Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1995 og gjengis i tabell 3.1. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. I tabell 3.1 presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabell 3.1 er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje, f eks skifttillegg og ulempetillegg, er med i tallene. For de lønnstakergrupper hvor det ikke foreligger lønnsstatistikk for 1995, er lønnsveksten fra 1994 til 1995 anslått på grunnlag av overhenget til 1995, oppgaver over tarifftillegg i 1995 og anslag på lønnsglidningen i 1995. For bank og forsikring har en i tillegg til lønnsstatistikk for 1995, opplysninger om lokale tillegg til bestemte datoer i 1995. For funksjonærene i NHO-bedrifter foreligger det foruten lønnsstatistikk for 1995 opplysninger om tidspunkter for lønnsreguleringer i løpet av 1995.

Av tabell 3.1 ser vi at lønnsutviklingen for flere grupper viser stor grad av parallellitet de siste årene. Størrelsen på lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens i løpet av de siste årene. Det har også vært noen forskjeller mellom gruppene i enkelte år. Tabell 3.1 viser videre at funksjonærer i privat næringsvirksomhet har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel må den forholdsvis sterke prosentvise lønnsveksten ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. I varehandelen, i NHO-bedrifter og i forretningsmessig tjenesteyting har også ledende funksjonærer hatt en lønnsutvikling tett oppunder eller i overkant av gjennomsnittet. Den laveste gjennomsnittlige lønnsveksten i perioden har en hatt blant enkelte arbeidergrupper i privat sektor og for offentlige ansatte. Byggevirksomhet har hatt en særlig lav lønnsvekst i perioder med svak aktivitet.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år.

Et veiet gjennomsnitt av anslagene i tabell 3.1, gir en samlet årslønnsvekst på vel 3 prosent fra 1994 til 1995. Gruppene i tabell 3.1 mottar knapt 90 prosent av samlet utbetalt lønn i alle sektorer.

Tabell 3.1 viser også gjennomsnittlig lønnsnivå for alle innen hver gruppe og for noen grupper også for lønnstakere i ledende stillinger. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for alle grupper under ett i tabell 3.1, kan beregnes til om lag kr 220 000 i 1994. I følge nasjonalregnskapet utgjorde gjennomsnittlig lønn pr. normalårsverk om lag kr 218 000 i 1994. Lønnsbegrepet i nasjonalregnskapet er mer omfattende enn det som brukes i tabell 3.1, bl. a har nasjonalregnskapet med overtidsbetaling , noe som trekker i retning av et høyere lønnsnivå enn i tabell 3.1. Nasjonalregnskapet omfatter flere grupper enn tabell 3.1, bl.a grupper med svært lavt lønnsnivå som rekrutter i forsvaret og utenlandske sjøfolk på norske skip. Dette trekker i retning av et noe lavere nivå.

I tabell 3.2 har en samlet gruppene i tabell 3.1 i tre grupperinger. Tabellen viser gjennomsnittlig lønnsutvikling for:

• arbeidere og funksjonærer i industrien

• arbeidere og funksjonærer i annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Tabell 3.2 viser at funksjonærer under ett i næringsvirksomhet utenom industrien har hatt noe sterkere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i perioden 1985-95, mens arbeidere i annen næringsvirksomhet og ansatte i offentlig forvaltning har hatt den svakeste lønnsutviklingen i denne perioden. Fra 1994 til 1995 tyder foreløpige anslag på at det er funksjonærene i industrien som har hatt den høyeste lønnsutviklingen. Arbeidere i annen næringsvirksomhet har hatt den laveste. Dette kommer av forholdsvis lav lønnsvekst blant arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet. Dette skyldes bl.a strukturendringer i anleggsbransjen, jf avsnitt 3.3.

Anslag på lønnsutviklingen basert på innbetalt arbeidsgiveravgift

Arbeidsgiveravgiften til folketrygden kan sammen med anslag for utviklingen i utførte timeverk gi en indikasjon på lønnsutviklingen pr. timeverk i privat sektor og i kommunene. Det foreligger nå statistikk over innbetalt arbeidsgiveravgift etter fellesinnkrevingen fra januar til og med november 1995, som viser en økning i innbetalingene med 6,2 prosent i forhold til samme periode i 1994. Innbetalingene gjelder lønns­utbetalinger i perioden januar-oktober. I beregningene av veksten i samlet lønnssum har en forsøkt å korrigere for virkningene av at satsen for arbeids­giveravgift ble redusert med 0,2 prosentpoeng fra 1. januar 1995 i de sonene som betaler arbeidsgiveravgift. Videre har en korrigert for at Televerket omfattes av fellesinnkrevingen etter omorganiseringen til aksjeselskap. Dersom en også tar hensyn til statsansatte, kan oppgavene indikere en vekst i samlet lønnssum fra januar-oktober 1994 til januar-oktober 1995 på om lag 6 prosent. Med en vekst i timeverksysselsettingen på vel 2 prosent, kan lønnsveksten pr. timeverk fra januar-oktober 1994 til tilsvarende periode i 1995 anslås til knapt 4 prosent for alle grupper under ett.

Det er stor usikkerhet knyttet til vurderingen av lønnsutviklingen på grunnlag av arbeidsgiveravgiften. De siste årene har utviklingen i arbeidsgiveravgiften indikert atskillig sterkere vekst i lønnssummen enn de tallene som er blitt publisert i nsajonalregnskapet i Statistisk sentralbyrå. En grunn til dette kan være at en i lønnsstatistikken ikke i samme grad omfatter ytelser som er arbeidsgiveravgiftspliktig utenom lønn. Videre kan eventuelle bedringer i innkrevingsrutinene for arbeidsgiveravgiften bidra til sterkere vekst i innbetalt arbeidsgiveravgift enn i lønnssummen.

Lønnsutviklingen for arbeidere i LO/NHO-området. (Grupper som inngår i NHOs kvartalsstatistikk)

• For INDUSTRIARBEIDERE eksklusiv offshorevirksomhet anslås veksten i årslønn fra 1994 til 1995 til knapt 3 ½ prosent, mens veksten året før var 2,9 prosent.

Anslaget baserer seg på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere. Tall for 1995 er basert på statistikk for de 3 første kvartaler og at økningen fra 3. til 4. kvartal 1995 blir den samme som for året før. Den prosentvise årslønnsveksten de siste årene kan dekomponeres slik:

De sentrale tarifftilleggene pr. 1.april

De gjennomsnittlige generelle tilleggene inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

1) På grunn av forbundsvise lønnsreguleringer i 1994, ble tilleggene gitt fra det tidspunkt de enkelte bransjeavtalene hadde utløp. De fleste har utløp 31.mars. Ca. ¾ av tarifftilleggene etter lønnsoppgjøret i LO/NHO- området i 1994 gjelder fra 2.kvartal 1994 og om lag ¼ gjelder fra 3.kvartal.

Den kvartalsvise lønnsutviklingen og fordeling på tariffmessige tillegg og lønnsglidning for industriarbeidere

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner). Tallene er basert på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere. Utviklingstallene og anslagene er korrigert for eventuelle etterbetalinger mellom kvartaler. Timefortjenestene er beregnet eksklusiv overtidstillegg og omregnet til 37,5 t/uke.

Målt fra tilsvarende kvartaler året før var lønns­veksten gjennom 1994 i underkant av eller 3 prosent. I 1.kvartal 1995 var veksten 2,9 prosent.

Lønnsøkningen fra 3.kvartal 1994 til 3.kvartal 1995 er 3,6 prosent, 0,1 prosentpoeng mer enn kvartalet før. Fordi sentrale tarifftillegg i 1995 var lavere enn i 1994, betyr det at lønnsglidningsraten i 3.kvartal, målt mot samme kvartal året før økte med omlag 0,3-0,4 prosentpoeng fra 2.kvartal. Diversetillegg omfatter skifttillegg og andre lønnselementer som er knyttet til arbeidets art og er en del av beregnet års­lønn. Økt omfang av slike tillegg bidrar til omlag 0,2 prosentpoeng høyere lønnsvekst fra 1994 til 1995.

Korrigert for sysselsettingsmessige forskyvninger mellom bransjene har den underliggende lønnsveksten i industrien ligget noe over det gjennomsnittstallene i slutten av 1994 og i første del av 1995 viser. I 1995 ville den korrigerte veksten vært høyere enn gjennomsnittstallene for industriarbeidere viser, h.h.v. 0,4 prosentpoeng i 1.kvartal 1995 (det samme som i 4.kvartal 1994), 0,3 prosentpoeng i 2.kvartal og 0,2 prosentpoeng i 3.kvartal. Med økt sysselsetting og økt antall timer i lønnsstatistikken, kan det tyde på at nyansatte er gått inn på lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet innenfor industrien, noe som bidrar til å dempe gjennomsnittsveksten noe. Den svakt stigende trend i lønnsglidningen i løpet av de tre første kvartaler i 1995 kan ha flere årsaker:

Generelt bedre tider i næringslivet kan ha ført til noe høyere lokale tillegg og/eller ulike former for bonus. Bedre økonomiske resultater i noen bedrifter medførte således i større grad enn før engangsutbetalinger i 3. kvartal 1995.Disse er ikke systematisk registrert i statistikken, men man vet med sikkerhet at noen tiendels prosentpoeng av økningen i 3.kvartal 1995 skyldes slike tillegg. Individuelle tillegg ble gitt spesifikt i årets sentrale oppgjør i endel bransjer med lavere lønninger. Endel bedrifter har gjennopprettet forskjellene i de sentrale individuelle tilleggene gjennom de bedriftsvise tilleggene, noe som registreres som lønnsglidning. Ifølge en utvalgsundersøkelse gjennomført av LO og NHO knytter både bedriftene og bedriftenes tillitsvalgte dette i hovedsak til hensynet til bedriftsvise lønnssystemer, ansiennitet og kompetanse. Undersøkelsen sier imidlertid ikke noe om glidningen ville vært større eller mindre dersom de sentrale individuelle tilleggene ikke var gitt.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET anslås veksten i årslønnen fra 1994 til 1995 til 3 ½ prosent, mot 1,5 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge-og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l.

I takt med bedre tider for byggevirksomhet har det vært en jevn stigende lønnsvekst i 1994 og 1995. Den årlige lønnsutviklingen viser en vekst på 3,8 prosent fra 3.kvartal 1994 til 3.kvartal 1995, mens tilsvarende økning de siste to årene har vært lavere enn for industriarbeidere.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl.tunnelarbeider). Frafallet av antall timer fra 1993 og ut 1995 har vært betydelig. Gjennomføring av enkeltprosjekter med egne akkordavtaler og bonussystemer etc. har ført til store endringer i gjennomsnittlige timefortjenester og antall arbeidede timer kvartaler imellom.

Mens grunnlønnssatsene om lag har holdt seg uendret, har diversetilleggene (betaling knyttet til arbeidets art som f.eks.skifttillegg) i gjennomsnitt pr. arbeidet time blitt mer enn halvert fra 1994 til 1995.

Basert på de faktiske innrapporterte timer og lønnsutbetaling for anleggsarbeidere, gikk registrert årslønn ned vel 6 prosent for de 3 første kvartaler i 1995 i forhold til de samme kvartaler i 1994. Uten diversetillegg som skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art, var nedgangen om lag 2 prosent. Korrigert for nedgang i antall arbeidede timer fra oljerelaterte oppdrag var nedgangen om lag 3 prosent.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett anslår utvalget at registrert gjennomsnittlig årslønnsvekst vil bli om lag 1 prosent fra 1994 til 1995, mens årslønnsveksten korrigert for nedgangen i oljerelaterte oppdrag, offshore for industri- og anleggsfirmaer er i størrelsesorden 2 ½ prosent fra 1994 til 1995.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. anslås en økning i årslønn fra 1994 til 1995 på 2 ½ prosent, mot 2,3 prosent året før.

Stor stabilitet preger lønnsutviklingen i bransjen og tarifftilleggene utgjør nesten hele lønnsveksten. I store deler av rutebilsektoren er det innført nye lønnssystemer, slik at prognosene framover kan være noe usikre.

Lønnsutviklingen i 3.kvartal 1995 viser en vekst på 2 prosent fra samme kvartal året før.

• I OLJEVIRKSOMHETEN,OFFSHORE ialt,som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggs­virksomhet anslås en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 basert på de 3 første kvartalene av 1995 til om lag 3 prosent.

Gjennomsnittstallene for lønnsveksten innenfor oljesektoren, offshore gjenspeiler ofte i liten grad tarifftilleggene og lønnstilleggene som er blitt gitt fra et år til et annet, men i langt større grad endringer i sysselsettingen. Oppgjørsformer med stadig endrede reguleringstidspunkter og lønnseffekter som følge av store endringer i antall arbeidstakere, fører til at lønnsveksten for enkelte år ikke er helt sammenlignbare med lønnsveksten for andre områder.

Diversetillegg, som også omfatter offshoretillegg, utgjør mer enn 1/3 av lønnen. Diversetilleggene har variert betydelig. Fra 1994 til 1995 ligger lønnsveksten om lag ½ prosentpoeng lavere uten diversetillegg, mens forskjellen var nesten 2 prosentpoeng året før. Den store lønnsforskjellen med og uten diversetillegg, gjenspeiler i stor grad sysselsettingsvirkninger. Fra 1993 til 1995 er antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og anleggs­virksomhet betydelig redusert. Gjennomsnittlig lønnsnivå for denne gruppen offshorearbeidere ligger ca 50 kr/t lavere enn for øvrige offshorearbeidere, hvorav om lag 30 kr/t av forskjellen skyldes lavere diversetillegg (inkl. offshoretillegg) eller tillegg som følger av arbeidets art. Korrigert for nedgangen i antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og an­leggs­virksomhet vil årslønnsveksten fra 1994 til 1995 bli om lag 3 ½ prosent.

Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For FUNKSJONÆRENE i NHO-bedrifter (industri, bergverk, transportvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet) økte årslønnen fra 1994 til 1995 med 3,7 prosent, mot 3,5 og 3,7 prosent de to årene før.

Beregningene av årslønnsveksten baserer seg på statistikk pr. 1.september, opplysninger fra bedriftene om normale lønnsreguleringstidspunkter og beregning av eventuelle alderseffekter. Den registrerte gjennomsnittlige månedslønnen økte med 3,8 prosent fra 1.september 1994 til 1.september 1995, basert på statistikk for bedrifter som er med i statistikken i begge årene, mot 3,4 prosent året før. Mens lønningene for industrifunksjonærgrupper i 1993 og 1994 i gjennomsnitt vokste noe mindre enn for andre funksjonærer, er det grupper innenfor industri som i 1995 har hatt den største lønnsveksten.

Noe av lønnsveksten skyldes at aldersgrupper med noe høyere lønnsnivå utgjør en relativ større del av funksjonærmassen i 1995 enn i 1994, basert på beregninger for de bedrifter som er med på begge tellingstidspunktene. Lønnsvekst som følge av endringer i aldersstrukturen eller andre tillegg som er påløpt i tellingsperiodene, er antatt pågått jevnt i hele tellingsperioden. Med samme aldersfordeling pr. 1. september 1995 og pr. 1 september 1994, ville lønnsveksten isolert sett vært 0,2 prosentpoeng lavere. Alderseffekten var 0,4 prosentpoeng ifjor. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,6 prosent.

For funksjonærene i industrien var lønnsveksten fra 1.september 1994 til 1.september 1995 4,0 prosent. Årslønnsveksten er beregnet til 3,8 prosent fra 1994 til 1995, mot 3,5 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,7 prosent.

For ledende funksjonærer (i alle bransjer) var lønns­økningen fra 1.september 1994 til 1.september 1995 4,0 prosent. Årslønnsveksten for denne gruppen er beregnet til 3,8 prosent fra 1994 til 1995. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,6 prosent.

Lønnskostnader i NHO-bedrifter.

Tabell 3.5 viser utviklingen fra 1988 til 1995 for de obligatoriske indirekte personalkostnadene. Lønn under sykdom bygger blant annet på NHOs kvartalsvise fraværsstatistikk for arbeidere, fravær betalt av bedriftene. Disse kostnadene har bidratt til en betydelig reduksjon av lønnskostnadene for industriarbeidere fra 1988.

Endringer i regelverket for yrkesskadeforsikring er ikke tatt med i beregningene i tabell 3.5. Tall for 1992 og 1993 tyder på at det var en liten økning i premiesatsene fra 1991. Det er usikkerhet omkring utviklingen i 1994 og 1995.

I tillegg til de indirekte personalkostnader som er med i tabell 3.5, vil bedriftene ha kostnader ved bedriftsvise ordninger. Det kan drøftes i hvor stor grad slike ordninger skal tas med i de indirekte personalkostnadene eller bør betraktes som driftskostnader for øvrig. I tabell 3.5 har vi fulgt internasjonale standarder for de obligatoriske personalkostnadene i Norge. De bedriftsvise og mer frivillige ordningene er ikke med i oppstillingene.

Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I tillegg til lønnsstatistikk for funksjonærer og arbeidere i NHO-bedrifter, foreligger det på nåværende tidspunkt lønnsstatistikk for 1995 for:

• ansatte i forretnings- og sparebanker

• ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet (april 1995)

• ansatte i forretningsmessig tjenesteyting

• ansatte i forsikring

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHOs lønnsstatistikk med 2,9 prosent for menn og kvinner under ett fra april 1994 til april 1995.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 3,2 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. november 1993 – 30. april 1994 til 1. november 1994 – 30. april 1995, mens dagsfortjenesten i den samme perioden økte med 2,0 prosent. For deltidsansatte steg gjennomsnittlig timefortjeneste med 6,4 prosent i den samme perioden.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale og kokker ble det fra 1. april 1995 gitt et generelt tillegg på kr 1,65 pr. time. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1995 på kr 0,81 pr time.

På grunnlag av statistikk for april 1995 og lønnsinnberetning for knapt 40 prosent av bedriftene i LO/NHO-området for oktober 1995, anslår utvalget årslønnsveksten for alle fastlønte til om lag 3 prosent fra 1994 til 1995.

Andelen prosentlønte har gått ned fra 1994 til 1995. Disse har høyere fortjeneste enn fastlønte. For fastlønte og prosentlønte under ett (heltid og deltid) anslår utvalget årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til om lag 3 prosent.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,8 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1994 til 1. september 1995. Herav utgjør endringer i alderssammensetningen 0,4 prosentpoeng. I 1995 kom fondsmeklere i finansinstitusjoner med i statistikken. Denne gruppen trekker lønnsveksten opp. Medregnet denne gruppen var veksten 4,8 prosent.

I oppgjøret våren 1995 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 1,4 prosent fra 1. mai. Videre ble det fra 1. mai gitt et lavlønnstillegg i lønnstrinnene 8 til og med 22, dvs fra ca kr 127 000 pr år til ca kr 210 700. Tillegget innebar kr 1 500 pr år på lønnstrinn 8 og deretter en reduksjon av tillegget med kr 100 pr lønnstrinn. Ifølge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,4 prosent 1. januar og 0,9 prosent 1.juli 1995.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1995, beregnet til 1,2 prosent, lønnstilleggene fra 1. januar, 1. mai og 1. juli 1995 og lønnsøking som skyldes endringer i aldersstrukturen, vil gi en årslønnsvekst på 3,7 prosent fra 1994 til 1995. Av dette utgjør bidraget fra lønnsglidningen 1,4 prosentpoeng.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 1,7 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1994 til 1. september 1995. Herav utgjør endringer i alderssammensetningen 0,5 prosentpoeng.

I oppgjøret våren 1995, ble det gitt et generelt tillegg på 1,2 prosent til alle fra 1. mai. I tillegg ble det gitt kr 1000 pr. år til alle med årslønn under kr 201 000. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,1 prosent 1. januar 1995.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1995, beregnet til 0,7 prosent ekskl. bonusutbetalinger i 1994 og lønnstilleggene i 1995, gir en årslønnsvekst på 2,3 prosent fra 1994 til 1995. Den forholdsvis lave lønnsveksten fra 1994 til 1995 skyldes hovedsakelig bortfall av bonusutbetalinger fra 1994 til 1995.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte med 2,6 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994. Lønnsstatistikk for 1995 foreligger ikke ennå.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1995 gitt et gjennonsnittlig tillegg fra 1. april på kr 210 pr. måned eller kr 1,30 pr. time.

For varehandelen under ett har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til om lag 3 prosent. Under forutsetning om det samme gjennomsnittlige tillegget i hele varehandelen som i avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, innebærer anslaget en lønnsglidning på vel 1 prosentpoeng fra 1994 til 1995 eller noe høyere enn fra 1993 til 1994. Imidlertid er det en del usikkerhet knyttet til dette anslaget.

For noen grupper er lønnsspredningen stor både mellom menn og kvinner og mellom ulike stillingsgrupper. Det gjennomsnittlige lønnsnivå som er gjengitt i tabell 3.1, kan derfor være lite representativt for store grupper innen vedkommende næring. Varehandelen er den største gruppen innen privat virksomhet, målt ved sysselsettingen, av de gruppene som er med i tabell 3.1. I utvalgets rapport 2/1995 (NOU 1995:22), tabell 3.6, vises lønnsutvikling og lønnsnivå for noen stillingsgrupper innen varehandelen for å vise spredningen rundt det gjennomsnittlige lønnsnivået som er brukt i tabell 3.1. Det vises til denne rapporten. Tabellen vil bli oppdatert med 1995-tall i rapport 2/1996.

Forretningsmessig tjenesteyting omfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsføring, revisjon, databehandling, arkitektvirksomhet og byggeteknisk konsulentvirksomhet. Dessuten er også ansatte innen teknisk virksomhet og annonse- og reklamevirksomhet med. Felles for de fleste bedriftene i denne statistikken er at de ansatte ikke får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra 1. september 1994 til 1. september 1995 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,1 prosent for menn og kvinner under ett. Utvalget har beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til 2,6 prosent.

I innenriks sjøfart steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for voksne sjømenn med 2,3 prosent fra november 1993 til november 1994. Den gjennomsnittlige hyren steg med 1,4 prosent i det samme tidsrommet. Lønnsstatistikk for 1995 foreligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1995 ble det fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 1,65 pr. time.

Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår våren 1995 ble Staten, Statstjenestemannskartellet, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund – Seksjon stat og Norsk Lærerlag den 29. april enige om følgende:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1995 på 3 600 kr pr år på alle trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjør 1,7 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst for de statsansatte.

• en avsetning på 1,0 prosent pr. dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. juli 1995. Partene ble enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling. Resultatet fra justeringsforhandlingene viser at kvinner fikk om lag 52 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsier 42 prosent.

• en avsetning på 0,35 prosent pr. dato til lokale forhandlinger med virkning fra 1. september. Av dette utgjør 0,05 prosent lønnsmidler som blir ledige pga. lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at forhandlingene skulle gi kvinner en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier. De lokale forhandlinger er ennå ikke sluttført og en har derfor ikke data om likelønnsprofilen.

Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) og Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund og Lensmannsetatens Landslag (SPL) brøt forhandlingene, og oppgjøret for disse to gruppene gikk til mekling. Meklingen ble avsluttet 30. mai uten at enighet var oppnådd. Etter en kort streik gikk oppgjørene til Riks­lønns­nemnda.

Med unntak av virkningstidspunktet for det generelle tillegget som ble satt til 7. juni for AF og 3. juni for SPL, ga Rikslønnsnemndas kjennelser samme resultat for AF og SPL som det hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag oppnådde gjennom forhandlinger. AF- og SPL-medlemmer uten streikerett fikk generelt tillegg med virkningstidspunkt 1. mai.

Lønnsvekst

For arbeidstakere i statsforvaltningen viser en prognose at gjennomsnittlig månedsfortjeneste pr årsverk økte med 2,5 prosent fra 1. oktober 1994 1 til 1. oktober 1995. Økningen fordeler seg med 3,1 prosent for kvinner og 2,25 prosent for menn. Resultatet av lokale forhandlinger med virkning fra 1. september 1995 og resultatet fra sentrale justeringsforhandlinger med virkningstidspunkt 1. juli 1995 er ikke med i tallene. Derimot er resultatet av lokale forhandlinger i 1994 tatt med. Prognosene viser at staten har hatt en lønnsglidning på omlag 0,45 prosent fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til anslaget. På grunnlag av dette er den samlede lønnsøkning for statstilsatte fra 1994 til 1995 anslått til om lag 3 prosent. Lønnsoverhenget inn i 1996 anslås på denne bakgrunn til 1 ½ prosent.

Skoleverket

Fra 1. oktober 1993 til 1. oktobert 1994 økte gjennomsnittlig månedsfortjeneste med 1,5 prosent. Årslønnsveksten i skoleverket for 1993-1994 er beregnet til 1,7 prosent. I tillegg ble en ny arbeidstidsavtale gjort gjeldende fra 1. januar 1994 og leseplikten for undervisningspersonale over 60 år ble redusert med 7 prosent fra 1.august1994. Nettoeffekten av disse elementene er beregnet til 1 ½ prosent.

Det foreligger ennå ikke prognose for lønnsutviklingen i 1995.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 1,7 prosent fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994. Ansatte i Oslo og Bærum er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønns­utviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1994 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1993-94 i tabell 3.1 er korrigert for dette. Lønnsstatistikk for 1995 foreligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1995 ble det med virkning fra 1. mai 1995 enighet om et generelt kronetillegg på lønns­regulativet på kr 3 600 pr. år. Dette utgjorde 1,9 prosent pr. 1. mai eller 1,3 prosent på årsbasis. I tillegg ble det fra 1. mai gitt kr 2 200 pr. år til alle arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere. Dette tillegget omfatter ¾ av alle ansatte i kommunene.

På grunnlag av en prognose som omfatter om lag 95 prosent av årsverkene i 1994, er årslønnsveksten fra 1994 til 1995 foreløpig anslått til 2,8 prosent. Herav utgjør anslått lønnsglidning om lag 0,2 prosentpoeng.

Etter en samlet vurdering anslår Beregningsutvalget årslønnsveksten i kommunene fra 1994 til 1995 til i underkant av 3 prosent.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utviklingen i de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Vi har ikke noe godt mål for den relative lønnsforskjellen mellom alle menn og kvinner under ett. Levekårsundersøkelsen 1991 viser imidlertid at gjennomsnittlig timelønn for kvinner utgjorde 81,5 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1980 viste en andel på 77 prosent. Lønnsbegrepet som brukes i disse undersøkelsene er inklusiv overtidsbetaling.

I figur 3.1 og tabell 3.6 går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn i henholdsvis periodene 1985-95 og 1980-95. Imidlertid foreligger det ikke 1995-tall for alle lønnstakergrupper.

Figuren og tabellen viser at det generelt sett har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de områdene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært innenfor de områdene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, bl.a for ansatte innen forsikringsvirksomhet og blant funksjonærene i NHO-bedrifter. Tabell 3.6 viser at det er relativt store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i de ulike gruppene. Imidlertid er gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forsikring f.eks er alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien, dvs en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

1) 1985-94

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utviklingen fra 1994 til 1995

Tilnærmingen mellom kvinne- og mannslønninger ser ut til å ha fortsatt fra 1994 til 1995 for de grupper vi foreløpig har tall for. Dette gjelder bl. a for funksjonærer i NHO-området og forretningsmessig tjenesteyting. Dette er imidlertid bransjer hvor kvinners relative lønnsnivå er lavt. Tall for de 3 første kvartaler i 1995 for industrien tyder imidlertid på fortsatt stagnasjon i tilnærmingen for denne gruppen. Industrien har imidlertid den relativt minste forskjellen mellom kvinne- og mannslønninger av de gruppene som er med i tabell 3.6.

Tabell 3.7 viser utviklingen innen en del bransjer i industrien og i landtransport. I store trekk finner vi den samme utviklingen som for sektorene/næringene i tabell 3.6. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn for kvinner og menn i 1994, mens den største relative lønnsforskjellen var i bakerier og konditorier.

Flere undersøkelser (bl.a Hva betyr andelen kvinner i et yrke for lønn, M.N.Hansen, ISF) har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i tabell 3.7 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men at det er en klar tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer som f. eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er langt høyere i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og tildels mekaniske verksteder – enn i de sterkt kvinnedominerte. Sjokolade og sukkervareindustrien har nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjørene i 1995

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene vil være av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner vil utvikle seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Formen på de lokale tilleggene (lønnsglidningen), bl.a. fordelingen av eventuelle avsetninger til lokale forhandlinger.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekkene i de sentrale oppgjørene våren 1995 i privat og offentlig sektor.

Privat sektor

I LO/NHO-området ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. I minstelønnsområder ble det dessuten gitt tillegg på individuelt grunnlag. Jo lavere lønn den enkelte hadde som andel av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, jo høyere ble tillegget. I normallønnsområder der gjennomsnittslønnen var lavere enn 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn ble det gitt et tillegg utover det generelle. Nærmere detaljer om LO/NHO-oppgjøret er gitt i vedlegg 2.

Ettersom mange kvinner arbeider i stillinger og bransjer med et relativt lavt lønnsnivå, har det sentrale oppgjøret en klar lavlønns-og likelønnsprofil. Hvor sterkt det sentrale oppgjøret vil påvirke de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, vil også avhenge av innretningen av de lokale tilleggene.

I varehandel ble det enighet om en avtale etter samme mønster som i LO/NHO-området.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle. I tillegg ble det gitt et kronetillegg på de lavere og midlere lønnsnivå, noe som slo sterkere ut for kvinner enn for menn.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et generelt kronetillegg til alle. Dette ga i gjennomsnitt noe sterkere vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. I staten ble det dessuten avsatt en pott både til sentrale og lokale forhandlinger, hvor partene var enige om at kvinner skulle få en større andel enn en proratafordeling tilsier. Resultatet fra de sentrale justeringsforhandlingene viser at kvinner fikk om lag 52 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsier 42 prosent. De lokale forhandlinger er ennå ikke sluttført, og en har derfor ikke data for likelønnsprofilen i disse.

I kommunene ble partene enige om at arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere skulle gis ytterligere et tillegg, noe som ga oppgjøret i kommunesektoren en klar kvinne- og lavlønnsprofil.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1995 er gitt i vedlegg 2.

Privat sektor

For å belyse omfanget av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på de ulike mekanismene beskrevet ovenfor, er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata (Petersen, Becken og Snartland, 1993). Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på de viktigste grupper av privat ansatte i norsk økonomi: Arbeidere i NHO-bedrifter, funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i varehandel, ansatte i banker, ansatte i forsikring og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av de 6 gruppene. Resultatene av analysen er oppsummert i vedlegg 7, tabell 7.4.

Det framgår at det er flere forhold som har betydning for at kvinner har lavere lønn enn menn i gjennomsnitt. De relativt store lønnsforskjellene i gjennomsnittstall for hovedgrupper av næringer reduseres når tallene brytes ned. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for gruppene som er med i vedleggstabell 7.4, varierer fra 2-6 prosent når vi sammenlikner kvinner og menn med samme kvalifikasjoner som arbeider i samme stilling og bedrift. Dette er imidlertid gjennomsnittstall for gruppene, som innebærer at lønnsforskjellene i den enkelte bedrift kan være langt høyere.

Av vedleggstabell 7.4 ser vi videre at for kvinner og menn i samme stilling i ulike bedrifter blir lønnsforskjellene langt mindre enn når vi sammenlikner kvinners og menns lønn i samme bedrift. Dette betyr at det er stillingskategori som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Som nevnt kan dette skyldes at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårligere betalt enn mannsdominerte stillinger selv om kompetansekrav og enkelte andre lønnsrelevante faktorer er like. Men resultatet kan også indikere at kvinner og menn har ulik adgang til stillinger og forfremmelser. Dette kan bl.a skyldes at menn i gjennomsnitt fortsatt har noe høyere utdan­nelsesnivå enn kvinner. Det kan også skyldes en tendens til at arbeidsgivere satser mer på menn enn kvinner ved forfremmelser o.l. Dette kan være bevisst eller ubevisst ved at kvinner og menn blir tilbudt ulike arbeidsoppgaver gjennom hele karrieren.

Vedleggstabellen viser ellers at lønnsforskjellene også i noen grad skyldes at kvinner og menn er fordelt på høyt og lavtlønnsbransjer, men at det som nevnt er stilling som betyr mest. Etter stilling betyr bedrift mest i varehandelen, mens det er bransje som betyr mest blant arbeidere i NHO-bedrifter.

Nærmere om noen årsaksforhold basert på 1990-datene

I fase 2 av prosjektet beskrevet ovenfor har en forsøkt å finne årsakene til de ulike lønnsgapene en fant i fase 1. Spesielt har en sett på:

1. Hva er årsakene til lønnsgapet mellom kvinner og menn med samme stillingsbetegnelse og som arbeider i samme bedrift?

2. Hva forklarer lønnsgapet mellom kvinner og menn innen samme bedrift?

3. Finner en større lønnsgap ved enkelte stillingstyper når en analyserer de som har samme stilling i samme bedrift?

4. Stillingsstrukturen i kvinne- og mannsdominerte virksomheter.

5. Graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå og stilling-virksomhetsnivå.

Enkelte hovedfunn

På stilling-virksomhetsnivå er det spesielt ulikhet i kvinners og menns alder som har betydning for lønnsgapet. Det viser seg at menns gjennomsnittsalder betyr mer for lønnsgapet mellom kjønnene enn kvinners gjennomsnittsalder, i det lønnsgapet øker med menns alder, men ikke reduseres i samme grad når kvinners alder øker.

Også organisasjonstilknytning betyr en del for lønnsgapet på stilling-virksomhetsnivå. De virksomheter som er knyttet til en arbeidsgiverorganisasjon, har gjennomgående noe mindre lønnsgap på stilling-virksomhetsnivå enn de som ikke er tilknyttet en slik organisasjon. Dette kan indikere at graden av organisering og graden av forhandlingsbasert lønn har betydning for størrelsen på lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Det prosentvise lønnsgapet mellom kvinner og menn med tilsvarende stillinger innen den enkelte bedrift, øker med stigende gjennomsnittslønn i bedriften. Det vil si at der lønnen generelt sett er høy, og der det er en viss spredning i lønn, er også lønnsgapet mellom kvinner og menn større.

Verken kvinnelig lederandel eller bedriftens geografiske beliggenhet har betydning for lønnsgapet på stilling-virksomhetsnivå.

Det er større grad av lønnsulikhet i manns- enn i kvinnedominerte virksomheter. Kvinnedominerte virksomheter er gjennomgående mindre hierarkisk oppbygget og har en lavere lederandel enn mannsdominerte. Andelen kvinnelige ledere er imidlertid større i kvinnedominerte enn i mannsdominerte virksomheter.

En finner at i den grad gapet mellom kvinners og menns lønn varierer mellom ulike bedrifter, så skyldes dette variasjoner i menns lønn. Kvinners lønn er stort sett den samme, uavhengig av lønnsgapet for virksomheten. Et resultat er at både menn og kvinner tjener på å ha personlig lønnsavtale, men at lønnsgapet mellom kvinner og menn i slike virksomheter er større enn i virksomheter hvor man ikke har personlige lønnsavtaler. Menn tjener altså relativt mer på personlige lønnsavtaler enn kvinner.

Graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå er ganske høy i de sektorer som er undersøkt, men har gått noe ned fra 1984 til 1990.

Data fra senere år for funksjonærgruppen i NHO-bedrifter

Undersøkelsen som det er referert til foran (Petersen, Becken og Snartland, 1993), er utført på data for året 1990. Det er mulig å gjøre samme undersøkelse på data for 1994 og 1995 når det gjelder funksjonærgruppen i NHO-bedriftene. Mens kvinner i samme stilling og bedrift i 1990 i gjennomsnitt hadde 93,9 prosent av menns lønn, er resultatene for 1994 og 1995 henholdsvis 95,8 og 95,9 prosent. I dette materialet er gjennomsnittsalderen ca 2 år lavere for kvinner enn for menn innenfor samme stilling i samme bedrift. Det er derfor sannsynlig at korrigert for alder, er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i samme stilling og bedrift innen funksjonærgruppen i NHO-bedriftene mindre enn 4 prosent i 1995.

Offentlig sektor

I artikkelen Lønnsforskjeller og lønnssystem i staten3 analyserer Erling Barth og Hang Yin lønnsutviklingen 4 for statsansatte i perioden 1987-1994. (De er opptatt av å sammenligne lønnsstrukturen i statlig sektor før og etter innføringen av det nye lønnssystemmet i 1991, som ga større lokal handlefrihet/desentralisering av lønnsforhandlingene.)

Barth og Yin estimerer lønnsrelasjoner som viser at lønnsstrukturen i staten stort sett ikke har endret seg vesentlig mellom de to periodene. Noen endringer har imidlertid funnet sted: Lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er signinfikant mindre for perioden 1991-94 enn 1987-90. Dessuten har ansiennitetsvariabelen og utdanningslengde fått svekket betydning. De endringene som har skjedd har gått i retning av en mer sammenpresset lønnsstruktur for statsansatte.

For staten som helhet, viste det seg at en kvinne med like lang utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet i gjennomsnitt tjente 10,4 prosent mindre enn menn i perioden 1987-90. Det tilsvarende tallet for perioden 1991-94 er 9,1 prosent. Når en så sammenlignet den gjennomsnittlige timefortjenesten til kvinner og menn med samme kvalifikasjoner innen samme stilling, ble forskjellen redusert til hhv 1,6 og 1,3 prosent i de to periodene. Dette bekrefter resultatet/mønsteret fra privat sektor om at det er stillingskategori som betyr mest når det gjelder lønnsforskjellen mellom kvinner og menn.

I analysen som er kommentert ovenfor har man som nevnt sett på lønnsrelasjonen i de to periodene 1987-1990 og 1991-1994. I artikkelen er det også beregnet årlige tall for betydning av utdanningslengde og brutto lønnsforskjell mellom kvinner og menn, basert på separate regresjonsanalyser for hvert enkelt år for hele staten. Denne analysen viser en klar tendens gjennom årene til at lengre utdanning gir mindre uttelling i lønn, mindre lønnsforskjell mellom kjønnene samt mindre lønnsspredning for hele staten.

En hovedkonklusjon i artikkelen er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i statlig sektor er klart redusert i perioden/mellom periodene, både når det tas hensyn til stillingsplassering og når det ikke gjøres det.

I en rapport 5 fra Kommunenes Sentralforbund belyses evt lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i kommunesektoren. (Lønnsforskjeller knyttet til utdanning blir også behandlet).

Analysen viser at gjennomsnittlig regulativlønn for alle kvinner i prosent av gjennomsnittlig regulativlønn for alle menn i KS-området har økt fra 84 prosent pr. 1.10.86 til 88 prosent pr. 1.10.94. I disse gjennomsnittstallene er det ikke tatt hensyn til ulikheter i kvinners og menns utdanning, ansiennitet m.m. Det er gjennomført indeksberegninger 6 for hele årsverksmassen pr. 1.10.94, for å finne forklaringer på det totale lønnsbildet (/lønnforskjellene) mellom kvinner og menn.

Indeksberegning vha. stillingskode ga en lønn for kvinner i prosent av lønn for menn på 98 prosent. Dette indikerer at det er ulik stillingskodeplassering mellom kvinner og menn som er hovedforklaringen på lønnsforskjellen. Menn er gjennomgående tilsatt i stillingskoder med høyere lønn enn kvinner. Stillingens nivåmessige plassering i organisasjonen er også en viktig forklaringsfaktor.

Beregningene viste også at ulike utdanningskoder kunne forklare noe av lønnsforskjellene mellom kjønnene, men at alder og ansiennitet ikke kunne bidra til å forklare noe av forskjellene i kvinne- og mannslønninger når man ser alle arbeidstakere i kommunesektoren under ett.

Rapporten bekrefter mønstret fra privat og statlig sektor: Også i kommunesektoren har menn i gjennomsnitt høyere lønn enn kvinner. Det har også her skjedd en tilnærming i lønnsnivå de senere år, og det er stillingskode/ -kategori som har størst betydning for lønnsforskjellene mellom kjønnene.