2 Sammendrag

2.1 Generelt

Et mulig utgangspunkt for å kunne evaluere gjeldende etterforskingsmetoder er dagens kriminalitetssituasjon. Utvalget har av denne grunn funnet det naturlig å foreta en vurdering av kriminalitetsutviklingen, og i hvilken grad det med gjeldende etterforskingsmetoder er mulig å oppklare og derved begrense kriminalitet.

Statistisk sett foreligger det en betydelig økning av flere kriminalitetstyper i Norge i de senere år, bl a innenfor de alvorligste former som drap, legemsbeskadigelser og grove narkotikalovbrudd.

Denne økningen i kriminaliteten har skjedd til tross for økt satsing på politi og påtalemyndighet. Dette kan i seg selv være en indikasjon på at etterforskingsmetodene ikke er tilstrekkelige, selv om utvalget selvsagt er klar over at årsakene til kriminalitetsøkningen er sammensatte og komplekse.

Det er imidlertid ikke bare økningen i kriminalitetens omfang som er avgjørende for i hvilken grad de gjeldende metoder er tilstrekkelige, men også om kriminaliteten har endret karakter på et vis som har betydning for muligheten til å oppklare forbrytelser innenfor dagens regelverk.

Ved utvalgets vurdering av gjeldende metoder er det særlig fire spørsmål som har stått sentralt.

Det første er den faktiske kriminalitetsutviklingen vurdert opp mot tilgjengelige metoder.

Det andre er en beskrivelse av gjeldende rett. For å vurdere om det er behov for og ønskelig å endre gjeldende regler for etterforsking,må man ta utgangspunkt i någjeldende regler. Det finnes ingen samlet fremstilling om de rettslige rammer for politiets etterforsking. Utvalget har av denne grunn funnet det nødvendig å gå ganske grundig inn på gjeldende rett, som en basis for utvalgets drøftelser og forslag. Utvalget har her konsentrert seg om spørsmål som utvalget anser uklare eller som ikke ses behandlet andre steder, og som har betydning for utvalgets drøftelser og de forslag som fremmes. Hovedvekten i utvalgets beskrivelse av gjeldende rett refererer seg således til de utradisjonelle eller ekstraordinære etterforskingsmetoder.

Samfunnets bekjempelse av kriminalitet skjer ikke utelukkende i form av oppklaring og trussel om straff. Utvalget har av denne grunn også vurdert enkelte andre tiltak som kan forhindre kriminalitet, og gir således en kort beskrivelse og vurdering av de danske lovregler som nettopp er innført i forbindelse med bla voldsutøvelsen i kriminelle motorsykkelklubber. Utvalget drøfter videre spørsmålet om restriksjoner på omsetningen av utstyr og programvare for kryptert kommunikasjon, og spørsmålet om å i større grad straffebelegge forberedelseshandlinger.

Det tredje moment som må inngå i en evaluering av etterforskingsmetodene er den alminnelige samfunnsutvikling.

Økt mobilitet i befolkningen, lettere kommunikasjon og nedbygging av kontroll ved landegrensene har medført at samfunnet er mindre oversiktlig enn før. Det er ikke lenger selvfølgelig at alle kjenner alle i et lokalmiljø, og det er vanskeligere ved hjelp av vitneavhør, rundspørringer og andre tradisjonelle etterforskingsmetoder å avdekke hvem som feks har vært ved et drapsåsted i aktuelt tidsrom.

Et viktig utviklingstrekk er også den internasjonalisering som har funnet sted de senere år. Enkelte former for alvorlig kriminalitet er pr definsjon internasjonal. Dette gjelder feks for narkotikatrafikken. Verken Norge eller noen av våre naboland er produksjonsland for narkotika. Forhold som at det er blitt lettere å krysse landegrensene under stadig mindre kontroll, gir økte muligheter for kriminelle. I kriminelle motorsykkelmiljøer opereres det med et tett samarbeid mellom klubber i Norden. Innvandrere og flyktninger har medført at Norge har blitt et flerkulturelt samfunn. Kriminalitet som har tilknytning til fremmede miljøer kan være umulig å oppklare uten spesiell innsikt i språk og kultur. Disse forhold har medført at betydningen av internasjonalt politisamarbeid har økt betydelig. Av denne grunn har utvalget sammenlignet de regler som regulerer etterforsking opp mot tilsvarende bestemmelser i utlandet, særlig i de øvrige nordiske land.

En fjerde viktig faktor er den teknologiske utvikling. Denne medfører nye muligheter som kan og blir utnyttet av kriminelle.

På den annen side gir samme utvikling nye muligheter for politiet. De tradisjonelle reglene om ransaking og beslag er feks utformet før kopimaskinen var påtenkt. Når reglene om telefonkontroll i straffeprosessloven kapittel 16 a ble gitt såpass sent som i 1992, vurderte man ikke de muligheter som i dag foreligger for kriminelle til å utveksle informasjon verden over i form av kryptert samband på Internett, og på den annen side var man ikke klar over hvilke muligheter f eks bruk av mobiltelfon gir for å spore en persons geografiske plassering. Den siste hovedfaktor i vurderingen er rettsikkerhetsspørmål.

All politietterforsking reiser denne problemstillingen. Det ligger i etterforskingens natur at den kan ramme uskyldige mennesker. Enkelte av de som mistenkes vil senere vise seg å være uskyldige, dernest vil enkelte etterforskingsmetoder også ramme andre enn den mistenkte, feks andre som som ringer til den telefonavlyttede.

Utvalget er av den oppfatning at politiets fullmakter til å benytte metoder som griper inn i den private sfære må begrunnes i et dokumentert behov. Behovet må avveies i forhold til hvor inngripende metoden generelt antas å være for borgerne. Enkelte metoder er av en så inngripende karakter at de ikke kan tillates uansett hvilke behov som kan anføres.

Reguleringen av politiets metodebruk under etterforsking må således bero på en avveining av samfunnets behov for oppklaring av lovbrudd mot det inngrep etterforskingsmidlet antas å representere i den enkelte borgers personvern. I denne vurderingen må det også legges betydelig vekt på at alvorlig kriminalitet som regel representerer en form for inngrep, og oppklaring og avverging av straffbare handlinger er nødvendige for å beskytte allment anerkjente og grunnleggende verdier som respekt for personers liv, helse og frihet.

Selv om det kan dokumenteres et behov for å kunne anvende en etterforskingmetode og denne generelt ikke er mer inngripende enn at den bør tillates, må det oppstilles best mulige garantier for at rettssikkerheten ivaretas i det enkelte tilfelle. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert hvilken kompetanse, form og kontrollregler de ulike metoder bør undergis.

2.2 Kriminalitetssituasjonen

Kriminalstatistikken viser en kraftig økning i registrert kriminalitet de senere tiår. Grovt sett kan man hevde at det gjennomsnittlige antallet drap i Norge ble fordoblet i tiårsperioden 1970 til 1980, og at det inntrådte en ny fordobling fra 1980 til 1990. Etter 1990 har situasjonen vært noenlunde stabil.

Denne økningen korresponderer med økning i voldsutøvelse generelt sett. I 1985 var det totale antallet registrerte voldssaker (overtredelser av straffeloven § 233, 229 og 228) ca 5 000, i 1995 var tallet steget til over 12 000.

Fortsatt er det slik at de fleste drap i Norge begås av gjerningsmann som kjenner sitt offer og lar seg raskt avdekke ved hjelp av de alminnelige tradisjonelle etterforskingsmetodene. Men kriminalitetsutviklingen har vist en fremvekst av alvorlig og brutal voldskriminalitet tilknyttet spesielle miljøer. Utviklingen hvor kriminelle i større grad sprer frykt, og bruker mer vold og våpen. Miljøene er ofte lukket, og det er en økt grad av profesjonalitet og hensynsløshet i forhold til omverdenen.

2.3 Rettsikkerhetsspørsmål

All politietterforsking reiser rettsikkerhetsspørsmål. Utvalget foreslår nå enkelte nye metoder som vil krenke den enkeltes integritet og personvern i betydelig grad.

Ved vurdering av når og hvorledes disse metodene bør kunne anvendes, har utvalget søkt å ha tatt hensyn til de person- og rettsvernsspørsmål den enkelte metode reiser. Men det er grunn til å understreke at i disse spørsmål er det intet eksakt, korrekt svar og andre vil foreta andre avveininger.

Metodens grad av inngrep må ha betydning for de materielle krav som stilles. Dette gjelder kravet til alvoret av det straffbare forhold som etterforskes og kravet til mistankens styrke.

Utvalget peker på at inngripende metoder bare kan benyttes der mindre inngripende metoder forgjeves er forsøkt eller anses som åpenbart utilstrekkelige. Det alminnelige forholdsmessighetskrav kan også etter konkret vurdering innebære at man avstår fra å benytte metoden selv hvor andre metoder ikke er tilstrekkelige.

Rettssikkerheten søkes også ivaretatt ved kompetansebestemmelser og kontrollordninger. For de mer inngripende metoder tilsier dette at kompetanse til iverksetting legges til retten.

Etter fremleggelse av Lund-kommisjonens rapport fremkom det i den norske samfunnsdebatten atskillig bekymring for at domstolene for lett etterkom politiets begjæringer om telefonkontroll, og at de ikke fungerte som den rettssikkerhetsgaranti de skulle være.

Det ble i den forbindelse blant annet vist til at det ikke var oppnevnt noen forsvarer, og at saken ikke ble bredt nok belyst før dommeren tok sin avgjørelse. Både fra dommer- og advokathold har man reist spørsmålet om det ikke bør innføres en ordning hvor det oppnevnes en advokat forut for rettens behandling av eksempelvis telefonavlytting. En slik ordning har man i Danmark. Retsplejelovens § 784 og 785 fastslår at retten skal oppnevne en advokat som skal ha rett til å uttale seg, ha tilgang til politiets materiale og varsles om alle rettsmøter i saken.

Utvalget har, bl a basert på opplysninger fra Danmark, funnet at ordningen synes velfungerende og bør innføres i Norge i visse saker hvor retten skal ta stilling til tvangsmidler som skal holdes hemmelige for den mistenkte, i hvert fall for en tid. En slik oppnevnt advokat vil ha en tosidig oppgave. Den ene er å sørge for kontradiksjon ved å stille kritiske spørsmål og belyse saken fra andre innfallsvinkler forut for domstolens avgjørelser. Det andre er at advokaten skal være en rettssikkerhetsgaranti for at loven blir etterlevd. Et hovedpoeng her er at den oppnevnte advokat ikke primært er tilstede for å ivareta den siktedes sak, men representerer allmennheten og påser at alt går riktig for seg.

Et viktig argument for å innføre en slik ordning vil være at man får et topartsforhold som er det normale ved rettergang, og at det blir praktisk mulig å påkjære også denne type kjennelser.

I saker som omfatter sikkerhetsgradert materiale, må det være en forutsetning at det oppnevnes en advokat som er sikkerhetsklarert for det aktuelle nivå. Det må av den grunn bli et eget utvalg av advokater som kan oppnevnes i denne type saker.

I dag foretas det kontroll med politiets bruk av visse tvangsmidler av kontrollorganet for Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets etterretningstjeneste og Forsvarets sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget), og kontrollutvalget for narkotikasaker. Det foreslås ingen endring i denne kontrollen, bortsett fra at utvalget antar at behovet for en egen kjæremålsadgang for kontrollutvalgene bortfaller dersom det innføres en ordning hvor det oppnevnes en advokat med kjæremålsadgang.

2.4 Endringer i adgangen til å foreta telefonkontroll

Dagens adgang til telefonkontroll er begrenset til etterforsking av narkotikaforbrytelser og straffbare handlinger rettet mot rikets sikkerhet.

Særregelen for narkotikaforbrytelser har sammenheng med at denne kriminaliteten stilte politet overfor nye utfordringer, og det viste seg at tradisjonelle etterforskingsmetoder ikke var tilstrekkelige.

Telefonkontroll er ofte avgjørende for å fremskaffe bevis i narkotikasaker. Narkotikakriminaliteten har økt betydelig og narkotikaproblemet finnes over hele landet. Som det fremgår av utvalgets beskrivelse av narkotikakriminaliteten, øker overtredelser av straffeloven § 162 annet og tredje ledd. Dødsfall på grunn av overdoser øker bekymringsfullt. I 1992 var det registrert 97 såkalte overdosedødsfall i Norge, i 1994 var tallet steget til 124, mens tallet for 1996 var 185.

Utvalget har vurdert om adgangen til telefonkontroll bør utvides til også å omfatte andre typer alvorlig kriminalitet. De argumenter som i sin tid satte narkotikakriminaliteten i en særstilling, er i dag relevante ved andre former for kriminalitet. Det er feks lite som skiller den organiserte spritsmugling fra narkotikasmugling. Forholdene anmeldes normalt ikke. Metodene er stort sett de samme og ofte ser man at også aktørene er de samme, og virksomheten styres av tilbud- og etterspørsels-mekanismer.

Det er ikke tvilsomt at telefonkontroll vil kunne fremskaffe avgjørende bevis i andre saker enn narkotikasaker. Hensynet til person- og rettsvern for den som med skjellig grunn er mistenkt for andre alvorlige forbrytelser, kan vanskelig tillegges mer vekt enn for den som er mistenkt for narkotikaforbrytelse.

Drap i Norge har stort sett latt seg oppklare ved hjelp av tradisjonelle metoder. Slik vil det fortsatt være for de fleste drap som begås her. Men vi har eksempler på drap som vanskelig kan oppklares ved hjelp av tradisjonelle metoder, fordi de skjer innenfor organiserte, lukkede kriminelle miljøer. Eksempler på drapssaker som er oppklart på bakgrunn av telefonkontroll, finnes både i Sverige og i Danmark.

Det er et tilleggsvilkår for å anvende telefonkontroll, at andre mindre inngripende metoder forgjeves er forsøkt eller anses utilstrekkelige. Dette tilleggsvilkåret forutsettes opprettholdt. Utvalget er av den oppfatning at telefonkontroll ved narkotikasaker må beholdes. En motsatt løsning vil være et tilbakeskritt som vanskeliggjør bekjempelsen. Narkotikasakene står i dag ikke i samme særstilling og etter utvalgets mening er det vanskelig å forstå at metoden ikke skal kunne benyttes ved annen alvorlig kriminalitet, feks grov vold. Metoden vil være et nyttig hjelpemiddel utenfor narkotikasakene og det understrekes at aktive kriminelle ofte beveger seg fra område til område.

Utvalget foreslår at det åpnes en generell adgang for å anvende telefonkontroll i saker hvor maksimumsstraffen er fengsel i mer enn 6 år.

Ved en slik utvidelse av adgangen til telefonkontroll i straffeprosessloven, har utvalget vurdert behovet for å opprettholde lov av 24. juni 1915 nr 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler.

Loven gir hjemmel for å benytte telefonkontroll ved etterforsking av nærmere angitte straffebud. Flere av disse har strafferamme under 6 års fengsel. I tillegg er det visse forskjeller i de materielle krav og behandlingsmåten i 1915-loven og straffeprosessloven.

1915-loven er på mange vis foreldet og reiser enkelte tolkningsspørsmål. Sikkerhetsutvalget foreslo i NOU 1993:3 å overføre hjemmelen for telefonkontroll til straffeprosessloven.

Også dette utvalget foreslår at 1915-loven oppheves og at adgangen til å anvende telefonkontroll i etterforsking av saker vedrørende rikets sikkerhet overføres til straffeprosessloven. Ved en slik overføring finner utvalget at det materielle krav om skjellig grunn til mistanke bør gjelde også i disse sakene. 1915-loven benytter uttrykket med grunn, som er en lavere terskel. Det fremgår av utvalgets beskrivelse av gjeldende rett at begrepet er noe uklart, og utvalget foreslår at det bør kreves skjellig grunn før man kan benytte telefonkontroll også i denne type saker. Dette vil innebære en viss innstramming i forhold til gjeldende rett.

Utvalget har videre vurdert hvilke av de bestemmelser som nå gir hjemmel for telefonkontroll etter 1915-loven som bør overføres til straffeprosessloven. Utvalget finner det utvilsomt at det fortsatt må være behov for å kunne anvende telefonkontroll i saker som vedrører overtredelse av straffeloven kapittel 8 som omhandler Forbrytelser mot Statens Selvstændighed og Sikkerhed og kapittel 9 som omhandler Forbrytelser mot Norges Statsforfatning og Statsoverhoved. Kapitlene beskytter vesentlige samfunnsinteresser.

Utvalget finner ikke grunn til å videreføre den adgang 1915-loven i dag gir til å anvende telefonkontroll ved etterforsking av overtredelser av andre straffbare handlinger som ikke kan medføre fengsel i mer enn 6 år. Dette innebærer en ikke ubetydelig innstramming i forhold til de gjeldende regler. Etter 1915-loven er det et tilleggsvilkår at telefonkontroll er nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet. Begrepet antas å ha liten betydning i forhold til saker som gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9. I samsvar med sikkerhetsutvalgets forslag foreslås det at adgangen til telefonkontroll løsrives fra begrepet rikets sikkerhet.

1915-loven hjemler også postkontroll. Denne adgangen benyttes etter det som er opplyst, i praksis, og adskiller seg fra straffeprosesslovens regler om postkontroll gjennom lavere mistankekrav, enklere saksbehandling og at mistenkte ikke får underretning om at postkontroll har vært foretatt.

Utvalget har kommet til at rettstekniske hensyn mm tilsier at man ved opphevelsen av 1915-loven ikke bør innarbeide særregler for postkontroll i saker vedrørende rikets sikkerhet, men at man må forholde seg til alminnelige bestemmelser om postkontroll. Også dette er følgelig en innstramming i forhold til gjeldende rett.

2.5 Trafikkdata

Trafikkdata er opplysninger om hvilke telefoner som har vært satt i forbindelse med hverandre, samtalenes varighet mv.

Etter gjeldende rett er vilkårene for å innhente slike opplysninger etter reglene om telefonkontroll i utgangspunktet de samme som for avlytting. I den grad slike opplysninger er registrert hos teleoperatøren finnes en dobbelthjemmel, idet politiet også må kunne kreve dem etter reglene om utlevering og beslag.

Trafikkdata er, særlig på grunn av utviklingen i kommunikasjonsteknologien, stadig viktigere i etterforsking av alvorlig kriminalitet.

Innhenting av trafikkdata er et mindre inngrep enn kontroll med kommunikasjonens innhold, og bør derfor kunne anvendes i større utstrekning. Utvalget har kommet til at innhenting av trafikkdata bør kunne skje i saker med strafferamme på mer enn 3 års fengsel, samt overtredelse av straffeloven § 162 eller straffeloven § 317, jf § 162 eller av noen bestemmelse i straffeloven kapittel 8 eller 9.

Utvalget har riktignok vært noe i tvil med hvor grensen bør trekkes. Et krav om strafferamme på mer enn 3 års fengsel medfører bl a at metoden ikke kan anvendes ved etterforsking av innførsel og omsetting av barnepornografi, idet straffeloven § 211 har en strafferamme på inntil 2 års fengsel. Etter utvalgets oppfatning er kommunikasjonskontroll i form av innhenting av trafikkdata såpass inngripende at man ikke kan tilrå at terskelen til strafferamme settes så lavt. Det antas å være på det rene at innførsel og distribusjon av barnepornografi ved hjelp av data vil være vanskelig å avsløre, med mindre man benytter trafikkdata i etterforskingen. Det bør derfor vurderes om ikke strafferammen for befatning med barnepornografi bør økes, men dette ligger utenfor utvalgets mandat.

2.6 Virkeområde for telefonkontroll

Den omfattende utvikling innenfor kommunikasjonsteknologien medfører at det stadig blir vanskeligere å skille mellom de ulike kommunikasjonstyper. Etter gjeldende rett er det en viss usikkerhet om hva slags kommunikasjon som kan avlyttes. Det avgjørende bør her være kommunikasjonens art og innhold. Forhold som valg av kommunikasjonsmiddel og tjenesteleverandør kan ikke tillegges vekt. Det bør feks ikke være forskjeller i politiets adgang til å kontrollere bruk av Internett avhengig av hvilken leverandør som benyttes. Utvalget foreslår derfor endringer i virkeområdet for telefonkontroll som en presisering av gjeldende rett og under hensyn til forventet utvikling.

2.7 Behov for å kontrollere telefoner det ringes til?

Utvalget foreslår adgang til også å kunne avlytte telefoner som den mistenkte antas å ville ringe til. I dag er det ikke hjemmel for dette i straffeprosessloven. En slik adgang bør imidlertid være mer begrenset enn adgangen til å kontrollere telefoner det ringes fra. Utvalget mener det er mest naturlig å sette de samme vilkår som ved kontroll av apparater som er tilgjengelig for flere personer, og viser til kravet om særlige grunner.

2.8 Bevisforbud

Hovedregelen i norsk rett er bevisfrihet. For telefonkontroll i narkotikasaker er det fastsatt unntak fra dette ved at straffeprosessloven § 216 tredje ledd bestemmer at opplysninger fra telefonkontroll ikke kan anvendes som bevis under hovedforhandling. Reglene er ikke til hinder for at opplysningen benyttes til etterforsking, herunder ved avhør av mistenkte.

Utvalget finner bevisforbudet uheldig og vanskelig å forstå. Den dømmende rett bør få sakene best mulig opplyst. Dagens ordning kan medføre at politiet kan sitte med opplysninger som åpenbart ville ført til domfellelse, uten å kunne føre beviset på regulær måte for den dømmende rett.

Høyesterett har avgjort at bevisforbudet i straffeprosessloven § 216 tredje ledd også gjelder i forhold til telefonkontroll foretatt i utlandet, Rt 1996 s 666. Dette kan skape uheldige situasjoner hvis f eks medvirkere i samme sak dels pådømmes i Danmark og dels i Norge. Utvalget foreslår at bestemmelsen oppheves.

Etter gjeldende rett har ikke den mistenkte og hans forsvarer innsynsrett i materialet fra telefonkontroll. Dette har en viss sammenheng med bevisforbudet. Ved en opphevelse av straffeprosessloven § 216 tredje ledd, må hovedregelen bli at det må gis fullt innsyn i materialet slik at mistenkte og hans forsvarer selv kan vurdere om noe har relevans for mistenktes forsvar. Utvalget foreslår en unntaksbestemmelse hvor retten på nærmere angitte vilkår kan nekte innsyn i deler av materialet, hvis dette åpenbart er uten betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet og innsyn kan skade etterforskingen av andre saker, eller medføre fare for tredjemann.

2.9 Hemmelige telefonnummer

Et spørsmål som er beslektet med kommunikasjonskontroll er de såkalte hemmelige telefonnummer. Dette er tilleggstjenester fra teleoperatørene som beskytter opplysninger om en persons telefonnummer.

Tidligere fikk politiet disse opplysningene rutinemessig. Lovendringer, som er en følge av omdanningen av Televerket til aksjeselskap og opphevelsen av telemonopolet og ikke er tilsiktet på dette punkt, har medført at disse opplysningene nå anses undergitt taushetsplikt etter telekommunikasjonsloven § 9-3.

Dette innebærer at opplysningen må innhentes som et utleveringspålegg etter at Statens teleforvaltning har gitt sitt samtykke.

Politiets behov for slike opplysninger oppstår ofte raskt og ikke sjelden til tider det ikke lar seg gjøre å innhente fritak om taushetsplikt.

Utvalget ser ikke nevneverdige betenkeligheter med at slike opplysninger gis til politiet. Utvalget antar at motivasjonen for å benytte hemmelige telefonnummer i de færreste tilfeller er å beskytte seg mot innsyn fra myndighetene.

Det foreslås derfor en endring i taushetsplikten i telekommunikasjonsloven § 9-3, ved at det bestemmes at denne ikke er til hinder for at politiet gis opplysninger om hvem som er innehaver av et telefonnummer eller hvem et bestemt telefonnummer tilhører.

2.10 Annen teknisk avlytting

Med reservasjon for der man selv deltar i samtalen, eller har samtykke fra en av samtalepartene, har ikke politiet adgang til å foreta hemmelig avlytting. En slik avlytting innebærer et markert inngrep. Romavlytting er så inngipende at det kan reises spørsmål om metoden overhodet kan aksepteres, eller om den må avvises på prinsipielt grunnlag. Romavlytting må som etterforskingsmiddel regnes som vesentlig mer inngripende enn telefonkontroll. Skal et slikt inngrep overfor enkeltmennesker godtas, må det begrunnes i at samfunnets interesse og behov for å bekjempe visse typer lovbrudd er vesentlig sterkere enn den enkeltes interesse i å verne den private sfære, og at metoden vil medføre oppklaring av alvorlig kriminalitet som ellers ville forbli uoppklart. Utvalget viser til at metoden aksepteres i andre land, herunder Danmark og Finland.

Utvalget kan vanskelig se at romavlytting som metode må avvises på prinsipielt grunnlag. Men det må være et bærende prinsipp i norsk straffeprosess at det til enhver tid ikke benyttes mer vidtgående etterforskingsmetoder enn det som er påkrevd.

Basert på kriminalitetssituasjonen og utviklingen, er utvalget av den oppfatning at romavlytting bør kunne tillates i hvert fall for en prøveperiode.

Telefonkontroll er ikke tilstrekkelig. Etterforskingsmetoden er kjent og det tas forholdsregler mot dette. Dernest kommer visse tekniske problemer som er forbundet med telefonkontroll. Den teknologiske utvikling vil medføre at nytten av telefonkontroll må forventes ytterligere redusert. Det vises særlig til de problemer som er knyttet til mobiltelefoner og nyere kommunikasjonsformer som feks kryptert e-post. Det finnes kriminalitet hvor romavlytting faktisk vil være det eneste praktisk mulige etterforskingsmiddel som kan forventes å medføre oppklaring. Den negative utvikling, bla ved volds- og narkotikakriminaliteten, bør forsøkes stoppet ved denne metoden.

Hensynet til rettsenhet taler for at avlytting i enkelte tilfeller tillates i Norge. Som nevnt ovenfor har både dansk og finsk politi adgang til å anvende romavlytting, og i Sverige utredes spørsmålet.

Romavlytting må forbeholdes den mest alvorlige kriminalitet. Utvalget har kommet frem til at slik avlytting bør kunne skje ved etterforsking av saker som kan medføre fengsel i 10 år eller mer.

Teknisk avlytting av samtaler som skjer på offentlig sted, reiser etter utvalgets oppfatning færre motforestillinger enn den som skjer på privat område. Med offentlig sted tenker utvalget på steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for slik ferdsel, jf straffeloven § 7. Det kan f eks være aktuelt å avlytte samtaler som finner sted på gaten eller i parker. Selv om inngrepet fortsatt er betydelig, er det utvalgets oppfatning at avlytting av samtaler under slike forhold er et mindre inngrep enn avlytting av samtaler som finner sted på steder som ikke er offentlige.

Utvalget foreslår at avlytting på offentlig sted kan skje ved etterforsking av saker som kan begrunne telefonkontroll. Det vil si forbrytelser som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks år, eller som rammes av straffeloven § 162 eller av noen bestemmelse i straffeloven kapittel 8 eller 9.

Innføring av dette etterforskingsmiddel innebærer en vesentlig utvidelse av politiets fullmakter som er betenkelig. Utvalget vil foreslå at ordningen innføres midlertidig. Prøveperioden må ikke være for kort, det vil ta tid å trekke de nødvendige erfaringer, bl a fordi adgangen forutsettes å bli benyttet i et mindre antall saker. Utvalget antar at en passende prøveperiode vil være tre år. I løpet av denne perioden må det foretas en evaluering av metodens nytteverdi og de foreliggende rettssikkerhetsspørsmål.

De prosessuelle spørsmål foreslås stort sett regulert tilsvarende som for telefonkontroll. Tillatelse må gis av retten ved kjennelse som ved telefonkontroll. Utvalget vil likeledes foreslå at det oppnevnes advokat ved domstolsbehandlingen, og ordningen bør være underlagt kontroll fra de særskilte kontrollutvalg.

Når det gjelder spørsmålet om det bør være adgang for påtalemyndigheten til å iverksette avlytting der etterforskingen vil lide skade ved å avvente rettens beslutning, vil man ikke foreslå tilsvarende regler som ved telefonkontroll. Det vil åpenbart være behov for en unntaksbestemmelse, men på den annen side er det utvalgets oppfatning at romavlytting og annen avlytting på privat område er vesentlig mer inngripende enn telefonkontroll. Utvalget vil derfor ikke foreslå adgang til romavlytting uten rettens tillatelse.

Når det gjelder avlytting på offentlig sted, foreslår utvalget at adgangen for påtalemyndigheten til å treffe hastevedtak skal være tilsvarende som for telefonkontroll. I tillegg kommer at behovet for avlytting på et bestemt offentlig sted oftere vil oppstå plutselig, slik at ordningen vil kunne være særlig praktisk.

Av hensyn til metodens særig inngripende karakter foreslås det videre at avlyttingstillatelse ikke kan gis for lengre enn inntil 14 dager om gangen.

2.11 Utsatt underretning ved ransaking, beslag og utlevering mv

Ransaking, beslag og utleveringspålegg utløser underretningsplikt til mistenkte. Oppklaring vil iblant være avhengig av at mistenkte ikke er kjent med at han er under etterforsking, før etter en tid.

Etter gjeldende rett gis ikke anledning til å utsette underretningen av hensyn til etterforskingen. I Sverige er det lovhjemmel for å utsette underetningen av hensyn til etterforskingen, mens det i Danmark – etter det utvalget har fått opplyst – forekommer at retten gir tillatelse til å utsette slik underretning på de vilkår som er knyttet til romavlytting.

Hvor inngripende manglende underretning vil være, varierer etter det tvangsmiddel som anvendes og hvor lenge underretningen utsettes.

Ransaking er et betydelig inngrep i den enkeltes private sfære, og dette gjelder særlig der den det ransakes hos ikke blir gjort kjent med dette før i ettertid. Utvalget trekker sammenligning med telefonkontroll, og vil foreslå at det åpnes adgang til å utsette underretning i saker som kan medføre mer enn 6 års fengsel og i saker vedrørende overtredelse av straffeloven kapittel 8 og 9.

Utvalget anser behovet for å kunne utsette underretning ved beslag som like stort som ved ransaking. Videre må utsatt underretning om beslag regnes som et mindre inngripende tiltak enn utsatt underretning om ransaking. Utvalget vil også peke på at det etter gjeldende lovgivning er adgang til å utsette underretning ved beslag i postsaker, jf straffeprosessloven § 211, som regnes som mer inngripende enn vanlig beslag etter straffeprosessloven § 203.

Utvalget er kommet til at det for beslag bør være anledning til å kunne utsette underretning ved etterforsking av alle straffbare handlinger som kan medføre mer enn 6 måneders fengsel. Grunnvilkåret må være at dette er nødvendig for at ikke etterforskingen skal bli skadelidende. Avveiningen av om hensynet til sakens oppklaring kan tilsi utsatt underretning, må bero på en forholdsmessighetsvurdering.

Det ligger i utleveringsinstituttets natur at man må underrette besitteren om utleveringspålegg. Utleveringspålegget kan aldri rettes mot mistenkte. Men mistenkte vil ofte rammes av utleveringspålegget og derved ha krav på underretning.

Det er utvalgets syn at slik underretning må kunne utsettes på samme vis som for ransaking og beslag. Det vises videre til de foreslåtte regler om utsatt underetning om ransaking og beslag som foreslås gitt tilsvarende anvendelse ved utleveringspålegg.

2.12 Lengden av underretningsfritaket

Underretning må gis så snart som dette kan skje uten at etterforskingen blir skadelidende. Politiet må også pålegges å ha en så rask fremdrift i etterforskingen at denne perioden blir kortest mulig. I utgangspunktet mener utvalget at underretningsplikten ikke bør kunne utsettes mer enn 2 måneder om gangen.

Viser det seg at det etter 2 måneder fortsatt er behov for å utsette underretningen, må domstolen kunne forlenge fristen. I enkelte sakstyper vil det allerede i utgangspunktet være klart at behovet for å unnlate underretning vil strekke seg utover 2 måneder. Utvalget vil derfor foreslå at det innføres en unntaksvis adgang til å sette en lenger frist etter den tilsvarende ordning som gjelder ved fengslingskjennelser.

Man finner behov for å foreslå en særordning når det gjelder etterforsking av overtredelser av straffeloven kapittel 8 og 9, og utvalget foreslår her en adgang til helt å unnlate underretning. Etterforskingen i denne type saker vil kunne strekke seg over flere år, og i de fleste tilfeller vil det være en fremmed stat som står bak.

I de tilfellene vil en plikt til å gi underretning om resultatløse undersøkelser kunne gi andre lands etterretningstjeneste viktig informasjon om hvorledes norsk kontraetterretningstjeneste arbeider.

2.13 Kompetansebestemmelser

Kompetanse til å beslutte utsatt underretning bør legges til retten. På samme vis som ved telefonkontroll, foreslår utvalget at det oppnevnes advokat forut for rettens behandling av spørsmålet om slik tillatelse skal gis.

Behovet for å foreta en ransaking det ikke bør underrettes om, kan oppstå plutselig uten at det er tid til å avvente rettens beslutning. Dette utvalget mener at det i slike tilfeller bør være mulig for påtalemyndigheten å beslutte utsatt underretning uten forutgående domstolsbehandling, men med etterfølgende domstolskontroll. Utvalget forutsetter da at spørsmålet skal bringes inn for retten så snart som mulig, og det vil aldri bli tale om å få utsatt underretning i lengre tid uten beslutning fra retten.

For utleveringspålegg og beslag som foretas hos tredjemann, foreslår utvalget at det må kunne gis et pålegg til besitteren om å bevare taushet overfor mistenkte. Et slikt pålegg må være begrunnet i hensynet til etterforskingen og være tidsbegrenset. Et slikt pålegg må, for å fylle sin funksjon, straffesanksjoneres. Utvalget har således funnet det nødvendig å foreslå en hjemmel for å straffesanksjonere brudd på et slikt pålegg om taushet.

2.14 Utleveringspålegg fremover i tid

Det antas at gjeldende rett ikke gir hjemmel for å kunne pålegge løpende utlevering av informasjon.

Utvalget har vurdert hvorvidt det bør gis hjemmel for å pålegge utlevering fremover i tid. Behovet for en slik etterforskingsadgang er ikke vanskelig å påpeke. Som eksempel kan nevnes drapssak med kjent gjerningsmann som ikke er pågrepet. Et pålegg om løpende utlevering av opplysninger om hans bruk av mobiltelefon og betalingskort, vil kunne gi politiet muligheter for å lokalisere ham og gå til pågripelse, raskere og mer effektivt.

Ved etterforsking av økonomisk kriminalitet er det ofte behov for å kunne følge med på bevegelser på en bestemt bankonto over tid, og derved skaffe seg tilstrekkelig informasjon for å kunne avgjøre om det foreligger et straffbart forhold, f eks etter at finansieringsinstitusjoner har innrapportert mistenkelige transaksjoner til ØKOKRIM. Den enkelte transaksjon kan gi lite informasjon, mens det mønsteret som flere transaksjoner danner vil kunne være avklarende. Den mistenkte kan ikke ikke varsles om at slik informasjon gis til politiet. Opplysninger om en persons reiser kan være et annet eksempel det er av stor betydning for politiet å få følge med på under etterforsking.

Gis politiet i visse tilfeller adgang til å følge opp en sak ved løpende innhenting av informasjon uten at den mistenkte får kjennskap til dette, vil dette utvilsomt være et nyttig hjelpemidddel av stor betydning.

Utleveringsinstituttet bygger på vitneplikten. En adgang til utleveringspålegg frem i tid bør løsrives fra dette idet man ikke bør etablere en løpende vitneplikt. Utvalget foreslår at det bør kunne gis pålegg om at opplysninger som antas å ha stor betydning som bevis for straffbare handlinger, skal gis politiet fortløpende uten at mistenkte gis underretning. Dette betegnes ikke som utlevering.

Utvalget foreslår at slikt pålegg skal kunne gis ved etterforsking av saker som kan medføre høyere straff enn fengsel i 3 år, eller som rammes av straffeloven § 162 eller straffeloven § 317, jf 162 eller noen av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 eller 9. Pålegget skal ikke kunne gis til personer som er fritatt for vitneplikt, tilsvarende som for utleveringspålegg, jf straffeprosessloven § 210.

Primærkompetansen til å gi pålegg om utlevering av informasjon bør legges til retten. Påtalemyndigheten bør dog kunne treffe slik beslutning hvis det er fare ved å avvente domstolsbehandling. Det foreslås tilsvarende regler som for beslag vedrørende adgang til å utsette underretning, kompetanse, oppnevning av advokat og pålegg om taushet. Unnlatelse av å etterkomme slike taushetspålegg må straffesanksjoneres.

2.15 Utleveringspålegg besluttet av påtalemyndigheten

Utleveringspålegg etter straffeprosessloven § 210 treffes av retten. Påtalemyndigheten er i dag ikke gitt kompetanse til å fatte slik beslutning, selv når det er fare for at formålet med utleveringspålegg vil kunne forspilles ved å avvente rettens kjennelse.

Begrunnelsen for at påtalemyndigheten ikke er gitt kompetanse til å fatte beslutning om utlevering, er muligens at utleveringspålegg bygger på vitneplikten. Vitneplikten er overfor retten, ingen har plikt til å forklare seg for politiet.

Utvalget peker på at slik hastekompetanse foreligger i forhold til utlevering i forbindelse med lelefonkontroll. Med hjemmel i straffeprosessloven § 216 b kan teleoperatør pålegges å utlevere trafikkdata. Med hjemmel i straffeprosessloven § 216 d første ledd kan slikt pålegg gis av påtalemyndigheten dersom etterforskingen vil lide ved opphold.

Utvalget viser til at det er en rekke andre tvangstiltak som må regnes som mer inngripende enn utleveringspålegg hvor påtalemyndigheten er gitt kompetanse til å fatte beslutning, dersom etterforskingen vil bli skadelidende som følge av å avvente domstolsbehandling.

Er det fare ved opphold, kan påtalemyndigheten fatte beslutning om ransaking, jf straffeprosessloven § 197 annet ledd. I realiteten vil som oftest påtalemyndigheten kunne sikre seg de samme bevis som ønskes utlevert i form av tredjemannsransaking og beslag. For et vitne vil et utleveringspålegg være mer skånsomt enn ransaking.

Utvalget foreslår at det åpnes for at påtalemyndigheten gis hjemmel for å fatte utleveringspålegg hvis det er fare ved å avvente rettens beslutning. Det forutsettes at også dette må forelegges retten så snart som mulig. En etterfølgende domstolskontroll er viktig.

2.16 Teknisk sporing

Teknisk sporing (lokalisering ved hjelp av elektroniske sendere ol) ved hjelp av peilesendere som utplasseres av politiet har vist seg som et nyttig etterforskingsmiddel, særlig i spaningssammenheng.

Det fremgår av beskrivelsen av gjeldende rett at politiets nåværende bruk av elektronisk peileutstyr under etterforsking er regulert ved instruks av 30. januar 1990 fra riksadvokaten. Bruken er undergitt begrensninger som gjør at metoden ikke krever hjemmel i lov, slik den praktiseres i dag.

Utvalget har vurdert om det vil være hensiktsmessig å lovregulere metoden selv om dette ikke er påkrevd. En fordel med lovregulering av spørsmålet er at man øker borgernes tilgang til regelsettet.

Interne instrukser vil være vanskeligere å skaffe seg oversikt over og ha kjennskap til, selv om de offentliggjøres.

Ved innføringen av bruken av peileutstyr i Norge var metoden ikke allment kjent. Man var redd for at offentliggjøring av metoden ville redusere nytteeffekten, og riksadvokatens instruks er ikke tidligere offentliggjort. Metoden er i dag godt kjent blant allmennheten og i hvert fall i de kriminelle miljøer.

For lovregulering taler etter utvalgets oppfatning det forhold at utviklingen medfører at peileutstyret stadig blir mer effektivt og peileobjektet kan følges på lengre avstander. Utvalget foreslår også en viss utvidelse av adgangen til å anvende metoden, og da slik at dette antas å kreve hjemmel i lov.

Etter riksadvokatens instruks er det fastslått at det i narkotikasaker skal dreie seg om overtredelse av straffeloven § 162 annet ledd som har en strafferamme på 10 års fengsel, før teknisk sporing kan iverksettes. For andre typer kriminalitet er det ikke fastsatt krav om noen bestemt øvre strafferamme, men det forutsettes at det dreier seg om alvorlig kriminalitet, og henvisningen til § 162 annet ledd i narkotikasaker er en indikasjon på hvor nivået i dag må ligge.

Teknisk sporing er en etterforskingsmetode som er av en slik karakter at den bør kunne tillates ved etterforsking av lovbrudd som kan gi anledning til å benytte andre og mer inngripende metoder. Det fremheves at sikkerheten til involvert politipersonell, de som det spanes på og allmennheten øker fordi spaningen ikke behøver å skje så tett som ellers ville måtte være tilfellet.

Forhold som kan danne grunnlag for telefonkontroll bør gi muligheter for teknisk sporing. Men spørsmålet er om grensen bør trekkes lavere slik at andre og mindre alvorlige straffbare forhold kan gi grunnlag for anvendelse av denne metode.

Utvalgets oppfatning – etter å ha vurdert hvor inngripende metoden er opp mot de fordeler den gir er at også andre forhold enn de som kan begrunne telefonkontroll, må komme i betraktning.

Prinsipielt sett kan man tenke seg at denne type utstyr må kunne benyttes ved etterforsking av enhver type lovbrudd. Praktisk sett ville det ligge en reell begrensning i det faktum at teknisk sporing er en meget ressurskrevende form for etterforsking.

Utvalget er likevel av den oppfatning at det bør fastsettes bestemte krav til hvilke saker som kan etterforskes på denne måten, og det må tas utgangspunkt i strafferammen, selv om dette gir vanskelige avgrensninger i forhold til enkelte lovbrudd. Heleri har eksempelvis en strafferamme på 3 års fengsel, jf straffeloven § 317 1 ledd, og grovt heleri har etter straffeloven § 317 tredje ledd en strafferamme på inntil 6 års fengsel. Bruk av teknisk peiling kan feks være aktuelt der politiet oppdager tyvegodset under lagring og kan plassere en sender for å følge det frem til mottakeren. Utvalget finner grunn til å presisere at utvalget mener at man uten hjemmel i lov vil ha anledning til å plassere sendere på tyvegods hvis man får innhentet rette eiers samtykke. Det er imidlertid ikke alltid det vil være praktisk å få innhentet slikt samtykke.

Stjeles et parti med videospillere på vei fra importør til detaljist og politiet finner hvor partiet er gjemt, vil politiets plassering av en sender i partiet utvilsomt være et effektivt middel for å avdekke de videre formidlings- og mottakerledd.

I vinningskriminaliteten går det et generelt skille mellom grove og simple forbrytelser, se eksempelvis straffeloven § 255 og 256, 257 og 258, eller § 317 første og tredje ledd. De simple forbrytelsene av denne karakter kan straffes med inntil 3 års fengsel og de grove med inntil 6 års fengsel. Utvalget er av den oppfatning at teknisk sporing bør kunne anvendes ved etterforsking av den grove vinningskriminalitet, og vil på det grunnlag anbefale at teknisk sporing kan benyttes under etterforsking av saker som kan medføre mer enn 3 års fengsel. I praksis vil ikke dette innebære noen utvidelse i forhold til dagens regler.

Etter de gjeldende retningslinjer er det ikke anledning til å feste senderen til person eller til håndbagasje som denne bærer med seg. Hovedargumentet bak denne begrensningen er at en slik kontroll vil være et så inngripende virkemiddel at det reiser spørsmål om hjemmel i lov er påkrevd.

Når metoden nå foreslås lovregulert faller selvsagt dette argumentet bort. Rett nok vil det være slik at peiling av hvor en person befinner seg er en langt mer inngripende form for etterforsking enn der hvor kjøretøy spores.

Utvalget mener likevel at opplysninger om en persons lokalisering er mindre sensitive i sin karakter enn de detaljopplysninger som kan fremkomme gjennom kameraovervåking og teknisk avlytting. Utvalget er av den oppfatning at det bør gis hjemmel for å plassere senderutstyret i bagasje som mistenkte bærer med seg, eksempelvis en håndveske, men ikke på person.

Etter gjeldende instruks er det en forutsetning at utstyret anbringes på en måte som ikke er i strid med gjeldende lovgivning. Dette følger av det faktum at unntak fra lov må ha hjemmel i lov. Hvis metoden nå gjøres til gjenstand for lovregulering, er det ikke selvsagt at en slik begrensning bør opprettholdes.

Etter de någjeldende regler treffes beslutning om teknisk sporing av politimesteren i distriktet. (i Oslo også av fagsjef) Utvalget er kommet til at denne ordningen bør bestå også ved lovregulering av metoden, for teknisk sporing som foretas innenfor dagens retningslinjer. Dersom utstyret plasseres ved en ellers straffbar handling, f eks ved innbrudd, får metoden en annen og mer inngripende karakter. Ettersom det er en forutsetning for metodens benyttelse at den mistenkte ikke gjøres kjent med sporingen, kan han heller ikke på etterforskingsstadiet underrettes om at politiet har vært i hans låste garasje eller låste bil. Her ser utvalget klare likhetstrekk med såkalt hemmelig ransaking.

Teknisk sporing hvor peileutstyret plasseres i mistenktes klære eller håndbagasje eller anbringes på en ellers straffbar måte, bør etter utvalgets oppfatning undergis domstolskontroll. På tilsvarende vis som for telefonkontroll og hemmelig ransaking, vil utvalget foreslå at påtalemyndigheten bemyndiges til å treffe beslutningen under slike forhold hvor det er fare for at formålet med undersøkelsen forspilles, hvis man må avvente domstolsbehandling.

2.17 Tillatelsens varighet

Utvalget finner ikke grunnlag for å foreslå at det fastsettes en bestemt grense for hvor lenge politiets beslutning om å anvende teknisk sporing uten at den anbringes på person eller bagasje denne fører med seg, kan gjelde for. Utvalget nøyer seg her med å vise til at det er tale om en bruk av metoden som ikke i seg selv krever hjemmel i lov, og som kun er en videreføring av den gjeldende ulovfestede praksis. I normaltilfellene vil dette dreie seg om kortvarige operasjoner.

Når det gjelder de tilfeller hvor det foreslås at beslutningen skal treffes av retten, er utvalget kommet til at tillatelsen som hovedregel ikke kan overstige inntil 4 uker om gangen. Tillatelsen skal selvsagt ikke vare lenger enn strengt nødvendig.

2.18 Underretning

Det ligger i sakens natur at underretning på etterforskingsstadiet ville forspille effekten av bruken av dette etterforskingsmiddel. Teknisk sporing må betraktes som en form for hemmelig etterforsking som ikke bør meddeles mistenkte før dette kan skje uten skade for etterforskingen.

2.19 Bruk av kilder

Som det fremgår av beskrivelsen av gjeldende rett, er politiets bruk av kilder uregulert. Det er store forskjeller mellom ulike typer kilder og hvorledes deres samarbeid med politiet er.

Politiet er helt avhengig av å benytte og samtale med ulike typer kilder. Detaljregulering av kildekontakt, etablering, styring og kontroll vil i praksis lett skape vansker både for politiets muligheter for å skaffe seg kilder og for anvendelsen av disse. Hensynet til kildenes sikkerhet og polititaktiske hensyn tilsier dessuten at opplysninger om kilder må beskyttes i ikke uvesentlig grad.

På den annen side reiser politiets bruk av kilder problemer som forutsetter at det må foreligge en viss notoritet over kontakten. Kildenes opplysninger kan f eks vise seg å være uriktige og danne grunnlag for etterforsking mot uskyldige. Kilden kan komme med uriktige beskyldninger om polititjenestemenn han har kontakt med. Forholdet har også et sikkerhetsmessig aspekt. Av hensyn til såvel kildens som polititjenestemenns sikkerhet, bør det i politiet være tilgang til opplysninger om hvilken kilde det er tale om, hvor møtet finner sted, vurderinger av kildens troverdighet, betaling etc.

Det er uheldig at det ikke foreligger slike opplysninger ved alle tjenestesteder. Utvalget finner det vanskelig å foreslå felles detaljerte regler for kildebehandling. Utvalget vil anbefale at alle tjenestesteder sikrer den nødvendige notoritet, i form av lokalt kilderegister eller annen ordning som gjør at det ved behov kan etterspores hvem den enkelte kilde er, og hvilken kontakt han har med politiet. Samtidig må ordningen ivareta kilden og politiets behov for konfidensialitet. Utvalget finner her grunn til å understreke at det er tale om politiets kilder og ikke den enkelte polititjenestemanns private kilde. Ansvaret for at det utarbeides tilfredsstillende rutiner for kildebruk på de ulike tjenestesteder må således tillegges de respektive politisjefer. At et slikt arbeide er gjennomført, bør bli gjenstand for kontroll ved inspeksjoner, både av Justisdepartementet og overordnet påtalemyndighet.

2.20 Vederlag til kilder

Politiet gir i dag som hovedregel ikke annet økonomisk vederlag til kilder enn dekking av påløpte utgifter.

Utvalget foreslår at dette endres slik at det kan utbetales mindre pengebeløp til kilder der politiet mener dette er nødvendig eller fortjent. For at en slik praksis skal ha praktisk betydning, må dette kunne besluttes av den enkelte politimester. Under henvisning til praksis i Danmark og Finland mener utvalget at en slik fullmakt til å betale for opplysninger bør begrenses oppad til 15 000 kr. Beløp i denne størrelsesorden bør det bare rent unntaksvis bli aktuelt å utbetale.

Det er fare for at muligheter for økonomisk gevinst medfører at det gis uriktige opplysninger. Men beløpene som nå foreslås er langt mindre enn hva som er tilfelle der belønning tilbys av utenforstående, feks fra banker etter ran. Politiet må alltid være oppmerksomme på denne problemstillingen, og kildeopplysninger må betraktes kritisk og søkes verifisert. Den økning som utvalget nå foreslår, anses ubetenkelig. Det vises for øvrig til det som er anført om dette i beskrivelsen av gjeldende rett.

2.21 Annet vederlag

En kilde som selv er under straffeforfølging vil i henhold til gjeldende rettspraksis kunne oppnå reduksjon i straffutmålingen hvis han har bidratt til sakens oppklaring. Det samme gjelder hvis han bidrar til å oppklare annen alvorlig kriminalitet.

Høyesterett har fastslått at slikt samarbeid med politiet skal tillegges vekt i formildende retning. Dette gir ikke grunnlag for å kunne inngå noen form for avtale om hvilken vekt dette skal tillegges.

I en del land, bl a Tyskland, har man kronvitner som gis hel eller delvis immunitet mot å vitne mot andre. Andre land har ordninger hvor påtalemyndigheten kan inngå avtaler om ma subsumsjon eller straffutmåling som er bindende for domstolen, f eks såkalt plea-bargain.

Slike ordninger reiser en rekke prinsipielle spørsmål som må utredes bredt og nøye før de eventuelt innføres i Norge. Dette utvalget kan vanskelig se at det i dagens situasjon finnes noe utbredt behov for slike ordninger her. De finnes heller ikke i de øvrige nordiske land.

2.22 Beskyttelse av kilder

Det er anført i gjeldende rett at utvalget anser politiets rettslige grunnlag for å kunne holde kilder – som ikke er vitner – utenfor saken som i hovedsak tilfredsstillende.

Fra enkelte politihold har det vært fremhevet som et problem at politiet må avvente rettens etterfølgende avgjørelse. Det vil være ønskelig å ha mer forutberegnelighet i forhold til når en kilde kan regne med å være anonym.

Utvalget er av den oppfatning at slike ordninger reiser en rekke kompliserte spørsmål. Man finner ikke grunn til å foreslå noen generelle regler om dette. På et særlig område ønsker man likevel å styrke mulighetene for å holde personer ute av saken, nemlig politiets adgang til å unnlate å svare på spørsmål om hvorfra en observasjon er gjort.

På denne bakgrunn foreslås det en presisering av straffeprosessloven § 292 annet ledd annet alternativ.

2.23 Anonyme vitner

Etter gjeldende rett antas det ikke å være anledning til å anvende anonyme vitner i norsk rett, men i visse tilfeller kan et vitne få forklare seg uten at tiltalte får være til stede.

Etter utvalgets syn er det grunn til å vurdere nøye om tillatelse til anonym vitneførsel i enkelte unntaksvise tilfeller er påkrevd.

Til nå har ikke represalier mot vitner vært noe stort problem i den norske strafferettspleien, selv om unntak finnes. Endringer i kriminalitetssituasjonen kan forandre dette slik at det oppstår behov for større adgang til å føre vitner uten at tiltalte blir kjent med vitnets identitet. I denne sammenheng bør det ses hen til den rettslige situasjonen i andre land. Det må også tas i betraktning at det norske samfunnet er lite og gjennomsiktig, slik at etterfølgende vitnebeskyttelse i form av endret oppholdssted og ny identitet vil være lite praktisk. Dermed blir den beskyttelse som ligger i anonymitet under retttssaken viktigere.

Anonyme vitner kan også være aktuelt der politifolk har infiltrert kriminelle miljøer eller arbeidet med provokasjonslignende tiltak. Avsløring av polititjenestemennenes identitet vil kunne være ødeleggende for andre pågående saker og for muligheter for å arbeide på tilsvarende vis i fremtiden. I spesielle saker kan det også foreligge en særlig frykt for represalier mot polititjenestemenn.

Anledning til å benytte anonyme vitner vil innebære noe helt nytt i norsk straffeprosess. Retten til å vite hvem som opptrer under domstolsbehandlingen er ansett som en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti.

På den annen side må man vektlegge den internasjonale utvikling i kriminalitet og kriminalitetsbekjempelse. Mange land har innført adgang til slik vitneførsel. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har til en viss grad akseptert anonyme vitner. EU har gitt rekommandasjon om at man innfører adgang til å la vitner opptre anonymt.

Under henvisning til den senere tids internasjonale utvikling, avgjørelser fra menneskerettighetsdomstolen og rekommandasjonen fra EU, anbefaler utvalget at man vurderer å utrede spørsmålet om anonyme vitner nærmere.

2.24 Vitnebeskyttelse

Som anført i beskrivelsen av gjeldende rett, har politiet plikt til å iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerheten til vitner. Fremveksten av organisert kriminalitet generelt sett, og særlig den kriminalitet som knytter seg til internasjonale kriminelle organisasjoner, har økt faren for at vitner utsettes for fare.

En del land har utarbeidet egne vitnebeskyttelsesprogram. Utvalget anser det som på det rene at vi i dag har kriminelle miljøer som kan utgjøre trussel mot et vitnes liv, helse eller frihet, og at det av den grunn kan være nødvendig å relokalisere et vitne og gi det en ny identitet. Ved vurderingen av om slike tiltak skal iverksettes, må man ikke bare vurdere den trussel som foreligger opp mot kostnadene med å iverksette slike tiltak. Det må også tas i betraktning at skifte av identitet og oppholdsted er en betydelig belastning på den det gjelder og dennes nærmeste. Erfaringer fra utlandet viser f eks at de psykiske belastninger blir for store og at slike opplegg av den grunn mislykkes.

Det må antas at det bare rent unntaksvis kan oppstå behov for så drastiske virkemiddel. Disse forhold må da vurderes nøye og individuelt. Av den grunn anbefaler ikke utvalget at det skal utvikles noen egne programmer eller generelle rutiner for dette. Dersom behovet oppstår, må det finnes en løsning i den konkrete sak.

Utvalget finner ikke grunnlag for å anbefale utarbeidelse av særskilte rutiner eller programmer for vitnebeskyttelse, men forutsetter at politisjefene nøye vurderer tiltak i konkrete saker dersom behov oppstår.

2.25 Spaning, infiltrasjon, kontrollerte leveranser og provokasjonslignende tiltak

Utvalget vil ikke foreslå endringer i dagens regler om spaning og infiltrasjon. Det vises dog til merknader foran om økte vederlag til kilder og presisering av straffeprosessloven § 292 annet ledd i forbindelse med observasjonssted.

Bruk av uriktig legitimasjon under infiltrasjonsoppdrag bør kunne skje med de begrensninger som gjelder i dag. Langvarig infiltrasjonsoppdrag, såkalt deep under-cover, er neppe særlig aktuelt i Norge og reiser en rekke motforestillinger av alvorlig karakter.

Kontrollerte leveranser er regulert gjennom nordisk samarbeid og etter utvalgets mening er dette hensiktsmessig. Metoden benyttes i et internasjonalt samarbeid, hvor gjerne flere land deltar, og nasjonale retningslinjer som ikke er tilpasset nabolandene vil ha mindre betydning forutsatt at metoden aksepteres. Utvalget har ikke negative merknader til de retningslinjer som gjelder på dette området i dag.

Ved provokasjonslignende tiltak oppstår spørsmålet om metoden bør lovreguleres. I Danmark er dette regulert.

Fra dansk politi og påtalemyndighet mottok utvalget entydige opplysninger om at denne lovreguleringen medførte at man i dag i Danmark i liten grad benytter provokasjonslignende tiltak ved etterforsking. Såvidt utvalget forstår har dette sammenheng med bl a kildeproblematikk; det er blitt vesentlig vanskeligere å unngå at bakgrunnsinformasjon kommer frem og kildens identitet røpes. En tilsvarende lovregulering med samme resultat i Norge vil innebære at politiet får økte vanskeligheter med å avdekke alvorlig kriminalitet, særlig i narkotikasaker. Slik kriminalitetstrusselen bedømmes av dette utvalg, vil det være en lite ønsket situasjon.

Utvalget er av den mening at med de retningslinjer og kontrolltiltak som i dag gjelder, bør provokasjonslignende etterforsking kunne benyttes i fremtiden. Det er hevet over tvil at dette i praksis er av stor betydning ved bekjempelse av narkotikakriminalitet. Utvalget er av den oppfatning at metoden bør kunne gis anvendelse på enkelte andre kriminalitetsområder enn narkotika. Dette har også sammenheng med det utvalget tidligere har fremhevet, aktive kriminelle er i mindre grad spesialiserte, tilbud og etterspørselsmekanismer styrer aktivitetene fra område til område. Men en vesentlig utvidelse av denne etterforskingsmetoden, slik at den i gitte situasjoner kan benyttes ved annen kriminalitet, bør først skje etter at politiske myndigheter har gitt sin tilslutning.

2.26 Utvalgets forslag og forholdet til menneskerettighetskonvensjonen

Utvalget har vurdert sine forslag i forhold til EMK, og finner at forslagene ikke kan komme i konflikt med konvensjonen.