5 Sammenligning av nivåer på abeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.

I rapport nr. 2 i 1995 ( NOU 1995:22) ble det presentert sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i Norge i forhold til en rekke andre industrialiserte land fram til 1994, målt i norske kroner. Lønnskostnadstallene fram til 1994 var i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Beregningsutvalget presenterer i denne rapporten reviderte tall for 1994 fra BLS, i tillegg til mindre revideringer av tallene for de seneste årene. Ettersom sammenlignbare 1995-tall fra BLS ikke foreligger før senere i 1995, har Beregningsutvalget valgt å framskrive lønnstallene fra 1994 til 1995 i hovedsak på grunnlag av OECDs anslag over lønnskostnads­økning pr. ansatt i bedriftssektoren. Lønnsbegreper og sammenlignbare grupper for 1995 vil derfor kunne avvike endel fra definisjonen før 1994, men Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene for 1995 vil gi indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnsbegrepene som brukes i sammenligningen av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks. kafeteria, helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene ikke å ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens det for andre land er mer bedriftsbestemte kostnader. Imidlertid er summen av elementer som ikke er tatt med for de landene hvor det finnes data, ikke mer enn 4 prosentpoeng i noe land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på et gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F.eks. er forskjellene mellom deler av industrien (bransjer) i h.h.v. Japan og USA svært store, mens f.eks. Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er endel av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Tabell V.1 viser lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta for konkurrentlandene.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell V.2 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

Lønnskostnadene for norske industriarbeidere lå høyest av samtlige land i tabell V.1 både i 1988 og 1989.

Fra 1988 fram til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med om lag 2/3, men det er store forskjeller mellom land. En kombinasjon av noe høyere lønnsvekst for handelspartnerne, men samtidig en styrking av kronekursen som gir lavere lønnsvekst for handelspartnerne målt i norske kroner, fører til at det relative lønnsnivået for norske industriarbeidere i forhold til handelspartnerne går opp med om lag 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til et lønnsnivå for norske industriarbeidere 9 prosentpoeng høyere enn i konkurrentlandene i 1995.

I årene fra 1988 til 1991 økte lønnskostnadene for norske industriarbeidere mindre enn i de andre nordiske landene. Fra 1991 til 1993 falt lønnsnivået i Sverige og Finland drastisk i forhold til Norge, hovedsakelig pga. valutakursendringer. Fra 1993 snudde trenden overfor de nordiske landene, slik at lønns­nivået målt i felles valuta har nærmet seg det norske for alle de nordiske landene i de to årene fra 1993 til 1995.

Av landene i tabell V.1 er det 5 av 16 land som i 1995 har et høyere gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere enn Norge. Disse landene representerer om lag 27 prosent av våre handelspartnere, målt ved konkurransevektene brukt i kapittel 5, mens 3 av landene ligger innenfor 2 prosent lavere lønnskostnadsnivå for industriarbeidere i forhold til det norske nivå.

Fram til i dag er det bare for arbeidere i industrien at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Sammenligningene av lønnsnivåene i industrien mellom land i dette avsnittet gjelder således bare en del av de sysselsatte innenfor industrien, da funksjonærene ikke er med.

Funksjonærene, slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri gjelder funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeide være svært forskjellig. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at lønnskostnadene i Norge er på nivå med, eller noe over gjennomsnittet for våre handelspartnere for 1995, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

Prosjekter for å etablere felles internasjonale standarder av grupper arbeidstakere, både innenfor arbeider- og funksjonærgruppene, og standarder for lønn og lønnskostnader, har pågått i flere år innenfor EUROSTAT-systemet.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov som kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.