2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene
I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnittet etter (2.2) presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger, der en fokuserer spesielt på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.
2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren
Moderat økning i husholdningenes disponible realinntekt i 1995. Sysselsettingsveksten førte til at lønnsinntektene ga det største positive bidraget til inntektsveksten.Disponibel realinntekt regnet pr. person gikk opp med rundt 2 prosent fra 1994 til 1995.
Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren.(For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren jfr. boks 2.1).
I forbindelse med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet har det blitt utarbeidet nye inntektstall for husholdningssektoren for årene 1991 til 1994. Nye inntektstall for en del år forut for 1991 vil bli framlagt på et senere tidspunkt. Husholdningssektoren er den klart største institusjonelle sektoren i Norge målt ved disponibel inntekt. I 1995 utgjorde husholdningenes disponible inntekter i overkant av 62 prosent av disponibelinntektfor Norge. Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster for årene 1991-1995. I forhold til konvensjonene i nasjonalregnskapet er arbeidsgiveravgiften trukket ut både på inntektssiden (lønn) og utgiftssiden (direkte skatter og trygdepremier). Fra 1991 til 1992 gikk husholdningenes disponible realinntekter opp med i underkant av 5 prosent. I de to etterfølgende årene har en hatt en vekst på mellom 2,5 og 3 prosent og veksten i 1995 vil trolig bli om lag 2,5 prosent. De foreløpige inntektstallene viser at både i 1994 og 1995 var veksten i husholdningenes disponible inntekter lavere enn veksten i disponibel inntekt for Norge. Veksten i disponibel inntekt for offentlig forvaltning var sterkere enn veksten for disponibel inntekt for husholdningene både i 1994 og 1995. For finansinsitusjoner og ikke-personlige foretak var inntektsveksten svakere enn for husholdningene i 1994. En forholdsvis sterk vekst for disse institusjonelle sektorene fra 1994 til 1995 bidro imidlertid til at veksten i disponibel inntekt for Norge var over det dobbelte av veksten i disponibel inntekt for husholdningene i fjor.
Tabell 2.2 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1992-1995. Vekstbidraget fra lønnsinntektene anslås for 1995 til 10,8 milliarder (1992-kroner) som tilsvarer 2,4 prosentpoeng. Dette er noe svakere enn i 1994 og rundt ett prosentpoeng mer enn i hvert av årene 1992 og 1993.
Bak den anslåtte realveksten i lønnsinntektene på 3,2 prosent ligger en oppgang både i utførte timeverk (for lønnstakere) på i overkant av 2 prosent og en reell oppgang i timelønna på om lag 1 prosent.
Tabell 2.1 Inntekter og utgifter for husholdningene. Milliarder kroner
| 1991* | 1992* | 1993** | 1994** | 1995*** | |
|---|---|---|---|---|---|
| Inntekt | 605.9 | 632.4 | 649.9 | 663.5 | 698.8 |
| - Lønn1) | 309.1 | 319.9 | 331.8 | 348.3 | 368.2 |
| - Driftsresultat | 85.6 | 85.7 | 91.5 | 94.7 | 101.0 |
| - Offentlige stønader | 125.0 | 133.9 | 139.4 | 141.8 | 146.6 |
| - Renteinntekter2) | 45.2 | 47.4 | 41.3 | 32.3 | 34.3 |
| - Andre inntekter3) | 40.6 | 44.4 | 44.5 | 45.3 | 47.6 |
| - Stønader fra utlandet | 0.5 | 1.1 | 1.3 | 1.1 | 1.2 |
| Utgifter | 209.6 | 205.8 | 202.5 | 197.0 | 209.2 |
| - Direkte skatter og trygdepremier1) | 120.3 | 121.0 | 128.0 | 136.7 | 148.3 |
| - Renteutgifter | 69.9 | 70.0 | 59.1 | 45.9 | 45.9 |
| - Andre utgifter | 19.3 | 14.7 | 15.4 | 14.4 | 14.9 |
| Disponibel inntekt | 396.3 | 426.6 | 446.4 | 466.5 | 489.7 |
| Disponibel realinntekt4) | 407.4 | 426.6 | 437.8 | 450.2 | 461.5 |
| Vekst i disponibel realinntekt, prosent | - | 4.7 | 2.6 | 2.8 | 2.5 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.
Driftsresultatet (netto) er hovedinntektskilden til selvstendig næringsdrivende. Når det gjelder de nye inntektstallene fra nasjonalregnskapet, har en foreløpig bare publisert brutto driftsresultat for husholdningsektoren. For å komme fram til netto driftsresultat må en trekke fra verdien av kapitalslitet. Tallene for netto driftsresultat har for årene 1991 til 1994 framkommet ved at en med utgangspunkt i nasjonalregnskapets tall for brutto driftsresultat har trukket fra egne anslag for kapitalslitet. (For 1995 er alle postene anslått). Utviklingen i netto driftsresultatet forventes i 1995 å gi et bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekter på i underkant av 4 milliarder (1992-kroner) som tilsvarer knappe ett prosentpoeng. Dette tilsvarer om lag vekstbidraget i 1993, men er noe sterkere enn vekstbidraget for 1994. Fra 1991 til 1992 ga utviklingen i driftsresultatet et negativt bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekter.
Tabell 2.2 Disponibel realinntekt for husholdninger. Endring i milliarder 1992-kroner hvor ikke annet fremgår1)
| 1992* | 1993* | 1994** | 1995*** | Vekstbidrag i prosentpoeng 1995*** | |
|---|---|---|---|---|---|
| Endring i disp. realinntekt | 19.2 | 11.2 | 12.4 | 11.3 | 2.5 |
| Bidrag fra: | |||||
| - Lønn | 2.2 | 4.8 | 11.6 | 10.8 | 2.4 |
| - Driftsresultat | -2.3 | 3.9 | 1.8 | 3.8 | 0.9 |
| - Stønader | 6.2 | 2.7 | 0.2 | 1.3 | 0.3 |
| - Direkte skatter og trygdepremier | 2.6 | -4.2 | -6.7 | -7.8 | -1.7 |
| - Netto renteutgifter | 2.7 | 5.2 | 4.5 | 2.2 | 0.5 |
| - Andre inntekter netto2) | 7.8 | -1.1 | 1.3 | 1.0 | 0.2 |
Kilde: Statistisk Sentralbyrå og Beregningsutvalget.
Stønadene fra det offentlige, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, anslås å gi et bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 0,3 prosentpoeng fra 1994 til 1995. I de tre siste årene har stønadsveksten gitt forholdsvis beskjedne bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekter. Dette henger sammen med nedgangen i antall arbeidsledige og at veksten i utbetaling av alderstrygd har avtatt.
Bidraget fra direkte skatter og trygdepremier (ekskl. arbeidsgiveravgift) vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten klart til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekter fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-1995 har både sammenheng med den realinntektsvekst som har funnet sted og en viss oppgang i husholdningenes gjennomsnittlige skattesats.
Figur 2.1 Husholdningenes utgifter og inntekter i prosent av disponibel inntekt
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.
Husholdningenes netto renteutgifter antas å ha gått ned med 2,2 milliarder kroner fra 1994 til 1995. Dette tilsvarer et vekstbidrag på 0,5 prosentpoeng og er noe svakere enn i de to foregående år. Endringen i renteinntekter kan dekomponeres i bidrag fra endring i fordringsrenter og endring i fordringsbeholdning. Tilsvarende kan endringen i renteutgifter dekomponering i endring i utlånsrenter og gjeldsbeholdning. Norges Bank har foretatt en slik dekomponering (jf. figurene 2.2a og 2.2b). Talloppgavene fra Norges Bank viser at en sterk nedgang i det generelle rentenivået bidro til at både renteinntektene og renteutgiftene falt betydelig både i 1993 og 1994. Vekst i hhv. fordrings- og gjeldsbeholdningen bidro imidlertid i noen grad til å dempe nedgangen i hhv. renteinntekter og renteutgifter. I 1995 forventes renteinntektene å gå opp og renteutgiftene å gå ned. En svak nedgang i innskuddsrentene domineres av oppgang i fordringsbeholdningen gjennom året. For renteutgiftene vil imidlertid en fortsatt rentenedgang gi et sterkere bidrag enn gjeldsoppbyggingen.
Figur 2.2A Husholdningenes renteinntekter1) . Vekst i prosent
Kilde: Norges Bank
Figur 2.2B Husholdningenes renteutgifter1) . Vekst i prosent
Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og renteutgifter i figurene 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabellene 2.1 og 2.2. Forholdet mellom de ulike bidragene vil likevel være omtrent de samme.
Kilde: Norges Bank
Disponibel realinntekt og antall personer
Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet pr. person kan for 1995, etter hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet, anslås til i underkant av 106 000 1992-kroner. Med omtrent 2,4 personer pr. husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 1990) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt pr. husholdning i underkant av 253 000 1992-kroner. I tabell 2.3 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet pr. person i perioden 1991-1995. Veksten fra 1994 til 1995 ser ut til å bli på om lag 2 prosent. Dette er litt mindre enn fra 1993 til 1994.
Tabell 2.3 Vekst i disponibel realinntekt pr. person.1) Prosent
| 1992* | 1993* | 1994** | 1995*** | |
|---|---|---|---|---|
| Disponibel realinntekt pr. person | 4,1 | 2,0 | 2,3 | 2,0 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget
Det foreligger foreløpig ikke tall, etter hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet, for veksten i disponibel realinntekt for sosioøkonomiske grupper som lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede.
Boks 2.1 Nærmere om noen begreper knyttet til husholdningenes inntekter
Husholdningssektoren består av personhusholdninger samt av ideelle organisasjoner. Husholdningssektoren er den klart største av de institusjonelle hovedsektorene i nasjonalregnskapet. I 1994 tilfalt 62 prosent av Norges disponible inntekt husholdningene. Med disponibel inntekt menes den inntekten som står til disposisjon for forbruk og sparing. Dette betyr at en må trekke utgifter som ikke er knyttet til forbruk eller sparing fra bruttoinntekten, for å komme fram til den disponible inntekten. Utviklingen i disponibel realinntekt blir i hovedsak bestemt av fire forhold; inntektsutviklingen, skatteendringer, utviklingen av renteutgiftene og prisutviklingen.
En personhusholdning kan ha inntekt fra flere kilder, f.eks. lønnsinntekt, inntekter fra næringsvirksomhet, renter av bankinnskudd eller andre finansinvesteringer og inntekter fra pensjoner og andre trygdeordninger. En lønnstakerhusholdning har lønn som hovedinntekt, mens næringsinntekter og trygder er hovedinntekter for henholdsvis selvstendig næringsdrivende og trygdede. Det er grunn til å merke seg at varige konsumgoder utenom bolig ifølge konvensjonene i nasjonalregnskapet regnes som konsumert i sin helhet i det året de anskaffes. I tråd med dette inngår derfor ikke beregnet avkastning på varige konsumgoder (utenom bolig) som inntekt i nasjonalregnskapets inntektsregnskap. Husholdningene er derimot eiere av produksjonssektoren for boligtjenester i regnskapet, og mottar følgelig den beregnede avkastningen på boligkapitalen i denne sektoren som en del av sin inntekt.
Skatten for ulike husholdninger kan variere selv om den samlede inntekten i utgangspunktet er lik. Ulike inntektsarter kan etter skattereglene bli behandlet forskjellig. Skattene vil også være avhengig av hvordan husholdningene innretter seg. F.eks. vil skattene avhenge av om inntekten i husholdningen er opptjent av en eller flere personer og fordelingen av inntekten dem i mellom. Videre kan fortsatt en husholdning til en viss grad påvirke skattens størrelse ved sin finansielle tilpasning.
I nasjonalregnskapet kommer husholdningssektorens totale renteutgifter til fratrekk ved beregning av disponibel inntekt. Kjøp av varige konsumgoder utenom bolig regnes i nasjonalregnskapet som konsum og ikke som investering. I tråd med dette med dette tas det ikke hensyn til at beholdningen av de varige konsumgodene (utenom bolig) gir en avkastning gjennom flere år. Hvis kjøp av disse varige godene lånefinansieres kommer renteutgiftene til fradrag ved beregning av disponibel inntekt i nasjonalregnskapet, men siden en ser bort fra avkastningen av kapitalbeholdningen er det ikke opplagt at en bør trekke fra disse utgiftene.
Beregninger av disponibel realinntekt krever en omregning til faste priser, dvs. en må dividere den løpende inntekten med en prisindeks. Valget av prisindeks er ikke opplagt. Det vanlige er å deflatere husholdningenes inntekter med en felles prisindeks – enten konsumprisindeksen eller deflatoren for husholdningers og ideelle organisasjoners totale forbruk. I beregningene som er basert på tall fra nasjonalregnskapet, benyttes den sistnevnte prisindeksen.
Det bør understrekes at disponibel realinntekt ikke gir direkte uttrykk for levekår. Ett problem i denne forbindelse er knyttet til bruk av en felles prisindeks som nevnt ovenfor. En får ikke tatt hensyn til at husholdninger kan ha ulik forbrukssammensetning og at prisene på ulike varer og tjenester varierer for ulike husholdninger. Videre bør det påpekes at offentlig konsum ikke er med i beregningene selv om denne posten er et viktig bidrag til levekårene. Direkte skatter kommer til fradrag i disponibel inntekt, og endringer i indirekte skatter tas hensyn til gjennom virkninger på prisene. Motytelsene, bortsett fra kontantytelser i form av stønader og pensjoner o.l., faller derimot utenfor.
Det bør også nevnes at enkelte inntektskomponenter som inntektsføres i nasjonalregnskapet, ikke utbetales til husholdningene det aktuelle året. Et eksempel på dette er avkastningen på husholdningenes forsikringskrav.
Omvurdering av aktiva, f.eks. ikke realiserte aksje-gevinster/tap, endringer i verdien av boligkapitalen o.l., inngår ikke i begrepet disponibel inntekt slik det er presisert ovenfor. Slike omvurderinger av aktiva vil påvirke forbruksmulighetene over tid, men hører begrepsmessig hjemme i et kapitalregnskap for husholdningene.
2.2 Beregnede endringer i inntekter for utvalgte lønnstakerhusholdninger
Lønnstakere som har hatt en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet, har fått en økning i reallønn etter skatt på om lag 0,3 prosent fra 1994 til 1995.
Under lønnsoppgjør forhandles det om lønnsutviklingen og ikke om den totale inntektsutviklingen for ulike grupper av lønnstakerhusholdninger. Skatter og økning i priser vil bidra til at realverdien av det lønnstillegget som lønnstakeren mottar blir mindre enn det nominelle lønnstillegget det forhandles om. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.
Utgangspunktet for beregningene i dette avsnittet er gjennomsnittlig årslønn for lønnstakere som har utført et fullt normalårsverk uten overtid. Avsnitt 2.1 gjengir til sammenligning tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. Mens veksten i husholdningenes disponible realinntekter regnet pr. person anslagsvis var på 2 prosent fra 1994 til 1995, var økningen i gjennomsnittlig reallønn etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) på om lag 0,3 prosent. En vekst i antall utførte timeverk som var i overkant av 1,5 prosentpoeng høyere enn veksten i antall personer var en viktig kilde til ulik vekst for de to inntektsbegrepene.
Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1993 til 1995 for hovedgrupper av lønnstakere.
Reglene for beskatning av inntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 1995. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Samlet maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992 og 49,5 prosent i 1993, 1994 og 1995. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1992 til 1996 fremgår i vedlegg 7, tabell 7.1.
I tabell 2.4 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1993 til 1995. Det er benyttet samme data som i tabell 3.1.
Tabell 2.4 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt på om lag 0,3 prosent fra 1994 til 1995. Det er sett bort i fra endringer i skattemessige fradrag. Når en forutsetter at netto fradragene vokser i takt med lønnen, vil størrelsen på fradragene i liten grad påvirke veksten i reallønn etter skatt fra 1994 til 1995.
Tabell 2.4 Beregnet årslønnsvekst og vekst i reallønn etter skatt for noen grupper. Enslige uten fradrag
| 1993/94 | 1994/95 | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| Grupper | Årslønn i 1994, kr | Lønnsvekst | Vekst i reallønn etter skatt | Anslått lønnvekst | Vekst i reallønn etter skatt |
| Alle grupper 1) | 220 000 | 2,7 | 1,2 | 3 | 0,3 |
| Arbeidere i NHO-bedrifter 2) | 202 500 | 2,6 | 1,2 | 3 | 0,4 |
| Industri | 194 700 | 2,9 | 1,4 | 3 1/2 | 0,8 |
| Byggevirksomhet | 199 800 | 2,5 | 1,1 | 3 1/2 | 0,8 |
| Landtransport | 175 600 | 2,3 | 0,9 | 2 1/2 | 0,0 |
| Funksjonærer i NHO-bedrifter | 265 800 | 3,5 | 1,8 | 3,7 | 0,8 |
| Ledende | 385 700 | 3,4 | 1,8 | 3,8 | 1,0 |
| Varehandel 8) | 205 400 | 2,8 | 1,4 | 3 | 0,4 |
| Ledende | 325 400 | 1,7 | 0,4 | - | - |
| Hotell- og rest 3) | 151 800 | 1,9 | 0,5 | 3 | 0,4 |
| Forretnings-og sparebanker 7) | 226 000 | 3,8 | 2,1 | 3,7 | 0,8 |
| Ledende | 352 100 | 3,8 | 2,1 | - | - |
| Forsikring | 263 000 | 5,0 | 3,0 | 2,3 | -0,2 |
| Ledende | 389 200 | 5,6 | 3,7 | 3,6 | 0,8 |
| Staten | 213 300 | 2,2 | 0,8 | 3 | 0,3 |
| Ledende 6) | 289 200 | 0,9 | -0,3 | - | - |
| Kommunene 4) | 199 100 | 2,4 | 1,0 | 3 | 0,4 |
| Helse | 200 500 | 2,4 | 1,0 | - | - |
| Skolesektor 5) | 232 000 | 1,7 | 0,4 | - | - |
| Forretningsm. tjenesteyting | 271 200 | 2,8 | 1,2 | 2,6 | 0,0 |
| Ledende | 372 100 | 1,8 | 0,4 | 2,6 | 0,0 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget
Av tabellen ser en at det er funksjonærer i NHO-bedrifter og forretnings- og sparebanker og arbeidere i NHO-bedrifter utenom landtransport som i gjennomsnitt har fått den sterkeste veksten i reallønn etter skatt i denne perioden. For en industriarbeider økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 0,8 prosent fra 1994 til 1995, mens reallønnen etter skatt i gjennomsnitt økte med om lag 1,0 prosent for ledende funksjonærer i NHO-bedrifter i samme periode.
For lønnstakere med en lønnsinntekt og en lønnsvekst som for gjennomsnittet av statsansatte, økte reallønnen etter skatt med om lag 0,3 prosent fra 1994 til 1995, dvs. lik den gjennomsnittlige veksten i reallønn etter skatt for alle grupper.
Ansatte innen forsikring utenom ledende funksjonærer har i gjennomsnitt hatt en knapp nedgang i reallønn etter skatt fra 1994 til 1995.
Beregningsutvalget har i tabell 2.5 beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for følgende grupper:
Lønnstakere med en lønnsinntekt i 1994 på henholdsvis 200 000 kroner og 400 000 kroner. Beregningene er utført for henholdsvis enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn. Det er beregningsmessig forutsatt at barna er mellom 3 og 12 år.
De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.
Boks 2.2 Beregninger av endringer i reallønn etter skatt
Beregningene av endringer i reallønn etter skatt i dette avsnittet bygger på følgende forutsetninger:
Inntektstakeren mottar bare én inntektsart (lønn).
Det er bare tatt hensyn til skatteregler som berører alle eller nesten alle lønnstakere.
En har ikke tatt hensyn til de store individuelle og varierende mulighetene til å tilpasse seg endringer i skattesystemet.
Barnetrygd regnes som negativ skatt. Andre overføringer fra offentlige budsjetter er det ikke tatt hensyn til.
Det er brukt samme prisindeks for alle husholdningstyper ved omregning til reallønn.
Det er en selvfølge at beregninger basert på så enkle forutsetninger må brukes med forsiktighet. Beregningsutvalget mener likevel av flere grunner at denne type beregninger kan ha interesse:
Resultatene indikerer i hvilken retning endringer i sentrale skatteregler isolert sett trekker.
Over kortere perioder, med små strukturelle endringer i sammensetning av inntekter og husholdninger, kan en trekke noe mer generelle konklusjoner om inntekts utviklingen for de ulike husholdningstypene enn det de sterkt forenklende forutsetningene skulle tilsi. Beregningsmåten tilsier likevel at det ikke legges vekt på mindre avvik mellom gruppene.
Siden det forhandles bare om lønn, kan beregninger der en kun endrer lønnen være av særlig interesse.
Den nominelle lønnsinntekten etter skatt beregnes ved at en trekker inntektsskatter og avgifter til folketrygden fra lønnsinntekten. For barnefamilier tar en også hensyn til forsørgerfradraget i skatt og barnetrygden. Lønnsinntekt etter skatt beregnet på denne måten gir uttrykk for hva lønnstakeren har til disposisjon av lønnsinntekten (og eventuelt barnetrygden) til betaling av gjeldsrenter og til kjøp av varer og tjenester etter at samlede skatter er betalt. En kommer deretter fram til reallønn etter skatt ved å deflatere den nominelle lønnsinntekten etter skatt med konsumprisindeksen.
Utvalget har i beregningene i tabell 2.5 lagt til grunn en lønnsvekst på 2,7 prosent fra 1993 til 1994 og 3 prosent fra 1994 til 1995. Dette tilsvarer gjennomsnittlig årslønnsvekst i perioden. Konsumprisindeksen økte med 1,4 prosent fra 1993 til 1994 og 2,4 prosent fra 1994 til 1995.
Tabell 2.5 Beregnet endring i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger. Prosentvis endring.
| Lønnsinntekt i 1994 | 1993-1994 | 1994-1995 |
|---|---|---|
| 200 000 kroner | ||
| Enslig lønnstaker uten barn1) | 1.3 | 0.4 |
| Ektepar med én inntekt og 2 barn2) | 0.8 | 0.3 |
| 400 000 kroner | ||
| Enslig lønnstaker uten barn1) | 1.2 | 0.4 |
| Ektepar med én inntekt og 2 barn2) | 0.9 | 0.3 |
| Ektepar med 2 barn, hvor den ene ektefellen tjener 250 000 kroner og den andre 150 000 kroner3) | 1.0 | 0.3 |
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget
Tabell 2.5 viser at det er liten variasjon i reallønn etter skatt for de valgte eksemplene fra 1994 til 1995. Med de forutsetningene som er valgt her økte reallønnen etter skatt med vel 0,3 prosent i denne perioden.
Beregnede virkninger av endringer i skattereglene fra 1995 til 1996 for utviklingen i lønnsinntekt etter skatt.
Kort om endringer i skatteregler fra 1995 til 1996
Skattereglene for 1996 er, i likhet med skattereglene for 1993, 1994 og 1995, grovt sett en videreføring av skattereformen 1992. Standard bunnfradrag og progresjonsgrenser er økt med om lag 3 prosent fra 1995 til 1996. Innslagspunktene for de to grensene i toppskatten og grensen for høyeste minstefradrag er imidlertid økt med om lag 4 prosent. Inntektsskattesatsene er holdt uendret fra 1995. De generelle satsene i barnetrygden, ekstra barnetrygd i Finnmark og Nord-Troms og forsørgerfradraget er holdt nominelt uendret fra 1995 til 1996. Småbarnstillegget er derimot økt med 2 580 kroner til 7 692 kroner. De to inntektsgrensene for beregning av inntekt av egen bolig er økt med 2,5 prosent til hhv. 51 250 kroner og 451 000 kroner fra 1995 til 1996.
Dette skatteopplegget innebærer isolert sett om lag uendret gjennomsnittsskatt for lønnstakere som har hatt en vekst i lønninger og skattemessige fradrag om lag på linje med justeringen av beløpsgrensene (3 prosent) i skattesystemet. Den isolerte virkningen av at innslagspunktene i toppskatten og øvre grense i minstefradraget øker mer enn forventet lønnsvekst, innebærer en skattelette på 368 kroner for skattytere i skatteklasse 1 som ikke har barn. Veksten i inntekt etter skatt blir isolert noe lavere for skattytere med barn mellom 3 og 16 år enn for skattytere uten barn som følge av at de generelle satsene i barnetrygden, ekstra barnetrygd i Finnmark og Nord-Troms og forsørgerfradraget er holdt nominelt uendret fra 1995 til 1996 (barnetrygden regnes som en negativ skatt). Som følge av økt småbarnstillegg, blir imidlertid veksten i inntekt etter skatt noe høyere for skattytere med barn mellom 1 og 3 år enn for skattytere uten barn.
Isolert virkning av endret lønnsvekst fra 1995 til 1996 for utviklingen i lønnsinntekt etter skatt.
Tabell 2.6 illustrerer hvordan lønnsinntekt etter skatt i 1996 isolert sett påvirkes av at lønnen i 1996 endres med 1 prosent. For alle husholdningene endres inntekt etter skatt prosentvis mindre enn lønningene. Skattesystemet betyr noe mer for virkningene av alternative lønnsendringer på inntekt etter skatt for høye lønnsinntekter og for barnefamiliene. Det skyldes at marginalskatten særlig for disse gruppene er høyere enn gjennomsnittsskatten og at barnetrygd og forsørgerfradrag i skatt er fastlagt i nominelle kronebeløp.
Tabell 2.6 Isolert endring i nominell lønnsinntekt etter skatt ved 1 prosent endring i lønnsinntekten. Utvalgte lønnstakerhusholdninger1)
| Prosentvis vekst | |||
|---|---|---|---|
| Lønnsinntekt i 1996-kroner | Enslig uten barn | Ektepar med én inntekt, 2 barn, 10 og 7 år | Ektepar, 2 inntekter2) , 2 barn, 10 og 7 år |
| 125 000 | 0.9 | 0.7 | |
| 200 000 | 0.9 | 0.7 | |
| 250 000 (150 000 + 100 000) | 0.7 | 0.8 | 0.8 |
| 350 000 (200 000 + 150 000) | 0.8 | 0.7 | 0.8 |
| 400 000 (250 000 + 150 000) | 0.8 | 0.7 | 0.7 |
Kilde: Beregningsutvalget
2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden 1993 til 1995
Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 1/2 for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.
Pensjonistenes inntekter fra folketrygden ble endret 1. mai 1993, 1. mai 1994 og 1. mai 1995. Fra 1. mai 1993 økte grunnbeløpet med 800 kroner til 37 300 kroner. 1 Fra 1. mai 1994 ble grunnbeløpet i folketrygden økt med 780 kroner til 38 080 kroner. Etter forslag fra Regjeringen ble særtillegget for minstepensjonistektepar økt til det dobbelte av særtilleggssatsen for enslige fra og med 1. januar 1994, dvs. fra 109,6 prosent til 121,0 prosent av G. Fra 1. mai 1995 ble grunnbeløpet økt med 1 150 kroner til 39 230 kroner. Særtilleggessatsen for enslige minstepensjonister og minstepensjonistektepar ble hevet til hhv. 61,55 prosent og 123,1 prosent av G fra og med 1. januar 1995.
Pensjonister har rett til særfradrag for alder, uførhet mv. ved skatteligningen. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer at minstepensjonister uten netto formue ikke skal betale skatt. Disponibel inntekt for minstepensjonister uten andre inntekter blir dermed lik minstepensjonen. Skattereduksjonsregelen medfører at også pensjonister med inntekt noe utover minstepensjonen ikke betaler skatt.
Gjennomsnittlig årlig minstepensjon var i 1994 60 701 kroner for enslige og 102 496 kroner for ektepar. I 1995 var gjennomsnittlig årlig minstepensjon 62 752 kroner for enslige og 106 088 kroner for ektepar. Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue. Ved omregning til realinntekter har en brukt konsumprisindeksen.
Tabell 2.7 Utviklingen i minstepensjonene. Prosentvis endring pr. år.
| 1993-1994 | 1994-1995 | ||
|---|---|---|---|
| Utbetalt pensjon | |||
| Enslige | 2,1 | 3,4 | |
| Ektepar | 6,6 | 3,5 | |
| Disponibel realinntekt | |||
| Enslige | 0,7 | 1,0 | |
| Ektepar | 5,2 | 1,1 |
Kilde: Beregningsutvalget
Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin inntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Fra 1993 til 1994 var den isolerte økningen i grunnbeløpet 2,1 prosent. Økningen i konsumprisene fra 1993 til 1994 var 1,4 prosent.
Økningen i særtillegget fra 1.1. 1995 har også ført til at enkelte enslige minstepensjonister og pensjonistektepar som var tilleggspensjonister i 1994, fikk høyere pensjon som følge av at særtilleggssatsen ble økt. Enslige minstepensjonister med tilleggspensjon mellom 60,5 og 61,55 prosent av G har hatt en sterkere vekst i samlet pensjon enn økningen i grunnbeløpet (mellom 3,4 og 2,7 prosent). Tilsvarende har pensjonistektepar med tilleggspensjon mellom 121 og 123,1 prosent av G hatt en vekst i samlet pensjon på mellom 3,5 og 2,7 prosent.
Det er flere årsaker til at gjennomsnittlig pensjonsinntekt for pensjonister sett under ett reelt sett har økt de siste årene. Foruten økninger i grunnbeløpet, mottar en stadig større del av pensjonistene tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.
Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.
For den disponible realinntekten kan resultatet variere noe, avhengig av pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.
Fotnoter
I tillegg ble det innenfor rammen av trygdeoppgjøret gitt andre inntektshevende tiltak. Dersom de samlede bevilgningene gitt ved trygdeoppgjøret i 1992 hadde blitt brukt til å regulere grunnbeløpet ville det gitt en økning i grunnbeløpet på 2,6 prosent. fra 1992 til 1993, dvs. 0,2 prosentpoeng mer enn den faktiske økningen i G.