikk Høyesterett oversendt «Sak 86/1970», innbundet i tre bind med til sammen ca 1100 sider. Om innholdet, se foran under pkt. 1.2..

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsluttet behandlingen av kjæremålet ved kjennelse av 5. mars 1976. I kjennelsen ble bl.a. bemerket at de rettsmedisinsk sakkyndige samstemmig hadde antatt at skadene var blitt påført Larsen og Johansen senest tirsdag 23. desember 1969 tidlig på dagen. Ved siden av medisinske vurderinger bygget man da på forutsetninger av ikke-medisinsk art om at de to ofrene på skadetidspunktet var påvirket av alkohol i omtrent samme grad. Dette var antakelser som - så vidt kjæremålsutvalget kunne skjønne - hadde en høy grad av sannsynlighet for seg. Nye vitneforklaringer om at Larsen var iakttatt på gaten i Fredrikstad om ettermiddagen den 23. desember 1969, kunne ikke være objektivt riktige når de ble vurdert på bakgrunn av de sakkyndiges uttalelser om seneste tidspunkt for skadetilføyelsen. Og disse forklaringene kom som tillegg til andre om lignende iakttagelser, uten at lagretten under hovedforhandlingen hadde festet lit til dem. Kjæremålsutvalget sa seg enig i lagmannsrettens lovforståelse. Det var en sak for seg at «enhver dommer i gjenopptakelsessaker hvor det foreligger en skjebnetung dom, praktisk sett vil gå til oppgaven med skjerpet kritisk sans». Kjæremålet ble etter dette forkastet. Dermed var det endelige ord sagt i den første gjenopptakelsessaken.

6.6 Utvalgets bemerkninger

6.6.1 Generelt om påtalemyndighetens plikt til å begjære gjenopptakelse til gunst for domfelte

Spørsmålet om hvilke krav som skal stilles til påtalemyndigheten med hensyn til aktivitet for å begjære en straffesak med fellende dom gjenopptatt, er en side av det krav til objektivitet som utvalget også tidligere har drøftet. Dette objektivitetskravet gjelder for alt arbeide som politi og påtalemyndighet utfører, fra det øyeblikk det blir spørsmål om å starte etterforskning, under etterforskningen og gjennomføringen av en straffesak og også etter at fellende dom er avsagt. Utvalget har tidligere under pkt. 3.6.1 søkt å gjøre rede for innholdet i objektivitetskravet under etterforskningen. Tilsvarende er innholdet i dette kravet under behandlingen av straffesaken drøftet foran under pkt. 5.4.3 og 5.5.9.

Bl.a. som følge av den virkning som en rettskraftig straffedom har, og de hensyn som tilsier at en slik dom bør være den endelige avslutning av saken, reduseres kravet til påtalemyndighetens objektivitet ytterligere når saken er kommet over i dette stadiet.

Utvalget finner grunn til å fremheve at objektivitetskravet etter at det foreligger rettskraftig dom først og fremst reiser spørsmål om (1) hvor aktiv politi/påtalemyndighet bør være for selv å sørge for at det nærmere grunnlag for en eventuell gjenopptakelse blir klarlagt, (2) i hvilken grad man selv skal fremsette begjæring om gjenopptakelse og (3) hvorvidt påtalemyndigheten i alle fall skal slutte seg til en gjenopptakelsesbegjæring fremsatt av domfelte.

Under etterforskningen forut for en eventuell straffesak tilsier kravet til objektivitet at politiet tar vare på opplysninger/dokumentbevis som taler i favør av den som måtte være mistenkt. Dersom politiet skulle få tilsvarende informasjon etter at rettskraftig fellende straffedom er avsagt, må kravene rimeligvis være andre: Det kan normalt bare være aktuelt å koble opplysningene sammen med den avsluttede straffesaken i de tilfeller hvor det er tale om bevis av en slik tyngde at det «synes egnet til å føre til frifinnelse osv.», jf straffeprosessloven av 1981 § 391 nr. 3. Hvilke bevis som hører med til denne kategori, vil nødvendigvis være avhengig av et nærmere skjønn, hvor kjennskap til de bevis som forelå i den avsluttede straffesaken vil være av stor betydning.

Det er etter utvalgets oppfatning vanskelig med særlig nøyaktighet å oppstille noen norm for hvorledes politi/påtalemyndighet bør opptre i en slik situasjon. I mange tilfeller kan det vel synes rimelig om politiet/påtalemyndigheten gjør den domfelte eller hans forsvarer oppmerksom på de opplysninger som det er tale om. Dette bør i alle fall gjelde der det ikke er grunn til å gå ut fra at opplysningene allerede har vært kjent på forhånd.

Etter straffeprosessloven av 1981 § 397 annet ledd kan retten etter at det er begjært gjenopptakelse innhente opplysninger, f.eks ved at et vitne blir avhørt av politiet. Det er imidlertid intet til hinder for at politiet selv, enten på eget initiativ eller etter anmodning fra domfelte/forsvareren, sørger for at slike avhør blir gjennomført førdet er fremsatt noen gjenopptakelsesbegjæring.

Det går av det foranstående frem at påtalemyndigheten, slik utvalget ser det, har liten grunn til å begjære gjenopptakelse til fordel for en domfelt så lenge det ikke fremstår som rimelig klart at (1) vilkårene for å tillate gjenopptakelse er oppfylt og (2) domfelte vil bli frifunnet ved en ny behandling av straffesaken. Dersom påtalemyndigheten fremsetter en begjæring om gjenopptakelse til fordel for domfelte, forutsetter dette at den selv gir uttrykk for at lovens vilkår for å tillate gjenopptakelse er oppfylt. Påtalemyndigheten kan vanskelig sette i gang en gjenopptakelsesbehandling for retten som den selv går i mot. Riktignok følger det av lovens ordning at retten fullt ut må prøve om vilkårene for å tillate gjenopptakelse er oppfylt også når det er påtalemyndigheten som begjærer gjenopptakelse til fordel for domfelte. Men i praksis kan man i slike tilfeller vanskelig unngå at både bevisførsel og rettens vurdering vil bli preget av at også påtalemyndigheten ved å begjære gjenopptakelse viser at den mener at gjenopptakelse bør tillates. Denne omstendighet tilsier at påtalemyndigheten bør være rimelig sikker i sin sak før den selv fremsetter en begjæring om gjenopptakelse til fordel for en domfelt.

Denne virkning inntrer også dersom påtalemyndigheten senere slutter seg til en begjæring om gjenopptakelse som en domfelt selv har fremsatt. Dermed bør påtalemyndigheten også i slike tilfeller være rimelig sikker i sin sak.

6.6.2 Burde påtalemyndigheten selv ha vurdert spørsmålet om gjenopptakelse i 1970/71?

Politiets arbeide med øksedrapsaken var ikke avsluttet med Eidsivating lagmannsretts dom av 3. juli 1970. For det første ble det nødvendig med en del etterforskning i forbindelse med Lilands anke over lagmannsrettens saksbehandling, jf foran under pkt. 5.6. I tillegg kom fortsatt inn opplysninger knyttet til øksedrapene. Dette ledet til at det ble gjennomført en del politiavhør.

Utvalget finner i den forbindelse særlig grunn til å nevne forklaringen fra et vitne som på det tidspunkt var leieboer i det hus som «Stepper'n» og hans mor bodde i. Dette vitnet kontaktet statsadvokat Wiker pr. telefon den 5. oktober 1970 og opplyste at han satt inne med viktige opplysninger i saken. Han avga politiforklaring to dager senere. Av denne forklaringen fremgikk at han et par måneder i forveien hadde orientert advokat Nordhus om det han visste, og at vitnet noen tid deretter etter henvendelse fra Ekroth også hadde hatt en samtale med denne.

Dette vitnets forklaring gikk i korthet ut på at han om ettermiddagen den 23. desember 1969 hadde overhørt en bemerkning fra «Stepper'ns» søster til «Stepper'ns» mor: «Har han bloete skjorte nå og da mamma - og så den pene skjorta». Under samtalen med Ekroth hadde han blitt forevist fotografier av en venstre skinnhanske og en jakke som etter det opplyste var funnet på åstedet. Han kjente igjen både hansken og jakken og var sikker på at disse effekter tilhørte «Stepper'n». Denne forklaring foranlediget at det umiddelbart deretter ble gjennomført avhør både av «Stepper'n», hans søster og hans arbeidsgiver.

Når politiet ikke foretok seg noe ytterligere, antas dette å ha sammenheng med en del av de øvrige opplysninger som vitnet ga i sin politiforklaring. Av forklaringen fremgår at vitnet noen ganger hadde «et syn» hvor han så «ting som kommer til å hende seg selv eller andre i tiden fremover». Den tredje søndag i november i 1969 «så» han at «Stepper'n» skulle drepe to personer innen utgangen av året. Da han overhørte bemerkningen om den blodige skjorta, koblet han med en gang dette sammen med «synet». Av rapportskriverens bemerkninger avslutningsvis i rapporten fremgår at vitnet hadde opplyst at han i de senere måneder hadde vært sykmeldt på grunn av «dårlige nerver», og at han hadde gått til behandling hos en navngitt lege i Fredrikstad. Denne legen var spesialist i psykiatri.

Utvalget har merket seg at opplysningene fra dette vitnet ikke foranlediget noen aktivitet fra politiets side ut over det som er nevnt i det foregående.

Under arbeidet med «Pusselspel», tok Ekroth ved flere anledninger kontakt med politi/påtalemyndighet for å orientere om de foreløpige resultater av de undersøkelser som han hadde satt i gang. Han opplevet da at man i liten eller ingen grad var interessert i å ta imot den muntlige informasjon som han kom med. Dette hadde sannsynligvis flere årsaker. Han hadde allerede under hovedforhandlingen sommeren 1970 blitt lagt merke til, og hans senere utradisjonelle «etterforskningsmetoder» førte nok til at myndighetene og andre neppe oppfattet ham som noen seriøs representant, verken for domfelte eller hans forsvarer. Den måten han opptrådte på i forhold til norske myndigheter var så uvanlige at også dette sannsynligvis gjorde det vanskelig å nå frem med det han hadde på hjertet.

Ekroth har overfor utvalget opplyst at han regnet med at det nødvendige arbeid for å få Liland frifunnet og løslatt nå var gjort. Han trodde at «Pusselspel» burde være et fullgodt grunnlag for politiets ytterligere etterforskning med henblikk på gjenopptakelse av Liland-saken. Han regnet derfor med at politi/påtalemyndighet av eget tiltak ville sørge for å fremsette begjæring om gjenopptakelse.

Med det omfang som denne dokumentsamlingen hadde, og hvor likt og ulikt var tatt inn, kan ikke påtalemyndigheten kritiseres for ikke å ha tatt noen form for initiativ i løpet av den meget korte tid (en måned) som deretter gikk frem til Liland etter råd fra advokat Nordhus ved sin gjenopptakelsesbegjæring selv satte saken i gang ved årsskiftet 1971/72.

6.6.3 Fredrikstad politikammers oversendelsespåtegning av 16. februar 1972

Etter at Lilands gjenopptakelsesbegjæring forelå, ble saken av statsadvokatene i Eidsivating sendt Fredrikstad politikammer til uttalelse. Dokumentene ble returnert statsadvokaten fra politikammeret den 16. februar 1972. I oversendelsespåtegningen kommenteres bl. a. enkelte av de vitneprov som var påberopt som nye bevis. Det konkluderes med at det «ikke er fremkommet nye opplysninger, som isolert eller sett i sammenheng med de bevis og kjensgjerninger som forelå under hovedforhandlingen, er egnet til å bevirke frifinnelse eller anvendelse av en mildere straffebestemmelse, jfr. strprl. § 414 nr. 2.»

I påtegningen gis enkelte opplysninger som det i ettertid er stilt spørsmålstegn ved.

For det første opplyses at det ikke var noen spor i snøen utenfor vinduet mot Myragt. ved den divanen der Johansen ble funnet, verken «i den gamle eller nye sne». Dette er opplysninger som man ikke vil finne i etterforsknings- dokumentene. Det vises her til redegjørelsen foran under pkt. 3.2.2.

For det annet blir det gitt uttrykk for at det ikke ble «funnet fingeravtrykk som ikke er identifisert - kun avtrykk etter dem som var tilstede ved sammenkomsten mandag 23.12.69». Datoen 23.12 synes å være en skrivefeil for 22.12. Rapporten fra fingeravtrykksundersøkelsen viste at det på to flasker som lå i en bærepose, ble funnet avtrykk som ikke var identifisert. Opplysningene om de to uidentifiserte fingeravtrykkene er også tatt med av statsadvokat Wiker på side 20 i hans innlegg datert 21. september 1972 i gjenopptakelsessaken. Det kan her føyes til at det på et senere tidspunkt i en tilleggsrapport av 11. desember 1974 fra politiavdelingssjef H. Ingvoldstad ved fingeravtrykksavdelingen gis uttrykk for at de ikke identifiserte avtrykkene ble funnet på to tomme flasker som hadde inneholdt kvistlakk. Disse flaskene lå sammen med elleve andre flasker i en plast bærepose. I tilleggsrapporten bemerkes at mange av flaskene var belagt med støv og så ut til å ha stått/ligget urørt en tid. Utvalget kan av dette konstatere at den interne påtegning på saksdokumentene fra Fredrikstad politikammer til statsadvokaten på dette punkt inneholdt en ukorrekt opplysning. Den unøyaktighet som ble begått fikk likevel ingen betydning, idet adressaten for påtegningen - statsadvokaten - selv var orientert om hva som var korrekt.

Avslutningsvis i påtegningen av 16. februar 1972 omtales for det tredje Ekroths teori om «Stepper'n» som den egentlige gjerningsmann. Det ble vist til avhøret av det vitnet som var leieboer i «Stepper'ns» hus og som er omtalt foran under pkt. 6.6.2. Deretter ble bemerket at dette vitnet «er erklært sinnssyk».

Politiet i Fredrikstad - og også den politifullmektig som skrev påtegningen - hadde god kjennskap til dette vitnet på bakgrunn av mange forutgående henvendelser til politikammeret. Av det skriftlige materialet som er overlatt utvalget, fremgår at vitnet følte seg forfulgt, truet og plaget både av «Stepper'n» og av personer i det nærmiljø som han senere hadde flyttet til.

Utvalget har - med samtykke fra dette nå avdøde vitnes slektninger - innhentet journalopplysninger fra Østfold Sentralsykehus, psykiatrisk avdeling. Uten at utvalget finner det nødvendig å gå i detaljer, bestyrker opplysningene fra sykehuset inntrykket av en mann med betydelige psykiske problemer. Pr. 16. februar 1972 var det likevel ikke formell dekning for den diagnosen som nevnes i politikammerets påtegning.

Det sentrale i påtegningen om sinnssykdom må antas å være understrekningen av at man ikke kunne feste lit til de uttalelser som vitnet ga om «Stepper'n». Dette var imidlertid kommet frem gjennom de avhør som var tatt av ham (dok. 0/33-3, avhør 7. oktober 1970 og dok. XVI/2, avhør 11. februar 1972). Om det første avhøret vises til bemerkningene foran under pkt. 6.6.2. Foranledningen til det andre avhøret var at dette vitnet hadde gitt uttrykk for at han hadde opplysninger av interesse i forbindelse med at en ca 10 år gammel gutt på dette tidspunkt hadde vært savnet i ca to måneder. Vitnets teori var her at det var «Stepper'n» som hadde tatt livet av gutten. Den lensmannsbetjent som foretok avhøret, bemerket i rapporten at det hjemme hos vitnet bl.a. på veggen i stuen var hengt opp diverse avisutklipp fra forskjellige voldssaker. Han kunne ikke finne noe fornuft i det vitnet fortalte og avsluttet derfor samtalen. Han anså uttalelsene som «syk manns snakk» som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.

Utvalgets konklusjon blir etter dette at det av vedkommende politifullmektig var uriktig å uttale at dette vitnet var erklært sinnssykt. Reelt sett var imidlertid politifullmektigens poeng at man vanskelig kunne feste lit til det vitnet fortalte. På dette punkt talte opplysningene i saken sitt eget språk. I statsadvokat Wikers senere innlegg i gjenopptakelsessaken til lagmannsretten av 21. september 1972 (side 46) bemerkes at innholdet i vitnets forklaring var uten enhver realitet og at forklaringen «karakteriserer seg selv i tilstrekkelig grad». Spørsmålet om sinnssykdom berøres ikke. I lagmannsrettens beslutning av 7. mai 1975 (side 66) bemerkes kort at dette vitnets opplysninger ikke bekreftes av andre bevisligheter i saken, «og de er av den art at retten ikke finner å kunne bygge noe på dem».

6.6.4 Statsadvokatens spørsmål til de rettsmedisinsk sakkyndige

Under forberedelsen av påtalemyndighetens uttalelse til retten om gjenopptakelsesspørsmålet, ba statsadvokat Wiker professorene Lundevall og Giertsen om å gi skriftlige svar på en del spørsmål omkring skade- og dødstidspunkt for de to ofrene.

Som tidligere nevnt hadde Larsen en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,3 promille da han døde, mens Johansen ved dødstidspunktet ikke hadde noen promille. Det fremsto som et relativt sentralt spørsmål i saken hvorvidt dette faktum kunne gi noen veiledning mht fastsettelsen av skade- og dødstidspunktet, eller i alle fall tidsforskjellen mellom disse to tidspunktene (overlevelsestiden). Om dette vises til bemerkningene foran under pkt 4.2.4. For hvert av de to ofrene ble det følgelig stilt ett spørsmål om dette.

Spørsmålet vedrørende Larsen hadde slik ordlyd (spørsmål 2 b):

«Når har nr. 1 Larsen avgått ved døden, vurdert ut fra opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin?»

Lundevalls svar var:

«Opplysningene om Larsens alkoholkonsum 22/12 er usikre, og alkoholinnholdet i utsaltet kvistlakk kjenner jeg ikke. Han var imidlertid tydelig beruset 22/12. Ved obduksjonen ble påvist 2,3 o/oo alkohol i blodet og 3,3 o/oo alkohol i urinen. Elimineringen av alkohol skjer gjennomsnittlig med 0,15 o/oo pr. time, eliminasjonen stanser praktisk talt ved dødens inntreden. Hadde Larsen derfor levet i 15 timer til, ville all alkohol vært eliminert.

Noe mere enn dette kan man ikke slutte av undersøkelsen av Larsen alene, men sammenholder man observasjonen med hva som ble funnet hos Johansen, kan man med et visst forbehold trekke en slutning som er nevnt nedenfor.»

For Larsen skulle dette være en enkel problemstilling: Svaret forutsatte nærmere kunnskap om hans alkoholkonsum/beruselsesgrad forut for det aktuelle tidspunkt, kombinert med kunnskap om den takt som alkoholen forbrennes i kroppen. Det siste var - i motsetning til det første - et medisinsk faglig spørsmål.

Det tilsvarende spørsmål vedrørende Johansen lød slik (spørsmål 3 b):

«Hvor lenge har nr. 2 Johansen levet etter skadetilføyelsen, vurdert på bakgrunn av opplysninger om alkoholkonsum og alkoholkonsentrasjon i blod og urin, - under forutsetning av at begge de avdøde har hatt den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon på tiden for skadetilføyelsen?»

Lundevalls svar var:

«Det som er anført for Larsens vedkommende om alkoholkonsum gjelder også for Johansen.

Forutsetter man at Larsen og Johansen hadde samme alkoholinnhold i blodet da Larsen døde, taler alkoholanalysetallene for at Johansen levet minst omkring 15 timer lenger enn Larsen, kanskje ennu lenger, uten å drikke alkohol.»

Det må være ganske klart at Johansens manglende promille i seg selv ikke kunne gi noe som helst svar på spørsmålet om en eventuell overlevelsestid. Et svar på dette spørsmålet forutsatte nødvendigvis kunnskap om Johansens alkoholkonsentrasjon i blodet på skadetidspunktet. Jo høyere denne eventuelt hadde vært, jo lengre måtte overlevelsestiden nødvendigvis også ha vært.

Man ville følgelig være godt hjulpet ved å få svar på hvor meget man eventuelt kunne regne med at Johansen hadde forbrent pr time i skadet (og i død) tilstand dersom han hadde vært alkoholpåvirket da han ble hugget ned.

Men spørsmålet ble ikke stilt slik, i sin generelle form. Istedet ble det knyttet til en nærmere opplyst forutsetning, nemlig at Johansen da han ble skadet hadde «den omtrentlige samme alkoholkonsentrasjon» som Larsen, altså ca 2,3 promille. Når det anvendes en gjennomsnittlig forbrenning på 0,15 promille pr time, er det ikke vanskelig å komme frem til et svar på rundt regnet 15 timer.

Ved spørsmål til sakkyndige i rettssaker vil det fra tid til annen kunne være naturlig å knytte spørsmål om faglige vurderinger til et bestemt antatt saksforhold, og dermed til en forutsetning som ikke behøver å være holdbar. Dette kan være nødvendig for fullt ut å kunne utnytte den faglige kompetanse som disse sakkyndige representerer. Under pkt 4.2.5 er påpekt nødvendigheten av å skille mellom rent faglige vurderinger og den bedømmelse av bevisspørsmål som det er overlatt til retten å foreta. Dette tilsier at man så langt det er mulig må unngå å knytte de faglige vurderingene til bestemte forutsetninger. I Liland-saken hadde det på dette punkt vært fullt mulig å unngå en slik kombinasjon: Man kunne som foran nevnt ha nøyet seg med å spørre om antatt forbrenning pr time for Johansen. Da kunne enhver uten vanskelighet ha beregnet overlevelsestiden for det tilfelle at man gikk ut fra at han hadde vært alkoholpåvirket i skadeøyeblikket.

Ved å stille spørsmålet slik som det ble gjort, fikk man med på kjøpet to lite ønskelige bivirkninger:

(1) Faren for at de sakkyndige ble oppfattet slik at de for sin del mer eller mindre gikk god for at forutsetningen om lik promille var oppfylt.

(2) Rettens oppmerksomhet ble konsentrert om alkoholforbrenning og forbrenningstid på bekostning av det annet alternativ: Johansens manglende promille skyldtes rett og slett at han var edru også da han ble skadet. I så fall ville det ikke være nødvendig å regne de 15 timene tilbake fra dødstidspunktet, og ugjerningene kunne da ha skjedd om aftenen den 23. desember eller natten til 24. desember.

Det kan etter utvalgets oppfatning likevel ikke rettes noen kritikk mot statsadvokat Wiker på dette punkt. Det synes på det rene at man også under hovedforhandlingen i 1970 hadde vært opptatt av hvor lang Johansens overlevelsestid hadde vært, dersom han da han ble skadet hadde hatt en promille som var noenlunde lik Larsens. Det ser ikke ut til at noen på det tidspunkt hadde reagert mot den måten som spørsmålet ble stilt på. Når Wiker stiller spørsmålet på ny i april 1972, må det antas at denne forhistorien er noe av bakgrunnen. I tillegg kommer at både lagmannsretten og forsvareren hadde full anledning til å sørge for at de rettsmedisinsk sakkyndige eventuelt ble stilt de supplerende spørsmål som skulle til for å få en tilstrekkelig balansert redegjørelse for betydningen av denne forskjellen i promille hos de to ofrene. Når spørsmål og svar ble stående slik som de gjorde, må det antas at ingen av aktørene under saken var tilstrekkelig oppmerksom på denne problemstillingen.

Slik spørsmålet ble stilt, kan det i tillegg se ut til at det utløste en vesentlig misforståelse mht Lundevalls syn på Johansens overlevelsestid. Denne misforståelsen vil bli omtalt senere under pkt 6.6.6.

Lundevall og Giertsen hadde i 1972 for lengst avsluttet sine oppdrag som rettsoppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige i Liland-saken. Etter utvalgets oppfatning hadde det vært riktigst at de på ny hadde blitt oppnevnt, dersom man ønsket deres skriftlige uttalelse i forbindelse med gjenopptakelsessaken. I så fall skulle spørsmålet til de sakkyndige vært stilt av retten, eventuelt etter forutgående forslag fra statsadvokaten. Den omstendighet at Liland på dette tidspunkt ennå ikke hadde fått oppnevnt noen forsvarer, forsterket etter utvalgets oppfatning behovet for at de sakkyndige forholdt seg til retten og ikke direkte til statsadvokaten.

6.6.5 Statsadvokatens uttalelse av 21. september 1972

Hovedinnholdet i uttalelsen er gjengitt foran i pkt. 6.3.

Straffeprosessloven av 1887 inneholdt i motsetning til loven av 1981 ikke regler om at en begjæring om gjenopptakelse skulle forelegges påtalemyndigheten for uttalelse før retten tok sin avgjørelse. Hensett til innholdet i den gjenopptakelsesbegjæring som ble fremsatt i Liland-saken, var det imidlertid høyst forståelig at dette ble gjort.

Lilands opprinnelige begjæring av 27. desember 1971 var utilstrekkelig til å fylle de krav til begjæringen som var oppstilt i straffeprosessloven av 1887 § 417 første ledd. Retten kunne av den grunn ha forkastet begjæringen etter § 417 annet ledd. Ekroths senere supplement til begjæringen av 22. juni 1972 rettet langt på vei de opprinnelige mangler.

Det må her bemerkes at Liland på dette tidspunkt ennå ikke hadde noen juridisk bistand. Ekroths arbeide var imponerende i omfang og detaljrikdom. Men det var presentert på en måte som gjorde at det uvegerlig måtte oppfattes som uvant og lite systematisert av de jurister som kom i befatning med det.

Statsadvokatens uttalelse til begjæringen av 21. september 1972 representerer en meget grundig gjenomgang av saken. På mange måter gir uttalelsen saken den ryddighet som den på forhånd manglet. Det må åpenbart ha ligget et meget betydelig forarbeide bak uttalelsen. Wiker har overfor utvalget opplyst at han under dette arbeide bl.a. leste «Pusselspel» fra ende til annen. Innen uttalelsen ble gitt hadde påtalemyndigheten i tillegg fått oversendt fra Ekroth en ikke ubetydelig mengde skriftlige fremstillinger av ulik art.

Det kan reises spørsmål om hvilke krav som må kunne stilles til innholdet i et slikt skriftlig innlegg fra påtalemyndigheten i en gjenopptakelsessak. Utvalget er av den oppfatning at kravet til objektivitet må svare til de krav som stilles til påtalemyndighetens representant under hovedforhandlingen. Således må den faktiske redegjørelsen for bevisene i saken være objektiv og korrekt. Dette må gjelde både for de bevis som allerede forelå da straffesaken opprinnelig ble behandlet, og for de nye bevis. Når det derimot gjelder den vekt som de nye bevis skal tillegges og de slutninger med hensyn til saksforholdet som disse bevisene gir grunn til, må man akseptere at påtalemyndighetens innlegg er et partsinnlegg. Påtalemyndigheten må således kunne nøye seg med å fremstille sitt eget syn, uten at det er nødvendig å gi uttrykk for de argumenter som kan tale i mot dette. Statsadvokat Wikers innlegg av 21. september 1972 oppfyller etter utvalgets oppfatning disse krav. Når det gjelder rent faktiske opplysninger, inneholder innlegget likevel enkelte feil. Utvalget finner her grunn til å nevne noen få punkter.

Et vitne hadde under et bevisopptak opplyst at hun hadde sett Larsen stå utenfor ytterdøren til Glemmengt. 73 om ettermiddagen den 23. desember 1969. Han var da iført en grønn anorakklignende jakke. På åstedet ble senere funnet en grønn peau de pêche-jakke som tilhørte Larsen. I statsadvokatens innlegg av 21. september 1972 bemerkes (side 26) at «noe tilsvarende ytterplagg» som det vitnet beskrev ikke ble funnet i Larsens leilighet. Det vil alltid kunne diskuteres hva som er en «tilsvarende» jakke. Likevel finner utvalget at dette punkt med fordel kunne vært formulert på en annen måte. Det må dog tilføyes at de nærmere opplysninger om jakkene fantes i saksdokumentene, og at dette punkt også var fremme under hovedforhandlingen i 1970 i åstedsgranskerens, politibetjent Restads, forklaring.

På side 31 i statsadvokat Wikers innlegg av 21. september 1972 nevnes en rekke navngitte vitner, og det gis uttrykk for at disse ble nevnt ved flere anledninger under hovedforhandlingen i 1970. Blant disse befinner seg imidlertid et vitne som først var kommet til senere, William Olsen. Det er her tale om en unøyaktighet. Et av de sentrale nye bevis i saken som ble brukt som gjenopptakelsesgrunn, var nettopp Olsens forklaring, og dette går frem ellers i statsadvokatens innlegg og i de øvrige saksdokumenter.

Endelig nevnes et annet vitne, Ole, som under samtale med Ekroth i følge statsadvokaten i innlegget av 21. september 1972 hadde uttalt at han var sikker på at han fulgte med «Stepper'n» i drosje til Fredrikstad den 23. desember 1969. Her er ordet «ikke» falt ut. Også dette vitnet var et av de nye bevis som ble påberopt i forbindelse med gjenopptakelsen. Det er her tale om en åpenbar skrivefeil som bare kunne være egnet til å skape misforståelse hos en leser som ikke var rimelig orientert i saken.

Under saksforberedelsen i gjenopptakelsessaken for lagmannsretten - og også senere - er det fremkommet en rekke innvendinger mot statsadvokatens innlegg av 21. september 1972. Innvendingene går imidlertid i det vesentlige på de slutninger som trekkes ut fra det faktum som statsadvokaten anser bevist.

Utvalget gir nedenfor uttrykk for at man ved nøyaktig lesning, og ved å sammenholde Lundevalls uttalelse av 20. april 1972 med Giertsens erklæring av 9. juni s.å., ville kunne registrere en ulikhet på et for saken meget sentralt punkt. Om dette vises til pkt. 6.6.6 nedenfor. Dersom påtalemyndigheten hadde blitt oppmerksom på dette, burde spørsmålet vært klarlagt ved fornyet henvendelse til Lundevall. Hvis en slik henvendelse hadde resultert i at Lundevall fastholdt sin uttalelse av 20. april 1972, ville det dermed være slått fast at de to rettsmedisinsk sakkyndige fra rettssaken i 1970 ikke var enige hva angår det spørsmål vedrørende «celleinnvekst» som formentlig hadde vært av vesentlig betydning for utfallet av denne saken. I så fall ville det ha vært all grunn til å få spørsmålet ytterligere belyst ved oppnevnelse av nye sakkyndige, eventuelt etterfulgt av en tilslutning fra påtalemyndighetens side til Lilands gjenopptakelsesbegjæring.

Det er ikke grunnlag for å anta at påtalemyndigheten registrerte at Lundevalls erklæring av 20. april 1972 kunne oppfattes slik. Om dette vises til pkt. 6.6.6 nedenfor. I den forbindelse bemerkes at heller ikke forsvareren eller retten oppfattet denne tilsynelatende uenighet mellom de to sakkyndige. Det kan her tilføyes at denne uenigheten heller ikke er omtalt i det skriftlige materialet som ble utarbeidet i forbindelse med behandlingen av den andre gjenopptakelsesbegjæringen på 1990-tallet ( kapittel 8). På denne bakgrunn vil det neppe være rimelig å bebreide statsadvokaten alene for at han i 1972 ikke sørget for en nærmere klargjøring av Lundevalls standpunkt.

6.6.6 Den videre behandling av gjenopptakelsessaken

Utvalget konstaterer at behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen både ble lite strukturert og langvarig. Allerede i utgangspunktet var dokumentmaterialet ved fremleggelsen av «Pusselspel» nokså overveldende. Ikke minst som følge av Ekroths ulike innspill ble det vesentlig større før lagmannsretten hadde truffet sin beslutning. Således teller den dokumentfortegnelse som lagmannsretten utarbeidet i gjenopptakelsessaken i alt 131 saksdokumenter, med Lilands gjenopptakelsesbegjæring (vedlagt «Pusselspel») som det første.

Utvalget vil ved vurderingen av denne del av saksbehandlingen begrense seg til to spørsmål: (1) Behandlingstidens lengde og (2) om det burde vært oppnevnt nye sakkyndige.

(1) Fra Lilands gjenopptakelsesbegjæring den 27. desember 1971 til lagmannsretten avsa sin beslutning den 9. mai 1975 gikk det henimot 3 1/2 år. Dette er i utgangspunktet en uaktseptabel saksbehandlingstid for en gjenopptakelsessak, selv om man tar i betraktning at saken hadde et stort omfang. Ved en gjennomgang av saksbehandlingen, ledd for ledd, sitter utvalget likevel tilbake med et inntrykk av at saken fra første stund har vært fulgt opp fra lagmannsrettens side på en meget samvittighetsfull måte.

Hensett til de uttalelser som skulle innhentes og til omfanget av nødvendig forarbeide, kan det vanskelig kritiseres at det gikk bortimot ni måneder før statsadvokatens skriftlige uttalelse forelå.

Deretter gikk det svært lang tid i påvente av forsvarerens skriftlige uttalelse. Det må dog bemerkes at advokat Nordhus forut for oppnevnelsen hadde gitt beskjed om at han først kunne påbegynne sitt arbeide med gjenopptakelsessaken medio mai 1973. Dertil kommer at han høsten 1973 ba lagmannsretten om at hans verv som forsvarer ble stillet i bero. Bakgrunnen for dette var at Ekroth under en pressekonferanse i London i anledning Lilands gjenopptakelsessak kort tid i forveien bl.a. hadde kommet med sterke angrep på norsk rettsvesen. Han hevdet videre at Ekroths ulike utspill vanskeliggjorde hans arbeide som forsvarer i saken. Først i slutten av januar 1974 ble det klarlagt at advokat Nordhus fortsatte som Lilands forsvarer. Etter flere purringer fra retten avga ikke forsvareren sitt skriftlige innlegg før i månedsskiftet juni/juli 1974.

I dette innlegget ble bedt avholdt bevisopptak av en rekke vitner. I beslutning av 11. oktober 1974 - hvor en ny begjæring om stansning av fullbyrdelsen av fengselsstraffen overfor Liland blir avslått - beslutter retten at det skal tas opp politiforklaringer fra fire navngitte vitner. Disse vitnene ble deretter avhørt av politiet de siste dager av november 1974. Avhørene ble via statsadvokaten og lagmannsretten sendt forsvareren den 30. januar 1975. Forsvarerens avsluttende bemerkninger forelå i siste halvdel av februar samme år. Lagmannsrettens avgjørelse i saken er som nevnt datert 7. mai 1975.

Utvalget konstaterer etter dette at en ikke uvesentlig del av tiden for behandlingen av den første gjenopptakelsessaken knytter seg til forsvarerens tidsforbruk. Det er ikke grunn til å rette kritikk verken mot påtalemyndigheten eller lagmannsretten på dette punkt.

(2) Utvalget går deretter over til å drøfte spørsmålet om det burde vært oppnevnt nye rettsmedisinsk sakkyndige ved behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet, eller om det i alle fall burde vært oppnevnt en ny sakkyndig i tillegg til de to som allerede var oppnevnt i saken.

Den 8. april 1972 innkom til lagmannsretten et telegram fra Ekroth der han «ved gjenopptakelse av saken 86/1970» ba om at en rekke personer ble innkalt og avhørt som vitner. Blant disse var både professor Lundevall og en svensk professor i medisin, professor Bo Thorell. Ved brev fra lagmannsretten til Liland av 10. april s.å. ble han orientert om telegrammet. Retten uttalte samtidig at den oppfattet henvendelsen slik at den gjaldt i tilfelle straffesaken ble besluttet gjenopptatt, altså under en eventuell ny hovedforhandling.

Den oppnevnte forsvarer var for sin del i sine innlegg til retten aldri inne på hvorvidt de rettsmedisinske spørsmål burde vurderes av andre enn de to tidligere oppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige.

Som fremhevet under pkt. 5.4.4 forelå det under hovedforhandlingen i straffesaken mot Liland aldri noen skriftlig redegjørelse fra disse sakkyndige. På dette punkt var man under behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen kommet et skritt videre ved de skriftlige uttalelser fra Lundevall (20. april og 18. august 1972) og Giertsen (9. juni 1972) som er omhandlet foran under pkt. 6.3. Som der nevnt, hadde professor Giertsen gjennomgått den engelske medisinske fagartikkelen som Ekroth hadde lagt frem i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesspørsmålet. Giertsen hadde konkludert med at artikkelen ikke kunne ses å ha relevans til de problemer som han hadde diskutert i sin erklæring.

Professor Olav A. Haugen har på forespørsel fra utvalget gått gjennom artikkelen. Haugen opplyser at den beskriver et eksperimentelt arbeide på marsvin. Den er ikke direkte lagt opp for å belyse problemene med blodansamlinger under hjernehinnen, men beskriver et generelt biologisk fenomen, nemlig kroppens evne til selv å reparere en skade. I artikkelen gis det uttrykk for at bindevevs-celler (fibroblaster) først dukker opp etter et døgn.

I ettertid kan det beklages at de rettsmedisinske spørsmål ikke allerede under den første gjenopptakelsessaken ble undergitt en slik bred drøftelse som senere fant sted i forbindelse med den andre gjenopptakelsessaken på 1990-tallet (se nærmere under pkt. 8.2). For utvalget er imidlertid spørsmålet om det kan rettes kritikk mot påtalemyndigheten eller domstolen for at man ikke allerede ved behandlingen av den første gjenopptakelsesbegjæringen foranlediget en slik bredere drøftelse, ved at det ble trukket inn ytterligere medisinsk ekspertise, eventuelt utenfor landets grenser.

Ved nøyaktig lesning, og ved å sammenholde Lundevalls uttalelse av 20. april 1972 med Giertsens erklæring av 9. juni s.å., vil det kunne registreres en ulikhet på et for saken meget sentralt punkt. Dette punktet gjelder hvilke slutninger det kunne gjøres med hensyn til Johansens overlevelsestid (tidsintervallet mellom gjernings- og dødstidspunktet) ut fra funnet av blodlevrer «lett festet» til den hårde hjernehinnen.

Men først skal nevnes et punkt der ulikheten var mindre: Ut fra det faktum at Johansen hadde utviklet dødsstivhet da han ble undersøkt av lege Frestad den 24. desember 1969 ca kl. 12.00, var begge de sakkyndige enige om at han på dette tidspunkt følgelig måtte ha vært død en del timer i forveien. Lundevall antar minst 6 til 8 timer, mens Giertsen legger vekt på at det var kaldt i rommet og anslår her 12 timer. Dermed kunne ugjerningene senest være begått h.h.v. kl. 04-06 og kl. 00 den 24. desember.

I erklæringen av 20. april 1972 gir Lundevall videre uttrykk for at Johansens overlevelsestid ikke kan angis mer presist enn til «noen timer», og at tidsrommet antakelig kan være forskjellig fra person til person. Når han deretter konkluderer med at Johansen senest ble skadet den 23. desember 1969 «omkring kl. 13-15», bygger dette på forutsetningen om at han ved skadetilføyelsen hadde omtrent den samme alkoholkonsentrasjon i blodet som Larsen, og således måtte ha hatt ca 15 timers overlevelsestid for å bli edru.15 timer pluss 6 til 8 timer blir 21 til 23 timer. Går man dette antall timer tilbake fra 24 desember kl. 12.00, befinner man seg på 23. desember kl. 13-15.

På dette punkt uttrykker Giertsen seg annerledes i erklæringen av 9. juni 1972: Han påpeker at det ikke foreligger noen mikroskopisk undersøkelse, og at en tidsbestemmelse av blodlevrene under den hårde hjernehinnen derfor må foretas med stor forsiktighet. 12 timers overlevelsestid antyder han som «et meget forsiktig anslag». Giertsen legger så til de 12 timer for utvikling av dødsstivhet og konkluderer med at Johansen måtte ha blitt skadet senest kl. 12.00 den 23. desember.

Lundevall konstaterer i sitt avsluttende innlegg av 18. august 1972 at det er «liten forskjell mellom Giertsens og mine konklusjoner». Men han uttrykker noen usikkerhet ved spørsmålet om hvor utviklet Johansens dødsstivhet var, og dermed om det var riktig å regne med minst 12 timer på dette punkt, slik Giertsen hadde gjort. Når det gjelder Johansens overlevelsestid, gir Lundevall uttrykk for at han er litt mer forsiktig enn Giertsen i sin slutning. Dette skyldtes at det ikke ble utført mikroskopisk undersøkelse. Til tross for dette sammenfatter han Giertsens og sitt eget syn med at de to ofrene senest ble skadet «tidlig på dagen 23/12.» Dette kan Lundevall bare gjøre ved å anvende de 15 timers overlevelsestid for forbrenning av alkohol som han brukte som begrunnelse i erklæringen av 20. april 1972. Men disse 15 timene var basert på forutsetningen om at Larsen og Johansen hadde omtrent det samme alkoholinnhold i blodet da øksehuggene falt. Denne forutsetningen blir ikke gjentatt i Lundevalls uttalelse av 18. august 1972.I hvilken grad Larsen og Johansen hadde omtrent det samme alkoholinnhold i blodet da de ble hugget ned, er et rent bevisspørsmål. Om dette vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt. 4.2.5.

Etter Lundevalls uttalelser var det dermed intet i veien for at ugjerningene f. eks. kunne ha skjedd om aftenen den 23. desember, forutsatt at Johansen (men ikke Larsen) hadde vært tilnærmet edru på dette tidspunkt. Dette er i alle fall ikke blitt oppfattet av statsadvokaten og av retten, som begge gir uttrykk for at de to rettsmedisinsk sakkyndige samstemmig utelukker et senere tidspunkt for ugjerningene enn tidlig på dagen 23. desember. Og det kan heller ikke ha vært oppfattet av forsvareren, som i tilfelle ville hatt et avgjørende poeng til fordel for gjenopptakelse. Det må imidlertid her tilføyes at Lundevall under hovedforhandlingen i 1970 på samme måte som Giertsen kanha operert med en minste overlevelsestid for Johansen på 12 timer som følge av «celleinnveksten», og at hans senere skriftlige uttalelser kan ha blitt lest med det som bakgrunn. Om dette vises til utvalgets bemerkninger foran under pkt. 5.5.4. Den omstendighet at det ikke er noe som tyder på at Lundevall forandret oppfatning på dette punkt fra 1970 til 1972 gjør imidlertid dette lite sannsynlig.

Utvalget ser det foranstående som et resultat av den utilstrekkelige måte som de rettsmedisinske spørsmål ble behandlet på under straffesaken i 1970. Først i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen forelå det skriftlige uttalelser fra de rettsmedisinsk sakkyndige. Men på dette tidspunkt var det ikke lengre plass for noe avhør av Lundevall og Giertsen. Dermed fikk man heller ikke den oppklaring i forhold til det foranstående som de sakkyndiges muntlige svar på spørsmål på fra statsadvokaten, forsvareren og retten ville ha gitt.

Lagmannsretten bemerker i sin beslutning av 7. mai 1975 at retten for sitt vedkommende ikke fant grunn til å oppnevne nye rettsmedisinsk sakkyndige. Beslutningen bygger bl. a. på rettens forståelse av de allerede avgitte erklæringer, hvoretter det måtte anses utelukket at drapene kunne være begått senere enn om formiddagen den 23. desember 1969. Som nevnt ovenfor har utvalget vanskelig for å se at professor Lundevall uten forbehold hadde gitt uttrykk for en slik oppfatning. I og med at man i ettertid ikke har sikkerhet for hva han ga uttrykk for under hovedforhandlingen i 1970, nøyer utvalget seg med å bemerke at lagmannsretten hadde grunn til å få spørsmålet klarlagt - f.eks. ved henvendelse til Lundevall - før den traff sin avgjørelse.

Som nevnt foran under pkt. 6.5, ba Liland i sitt brev til Høyesterett av 15. oktober 1975 om at det ble avgitt uttalelser fra nye sakkyndige. Brevet ble av retten oversendt statsadvokaten og forsvareren til uttalelse. Advokat Nordhus meddelte senere skriftlig at han ikke hadde ytterligere å bemerke i anledning saken. Statsadvokaten uttalte på sin side at det ikke var grunn til å oppnevne nye sakkyndige, og at det ikke var kommet frem noe som kunne rokke ved de sakkyndiges enstemmige og grundige konklusjoner under hovedforhandlingen.

Straffeprosessloven av 1887 bestemte i § 191 tredje ledd at retten kunne oppnevne nye sakkyndige ved siden av de først oppnevnte hvis den fant det påkrevet. Med bakgrunn i Lilands anmodning og den uklarhet som forelå på et avgjørende punkt i de sakkyndiges skriftlige erklæringer, burde det i det minste vært søkt en avklaring innen Høyesteretts kjæremålsutvalg traff sin avgjørelse. Den omstendighet at forsvareren ikke ga sin tilslutning til Lilands anmodning, kan muligens ha vært noe av forklaringen på at nye sakkyndige ikke ble oppnevnt.