Om tolkning av tall for relative lønnskostnader pr. produsert enhet

Lønnskostnadene er den viktigste kostnadskomponenten i norsk industri. For å måle konkurranseevnen i norsk industri, er det derfor viktig å sammenligne lønnskostnadene. Det er imidlertid svært vanskelig å framskaffe internasjonale samenliknbare nivåtall for lønnskostnader. Beregningsutvalget har derfor tradisjonelt lagt vekt på endringer i relative lønnskostnader for derigjennom å anslå endringen i konkurranseevnen.

En annen viktig faktor bak utviklingen i industriens konkurranseevne er utviklingen i arbeidskraftproduktiviteten. Som det framgår av figur IV.1A, har timelønnskostnadene for norsk industri utviklet seg om lag på linje med våre handelspartnere når vi måler i felles valuta og ser perioden fra 1970 og fram til 1995 under ett. Den beregnede timverksproduktiviteten har imidlertid systematisk vært svakere i Norge enn hos våre handelspartnere, og siden 1970 har svekkelsen av relativ produktivitet vært nesten 25 prosent.

Kilde: IMF, OECD og Statistisk sentralbyrå

At norsk industri over en så lang periode skal ha hatt så mye svakere produktivitetsutvikling enn våre handelspartnere som figur IV.1 viser, kan synes noe urimelig. I det følgende skal vi se på tre mulige årsaker til denne markerte forskjellen i produktivitetsvekst slik den nå måles:

• forskjeller i målemetoder i nasjonalregnskapene mellom land,

• forskjeller som skyldes at landene produserer forskjellige produkter som har ulikt potensiale for produktivitetsvekst,

• ulik produktivitetsutvikling for samme typen produkter.

Ofte er utviklingen i lønnskostnadene og produktiviteten i Norge sammenliknet med handelspartnerne blitt stilt sammen i et mål for relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE). RLPE-tallene er blant annet mye brukt i internasjonale sammenhenger. Eventuelle måleproblemer knyttet til produktivitetstallene vil imidlertid slå direkte ut også i RLPE-tallene.

En sammenligning av produktivitetsutviklingen i industrien for ulike land er metodemessig meget vanskelig av flere årsaker. Måling av produktivitetsveksten tar utgangspunkt i verdiskapingen i industrien, målt ved industriens bruttoprodukt i faste priser. Bruttoproduktet fremkommer ved å trekke kostnadene ved produktinnsats fra produksjonsverdien i industrien, jf. boks IV.1. Dette gjenspeiles i RLPE-tallene i figur IV.1B.

For å korrigere bruttoproduktet for prisendringer, bruker Statistisk sentralbyrå i hovedsak metoden med dobbelt deflatering, i tråd med FNs anbefaling. Metoden med dobbelt deflatering innebærer at bruttoproduktet i faste priser finnes som differansen mellom produksjonen i faste priser og produktinnsatsen i faste priser, dvs. at produksjonen og produktinnsatsen deflateres hver for seg.

Det er derfor flere kilder til usikkerhet og feil i tallene for bruttoproduktet i faste priser. Målefeil i prisene for produksjonen og produktinnsatsen vil slå ut i tilsvarende feil i bruttoproduktet i faste priser. Relativt sett blir feilene større for bruttoproduktet, siden dette er en mindre størrelse. I mange sektorer er også tallene for produktinnsats i kvantum usikre.

En viktig grunn til usikre og upålitelige tall er at selve datagrunnlaget kan være svakt. I mange tilfeller ligger problemet i at de størrelser som skal måles i seg selv er vanskelig målbare. Innen mange sektorer er det stadige endringer i produktsammensetningen, med mange nye produkter, noe som gjør det vanskelig å måle kvantum på en meningsfylt måte. Videre skaper kvalitetsforbedringer problemer ved måling av prisvekst – det er vanskelig å fange opp kvalitetsforbedringen statistisk. Resultatet blir gjerne at en ikke får tatt hensyn til at en del av prisveksten motsvares av høyere kvalitet, og prisveksten blir overvurdert.

Det siste leddet i utregningen av produktivitets­tallene er timeverkstallene, ved at arbeidskraftproduktiviteten måles som bruttoproduktet i faste priser pr. timeverk. Både feil i timeverkstall og bruttoproduktstall vil dermed slå ut i feil i produktivitetstallene.

Ved selve sammenligningen av produktivitetsutviklingen i ulike land står en overfor to viktige problemer. For det første kan ulike land benytte seg av ulike metoder ved utregningen av de enkelte tallene som produktivitetsanslagene bygger på. FNs anbefalinger om felles definisjoner og metoder tar sikte på å begrense dette problemet, men forskjellig datagrunnlag og forskjellige vurderinger og hensyn innebærer likevel forskjellig praksis i ulike land.

Det andre problemet er knyttet til forskjeller i produktsammensetning mellom ulike land. Ulik produktsammensetning kan forårsake ulik produktivitetsvekst fordi det er store forskjeller i produktivitetsveksten for ulike produkter, trolig i hovedsak av teknologiske årsaker. Forskjellig registert produktivitetsvekst kan også avspeile i hvilken grad reell produktivitetsvekst fanges opp ved den metoden en bruker for å registerere produktivitetsveksten. Grove anslag kan tyde på at gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidsproduktiviteten i perioden 1970 til 1992 kan ha variert fra nær 0 opp til om lag 5 prosent for ulike undersektorer innen industrien 1 . Forskjeller i produktivitetsvekst som skyldes ulik produktsammensetning, er ikke relevant å trekke inn ved en sammenligning av produktivitetsutviklingen mellom ulike land. Dersom et land produserer produkter der det er mindre mulighet for produktivitetsvekst, i begge land, så er dette ikke nødvendigvis noen ulempe for dette landet. I de næringer der det er sterkest produktivitetsvekst vil dette hele tiden virke dempende på prisene. Dermed vil det være en tendens til sterkest prisvekst for de produktene som har lavest produktivitetsvekst. Over tid vil omstilling fra lite lønnsomme næringer til mer lønnsomme næringer trolig føre til at svakere produktivitetsvekst for en type produkter blir fullstendig motsvart av høyere prisvekst, slik at lønnsomheten blir den samme for alle typer produkter.

Forskjellig produktivitetsvekst mellom industrien i ulike land behøver selvfølgelig ikke avspeile forskjeller i målemetoder eller produktsammensetning. Ulik produktivitetsvekst i to land kan skyldes ulik produktivitetsutvikling for samme typen produkter, f.eks. fordi det ene landet i utgangspunktet lå på et mye høyere produktivitetsnivå, og at det andre landet er i ferd med å ta igjen denne forskjellen. Det kan også reflektere at industrien i et land tar i bruk nye metoder som det andre landet ikke bruker, og at industrien i det første landet dermed blir mer produktiv enn industrien i det andre. I begge disse tilfellene må svakere produktivitetsutvikling motsvares av lavere kostnads­vekst dersom en skal unngå at konkurranseevnen svekkes.

Konsekvensen av dette er at den svakere produktivitetsutviklingen i norsk industri bare indikerer svakere konkurranseevne i den grad forskjellen ikke kan forklares med forskjeller i målemetoder eller produktsammensetning. Det kan være grunn til å tro at den mye svakere produktivitetsutviklingen i norsk industri i stor grad avspeiler forskjeller i måten produktivitetsutviklingen blir målt på og/eller at det er forskjeller i produktsammensetning.

Den viktigste begrunnelsen for denne hypotesen er at bruttoproduktet i norsk industri målt i verdi i felles valuta har utviklet seg om lag parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere, bortsett fra ved den norske nedgangskonjunkturen på slutten av 1980-tallet, jf. figur IV.2. Forklaringen bak det forskjellige bildet enten vi ser på produktivitetsutvikling eller bruttoproduktet i verdi kan belyses ved å dekomponere bruttoproduktet i verdi i prisvekst og bruttoproduktet i faste priser. Figur IV.2 viser at målt i faste priser har bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere siden 1970. Vi gjenfinner dermed den svake produktivitetsutviklingen i norsk industri ved en svak utvikling i bruttoproduktet i faste priser. Den svakere utviklingen i faste priser blir imidlertid motsvart av en sterkere bruttoproduktprisvekst.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå

Den parallelle utviklingen i industrien i Norge og hos våre handelspartnere blir understøttet ved å se på sysselsettingen målt i antall timeverk, jf. figur IV.3, der vi finner om lag den samme reduksjonen for Norge og våre handelspartnere, bortsett fra ved nedgangskonjunkturen på slutten av 1980-tallet.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå

Hvordan skal en så tolke at svakere utvikling i bruttoproduktet målt i faste priser i all hovedsak er kompensert med sterkere prisvekst? En slik kompensasjon er det en skulle forvente dersom ulik produktivitetsutvikling skyldes statistiske målefeil i tall for bruttoproduktet i faste priser. Bruttoproduktet målt i verdi er et mer pålitelig tall enn bruttoproduktet målt i faste priser. For et gitt tall på bruttoproduktet i verdi vil en undervurdering av bruttoproduktet i faste priser, og dermed undervurdering av produktivitetsveksten, slå ut i en tilsvarende overvurdering av bruttoproduktprisveksten.

Forklaringen med forskjellige statistiske metoder blir styrket ved å sammenligne utviklingen i bruttoprodukt og produksjon. Figur IV.4A viser at målt i faste priser har bruttoproduktet i norsk industri vokst betydelig mindre enn produksjonen. Hos våre handelspartnere tyder figur IV.4B på at det ikke har vært en tilsvarende forskjell, idet industriproduksjonen 2 har utviklet seg parallelt med bruttoproduktet, målt i faste priser. Det ulike forholdet mellom bruttoprodukt og produksjon i Norge og hos handelspartnerne målt i faste priser tyder på at bruttoproduktet målt i faste priser blir regnet ut på forskjellige måter i Norge og hos våre handelspartnere, og at forskjellen innebærer en svakere utvikling i bruttoproduktet målt i faste priser i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og OECD

Dersom ulik produktivitetsvekst skyldes ulik produktsammensetning, skulle en også – i samsvar med drøftingen foran – forvente at svakere vekst i produktiviteten ble kompensert med høyere prisvekst.

En alternativ tolkning av den sterkere veksten i bruttoproduktprisene for norsk industri er at norske produsenter har veltet økte kostnader over i prisene. Dersom norske produkter er noe forskjellige fra utenlandske produkter, vil norske produsenter ha noe markedsmakt, og kan da til en viss grad øke prisene sett i forhold til konkurrentenes priser. Men mindre produktforskjeller kan trolig bare forklare en liten del av den gunstige utviklingen i bruttoproduktprisene. Som argumentert i boks IV.2, kan utenlandske produsenter i stor grad produsere de samme produkter som de vi produserer. Dersom et høyt kostnadsnivå i Norge veltes over i dyrere norske produkter, vil kjøperne etter hvert gå over til billigere utenlandske alternativer, eller utenlandske produsenter vil starte å produsere billigere versjoner av de norske produktene. Dette ville slå ut i lavere markedsandeler for norske produkter, og en svakere utvikling i sysselsetting og bruttoproduktet målt i verdi, noe vi ikke observerer.

Skjerming mot utenlandsk konkurranse kan imidlertid forklare at høyere kostnadsvekst blir veltet over i høyere prisvekst på varig basis. Noen deler av norsk industri, først og fremst næringsmiddelindustrien, har vært skjermet i det aller meste av den perioden som dataene i figurene dekker, slik at dette kan være noe av forklaringen her.

Høyere nivå på innenlandsk etterspørsel i Norge enn hos våre handelspartnere kan også ha bidratt til å trekke opp bruttoproduktet i norsk industri i verdi, til tross for svakere kostnadsmessig konkurranseevne. I noen grad kan denne muligheten belyses ved å se på utviklingen i markedsandeler for norsk industri. Figur IV.5 viser utviklingen i importandelen for norsk industri og for våre handelspartnere. Den sterke økningen i importandelen reflekterer den sterke trendmessige økningen i verdenshandelen over denne perioden. I forhold til 1970 har det vært en noe sterkere økning i importandelene i Norge enn hos handelspartnerne. I figur IV.6 ser vi utviklingene i eksportmarkedsandeler for tradisjonelle varer, hvor det har vært et meget kraftig fall siden 1970, men der om lag halvparten av fallet er blitt reversert siden slutten av 1980-tallet. Fallet i eksportmarkedsandelene fra 1970 til 1994 var knyttet til matvarer, tekstil og bekledning og råvarer, mens det for andre industrielle ferdigvarer var en viss oppgang i eksportmarkedsandelene sett perioden under ett.

1. Ferdigvarer. Nivåtallene for Norge og handelspartnere er ikke direkte sammenliknbare p.g.a forskjell i definisjonen av ferdigvarer.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD, og Finansdepartementet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Undersøkelser på mer disaggregerte tall ser ut til å støtte hypotesen om at lavere produktivitetsvekst i norsk industri i stor grad reflekterer forskjellige målemetoder. Den lavere produktivitetsveksten i norsk industri under ett reflekterer betydelig lavere produktivitetsvekst enn våre handelspartnere innen enkelte næringer, først og fremst Næringsmidler, papir, papirvarer og grafiske produkter, kjemiske og mineralske produkter og verkstedprodukter. For de andre næringene er produktivitetsveksten på høyde med produktivitetsveksten hos våre handelspartnere. Gjennomgående finner en betydelig svakere utvikling i bruttoproduktet enn i produksjonen, målt i faste priser, innen disse næringene i Norge. Samtidig oppveies den svake produktivitetsutviklingen i stor grad av tilsvarende sterkere prisvekst på bruttoproduktet. Dette kan tyde på svakheter med konstruksjonen av tall for bruttoproduktet i faste priser i disse sektorene, men en kan langt fra være sikker på denne konklusjonen.

Bildet så langt kan tyde på at hoveddelen av forskjellen i produktivitetsutviklingen særlig skyldes målemetoder. Bare en mindre del skyldes trolig reelt svakere produktivitetsvekst, der den høyere kostnadsveksten er blitt motvirket gjennom skjerming av deler av norsk industri, samt høyere nivå på innenlandsk etterspørsel i Norge. Et slikt bilde er i samsvar med det generelle inntrykket en har av produktivitetsutviklingen i norsk industri.

Det er imidlertid grunn til å understreke at svakhetene ved tallene for relativ produktivitet ikke tilsier at utviklingen i relative lønnskostnader blir mindre relevant som indikator for konkurranseevne. Svekkelsen i eksportmarkedsandelene fra 1970-94 kan tyde på at markedsandelene er mer sensitive – og ikke mindre – for endringer i relative lønnskostnader enn en tidligere har basert seg på, jf. at lønnskostnadene målt i felles valuta har om lag vært uendret siden 1970 dersom en ser perioden 1970-94 under ett.

Det bør undersøkes med mer disaggregerte tall i hvilken grad forskjellig produktsammensetning kan forklare den svakere produktivitetsutviklingen i norsk industri. En kan likevel ikke være for optimistisk i hvor mye en slik disaggregering vil gi. Ideelt sett bør en komme ned på så detaljert nivå at produktene i stor grad er substituerbare, og men dette kan neppe la seg gjennomføre i praksis.

Trolig enda viktigere er det å gå gjennom de metodene som brukes ved konstruksjon av fastpristall for bruttoproduktet, særlig i de næringer der produktivitetsveksten er spesielt lav i norsk industri. En må her forsøke å sammenligne med de metoder som faktisk brukes ved konstruksjon av tilsvarende tall hos våre handelspartnere.